1800-tallet - Akershusmuseet

More documents

Recommendations

Info

4 Hovedbygningen på Skinnarbøl herregård ved Kongsvinger, fra ca. 1840. Veggene er av leire støpt i forskaling. Foto: Rojahn 1950. Repro. Arthur Sand. som flyttes rundt og oppover etter hvert som veggene tar form. Veggtykkelsen i et vanlig bolighus er vanligvis rundt 40 cm. Med den rette blandingen blir jorda etter herding hard som betong. Det ideelle er jord med varierende kornstørrelse og et visst innslag av leire. For mye leire og for våt jord gjør stamping umulig, fordi massen vil kladde til stamperedskapen. Massive leirvegger vil dessuten få store svinnsprekker når leira tørker. Jord med mer enn 30 prosent leire, kan utnyttes til det som kalles adobebygg. Leira eltes med vann og et armeringsmateriale, gjerne hakket halm, og formes til blokker, som lufttørres og brukes som murstein. Problemet med alle slags jordvegger, er at de aldri vil tåle mye fuktighet. God overflatebehandling er derfor nødvendig, og det trengs relativt høy grunnmur av stein eller betong. I dag forbindes helst jordhus med fattigdom, som nødløsninger i den tredje verden. Men mange steder har det vært sterke tradisjoner for ordinære jordhus, med kvaliteter som ikke står tilbake for andre byggematerialer. I Europa gjelder det blant annet i Middelhavslandene, England, Frankrike og Tyskland. I Norden vant bygging av stampejordhus innpass mot slutten av 1700-tallet. Bakgrunnen var tidens økonomiske idé, fysiokratismen, som betraktet det som vokser og gror som all rikdoms kilde. Skogen var den ressurs de dansk-norske konger – og til dels også de svenske – var kronisk bekymret for. Den kunne spares ved å bygge hus av jord. Det skjedde med engelske, tyske og franske forbilder (Risom 1952, Trotzig 1962). Et norsk eksempel på tidlig jordhusbygging er den staselige hovedbygningen på Skinnarbøl herregård ved Kongsvinger (Rojahn 1950:7). Etter en lengre byggeperiode sto den ferdig på 1840-tallet. Veggene skal bestå av massiv leire, støpt i forskaling.
Frølichbyen «af vindtørret Sten» I Danmark ble det i løpet av hele 1800-tallet bygd en del jordhus (Risom 1952). I Norge er det derimot bare ett kjent eksempel fra andre halvdel av 1800-tallet. Rundt 1870 ble det oppført en del adobebygg i Geitmyrsveien i Kristiania. Prosjektet inngikk i tidens filantropiske virke for å skaffe arbeiderklassen boliger. Mannen bak prosjektet var banksjef F. H. Frølich, en foregangsmann i hovedstadens økonomiske liv. I en artikkel i Norsk Folkeblad i 1868 viser han til at kommunestyret har nedsatt en komite for å drøfte visse lettelser i byens bygningslov (F.H.Frølich 1868). Av hensyn til brannfaren krevde loven murhus innenfor bygrensen. Murtvangen gjorde husbygging for dyrt for vanlige folk. For å gi «den mindre bemidlede Mand Evne til at skaffe seg billigere Bolig», hadde kommunestyret delvis tillatt trehus langs bygrensene. Men på grunn av brannfaren ble det da krevd «en uforholdsmæsssig stor Tomt, for at fjærne Husene fra hinanden». Med høye tomtepriser ble det derfor også dyrt å bygge trehus. Frølichs løsning på problemet var «Bygninger af vindtørret Sten». I tillegg til at selve husene ble rimelige, kunne de på grunn av brannsikkerheten bygges like tett som murhus. I tilknytning til Frølichs innlegg i Norsk Folkeblad er det trykt en lengre artikkel av en Dr.F.H. Germar. Han gjennomgår de tekniske sider ved byggemåten, med eksempler fra bygggevirksomheten til hertugen av Augustenborg i Slesvig (Germar 1868). Det henvises også til at bygningsmåten de siste 10 år har «været meget nyttet i Sverig, og Erfaringen har godkjent den som paalidelig og billig...» Leirhusene i Geitmyrsveien vakte både oppsikt og motstand, fordi byggemåten var ukjent. Tvilen gikk spesielt på brannsikkerhehten. For å overbevise tvilerne, ble det arrangert en demonstrasjon på et av byens torg, betegnende nok omtalt som en autodafe. Ordet brukes vanligvis om troshandlinger, som brenning av forbudte skrifter eller henrettelse av kjettere på bålet. Demonstrasjonen viste at de lufttørkede leirblokkene var like upåvirkelige av brann som vanlig brent murstein (Th. Frølich 1915:87). Det ble derfor gitt unntak fra bygningsloven slik at husene kunne legges like tett som murhus (Th. Frølich 1906). Våren 1870 begynte arbeidet, og i løpet av et par år ble det oppført 12 hus, senere kalt Frølich-byen. Det hører med til historien at husene, til tross for sine leirvegger og beskjedne tomter, ble for dyre for den arbeiderklassen de var tiltenkt. Egnehjem- og småbrukerbevegelsen I Sverige ble det bygd en del jordhus i begynnelsen av 1800-tallet. Deretter avtok interessen, inntil den økonomiske depresjonen etter første verdenskrig (Trotzig 1962). Da ble svensk jordhusbygging tett knyttet til det som er blitt kalt egnahemsrörelsen. «Egnahemsbyggande» i Sverige oppsto i 1870-årene, støttet av bedrifter og ulike filantropiske stiftelser (Jonsson 1985:9). Motivene var dels rent kulturliberale – også arbeidsfolk hadde krav på egen bolig. Løsning av boligproblemet ble dessuten betraktet som et middel til å gjøre arbeiderne så fornøyde med egen stilling at det skulle dempe tidens gryende revolusjonære tendenser. Endelig skulle egnehjemvirksomheten var også å motvirke emigrasjonen, som i perioden 1860– 1910 hadde tappet landet for en million mennesker (Jonsson 1985:9). Nationalföreningen mot emigrationen betraktet arbeidet for egne hjem som en av sine viktigste oppgaver. Arbeidet for arbeiderboliger og egnehjem var typisk for flere vesteuropeiske land i samme periode, også i Norge. Men som eksemplet med Frølich-byen viste, strandet som regel all ideologi og idealisme på at husene ble for dyre for dem de var tiltenkt (Nielsen 1984). Det første større selvbyggerprosjekt i Norge som tydelig var inspirert av tidens tanker om egne hjem for «den mindre bemidlede Mand», var Kristiania- Typografenes Byggeselskap, senere kalt Egne-Hjem Aktieselskap (Tokerud 1926). Etter åtte år sto kolonien i Bærum ferdig i 1908, med nærmere 80 småhus, de fleste tomannsboliger. Men allerede før alle tomtene var bebygget var utskiftingen stor, fordi mange ikke klarte å finansiere egen bolig. Prosjektet fikk likevel stor betydning for egne-hjemsaken i Norge. I 1902 ble det startet et tidsskrift med tittel «Egne Hjem», og med program «egne Hjem paa egen Grund». Parallelt med – og delvis forbundet med – arbeidet for egne hjem i byer og tettbygde strøk, fikk vi småbrukerbevegelsen på landsbygda (Feiring og Tøsse 1988:22). Tradisjonelt hadde myndigheter og 5
Page 2 and 3: Katalog til utstillingen HUS AV JOR
Page 4 and 5: 2 Innhold Jordhus i Norge. En bygni
Page 8 and 9: 6 Egnehjem-bevegelsen ga godt gjenn
Page 10 and 11: 8 tatt av en dag, og der sto fjøse
Page 12 and 13: 10 Verkstedbygning av stampejord, o
Page 14 and 15: 12 «Millom dei som trudde var eg,
Page 16 and 17: 14 Ny aktualitet etter 2. verdenskr
Page 18 and 19: 16 kontoret sto bak en rekke kurs i
Page 20 and 21: 18 bli tale om å anvende de stabil
Page 22 and 23: 20 Litteratur Ananiassen, Erling 19
Page 24 and 25: 22 På bakgrunn av dette har vi kun
Page 26 and 27: 24 Ringveien 41 sett fra hagen på
Page 28 and 29: 26 byggenes betydning for sosial bo
Page 30 and 31: 28 Bryggerhus Fladeby store i Ullen
Page 32 and 33: 30 Bolig i Semsveien 174 i Asker By
Page 34 and 35: 32 Bolig med næringslokale, Ringve
Page 36 and 37: 34 Bolig i Rikard Nordraaks vei 8 i
Page 38 and 39: 36 Jordhus - Litteratur Ikke med: L
Page 40: 38 Eksempel på dokumentasjonsproto

1800-tallet - Akershusmuseet

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?