Årgang 17. Nr 1. 2011 - Institutt for Psykoterapi

informasjonsbulletin 

Årgang 17. Nr 1. 2011

2 

Innholdsfortegnelse 

Informasjon fra ledelsen .......................................................... 3 

Innlegg 

Nord-norsk psykoterapiforum, kort historikk 

Stig Olaussen ....................................................................... 4 

Hva er det med studenters psykiske helse? 

Per Nerdrum ......................................................................... 8 

Reisebrev fra New York 

Arne Andreas Døske .......................................................... 14 

Minneord ............................................................................ 18 

Debatt 

Relasjonsbehandlingens plass i utdanningene fremover 

Leif Jonny Mandelid ........................................................... 20 

Referat 

International federation of psychoanalytic societies 

Torbjørn Alme ..................................................................... 23 

Utvalg for etterutdanning ..................................................... 26 

Kurs og konferanser .............................................................. 28 

Seminarvirksomheten ............................................................ 29 

Annen informasjon ................................................................. 30 

Kontaktinformasjon: 

Pb 4254 Nydalen, 0401 OSLO 

Tlf: 22 58 17 70 

E-post: sekr@instpsyk.no 

Besøk vår hjemmeside på: www.instpsyk.no 

I redaksjonen: Tulla Grip og Jan Ole Røvik (ansvarlig) 

Design og layout: Borg. Foto: John Braataas, Ingela Nylén 

informasjon fra ledelsen 

Det er med glede vi kan presentere for dere 

Bulletinen i ny drakt! Vi satser nå på et mer 

lettlest format og layout. Vær så god. 

Men ikke kun i det ytre ønsker vi å utvikle 

oss. For tiden er Instituttet godt inn i det nye 

år, med nye muligheter og utfordringer. I år 

skal Helsedirektoratet gjøre evalueringer av 

alle de instituttene som mottar offentlige 

tilskudd i psykisk helsevern. De forskjellige 

instituttene hadde et dialogmøte med 

Helsedirektoratet sist høst da kravspesifikasjonene 

for evalueringen skulle utformes. 

Vi mener å ha poengtert klart det spesielle 

med psykoterapi hvor effekt ikke kun kan 

sees i reduserte enkeltsymptomer, men hvor 

det arbeides over tid med irrasjonelle krefter 

og relasjoner med det sikte mål å redusere 

sårbarhet og bedre relasjonell fungering. 

Dette er ikke uten videre lett målbare 

dimensjoner. 

Fjorårets bevilgninger fra Helsedirektoratet 

ble, etter to runder med klage og tilleggsbevilgninger, 

omtrent på samme nivå som det 

foregående år, dvs det ble en realnedgang tatt 

i betraktning indeksjusteringen. Fra Helsedirektoratets 

side var dette et resultat av at 

det var flere søkere å fordele midlene på, samt 

at det var et noe stammere helsebudsjett totalt 

sett. Det blir da spennende å se hva vi får i år. 

Signalene så langt fra Helse direkto ratet er at 

vi får ca det samme som i 2010 gitt at helsebudsjettforslaget 

vedtas uten innskrenkninger. 

Det er en gledelig god søkning til våre seminarer. 

I 2011 er det planlagt 15 seminarer over 

det ganske land. Det er tydelig at det er et 

opplevd behov og interesse for den tilnærming 

vi arbeider for blant klinikere. At vårt institutt 

skal være landsdekkende har vært en viktig 

prioritering i hele Instituttets historie. Et av 

innleggene i Bulletinen beskriver Nord-norsk 

psykoterapiforums kontinuerlige arbeid fra en 

sped begynnelse i 1992 frem til et levedyktig 

psykodynamisk miljø i dag. 

Instituttets virksomhet er fundert på en bred 

tilnærming til psykiske lidelser. Vårt seminar 

om korttids psykodynamisk terapi har hatt god 

søkning. Videre er et innlegg i denne Bulletinen 

viet SEPREPs´ behandling av psykoser. Det er 

økt interesse for utdanning i psykodynamisk 

forståelse og tilnærming flere steder i landet. 

Instituttet er involvert i planlegging av et slikt 

opplegg på høyskolenivå på Østlandet, noe vi 

tenker ivaretar Instituttets intensjon om å stå 

for et bred behandlingstilnærming for forskjellige 

vanskelige og sammensatte lidelser, og på 

forskjellige nivåer i psykisk helsevern og 

kommunehelsetjenesten. 

Arbeidet med vårt institutts 50-års jubileum i 

september 2012 er i god gjenge. 

Jubileumskomiteen har varslet en tredelt 

markering med jubileumsseminar, utgivelse av 

en jubileumsbok og en jubileumsfest. En 

redaksjonskomité arbeider med bokprosjektet 

og har laget et utkast til bokstruktur og 

forfatterne er i gang med skriveprosessen. 

Denne boken er også tenkt som en lærebok 

ved Instituttet. 

Vi ser med glede at det er økt interesse for 

psykoanalysen i samfunnet i dag. Debatter i 

media har fokusert på psykoanalysen i klinisk 

sammenheng så vel som den dialektikk med 

samfunnsutviklingen. Men bildet er blandet. 

Omstruktureringen av helsevesenet synes å 

opphøye systemet på pasientens bekostning. 

Professor Per Fugelli har poengtert dette 

gjennom sin egen personlige sykdomshistorie. 

Videre kommer økte krav til prosedyrer og 

dokumentasjon, taushetsplikten uthules og 

faget jussifiseres. Dette er trender i tiden dras 

inn i, som det er viktig å forholde seg aktivt til, 

om faget skal være liv laga. Humanismen er 

prøvet i faget i vår tid. Instituttet tar sikte på 

å sette disse mer grunnleggende premisser på 

dagsorden gjennom debatt, medlemsmøter og 

utadrettet virksomhet. Medlemmene oppfordres 

også til deltagelse i offentlig debatt. 

Vi ønsker dere alle et riktig godt arbeidsår! 

3

4 

nord-norsK PsYKoTeraPiforUm 

— KorT HisToriKK 

Stig Olaussen, NNPF avd. Troms 

Da psykiater Tore Sørlie kom til Tromsø på 

slutten av 80-tallet var den systemiske 

tradisjonen den dominerende terapiretningen 

i Nord-Norge. Imidlertid hadde det fra 1986 

gradvis begynt å vokse frem et psykodynamisk 

interessert miljø i Tromsø. I denne situasjonen 

nedla psykiater Tore Sørlie et betydelig arbeid 

både når det gjaldt å kartlegge interessen for 

en utdannelse ved Instituttet og deretter å 

forhandle med fylkeskommunen om økonomiske 

dekning for seminarvirksomhet. Dette 

arbeidet førte til at Instituttet fant grunnlag 

for å sette i gang tre innføringsseminarer og 

et videregående seminar i Tromsø på slutten 

av 80 årene og i begynnelsen av 90 årene. 

Det første videregående seminar i Tromsø ble 

avsluttet på våren i 1993. 

Samtidig med denne aktiviteten ble det på 

Instituttets Generalforsamling i 1990 fremsatt 

forslag om et Faglig Forum. Bakgrunnen for 

dette forslaget var at det var kommet mange 

henvendelser fra forskjellige kanter av landet 

om at det var lite aktivitet for medlemmer 

utenfor Oslo-regionen. Med utgangspunkt i 

dette påla Generalforsamlingen styret om å 

arbeide med å komme i gang med et faglig 

forum innen høsten 1991. 

I oktober 1991 skrev leder for Faglig Forum, 

Christian Fangel, et brev til medlemmer og 

kandidater der han redegjorde for at Instituttet 

arbeidet med planer om å justere sin faglige 

profil som institusjon. Han nevnte også at en 

oppgave for faglig Forum skulle være å utvikle 

kontakt mellom de faglige miljøene rundt i 

landet som hadde sin faglige forankring til 

Instituttet. Han mente at disse regionale 

miljøene, hver for seg, representerte en resurs 

som kunne frigjøres og bidra til gjensidig 

stimulering. 

I februar 1992 hadde man utpekt forskjellige 

kontaktpersoner i regionene og man oppfordret 

interesserte medlemmer og kandidater til å 

kontakte sin lokale kontaktperson om sin 

interesse som fremtidig deltager i et regionalt 

Faglig Forum. 

I juni 1992 svarte Tore Sørlie at han hadde 

vært i kontakt med flere aktuell deltagere til et 

slikt forum, men at han oppfattet at tiden ennå 

ikke var moden for å invitere til et konstituerende 

møte, selv om han opplevde at deltagerne 

på det videregående seminaret, som da 

var inne i sluttfasen, var interessert i at dette 

skulle bli en realitet. 

Da videregående seminar nærmet seg slutten 

utpå våren 1993 var det en klar stemning blant 

deltagerne om behovet for å ha en møteplass 

hvor man kunne arbeide med det alle hadde 

felles, nemlig psykoterapi. Dette førte til at 

psykologene Øystein Breming og Stig 

Olaussen, og psykiaterne Knut Ivar Iversen 

og Tore Sørlie kom sammen for å diskutere 

muligheten for å etablere et psykoterapiforum. 

Resultatet var at det ble fastsatt en dato for 

stiftelsesmøtet. 

1. november 1993 mottok Instituttet et brev fra 

undertegnede hvor jeg skrev at: ”Vi har den 

glede å meddele Instituttet at vi har stiftet 

Nord-Norsk Psykoterapiforum, Tromsø. I denne 

forbindelse vil vi takke Instituttet som har en 

stor del av æren for at dette har blitt mulig. Vi 

ser frem til et nært og godt samarbeide med 

Instituttet i årene som kommer.” 

Stiftelsesmøtet ble avholdt kl 19.00, 8. oktober 

1993, på Grand Hotell i Tromsø, med åtte 

fremmøtte. 

På møtet ble undertegnede valgt som leder av 

forumet, mens Øystein Breming skulle ha 

ansvar for det økonomiske. 

Innlegg Innlegg 

Det var enighet om at forumet skulle ha 

følgende målsetninger: 

For det første skulle det være et sted hvor vi 

jevnlig kunne møtes for å utvikle vår 

terapikompetanse. 

For det andre skulle vi arbeide utad for å 

stimulere til interesse for den psykodynamisk 

tradisjon ved å arrangere årlige åpne møter av 

faglig høy kvalitet med innbudte forelesere. 

For det tredje hadde vi en langsiktig målsetning 

hvor siktemålet var å oppnå at vi kunne bli 

selvforsynt med læreveiledere, læreterapeuter 

og eventuelt seminarledere. Den sistnevnte 

målsetningen forutsatte at vi måtte jobbe for 

få til rekruttering til Instituttets seminarer. 

Når det gjelder den første målsetningen har vi, 

i de 17 årene som NNPF har eksistert, hatt 

møter hver sjette uke for å diskutere egne 

psykoterapier. I alle disse årene har det vært 

godt oppmøte. Vi har etter hvert blitt en 

sammensveiset gruppe hvor det har vært trygt 

å legge frem eget materiale. 

Det andre siktemålet til forumet har vært å 

stimulere til interesse for den psykodynamiske 

tradisjon. Derfor innledet vi tidlig et samarbeide 

forts. neste side 

5

6 

med Psykiatrisk forsknings- og utvik lingsavdeling 

UNN (Universitetssykehuset i 

Nord-Norge) om et årlig dagsseminar. Ved å 

dele på utgiftene har vi lykkes med å få gode 

forelesere til seminarene som har vært åpen 

for ansatte i helsevesenet og for studenter og 

ansatte på Universitetet. Disse dagsseminarene 

har jevnt over vært godt besøkt. Som 

eksempel kan nevnes seminaret hvor psykolog 

og psykoanalytiker Bjørn Killingmo foreleste 

for 200 tilhørere i festsalen på Åsgård sykehus, 

i tillegg til video-overføring av seminaret til 

ansatte innen psykisk helsevern i Alta. 

Forumets medlemmer har også på forskjellige 

måter bidratt i forhold til utadrettet undervisning. 

I samarbeid med fagutviklingsenheten på 

Åsgård sykehus ledet to av forumets medlemmer 

et toårig seminar med tittelen ”Bruk av 

samtalen i behandling”. Målgruppen var 

sykepleiere, sosionomer, fysioterapeuter, 

ergoterapeuter osv innen psykisk helsevern i 

Troms og Finnmark. Seminaret, som ble 

vellykket, ble gjennomført på samme måte som 

et innføringsseminar, med omfattende psykodynamisk 

litteratur og gjennomgang av egne 

samtaler med pasienter. 

Forumets medlemmer har også, vederlagsfritt, 

stilt opp som forelesere i psykologistudentenes 

nystartede ”Psykodynamisk forum”. Dette er 

et forum som nylig ble etablert som en 

reaksjon på manglende undervisning i denne 

behandlingsformen. 

Det har også vært en målsetning å arbeide for 

rekruttering til Instituttets seminarer. 

Medlemmene i forumet har hele tiden søkt å få 

en oversikt over hvem som uttrykte interesse 

for den psykodynamiske tradisjonen. Vi har 

også hatt flere møter med potensielle kandidater 

hvor vi har informert om utdannelsen og 

betingelsene knyttet til denne. 

Fra våren 1987 til høsten 1996 fikk vi nok 

deltagere til fem innføringsseminarer og ett 


videregående seminar. Fram til våren 2001 

klarte vi ikke å få tilstrekkelig antall kandidater 

til at vi kunne arrangere innføringsseminarer. 

En av årsakene til dette kan være at den 

kognitive tradisjonen var på offensiven. 

Imidlertid har vi fra våren 2001 og fram til nå 

i høst klart å få til fire innføringsseminarer og 

to videregående seminarer. 

Det har etter hvert blitt vanskeligere å få satt 

i gang seminarer. Spesielt arbeidet med å få 

arrangert de videregående seminarene har blitt 

mer krevende. De første årene var velviljen 

stor når det gjaldt å bevilge penger til utdannelsen. 

Årsaken til dette kan, blant annet, 

være at bevilgende myndigheter så det 

lønnsomme i å utdanne psykoterapiveiledere i 

nord, i stedet for å hente fagfolk sørfra. Man 

lot seg vel også overbevise av argumentet om 

at en slik utdannelse ville virke rekrutterende 

og stabiliserende på et miljø som var preget 

av ”søringer” som kom og gikk. 

Med økende innflytelser fra andre retninger og 

trangere økonomiske tider har det blitt større 

konkurranse om de midlene man har til 

rådighet. Dette har medført at vi i forkant har 

vært nødt til å oppsøke sentrale personer for å 

orientere om utdannelsen og den betydning vår 

utdannelse har for behandling og styrking av 

fagmiljøet i Troms og Finnmark. Her har vi pekt 

på den betydning som utdannelsen har hatt for 

rekruttering og stabilisering av fagmiljøene og 

den økonomiske gevinsten dette har hatt for 

Helse-Nord. 

Som leder i forumet har min oppgave vært å 

gå i spissen for utarbeidelse av økonomisk 

kalkyler, utforming av lange og grundige 

redegjørelse for psykoterapiutdannelsen, 

samtaler med sentrale personer i Åsgårdsystemet 

og Helse-Nord og utveksling av en 

rekke telefoner og mailer med de sentrale 

personene for å avklare eventuelle misforståelser 

vedrørende kalkyler og utredninger. 

Arbeidet med dette har vært meningsfylt. 

Spesielt gledelig og tilfredsstillende har det 

vært når Åsgård sykehus og Helse-Nord har 

innrømmet oss den nødvendige økonomiske 

støtte til gjennomføring av seminarene. 

Instituttets eget bidrag og det arbeide 

som har vært gjort i forhold til Tilskuddsordningen 

har også vært avgjørende for å 

få til seminarene. 

I januar 2009 kunne vi gå i gang med det hittil 

siste videregående seminar, med læreveiledere 

og læreterapeuter fra NNPF. Høsten 2010 har 

det startet ett nytt innføringsseminar i Tromsø, 

med et av medlemmene i forumet som lærer. 

Med dette siste videregående seminaret har 

vi, etter min mening, oppnådd det som var 

hovedmålsetningen da vi startet. Når det 

pågående videregående seminar er ferdig om 

to år vil forumet ha omtrent 20 medlemmer, 

lokalisert til Storslett, Tromsø og Harstad. 

Det betyr at vi internt har etablert et forum 

som i lang tid fremover vil være et sted for 

utvikling av vår psykoterapikompetanse. 

Dette innebærer at flere pasienter vil få et 

godt tilbud. Fagmiljøene vil bli ytterligere 

styrket, noe som vil virke rekrutterende og 

stabiliserende på fagpersonalet i institusjonene. 

Det vil bli flere som etter hvert vil virke 

som psykoterapiveiledere og flere som etter 

hvert vil bli godkjente læreveiledere og 

læreterapeuter av Instituttet og som kan gå 

inn og bidra på fremtidige seminarer. 

I 1990 ble det på Instituttets General forsamling 

vedtatt å arbeide med å få etablert et 

Faglig Forum. I 1991 startet dette arbeidet. 

Tiden som har gått har vist at dette var en 

viktig og betydningsfull avgjørelse. Instituttets 

politikk med regional satsning har gitt gode 

resultater ikke bare i Troms, men også i landet 

for øvrig. Å bevare og videreutvikle det som 

er oppnådd, må derfor bli noe av målsetningen 

fremover. 

Nord-Norsk Psykoterapiforum ble startet i 

1993. I 2003 markerte vi 10års jubileum med 

seminar og festmiddag. Om to år planlegger vi 

20 års jubileum. I 2010 overtok psykiater 

Ragnhild Steen som leder. Fram til hun overtok 

hadde jeg hatt ledelsen i 17 år. Avslutningsvis 

vil jeg si at det har vært gode og svært 

meningsfulle år. Jeg vil derfor rette en takk for 

disse årene til forumets medlemmer samt 

ledelsen og sekretæren på Instituttet. 

7

8 

HVa er deT med sTUdenTers 

PsYKisKe Helse? 

Per Nerdrum 

Tiden som student er en av de viktigste 

investeringsperioder i det voksne menneskes 

utvikling. Ny kunnskap, nye roller, nye nære 

relasjoner, nye krav og en omfattende forberedelse 

til et liv som yrkesutøver gir studenten 

gode betingelser for optimal personlig vekst og 

utvikling. Utviklingspsykologen Erik H. Erikson 

(1968) ser på utfordringene i disse årene som 

å mestre krisene mellom identitet og forvirring 

(ungdomstiden) og intimitet og isolasjon (tiden 

som ung voksen). For de fleste medvirker 

studietiden til identitet og intimitet i form av 

tilhørighet til et fag, personlig utvikling, glede 

over læring og etablering av personlige og 

nære forhold. Det er også en grunnantagelse i 

vår kultur at den tiden en kvalifiserer seg til en 

voksen tilværelse, både som partner og som 

bidragsyter til samfunnsoppgaver, skal være 

preget av personlig vekst og glede over å lære. 

Selv om flere undersøkelser viser at utdanning 

beskytter den psykiske helsen, har det i de 

senere år blitt stadig tydeligere at studietiden 

for mange også innebærer erfaringer som 

trekker mot det Erikson beskriver som 

forvirring og isolasjon. Dette viser seg i form 

av personlige belastninger som angst, depresjon, 

sviktende selvtillit og vansker med å 

etablere tilhørighet og nære forhold. Det er 

særlig to spørsmål som reises. Er studenter en 

gruppe som over tid har fått økende psykiske 

belastninger? Og, er studenter som gruppe 

mer psykisk belastet enn sammenlignbare 

grupper? Vi skal her kort gi noen eksempler 

på hovedfunn og diskusjoner i det feltet som 

undersøker psykiske belastninger hos 

student er. Det er i hovedsak to kilder til 

kunnskaper om dette. Den første er rapporter 

og vitenskapelige artikler fra rådgivnings- og 

behandlingssentre ved utdanningsinstitusjoner. 

Den andre er vitenskapelige artikler der en 

bruker spørreskjemaer eller standardiserte 

intervjuer om psykisk helse til representative 

utvalg av studenter. 

Omfang av studenters psykisk 

helsebelastninger over tid. 

Er det økende eller stabilt? 

Det er to tendenser i forståelsen av om den 

psykiske belastningen hos studenter har endret 

seg over tid. Den mest omtalte kommer fra 

rapporter fra rådgivningssentre fra USA, 

Canada og England. Den fremhever at 

studenter, som søker hjelp med sin psykiske 

helse er, blitt klart mer belastet de siste 15 

årene. Antall henvendelser har økt og likeledes 

tyngden i studenters psykiske belastning. 

Dette har ført til store overskrifter og økende 

offentlig interesse for studenters psykiske 

helse. Den andre er, gitt mer systematiske og 

standardiserte undersøkelsesmetoder, viser at 

tyngden i belastningene har ligget stabilt over 

de samme årene. La oss se på to eksempler 

som representerer den første tendensen. 

Benton, Robertson, Tseng, Newton og Benton 

publiserte i 2003 en studie av 13257 studenter 

som hadde oppsøkt et rådgivningssenter ved 

Kansas State University. Undersøkelsen 

rapporterer andelen av ulike typer psykiske 

belastninger slik de ble registret av behandlerne 

ved sentret i perioden 1988 – 2001. 

Andelen studenter som søkte sentret for 

depresjon økte fra 21 % til 41 % over disse 13 

årene. Tilsvarende tall for angst var hhv 36 % 

og 67 % og for studieproblemer 9 % til 35 %. 

Tallene indikerer først og fremst at den enkelte 

student kommer med flere og mer sammensatte 

problemer. 

Guthman (2010) rapporterte en tilsvarende 

økning hos 3256 studenter i perioden 1997 – 

2009 fra et studentrådgivningssenter ved 

Hofstra University i staten New York. Andel 

studenter med moderat og alvorlig depresjon 

steg fra 34 % til 41 %. Andelen som brukte 

psykofarmaka fra 11 % til 24 %, i hovedsak 

medikamenter for depresjon, angst og ADHD. 


Antallet som hadde tenkt på suicid hadde 

imidlertid gått klart ned fra 1997 til 2009. 

Guthman vurderer de økende psykiske 

belastningene hos studenter som et uttrykk 

for at flere unge kommer inn i høyere utdan ning 

med mer alvorlige psykiske vanskeligheter 

enn før, og at de sliter med sosial isolasjon i 

studiemiljøet. Både Benton et al’s og 

Guthmans rapporter er støttet av sterke 

universitetspolitiske miljøer (f. eks. ledelsen 

ved de ulike universitetene i California). Men 

de er også kritisert av forskere som mener at 

datagrunnlaget i rapportene er for sterkt 

preget av behandlernes egne vurderinger av 

studentenes problemer. Alan Schwartz 

representerer de forskerne som mener at 

studentenes psykiske helse over tid har ligget 

på et stabilt nivå. Han publiserte i 2006 en 

undersøkelse der han kritiserte Benton’s 

undersøkelse fra 2003. Schwarz undersøkte 

data fra 3400 studenter som var blitt behandlet 

på et rådgivningssenter i perioden fra 1992 

til 2002. Data var samlet inn og vurdert 

uav hengig av behandlernes vurderinger. Det 

ble brukt kjente psykometriske metoder, og 

det var mulig å beregne både DSM-IV diagnoser 

(akse I og akse II) og global funksjon. 

Schwartz fant at studenter som hadde vært 

registrert ved rådgivningssenteret over årene 

1992 til 2002 ikke var blitt mer psykisk 

belastet i løpet denne perioden. Dette gjaldt 

både for psykiske lidelser, personlighetsforstyrrelser 

og global funksjon. Han fant 

imidlertid en betydelig økning i bruk av 

psykofarmaka over disse årene. 

Hvordan kan vi forstå såpass motstridende 

funn? Tallene fra Schwarz er fra omtrent 


9

10 

samme periode som Benton et al’s undersøkelse 

(1990 tallet). Tallene fra Guthmans 

undersøkelse er fra en senere periode (2000 

tallet) og kan ha fanget opp en økning i den 

psykiske belastningen hos studenter. Den 

viktigste ulikheten mellom undersøkelsene er 

imidlertid i de metodene som er brukt i 

datainnsamlingen. Argumentene mot ”økning” 

er kjent fra annen forskning på omfang av 

psykiske belastninger: En savner ”objektive” 

og psykometriske data, målemetodenes 

validitet og reliabilitet er ikke undersøkt, og de 

kliniske data er ikke kommet fram via uavhengig 

observasjon. Argumentene for ”økning” er 

også kjent fra annen forskning i psykisk 

helsefeltet: Kliniske inntrykk gjort av en som 

kjenner klienten må være gyldige, og komme 

som tillegg til ”objektive” data som er samlet 

utenom den kontekst der kontakten og 

behandlingen foregår. 

I spørsmålet om økt psykisk helsebelastning 

hos studenter er det likevel viktig å merke seg 

at rapporter fra rådgivningssentre ikke kan 

brukes som representative data for omfang og 

intensitet i studenters psykiske helsebelastninger. 

Økningen i antall henvendelser til behandlingssentre 

for studenter kan henge sammen 

med at tersklene for å be om hjelp er blitt 

lavere og at behandlingstilbudet kan ha blitt 

mer omfattende, men også at antallet studenter 

med omfattende plager har blitt flere. 

Behandlerne som har rapportert kan ha risikert 

å ha gått i ”den kliniske fellen”. Sammenholdt 

med de andre typer data som foreligger, er det 

likevel sannsynlig at rapportene fra rådgivningssentrene 

kan speile en generell forverring 

i studenters psykiske helse de senere år. 

Undersøkelser av eventuell økning av psykiske 

belastninger hos studenter som søker hjelp fra 

studenthelsetjenester i Norge, er foreløpig lite 

undersøkt ved norske utdanningsinstitusjoner. 

Statusrapporter for periodene 2002 – 2004 og 

2005 – 2006 fra Studenthelsetjenesten ved 

Universitetet i Oslo viser imidlertid at det har 

vært en økning i antall pasienter og konsultasjoner 

ved psykiatrisk/psykologisk seksjon i 

den første perioden, mens det har vært en ut - 

flatning og delvis nedgang den siste perioden. 

I 2001 ble 897 personer tilbudt time. Tallene 

for 2004 og 2006 var 1215 og 1211. Antall 

konsultasjoner var hhv 4403, 5126 og 4834. 

De viktigste henvendelsesgrunner var depresjon 

og angst. Antallet studenter med angst 

viste en økende tendens fra 2003 til 2007. 


Er studenters psykiske 

belast ninger mer omfattende enn 

hos sammenlignbare grupper? 

En av de største undersøkelsene som til nå er 

publisert er gjort i Canada på 7526 bachelorstudenter 

fra 16 universiteter (Adlaf, Gliksman, 

Demers & Newton-Taylor, 2001). Tredve 

prosent av studentene skåret over en terskelverdi 

på GHQ 12 for klinisk signifikant belastning 

(case score) i form av belastende psykiske 

symptomer (angst og depresjon) og tydelige 

vanskeligheter i dagliglivet. Sammenlignet med 

befolkningen i Canada er andelen som har en 

klinisk signifikant belastning nær det dobbelte i 

studentgruppen. Lignende funn er gjort i flere 

undersøkelser i England. 

I Norge har Nerdrum, Rustøen og Rønnestad 

(2006; 2009) undersøkt 1750 bachelorstudenter 

med samme metode som forskerne i 

Canada (GHQ 12). Studentene ble undersøkt 

ved studiestart ved Høgskolen i Oslo. Ca 20 % 

av studentene rapporterte psykiske belastninger 

tilsvarende klinisk signifikant belastning 

ved studiestart. Dette er tilsvarende det en 

finner i normalbefolkningen i Norge og en 

betydelig lavere andel sammenlignet med de 

nordamerikanske og de engelske studentene. 

Undersøkelsen i Oslo omfatter også målinger 

av psykiske belastninger ved studieslutt. Det 

er særlig to studentgrupper i denne undersøkelsen 

som får en forverret psykisk helse 

gjennom utdanningene. Mens både sykepleierstudenter 

og lærerstudenter begynte sin 

utdanning med psykiske helsebelastninger 

tilsvarende andre studentgrupper i undersøkelsen 

(ca én av fem scorer case), ble deres 

psykiske helse forverret betydelig mer enn for 

studenter fra andre utdanninger (eks fysioterapeuter 

og ergoterapeuter) og lå på samme nivå 

som er funnet i Canada og England (ca én av 

tre scorer over terskelverdien). Det er særlig 

angstrelaterte plager som å føle seg under 

konstant press og å ligge våken på grunn av 

bekymringer, som økte tydelig mer hos disse 

to gruppene enn hos andre studentgrupper. 

Sammenlignbare mål (GHQ 12) for psykiske 

belastninger ved studiestart og fem år ut i 

studiet finnes fra en studie av tannlegestuden- 

ter i England, Nord-Irland, Finland og 

Nederland (Gorter et al, 2008). Treogtredve 

prosent skåret over case skår ved studiestart, 

mens den psykiske belastningen ble funnet hos 

44 % av studentene fem år ut i studiet. Hos 

disse studentene ble det også funnet en klar 

økning i graden av utbrenthet. Også disse 

tallene ligger klart høyere enn i normalbefolkningen 

i det respektive land. 

Ved Studentsamskipnaden i Trondheim ble det 

i 2007 undersøkt 1092 (av et representativt 

utvalg på 3327) studenters psykisk helse med 

måleinstrumentet Hospital Anxiety and 

Depression Scale (HADS). Funnene går i 

samme retning når gjelder angst som det ble 

rapportert ved undersøkelsene i Oslo, men i en 

annen retning når det gjelder depresjon. Bare 

seks prosent av studentene i Trøndelag 

rapporterte depressive symptomer, men ca 20 

% rapporterte angst, slik dette blir målt med 

HADS. Tilsvarende tall for normalbefolkningen 

i Norge er hhv. 10.1 % og 13.3 %. 

Det er imidlertid medisinstudenter og sykepleierstudenter 

som har vært mest i fokus for 

hvordan det går med deres psykiske helse i 

løpet av utdanningen. Det er også for disse 

gruppene det er gjort mest for å studere 

årsaker til psykiske helsebelastninger. Allerede 

i 1986 fant Tore Gude at norske medisinerstudenters 

selvrapporterte behov for hjelp med 

psykiske belastninger var hyppigere enn hos 

andre studentgrupper. Tredve prosent av 

medisinerstudentene rapporterte at de hadde 

behov for hjelp med psykiske belastninger. 

Tyssen et al (2004) fant en moderat, men 

stigende grad (fra 11 % til 17 %) av rapporterte 

behov for hjelp med psykiske problemer 

studietiden. 

Internasjonalt er den mest omfattende og 

grundige review av undersøkelser av medisinerstudenters 

psykiske helse gjort av Dyrbye 

et al (2006). Metodene som er brukt tilfredsstiller 

strenge krav til validitet, reliabilitet og til 

bruk av standardiserte undersøkelsesmetoder. 

Etter å ha vurdert 40 publiserte studier av 

studenter i USA og Canada konkluderer hun 

med sikkerhet at tiden som medisinstudent er 

preget av betydelig psykologisk distress, og 


11

12 

mer enn det en finner i normalbefolkningen. 

Dette til tross for at medisinerstudentene i 

prinsippet er utvalgte til et krevende, men 

meningsfylt studium og for et yrke som lege. 

Hun etterlyser flere studier av årsaker til og 

konsekvenser av disse belastningene i 

studietiden, men viser likevel til flere områder 

som er vurdert som medvirkende til det økende 

stress. Dette kan være strenge akademiske 

krav, stor arbeidsmengde, økonomiske 

belastninger, søvnproblemer, møtet med 

lidende og døende pasienter og det hun kaller 

”kynismen” i løpet av medisinerutdannelsen. 

Hun peker også på undersøkelser som tyder på 

at psykisk distress hos studenter kan påvirke 

akademisk prestasjon, fusk, alkohol- og 

stoffavhengighet, kynisme og svekket empati i 

løpet av utdannelsen. 

Forskningen på sykepleierstudenters psykiske 

helse peker på mange av de samme fenomener 

som er funnet hos medisinerstudenter. De 

fleste studier viser at studentene blir mer 

stresset i løpet av studiet. Årsakene er, som 

for medisinerstudenter, ikke tilstrekkelig 

kartlagt, men de undersøkelsene som er gjort 

viser til at følgende faktorer; stor arbeidsmengde, 

økonomiske belastninger, redselen 

for å gjøre feil, møtet med lidende og døende 

pasienter, manglende samsvar mellom utdanning 

og klinisk praksis og konflikt mellom 

idealer og realiteter i utdanningen, kan påvirke 

sykepleierstudentenes psykiske helse. De 

fleste studier på dette området korrigerer 

imidlertid ikke for hvordan psykisk distress 

ved studiestart har betydning for det økende 

psykisk distress en finner ved avslutningen 

studiet. I undersøkelsen av sykepleierstudenter 

i Oslo forklarte stresset hos studenter ved 

studiestart stresset ved studieavslutning 

faktisk mer enn selve arbeidsbelastningen 

ved studiet. 

I Sverige er det startet en omfattende nasjonal 

longitudinell kohort undersøkelse av sykepleierstudenter 

og deres psykiske helse, og det 

ventes at denne undersøkelsen kan kaste mer 

lys over årsaker og konsekvenser av psykologisk 

distress hos sykepleierstudenter. Undersøkelsen 

omfatter også data fra tre år ut i 

yrkeslivet. Sykepleierstudentene blir mer 

deprimert i løpet av utdannelsen. Denne 

økningen forsvinner når de kommer ut i 

yrkeslivet (Christensson er al, 2010). Et 

lignende mønster ser ut til å foreligge (psykologisk 

distress) hos norske sykepleiere fra 

studiestart, via studieavslutning og tre år ut i 

profesjonell praksis. De svenske og norske 

sykepleierne ser altså ut til å bli mer psykiske 

belastet under utdannelsen. Når de kommer 

ut i praksis, bedrer de sin psykiske helse. 

Gode undersøkelser som kan forklare disse 

endring ene i psykisk helse hos sykepleiere er 

foreløpig ikke gjort. 

I Helse- og omsorgsdepartementets rapport 

”Psykisk helsetjenester for studenter” fra 2008 

etterspørres det mer kunnskap om studenters 

psykiske helse. Studentsamskipnadene i de 

største studiebyene i Norge er i gang med å 

gjøre slike undersøkelser (SHoT 2010), og de 

første rapporter skal komme i 2011. 

Konklusjon 

De fleste studier viser altså at studenters 

psykiske helse er mer belastet enn i normalbefolkningen. 

Selv om medisinerstudenter og 

sykepleierstudenter er de gruppene som er 

mest utforsket, virker det også som nordamerikanske 

og til dels europeiske studenter 

generelt har sterkere psykisk helsebelastninger 

enn tilsvarende grupper som ikke er studenter. 

Det er enkelte funn som viser at norske 

studenter ikke så belastet som de internasjonale 

studiene viser. Studier av årsaker til, og 

konsekvenser av studenters psykiske helsebelastninger, 

er foreløpig mindre utforsket og bør 

prioriteres i dette forskningsfeltet. Særlige 

viktige empiriske tema er: Personlighetens 

betydning for psykisk helse hos studenter 

(Røvik et al, 2010), betydningen av angst og av 

depresjon i forhold til det å gjennomføre et 

studium, samt betydningen av et støttende 

nettverk, inkludert psykisk helsetjeneste i 

studietiden. Særlige viktige teoretiske temaer 

er: Å utvikle teori i et salutogenetisk perspektiv 

om det å være student, gjerne i kombinasjon 

med bruk av Erik Eriksons teorier om vekst i 

utviklingskriser (1968). 


Referanser 

Alaf, E. M., Gliksman, L., Demers, A., & 

Newton-Taylor, B. (2001). The prevalence of 

elevated psychological distress among 

Canadian undergraduates: Findings from the 

1998 Canadian Campus Survey. Journal of 

American College Health, 50, 67-72. 

Benton, S. A., Robertson, J. M., Tseng, W. C., 

Newton, F. B., & Benton, S. L. (2003). Changes 

in counseling center client problems across 13 

years. Professional Psychology: Research & 

Practice, 34, 66-73. 

Dyrbye, L.N., Thomas, M.R., & Shanafelt, T.D. 

(2006). Systematic review of depression, 

anxiety, and other indicators of psychological 

distress among U.S. and Canadian medical 

students. Academic Medicine, 81, No. 4, April 

2006. 

Christensson, A., Runeson, B,. Dickman, P. W. 

og Vaez, Marjan. (2010). Change in depressive 

symptoms over higher education and professional 

establishment - a longitudinal investigation 

in a national cohort of Swedish nursing 

students. Full Text Available By: BMC Public 

Health, 2010, Vol. 10, p343-354. 

Erikson, E. H. (1968). Identity, youth and crisis. 

New York: W. W. Norton & Company. 

Gorter, R., Freeman, G., Hammen, S., 

Murtomaa, H., Blinkhorn, A. og Humphris, G. 

(2008). Psychological stress and health in 

undergraduate dental students: fifth year 

outcomes compared with first year baseline 

results from five European dental schools. 

European Journal of Dental Education, Volume 

12, Issue 2, pages 61–68. 

Guthman, J. (2010). Incease in severity of 

mental illness among clinical college students: 

A 12- year comparison. Paper på APA 

kongressen 2010. http://www.apa.org/news/ 

press/releases/2010/08/students-mentalillness.aspx 

Gude, T. (1986). Studenters helse: behov for 

hjelp og bruk av behandlingsapparatet blant 

studenter ved Universitetet i Oslo. Oslo: 

Institute for Psychiatry, University of Oslo. 

Mogård, R., Olsen, R., Daae, C., & Rosvold, E. 

O. (2006). Helse- og trivsel blant studenter 

ved Universitetet i Oslo. Oslo: Studentsamskipnaden 

i Oslo. 

Nerdrum, P., Rustøen, T., & Rønnestad, M. H. 

(2006). Student Psychological Distress: A 

psychometric study of 1750 Norwegian 

1st-year undergraduate students. 

Scandinavian Journal of Educational 

Research, 50, 95-109. 

Nerdrum, Per, Rustøen, Tone og Rønnestad, M. 

Helge. (2009). Psychological Distress Among 

Nursing, Physiotherapy and Occupational 

Therapy Students: A Longitudinal and 

Predictive Study. Scandinavian Journal of 

Educational Research, Vol. 53, 363-378. 

Røvik, J.O., Tyssen, R., Gude, T., Moum, T., 

Ekeberg, Ø og Vaglum, P (2007). Exploring the 

interplay between personality dimensions: A 

comparison of the typological and the dimensional 

approach in stress research. Personality 

and Individual Differences. Volume 42, 7, May 

2007, Pages 1255-126. 

Schwarz, A. J. (2006). Are college students 

more disturbed today? Journal of American 

college health, 54, 6, 327-337. 

Tyssen, R., Vaglum, P., Grønvold, N. T., & 

Ekeberg, Ø. (2001). Factors in medical school 

that predict postgraduate mental health 

problems in need of treatment. A nationwide 

and longitudinal study. Medical Education, 

35(2), 110–120. 

TNS Gallup (2007). Helse- og trivselsundersøkelse 

blant studenter i Trondheim. 

13

14 

reiseBreV fra neW YorK 

Arne Andreas Døske 

I november 2010 fikk jeg anledning til å dra 

tilbake til New York på besøk til The William 

Alanson White Institute (WAWI) for tredje 

gang. Flere av Instituttets medlemmer har 

flere ganger besøkt WAWI, og vi har en lang 

tradisjon med å hente lærekrefter og foredragsholdere 

derifra. 

Min første kontakt med WAWI var gjennom 

et samarbeid med Tor Jakob Sandvik og Jon 

Morgan Stokkeland. Sammen tok vi kontakt 

med Carola Mann som er æresmedlem ved 

vårt Institutt. Hun hjalp oss å komme i kontakt 

med daværende direktør ved WAWI, Joerg 

Bose, og nå avdøde John Fiscalini. Sammen 

med Institutt for Psykoterapi og Psykiatrisk 

klinikk Helse Stavanger, arrangerte vi et 

vellykket to dagers seminar i Stavanger. 

I 2007 var jeg med på fellesturen som vårt 

institutt arrangerte. Den reisen har tidligere 

vært omtalt her i Bulletinen. Etter denne turen 

tok jeg på nytt kontakt med Carola Mann. 

Hun hjalp meg igjen med å komme i kontakt 

med flere som er tilknyttet WAWI. Våren 2009 

var jeg tilbake i New York. Den gangen med 

avtaler om samtaler med Edgar Levenson, 

Joerg Bose, Sandra Beuchler, Ira Moses og 

Carola Mann. I disse samtalene hadde jeg 

forberedt teoretiske spørsmål og veiledninger 

på mitt eget pasientarbeid. I tillegg var jeg 

invitert til å delta på WAWI sitt faste ”Case 

conference” på tirsdager klokken 10.00. Her 

møter en rekke av som er tilknyttet WAWI og 

drøfter en fremlagt problemstilling koblet til 

en behandling. Denne turen var til stor glede 

og en enorm inspirasjon i eget arbeid. 

Dermed var det bare å planlegge for en ny 

reise, og etter ett års forarbeid satte jeg meg 

på flyet fra Haugesund en tidlig fredags 

morgen i november. Denne gangen skulle jeg 

både reise for eget utbytte, men også på 

oppdrag for Instituttet. Jeg hadde i løpet av 

2010 opprettet kontakt med Lewis Aron, med 

tanke på en veiledningssesjon mens jeg var i 

New York. Det viste seg imidlertid at han også 

var i tankene til jubileumskomiteen som 

hovedforedragsholder i forbindelse med vårt 

50 års jubileum i 2012. Dermed endte jeg opp 

med en middagsavtale med Lewis Aron. I 

til legg hadde jeg planlagt møter med Sandra 

Beuchler, Philip Bromberg, Joerg Bose og 

Darlene Ehrenberg. Jeg var også invitert til 

å delta på Mark Blechners forelesning: Seven 

phallasies of Psychoanalysis. I tillegg hadde 

jeg om representant for vårt eget institutt, 

avtale med nåværende direktør ved WAWI, 

Jay Kwawer. 

Med spenning og forventningsglede landet 

jeg i New York i nydelig høstvær. Været på den 

tiden i New York kan være svært skiftende, fra 

isende vind til behagelig norsk sommertemperatur. 

De gangene jeg har vært i New York 

har jeg overnattet på et lite Inn på Amsterdam 

avenue som er både praktisk og rimelig til New 

York å være. Det ligger på Upper West side 

bare få minutters gange fra WAWI. To kvartaler 

unna ligger muligheten åpen for fantastiske 

løpeturer i Central Park. Det er også enkelt å 

bruke undergrunnen som er en utrolig effektiv 

måte å ta seg rundt New York. 

Det var en spesiell helg jeg ankom New York 

denne gang. Overalt var det skilt og andre 

påminninger om at løpet New York Marathon 

var denne søndagen. Da søndagen kom, var 

deler av parken avstengt grunnet sikkerhetstiltak 

i forbindelse med løpet. Det var fantastisk 

å stå å se på og ta del i den stemningen 

som preget byen, og rope ”heia” til flere norske 

løpere. Det ble dessverre ikke deltakelse for 

egen del denne gangen, men kanskje ved en 

annen anledning. 

Noe med det fine når jeg reiser til New York er 

at det tar noen dager å venne seg til den nye 

døgnrytmen. Så da klokken var åtte mandags 

morgen hadde jeg allerede vært ute på en lenger 

tur i Central Park og var klar til å spise frokost 

på en typisk ”American Diner” like om hjørnet. 


Dette er en kafé som både brukes av turister 

og New Yorkere. Dermed kan man når man 

reiser alene slik som jeg, sitte og observere 

og småprate med andre som spiser sin frokost 

ute. Det gir et lite inntrykk hvordan det kan 

være for noen å bo i denne byen. Etter hvert 

som dagene gikk og betjeningen kjente meg 

igjen, ble jeg mottatt med hyggelige hilsener 

og god service. Det er alltid hyggelig i en by 

hvor det er rikelig anledning til å kjenne seg 

fremmedgjort. 

Over en ekstra kopp kaffe forberedte jeg meg 

for dagens veiledning med Philip Bromberg. 

Jeg hadde vært på mail med han det siste 

året. Bakgrunnen var at jeg hadde lest hans 

bok Awakening the dreamer- Clinical Journeys 

(Bromberg, 2006). Han var i sine mailer svært 

positiv til å møte meg. Han hadde sendt meg 

tre artikler som jeg hadde lest på forhånd. Ps! 

Her er det bar å sjekke ut PEPWeb for å finne 

mye spennende. Jeg var ute i god tid, turen 

på tvers av Central Park til kontoret hans på 

Upper east side gikk raskere en jeg hadde 

trodd. Jeg gikk inn i bygningen som var en 

smal mursteinsbygning med et lite kunstgalleri 

i førsteetasje. 

Kontoret til Bromberg så ut som en liten 

leilighet, dog ikke preget av det samme 

oppussingshysteriet som vi ser i Norge. Etter 

kort venting ble jeg tatt imot og invitert med 

inn på kontoret. Jeg fikk sitte i det som 

åpenbart var pasientstolen. Det var en noe 

uvant stolarrangering. Vi satt rett ovenfor 

hverandre kun atskilt av en fotskammel. Jeg 

hadde på forhånd sendt han en transkribert 

timereferat fra en av mine pågående behandlinger. 

Det hadde selvsagt ikke blitt en så god 

time som jeg hadde håpet på, men lot det stå 

til. Da han tok opp papirene hadde han en 

rekke kommentarer flere steder. Disse var 

knyttet til steder hvor det var mulig å spore 

dissossiative prosesser. Vi fikk også tid til å 

drøfte hans perspektiv på terapeutens 

subjektivitet og teknisk bruk av denne. Her 

har Bromberg utviklet et klart og til dels eget 

perspektiv, se for eksempel kap. 7 i hans bok 

fra 2006 (Bromberg, 2006). En time går fort, 

og ikke lenge etterpå stod jeg full av inntrykk 

ute i Manhattans gater igjen. 

Senere samme dag hadde jeg avtale med 

Sandra Beuchler på hennes kontor på Upper 

West. Hun er kjent for sine to bøker Clinical 


15

16 

Values (Buechler, 2004) og Making a difference 

in patients life (Buechler, 2008). Jeg 

hadde snakket med henne to ganger da jeg 

var i New York i 2009. Så det var med glede 

jeg kom til ny avtale med henne. Jeg fikk 

anledning til å drøfte en pasient der håp står 

som sentralt tema. Hva er realistisk håp for 

denne pasienten? Hva kan han håpe på og ikke 

minst, hva håper jeg på? 

Med anbefalinger om små spennende gallerier 

forlot jeg kontoret hennes i 10 etasje. To slike 

møter på en dag etter min erfaring nok. Så 

resten av dagen brukte jeg til å utforske byen. 

Innlegg 

Tirsdagen deltok jeg på ”Clinical case conference” 

med Mark Blechner. Han er kjent blant 

annet for sitt arbeide om drøm (Blechner, 

2001) og seksualitet (Blechner, 2009). Hans 

tema denne dagen var knyttet til seksualitet og 

de former seksualiteten kan ta. Han kom med 

eksplisitt oppfordring at analytikere som 

arbeider med variasjonen av menneskelig 

seksualitet, burde skaffe seg kunnskap om 

dette for eksempel gjennom besøk i en av de 

menge pornografiske butikkene i byen. 

Poenget hans var at analytikere generelt hadde 

for liten fakta kunnskap om hva som tenner 

ulike mennesker. Samtidig rettet han mild 

kritikk til nå avdøde Stephen Mitchell om at 

hans innflytelse ved den relasjonelle dreining i 

psykoanalysen, hadde hatt en uheldig virkning 

ved at den til dels fjernet seksualitet som tema 

i psykoanalysen. Dette førte med seg en god 

diskusjon i etterkant. 

Samme kveld møtte jeg tidligere direktør ved 

WAWI, og over et bedre måltid diskuterte vi 

kulturforskjeller mellom New York og Norge. 

Vi reflekterte hvordan kulturen og pasientgrunnlaget 

påvirker teoriutviklingen. Er den 

for eksempel direkte overførbar til den 

pasientgruppen jeg og andre arbeider med. 

Bose var også opptatt av at de som bor i New 

York lever med en høyere grad av angst på 

grunn av manglende velferdsgoder som vi har 

her i Norge. Senere i uken hadde jeg og en 

avtale hvor vi sammen drøftet en pasient jeg 

arbeider med og pasientens depressiv problematikk. 

Se for eksempel kap 19 i boken 

Handbook og Interpersonal Psychoanalysis 

(Lionells, Fiscalini, Mann og Stern, 1995). 

På onsdagen hadde jeg en middagsavtale 

med Lewis Aron. Vi møttes på en uformell 

restaurant ikke langt fra hans kontor. Det ble 

flere timer ved bordet hvor vi diskuterte en 

rekke temaer blant annet psykoanalyse, gitarer 

og nye tekniske dippedutter. Aron fortalte at 

han hadde kommet over kilder som kunne tyde 

på at også Freud var blant de som stimulerte 

sine kvinnelige pasienter til orgasme tidlig i sin 

karriere. Visstnok var dette ikke en ukjent 

behandlingsform for nervøse lidelser i den 

tidsperioden. Etter hvert kom jeg også inn på 

Instituttetts ønske om å invitere ham til vår 

jubileumskonferanse i løpet av høsten 2012. 

Etter noe forhandling takket han ja til å 

planlegge dette i en meget travel hverdag. 

Han arbeider for tiden med en bok der temaet 

er knyttet til psykoanalysens ut vikling gjennom 

polarisering, det vil si slik jeg forstod han 

hvordan psykoanalysen har definert seg ut fra 

det den ikke er. Ikke suggesjon, ikke hypnose, 

ikke psykoterapi osv. Aron er opptatt av 

hvordan denne måten har vært til hinder for en 

åpen utvikling av psykoanalysen. Dette er i 

tråd med det arbeidet han har gjort før. Så her 

kjære medlemmer er det bare å glede seg til 

høsten 2012. 

Et annet poeng med samtalen var å knytte 

kontakt med New York University og den 

psykoanalytiske avdelingen der. Det var Aron 

svært åpen og glad for. Han inviterte meg med 

på forelesninger neste dag, men dessverre 

kolliderte det med andre avtaler jeg hadde 

denne gang. Kvelden ble avsluttet med konsert 

på legendariske Beacon theatre, der blant 

annet Martin Scorcese sin film om Rolling 

Stones, Shine a light er spilt inn. 

Som avslutning på uka hadde jeg en lenger 

lunsj med nåværende direktør for instituttet 

Jay Kwawer. Jeg uttrykte takknemlighet for 

det lange og gode samarbeidet mellom våre to 

institutter. Han fortalte om deres økonomiske 

situasjon og hvordan søkermassen til instituttet 

var dalende og bekymringsfull. Heldigvis 

hadde de i en god periode kjøpt den bygningen 

de nå holder til i, slik at de hadde en solid 

grunnøkonomi. 

Noe som var svært gledelig for oss var at de 

satte stor pris på besøk fra Norge, både slik 

jeg gjorde denne gang ved at jeg reiste alene 

og slik vi gjorde det i 2007 ved at vi reiste over 

en gruppe i regi av Instituttet. I løpet av 

lunsjen ble vi enige om å planlegge for et nytt 

besøk av en hel gruppe fra Instituttet. Så 

dersom noen av dere kunne være interessert 

i et slikt besøk kan dere melde interessen via 

mail til Tulla. Så kan vi eventuelt arbeide frem 

et konkret program med utgangspunkt i 

deltakernes ønsker, både om tema og 

foredragsholdere. 

Innlegg 

17

18 

minneord 

lars THorgaard 1947 – 2010 

Eivind Haga og Jon Morgan Stokkeland 

Fra en fylt Risskov kirke tok vi sammen med 

familie, venner og kolleger den 10.09.10 

avskjed med psykiater Lars Thorgaard. Han 

døde av en aggressiv kreftlidelse, knapt 63 år 

gammel. Et enestående medmenneske og en 

god kollega og kjær venn er her ikke mer. 

Lars Thorgaard var enebarn fra Esbjerg, studerte 

medisin i Århus og reiste umiddelbart etter 

embetseksamen til Oslo for å bli psykiater. 

Under ISPS – kongressen i Oslo 1975 møtte han 

for første gang professor Gaetano Benedetti 

fra Basel. Hans foredrag ”gjorde et uudsletteligt 

indtryk på mig”. Enda mer betatt ble Lars 

da Benedetti samtalte med ham på tomannshånd 

om veier for en fremtidig psykiater- og 

psykoterapeutkarriere. Dermed var to livslange 

vennskap etablert; med ”Psykosepsykoterapihøvdingen” 

og med Norge. 

Etter spesialistutdannelsen i psykiatri drev han 

først praksis i Odense før han i 1991 ble 

overlege ved Psykoterapeutisk avdeling E, 

Psykiatrisk Hospital i Århus. Her var han særlig 

engasjert i psykoterapiutdannelse og supervisjon 

av yngre psykiatere. Da den psykoterapeutiske 

avdeling ble nedlagt, reiste Lars til 

Herning hvor han i 2008 opprettet Center for 

Relationsbehandlig, Mestring og Miljøterapi. 

Da hadde han gjennom de foregående år hatt 

et nært samarbeide med det psykoterapeutiske 

og miljøterapeutiske forskningsmiljøet i 

Stavanger. Dette avspeiles i Lars Thorgaards 

fembindsverk ”Relations behandling i Psykiatrien” 

fra 2006. 

Lars Thorgaard har hatt stor betydning for 

psykoterapien i Danmark, som igangsetter og 

inspirator på mange nivåer. Han var medstifter 

av Dansk Selskab for Psykoanalytisk Psykoterapi 

(DSPP) og deres årlige supervisorseminarer. 

Gjennom flere tiår inviterte han gjeste 

lærere fra Institutt for psykoterapi til sine danske 

prosjekter. Likeså ble han etter hvert en 

avholdt og inspirerende lærer og veileder ved 

en rekke seminarer i Norge. Noe av det som 

kjennetegnet Lars og som inspirerte mange 

av oss, var hans evne til konsentrert oppmerksomhet 

og et intenst engasjement. I arbeide 

med de sykeste pasientene så han alltid håp 

i håpløsheten. 

Betydningen av den medmenneskelige relasjon 

sto i sentrum for hans liv og virke. Dette viste 

han først og fremst i sitt virke som terapeut og 

som veileder, men også i kollegiale og sosiale 

sammenhenger. Enebarnet viste en forbilledlig 

respekt og omtanke for egen familie og fulgte 

ivrig med i barn og barnebarns liv og utvikling. 

Sammen med sin kjære Lisbeth praktiserte de 

”open house” for mange av oss tilreisende. 

Tapet av Lars Thorgaard er smertelig for 

mange av oss. Størst er det nok for familien. 

Derfor er de nærmest i våre tanker, når vi 

lyser fred over Lars' minne. 


minneord 

alBerTa szaliTa 1910-2010 

Tor Jakob Sandvik 

Dr. Alberta Szalita døde 20. november 2010 i 

USA. Den 20. februar samme år feiret hun sin 

hundre års fødselsdag. I den anledning ble hun 

omtalt her i Bulletinen. 

Alberta Szalita er kjent som en av New Yorks 

mest innflytelsesrike psykoanalytikere, både 

som kliniker og teoretiker. Hun var tilknyttet 

Columbia University og The William Alanson 

White Institute som lærer, veileder og 

læreanalytiker. 

Hun var født i daværende Ukraina, som senere 

ble polsk. Hun var medisinsk utdannet i 

Warszawa i 1936 og arbeidet tolv år som lege 

innenfor et stort erfaringsområde. Mens hun 

var bortreist på en medisinsk konferanse, ble 

hele hennes familie utslettet i Holocoust. 

I 1948 påbegynte hun psykoanalytisk utdanning 

i Paris. Kort etter fikk hun et stipend til 

USA. Hun arbeidet ved Chestnut Lodge fra 

1949-1953, bl.a. under veiledning av Frieda 

Fromm Reichmnann. Der konsentrerte hun seg 

særlig om behandlingen av schizofrene. Da 

Fromm-Reichmann døde i 1957, ble hun bedt 

om å overta kandidatundervisningen ved The 

William Alanson White Institute etter henne. 

Alberta Szalita har en legendarisk posisjon 

innenfor sitt miljø. Hun hadde en evne til å 

være direkte og klar, som gjorde at selv alvorlig 

psykotiske pasienter kunne føle seg trygge på 

henne. Hun var lettfattelig i sine teoretiske 

formuleringer, hun hadde en åpen og integrerende 

tilnærming i sin måte å forstå på, og 

som person var hun omsorgsfull og sjenerøs 

ut over det vanlige. 

I tillegg til det psykoanalytiske miljøet i NY, var 

hun engasjert i utviklingen av psykoterapi og 

psykoanalyse i Norge og i Israel. Hun var en 

dedikert norgesvenn og hadde omfattende 

kjennskap til norsk litteratur. Hun hjalp til 

under etableringen av Institutt for psykoterapi 

i 1962, hvor hun også deltok under 

åpningsfesten. 

Alberta Szalita har hatt stor betydning for det 

norske, psykoanalytisk orienterte psykoterapimiljøet 

i hele sin bredde. Hun har vært gjeste - 

lærer siden begynnelsen av 1960- tallet. I 

perioder har hun vært særlig aktiv i forhold 

til Norsk Psykoanalytisk Institutt og Norsk 

Psykiatrisk Forening, hvor hun begge steder 

var æresmedlem. 

De som har møtt henne, vil huske henne. De 

som har vært så heldige å bli kjent med henne 

gjennom mange år på hennes norgesbesøk, 

er privilegerte. For de som Alberta Szalita bare 

er et navn, er det mulig å bli kjent med henne 

gjennom de publikasjonene som finnes av 

henne og om henne. Det vil berike dem, og 

det minne som er om henne. 

19

20 

relasjonsBeHandlingens Plass i 

UTdanningene framoVer 

Leif Jonny Mandelid 

Mandelid er psykologspesialist og arbeider ved 

Kronstad DPS. Siden 2003 har han vært undervisningsleder 

ved Utdanning i psykoterapi ved psykoser. 

Til det velvillige medmenneske 

Vi vet ennå alt for lite om årsakene til de 

mentale forstyrrelsene vi kaller psykose og 

schizofreni. Derfor både famler vi og strides 

vi om hvordan disse tilstandene bør behandles. 

Personer som selv opplever tilstandene har til 

dags dato lidd under fagfolks tendens til å 

redusere både problemene og løsningene på 

dem til enten natur eller kultur. De har også 

opplevd det absurde at de selv er de siste som 

har blitt spurt om hva som har vært til hjelp for 

dem i forsøkene på å bli frisk eller bedret. Når 

vi omsider spurte brukerne selv, fikk vi inn et 

skred av tilbakemeldinger som kan hjelpe oss 

til å endre praksis på en måte som er mer 

meningsfull og nyttig i personens egen 

bedringsprosess (Borg & Topor, 2003, 

Davidson, Rakfeldt & Strauss, 2010). Det kan 

se ut til at hovedstrømmen av psykisk helsevern 

har vært innom en gedigen omvei fra der 

moralsk behandling startet like etter opplysningstiden. 

Nå er det på høy tid å sette etiske 

og humane aspekter ved psykosebehandlingen 

i høysetet igjen. Etter hvert må vi ta inn over 

oss at enten vi tilbyr medisinsk, psykologisk 

eller sosialfaglig hjelp, så formidles virkningen 

av hjelpen gjennom møter mellom mennesker, 

eller relasjoner. Vi kan derfor ikke lenger tenke 

oss noen form for hjelp som ikke innebærer at 

vi interesserer oss for hvordan relasjonen 

mellom terapeut og pasient, hjelper og bruker 

fungerer. Å få etablert en relasjon preget av 

respekt, dialog, myndiggjøring av den andre og 

gjensidig læring er nøkkelen til hvorvidt våre 

midler eller metoder for øvrig vil virke 

(Norcross, 2002). SEPREPs utdanninger ble 

tuftet på denne erkjennelsen og har overlevd 

gjennom den. Men fra å være nært knyttet til 

psykoanalytisk metateori, er den nå knyttet 

opp til relasjonsforståelse i en åpnere, mer 

fenomenologisk, hermeneutisk og konstruktivistisk 

forstand. Relasjonsforståelse og 

relasjonsarbeid vil slik vi i SEPREP ser det, 

også være ryggraden i utdanningen av 

psykoseterapeuter i framtiden, uansett hvilken 

skoleretning eller filosofi de for øvrig bevisst 

eller ubevisst bekjenner seg til. 

Psykoser og det vi kaller schizofrenier har til 

felles at de innebærer større og mindre sosial 

funksjonssvikt. Det er vanskelig å forstå og å 

gjøre forstått i forhold til andre mennesker. 

Personer med disse lidelsene har ofte blitt 

unngått av andre eller har selv valgt å unngå 

andre, fordi det er for forvirrende og krenkende 

å ikke klare å prøve å kommunisere med andre, 

uten at det skaper store misforståelser eller 

avvisning. Dermed får ikke personen tilgang på 

viktig selvkunnskap gjennom speilinger i 

velvillige andre. Dette gir ytterligere næring til 

en kaotisk og ofte negativ opplevelse av seg 

selv, eller veldig individuelle og fastlåste 

forestillinger om selvet som er vanskelig å 

godta for andre. Det blir lett en kamp om 

forståelsen av hvem jeg er og hvem jeg får lov 

til å være. En kamp om å kreve eksistens og å 

bli tilkjent eksistens. Likeledes en forvirring 

mellom hva som tilhører opplevelsen av 

personen selv, i motsetning til opplevelsen av 

andre og omgivelsene. Hva kan ha gått galt? 

Hvordan kan slikt utvikle seg? Det vet vi ikke 

sikkert, men mye tyder på at noe har sviktet og 

fortsatt svikter i dialogen mellom personen og 

andre mennesker, enten dette er en årsaksfaktor, 

utløsende eller vedlikeholdende faktor. 

Debatt 

Forsøk på å gjøre seg forstått eller bli forstått 

ender i toveis monologer eller enetaler, som er 

oppskriften på ensomhet eller maktmisbruk. 

Botemiddelet må bli dialog som forutsetter 

relasjon og gjensidige innrømmelser (Bakthin, 

i Morris, 1994). 

Aristoteles (i Stanghellini, 2004) snakker tidlig 

i vår selverkjennelse om at noen kan mangle en 

slags samfølelse, en sensus communis, både i 

seg selv og i forhold til andre. De mangler 

samfølelse i seg selv på den måten at sansninger 

og tanker ikke ser ut til å flyte sammen i en 

selvfølgelig, sømløs eller ureflektert følelse av 

å være et jeg. Et jeg som heller ikke opplever 

å gjøre det som er selvfølgelig eller ”riktig” 

ut ifra hva situasjonen til enhver tid krever. 

Samfølelsen kan også svikte i forhold til andre 

på den måten at personen ikke forstår hva 

andre holder på med eller hva som i samfunnet 

eller kulturen usagt blir ansett som naturlig 

eller riktig å gjøre i gitte situasjoner. Personen 

har av ukjente årsaker ikke klart å innforlive 

eller legemliggjøre uskrevne sosiale spilleregler. 

Det blir ingen naturlig flyt i personens 

bevegelse, tale eller mellommenneskelige 

opptreden. Det som gjøres ureflektert og 

automatisk av folk flest, blir av personen til 

gjenstand for handlingslammende og utmattende 

refleksjon (Sass & Parnas, 2003). Ved 

å stadig risikere å handle i utakt med forventningene 

som er knyttet til disse spillereglene, 

fortoner personen seg i tillegg som underlig 

eller fjern for andre. Vi lager oss hypoteser for 

å prøve å forstå hvorfor dette skjer. I vår tid 

ville Bruner si at personen ikke utfører ”acts 

of meaning” eller meningsbærende handlinger. 

Blankenburg (2001) ville si at personen ikke 

behersker ”common sense” eller sunn fornuft. 

Det er en fornuft som ikke er tuftet på 

dannelse eller utdannelse, men som består av 

god dømmekraft ut ifra hva en situasjon krever, 


Debatt 

21

22 

særlig en sosial situasjon. Altså nært beslektet 

med Aristoteles begrep ”praktisk dyd”. Uten 

”common sense” forstår ikke personen å gjøre 

det som ”alle” (les de fleste) ville ha gjort med 

naturlig selvfølgelighet i en gitt situasjon. Da 

snakker vi ikke om villet protest eller demonstrative 

normbrudd, men mangel på forståelse. 

Et menneske som for eksempel blir brakt inn 

for onani på offentlig sted er på dette grunnlaget 

verken pervers eller forbryter. 

Hva er samfølelse, meningsbærende handlinger 

eller common sense? Det er bestemt ikke 

noe som er etablert en gang for alle, slik at en 

person enten har det eller ikke har det. Heller 

ikke er det slik at dem som allerede har det 

kan kreve eiendomsrett til den og stenge alle 

nykommere ute fra å bidra til den. Common 

sense er i stedet en endeløs mellommenneskelig 

prosess, hvor alle mennesker i prinsippet 

kan bidra til å utvikle den. Det forutsetter 

imidlertid at vi hører på hverandre, snakker 

med og ikke til hverandre og gjør innrømmelser 

i forhold til hverandre. Det forutsetter altså 

dialog. Bruner (2002) advarer oss mot å 

betrakte den andre som et lukket rom av 

mentale prosesser. Han hevder at i den 

kognitive revolusjonen vi opplever i vår tid, kan 

det være lett å låse seg i en forståelse av 

bevisstheten som en isolert ”informasjonsprosessor”. 

Skjer det, blir vi blinde for hvordan 

bevisstheten skaper mening gjennom samhandling 

hvor selvet både former og blir formet 

av andre. Både monolog og dialog foregår i 

relasjoner. Ved monologen dikterer herren 

slaven og gjør slaven til middel for å nå 

egne mål. Ved dialog er den andre et mål 

i seg selv. Det er et møte mellom likeverdige 

(Bakthin, i Morris, 1994). 

Det er denne formen for relasjon, møtet 

mellom likeverdige, som er grunnlaget for 

utvikling av en felles forståelse av virkeligheten, 

en felles virkelighet. Ettersom psykotiske 

lidelser og schizofreni ofte innebærer en 

mangel på felles virkelighet, er relasjon og 

dialog både et middel og et mål i behandlingen 

av psykoser. Et middel vi ikke kommer utenom 

og et mål vi oppnår i varierende grad. Derfor 

må relasjonsforståelse ha en sentral plass i 

våre utdanninger også i framtiden. Både 

dannelse, opprettholdelse og bedring ved slike 

lidelser som vi her snakker om er av dyptgripende 

relasjonell karakter. Den syke blir sykere 

av å bli definert som et objekt i stedet for som 

et annet subjekt. Forholder vi oss derimot som 

subjekter i forhold til andre subjekter, blir 

læringen gjensidig. Med Benedetti (1976) 

kan vi si at den sinnslidende både er et 

medmenneske og en lærer. Vi blir fattigere 

som mennesker og mindre opplyste ved å 

ikke lytte til og ta lærdom av slike lærere. 

Referanser 

Benedetti, G. (1976): Der Geisteskranke als 

Mit mensch. Gôttingen. Vandenhoeck und 

Ruprecht. 

Blankenburg, W. (2001): First steps toward a 

psychopathology of common sense. Philosophy, 

Psychiatry & Psychology, 8, 4, 303 -315. 

Borg, M. & Topor, A. (2003): Virksomme 

relasjoner. Oslo. Kommuneforlaget. 

Bruner, J. (1990): Acts of meaning. Four 

lectures on mind and culture. London. Harvard 

University Press. 

Davidson, L., Rakfeldt, J. & Strauss, J. (2010): 

The roots of the recovery movement in 

psychiatry. New York. John Wiley & Sons, Ltd. 

Morris, P. (Ed.), (1994): The Bakhtin reader. 

Selected writings of Bakhtin, Medvedev and 

Voloshinov. London. Edward Arnold. 

Norcross, J. C. (Ed.) (2002): Psychotherapy 

relations that work: Therapist contributions 

and responsiveness to patients. New York. 

Oxford University Press. 

Sass, L. A. & Parnas, J. (2003): Schizophrenia, 

consciousness and the self. Schizophrenia 

Bulletin, 29, 3, 427-445. 

Stanghellini, G. (2004): Disembodied spirits 

and deanimated bodies: The psychopathology 

of common sense. Oxford University Press. 

Oxford. 

Debatt Referater 

inTernaTional federaTion of 

PsYcHoanalYTic socieTies. 

XVi inTernaTional forUm of PsYcHoanalYsis. 

Torbjørn Alme 

The International Federation of Psychoanalytic 

Societies arrangerte i Athen i tidsrommet 20- 

23 oktober 2010 det 16. Internasjonale Forum 

for psykoanalyse. Konferansen hadde tittelen 

The Intrapsychic and the Intersubjective in 

Contemporary Psychoanalysis. Vertskap var 

The Hellenic Society of Psychoanalytic 

Psychotherapy. 

I sin åpningstale fremholdt presidenten for 

konferansen, dr.Grioris Vaslamatzis, at 

samspillet mellom det intrapsykiske og det 

intersubjektive er helt sentralt i dagens 

psykoanalytiske tenkning. Diskusjonen er ikke 

bare teoretisk; den har åpenbare kliniske 

implikasjoner, ikke minst for forholdet mellom 

analytiker og analysand. 

Konferansen hadde samlet deltagere fra Egypt 

i øst og til USA i vest og det greske innslaget 

var dominerende. Foruten å være generalsekretær 

i IFPS' eksekutivkomitè, satt vår egen 

Agnar Berle som medlem i konferansens 

vitenskapelige komitè. 

Sedvanlig var konferansen delt inn i symposier, 

forelesninger, posters og paneldiskusjoner. 

Temaene dekket et bredt spekter innen 

psykoanalysen og med en naturlig vekt på 

konferansens hovedtema. Gledelig var det å 

se at også barnepsykoanalytikere presenterte 

sine kliniske erfaringer. I et referat som dette 

kan vi selvsagt bare velge ut noen få eksempler 

fra konferansens foredrag og diskusjoner. 

Konferansens pre-forum hadde som tema 

nevrovitenskapenes forhold til psykoanalysen 

og vice versa. Størst forventninger, i alle fall 

blant norske deltagere, var det nok knyttet til 

Malcolm Solmes' foredrag der han presenterte 

interesseante funn som peker på bemerkelsesverdige 

nevrale likheter mellom psykotiske 

tilstander og drømmer. M.A Gonzales-Torres 

fra Spania holdt et foredrag med tittelen: 

Psychoanalysis and Neuroscience. Friends or 

Enemies?, der han oppsummerte diskusjonen 

om muligheten for et fruktbart møte mellom de 

to disipliner. Han trakk særlig frem nevrovitenskapenes 

overlegenhet hva gjelder metodiske 

og vitenskapelige trekk. Når det så gjelder 

psykoanalysens forsøk på å tilpasse seg et 

evidens-basert, naturvitenskapelig paradigme, 

(han advarte mot det han kalte en nymotens 

frenologi i farger), var Gonzales-Torres lite 

optimistisk. Han tillot seg heller å stille seg 

kritisk til det han benevnte som paradigmeterror, 

og at psykoanalysen burde stille seg 

utenfor denne debatten. Hans svar på spørsmålsstillingen 

i foredraget var: ”Neither friends 

nor enemies, just family”. Sveitseren P 

Magistretti kunne oppfattes som mer optimistisk 

og trakk frem forskning som påviste 

dannelsen av nye engrammer i hjernen som 

resultat av nye erfaringer. Problemet synes å 

være om man kan knytte dette kun til mellommenneskelige 

erfaringer avgrenset til det 

terapeutiske rommet. 

Den amerikanske psykoanalytikeren A.W 

Rachman holdt et interesseant foredrag om 

Ferenczis analyse av Elisabeth Severn. Denne 

skapte i sin tid svære bruduljer i det analytiske 

miljøet i Wien og ble ansett som kjettersk og 


23

24 

”vill analyse”. Rachman trakk frem at Ferenczis 

nye metoder var banebrytende og at vi hos 

Ferenczi ser forløperne til senere tiders 

motoverføringsanalyser og nytten av ”selfdisclosure”, 

særlig i behandlingen av pasienter 

med ”løsere” psykologiske personlighetsstrukturer. 

Både P. Bosohan fra Argentina og de 

italienske psykoanalytikerne C.Bonomi og F. 

Borgogna fra Italia hadde foredrag om 

Ferenczi. Alle disse foredragene pekte 

fremover mot konferansen som skal holdes i 

Budapest i mai 2012. Denne er allerede døpt 

Sandor Ferenczi International Conference: 

Faces of Trauma. 

Den tyske psykoanalytikeren R. Funk, som 

hadde vært elev av Erich Fromm, og som 

representerte The International Erich Fromm 

Society i Tubringen, trakk paralleller mellom 

Fromms og Sullivans tenkemåter. Foredraget 

var høyst relevant med tanke på konferansens 

tema i det Funk gjorde rede for Fromms 

terapeutiske og mellommenneskelige holdning 

generelt, nemlig åpenhet, direkthet, emosjonell 

tilgjengelighet og viktigheten av å kunne 

”være-i seg selv” som en forutsetning for å 

kunne ”være hos den andre”. 

Carola Mann, æresmedlem ved vårt institutt, 

holdt et foredrag med tittelen Psychodynamic 

Understanding of Different Cultures. Her tok 

hun opp maktkonstellasjonene i psykoanalytisk 

behandling, at disse kan oppfattes svært ulikt i 

vestlige vs. østlige, asiatiske og afrikanske 

kulturer og at det vestlige idealet om individualitet, 

også som et mål i psykologisk behandling, 

er fremmed for andre kulturer der samhold og 

tilhørighet er langt viktigere og i mange tilfeller 

også helt nødvendig, for overlevelse og trygg- 

trygg hetsfølelse. I denne forbindelsen 

problem atiserte hun også det å stille spørsmål 

til pasienten / analysanden. I vår vestlige 

kultur blir dette som regel oppfattet som 

interesse med tanke på å hjelpe (selv om 

Carola Mann også mente at dette kan bli en 

enerverende tvangstrøye i behandlingen av 

Referater Referater 

pasienter fra vestlige kulturer), blir dette ofte 

oppfattet som avhør eller mistillit av pasienter 

fra ikke-vestlige kulturer. 

Julia Kristevas foredrag med tittelen The 

Passion of Motherhood trakk fullt hus. 

Plutselig ble stort auditorium fullsatt med 

tilhørere som ikke var deltagere på konferansen. 

Kristeva har en høy stjerne i dagens 

intellektuelle debatt. Så vidt undertegnede 

kunne oppfatte, reiste hun spørsmålet om 

hvorvidt dagens mødre er mer knyttet til og 

avhengig av kjøpesenteret enn til noe annet 

og at de har overlatt spørsmålet om barna til 

pediaterne. Diskursen om hva morsrollen 

innebærer har bleknet. Dette er et provokatorisk 

spørsmål. I mellommenneskelig henseende 

trakk Kristeva frem spedbarnsmødres naturlig 

iboende evne til å knytte emosjonelle bånd til 

andre, noe som er et ”pre” i alle relasjoner. 

Ellers hadde Kristeva teoretiseringer omkring 

eros og ødipal-konflikten som unndrar seg 

undertegnedes forståelse. 

De norske bidragene på konferansen var fra 

psykologene Vigdis Eidissen, Agnar Berle og 

Eystein Våpenstad. Vigdis Eidissens foredrag 

hadde tittelen Without You-not me. Subjectivity 

and intersubjectivity in psychosis, der hun 

særlig trakk frem den psykotiske pasientens 

mangelfulle evne til mellommenneskelig 

kommunikasjon og psykoanalysens potensial 

med tanke på å gjenopprette den brutte 

forbindelsen mellom den isolerte psykotiske 

pasienten og andre mennesker. Et intersubjektivt 

utgangspunkt er en helt nødvendig 

forutsetning for at dette skal kunne skje. 

Eidissen vektla også den affektive inntoningen 

som helt sentralt i behandlingen. 

Agnar Berles hadde gitt sitt foredrag overskriften 

Clinical experiences which moved me from 

a one person intrapsychic perspective toward 

a more interpersonal/ intersubjective perspective. 

Foredraget var klinisk orientert og berørte 

sentrale temaer som overføring / motoverføring 

og viktigheten av å skape en terapeutisk 

situasjon som involverer både pasient og 

terapeut i en interpersonlig og intersubjektiv 

scene som skaper forandring. 

Eystein Våpenstads innslag tok opp spørsmålet 

om konfidensialitet og behovet for å be skytte 

det terapeutiske rommet i møtet med dagens 

teknologiske utvikling. Temaet var knyttet opp 

til et klinisk eksempel fra en barne terapi der 

ivaretagelse av barnets behov for konfidensialitet 

kunne komme på kollisjonskurs med et 

nødvendig samarbeid med barnets foreldre. 

Foruten at man kan stille mange kritiske 

spørsmål ved det pedagogiske utbyttet man 

kan få ved å høre på en rekke foredrag der 

foredragsholder skal prøve å få sagt mest 

mulig på kortest mulig tid (som regel tyve 

minutter, en tidsramme ingen klarer å holde) og 

der simultanoversettelsene kommer gjennom 

”skurrete” hodetelefoner, oppstår der en ikke 

helt ubetydelig språkbarriere ved slike 

konferanser. I klartekst betyr dette at det for 

mange av oss nordboere ikke alltid er så lett å 

forstå den engelsk som praktiseres sør for 

alpene og i Sør- Amerika. Desto mer av en 

lettelse var det å lytte til engelskmannen R. D. 

Hinselwoods foredrag siste konferansedag der 

han trakk opp noen historiske utviklingslinjer i 

psykoanalysen med særlig vekt på den 

interpersonlige og intersubjektive tradisjonen. 

Han advarte betimelig mot en ukritisk bruk av 

intersubjektive motoverføringstolkninger, 

self-disclosure, i psykoanalytisk behandling. 

Det var en særlig god opplevelse å høre Daniel 

Stern snakke om hva han så som implikasjoner 

for et utviklingspsykologisk, intersubjektivt 

perspektiv på dagens psykoanalyse. Han la 

særlig vekt på de små, motoriske aktiviteter i 

mellommenneskelig samspill som er så viktige 

for kontakt og trygghet, og han har etter hvert 

blitt kritisk til blant annet psykoanalysens 

begrep om indre objektrelasjoner. Diskusjonen 

mellom Stern, Hinshelwood og Jay Greenberg 

var etter undertegnedes mening, kanskje 

konferansens mest utbytterike seanse. Den nå 

77 år gamle Sterns tema er på dette tidspunktet 

i livet hans, vitalitet, og der bevegelse er i 

sentrum. Dette viste han til fulle ved å utfolde 

seg på dansegulvet med en imponerende 

energi, til latin-amerikanske rytmer, omsvermet 

av, og sammen med fire kvinnelige konferansedeltagere 

fra Mexico. 

25

26 

UTValg for eTTerUTdanning 

Onsdag 16. mars, kl 19.00 

Generalforsamlingen 

Sakspapirene ligger på nettsiden www.instpsyk.no. 

Ta kontakt med Tulla dersom du ønsker å få de tilsendt per post. 

INVITASJON TIL FAGMØTER OG SEMINARER 

Vi minner om kalenderen på instituttets hjemmeside 

www.instpsyk.no 

HUsK! 

Der finner dere invitasjoner til møtene og omtaler av disse. Samtidig gjør vi oppmerksom 

på at møter og seminarer i tillegg vil bli sendt ut per mail noen uker før møtedato. 

Onsdag 13. april kl 19.00 

Randi Ulberg 

Kjønnsforskjeller i respons på overfør-ingstolkninger hos pasienter i psykodynamisk terapi. 

Randi Ulberg er psykiater og barne- og ungdomspsykiater, medlem av Instituttet og har tatt 

doktorgrad i emnet hun skal foredra om. 

Onsdag 11. mai kl 19.00 

Erik Stänicke 

Analytic change after analysis – a conceptual case-based follow-up study. 

Erik Stänicke vil holde foredrag med utgangspunkt i sin doktoravhandling Analytic change after 

analysis – a conceptual case-based follow-up study. Avhandlingen er en studie av psykologisk 

endring hos mennesker som har gått i psykoanalyse. Sentrale temaer i avhandl-ingen er hva som 

kjennetegner endring hos mennesker som har gått i psykoanalyse og hvordan man kan forstå 

endringen som skjer etter avsluttet analyse. Erik Stanicke er psykologspesialist og i avslutning av 

utdannelse ved Psykonalytisk Institutt. 

Onsdag 8. juni kl 19.00 

Sommermøte, Eivind Tjønneland 

Subjekt, metafor og overføring – mellom skjønnlitteratur og psykoanalyse 

Eivind Tjønneland er professor i nordisk litteraturvitenskap ved UiB. Han har utgitt en rekke 

bøker om Holberg og opplysningstida, har doktorgraden på Søren Kierkegaards ironibegrep, og 

har skrevet boka "Ibsen og moderniteten" (1993) samt en rekke artikler om Ibsen. Han har også 

arbeidet som idehistoriker og er medforfatter av Norsk idehistorie bind 6. Han har dessuten 

arbeidet med psykoanalyse og skjønnlitteratur i en årrekke, og har blant annet oversatt Freuds 

"Bruddstykke av en hysterianalyse" til norsk og skrevet et langt etterord (2007). 

Veiledningsseminar 2.-3. september 

Sandra Buechler 

Høsten 2008 hadde vi besøk av Sandra Buechler, fakultetsmedlem og læreanalytiker ved William 

Alanson White Institute. Flere av oss ble beveget da hun med sitt varme engasjement snakket 

om "Depression and Regret In Clinicians and Their Patients". Hun har skrevet bøkene "Clinical 

Values - Emotions That Guide Psychoanalytic Treatment" (2004) og "Making a Difference in 

Patients' Lives" (2008). 

Vi har nå gleden av å invitere til nytt seminar med henne fredag 2. september 2011. 

Lørdag 3. september vil Sandra Buechler ha det årlige veilederseminaret for medlemmer. Endelig 

program og invitasjon kommer senere. 

Onsdag 19. oktober kl 19.00 

Olaf Rørosgaard 

Mentaliseringsbegrepet i fransk psykoanalyse – forsøk på å forstå hvordan mentalt liv oppstår 

på bakgrunn av det affektive. 

Onsdag 16. november kl 19.00 

Christian Moltu 

Terapeuters indre arbeid og selvregulering i møte med vanskelige terapiprosesser. 

Onsdag 7. desember kl 19.00 

Julemøte 

Årets julemøte avholdes som vanlig etterfulgt av sosialt samvær og lettere servering. 

27

28 

KUrs og Konferanser 

Bergen mandag 2. mai. Oslo onsdag 4. mai 

Dagsseminar med George Downing 

Video Intervention Therapy for Working with Human Relationships. Info www.karakteranalyse.no 

27. og 28. mai 

Jeløyseminaret 2011 

Hotell Refsnes Gods på Jeløy er som før rammen om seminaret og gir god materiell omsorg og 

rekreasjon. Enda viktigere er det faglige innhold. 

Seminarets tema er: Har vi glemt å sørge? Sorgens betydning i psykoanalytisk basert tenkning 

og praksis. 

To spennende foredragsholdere har vi hatt gode dialoger med, og gleder oss til å presentere: 

Psykolog og kandidat ved Psykoanallytisk Institutt, Tonya Sue Madsen, og psykiater og lærer 

ved vårt institutt, Jon Morgan Stokkeland. 

Ganske snart sendes ut program og invitasjon til påmelding. Dette sendes primært til alle 

kandidater og medlemmer ved vårt institutt og ved Psykoanalytisk Institutt. Har dere andre gode 

kolleger eller venner som kunne ha glede av å være med må de gjerne gjøres oppmerksom på 

seminaret. Poenget er ikke å stenge ute gode kolleger uten "medlemsskap", men å sørge for at 

seminaret får preg av et kollegialt forum, med glede over faglig påfyll og faglige samtaler. 

Komiteen ønsker velkommen og håper mange har lyst og anledning til å være med. 

31. mai – 4. juni 

International congress 

The International Society for the Psychological Treatments of Schizophrenia and other Psychoses 

(ISPS) organises the 17th International congress on Psychological Therapies for Psychoses in the 

21st century: influencing Brain, Mind and Society. 31st May – 04th June 2011. Dubrovnik, 

Croatia. Contacts: Ivan Urlić (scientific), Branko Juvan (administration). Info www.efpp.com 

18. juni, kl 09.15–13.30 

The First South of England Psychotherapy Conference 

Understanding and Treating Borderline Personality Disorder. 

Prof. Glen Gabbard. Conference opened by Dr Gwen Adshead, Broadmoor Hospital. Chaired 

by Prof. Paul Williams, The British Psychoanalytic Society. The Stripe Auditorium, Winchester 

University, King Alfred Campus, Hampshire, United Kingdom. 18th June 2011, 9.15am to 

1.30pm. Info: www.efpp.com 

14. – 16. oktober 

Krakow, Poland 

1st combined conference, organised by EFPP adult section and EFPP child & adolescent section. 

14 - 16 October 2011, Krakow, Poland. Info: www.efpp.com 

27. – 28. januar 2012 

Seminar 

Trauma, Depression and Dreams, Neuroscience Pschotherapy med bl.a. Mark Solms. 

Dette er et samarbeidsprosjekt mellom Norsk Psykiatrisk Forening, Norks barne- og ungdomspsykiatrisk 

Forening, Norsk Psykologforening, Institutt for Psykoterapi, Norsk Psykoanalytisk 

Forening og Avd for personlighetspsykiatri på Ullevål Universitetssykehus. 

Mer info i kommende Bulletiner. 

seminarVirKsomHeTen 

Følgende seminarer er utlyst med søknadsfrist 20. mars 2011 

• Innføringsseminaret i Oslo vil gå over 12 mandager pr. år. 

Seminarleder psykiater Kjell Petter Bøgwald. 

• Innføringsseminar i Trondheim vil gå over 12 fredager pr. år. 

Seminarleder psykiater Rune Johansen. 

• Videregående seminar i Oslo vil gå over 13 torsdager pr år. 

Seminarleder psykiater Ingrid Guldvog. 

Planlagte seminarer med søknadsfrist 20. september 2011 

Det vil i månedsskiftet august/september bli utlyst innføringsseminar i Oslo samt videregående 

seminar i Oslo. Disse vil starte i januar 2012. 

Videre i 2012 planlegges innføringsseminar i Oslo samt videregående seminar i Oslo og i Agder. 

Nye seminarer fra vårsemesteret 2011 

Innføringsseminar i Oslo: Innføringsseminar i Bergen: 

Seminarleder Jon Morgan Stokkeland Seminarleder Agnar Berle 

Lege Claudia Durczewska Psykolog Per Birkhaug 

Lege Kjetil Horn Lege Iselin Dyrseth 

Psykolog Oliver Hörnlein Psykolog Kjell Grønnevik 

Psykolog Espen Håland Psykolog Torbjørg Hauso 

Psykolog Gunhild Rindal Kulbotten Lege Alviina Lind 

Lege Mirim Midtgaard Lege Siri Anita Medalen 

Psykolog Christina Skogland Psykolog Alexander Olsen 

Lege Kristin Egeland Valseth Psykolog Mette Kristin Skram 

Videregående seminar i Oslo: 

Seminarleder Inger Anita Brynestad 

Psykolog Rune Bjørgo 

Lege Magnhild Høivik 

Lege Kristin Mack-Borander 

Psykolog Kjersti Strønstad 

Lege Bodil Vik 

Psykolog Frode Voll-Aanerud 

29

30 

annen informasjon 

Lokale kontaktpersoner for 2011 

Ragnhild Steen, N-Norge, avd Troms 

Grazyna Banach, N-Norge avd Nordland 

Nils Petter Lydersen, Trondheim 

Ole Johan Finnøy, Møre & Romsdag 

Rune Sømme, Hordaland 

Marthe Horneland, Rogaland 

Agneta Lølandsmo, Agder 

Eli Sætre, Vestfold 

Sten Owe Rune Hanssen, Hedmark 

Vi ønsker åtte nye 

medlemmer velkommen! 

Disse er: psykologene Ingrid Asperheim, 

Bergen, Nils Lid, Bergen, Kristin Lyse, 

Trondheim, Inger Elisabeth B. Karlsen, Oslo, 

Kjetil Poulsson, Vikersund, Lars Erik Pedersen, 

Sandvika og Ole Jonny Sørdal, Ålesund, og 

lege Per-Magnus Frøystad, Oslo 

Medlemsliste 

Medlemslisten finner dere på hjemmesiden. 

Husk å melde fra om forandring av adresse, 

telefonnummer og ikke minst e-mailadresser. 

Frister 

Frist for innlevering av stoff 

til neste Bulletin er 10. mai. 

Nr 2/2011 vil bli sendt fra 

Instituttet i uke 23. 

HUsK! 

Nye bøker og DVD'er i biblioteket 

Mawson, Chris 

Bion Today 

Routledge, NY, 2011 

Birksted-Breen, Dana 

Reading French Psychoanalysis 

Routledge, NY, 2010 

Green, André 

On Private madness 

Karnac, NY, 2005 

Lucas, Richard 

The Psychotic Wavelength, a psychoanalytic 

perspective for psychiatry 


Maroda, Karen J 

Psychodynamic Techniques, working with 

emotion in the therapeutic relationship 

The Guilford Press, NY, 2010 

Reeder, Jurgen 

Det tystade samtalet. Om staten, psykiatrin 

och försöken att undanröja det psykoanalytiska 

inflytandet. 

Norstedts Förlag, Stockholm, 2010 

Renik, Owen 

Practical Psychoanalysis for Therapists and 

patients 

Other Press, NY, 2006 

Salberg, Jill ED 

Good Enough Endings, breaks, interruptions 

and terminations from contemporary relational 

perspectives 


In Treatment DVD 

Sesong 1 (uke 1-5) 

Sesong 1 (uke 6-9) 

Sesong 2 

seminar med BrUce finK 

The Relevance of Lacanian Theory and Technique to Clinical Work Today 

Kursleder er Professor Bruce Fink fra 

Duquesne University i USA, praktiserende 

lacaniansk psykoanalytiker og veileder 

Kurset holdes på Institutt for Psykoterapi den 

15 juni 2011 kl 8.30-18.00 

Program 

Programmet inneholder forelesninger om 

Lacans tilnerming og fortolkning, samt 

eksemplifiseringer med 2 casus presentasjoner 

etterfulgt av Lacan kasus formulering og 

diskusjoner. Kurset holdes på engelsk. 

Læringsmål 

Etter endt kurs skal deltakerne ha lært å forstå 

lacaniansk tilnerming med “free-floating” 

oppmerksomhet, forstå Lacan’s distinksjon 

mellom det imaginære og det symbolske i det 

kliniske arbeide, forstå gjennom kliniske 

eksempler hva det innebærer å ”punktere” 

pasientens tale ”to the letter”, og til slutt 

forstå målene med lacaniansk fortolkning. 

Som forberedelse til kurset anbefales boken 

"Fundamentals of Psychoanalytic Technique, a 

Lacanian Approach for Practitioners"(2007) av 

Bruce Fink. 

Kurset er søkt godkjent av legeforeningen og 

psykologforeningen for leger og psykologer 

som tellende for 8 timers valgfritt kurs. 

Kurspris kr 1.500,- inkl lunsj. 

Påmelding 

Påmelding til Institutt for Psykoterapi på 

sekr@instpsyk.no ellertlf 22 58 17 70, innen 

10 mai 2011 

NB. Det er begrenset plass. 

31

32 

Postboks 4254 Nydalen, 0401 OSLO • Nydalsvn. 15, 0484 Oslo • Tlf.: 22 58 17 70 

E-mail: sekr@instpsyk.no • Bankgiro 6042.06.01959 

www.instpsyk.no

Årgang 17. Nr 1. 2011 - Institutt for Psykoterapi

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?