Tragisk lønnsomhet i konvensjonell kystflåte - Norsk Fiskerinæring

Tragisk 

lønnsomhet 

i konvensjonell 

kystflåte 

Side 46

Nor-Fishing 2012 

internasjonal 

fiskeriutstilling 

14 ‑17 august 

trondheim 

nor‑fishing ‑ en viktig internasjonal 

møteplass for fiskerinæringen i over 50 år! 

over 500 utstillere representerer 

hele næringen. 

Beslutningstakere fra mer enn 50 land. 

15‑20.000 besøkende. 

interessante og spennende 

foredrag og konferanser. 

få de siste nyheter og oppdateringer. 

markedsfør dine produkter for et 

internasjonalt publikum. her kan du på 

en enkel måte treffe eksisterende og 

potensielle kunder. 

interessert? ta kontakt! 

www.nor-fishing.no 

Velkommen til trondheim og nor‑fishing 2012! 

Stiftelsen Nor-Fishing, Klostergata 90, 7030 Trondheim Tel +47 73568640 Fax +47 73568641 mailbox@nor-fishing.no

"Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 

3

QUALITY FOR THE WORLD 

As a globally integrated pelagic fi shery and seafood specialist, 

Austevoll Seafood ASA (AUSS) operates through subsidiaries 

and associated companies, fi shing vessels with licensed quotas in 

three of the world’s most important fi shery countries - Norway, 

Chile and Peru. Committed to providing quality products to 

our customers, AUSS employs sophisticated fi shing technology 

and responsible fi shing strategies that harvest ocean resources 

without compromising the sustainability of such. 

Through our activities in fi shing fl eet, fi shmeal and oil plants, 

canning plants, frozen fi sh plants, salmon farming and sales, 

AUSS’s integrated operation ensures a high level of freshness 

is maintained in our products - from fi shing waters to fi nished 

products. 

Over the last decade, AUSS has acquired a signifi cant number 

of companies of a complementary nature to its existing business 

areas. Our success lies in the integration of these businesses 

and creating synergies and value-added businesses through cooperations 

across all our business areas. 

www.auss.no 

AUSTEVOLL SEAFOOD ASA - Alfabygget N-5392 Storebø Norway - Tel: +47 56 18 10 00 Fax: +47 56 18 10 03 www.auss.no 

OKTAN BERGEN

Haster det? 

Flyfrakt benytter verdens raskeste transportmiddel. Alene betjener vi 

40 45 destinasjoner og har over 400 300 flyavganger fl yavganger daglig. Har du et fraktbehov 

i Norge eller utlandet, har vi, Jetpak eller SAS Cargo sikkert et produkt 

som passer for deg. Flyfrakt er hurtig, rimelig og fl fleksibelt. eksibelt. Ta kontakt 

med nærmeste fl flyplass yplass eller en agent, og vi løser oppdraget for deg. 

www. www.wideroe.no wideroe.no

Elendig lønnsomhet 

Den konvensjonelle kystflåten har 

elendig lønnsomhet. Det gjelder alle 

størrelsesgrupper. Mer strukturering er 

eneste veien å gå. Side 46 

Det lengste Finnmarksløpet! 

Det er ofte mørkt og ofte kaldt. Men alt 

i alt oppveier plussene minusene. Vi 

har vært i Finnmark og tatt pulsen på 

en oppdret tsnæring i vekst. Side 70 

Tøffere Kystvakt 

Kystvaktsjef Lars Saunes leder en etat 

som har blitt mer militær, mer hemmelig, 

mer selvstyrt og mer fiskerifokusert. 

Kort sagt tøffere. Side 84 

6 


Knallhard kritikk — kontante svar! 

De har fått kritikk så det holder. Det forsikrer begge at de tåler. Men mye av kritikken er 

lite konkret og den er heller ikke særlig samstemt. Vi har selvfølgelig gitt Lisbeth Berg- 

Hansen og Liv Holmefjord muligheten til å svare for seg. Side 28 

AV INNHOLD ELLERS 

Rot om minstepriser 

Noen tror Råfisklagets jobb er å fastsette 

minstepriser som sikrer fiskerne den 

inntekten de trenger. Slik er det ikke. 

Eivind Smith er klokkeklar: Salgslagenes 

priskompetanse er be grenset til å fastsette 

«markedsriktige priser». Side 11 

Å selge fisk i regnvær 

Øystein Sandøy er en av dem som mener 

at Råfisklaget burde ha sluppet torskeprisen 

fri fremfor å sette minsteprisen til litt 

over 10 kroner. Side 21 

Har laksen opphevet 

tyngdeloven? 

Mens torsken sliter går laksen «motstrøms» 

og trosser både sterk krone og 

økonomisk tilbakegang i Europa. Ikke rart 

Kolbjørn Giskeødegård lurer på om den 

har opphevet alle markedslover. Side 25 

Stort potensial og ditto 

utfordringer 

Forbruket av klippfisk øker, den norske 

eksporten er svært sta bil. Følgelig synker 

vår markedsandel i Brasil — fra 90 til 60 

prosent på fem år. Side 58 

Bør direktoratet 

omorganiseres? 

Fiskeridirektoratet utformer og fortolker 

regelverket, kontrol lerer at det følges, 

dømmer og ilegger til slutt straff. Vil vi ha 

det slik? spør Harald Østensjø. Side 67 

Om tonn og kroner 

I gamle dager ble de som fisket mest 

helter. Ingen var opptatt av verdiskapingen. 

Slik er det heldigvis ikke lenger på 

Island, skriver Petur Bjarnasson. Nå er 

ambisjonen å mer enn fordoble verdien 

av torsken. Side 93 

Snipp, snapp, snute! 

Vi har fulgt eventyret om fjelltorsken i 

Stjørdal siden 2004. Dessverre ble det 

ikke noe eventyr til slutt, men enda en 

histor ie om gründerskap som ikke lyktes. 

Side 96 

2012 år’reit? 

Som vanlig har vi samlet tall om året som 

nå er gått i graven. Kvantumsmessig ble 

det en suksess både for laksen og torsken, 

men prisen ødela. 2012 ble år’reit, 

men heller ikke noe mer. Side 102 

Veksten i Asia og Afrika 

Erik Hempel tror veksten i den globale 

oppdrettsproduksjonen vil komme på 

lavprisarter som tilapia og pangasius, og 

at markedene i Asia og Afrika vil vokse 

mest. Side 117 

Holst-Dyrnes vrs. Gregussen 

Sist ble det uavgjort. Dermed møtes Aker 

Seafoods-sjefen og sildelagsdirektøren 

på nytt. Hvordan det gikk kan du som 

vanlig lese helt bakerst i bladet. Side 147 

Les også 

Månedens Gullfisk, lederartikkelen, nf’s 

blå og Smånytt fra fiskerinæringen, som 

du finner fra side 113. Vi har som vanlig 

«På tampen fra Provence», «Fisk og 

Forskning», Kåre Høylands presentasjon 

av nye fartøy og kommentarartikkel fra 

Hans Morten Sundnes. Sjekk også annonseregisteret 

på side 146.

”MÅNEDENS GULLFISK” 

Vi gir gullfisken til en som 

til fulle får føle at det blåser 

på toppene. Så kraftige er 

kastene at mannen risikerer 

å bli blåst ned selv om han 

slett ikke har planer om å bli 

værende. 

Det er alldeles ikke slik at vi deler ut 

gullfisker i øst og vest for lang og tro 

tjeneste eller ved endt dyst. Slik har 

man gullk lokker og kongelige edelmetaller 

til. Råfisklagets styreformann 

skulle være et av unntakene, og den 

gullfisken var egentlig tiltenkt hans 

REDAKTØR 

Cand. oecon. 

Thorvald 

Tande jr. 

ANNONSER 

Cand. oecon. 

Thorvald 

Tande Sr. 

ANNONSER 

Kristin 

A. Tande 

lenge bebudede 

avtropping om fire 

måneder. 

For mange av oss 

har Skjervøy-fiskeren 

og organisasjonsmannen 

Robert Hansen 

vært der alltid. Fiske 

tok han til med i de 

tider da Nordlandsbanen 

ble åpnet, Algerie 

frigjort og John Glenn 

gikk i bane rundt 

jorda. Første plass 

ved styrebordet i 

Norges Råfisk lag 

var i 1981, året da 

Jimmy Carter ga seg. 65-åringen har 

hatt sammenhengende verv i vårt største 

fiskesalgslag i over 30 år — de tolv siste 

som styreleder. Og nå stormer det altså 

som aldri før. Få ting har vært mer synlig 

i fiskeripressen enn raseriut fallene mot 

den avtroppende høvdingen, og endatil 

kravene om at han må gå før han går. 

For Robert Hansen var det den siste 

minsteprisen som skapte mest furore. 

Sluttstreken under torskeprisen på kr. 

10,50 gjorde han mer upopulær langs 

norskekysten enn samtlige vindmølleparker, 

seis mikkflåten og all gruvedrift til 

sammen. Fiskere, fiskarlag, fylkesfiskarlag, 

fiskeriprofessorer og alle som måtte 

Utgitt av: Norsk Fiskerinæring AS 

Boks 244, 2071 Råholt, Telf: 63959090, Faks: 63954166 

E-mail: post@norskfisk.no Web-adresse: www.norskfisk.no 

Utkommer med 12 nummer pr. år. 

Årsabonnement kr. 1.985,- 

ANNONSER 

Elisabeth 

Sjøberg Yri 

ABONNEMENT 

/JOURNALIST 

Therese Marie 

Tande 

SEKRETÆR 

Helene 

Tande Håland 

LAY OUT 

Torbjørn 

Rasmussen 

ha eller ikke ha 

grunn til å mene 

noe, har meldt 

seg på. 

Det er 

selvfølgelig 

mye som 

kan sies 

både om 

minsteprisenefastsatt 

i desember, 

prosessen som 

førte til dem og 

diskusjonen deretter. Her skal vi prøve 

å holde oss unna dette minefeltet, bare 

nøye oss med å konstatere at selv den 

minste pris kan skape det største raseri. 

Mange vil til og med ha Robert Hansen 

vekk med samme. Vi hadde — som antydet 

— tenkt å gi han en gullfisk i forbindelse 

med jubileum sårsmøtet og sortien 

i slutten av mai, men er kommet til at han 

har mer behov for den nå. Selv om det 

er delte meninger om styr ets beslutning, 

har styreformannen hele styret, administrasjonen 

og en god del fiskere bak seg. 

Vi håper ikke en halv mannsalder på post 

skal ende i bare bråk. 

Det fortjener han ikke! 

JOURNALIST 

Hans Morten 

Sundnes 

Tlf. 70 05 20 32 

E-mail: 

hans.morten.sundnes@tussa.com 

ANNONSER og 

BÅTOMTALER 

Kåre Høyland 

Tlf. 92 22 54 58 

E-mail: 

hoyland5@hotmail.com 


orsk fiskerinæri 

Trykk: 

Merkur Trykk AS 

Fra 2009 til 2011 

hadde sjarkflåten 

en resultatgrad 

på 0,1%. Ikke 

mye å skryte av! 

7

8 "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013

• leder • 

Valgåret 2013 

2013 ER ET VALGÅR. Til høsten kan vi forhåpentligvis si farvel 

til åtte års rødgrønt styre. Om dagens meningsmålinger slår til 

kan vi endog få en helblå regjering. Da vil jo Høyre og FrP sikre 

seg rent flertall på Stortinget. Noe annet er om Høyre tar sjansen 

på et slikt ensidig samarbeid. Enn så lenge er Erna Solberg 

veldig nøye med å understreke at Høyre også vil regjere med 

KrF og Venstre. I det lange løp er det ofte best å satse på flere 

hester. 

Norge er gjentatte ganger kåret til verdens beste land å 

bo i. Vi må med andre ord gjøre det meste riktig. Takket være 

svimlende inntekter fra olje og gass har vi et velferdsnivå 

skyhøyt over nesten alle andre. Mens resten av Europa sliter 

med arbeidsle dighet og økonomiske kriser, surfer vi ubekymret 

videre på toppen av oljebølgen. Særlig politikerne, men også 

media, liker å gi inntrykk av at valg betyr mye; at de stemmesedlene 

vi putter i valgurnene er helt avgjørende for den fremtidige 

utviklingen i Norge. Personlig økonomi, helse, skole, samferdsel, 

sosiale ytelser, kulturliv, forskning og forsvar er bare noe av 

alt det som styres av partinavnet på stemmesedlene. 

På en måte er det rett. På en måte er det veldig feil. 

Det er rett at partiene har noe ulike løsninger på hvordan 

man skal oppnå de målsettingene et samlet Storting i store 

trekk stiller seg bak. Men forskjellene er ikke i nærheten av å 

være så store som partiene selv vil ha det til, og som salgskåte 

tabloi daviser liker å fremstille det. I 2013 utgjør statens samlede 

utgifter ca. 1.650 milliarder kroner. Om partiene krangler om 

bruken av 5 prosent av dette beløpet, må det være toppen. Det 

aller, aller meste blir fordelt i stor fordragelighet. Av 850 milliarder 

i skatter og avgifter i 2013 utgjør formueskatten ynkelige 

15 milliarder og arveavgiften såvidt 2 milliarder. Disse voldsomt 

omdiskuterte postene står altså for 1 prosent av statens samlede 

utgifter og under 2 prosent av alle skatter og avgifter. Da er 

det vanskelig å skjønne at hele velferds-Norge står på spill om 

formueskatten blir borte. For slik er det jo hver gang politikerne 

krangler om de siste kronene. De går alltid til å finansiere barnehager 

og sykehjem, særlig når det er de rødgrønne som argumenterer. 

De går aldri til å finansiere Norges militære innsats i 

utlandet eller kontingent til EØS. 

STORTINGSVALG ER VIKTIG for utviklingen i sjømatnæringen. 

Men også her blir små fjær til fargerike høns i valgkampen. I 

2013 har Fiskeri- og kystdepartementet et utgiftsbudsjett på 

ca. 5 milliarder kroner. Hele 85 prosent går til kystforvaltning 

og forskning, to poster det er bred politisk enighet om å prioritere. 

Resten er stort sett øremerket administrasjon og fiskeriforvaltning, 

penger det heller ikke er mulig å gjøre så mye med. 

Selvfølgelig vil en Høyre-dominert regjering foreta enkelte 

justeringer; flytte noen millioner hit og noen millioner dit. Men i 

det store bildet snakker vi om smårusk. 

La det derfor være klart helt fra start av årets valgkamp: fiskeri-Norge 

blir ikke snudd på hodet om Erna Solberg tar plass 

Redaktør Thorvald Tande jr. 

øverst ved Kongens bord, uansett hvilket mannskap hun har 

med seg. I valgkampen vil partienes fiskeripolitiske talsmenn og 

-kvinner gjøre sitt beste for å skape Ragnarokk av motstandernes 

politikk og Edens have av egen. I realiteten er forskjellene 

relativt små. 

Hvorfor er da «Norsk Fiskerinæring» så opptatt av at det 

skjer et skifte? Jo, kort og godt fordi en Høyre-dominert regjering 

vil føre en litt bedre næringspolitikk. Vi forventer ingen 

revolu sjon. Mye er bra og vil fortsette som før. Men med Erna 

Solberg i førersetet får vi tvungen mekling om minstepriser 

dersom partene ikke blir enige, større åpning for langsiktige 

avtaler mellom kjøpere og selgere, justering av Deltakerloven 

slik at også fiskeindustribedrifter kan eie fiskebåter samt 

generelt bedre og mer rettferdige strukturordninger i flåten, 

herunder strukturk voter også for fartøygruppen under 11 meter. 

Vi får kort sagt en regjering som vil være litt mer opptatt av å la 

sjømatnæringen drive butikk, og litt mindre opptatt av å pålesse 

distriktspoli tiske oppgaver. 

Og så får vi en regjering som vil være noe mer giret på 

næring sutvikling og vekst enn de rødgrønne. Men heller ikke på 

dette området vil det skje noen revolusjon. Også arvtakeren til 

Lisbeth Berg-Hansen må forholde seg til råd og anbefalinger fra 

miljømyndigheter, Klif, Mattilsynet, HI og alle de andre offentlige 

etater og institusjoner som må rådføres om veksttakten i 

oppdrett. Miljøvernorganisasjonen vil fortsatt prege debatten og 

skape barrierer. Men i sum vil et regjeringsskifte være positivt 

for utviklingen av en lønnsom, konkurransedyktig og innovativ 

sjømatnæring. Over tid vil også det være den beste garantien 

for å opprettholde bosetting og sysselsetting langs kysten. 

På ett viktig område vil et regjeringsskifte neppe bety bedre 

rammebetingelser for næringen; oljeutvinning i nord! Men vi hører 

blant dem som tror at olje og fisk kan leve sammen — også 

nord på. Før eller siden tror vi dessuten at det blir leteboring 

utenfor Lofoten og Vesterålen uansett fargevalør på regjeringen. 

I det lange løp spiller det ingen rolle for utvinningen av gass og 

olje i Nord-Norge om Arbeiderpartiet eller Høyre har fiskeri- og 

kystministeren. 


9


Mye rot om priser 

Det har vært en festlig tid for 

oss som følger med på blogger 

og leserinnlegg i fiskerimedia. 

De nye minsteprisene 

for torsk, som ble fastsatt etter 

forhandlinger mellom Norges 

Råfisklag og kjøperne i midten 

av desember, har virkelig satt 

sinnene i kok. 

Robert Hansen har uten 

tvil vært den mest upopulære 

mannen langs norskekysten 

de siste par månedene, 

i alle fall på strekningen fra 

Nordmøre til Kirkenes. Det er 

nesten ikke grenser for hva 

illsinte fiskere får seg til å kalle 

den avtroppende Råfisklagslederen. 

På årsmøtet i slutten 

av mai faller han nemlig for 

aldersgrensen, og takker for 

seg etter 12 år som leder av 

laget. Men det er alt for lenge 

til, skal vi tro kritikerne, som 

• nf's blå • 

Å fastsette rett minstepris er minst like vanskelig som å tippe 

fotballresultater. Det krever skarpt (fiske)syn og solide kun nskaper om 

markedsforhold og økonomisk utvikling. Det er mer skadelig å sette 

minsteprisen for høy enn for lav. Settes den for høyt kan omsettingen 

stoppe opp, settes den for lavt vil ofte konkurransen mellom kjøperne 

likevel gi den markedsriktige pri sen. (Foto: Scanstockphoto) 

helt siden minsteprisene ble 

kjent har krevd Roberts hode 

på et fat og full utskifting av 

hele ledelsen. 

Det er ikke vanskelig å 

forstå at fiskerne er forbannet. 

Et prisfall på rundt 20 prosent 

var i overkant av hva de mest 

de pressive pessimistene 

hadde trodd på forhånd. Med 

et pennestrøk forsvant nesten 

hele gevinsten av tidenes 

største økning i tors kekvoten. 

Nå må fiskerne i 2013 i stedet 

jobbe mye mer for om trent 

den samme lønna. Det liker 

ingen. 

nf’s blå deltok ikke på 

prisforhandlingene og har ikke 

forutset ninger for å mene noe 

som helst om resultatet. Ut fra 

antakelsen om at kompromisløsninger 

ofte gir to omtrent 

like misfornøyde parter, sitter 

vi dog med en mistanke om 

at kjøperne kom best fra det. 

Mens fiskerne vil kaset sine 

folk på bålet, har det vært 

nesten oppsiktsvekkende stille 

fra kjøperhold. Mye tyder på 

at kjøperne var godt fornøyd 

med resultatet, ja at det endog 

ble bedre enn de hadde trodd. 

Det som får oss til å skrive 

denne lange snutten, er ikke 

dagens priser på torsk. Det 

nf’s blå vil ta fatt i er en åpenbar 

misfor ståelse mange fiskere 

fortsatt sliter med, nemlig 

at Råfisklagets oppgave er 

å fastsette minstepriser som 

fiskerne kan leve av. Så enkelt 

er det ikke. 

I mange tiår, da staten til 


11

sammen pøste inn over 160 

milliarder kroner i offentlig 

fiskeristøtte, spilte det egentlig 

ingen rolle for fiskerne 

hvilke minstepriser som ble 

fastsatt. Dersom disse ikke 

var høye nok til å sikre et 

rimelig utkomme, sto staten 

klar med en velfylt lommebok. 

Da Hovedavtalen i realiteten 

ble avvik let først på 90-tallet, 

ble det slutt på ordningen med 

pristils kudd, og de årlige prisforhandlingene 

med kjøperne 

fikk straks mer alvor. Blant fiskerne 

var det mange som hevdet 

at Råfiskloven ga salgslagene 

rett til å fastsette prisene 

akkurat som de ville, og i det 

minste priser som sikret fiskene 

en inntekt de kunne leve 

av. Kjøperne argumenterte 

heftig i mot dette synspunktet, 

og hevdet at salgslagene 

selvsagt måtte forholde seg 

12 



Ingen liker å jobbe mer for det samme, eller endog for mindre. Fiskerne er intet unntak. 2013 skulle bli et 

økonomisk jubelår med tidenes høyeste torskekvote. Men det var før Råfisklaget fastsatte minsteprisene for 

vintersesongen. 

til markedssit uasjonen for 

de ulike produktene. Lagene 

kunne bare fastsette minstepriser 

som sto i rimelig forhold 

til de man kunne oppnå i markedet. 

Som støtte for sitt syn 

hentet kjøperne frem Råfisklovens 

«bibel», nemlig professor 

Eivind Smiths murstein av en 

bok fra 1979 «Organisasjoner 

i fiskeriforvaltningen — om 

fiskesalgs lagenes rettsstilling». 

Her skriver han blant 

annet: 

«Salslagene kan legge to 

forskjellige prinsipper til grunn 

for sin normering av prisene. 

De kan enten ta sikte på å nå 

frem til «markedsriktig» pris, 

eller de kan fastsette «sosiale» 

priser som gir fiskerne et 

ønsket inntektsnivå. Dagens 

system er basert på «markedsriktige» 

priser. Med dette

menes priser som tar sikte på 

å gi fiskerne det som blir igjen 

når det er holdt av tilstrekke lig 

til å dekke driftsomkostninger 

og rimelig fortjeneste til 

kjøperne. Selv om det ofte vil 

stå strid om hvilke priser som 

er de «riktige» i den enkelte 

situasjon, har praksis klart gått 

ut fra at salgslagene skal fastsette 

de prisene markedene 

betinger.» 

Og så kommer det: 

«Noe annet er om lagenes 

kompetanse strekker seg 

lenger. Noen egentlig diskusjon 

av dette spørsmålet er 

det imidlertid — som vanlig 

— vanskelig å finne. Råfiskloven 

selv gir ingen holdepunkter. 

Forarbeidene ser 

derimot ut til å forutsette at 

priskom petansen bare omfatter 

fastsetting av de høyeste 

prisene markedet betinger. 

Selv om priskompetansen var 

forholdsvis lite aktuell i 1951, 

da Råfiskloven ble endelig 

vedtatt av Stortinget, finnes 

det nokså klare uttalelser i 

denne retning. Således sluttet 

Fiskeridirektøren seg til «det 

prinsipp at fiskerne må ha 

krav på en pris for råfisken 

som framkommer når en fra 

markedets pris på de ferdige 

produktene trekker de nødvendige 

tilvirknings- eller foredlingsutgifter 

og nødvendige 

omsetningskostnader». Dette 

vakte ikke opposisjon fra noe 

hold under den videre behandlingen. 

Senere oppfatninger 

og praksis i salgslagene synes 

også å gå nokså entydig i 

denne retning. Dette gir etter 

mitt skjønn et sterkt argument 

for at kompetansen er begrenset 

til å fastsette «markedsriktige» 

priser.» 

Denne «forståelsen» av 

loven har i dag bred politisk 

støtte. Spørsmålet om hvilke 

hensyn som må ligge til grunn 

for fastset telse av minsteprisene 

ble senest vurdert av 

Midttun-utvalget, som i 2011 

fikk i oppdrag av Fiskeri- og 

kystministeren å vurdere 

behovet for en oppdatering av 

Råfiskloven. 

I utvalgets innstilling, som 

kom senhøsten 2011, finner 

vi en stemmige kommentarer 

som faktisk går vesentlig 

lenger enn bare å fastslå at 

minsteprisene skal være markedsriktige. 

Utvalget skriver: 

«At minsteprisfastsettelsen 

skal ta hensyn til markedene 

er alle enige om. Dernest må 

de også ta hensyn til lønnsomheten 

både for industri og 

flåte. Arbeidsgruppen mener 

at minsteprisene skal sørge 

for en rimelig fordeling av forventet 

inntjening i marke dene. 

Dette vil ikke alltid være nok 

til å skape lønnsomhet både 

for flåte og industri. I slike 

situasjoner kan det ikke leg- 

Eivind Smith (63) er professor i rettsvitenskap ved Universitetet i Oslo. 

Han tok doktorgraden i 1979 på en avhandling om Råfisklo ven, og er 

ganske sikkert den som vet mest om hvilken priskompe tanse loven gir 

Norges Råfisklag og de øvrige salgslagene. (Foto: Stortinget) 

Ann MOSCA For fiske 90x264mm_Layout 1 14.12.11 13.51 Side 1 

Leveres med 

ultralyd sveiser 

- Sveiser uten varme 

- Kun 0,8 sek. pr. stropp 

- Godkjent for IP 56 krav 

Våre kunder er våre beste referanser: 

‐ Grieg Seafood i Alta (2 maskiner) 

‐ Norway Pelagic AS i Liavaag (1 maskin) 

‐ Myre Fiskemottak i Lofoten (2 maskiner) 

‐ Sunnmøre Seafood AS (1 maskin) 

TA KONTAKT I DAG 

Ring: 23 30 26 00 | www.pallpack.no 


® 

13

ges til grunn at minsteprisen 

skal settes så lavt at industrien 

får dekket alle sine kostnader 

pluss fortjeneste, eller så høyt 

at fisker får lønnsomhet for 

å fiske og levere råstoff for 

produks jon til slike anvendelser 

eller markeder.» 

Her ønsker man altså å innføre 

et helt nytt prinsipp, nemlig 

at minsteprisene også skal 

sørge for en «rimelig fordeling 

av for ventet inntjening». I hvilken 

grad dette ble diskutert i 

utval get, vet vi ikke. Men oppsiktsvekkende 

er det uansett. 

Slik nf’s blå tolker dette betyr 

det jo faktisk at salgslagene i 

gode markedssituasjoner ikke 

kan løfte mintsteprisene helt 

opp under markedspris for på 

den måten å «hente ut» det 

største kakestykket til flåten. 

Så er selvfølgelig spørsmålet 

hva som er «markedsriktig» 

pris. Om det hersker mange 

oppfatninger. Eivind Smith 

skriver: 

«De forskjellige produktenes 

salgspriser betinger 

som oftest forskjellig pris for 

råstoffet, altså forskjellige 

råfiskpriser for en og samme 

fiskesort. Når fiskeprisene kan 

fastsettes til høyeste «markedsriktige» 

pris, må en også 

anerkjenne at salgsla gene må 

ha rett til å ta rådgjerder for at 

fiskerne skal kunne oppnå den 

høyeste av flere råfiskpriser. 

Praksis har alltid bygget på 

samme forutsetning». 

Dette kan vanskelig forstås 

på annen måte enn at salgslagene 

skal ha kompetanse 

til å fastsette minsteprisene ut 

fra prisene på de produktene 

som betinger de beste prisene 

i markedet. Såvidt nf’s blå 

skjønner står det ingen ting 

i Råfiskloven eller i forarbeidene 

om at minsteprisene skal 

ta hensyn til kostnadsnivået 

i norsk fiskeindustri. Dersom 

utenlandske kjøpere har lavere 

kost nader og kan betale 

høyere råfiskpriser enn norske 

bedrifter, kan altså minsteprisene 

fastsettes ut fra dette. 

14 



Både Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre er med på listen over de 17 personene som var flest ganger 

på forsiden av «Fiskeribla detFiskaren» i 2012. Nordområdepolitikken var en av årsakene til det. (Foto: 

Regjeringen) 

Men i praksis må selvfølgelige 

salgslagene forholde seg til 

den betalingsevnen industrien 

har i Norge. Man må 

gjerne diskutere jus og formell 

kompetanse. Men til syvende 

og siste er fiskerne minst like 

avhengig av kjøperne som 

omvendt. Uten en lønnsom 

industri får vi heller ingen 

lønnsom flåte. 

Så enkelt er det! 

Og helt til slutt. I frustrasjon 

har enkelte fiskere tatt til ordet 

for at minsteprisene bør suspenderes 

og at omsetningen i 

vinter bør foregår helt fritt. For 

oss, som mener at Råfiskloven 

bør avvikles, er dette et 

bra forslag. For de som støtter 

loven, er det en fallitterklæring. 

Om salgslagenes rett til å 

fastsette prisene skal oppheves 

hver gang markedssituasjonen 

er vanskelig, kan man 

i alle fall fjerne loven. Det er jo 

nettopp i slike situasjoner den 

er ment å ha størst betydning. 

Fiskerinæringens 

superkjendiser 

I dag gjør folk nesten hva det 

skal være for å havne i media, 

aller helst på forsiden av 

glorete kjendisblader eller som 

delta kere i tåpelige realityserier. 

De fleste får 15 minutter 

i rampelyset og forsvinner 

deretter i mørket. 

Dette gjelder heldigvis ikke i 

fiskeri- og havbruksnæringen. 

Man skal være ganske forskrudd 

om et bilde på forsiden 

av «Fiskeri bladetFiskaren» er 

meningen med livet. De som 

havner der tilhører normalt 

lederskiktet i næringen, og kan 

ikke kalles kjendiser utenom 

den lille plaskedammen som 

heter fiskeri og havbruk. 

Uansett er det spennende 

ved hvert årsskifte. Hvem har 

vært flest ganger på fiskeriavisenes 

forsider i året som er 

gått? nf’s blå har ført nøye 

statistikk, og har som vanlig 

svaret. Det fremgår av tabell 1 

på side 16. Som alltid toppes 

listen av Fiskeri- og kystministeren. 

Normalt har næringens 

fiskeripolitiske sjef ligget milevis 

foran alle andre. Men i fjor 

måtte Lisbeth Berg-Hansen 

faktisk dele førsteplassen med 

Fiskarlagsformann Reidar Nilsen. 

Antall ganger Lisbeth var 

på forsidene var også lavere 

i 2012 enn i 2011. Aldri siden 

nf’s blå begynte å føre denne 

særdeles viktige statistikken, 

har fiskeriministeren vært 

mindre synlig. De som mener 

hun har markert seg svakt, vil 

nå nikke på hodene. 

Kjell Inge Røkke tar tredje- 

Det er mulig Arbeiderpartiet og Helga Pedersen tar Norge videre. 

Men i øyeblikket er det i en retning som ikke gir særlig op pslutning 

blant velgerne. Helga var fiskeri- og kystminister i fire år, og 

gjenganger på forsidene til «Fiskaren», «Fiskeribla det» og fra 2008 

«FiskeribladetFiskaren». (Foto: Arbeiderpartiet)

FANGST / OPPDRETT 

The Innovator in Seafood Software 

Innovator in Seafood software 

PRODUKSJON / FOREDLING SALG / DISTRIBUSJON MARKED / KUNDE 

– Sjømat med sporbar historie 

Maritech Systems AS • 6530 Averøy • 71 51 73 00 • office@maritech.no • www.maritech.no 


EKH.no 

15

plassen, og har endog med seg 

Olav Holst-Dyrnes på plassen 

bak. Det forundrer oss ikke 

med all mediestøyen rundt Aker 

Seafoods og Norway Seafoods 

i året som gikk. Så følger kjente 

gjengangere som Audun Maråk, 

Einar Helge Meløysund, Steinar 

Bastesen og Rolf Domstein. 

Bastesen har minst ni liv som 

mediayndling. 

Nesten like verdt å merke 

seg som de som er på listen, er 

de som ikke er det. Vi konstaterer 

som vanlig at verken styreleder 

Gunnar Domstein eller 

adm. direktør Geir Andreassen 

i FHL nådde opp. Det gjorde 

heller ikke generalsekretær Jan 

Skjervø i Norges Fiskarlag eller 

NSL-toppene Per Mjelva og 

Svein Reppe. Å lede noen av 

verdens største fiskeriselskaper, 

er heller ingen garanti for å bli 

nevnt på forsiden til «FiskeribladetFiskaren». 

Alf-Helge Aarskog 

i Marine Harvest snek seg såvidt 

med. Det gjorde ikke Helge og 

Arne Møgster. 

Politikerne glimrer normalt 

med sitt fravær. I fjor kapret 

Nær ings- og utviklingsminister 

Trond Giske en delt syvendeplass, 

tett foran statsminister 

Jens Stoltenberg og utenriks/ 

helsemin ister Jonas Støre. Høyres 

Erna Solberg kom seg også 

med på vår eksklusive liste. 

Tabell 1 viser kjendisene i 

2012. Noen er gjengangere, 

andre har av ulike årsaker vært 

i fokus akkurat i året som gikk. 

Om vi løfter blikket ørelite, og 

ser på hvem som har vært de 

største kjendisene de siste 9 

årene, ser vinnerlisten slik ut — 

om man da velger å bruke ordet 

«vinner» om de som hyppigst 

preger avi senes forsider. 

1. Helga Pedersen : 214 

2. Svein Ludvigsen : 181 

3. Reidar Nilsen : 153 

4. Kjell Inge Røkke : 138 

5. Lisbeth Berg-Hansen : 80 

6. Audun Maråk : 63 

7. Anders Pedersen : 55 

8. Inge Halstensen : 44 

Aller først konstaterer vi de 

16 



Tabell 1: Norske fiskerikjendiser. Antall ganger 

nevnt på forsidene til «FiskeribladetFiskaren» 

i 2012. 

Totalt 

1. Reidar Nilsen, formann i Norges Fiskarlag : 16 

Lisbeth Berg-Hansen, fiskeri- og kystminister : 16 

3. Kjell Inge Røkke, finanskjendis : 8 

4. Audun Maråk, adm. dir. i Fiskebåt : 6 

Olav Holst-Dyrnes, adm. dir Aker Seafoods : 6 

6. Einar Helge Meløysund, fisker : 5 

7. Magnar Pedersen, adm. dir. Nergård AS : 4 

Steinar Bastesen, fiskerikyndig : 4 

Rolf Domstein, adm. dir. Domstein ASA : 4 

Trond Giske, næringsminister : 4 

11. Jens Stoltenberg, statsminister : 3 

Alf-Helge Aarskog, adm. dir Marine Harvest : 3 

Jonas Gahr Støre, helseminister : 3 

Erling Santi Falch, adm. dir. Saga Fisk AS : 3 

Kristine Gramstad, statssekretær FKD : 3 

Thomas Farstad, adm. dir Norway Seafoods : 3 

Erna Solberg, leder i Høyre : 3 

Tabell 2: Organisasjoner med flest leserinn- 

legg i «FiskeribladetFiskaren» i 2012. 

Totalt 

1. Norges Kystfiskarlag : 18 

2. FHL : 11 

3. Folkeaksjonen oljefritt Lofoten, Vesterålen : 10 

og Senja 

4. Fiskarlaget Nord : 10 

5. Kystpartiet : 8 

Partiet Rødt : 8 

7. Pelagisk Forening : 5 

Finnmark SV : 5 

9. Miljøpartiet de Grønne : 4 

10. WWF : 3 

Natur og Ungdom : 3 

Norges Miljøvernforbund : 3 

Norges Naturvernforbund : 3 

14. Bellona : 2 

15. Greenpeace : 1 

Tabell 3: Privatpersoner med flest leserinnlegg 

i «FiskeribladetFiskaren» i 2012. 

Totalt 

1. Knut Arne Høyvik : 9 

Irene Lange Nordahl (Sp) : 9 

3. Per Roger Vikten : 8 

Roar Dahl jr. : 8 

Tommy Andersen : 8 

6. Jarl Hellesvik : 7 

7. Steinar Eliassen : 5 

Torbjørn Trondsen : 5 

9. Øystein Rabben : 4 

Roald Somby : 4 

Viggo Jan Olsen : 4 

Bjørnar Nicolaisen : 4 

Liv Holmefjord : 4 

to eks-ministrenes suverene 

posis jon. Så følger fiskarlagsformann 

Reidar Nilsen og 

Kjell Inge-Røkke i en klasse 

for seg, før resten av feltet 

kommer halsende langt bak 

— med Lisbeth Berg-Hansen 

i spissen. Fiskarlagssyste met 

har tre av sine talsmenn inne 

blant de åtte på topp. Fiskeindustrien 

og oppdrettsnæringen 

ingen. Det sier en god del 

om fokuset til «Fiskeribladet- 

Fiskaren». Verken Kjell Inge 

Røkke eller Anders Pedersen 

kan jo sies å være talsmenn 

for industri og oppdrett. De er 

ganske spesielle forretningsmenn. 

Slikt slår åpenbart an i 

media. 

Natur og Ungdom 

med skrivekløe 

Vi forlater ikke «Fiskeribladet- 

Fiskaren» med det samme. 

Først i gang med å telle, 

tar vi like gjerne en tur innom 

avisens brev- og debattspalte 

for å sjekke hvem i kongeriket 

som har størst skrivekløe. Vi 

røper først at det er ganske 

mange. 4-5 leserbrev og debattinnlegg 

i hvert nummer er 

slett ikke uvanlig. Men antall 

avsendere er mer begrenset. 

Det er de samme som går 

igjen, uke etter uke, måned 

etter måned. 

I tabell 2 har vi laget listen 

over hvilke organisasjoner 

som har fått flest meningsytringer 

på trykk i 2012. Den 

toppes suverent av Norges 

Kystfiskarlag, som i snitt har 

halvannet innlegg pr. måned. 

Så følger FHL og Folkeaksjonen 

oljefritt Lofoten, Vesterålen 

og Senja. Vi merker oss 

at flere av miljøvernorganisasjonene 

holder en usedvanlig 

lav profil. Greenpeace har kun 

ett leserinnlegg i «FiskeribladetFiskaren» 

gjennom hele 

2012, Bellona bare 2. Kansk je 

har de funnet ut at verden ikke 

lar seg forandre av inserater i 

fiskeriavisene. 

Nytt av året er en liten 

liste over de mest aktive 

privatperson ene med leserinnlegg 

i «FiskeribladetFiskaren»

Irene Lange Nordahl og Knut Arne Høyvik hadde 9 leserbrev hver på 

trykk i «FiskeribladetFiskaren» i 2012. Ingen hadde flere. (Foto: Sp og 

Thv jr.) 

i 2012. Se tabell 3. Denne 

toppes av Knut Arne Høyvik 

og Senterparti-politikeren 

Irene Lange Nordahl, tett foran 

fisker Per Roger Vikten og villaksforkjemper 

Roar Dahl jr. 

Tullete påstand 

«Men kan ikke drive bosettingspolitikk 

med en global 

næring dersom den skal 

overleve i den internasjonale 

konkurransen», påsto markedsdirektør 

Torunn Knoph 

Halhjem i Trident Seafood. 

Uttalelsen falt under den store 

torskekonferansen i Tromsø i 

midten av november i fjor. Torunn 

kommer fra Tromsø, og 

har slått seg opp i det Alaskabaserte 

fiskeriselskapet med 

ti store indus trianlegg og et 

kvotegrunnlag i 2012 på hele 

580.000 tonn. 

Påstanden er selvfølgelig 

bare tull, eller i beste fall ikke 

presis! 

Selvfølgelig kan man drive 

distriktspolitikk med norsk 

sjømatnær ing. Dette er faktisk 

en av de næringene som egner 

seg aller best til formålet, 

i alle fall dersom målsettingen 

er å opprettholde arbeidsplasser 

og bosetting langs kysten. 

Derfor har den da også vært 

en viktig del av norsk distriktspolitikk 

de siste 70 årene. 

Poenget er at man ikke kan 

drive bosettingspolitikk uten 

Månedens morsomme 

at det svekker lønnsomheten 

i næringen, og det må distriktsvennlige 

politikere hele 

tiden ha i bakhodet. Det går 

en grense for hvor mye man 

kan tyne ut av arbeidsplasser 

og distriktsbosetting før 

det ikke lenger lønner seg å 

drive fiske og foredling. Denne 

grensen var klart overskredet 

i Hovedavtalens dager, altså 

i en 30-årsperiode fra midten 

av 1960-tallet. Følgelig måtte 

myndighe tene pumpe inn milliarder 

på milliarder av kroner 

i næringen i et forsøk på å 

opprettholde strukturen og 

arbeidsplassene. Det har man 

nå sluttet med. Men fortsatt 

reguleres og forvaltes fiskeri- 

og havbruksnæringen med 

Sjømatnæringen egner seg 

aldeles utmerket som redskap 

i dis triktspolitikken. Hva ellers 

skulle gi arbeidsplasser og «lys 

i husan» på steder som dette, 

nærmere bestemt Ingøya i Måsøy 

kom mune i Finnmark. Men 

distriktspolitikken har sin pris, 

noe poli tikerne ikke må glemme. 

det for øyet å styrke sysselsettingen 

og bosettingen langs 

kysten. Det finansieres med 

«ressursrenten»; altså den 

inntjeningen man kunne hatt i 

fiskeriene dersom de ble drevet 

kun med den målsetting å 

maksimere profitten. 


17

Apropos 

distriktspolitikk 

«Å heve grensen for hvor mye 

ett selskap kan eie av norsk 

lak seoppdrett undergraver 

visjonen om at næringen skal 

være lokalt eid. Da vi startet 

med oppdrett var vi vanlige 

folk som gikk i dongeri og 

arbeidet på anleggene. Nå 

kan eierne sitte langt unna 

distriktene og bare spekulere», 

sa oppdrettspioneren 

og Senter partimannen Hans 

Petter Meland til «Dagens 

Næringsliv» like før jul. Han 

var svært misfornøyd med at 

de rødgrønne — altså hans 

egne — hevet grensen for 

eierskap. 

18 



Meland har et poeng. Men 

visjonen om at oppdrett skulle 

være småskalvirksomhet for 

eiere i olabukser på merdkantene, 

er for lengst historie. 

Den ble i realiteten forlatt lenge 

før myndighe tene opphevet 

eierbegrensningene i 1991. Å 

heve grensen for hvor mange 

konsesjoner ett selskap kan 

eie, betyr i dag fint lite for hvor 

eierne bor eller hvor mye de 

spekulerer. Nesten ingen av 

dem går uansett i dongeri på 

merdkanten. De er jo multimillionærer 

alle sammen. 

Hans Petter Meland også! 

Oppdrettsveteranen Hans Petter 

Meland minnes den gangen de 

som eide oppdrettsanlegg gikk 

i dongeri på merdkanten. De 

fleste av dem gikk det ille. De få 

som er igjen er multimillionærer. 

Meland også! (Foto: Thv jr.)


19


Øystein Sandøy 

Å selge fisk i regnvær 

EN MANN FRA INDRE SOGN 

dyrket jordbær. Han hadde de flotteste 

og største jordbærene som 

tenkes kunne, og alt lå til rette for 

at de skulle gå unna som varmt 

hvetebrød i tørt gress, for å sitere 

min navnebror Øystein Sunde. 

Bonden satset på å selge dem til 

reisende på fergekaia i Kaupanger, 

og møtte opp fullastet med 

jordbær, men dessverre ikke med 

slående salgsargumenter. Han fikk 

ikke solgt et eneste bær. Grunnen 

var ganske enkelt at når bilis tene 

spurte hvordan han fikk jordbærene 

sine så store og fine, sa han 

bare sannheten: «Eg gjødsla dai 

med min aigen drit!» 

Bølgene har gått høye i fiskerikretser 

og media siden juletider. 

Med virkning fra 13. desember 

2012 til 21. april 2013 ble minsteprisene 

på torsk satt til kr. 13,25 for 

fisk over 6 kilo, kr. 10,50 for 2,5 til 

6 kilo, kr. 9,50 for 1 til 2,5 kilo og kr. 

8,- for torsk under 1 kilo. Dermed 

er vi nede på samme prisnivå som 

tidlig på 90-tallet, og jeg må innrømme 

at det første som slo meg 

var om Råfisklaget hadde lagt seg 

på samme salgsstrategi som vår 

venn fra Sogn. 

Råfisklaget er det desidert 

største salgslaget for hvitfisk, og 

legger føringene på all prissetting 

på førstehånd. Hovedargumentet 

for å sette prisene så mye 

ned, var at man for alt i verden 

ville unngå prisjusteringer midt i 

det mest hektiske sesongfis ket; 

spesielt når rekordstore mengder 

torsk skulle bringes på land fersk. 

Dette selvsagt med bakgrunn i vår 

nordlige landsdels desentraliserte 

mottaksstruktur, og langt mindre 

mobile flåte. 

Dette argumentet kan jeg for så 

vidt kjøpe. Vi har selv vært i en situasjon 

for noen år siden, da sorteringsgrensen 

for storsei ble justert 

oppover midt i det beste fiskeriet. 

Det ble en halloi av en annen verden. 

Seigarnsbåtene snudde seg 

i skinnet for «å ta kjøperne under 

geipen», som det ble sagt. Alternative 

første håndsmarkeder ble med 

ett brennaktuelle. 

«Sjøvær», «Leinefisk» og 

«Nesbakk» gikk til Hanstholm. 

Noen prøvde Peterhead. «Loran» 

gikk helt til Hull og «Fiskenes» gikk 

hjem, dro i gang flekkemaskinen 

de hadde stående og saltet hele 

fangsten. Det gikk både godt og 

galt, kan vi si. Auksjonsprisene i 

Danmark, Skottland og England 

ble nærmest rekordlave, og vi 

hadde lite igjen for strevet der og 

da. Men nokså store mengder fisk 

fant veien utenom det tradisjonelle 

norske kjøperkorpset, og dermed 

steg prisen markant utover vinteren. 

Faktisk såpass at seisesongen 

kunne strekes under med alminnelig 

godt resultat. 

MEN «DET VAR DÅ DET, og itte 

no». Den gangen kunne man i 

ettertid ha forståelse for at sorteringsgrensene 

ble samkjørt i alle 

salgslagene. Ulykken var at det 

skjedde midt i sesongen. Vi hadde 

Denne ruggen veier ca. 25 kilo. Det 

betyr at verdien falt med rundt 50 

kroner — fra 275 til 225 kroner — da 

Råfisklaget kuttet minsteprisen med 

nesten 20 prosent med virkning fra 13. 

desember 2012. 

også i utgangspunktet alternative 

kjøpere utenlands. Men den dramatiske 

prisreduksjonen vi har fått 

i år er vanskelig å svelge. På våre 

kanter av landet blir det fremholdt 

at dette var bortimot det verste 

Råfisklaget kunne gjøre. Det hadde 

vært langt bedre å slippe prisen fri. 

Nå ligger minsteprisene der som 

en føring, og setter sannsynligvis 

nivået lavere enn det man ellers 

kunne oppnådd. Vi skal ikke se 

bort fra at hvis vinterens omsetn ing 

fikk preg av yo-yo-priser, så hadde 

gjerne kjøperne kommet på banen 

med nye initiativer som kunne ha 

stabilisert prisene på et høyere 

nivå. At man ville sette priser som 

sto seg vinteren igjennom er så 

sin sak, men her blir det historien 

om å barbere seg, og så skjære av 

seg haken. For ikke å si hodet! Og 

øksene slipes for utstrakt bruk på 

dem som man mener har gjødslet 

med egen dritt. 


21

Råfisklagets 

styreleder Robert 

Hansen er for 

tiden en meget 

upopulær mann 

langs store deler 

av norskekysten. 

Da er det kan- 

sk je en trøst at 

han faller for 

aldersgrensen 

og ikke kan 

stille til gjenvalg 

på årsmøtet i 

slutten av mai. 

Høyere makter 

kunne ikke hindre 

den kraftige 

nedjusteringen 

av minsteprisene. 

(Foto: Therese 

Tande) 

Universitetet 

for miljø- og 

biovitenskap 

Det levende 

universitetet 

på Ås 

umb.no 

Råfisklagets administrasjon, styre 

og tillitsvalgte er med andre ord 

ikke i kritthuset for tiden. Sterke 

røster tar til orde for nye prisforhandlinger, 

og ekstraordinær generalforsamling. 

I skrivende stund vet 

jeg ikke om dette vil skje, og langt 

mindre utfallet. Men det er trolig at i 

den løpende diskusjonen fremover 

vil selve Råfiskloven, og hvorvidt 

22 "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 

den fungerer etter hensikten bli 

brakt på bane. Om ikke i fiskerikretser, 

så i det politiske miljøet. Høyre 

og Fremskrittspartiet har i sine 

programforslag tatt til orde for en 

gjennomgang og eventuell modernisering 

av det som blir kalt «fiskernes 

grunnlov», uten å konkretisere 

nærmere hva det innebærer. Andre 

partier, med Senterpartiet i spissen, 

Engelsk master: 

Aquaculture 

Aquatic Food Production – Safety and Quality 

Animal Breeding and Genetics (European Master) 

Feed Manufacturing Technology 

bachelor + master: 

Biologi 

Bioteknologi 

søk innen 15. april 

lar seg ikke be to ganger: Å tukle 

med Råfiskloven er helligbrøde, 

og SP fyller kommentarspaltene 

i «FiskeribladetFis karen» med 

forsikringer om at de er garantisten 

for oppretthol delsen av loven. 

Takk, det holder! Norske fiskere 

har intet behov for å bli omfavnet 

av lommetyver. Senterpartiets 

troverdighet hva angår omsorg for 

fiskeriene er nokså tynnslitt etter 

hvert. 

Selv stiller jeg meg åpen for å 

se nærmere på Råfiskloven. De 

siste tiders hendelser har aktualisert 

problemstillingen. Skulle mitt 

eget parti ta til orde for å oppheve 

loven, kommer jeg til å ha en høne 

å plukke med Erna Solberg & Co, 

men som en begynnelse mener 

jeg at hele salgslagsstrukturen 

roper etter fornyelse. Vi bør skjele 

til Sildelaget. Med den særdeles 

kompetente nestoren Tor Østervold 

i spissen, klarte pelagisk sektor i 

Norge å samle seg om ett landsdekkende 

salgslag. Det må være 

målet også for hvitfisk. Det ligner 

ingen ting at når vi går fra Kristian-

sund til Måløy, en tur som tar oss 

10-11 timer, så er vi innom 3 salgsdistrikter; 

Råfisklaget, SUROFI og 

Vest-Norges. 

FOR Å SETTE FART I DENNE 

prosessen bør tillitsvalgte i de 

respek tive salgslagene snarest 

hentes fra hele landet, og ikke bare 

fra vedkommende salgsdistrikt. 

Fiskere fra alle landsdeler leverer i 

dag fisk i alle salgslag. Nye, friske 

øyne ville se nærmere på saker og 

ting, og ikke minst måtte den enkelte 

skipper og reder selv kunne 

velge hvem som skulle selge fisken 

hans. Det er nå engang slik i denne 

ufullkomne verden at noen har 

evnen til å tyne ut den siste kronen, 

mens andre ikke er like heldige i 

så måte. Det har også vært tatt til 

ordet for lukkede auksjoner, slik det 

blir praktisert i Sildelaget. Jeg har 

ingen sterke meninger om dette, 

men flere og flere mener at man da 

ville få frem en tilnærmet korrekt 

markedspris. 

«Jamen, med dagens rekordhøye 

kvoter kan dere jo bare øke 

innsat sen», er enkelte flåsete nok 

til å innvende. Hallo!!! Fortell Roar 

Flåthen at medlemmene hans i 

LO må øke produktiviteten med 30 

prosent, for samme eller mindre 

betaling. Leverandøren av et slikt 

budskap må gjøre som bjørnen; gå 

i hi. Alternativet ville vært hedersplass 

i gapestokken på ubestemt 

tid. Her er ikke mer å hente! De 

aller fleste flåtegruppene innen 

hvitfisk stanger i taket hva innsats 

angår. I lineflåten får vi anfall hvis 

spillet står i ro mer enn ti sekunder. 

Ordningen med minstepriser har 

vært gjenstand for mye frustrasjon 

blant kjøperne opp gjennom årene. 

Denne gangen slo den ut til fiskernes 

ulempe. Kanskje måtte det 

bare skje før eller siden, men muligens 

kan det avstedkomme at man 

innser at dagens salgs lagsstruktur 

er moden for revisjon. Jeg har av 

og til stilt meg selv det formastelige 

Prøv å be LOs medlemmer om å øke 

arbeidsinnsatsen med 30 prosent for 

den samme betalingen! Svaret gir seg 

selv. Men at fiskerne skal akseptere 

å jobbe mer for mindre er det mange 

som tar nærm est som en selvfølge, 

sukker vår faste gjesteskribent fra 

Måløy. 

spørsmål om ved hvilken korsvei 

ymse organ isasjoner — herunder 

fiskesalgslag — får større fokus på 

organ isasjonens velbefinnende og 

tillitsvalgte og ansattes betingelser 

enn på medlemmenes interesser. 

Mye tyder på at det må pløyes en 

del ny mark før vi har et smidigere 

og mer tidstilpasset apparat for omsetning 

av hvitfisk på første hånd. 

Da må ikke sentrale personers 

fokus på eget ve og vel stå i veien! 

Like lite bør selve navnet Råfiskloven 

gjøre det. 

Pelagisk sektor klarte å samle seg 

i ett salgslag takket være dyktige og 

fremsynte tillitsmenn som f.eks. Tor 

Østervold. Nå bør vi tenke i samme 

baner i torskesektoren, mener Øystein 

Sandøy. Det er ikke vanskelig å si seg 

enig. (Foto: Thv jr.) 


Øystein Sandøy 

er skipper og 

medeier 

i linebåten 

M/S "Sjøvær". 

Han er bosatt 

ved Måløy. 

23

Kystens hovedskole innen 

marin og maritim utdanning 

Vi tilbyr: 

•Skipsoffiserutdanning i fagskolen nautisk linje 

•Maritime og marine fag 

– ikke for alle men kanskje for deg 

•Kystskipperkurs 

Dessuten har skolen studietilbud innen: 

•Studiespesialisering 

•Elektrofag – spenning i hverdagen 

•Restaurant- og matfag – verden for dine føtter 

Sikkerhetssentret tilbyr all sikkerhetsopplæring for 

fiskere og sjøfolk. Skolen har eget undervisningsfartøy 

og topp moderne simulatoranlegg. 

Ta kontakt med oss for mere informasjon på 

tlf. 78 96 49 00 eller besøk vår hjemmeside: 

www.nordkapp.vgs.no 

Ordinær søknadsfrist: 

1. mars for fagskole 15. april 


Finnmark 

fylkeskommune 

frantz.no

MENS PRISEN PÅ TORSK stuper som 

følge av en kraftig kvoteøkning kombinert 

med svakere markeder, skjer det motsatte 

med laksen. Starten på året har vært 

fantastisk, med laksepriser midt på 30 

tallet. Det er priser som gir oppdretterne 

mer enn 10 kroner pr. kilo i fortjeneste. 

Det er ikke lave volumer som ligger 

bak. Eksportstatistikken for de første tre 

ukene viser tvert om økende volumer og 

økende priser målt mot de samme ukene 

i 2012, som hadde betydelig økning i 

tilførselen sammenlignet med «normale» 

januarmåneder. Vi selger altså laks som 

aldri før! 

Fisken skal omsettes i mange av de 

samme markedene som torsken, og har 

hovedsakelig sine kostnader i norske 

kroner. Det betyr at den skal selges i 

utenlandsk valuta som blir stadig mindre 

verdt, ettersom den norske kronen styrker 

seg. Er det flaks eller dyk tighet — og ikke 

minst, kan den fantastiske lakseutviklingen 

virkelig vare? 

Tilførselssjokk på 

laks i 2011-12 

Etter et par år med negativ tilbudsvekst 

på et par prosent, økte tilførselen av laks 

med 12 prosent i 2011. Dersom vi splitter 

året, var veksten rundt null i første halvår 

Vi selger laks som aldri før og 

til solide priser. Det er ikke uten 

grunn Kolbjørn Giskeødegård 

lurer på om laksen har 

opphevet tyngdeloven, dvs. 

loven om tilbud og etterspørsel. 

Forbrukerne kan øyensynlig ikke 

få nok av den norske laksen. 

Hvor lenge kan det vare? (Foto: 

Scanstockphoto) 

Har laksen opphevet tyngdeloven? 

og 25 prosent i andre halvår. Dette ble 

så fulgt av en vekst på hele 23 prosent i 

2012. Samlet sett har tilførselen av laks 

økt med ca. 500.000 tonn (!) de siste 18 

månedene. Det er en vekst uten sidestykke 

i historien. Prosentvis har nok 

økningen vært vel så sterk enkelte år i 

laksenæringens barndom, men volummessig 

er det suveren rekord. 

Prisen oppdretterne måtte betale så 

imidlertid ut til å være brutal for et drøyt 

år siden. I oktober 2011 hadde man 

enkeltuker da lakseprisen var nede på 

18-tallet, etter å ha ligget mellom 40 og 

45 kroner et halvår tidligere. En brutal 

nedtur, med andre ord. Prisfallet var 

langt sterkere enn produksjonsveksten 

skulle tilsi, på samme måte som prisveksten 

i 2010-11 var langt sterkere enn 

fallet i tilførselen. Det er disse til dels 

uforklarlig sterke prisbevegelsene som 


25

man gjerne refererer til som «markedspsykologi». 

Med gjennomsnittlige produksjonskostnader 

på rundt 24 kroner pr. kilo, 

opplevde oppdretterne i enkelte uker å 

tape penger på hvert kilo man leverte i 

markedet. For de største aktørene som 

Marine Harvest, Lerøy og SalMar ble 

man en stund reddet av at 20-50 prosent 

av volumet var sikret på kontrakt til 

vesentlig høyere priser. Men for de fleste 

aktørene medførte de lave prisene tap. 

Det positive med prisbildet var imidlertid 

at etterspørselen etter laks begynte 

å øke kraftig. Prisene kom raskt ned i 

fer skmarkedet, og i første halvår 2012 

hadde vi mer enn 50 prosent volumvekst 

for fersk laks i markeder som Frankrike 


og Russland. I tillegg stabiliserte prisene 

seg gjennom første kvartal på et nivå 

over gjennomsnittlig produksjonskostnad. 

Men fortsatt var prisene betydelig lavere 

enn i superåret 2010. 

Når vi nå har kommet et lite stykke inn 

i 2013, ser det ut som man har lykkes 

med å heve etterspørselsnivået betydelig 

sammen lignet med situasjonen for bare 

to år siden. Det sesong-uavhen gige hverdagskonsumet 

har løftet seg til et nivå 

der man ikke har nok laks på etterjulsvinteren 

i første kvartal, og til dels også i 

andre kvartal. Derimot vil det normalt sett 

være for mye laks tilgjengelig i slutten av 

tredje kvartal og gjennom første del av 

fjerde kvartal. Øyeblikksbildet ser nå ut 

til å være preget av en situasjon der den 

Rått er in. Men de store laksevolumene 

ligger ikke i sushi og sashimi, konstaterer 

Giskeødegård. Det er den kokte og 

stekte laksen som drar kvantumet opp, 

selvsagt sammen med røykelaksen. (Foto: 

Scanstockphoto) 

underliggende etterspørselen er for sterk 

sammenlignet med tilgjengelig kvantum 

av laks. 

Torsken sliter 

Ifølge Vidar Engen, innkjøps- og markedssjef 

i ICA Norge, har laksen klart 

å bygge et omdømme som ung og hip, 

mens torsken forblir gammelmodig. Kan 

dette være forklaringen på at torsken sliter, 

mens lakseprisene går «motstrøms» 

og trosser både sterk krone og økonomisk 

tilbakegang i Europa? 

Min oppfatning er at det er en alt for 

enkel forklaring. Produkt er som er unge 

og hippe — og der laksen skiller seg 

fra annen sjømat fra Norge — er først 

og fremst knyttet opp mot rått konsum, 

les sushi og sashimi. Men dette er mer 

signalkonsum. Det er ikke her de store 

volumene ligger. De ligger snarere i det 

som man gjerne kan omtale som gammelmodig, 

nemlig kantiner som ser verer 

kokt eller stekt laks, og butikker som har 

et stort utvalg av røykelaks, laksefilet og 

for den del også hel laks. 

Vi skal også huske på at det sterke 

laksemarkedet i øyeblikket først og 

fremst er et europeisk fenomen. Går vi til 

USA-markedet er situasjonen for chilenske 

oppdrettere ikke så helt ulik den for 

norske torskefiskere. En betydelig og rask 

tilførselsvekst inn i et marked som har 

utfordringer med å absorbere en så stor 

kvantumsøkning på så kort tid. Resultatet 

er i begge tilfeller betydelige prisfall og utfordringer 

både for fiskere og oppdret tere. 

Men tilbake til Europa og ferskmarkedene. 

En forklaring på for skjellen mellom 

torsk og laks ligger i hvor attraktivt det er 

for innkjøperne å velge de to artene. For

Vidar Engen er markeds- og innkjøpssjef i 

ICA. Han er imponert over det omdømmet 

laksenæringen har klart å skaffe sitt 

hovedpro dukt, nemlig som ungt og hipt. Her 

er Engen på Sjømatdagene på Hell i slutten 

av januar i år. (Foto: Thv.jr.) 

europeiske supermarkedsk jeder som ønsker 

å planlegge kampanjer på sjømat, er 

det relativt risikofritt å planlegge betydelige 

volumer med laks. Ja, prisen kan stige 

en god del, men det kan man gardere seg 

mot ved å inngå fastpriskontrakter i forkant. 

Leveringsrisikoen er lav, i det laksen 

er tilgjengelig hver dag året gjennom. 

For torsk fra Norge er situasjonen 

en helt annen. Perioden med betydelig 

tilgang på store, ferske volumer er 

begrenset til årets fire første måneder, 

da det aller meste av de norske kvotene 

blir fanget. Det er et «vindu» for å kjøre 

fersk-kampanjer, men like vel i praksis 

kun for en forsvinnende liten del av de 

totale norske fangstene. Det aller meste 

går til salting/tørking eller fryses rund for 

anvendelse som fileter eller som råstoff til 

klippfiskindustrien på Møre og filetindustrien 

i Kina. Saltfisken og klippfisken har 

sine faste markeder i Sør-Europa, Brasil 

og endel karibiske land, mens fileten 

hovedsakelig selges i Nord-Europa og til 

en viss grad i Nord-Amerika. 

For europeiske innkjøpere som skal 

velge mellom fersk laks og frossen torsk 

— det reelle alternativet mesteparten av 

året, står man gjerne overfor følgende 

valg. Leveringssikkerheten er det i prin- 

Det aller meste av torsken i Norge kommer på 

land i årets fire første måneder. Det hjelper 

ikke akkurat på om man ønsker fast diskplass 

i de store supermarkedskjedene nedover i 

Europa. Det er mye lettere for innkjøperne å 

satse på laksen, som kommer i store kvanta 

hele året. 

sippet ikke noe forskjell på. Men produktspekteret 

av torsk er vesentlig mindre, og 

dobbeltfryst torskefilet prosessert i Kina 

vil i mange tilfeller fremstå som mindre 

attraktivt enn fersk laks fra Norge eller 

Skottland. I tillegg har laksen en vesentlig 

kortere omløpshastighet. Man har solgt 

fisken og reali sert verdiene etter 1-2 uker, 

gjerne i god tid før leverandørgjelden 

til Marine Harvest, Lerøy eller SalMar 

skal betales. Med andre ord; de norske 

eksportørene sørger for ar beidskapitalen. 

Dersom alternativet er å ha et stort frossenlager 

som man må finansiere selv, 

vil dette fremstå som mindre attrak tivt, 

noe som i praksis betyr at man forlanger 

lavere innkjøpspris. 

Kanskje ikke så rart at lakseprisene og 

torskeprisene går hver sin vei!? 


27

Sjømatnæringen er 

svært mannsdominert. 

De to toppene i fiskeriforvaltningen 

er likevel 

kvinner, skjønt det er 

neppe årsaken til at 

de får så mye kritikk. 

I forrige nummer av 

«Norsk Fiskerinær ing» 

haglet beskyldningene 

om feil holdninger 

og lite fokus på 

næringsutvikling og 

vekst. Her får Lisbeth 

BergHansen og Liv 

Holmefjord anledning 

til å svare for seg. 

(Foto: Thv jr.) 


Vi har spådd hennes sorti 

mange ganger. Veddet og 

tapt, veddet og tapt igjen. Mye 

på grunn av at hun fikk media 

i mot seg nesten fra start, 

mest fordi hun ikke helt har 

klart å leve opp til forventningene. 

De var nemlig skyhøye. 

Med Lisbeth Berg-Hansen fikk 

oppdretterne omsider en av 

sine egne ved Kongens bord 

— en dyktig og rutinert jente 

med bein i nesa og inngående 

kjennskap både til norsk 

havbruk og den tradisjonelle 

delen av næringen. 

Men det gikk ikke som 

mange hadde håpet. Enkelte 

vil si at hun ble skremt til passivitet 

av en pågående presse 

på jakt etter statsrådblod, og 

med hissige spørsmålstegn 

om habilitet øverst på blokka. 

En gang kunne man hoppe fra 

ledervervet i Norges Fiskar lag 

til Kongens bord uten at noen 

engang leet på øyelokket. I 

dag kan ikke en fiskeri- og 

kystminister eie så mye som 

en fjert i et oppdrettsanlegg, 

før media begynner å skrive 

om habiliteten og Kurt Oddekalv 

løper til politiet med 

anmeldelser. 

Lisbeth Berg-hansen har 

ikke hatt det lett. Men hun har 

åpenbart hatt Jens Stoltenbergs 

fulle tillit. Sannsynligvis 

har det heller ikke vært så 

mange glitrende alternativer. 

Og så er det nå en gang slik, 

at jo mer folk roper på statsrådsblod, 

jo tryggere sitter den 

som skal årelates. 

Uansett kaster Lisbeth 

Berg-hansen seg nå inn i sin 

tøffeste kamp noen sinne, 

nemlig kampen om å beholde 

regjeringsmakten. Akkurat i 

øyeblikket ser den mer tapt ut 

enn noen gang, men i politikken 

har velgernes gunst og 

evige sannheter kort liv. Det 

som uansett synes klart er at 

hun fortsetter som politiker. 

Det må et poli tisk jordskjelv til 

for at Arbeiderpartiets førstekandidat 

i Nordland ikke skal 

sikre seg plass på Stortinget 

etter høstens valg. 

Lisbeth Berg-hansen har 

fått erfare at det blåser på toppene. 

Fiskeridirektør Liv Holmefjord 

har også fått merke 

at en fiskeri direktør helst ikke 

bør ha eierskap i den næringen 

vedkommende er satt til 

å forvalte. Men i det store og 

hele har Liv hatt en relativt rolig 

og tilbaketrukket tilværelse 

som fiskeridirektør, og holdt en 

vesentlig lavere mediaprofil en 

mange av forgjen gerne. noen 

vil sikkert mene at hun har 

vært alt for usynlig. Vi kjøper 

ikke den påstanden sånn uten 

videre. De beste fotballdommerne 

er gjerne de som synes 

minst på banen, og slik kan 

det nok også være med fiskeridirektører. 

Lisbeth og Liv 

har ordet 

Gjennom de siste par årene 

har det bygget seg opp en 

god del frustrasjon i næringen, 

særlig i Fiskeri- og havbruksnæringens 

landsforening og 

Norges Fiskarlag. Denne 

kritikken kan vi koke ned til 

to forhold. For det første at 

myndighetene ikke gjør nok 

for å bidra til næringsutvikling 

og vekst. For det andre 

at næringens omdømme blir 

svekket av det voldsomme 

fokuset på tilsyn og kontroll, 

samt på næringens miljøutfordringer. 

dette oppsum merte 

vi i en krass og spissformulert 

lederartikkel i «Norsk Fiskerinæring» 

nr. 9/2012, og 

fulgte opp med kommentarer 

fra en rekke organisasjonsledere 

i nummeret etter. dette 

var ganske sikkert hard kost, 

selv for to jenter med lang 

fartstid i nærin gen og god 

erfaring med å takle kritikk. 

Lederartikkelen kan du lese 

på våre hjemmesider www. 

norskfisk.no. 

Her har vi gitt begge anledning 

til å svare på kritikken. 

de gjorde det hver for seg, 

men vi har fått tillatelse til å sy 

det hele sammen. Vi regner 

med at svarene vil bli studert

Knallhard 

kritikk 

— kontante 

svar! 


29

For kystens verdier 

Telefon: 77 66 01 00 

www.rafisklaget.no 


med lupe, og overlater til 

leserne å trekke sine konklusjoner. 

I det følgende er det 

nemlig fiskeriforvaltningens to 

frontfigurer som har ordet. Vi 

stiller bare spørsmålene. 

«Norsk Fiskerinæring»: 

— Vi har aldri opplevd en mer 

samstemt og knallhard kritikk 

av fiskeriforvaltningen enn 

den som fremkommer av de 

mange innleggene i forrige 

nummer av vårt blad. Hvordan 

føles det å bli gjenstand for så 

hard kritikk? 

Liv Holmefjord: — det 

er aldri artig å få kjeft. Også 

fiskeri byråkrater liker ros 

bedre enn ris. samtidig er 

konstruktiv kritikk nyttig. Det 

kan bidra til forbedringer. 

Selv om innleg gene i «Norsk 

Fiskerinæring» er preget av 

mange spissformulering er, 

noe redaktøren la opp til i 

sin leder før jul, er deler av 

kritikken absolutt konstruktiv. 

samtidig er det påstander jeg 

har store problemer med å si 

meg enig i. Det kommer vi sikkert 

til bake til. 

Lisbeth Berg-Hansen: 

— Som fiskeri- og kystminister 

må du være forberedt 

på kritikk. Alt annet ville vært 

oppsiktsvekkende. Kritikken 

i «Norsk Fiskerinæring» gjør 

meg ikke noe rent følelsesmessig. 

så pass må man 

tåle. Jeg er opptatt av gode 

innspill og konstruktiv kritikk, 

og derfor reiser jeg mye rundt. 

Det er avgjørende for å kunne 

gjøre en god jobb. Jeg leste 

leder en før jul og artikkelen 

i forrige nummer av «Norsk 

Fiskerinær ing» med stor 

interesse. når jeg studerer 

kritikken, er den for det første 

ikke veldig konkret. Jeg er 

også sterkt i tvil om den er så 

samstemt som bladet hevder. 

Samler vi lederne i næringens 

mange organisasjoner 

rundt et bord krangler de jo 

så fillene fyker. Min utfordring 

som fiskeri- og kystminister 

er å finne ut hvordan vi kan 

gjøre ting bedre. Derfor ber 

jeg om innspill overalt hvor jeg 

kommer. Responsen er ikke 

akkurat overveldende, for å si 

det slik. Mange klager over et 

stort og komplisert regelverk, 

men når det kommer til stykke 

er det ikke mye konkret de er 

enige om å endre på. 

«Norsk Fiskerinæring»:— 

Preger denne kritikken det 

daglige samarbeidet mellom 

næring og fiskeriforvaltning? 

Liv Holmefjord:— nei, det 

vil jeg ikke si. Vi samarbeider 

på en rekke ulike arenaer og 

om mange saker. Alt i alt har 

vi en veldig tett og god dialog 

med næringen. 

Lisbeth Berg-Hansen: — 

Toppledelsen i FHL er svært misfornøyd med den måten fiskeriforvaltningen 

jobber på. Slik sett er dette bildet fra årsmøtet i 

Tromsø i 2012 en god illustrasjon på FHLs forhold til Fiskeri og 

kystdepartementet og Fiskeridirektoratet. Bare stramme fjes. (Foto: 

Therese Tande)

I det daglige fungerer samarbeidet mellom forvaltning og næring tilsynelatende utmerket. Liv Holmefjord får endog applaus når hun 

entrer talerstolen på Landsmøtet til Norges Fiskarlag, som her i 2011. Men spør fiskarlagsformann Reidar Nilsen hva han mener om 

fiskeriforvaltningen, og dommen er knallhard. (Foto: Thv jr.) 

Jeg mener at jeg har et veldig 

godt samarbeid med næringens 

organisasjoner og aktører. 

Det er selvfølgelig ikke slik 

at næringen alltid får det som 

den vil, men det betyr ikke at 

samarbeidet er dårlig. 


— Du ble altså overrasket da 

du leste de mange kritiske innleggene 

fra næringens fremste 

talsmenn? 


Jeg skjønner innleggene ut fra 

premissene for spørsmålene. 

Som tidligere styreleder i FHL 

vet jeg dessuten at det å ha 

en felles fiende — en ytre 

skyteskive — ofte kan bidra 

til å samle troppene. Men jeg 

må jo si at kritikken i «Norsk 

Fiskerinæring» ikke preger de 

tilbakemeldingene jeg ellers 

får fra organisasjonene. 

Liv Holmefjord: — Jeg har 

hørt deler av denne kritikken 

mange ganger før, både fra talerstoler 

og i media. Men ikke 

på den omfattende, sterke og 

tidvis krasse måten som fremkom 

i «Norsk Fiskerinæring». 

Slik sett ble jeg overrasket. 

Faller på sin egen 

urimelighet 

Som alt nevnt knytter mye 

av kritikken seg særlig til 

to forhold. For det første 

at fiskeriforvaltningen ikke 

er nok opptatt av vekst og 

næringsutvikling, men bøyer 

hodet for krefter som vil holde 

fiskeri- og havbruksnæringen 

nede. For det andre at hele 

forvaltningsapparatet synes 

gjennomsyret av en holdning 

om at næringens utøvere har 

et alt for lemfeldig forhold til 

lover og regler. Mange utøvere 

føler seg rett og slett kriminalisert. 

Vi spurte Fiskeri- og 

kystministeren og Fiskeridirektøren 

i hvilken grad kritikken er 

berettiget. 


Hva er miljøpolitikk og hva er 

næringspo litikk? Det henger 

nemlig veldig tett sammen. Å 

påstå at den rød-grønne regjeringen 

ikke er opptatt av vekst 

og næringsutvikling, faller kort 

og godt på sin egen urimelig- 

het. Det skriver jo også redaktøren 

selv i sin lederartikkel. 

Siden 2009 har produksjonen 

i oppdrettsnæringen økt med 

250.000 tonn. At fiskeflåten 

har hatt en fantastisk utvikling, 

er overhode ikke et bilde på 

en næring som blir holdt nede. 

Tvert om. Men vi må drive bærekraftig. 

Det er jo derfor vi har 

suksess. Fiskeridepartementet 

har lagt ned et enormt arbeid 

de senere årene for å stoppe 

tyvfisket i Barentsha vet. Det 

kaller jeg næringsutvikling av 

ypperste sort. Næringen må 

akseptere at de som bryter 

regelverket må tas. Det har 

ingen ting med kriminalisering 

av næringen å gjøre. 

på vegne av regjeringen 

har jeg gjentatte ganger buk- 

"Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013 31


ket og takket til en næring som 

skaper store verdier og mange 

arbeidsplasser. Den består av 

ærlige og hardt arbeidende 

folk som fortjener stor honnør 

for den fantastiske jobben de 

gjør. Så er det noen brodne 

kar. De er det ikke plass til. 


— Essensen er altså at denne 

kritikken skyter over mål? 


Ja, det mener jeg absolutt. 

Liv Holmefjord: — Fiskeridirektoratets 

mål er å bidra til 

lønnsomhet og verdiskaping i 

sjømatnæringen ved å utøve 

sitt forvaltningsansvar. Jeg er 

enig med fiskeriministeren. 

Det har vært en veldig positiv 

utvikling de siste 15-20 årene, 

både i den tradisjonelle delen 

av næringen og ikke minst i 

oppdrett. Det tyder ikke på 

at forvaltningsapparatet har 

vært lite opptatt av vekst og 

næringsutvikling. Utsiktene 

fremover er også veldig lyse. 

Her er det imidlertid viktig å 

understreke at vi har forskjellige 

roller, og at disse utvikler 

seg over tid. Det er riktig at 

Fiskeridirektoratet bruker mer 

ressurser på kontroll og tilsyn 

enn før. Det har vokst frem en 

omfattende havbrukssektor 

som krever mye av myndighetene, 

og ny teknologi og nye 

driftsformer stiller forvaltningen 

overfor andre krav enn 

før. Grundig kon troll og troverdig 

tilsyn er nødvendig for å gi 

næringen legiti mitet, og er en 

viktig forutsetning for videre 

vekst. Lov- og regelverket skal 

også være med på å sikre like 

konkurransevilkår, hvilket er 

viktig for næringen. Det at forvaltningen 

får økte ressurser 

til tilsyn og kontroll betyr altså 

ikke at omfanget av juks og 

fanteri har økt, og slett ikke at 

Fiskeridirektoratet er «gjennomsyret 

av holdninger om at 

nærin gens utøvere har et alt 

for lemfeldig forhold til lover og 

re gler». Det har vi ikke. 


— så også du avviser denne 

kritikken? 

Liv Holmefjord: — Jeg 

kjenner meg i alle fall ikke 

igjen, og mener den er lite 

nyansert.

Kritikk en dårlig 

strategi 

Organisasjonsledere har som 

oppgave å fokusere på forhold 

medlem mene er misfornøyde 

med. Slik sett kan muligens 

innleggene i «Norsk Fiskerinæring», 

som preges av 

sterke ord og harde påstander, 

gi et generelt for negativt 

inntrykk av hva næringen 

mener om fiskeripolitikken og 

fiskeriforvaltningen. Vi spurte 

om Lisbeth og Liv satt med det 

inntrykket. 

Liv Holmefjord: — Det vil 

variere etter ståsted. Men det 

er et tankekors at næringen 

ofte bruker fiskeriforvaltningen 

i Norge som et forbilde og positivt 

salgsargument for norsk 

sjømat i utlandet. Mange hevder 

endog at vi har den beste 

fiskeriforvalt ningen i verden. 

Da blir det litt merkelig at den 

samtidig skal være så dårlig. 

Organisasjonene bør være 

opptatt av næringens omdømme. 

Å kritisere forvaltningen 

sønder og sammen er neppe 

De senere årene har fiskeflåten 

totalt sett, og særlig deler av 

havfiskeflåten, tjent veldig gode 

penger. Det tyder ikke på at 

næringen blir holdt nede, mener 

Lisbeth BergHansen. Her et 

motiv fra 45metringen «Trinto» 

av Svolvær, som i år kan fiske ca. 

1.500 tonn nvgsild og nesten 800 

tonn torsk. 

den beste strategien dersom 

man ønsker rekruttering, et 

godt omdømme i opinionen og 

åpning for videre vekst. 


Skal man bli hørt i media må 

man ta hardt i og helst gå i 

strupen på regjeringen. når 

det er sagt må også organisasjonene 

ta tak i utfordringene 

for å finne gode løsning er. Det 

gjelder blant annet næringens 

omdømme, som kan ha avgjørende 

betydning for rekrutteringen. 

Disse to forholdene 

henger tett sammen. her har 

alle et stort ansvar. Hver gang 

man svartmaler gjør noen 

ungdommer et annet yrkesvalg. 


— Kritikerne hevder at Olje- 

og energide partementet og 

Landbruks- og matdepartementet 

er mye mer aktive 

og «på hugget» for næringsutvikling 

i sine sektorer enn 

Fiskeri- og kystdepartementet 

er overfor fiskeri- og havbruksnæringen. 

Hva mener dere? 


kommer mye an på hva man 

legger i begrepet næringsutvikling. 

Dessuten snakker 

vi om svært ulike næringer. 

Petroleumsindustrien forholder 

seg til en ikke fornybar 

Næringsutvikling kan 

være så mangt. Derfor er 

det vanskelig både for 

en fiskeriminister og en 

fiskeridirektør å forholde 

seg til påstander om at de 

ikke er opptatt av vekst og 

utvikling. Enkelte deler av 

næringen er heller ikke 

trig get for så voldsom vekst. 

Det gjelder blant annet 

produksjon av tørrfisk. 

ressurs. Landbruket er sterkt 

avhengig av offentlig støtte. 

Jeg tror derfor sjømatnæringen 

gjør lurt i å ha fokus på 

egne mu ligheter og den unike 

posisjonen næringen har, 

fremfor å bruke tiden på andre 

bransjer. 


Jeg kjenner meg ikke igjen i 

kritikken. Kanskje kommer det 

av at jeg sitter mye tettere på 

prosessene, og ser hvordan 

de blir til. Kritikerne nevner 

olje- og gassnæringen. Den 

representerer en enorm verdiskaping, 

og snakker med en 

stem me. Aktørene har samme 

språk, og snakker med flere 

enn bare olje- og energiministeren. 

De har tilgang til flere 

miljøer. Og så er det altså ikke 

— heldigvis eller dessverre alt 

ettersom man ser det — fiskeri- 

og kystministeren alene 

som bestemmer i Norge. Alt er 

nødvendigvis ikke greit bare 

fordi man har snakket med 

meg. Miljøvernministeren har 

ofte sitt å si, finansministeren 

skal alltid ha et ord med i laget 

og kommunalministeren er 

opptatt av distriktspolitikk. Listen 

er lang og krever en gjennomtenktkommunikasjonsstrategi 

om man skal vinne 

frem med sine synspunkter. 


Landbruket er gjennomsubsidiert og bør ikke være en rollemodell for 

sjømatnæringen. Langs kysten bør næringens utøvere ha fokus på 

egne muligheter, og ikke bruke krefter på hvordan man gjør det i andre 

næringer, mener både Lisbeth BergHansen og Liv Holmef jord. 

Selvsagt driver vi 

næringsutvikling! 

Går vi noen tiår tilbake i tid 

er det ingen tvil om at fiskerimyndighetene 

bidro mer aktivt 

til vekst og næringsutvikling i 

fiskeri- og havbruksnæringen 

enn i dag. Vi spurte hva det 

kommer av at tilsyn og kontroll 

er blitt en så viktig del av 

fiskerifor valtningens arbeid? 

Liv Holmefjord: — Jeg er 

ikke enig i utgangspunktet. 

Og det kommer i alle fall an 

på hva man legger i begrepet 

næringsutvik ling. Vi jobber på 

en annen måte i dag enn før; 

det er rett. Men vi er minst like 

opptatt av å skape lønnsomhet 

og verdiskaping som på 

1960- og 1970-tallet. 

Sjømatnæringen har endret 

seg mye de siste 30 årene. 

Det gjelder ikke minst havbruk. 

De første årene besto 

næringen av mange og små 

aktører som trengte hjelp for 

å komme i gang. I dag har vi 

store, helprofesjonelle selskaper 

med masse teknologisk og 

drift messig kompetanse, og 

med et helt annet behov for 

bistand. dagens oppdrettere 

trenger en fiskeriforvaltning 

som kan gi næringen legitimitet 

og samfunnsaksept. I 

det ligger først og fremst en 

forvaltning som kan dokumen- 


tere at den driver bærekraftig, 

seriøst og i henhold til alle 

lover og regler. Bare på den 

måten vil næringen få anledning 

til videre vekst. Igjen klarer 

jeg ikke å se at økt satsing 

på tilsyn og kontroll skal være 

negativt eller kritikkverdig. 

I den tradisjonelle delen 

av næringen har vi lenge hatt 

naturen på vår side. Mange 

bestander er i relativt god forfatning. 

Men det skyldes også 

måten norske myndigheter har 

forvaltet ressur sene på, ikke 

minst den sterke innsatsen 

mot ulovlig fiske. For meg er 

dette næringsutvikling god 

som gull. 


Jeg er enig med Liv; premisset 

i spørsmålet kan absolutt diskuteres. 

Jeg var politisk rådgiver 

i Fiskeridepartementet fra 

1992 til 1996. En av de store 

øvelsene den gangen var 

Hovedavtalen for fiskenæringen. 

Det kan man gjerne kalle 

aktiv næringspolitikk. I ettertid 

tror jeg alle er enige om at det 

var bra at avtalen ble avviklet. 

Det satt for alvor fokus på 

hvordan næringen kan drive 

lønnsomt uten subsidi er. De 

siste 20 årene har bevilgningene 

til forskning og utvik ling i 

marin sektor økt mye mer enn 

til tilsyn og kontroll. Fra 2009 

til 2013 økte departementets 

bevilgninger til forskning med 

20 prosent. Hav21-strategien 

er lagt på bordet, og vi har 

bevil get penger til nytt isgående 

forskningsfartøy. Nå er 

vi i slut tfasen i arbeidet med 

sjømatmeldingen. Vi har fått 

stoppet det ulovlige fisket i 

Barentshavet. Det gode fiskerisamarbeidet 

med Russland 

er helt avgjørende for næringsutvikling. 

Vi har hatt fokus 

på utkast av fisk, og vårt tette 

fiskerisamarbeid med EU og 

min direktedialog med EUs 

fiskerikommisær er fornuftig 

for norsk sjømatnærings plass 

i den divisjonen. Vi har fått 

fjernet straf fetollen på norsk 

laks i USA, og arbeidet med 

laksesaken mot EU i WTO er 

viktige saker for næringsutvikling. 

Overfor fiskerne har vi 

satset på en gunstig bifangstordning, 

åpnet for 

samfiske, innført garanterte 

fartøykvoter og fått på plass 

en garantiordning for førstehåndsomsetningen, 

bare for 

å nevne noe av alt det som i 

mine øyne bidrar til næringsutvikling. 

Forslaget om leveringsplikt 

er forøvrig et godt 

eksempel på at aktørene ikke 

er spesielt samstemte. 

Mange av kritikerne trekker 

spesielt frem oppdrettspolitikken. 

Til dem vil jeg bare si at 

uten det voldsomme fokuset 

fiskerifor valtningen har hatt på 

miljøutfordringene de siste 2-3 

årene, kunne vi bare glemme 

å tildele 45 nye konsesjoner i 

år. Så enkel er den saken. 

Tullete spissformuleringer 

Mange i næringen, og kanskje 

spesielt i oppdrettssektoren, 

er frustrerte over 

at oppdrett av fisk fremstilles 

som et miljøprob lem. Tvert 

om er jo dette noe av den 

mest miljøvennlige matproduksjonen 

som finnes. 

Næringens talsmenn mener 

at fiskeriforvalt ningen er alt for 

servil og ettergivende overfor 

miljøfanatikere som helst vil at 

norskekysten skal ligge urørt. 


Det har jeg alt vært inne på. At 

produks jonen av laks og ørret 

har økt med 250.000 tonn siden 

2009, beviser det motsatte. 

Men det har absolutt vært 

nødvendig å løfte pekefingeren. 

Min oppgave er å legge til 

rette for næringen slik at den 

kan møte sine utfordringer på 

best mulig måte. Fiskeri- og 

kystministeren bøyer aldeles 

ikke hodet for miljøvernfanatikerne. 

Samtidig må vi erkjenne 

at en årlig produksjon 

på fem millioner tonn, slik FHL 

snakker om innen 2050, forutsetter 

at vi løser næringens 

miljøutfordringer. Det jobber 

fiskerimyndighetene med hver 

eneste dag. da må vi også 

være åpne for synspunkter 

utenfra. å sette seg ned rundt 

et bord med meningsfeller og 

vedta at alle andre er idioter,

er ikke spesielt løsningsorientert. 


— Men du må da være enig 

i at en del miljøer i Norge 

fremstiller fiskeoppdrett alt for 

negativt? 


Absolutt. Og slike påstander 

kan vi bare tilbakevise med 

fakta. Det synes jeg næringen 

gjør på en gli trende måte, 

både med de svært gledelige 

rømmingstallene for 2012, 

og ikke minst i forhold til lus i 

anleggene. 


kan også være enig i at 

Det har vært en imponerende 

utvikling i norsk havbruk de siste 

30 årene. Den har vært mulig 

takket være stort fokus på miljø 

og bærekraft. Dette fokuset må 

vi for all del ikke slippe, advarer 

Fiskeri og kystministeren. 

— Ute i markedene fremhever 

gjerne sjømatnæringen fiskeriforvaltningen 

i Norge som verdens 

beste. Her hjemme blir vi 

kriti sert sønder og sammen. 

Litt merkelig, spør noen meg, 

sier Liv Holmefjord. Her 

fra fiskeavdelingen i et tysk 

supermarked. (Foto: Therese 

Tande) 

fiskeoppdrett tidvis fremstilles 

ensidig og negativt i media; at 

man har stor fokus på lus og 

rømming, og skriver lite om 

verdiskaping og matproduksjon. 

Jeg skal gjerne være 

med på å diskutere om Fiskeridirektoratet 

kan bidra mer 

aktivt for å skape et balansert 

bilde. Men som Lisbeth er jeg 

uenig i at vi bøyer nakken for 

miljøvernorganisasjonene eller 

at vi ønsker at norskekysten 

skal ligge urørt. Den spissformuleringen 

er bare tull. Når 

det er sagt, erkjenner også 

næringen at den har miljøutfordringer 

som må løses. 

Ingen ønsker eller er tjent med 

å feie disse under teppet. 


— Høstingen av den blå åker 

har et vold somt vekstpoten- 



Strand Rederi 

Dyktige fi skere - bærekraftig forvaltning 

Strand Rederi er et familieid fi skebåtrederi som i hovedsak driver 

fi skeri innenfor hvitfi sk og pelagisk. Rederiet har i dag 2 frysetrålere 

og 2 ringnotbåter. Produktene som produseres og leveres 

er av høy kvalitet og selges på markeder over hele verden. 

www.strand-rederi.no

Økt innsats mot ulovlig fiske og utkast av fisk er ingen misten keliggjøring av næringen. Det er tvert om en forutsetning dersom man ønsker videre 

vekst. Kystvakten gjør en helt nødvendig jobb, konstaterer Lisbeth BergHansen. Her W 312 KV «Ålesund» og ring notsnurperen «Knester» på 

feltet. (Foto: Rune Kvamme) 

sial. Enkelte snakker om over 

500 milliarder kroner i årlig 

omsetning innen 2050 om vi 

går frem på riktig måte. Næringens 

talsmenn mener at dette 

budskapet kommer dårlig frem 

i samfunnsdebatten i norge, 

og at fiskeriforvaltningen har 

en alt for defensiv holdning 

til fremtidig vekst. I stedet 

for å spre det glade budskap 

og investere i forskning og 

utvikling, bøyer man unna for 

særinteresser som vil bruke 

kysten til alt annet enn å pro- 

dusere mat. Er dere enige? 

Liv Holmefjord: — nei. 

Fiskeridirektoratet har ingen 

defensiv holdning til vekst. 

Men at kampen om hav- og 

kystarealene har tilspisset seg 

de siste tiårene, er åpenbart. 

dessuten er både den nasjonale 

og internasjonale oppmerksomheten 

om miljø- og 

bærekraftsspørsmål vesentlig 

skjerpet. Det bærer også 

fiskeride batten preg av, og er 

noe næringen må ta innover 

seg og forholde seg til. Av og 

til er det nødvendig å løfte 

blikket litt utover de nære og 

kortsiktige problemstillingene. 

Direktoratet bruker mye ressurser 

på å ivareta sitt sektoransvar, 

og dermed indirekte 

forsvare sjømatnæringens 

interesser. Det gjelder f.eks. i 

forhol det mellom olje og fisk, 

og i avveiningen mellom vern 

og bære kraftig bruk når det 

lages planer for kystsonen. 

Vår oppgave er å få frem hva 

ulik virksomhet vil bety for ressursene 

i sjøen og hva slike 

planer betyr for sjømatnæringen 

og dens fremtid. Men for 

all del; alt kan gjøres bedre. 

Vi kan bli enda flinkere til å 

synliggjøre de positive sidene 

ved næringen, og ikke minst 

det store vekstpotensialet om 

vi løser miljøutfordringene. 

— Vi bøyer ikke hodet for 

miljøvernfanatikere som vil 

bruke kysten til alt annet 

enn fiskeoppdrett, forsikrer 

både Fiskeri ministeren og 

Fiskeridirektøren. Det er en 

tullete påstand. Begge har blitt 

politianmeldt av Kurt Oddekalv. 


Vårt hovedmål er å drive en 

forvaltning som gjør det mulig 

å produsere mest mulig mat 

på en lønnsom og bærekraftig 

måte. Men vi må gjøre tingene 

i riktig rekkefølge og med rett 

tempo. 


Alle bør bli bedre til å spre det 

glade budskapet. Jeg benytter 

enhver anledning til å snakke 

om nærin gens muligheter, 

men kan sikkert bli enda 

flinkere. Men alt annet enn å 

legge miljømessig bærekraft 

til grunn for videre vekst, er 

utrolig kortsiktig. 

Mer fokus på det 

glade budskapet 

det er stor uvitenhet i norge 

om sjømatnæringens omfang 

og be tydning. Fisk og havbruk 

er knapt omtalt i skolebøkene. 

Vi spurte Lisbeth og Liv om 

fiskerimyndighetene må ta sin 

del av skylden, og om hva man 

kan gjøre for å styrke kunnskapene 

om fiskeri og havbruk 


Det glade budskapet er at Norge om 50 år kan selge fisk for nesten like 

mye som vi selger olje og gass i dag. Men det vet ikke — eller tror ikke 

— Jens Stoltenberg. I fjor var han på NTNU i Trondheim for å snakke 

om forskning og fremtiden. Der sa han at han ikke aner hva Norge 

skal leve av når oljen tar slutt. De mange tilhørerne fulgte nøye med. 

Kanskje bør han ta seg en prat med Lisbeth. 

i Norge. Dette er jo en viktig 

del av det glade budska pet. 


selvsagt enig i at folk flest vet 

for lite om hvor viktig næringen 

er, og at Fiskeridirektoratet må 

ta noe av ansvaret. Vi er f.eks. 

opptatt av hvordan vi kan 

gjøre alle dataene og den statistikken 

vi har mer tilgjengelig. 

Våre folk holder mange foredrag 

i ulike fora og vi prøver å 


formidle kunnskaper gjennom 

artikler og nye sosiale medier. 

Men vi kan og bør bli flinkere. 

Uansett er dette et ansvar for 

hele næringen. Det kan være 

fristende å sparke ballen litt 

tilbake. Er næringen selv flink 

nok til å fremheve det positive 

i media? 


Jada, også fiskerimyndighetene 

kan gjøre mer for å øke 

kunnskapsnivået om sjømatnæringen. 

Når det er sagt kan 

vi faktisk reise til andre områder 

av verden, og likevel møte 

folk som vet at Norge er en 

stor fiskerinasjon. Den norske 

op pdrettslaksen står fjellstøtt 

i markedet. Det tror jeg også 

de fleste vet her hjemme. 

Men jeg stiller alltid opp på 

arrangement er som kan bidra 

til å øke kunnskapsnivået, og 

gjennom prosjekter som Sett 

Sjøbein og Fiskesprell prøver 

vi å nå frem til de yngste. Vi er 

på rett vei, man kan bli bedre. 


— Kanskje den skarpeste kritikken 

fra næringens talsmenn 

gjelder det voldsomme fokuset 

fiskeriforvalt ningen har på juks 

og fanteri. Styreleder Ole-Eirik 

Lerøy i Marine Harvest sier 

det slik: «Den mistenkeliggjøringen 

av ærlige arbeidsfolk 

og dyktige næringsaktører 

som fiskeriforvaltningen preges 

av, er mildt sagt frustrerende 

og trist.» 

Reidar Nilsen er like 

klar: «Skal vi nå næringens 

ambisiøse målsettinger må 

fiskerimyndighetene endre 

tankegang når det gjelder næringens 

utøvere. De må slutte 

å fremstille oss som banditter i 

alle sammenhenger.» 

Har næringens utøvere grunn 

til å føle seg mistenkeliggjort 

og har fiskeriforvaltningen 

grunn til å ta selvkritikk? 

Liv Holmefjord: — dette 

er den kritikken jeg stusser 

Fiskesprell og Sett Sjøbein er 

to prosjekter som bidrar til å 

informere barn og unge om 

sjømatnæringen. — Men vi 

kan og skal bli enda bedre på 

dette området, sier Lisbeth 

BergHansen. Her fra et besøk i 

Benterud Barnehage i Lørenskog 

rett utenfor Oslo. (Foto: FKD)

mest over. Jeg kjenner meg 

overhode ikke igjen. Fiskeridirektoratet 

har ikke et voldsomt 

fokus på juks og fanteri, men 

driver tilsyn og kon troll. Det 

er et ærlig og viktig arbeid, 

ikke minst for næringen. Vi 

fremstiller ikke alle fiskere som 

banditter. Vi prøver å være nyanserte 

og si at det store flertallet 

av fiskere er lovlydige og 

forholder seg til regelverket, 

men at det også er noen som 

ikke gjør det. Det forundrer 

meg at Reidar Nilsen mener at 

det er å mistenkeliggjøre alle. 

Det har han ingen grunn til. 

«Norsk Fiskerinæring»: — 

Faktum er likevel at han gjør 

det. 

Liv Holmefjord: — Ja, og 

det forstår jeg ikke. 


— Du tar altså ikke selvkritikk. 

Liv Holmefjord: — nei. 

Tvert om er det mange som 

mener at vi kontrollerer for 

lite. Noe av poenget med kontroller 

er dessuten å hindre at 

utøvere «tilraner» seg konkurransefordeler. 

Det er definitivt 

i næringens egen interesse. 

I 2012 kontrollerte vi ca. 2 

prosent av landingene av 

fisk i Norge. Det er ikke mye. 

At vi knep enkelte syndere 

kan ikke oppfattes som en 

mistenkeliggjøring av hele 

næringen. I oppdrettsnæringen 

besøkte vi ca. 30 prosent 

av lokalitetene. Det kan altså 

gå flere år mellom hver gang 

man blir sjekket. Heller ikke 

det oppfatter jeg som et stort 

kon troll-trykk. Det å ha et 

troverdig tilsyn bør næringen 

anse som et pluss, ikke som 

et minus. 


Næringen har alt å vinne på 

at myndighe tene tar de som 

Det er et komplisert og 

omfattende regelverk. Men det 

skyldes minst like mye fiskerne 

selv som reguleringskåte 

byråkrater. Ønsker man 

millimeterrettferdighet må det 

bli mange regler. Her et fint motiv 

av «Leinebjørn». (Foto: Rune 

Kvamme) 

jukser. Det skaper like konkurransevilkår. 

Så lenge jeg er 

fiskeri- og kystminister skal 

vi fortsette å kon trollere og 

sanksjonere regelbrudd både i 

fiskeri- og havbruks næringen. 




— Mange mener fiskeriforvaltningen 

prose derer saker 

i media og blåser opp ulovligheter 

som skjer, ofte til det 

ugjenkjennelige. Er det noe 

hold i denne kritikken? 


synes absolutt ikke det. Saker 

finner veien til media på ulike 

måter. de siste to årene har 

det bare vært to artikler på 

Fiskeridirektoratets nettsider 

om enkeltsaker vi har anmeldt 

eller sanksjonert. Jeg 

registrerer at media omtaler 

en del anmeldelser og rettssaker. 

Jeg kjenner ikke til at 

Fiskeridirektoratet er kilde til 

disse. I utgangspunktet kommenterer 

vi ikke enkeltsaker 

som er anmeldt, og derfor er 

— Media omtaler ofte 

enkeltsaker og rettstvister. 

Etter det jeg kjenner til er ikke 

Fiskeridirektoratet kilde til slike 

oppslag, sier Liv Holmefjord. 

I fjor var Aker Seafoods en 

gjenganger i spaltene til 

«FiskeribladetFiskaren». 

det andre enn oss som må 

ta ansvar om saker blåses 

opp til det ugjenkjennelige. 

Når saker havner i retten er 

det påtale myndighetene som 

har styringen. Det er heller 

ikke Fiskeridirek toratet som 

bestemmer om det skal ankes, 

selv om vi i enkelte tilfeller kan 

bli rådspurt. 


For egen del er jeg ekstremt 

opptatt av ikke å kommentere 

eller snakke om enkeltsaker 

som behandles i rettsapparatet. 

det mener jeg er et godt 

prinsipp. 

Klart forbedringspotensial 

De fleste er enige om at 

lov- og regelverket er blitt for 

omfat tende og komplisert. 

De som forvalter og kontrollerer 

virker dessuten usikre på 

eget regelverk, og signalene 

utad til næringen er uklare. Vi 

spurte om det er et problem at

Mange oppfatter det som om antall fiskeribyråkrater bare øker og øker. Men teller vi ansatte i departement og direktorat har det ikke blitt 

så mange flere siden denne veterangjengen ble ansatt for 3040 år siden. Fra venstre Gunnar Trulssen, Alf Albrigtsen, Birger Larsen, Svein 

Munkejord og Rolf Petter Vetvik. Flere av dem er i dag gått over i pensjonistenes rekker. (Foto: Thv jr.) 

forvaltningen ikke er nok samkjørt 

og at vedtak i like saker 

kan variere etter hvor i landet 

beslutningene tas? 


helt enig i at lov- og regelverket 

er omfattende. Mange 

hensyn skal ivaretas og næringens 

utøvere er opptatt av 

millimeter-rettferdighet. Likebehandling 

er krevende, særlig 

når regelverket åpner for 

skjønn. Sett fra Fiskeridirektoratets 

ståsted hadde det i 

mange tilfeller vært enkelest 

med et firkantet regelverk, 

men det er de fleste — også 

jeg — enige om at gir uheldige 

utslag på andre områder. 

Slik jeg forstår Norges 

Fiskarlag og FHL ønsker man 

en viss fleksibilitet i regelverket. 

Det gir muligheter til å 

tilpasse seg ulike utfordringer. 

Men jo større rom for skjønn, 

jo mer krevende er det for 

forvalt ningen og håndtere like 

saker likt. Vi gjør så godt vi 

Mange aktører, ulike fiskerier, ofte trangt om plassen og et stort behov for å beskatte ressursene på en 

bærekraftig måte, medfører at fiskerne får et veldig omfattende og finmasket lov og regelverk å forholde 

seg til. Det har blitt til gjennom mange tiår. 


— Fra næringsutøverne får vi ofte kritikk for ikke å spille på lag. Fra mange av de interessene som befinner seg på utsiden av næringen blir 

vi gjerne beskyldt for å være alt for opptatt av å forsvare den. Det kan av og til være litt frustrerende å jobbe som fiskeribyråkrat, sukker Liv 

Holmefjord. Her har «Bømmelbas» gjort en sildefangst. (Foto: Rune Kvamme) 

kan, holder kurs og utveksler 

erfaringer og synspunkter 

for å gjøre regelverket så 

forutsigbart som mulig. Jeg 

er uansett åpen for alle gode 

forslag om hvordan vi kan 

forenkle regelverket, men 

i praksis viser det seg ofte 

vanskeligere enn å kreve det 

fra en talerstol. 


Denne kritikken tar jeg veldig 

på alvor. Det er et tema som 

behandles i den kommende 

stortingsmeldingen. Jeg er 

ekstremt opptatt av likebehandling. 

Så innser jeg at 

det er et forbedringspoten- 


siale i forhold til omfang og 

kompleksitet. Riksrevisjonen 

peker på dette i revisjonen av 

havbruksforvaltnin gen. Dette 

er et område der både staten 

og næringen er tjent med at 

vi lykkes. 


— Det synes å være en 

utbredt oppfatning i næringen 

at antall fiskeribyråkrater bare 

øker og øker, mens antall næringsutøvere 

og bedrifter går 

nedover og nedover. stem mer 

dette, og hva kommer det i 

tilfellet av? 


— Antall ansatte i havbruks- 

næringen har økt med over 

30 prosent siden 2005. Antall 

fiskere har gått ned. Det skyldes 

behovet for å tilpasse 

kapasiteten til ressursgrunnlaget, 

slik at flåteleddet kan 

tjene penger. det tror jeg er 

en utvik ling alle mener har 

vært helt nødvendig. 

I 1990 var gjennomsnittlig 

fangst per fisker i underkant 

av 60 tonn. I 2011 var 

denne økt til i overkant av 

190 tonn. Det sier noe om 

en fornuftig utvikling. Eksporten 

av sjømat har økt 

med over 60 prosent siden 

2005. I Fiskeridepartementet 

har veksten i antall ansatte 

vært minimal de siste årene, 

og i Fiskeridirektor atet har 

antall årsverk bare økt med 

4 prosent siden 2005 — fra 

424 til 442. 

Liv Holmefjord: — som 

Lisbeth sier har antall 

ansatte i Fiskeri direktoratet 

vært relativt stabilt de senere 

årene. Men forvalt ningen er 

blitt mer fragmentert, spesielt 

i havbruksnæringen, og det 

kan nok oppfattes som om 

det er blitt flere byråkrater. 

dessuten er det en utbredt 

misforståelse at behovet for 

tilsyn og forvaltning henger

tett sammen med antall 

næringsutøvere. Slik er det 

ikke. I 1960 var det mange 

ganger flere fiskere og fiskebåter 

enn i dag. Men fangstkvantumet 

og fiskeriforvaltningens 

oppgaver er ikke blitt 

mindre. Næringen består av 

større og mer profesjonelle 

bedrifter, og summen av 

aktiviteter har økt. Selv om 

det er færre fiskebåter, er 

det stor aktivitet med kjøp og 

salg av båter og rettigheter. 


— Er det flere fiskeribyråkrater 

i dag enn i 1960? 


vet jeg ikke. I Fiskeridirektoratet 

var det flere ansatte 

på 1980- og 1990-tallet enn 

i dag. Men da hadde vi også 

andre oppgaver. 

Ikke behov 

for holdningsendringer 

Gunnar Domstein, styreleder i 

FHL, hevder at fiskeribyråkratene 

er alt for opptatt av egne 

interesser og posisjoner, og at 

hen synet til næringsutvikling i 

beste fall kommer i andre eller 

tredje rekke. Det er knallharde 

ord. 

Liv Holmefjord: — Slike 

påstander kan jeg rett og slett 

ikke forholde meg til. Han må 

servere konkrete eksempler 

for at jeg skal ta utsagnet på 

alvor. 


— En udokumentert påstand 

som må stå for hans regning. 

Min erfaring med fiskeriforvaltningen 

etter mange år 

som næringsutøver, organisasjonsmenneske 

og nå som 

statsråd, er at den består av 

mange dyktige, dedikerte og 

veldig engasjerte folk. Det bør 

næringen anse som en fordel. 

å oppfatte engasjement som 

egeninteresse, blir i alle fall 

helt feil. 


— Fra egeninteresse til korrupsjon 

er veien ofte kort. 

Lisbeth Berg-Hansen: — i 

den grad noen har mistanke 

om at det foregår korrupsjon, 

vil jeg ha beskjed med en 

gang. Det er veldig alvorlig. 

Jeg har heldigvis ingen indikasjon 

eller informasjon om 

korrupsjon innen den sektoren 

jeg har ansvar for. er det 

noen som har det — gi meg 

beskjed! 


— Mange av kritikerne hevder 

at fiskeri forvaltningen ikke 

spiller på lag med næringen, 

men at den er en motstander. 

I hvilken grad er det forvalt- 

FHLleder Gunnar Domstein 

hevder at mange fiskeribyråkrater 

er opptatt av egne interesser og 

posisjoner. Den udokumenterte 

påstanden gidder verken Liv 

Holmefjord eller Lisbeth Berg 

Hansen å kommentere. (Foto: 

Norway Pelagic) 

ningens oppgave «å spille på 

lag» med næringen? 


— Det er en viktig oppgave 

for meg. Derfor besøker jeg 

enkeltbedrifter, er på årsmøter 

og ber om innspill. Min jobb er 

å sørge for gode rammevilkår 

til en konkurranseutsatt norsk 

sjømatnæring. Av og til må 

jeg heve pekefingeren, f.eks. 

om bærekraft, ressurser og 

havmiljø. Men at sjømatnæringen 

ikke alltid får det akkurat 

som den vil, betyr jo ikke at 

jeg ikke spiller på lag. Jeg vil 

si tvert om. 

Liv Holmefjord: — Vi spiller 

på lag i den forstand at vi 

har en felles målsetting om å 

utvikle en lønnsom og bærekraftig 

sjømatnæring. Jeg vet 

at fiskeriforvaltningen i mange 

sammenheng er blir oppfattet 

som å støtte og forsvare 

sjømatnæringen av interesser 

på utsiden av bransjen. Men 

vi har som nevnt ulike roller. 

Fiskeridirektoratets oppgave 

er ofte å sette grenser. det 

å spille på lag betyr derfor 

ikke at vi til enhver tid må 

ha samme oppfatning som 

næringens aktører. Men igjen; 

troverdig tilsyn og kontroll er i 

aller høyeste grad i næringens 

egen interesse. 


— I sum etterlyser næringens 

talsmenn en gjennomgripende 

holdningsendring i fiskeriforvaltningen. 

I hvil ken grad 

mener dere at det er behov for 

en slik endring? 


er forbauset over deler av 


Liv Holmefjord overtok som fiskeridirektør i 2009. Hun leder en etat med relativt vide fullmakter til å 

iverksette administrative sanksjoner. Om dette er fornuftig overlater hun til politikerne å avgjøre. (Foto: 

Thv jr.) 


den kritikken som kommer, 

og kjenner meg ikke igjen i 

de skarpeste utfallene. Det 

gjelder særlig påstandene om 

at vi bare har fokus på juks 

og fanteri, og at vi bidrar til 

å kriminalisere næringens 

utøvere. Jeg er opptatt av 

at vi skal ha en profesjonell 

holdning både til den jobben 

vi gjør og til brukerne 

våre. Jeg har stor respekt for 

næringens utøvere, og det 

skal også være holdningen i 

etaten. 


— Hvorfor har man så ulike 

oppfatninger om dette? 

Liv Holmefjord: — et godt 

spørsmål. Kommunikasjonen 

er åpenbart for dårlig. Fra mitt 

ståsted kan det virke som om 

næringens aktører ikke forstår 

godt nok hvilken rolle Fiskeridirektoratet 

har. Jeg tar gjerne 

selvkritikk på at vi ikke har 

vært flinke nok til å kommunisere 

dette budskapet. Som 

jeg nevnte innledningsvis er

det ikke spesielt hyggelig å bli 

kritisert sønder og sammen. 


— Vi skal ha en effektiv og 

kompetent fiskeriforvaltning 

som tilbyr god service 

og kundebehandling. Dette 

er et prioritert område for 

regjeringen, og viktige tema i 

vår dialog med etatene. Jeg 

ønsker at vi skal svare ja 

oftere enn nei. Men uansett 

skal svaret begrunnes på en 

grundig, forståelig og faglig 

måte. Så bør vi nok erkjenne 

at forvaltningen på en kelte 

områder har problemer med 

å holde tritt med næringens 

utvikling. Derfor må vi legge 

vekt på etter- og videreutdanning 

slik at medarbeiderne er 

oppdaterte og fremoverlente. 

Næringsutøverne skal møtes 

med forståelse og respekt, 

ikke arro ganse. Jeg tror ikke 

det er behov for en holdningsendring, 

men vi kan helt 

sikkert bli bedre på enkelte 

områder. 

Viktig med avklart 

regelverk 

«I alle andre sammenhenger 

blir det sett på som uheldig 

at en og samme myndighet 

skal utforme, fortolke, kontrollere, 

dømme og til slutt 

ilegge straff. I Fiskeridirektoratet 

synes dette å være 

helt greit», skriver Harald 

Østensjø i «Norsk Fiskerinæring». 

Han spør om vi ikke 

bør får et Fiskeritilsyn, på 

samme måte som vi f.eks. 

har et Helsetilsyn og Jernbanetilsyn. 

Kort sagt at vi 

får klarere skillelinjer mellom 

kontroll/tilsyn og sanksjoner. 

Dette er en problemstilling 

som opptar både statsråd og 

fiskeri direktør. 

Liv Holmefjord: — det er 

ikke Fiskeridirektoratet som 

bestemmer hvilke oppgaver 

direktoratet skal ha. Det gjør 

politikerne. De har valgt litt 

ulike modeller fra sektor til 

sektor. I hvilken grad man bør 

skille regelutforming, kontroll/ 

tilsyn og sanksjoner skal 

jeg ikke ha sterke meninger 

om. Det er hensyn som kan 

tale både for det ene og det 

andre. La meg bare si at 

det ofte kan være verdifulle 

kunnskaper å hente fra tilsyn 

og kontroll som kan komme til 

nytte når man skal utforme re- 

gelverket. Her tror jeg derfor 

det er fornuftig med et samspill 

i en organisasjon. Det 

er forøvrig neppe slik at en 

splitting i to etater vil gi færre 

byråkrater, snarere tvert om. 


— Det siste kan sikkert være 

riktig. Men det finnes argumenter 

både for og i mot 

en omfordeling av arbeidsoppgaver. 

De vil bli drøftet i 

den nye stortingsmeldingen. 

i mange sammenhenger tror 

jeg faktisk at næringen selv 

oppfatter det som hensiktsmessig 

og effektivt at Fiskeridirektoratet 

kan iverksette administrative 

sanksjoner, som 

for ordens skyld er noe annet 

enn straff. Da er det viktig at vi 

har et avklart regelverk for slike 

sanksjoner, med så liten grad 

av skjønn som mulig. 

— Jeg har sagt det mange ganger, og gjentar det gjerne: De aller, aller fleste i sjømatnæringen er ærlige og hardt arbei dende mennesker som 

fortjener stor honnør for den fantastiske jobben de gjør for Norge. Lisbeth BergHansen gir kontant svar til dem som hevder at hun mener noe 

annet. 


Debatten raser om hvorvidt strukturering gir bedre eller dårli gere lønnsomhet. Vi mener det første, og at den konvensjonelle kystflåten er helt 

avhengig av gode strukturordninger. Faktum er jo at denne flåten drives med elendig lønnsomhet. Det er alt for mange fartøyer om beinet. 

«Toppår for fiskeflåten», konstaterte Fiskeridirektoratet i fjor høst da 

man la frem lønnsomhetsresultatene for fiskeflåten i 2011. Da hadde 

man ikke den konvensjonelle kystflåten i tankene. Heller ikke autolineflåten. 

Mens fiskeflåten totalt sett hadde en resultatgrad på 15,3 prosent, 

hadde den konvensjonelle kystflåten en resultatgrad på ynkelige 

1,1 prosent. Tar vi også med autoli neflåten hadde de konvensjonelle 

fartøygruppene en resultatgrad på minus 0,5 prosent. Å tape penger er 

intet toppår! 

Ser vi perioden 2009 til 2011 under ett hadde samtlige konvensjo nelle 

fartøygrupper elendige resultater. Å diskutere hvem av dem som gjør 

det best er uinteressant. Det store spørsmålet er hva man kan gjøre for 

å heve lønnsomheten i alle grupper. Svaret er fortsatt strukturering. 


Elendig 

lønnsomhet i 

konvensjonell 

flåte 

det foregår for tiden en heftig debatt om 

hvilke flåtegrupper i konvensjonell sektor 

som driver mest lønnsomt. Utgangspunktet 

for debatten er de årlige lønnsomhetsundersøkelsene 

til Fiskeridirek toratet, 

samt det faktum at konvensjonelle fartøy 

under 11 meter hadde et relativt godt år 

i 2011. Dette har fått ledelsen i Norges 

Kystfiskarlag på banen, med påstander 

om at strukturering ikke lønner seg. 

I 2011 hadde nemlig konvensjonelle 

kystfiske fartøy under 11 meter et bedre 

økonomisk resultat enn fartøy over 11 

meter. I og med at de minste fartøyene 

ikke kan strukturere, noe fartøy

Tabell 1: Nøkkeltall for konvensjonelle fiskebåter, gjennomsnitt pr. år for 2009 til 2011. 

Under 11 meter 11-15 meter 15-21 meter 21-28 meter Over 28 meter 

Antall fartøy i alt i gruppen : 689 341 133 36 34 

Gj. snittlig lengde i meter : 10,0 13,6 19,1 25,9 42,6 

Gj.snittlig alder i år : 22,6 21,9 29,2 25,2 19,0 

Antall døgn i sjøen : 159 179 144 191 329 

Antall mann pr. fartøy : 1,4 2,5 4,9 8,9 29,7 

Antall mann totalt : 965 853 652 320 1.010 

Antall årsverk pr. fartøy : 1,3 2,4 4,3 5,9 14,1 

Antall årsverk totalt : 896 818 572 212 479 

Fangst pr. årsverk i kilo : 58.585 91.308 121.339 238.689 187.381 

Fangst pr. mann i kilo : 54.400 87.655 106.481 158.232 88.959 

Prosentandel torsk, hyse og sei : 74,7% 71,2% 74,5% 53,9% 67,2% 

Fangstverdi pr. årsverk i kroner : 661.265 851.905 1.008.702 1.643.146 2.198.444 

Arbeidsgodtgj. pr. årsverk i kr. : 421.042 399.753 464.288 641.728 821.089 

Arbeidsgodtgj. pr. mann i kroner : 390.968 383.763 407.436 425.415 389.810 

Arbeidsgodtgj. pr. døgn i sjøen : 2.869 2.330 3.382 3.097 2.532 

Verdiskaping pr. årsverk i kroner : 368.389 462.290 546.400 832.019 987.351 

Verdiskaping pr. mann i kroner : 342.075 443.798 479.494 551.563 468.742 

Verdiskapingsgrad i prosent : 54,0% 50,7% 51,9% 48,1% 45,0% 

Snittpris pr. kilo i kroner : 11,29 9,33 8,31 6,88 11,73 

Driftsinntekt pr. fartøy i kroner : 886.851 2.101.066 4.529.943 10.200.521 30.969.408 

Driftsresultat i kroner : 20.703 142.412 308.999 942.962 1.969.368 

Driftsmargin i prosent : 2,3% 6,8% 6,8% 9,2% 6,4% 

Netto finanskostnader i kroner : – 21.318 – 109.968 – 323.819 – 894.258 – 2.865.289 

Resultat før skatt i kroner : – 615 32.444 – 14.820 48.704 – 859.921 

Resultatgrad i prosent : – 0,1% 1,5% – 0,3% 0,5% – 2,9% 

*) Verdiskaping er lik sum arbeidsgodtgjørelse + renter + overskudd til eierne. Verdiskapingsgrad er verdiskapingen i prosent 

av driftsinntektene. 

Tabell 2: Balansetall for konvensjonelle fiskebåter pr. 31/12-2011. Bokførte verdier i kroner. 


Sum anleggsmidler : 972.146 3.172.797 10.019.545 34.353.842 72.944.185 

– hvorav fisketillatelser 178.406 1.179.004 5.042.865 16.566.492 33.773.345 

– hvorav fiskefartøy 680.987 1.694.452 4.467.763 16.262.054 36.914.297 

Sum omløpsmidler : 308.880 863.764 2.129.009 4.335.079 11.096.170 

– kontanter/bankinnskudd 248.803 686.852 1.060.004 2.365.817 4.065.859 

Sum eiendeler : 1.281.027 4.036.184 12.148.554 38.688.922 84.040.355 

Sum gjeld : 738.008 3.147.420 11.773.431 34.244.474 79.955.425 

– hvorav langsiktig gjeld : 629.194 2.506.207 9.795.858 25.402.413 70.575.079 

– hvorav kortsiktig gjeld : 108.814 641.214 1.977.572 8.842.327 9.380.346 

Likviditetsgrad 3 : 2,29 1,07 0,54 0,27 0,43 

Bokført egenkapital : 543.019 888.764 375.123 4.444.181 4.084.930 

Egenkapitalandel 31/12-2011 : 42,4% 22,0% 3,1% 11,5% 4,9% 

Egenkapitalandel 31/12-2010 : 38,4% 22,8% 33,8% 6,5% – 0,9% 


*) Likviditetsgrad 3 er forholdet mellom de mest likvide midlene (kontanter og bankinnskudd) og kortsiktig gjeld. Bør være minst 

0,33. Jo høyere likviditetsgrad, jo større betalingsevne og evne til å kjøpe. 

Tabell 3: Balansetall for konvensjonelle fiskebåter pr. 31/12-2011. Reelle verdier i kroner; våre anslag. 


Sum anleggsmidler : 2.412.000 7.799.000 28.009.000 111.525.000 112.256.000 

– hvorav fisketillatelser 1.200.000 5.000.000 20.000.000 90.000.000 77.500.000 

– hvorav fiskefartøy 1.100.000 2.500.000 7.500.000 20.000.000 32.500.000 

Sum omløpsmidler : 308.880 863.764 2.129.009 4.335.079 11.252.348 

Sum eiendeler : 2.720.880 8.662.744 30.138.009 115.860.079 123.508.348 

Sum gjeld : 738.008 3.147.420 11.773.431 34.244.474 79.955.425 

Reell egenkapital : 1.982.872 5.515.344 18.364.578 81.615.605 43.552.923 



47

«Fugløybuen» måler 18 meter og tilhører 

altså den konvensjonelle kystflåten mellom 15 

og 21 meter. I år kan båten fiske nesten 200 

tonn torsk. Den eies av Klausen Partrederiet 

Fugløybuen ANS på Nord mela. Her ligger 

den ved kai i Andenes. 

over 11 meter har anledning til, hevder 

Kystfiskarla get at det ikke lønner seg 

å kjøpe fiskekvoter. Med andre ord; en 

fiskeripolitikk som åpner for omsetning av 

kvoter er feilslått. 

I denne artikkelen skal vi se nærmere 

på lønnsomhetsundersøkel sene 

for konvensjonelle fartøy. La oss innledningsvis 

fastslå at resultatene for 

ett enkelt år ikke gir grunnlag for særlig 

bas tante konklusjoner. Vi har derfor sett 

på gjennomsnittsresul tatene for perioden 

2009 til 2011. Også dette er etter vår 

mening et litt for kort tidsrom, men er det 

beste vi har. Fra og med 2009 ble nemlig 

størrelsesinndelingen endret, slik at vi 

fikk i alt fem konvensjonelle flåtegrupper 

i torskesektoren; under 11 meter, fra 11 

til 15 meter, fra 15 til 21 meter, fra 21 til 

28 meter og over 28 meter. De fire første 

gruppene omfatter kystflåten, den siste er 

konvensjonelle fartøy i havflåten, eller det 

vi gjerne kaller autolineflåten. 

Regnskapsgrunnlaget er også litt for 

spinkelt til at man kan komme med skråsikre 

utsagn. Det gjelder særlig for flåten 

under 11 meter, der Fiskeridirektoratet for 

årene 2009 til 2011 bare har regnskaps- 

I den minste kystflåten står det stort sett 

1 mann bak hvert årsverk. I de to største 

fartøygruppene, 2128 meter og over 28 

meter, må det opptil to mann til for å utføre et 

årsverk. 


tall for 7,8 prosent av det totale antallet 

fartøy i gruppen. I 2011 ble i alt 66 rederier 

med fartøy under 11 meter kontaktet 

for innhenting av regnskaper. Av disse 

var det bare 55 som fulgte oppfordringen. 

Også dette er med på å svekke datagrunnlaget. 

For de øvrige gruppene — regnet 

nedenfra i størrelse — har direktoratet 

regnskap fra henholdsvis 9,3 prosent, 

21,3 prosent, 34,6 prosent og 47,1 

prosent av fartøyene. Jo færre fartøy i en 

gruppe, jo større andel av regnskapene 

må hentes inn for å få et representativt 

utvalg. 

I tabell 1 har vi presentert en rekke 

nøkkeltall for de fem ulike gruppene. I det

følgende skal vi kommentere endel av 

tallene. 

Antall og drift 

Fartøygruppen under 11 meter har i 

perioden 2009-2011 i gjennoms nitt be- 

stått av 689 fartøyer, med en snittlengde 

på ganske nøyaktig 10 meter. Fartøy i 

denne flåtegruppen har i gjennomsnitt 

159 driftsdøgn på havet, og gir arbeid 

til 1,4 mann. Disse utfører 1,3 årsverk, 

hvilket betyr at hver mann stort sett deltar 

hele året. Det samme er tilfellet i fartøygruppene 

11-15 meter og 15-21 meter, 

der antall mann og antall utførte årsverk 

er omtrent det samme. For de to største 

gruppene, 21-28 meter og over 28 meter, 

ser vi av tabell 1 at det er større forskjeller 

mellom antall mann og antall årsverk. 

Det gjelder spesielt i autoline flåten, der 

det står over to mann bak hvert årsverk. 

Autolineflåten er faktisk den fartøygruppen 

som gir arbeid til flest person er, 

nemlig litt over tusen. Det er mer enn 

tre ganger så mange som i flåtegruppen 

21-28 meter. 

Dette får naturligvis betydning for 

fangstverdi pr. årsverk kontra fangstverdi 

pr. mann. I de minste fartøygruppene er 

disse verdiene omtrent like, mens det er 

store forskjeller i gruppene 21-28 meter 

og over 28 meter. Autolineflåten har den 

desidert høyeste fangstinntekten pr. 

årsverk, men den nest laveste fangstinntekten 

pr. mann. Det skyldes at det 

kreves litt over 2 mann for å utføre ett 

årsverk i denne flåtegruppen. Dette ser 

vi også av antall døgn i sjøen. Autolineflåten 

er på havet stort sett året rundt, og 

har mer enn dobbelt så mange driftsdøgn 

som fartøy under 11 meter. 

Tabell 1 viser også fangstkvantum 

pr. årsverk. Her topper ikke uventet de 

største kystfartøyene. Fartøy mellom 21 

og 28 meter fisker nesten 240 tonn pr. 

årsverk, hvorav sild står for over 1/3-del; 

hvilket trekker volumet opp og snittprisene 

ned. Regnet pr. mann kommer også 

fartøyene i denne gruppen desidert best 

ut, med et fangstkvantum på nesten 160 

tonn. Som ventet har fartøy under 11 meter 

det klart laveste kvantumet pr. mann 

med vel 54 tonn, mens det kommer som 

en liten overraskelse at autolineflåten har 

et lavere fangstkvamtum pr. mann enn 

fartøy mellom 15 og 21 meter. 

Regner vi i arbeidsgodtgjørelse pr. 

døgn i sjøen kommer fartøygruppen 15- 

21 meter best ut. Her er arbeidsgodtgjørelsen 

hele 1.000 kroner høyere pr. døgn 

enn i flåtegruppen under 11 meter. Dog 

skal det sies at beregningene av antall 

døgn i sjøen er usikre. Det er nemlig opp 

til fartøyeierne selv å definere hvor mange 

timer i sjøen som skal regnes som ett 

døgn. Mange eiere har problemer med å 

angi denne størrelsen. 

Elendig lønnsomhet 

La oss innledningsvis fastslå at lønnsomheten 

i den konvensjo nelle kystflåten er 

elendig. Dette gjelder uansett hvilken 

flåte gruppe vi ser på, og også om vi tar 

med autolineflåten. Som det fremgår av 

tabell 1 varierer resultatgraden for de 

fem flåtegrup pen fra 1,5 prosent i pluss 

til 2,9 prosent i minus, om vi ser perioden 

2009 til 2011 under ett. Resultatgraden er 

resultatet før skatt i prosent av driftsinntektene. 

Dette er kort og godt alt for dårlig, og 

står også i grell kon trast til den totale 

lønnsomheten for den norske fiskeflåten. 

Ser vi flåten under ett hadde den nemlig 

en resultatgrad før skatt på imponerende 

11,8 prosent i snitt for årene 2009 til 

2011, mot altså minus 0,6 prosent for den 

konvensjonelle flåten. Uansett hvilken leir 

man befinner seg i er det altså all grunn 

til å beklage den svake lønnsomheten 


49

ArbeidsplA ssen til 

8982 

dyktige fagfolk har skiftet navn til 

stx OsV 

STX OSV ble 12. november 2010 første norske selskap med hovednotering på Singapore 

børs. Vi er et globalt konsern innen design og bygging av offshore- og spesialfartøyer. 

STX OSV består av ni verft i Norge, Brasil, Romania og Vietnam, samt spesialselskaper 

innenfor design, elektro, innredning og rørinstallasjon med mer. Hovedkontoret ligger 

i Ålesund, og vi har 8982 ansatte som jobber ved blant annet Aukra, Brattvaag, Brevik, 

Langsten, Søviknes, Tulcea, Braila, Niteroi, Vung Tau og Singapore. 

www.stxosv.com

2011 var et relativt godt år for kystflåten under 11 meter. Resultatgraden var 3,7 prosent, mot minus 0,1 prosent om vi ser perioden 2009 til 2011 

under ett. Vi understreker «relativt». 3,7 prosent er ikke så mye å skryte av. 

i de fem fartøygruppene vi har tall for i 

tabellene 1 til 3. Når Fiskeridirektoratet 

presenterte lønnsomhetsundersøkelsen 

for 2011 under overskriften «Toppår for 

fiskeflåten» var det helt andre flåtegrupper 

som trakk resultatet opp. 

Bildet blir ikke spesielt bedre om vi 

ser på driftsresultatene, altså resultat før 

finanskostnader og skatt. Driftsmarginen 

for hele fiskeflåten var 17,6 prosent i perioden 

2009 til 2011, mens den bare var 

6,1 prosent for konvensjonelle fartøyer i 

torskesek toren. 

Å dra i gang en diskusjon om hvem av 

de konvensjonelle flåtegrup pene i tabell 1 

som driver mest lønnsomt, er følgelig en 

skin nmanøver. Det interessante spørsmålet 

er ikke om fartøy under 11 meter 

tjener mer eller mindre enn fartøy over 

11 meter, men om hvordan man kan løfte 

inntjeningen og resultatene til konvensjonelle 

fartøyer opp til samme nivå som 

andre fartøygrupper. 

I den grad vi likevel skal begi oss inn i 

en diskusjon om hvilke grupper som driver 

mest lønnsomt i den konvensjonelle 

kystflåten, er det ingen tvil om at driftsmarginen 

er lavest for fartøy under 11 

meter og klart høyest for fartøy mellom 21 

og 28 meter. Tar vi også hensyn til finans- 

To karer som jobber intenst mot at det skal 

innføres strukturord ninger i den minste 

kystflåten. Paul O. Jensen (til høyre) var 

styreleder i Norges Kystfiskarlag fra 2004 

til 2011, da Arne Pedersen overtok. (Foto: 

Therese Tande) 

kostnadene, hvilket vi selvsagt bør gjøre, 

blir bildet mer uklart. Men uansett er resultatgraden 

svært dårlig for fartøy under 

11 meter, hvilket man selvsagt ikke kan 

leve med i lengden. Å hente fisk fra andre 

lengdegrupper i kys tflåten er ikke noe 

godt alternativ, da heller ikke disse har 

nok fangstgrunnlag til å drive lønnsomt. 

Hovedkonklusjonen synes rimelig grei; i 

den konvensjonelle flåten som henter det 

alt vesentlige av sitt fangstgrunnlag fra 

torsk og torskeartet fisk, er det fortsatt for 

mange om beinet. Om denne flåtegrup- 

pen skal oppnå forsvarlig lønnsomhet må 

det bli mer fisk til hver båt. 

Verdiskaping og 

resultatgrad 

De lønnsomhetsbetraktningene vi har 

gjort til nå, baserer seg på fartøyenes 

regnskaper. I Norges Kystfiskarlag har 

man imidlertid en noe videre innfallsvinkel 

enn bedriftsøkonomisk lønnsomhet. 


51

Man kan gjerne diskutere hvilke 

konvensjonelle fartøygrupper som har best 

lønnsomhet. Men at sjarkflåten har den 

høyeste bokførte soliditeten og den beste 

likviditeten er det ingen grunn til å krangle 

om. Sjarkfiskere kan sove godt om nettene. 

Styreformann Arne Pedersen legger 

minst like stor vekt på at fisken i havet 

skal skape sysselsetting og bosetting 

langs kys ten, som at fisket skal drives 

med reell lønnsomhet. Begge deler er 

forøvrig fiskeripolitiske hovedmål. Dersom 

fartøy med 40 tonn torsk, hyse og sei pr. 

mann kan drive like lønnsomt som fartøy 

med over det dobbelte kvantumet, bør 

man satse på de minste fartøyene. Det 

vil jo gi flere arbeidsplasser pr. kilo fisk. 

Kystfiskarlaget vil også argumentere for 

at verdiskapingen pr. kilo bør være størst 

mulig. Med verdiskaping menes summen 

av arbeidsgodtgjørelsen til mannskapet, 

betalte renter og overskudd til eierne. 

Kystfiskarlaget vil hevde at jo større andel 

av fangstverdien i en flåtegruppe som 

går til verdiskaping, jo mer samfunnsøkonomisk 

lønnsom vil gruppen være. Av 

den grunn mener Kystfiskarlaget at flåten 

under 11 meter driver mest lønnsomt, i 

og med at verdiskapingen her utgjør 54 

prosent av driftsinntek tene i den perioden 


vi har tall for. Som vi ser av tabell 1 er tilsvarende 

andeler for de øvrige flåtegruppene 

noe lavere. Dette resonnementet er 

litt for enkelt sett med våre øyne. Bedrifter 

med store renteutgifter og høye lønnskostnader 

kan ha høy verdis kaping, selv 

om de går med underskudd. I lengden 

er det sjelden god samfunnsøkonomi at 

bedrifter taper penger. 

Nåvel. 

Vi skal ikke begi oss inn i en diskusjon 

om hvilke kriterier som bør legges til 

grunn for å avgjøre om en flåtegruppe driver 

lønnsomt eller ikke. Vi holder oss i utgangspunktet 

til det vi alltid har lagt størst 

vekt på, nemlig resultatgrad før skatt. 

For de fleste økonomer er det likegyldig 

hvor mye en bedrift betaler sine ansatte i 

lønn, så lenge den er konkurransedyktig 

og i tråd med det generelle lønnsnivået i 

Norge. Det som er avgjørende for økonomene 

er hva som står på bunnlinjen, og 

helst i prosent av omsetningen. Jo høyere 

resultatgrad, jo bedre lønnsomhet. Vanskeligere 

er det ikke. Noen vil fokusere 

på egen kapitalavkastning eller avkastning 

på totalkapitalen. Det er vel og bra, men 

sier fint lite om hvor lønnsomt selskapet 

driver. Det forteller bare hvor høy avkastningen 

er på kapitalen. 

Ved en bedriftsøkonomisk vurdering av 

lønnsomheten i fiskeflåten blir det heller 

ikke meningsfylt å forholde seg til en 

størrelse som fangstkvantum pr. mann. Vi 

erkjenner imidlertid at dette kan være en 

interessant parameter i et rent distriktspolitisk 

per spektiv. Jo større verdiskaping 

man kan skape ut av hver kilo fisk, jo 

bedre vil det som oftest være rent samfunnsøkonomisk. 

Men dette må sees i et 

større perspektiv enn flåteleddet alene. At 

man kan oppnå høy verdiskaping pr. kilo 

ved å fiske kystnær torsk og hyse i den 

beste toppsesongen, burde ikke forundre 

noen. Men for industrien på land holder 

det ikke med fisk bare i top psesongene 

om vinteren. Industrien trenger fisk hele 

året, og da må vi også ha fartøyer som 

kan fiske fra januar til desember og langt 

fra land. 

Egenkapitalen er viktig 

Norges Kystfiskarlag har mye fokus på 

egenkapitalen, og det er bra. Selskapers 

økonomiske situasjon vil i mange tilfeller 

være nøye knyttet til egenkapitalen. I den 

grad vi kan bruke en tom melfingerregel 

bør selskaper ha en egenkapitalandel — 

eller soliditet — på minst 30 prosent. Jo 

mer risikabel drift, jo høyere bør kravet 

til soliditeten være. I lånevilkårene til de 

store oppdrettsselskapene på Børsen 

krever långiverne gjerne at soliditeten 

minst bør være 40 prosent. 

Holder vi oss til de bokførte balansetallene, 

som er samlet i tabell 2, ser vi at 

egenkapitalandelen er desidert best for 

fartøy under 11 meter. Sjarkfiskere kan 

sove godt om natten. Samtlige av de øvrige 

fartøygruppene hadde ved årsskiftet 

2011/2012 en bokført soliditet godt under 

30 prosent. I fartøygruppen mellom 15 og 

21 meter og i autolineflåten var egenkapitalen 

nesten borte. 

Men her er det viktig å være klar over 

at mange av de bokførte aktivapostene er 

alt for lave i forhold til reelle verdier. Det 

gjelder særlig verdiene av fisketillatelser 

og fiskefartøy. I tabell 3 har vi derfor satt 

inn beregnede reelle verdier av disse postene. 

I hvilken grad våre anslag stemmer, 

kan sikkert dis kuteres, men de fremkommer 

etter lange samtaler med personer 

som bør vite hva de snakker om. 

Korrigerer vi balansetallene på denne 

måten, ser vi at den reelle soliditeten øker 

kraftig for alle fartøygrupper, og aller mest 

for fartøygruppen 21 til 28 meter. Her har 

«Trønderkari» måler nesten 34 meter, men fisker torsk med hjem melslengde 25 meter. Båten har også tillatelser innenfor pelagis ke fiskerier og 

har som regel blitt plassert i fartøygruppe 011, dvs. kystnotfartøy og SUKere over 21 meter. 


53

vi anslått den gjen nomsnittlige verdien 

av fisketillatelsene til ca. 90 millioner 

kroner pr. fartøy, mot bare 16,6 millioner 

bokført. Det løfter soliditeten for denne 

fartøygruppen fra 11,5 til over 70 prosent. 

Fortsatt kan Norges Kystfiskarlag 

hevde at sjarkfiskerne kan sove godt om 

nettene. Men det kan de fleste andre 

kystfiskere også. 

Å justere balansetallene endrer 


Anstrengt likviditet for 

de største 

Et annet og kanskje vel så interessant 

nøkkeltall som egenkapita len, er likviditetsgraden. 

Den forteller om fartøyenes 

betaling sevne, herunder evnen 

til å foreta innkjøp. Likviditetsgrad 1 er 

omløpsmidler delt på kortsiktig gjeld, og 

er nok den mest brukte indikatoren på et 

selskapets likvide stilling. I tabell 2 har vi 

valgt å bruke likviditetsgrad 3, som viser 

forholdet mellom de mest likvide omløpsmidlene, 

nemlig kontanter og bankinnskudd, 

og den kortsiktige gjelden. Dette 

forholdstallet bør helst være større enn 

0,33. Studier viser at for mange konkursbedrifter 

er dette et av de nøkkeltallene 

som forverrer seg mest i forkant av 

konkurser. 

Førsteklasses norske sjøfrosne fiskeprodukter 

Vi leverer fi let og H&G på eksport- og innenlands 

markedet fra fabrikktråleren Andenesfi sk I. 

www.nor-seafoods.com / www.andenesfi sk.no 

imidlertid ikke det faktum at den konvensjonelle 

flåten driver med alt for dårlig 

lønnsomhet. For de som er opptatt av 

egenkapitalavkastningen blir situasjonen 

faktisk enda dårligere. I tabell 3 er det jo 

blitt enda mer egenkapital som skal ha 

sin avkastning. Vi bør dessuten tilføye at 

kvoteverdier kan være flyktige. De er ikke 

like «håndfaste» som andre anleggsmidler. 

Hva som er den reelle verdien av 

fisketillatelser og fartøyer er ikke godt å 

si. Hvor mye Holmesetrederiet ville få om 

de solgte «Geir II» uten kvoter, vet neppe 

noen. Vi tipper et sted mellom 100 og 150 

millioner. Den reelle snittverdien av de vel 

30 auto linefartøyene i Norge har vi satt til 

32,5 millioner kroner. Noen vil sikkert mene 

at det er litt for høyt. Her er «Geir II» inne 

for å levere ved Sunnmøre Fiskeindustri AS i 

Ålesund.

Den som påstår at strukturering ikke er lønnsomt, både bedriftsøkonomisk og samfunnsøkonomisk, må snakke mot bedre vitende. Hvordan 20 

30.000 fiskere skulle klart seg økonomisk i dag, orker vi ikke engang å tenke på. Her en kystbåt som har funnet sitt siste hvilested. 

Som vi ser av tabellen har flåten under 

11 meter den klart beste likviditetsgraden, 

mens flåten mellom 21 og 28 meter 

har den dårligste. I denne gruppen er det 

dekning for å hevde at likvidi tene er presset. 

Kanskje ikke så rart, i og med at den 

største kystflåten også er den som har 

strukturert mest. Også i autoline flåten er 

likviditetsgraden relativt lavt. 

Skjulte inntekter 

Avslutningsvis er det et moment som 

fortjener litt oppmerksomhet. Det er regnskapspostene 

for avskrivning av fartøy 

og fisketilla telser. Disse postene skal i 

prinsippet avspeile den årlige verdiforringelsen 

av fartøy og strukturkvoter. 

Nå forholder det seg imidlertid slik at 

verken fartøy eller strukturkvoter nødvendigvis 

har noe verdifall. Med godt vedlikehold 

kan verdien av en fiskebåt holde seg 

forbausende godt oppe gjennom mange 

år. I den grad avskrivningene er større 

enn den faktiske verdiforringelsen, frem- 

kommer en skjult inntekt. Det samme kan 

også være tilfellet med strukturkvoter. 

Rett nok skal disse leveres tilbake til 

staten etter 20 eller 25 år, og mister da 

sin verdi. Men i og med at strukturkvoteordningene 

forutsetter at slike kvoter skal 

falle tilbake til den gruppen de kommer 

fra når de utløper på tid, vil også avskrivningene 

av kvoter kunne representere 

en skjult inntekt. I autolineflåten, der 

de aller fleste båtene var fullstrukturert 

ved utgangen av 2011, vil man stort sett 

kunne beholde sine fiskerettigheter når 

strukturkvo tene utløper. For denne flåten 

vil følgelig avskrivningene på fisketillatelsene 

nesten i sin helhet være en skjult 

inntekt som gjør det reelle resultatet 

bedre enn det bokførte. Hvor mye av 

avskrivningene på fisketillatelsene som i 

realiteten vil være skjult inntekt, bestemmes 

av hvor mye hver flåtegruppe totalt 

har strukturert. Jo mer gruppen har strukturert, 

jo større andel av strukturkvotene 

vil gå tilbake til de fartøyene som mister 

dem når tidsgrensen løper ut. 

For autolineflåten utgjorde avskrivnin- 

gene av fisketillatelser hele 1,3 millioner 

kroner i snitt pr. fartøy i 2011. Det tilsvarte 

nesten hele underskuddet før skatt. 

Det faktum at «strukturgevinstene» 

skal tilfalle de gruppene som strukturerer, 

gjør det enda vanskeligere å vurdere 

hvilke fartøygrupper i konvensjonell sektor 

som faktisk har de beste økonomiske 

resultatene. 

Struktur eller ikke 

struktur 

Den som hevder at strukturering ikke er 

gunstig for lønnsomheten i norsk fiskerinæring, 

må enten snakke mot bedre 

vitende eller være opptatt av helt andre 

forhold enn bunnlinjen i regnskaper. Vedkommende 

må dessuten mene at norske 

fiskere generelt er idiot er; i det minste 

at de ikke evner å se de økonomiske 

konsekven sene av egne handlinger. 

Strukturering er tross alt frivillig, og for 

egen del har vi såpass tiltro til regnefer- 


55

Et Lofotmotiv fra tidlig på 2000tallet. Så vidt vi vet er minst tre av disse fartøyene nå ute av merkeregisteret. «Øynes», midt på bildet, og 

«Karl Viktor» helt til høyre, er fortsatt i aktivi tet, begge i konvensjonell kystflåte 1521 meter. «Svein Frode», helt til venstre, har skiftet navn til 

«Atlantic Navigator», og eies av AS Roaldnes på Valderøya utenfor Ålesund. 

dighetene langs kysten at de som velger 

å kjøpe kvoter faktisk har kommet til 

at dette lønner seg over tid. I parentes 

kan vi kanskje tilføye at prisen på strukturkvoter 

ofte bestemmes at de som er 

mest offen sive; noen vil si gærne. Inge 

Halstensen har sagt det slik: Å bestemme 

prisen på en fiskekvote er som å bestemme 

prisen på Mona Lisa. Med andre ord; 

et sjansespill! 

I dag består den konvensjonelle 

kystflåten av noe over tusen helårsdrevne 

fartøyer. Vi skal ikke så mange årene 

tilbake før den besto av mer enn det dobbelte. 

Om noen tror at det ikke har medført 

en vesentlig bedring av lønnsomheten å 

halvere antall fartøy, tar de kort og godt 

feil. Likevel er altså situasjonen at konvensjonelle 

kystbåter fortsatt har alt for 

dårlig inntjening. Det kan man i prinsippet 

løse på to måter; enten ved å tilføre denne 

fartøygruppen mer fisk, eller ved å føre en 

politikk som gjør at det blir færre fartøyer. 

Begge deler vil gi mer fisk pr. fartøy, og 

forhåpentligvis bedre lønnsomhet. 

Det første alternativet er lite aktuelt. 


Det er i dag bred poli tisk enighet om at 

ressursfordelingen mellom kyst og hav 

og mellom de ulike fartøygruppene skal 

ligge fast. Da gjenstår en politikk som kan 

gi færre fartøyer. Det kan man oppnå ved 

ulike kondemneringsordninger, altså ved 

at staten løser ut fangstkapa sitet, eller 

ved strukturordninger som gjør at næringen 

selv må finansiere uttak av fartøyer. 

Politisk er det bred enighet om det siste 

alternativet. 

Det er riktig som Norges Kystfiskarlag 

hevder at strukturering gir økte finanskostnader. 

Det er også mulig at enkelte 

fiskere betaler så mye for kvoter at vinninga 

går opp i spinninga. den umiddelbare 

gevinsten ved å strukturere er 

nødvendigvis ikke at resultatet før skatt 

øker. Gevinsten kommer kanskje ikke før 

strukturkvotene er helt avskrevet, og faller 

tilbake til staten. Da blir de jo delt gratis ut 

igjen til de fartøyene som fortsatt er igjen 

i den gruppen som strukturerte. Alle får 

mer fisk uten å måtte betale for den, og 

lønnsomheten styrkes. 

Dersom målsettingen er å høste fiske- 

ressursene på en slik måte at resultatgraden 

i flåteleddet blir så høyt som mulig, 

kunne vi klart oss med en brøkdel av de 

fartøyene vi har i dag. Da hadde vi også 

fisket torsk med not i Lofoten og sluppet 

trålerne helt inn til kysten. Men norsk fiskeripolitikk 

dreier seg om å ha flere tanker 

i hodet samtidig. Fisken skal ikke bare 

komme flåten til gode, men også skape 

verdier på land. Dessuten skal den bidra 

til å opprettholde bosetting og sysselsetting 

langs hele norske kysten. Norsk fiskeripolitikk 

er i realiteten en balansegang 

mellom distriktspolitikk og lønnsomhet. 

Politikerne ønsker ikke å strukturere så 

mye at vi får en superlønnsom fiskeflåte, 

men heller ikke så lite at flåten driver med 

for dårlig lønnsomhet, eller endog tap. 

Det siste er situasjonen for den konvensjonelle 

kystflåten. Etter vår mening 

er det ingen annen utvei enn at denne 

flåten fortsatt tilbys attraktive strukturordninger 

som kan bidra til at det blir mer fisk 

pr. fartøy. Lønnsomhetsundersøkelsene 

tilsier at dette også bør gjelde for flåten 

under 11 meter.

Islandske Marel hf leverer produksjonsutstyr world wide til foredling av fisk, kjøtt og fjærkre. Konsernet har datterselskaper i over 30 land og 

mer enn 4.000 ansatte. Hovedkontoret ligger på Island. I 2011 omsatte Marel Norge AS for tett på 185 millioner kroner. (Foto: Marel) 

Marel omorganiserer 

MareL sKandinaVia BLe etablert 

på slutten av 2012. Marel er som kjent 

totalleverandør av produksjonsutstyr til 

næringsmiddelin dustrien, og leverer utstyr 

til foredling av fisk, kjøtt og fjærkre. 

Skandinavia er et ideelt område å 

starte en slik regionalisering. Her er 

språk, kultur og rammebetingelser relativt 

like. Målet med å danne en regional 

salgs- og serviceenhet er og tilby kundene 

bedre service og bredere kompetanse. 

Den nye skandinaviske organisasjonen 

vil i første omgang gjelde 

for salg- og markedsavde lingene, og 

består av selgere fra Danmark, Sverige 

og Norge. På sikt blir det også en felles 

serviceorganisasjon. 

Hensikten med å gjøre Skandinavia 

til en felles region er først og fremst for 

å utnytte ressursene optimalt. Nå har 

alle indus triene erfarne og kompetente 

fagpersoner og mulighet til å styrke 

fagmiljøene. Dette gjelder spesielt der 

landenes industrisegment er er for små 

til å skape en god og bred kompetansebase. 

Den nye organiseringen medfører at 

kundene vil møte et enhetlig og samkjørt 

Marel, uavhengig av land. Marel 

Skandinavias salg- og markedsavdeling 

består i dag av 18 personer. Når 

serviceorgani sasjonen også blir integrert 

blir det opp mot 70 ansatte som vil 

jobbe som en koordinert enhet mot det 

skandinaviske markedet. 

Koordineringsansvaret for Marel 

Skandinavia blir lokalisert i Norge. 

Stein Hendnes er adm. direktør og 

Åsmund Haga salgssjef i den nye organisasjonen. 

Stein Hendnes er adm. direktør i Marel 

Skandinavia, som skal samordne Marels 

virksomhet i Norge, Sverige og Danmark. 


57

Klippfisken i Brasil: 

Stort 

potensial 

og ditto 

utfordringer 

I 1842 seilte det første norske skipet med klippfisk 

inn i Rio de Janeiro. Siden har Brasil vært Norges 

største marked for klip pfisk. Men i dag puster 

klippfisk fra andre land Bacalhau da Norvega i 

nakken. På få år har vi mistet både kjøpere og 

marked sandeler. I 2012 eksporterte Norge 91.172 

tonn klippfisk til en verdi av 3,5 milliarder kroner. 

Det var en nedgang på rundt 6.000 tonn fra 

året før. Bare til Brasil eksporterte vi 4.500 tonn 

mindre enn i 2011. Den norske markedsandelen 

har falt fra 90 til 60 prosent de siste 5 årene. Det 

positive er at folk elsker klippfisk og spiser stadig 

mer av den. 

I 2007 sponset Eksportutvalget 

for fisk, i dag Norges 

sjømatråd, en av de beste 

sambaskolene i Rio de Janeiro. 

Gjennom et stor stilt 

PR-stunt skulle man fremme 

salget av norsk klippfisk i 

Brasil. En stor delegasjon norske 

aktører, deriblant «Norsk 

Fiskerinæring», ble invitert 


med på karnevalet i Rio for 

å bev itne det hele. Sambaen 

og salgskampanjer skulle 

sørge for økt omsetning av 

norsk klippfisk, fortelle at den 

beste bacalhauen kommer fra 

Norge — ikke hovedkonkurrenten 

Portugal — og for svare 

den norske markedsandelen 

på hele 90 prosent. Da 2007 

var omme hadde 30.917 tonn 

klippfisk til en verdi av ca. 1,1 

mil liarder kroner funnet veien 

til brasilianske middagstallerkener. 

Norge hørte et rungende 

JA på slagordet Voc’s 

querem bacalhau? (Har du 

lyst på klippfisk?), og fremtiden 

var lys. 

Høsten 2012 var «Norsk 

Fiskerinæring» tilbake på 

brasiliansk jord. Først på PRtur 

i november med norske 

delegater til indus tribyen Sao 

Paulo og hovedstaden Brasilia. 

Så for å feire jul og nyttår 

med norske og brasilianske 

venner i São Paulo-regionen 

og sambaens hjemby, rio de 

Janeiro. Mon tro hva brasilianerne 

svarer på spørsmålet 

Voc’s querem bacalhau? fem 

år etter. 

ja, Ja, JA! 

At folk i Brasil har lyst på klippfisk 

er det ingen tvil om. De 

siste årene er klippfiskkonsumet 

i Brasil mer enn tredoblet. 

I 2007 glemte man imidlertid

å spesifisere at det var norsk 

klip pfisk folk skulle ha lyst på. 

Den norske markedsandelen 

har nemlig falt dramatisk; fra 

90 prosent i 2007 til 60 prosent 

i dag. Og det ser ikke ut 

til å stoppe der. I 2012 skipet 

norske produsenter 28.000 

tonn klippfisk til Brasil, altså 

4.500 tonn mindre enn året 

før. Forøvrig er bildet stort sett 

som før. 50 prosent av den 

norske klippfisken som selges 

i Brasil er sei, 38 prosent 

torsk og 10 prosent lange. At 

bacalhau er det spanske ordet 

for torsk får så være. I dag 

benyttes navnet som en fellesbetegnelse 

for klippfisk. 

I Brasil går det aller 

meste av det vi eksporterer 

gjennom en håndfull agenter, 

med 100-årsjubilanten 

Hollevik og det litt over 50 

år gamle J.A. Oliveira S/A i 

front. Store butikkjeder som 

Pão de Acucar og Wal-Mart, 

markeder som «Mercado Municipal» 

og mindre butikker 

sørger for at fisken når sluttbruker. 

Halvparten av den 

norske klippfisken selges til 

konsument under varemerket 

«Bacal hau da Norvega», den 

andre halvparten kuttes opp 

på bakrommet i butikken og 

selges stykkevis og delt uten 

at kundene er klar over opphavet. 

Fortsatt selges hele 

70 prosent av den norske 

klippfis ken til jul og påske. 

Alt fra midten av 1800-tallet 

var norsk klippfisk en luksusvare 

i Brasil for høytid og 

fest, forbeholdt overklassen og 

den øvre middelklassen. Det 

er den fortsatt. Befolkningen i 

Brasil deles i fem samfunns- 

I 2003 ble det inngått en 

handelsavtale mellom Norge 

og Brasil som sier at klippfisk 

av torsk skal være den eneste 

fisken som kan bruke det 

tradisjonelle navnet «Bacalhau», 

mens klippfisk av annen hvitfisk 

kan markedsføres som «lik 

Bacalhau», I november var 

Lisbeth BergHansen i Brasil, og 

benyttet selvfølgelig anledningen 

til å promotere den norske 

klippfisken. (Foto: Therese 

Tande) 


59

klasser på en skala fra A til 

E. A er overklassen, mens E 

knapt har nåla i veggen. Det 

er først og fremst de rike og 

middelklassen som kjøper 

norsk klippfisk. Det er også 


disse mål gruppene Norges 

sjømatråd konsentrerer seg 

om i markedsføringen. I Norge 

stiller ingen av produsentene 

spørsmål ved om de klarer 

å selge den fisken de pro- 

duserer. Det gjør man alltid. 

Utfordringen er å tjene penger 

på den. Gjennomsnittsprisen 

pr. kilo klippfisk til Brasil i 2012 

var 38,88 kroner. Det var litt 

lavere enn i 2011 (39,67 kr), 

I 2012 eksporterte Norge litt over 

28.000 tonn klippfisk til Brasil. 

50 prosent ble markedsført som 

«Bacalhau da Norvega». Resten 

ble kuttet opp i deler og solgt 

uten at konsumentene visste hvor 

den kom fra, eller hvilken art som 

gjemte seg bak alt saltet. (Foto: 


og litt høyere enn det produsentene 

i Ålesund spådde i 

begynnelsen av året. 

Vi må henge på! 

I 2012 var det som nevnt 170 

år siden det første skipet med 

klippfisk gikk fra Norge til 

Rio. Det var «Nordstjernen» 

av Trondheim. reisen fant 

sted i 1841-42. Eksportframstøtet 

var i midlertidig ingen 

umiddelbar suksess. Fisken 

ble ødelagt på grunn av den 

sterke varmen og høye luftfuktigheten. 

Først ti år senere 

ble emballasjeproblemene 

løst av Nikolai Knudzon III og 

Carl Rønneberg fra Ålesund.

Det markerte starten på det 

norske klip pfiskeventyret i 

Sør-Amerika. 

I løpet av disse årene har 

salt- og klippfiskindustrien i 

Norge endret seg betraktelig. 

Den ferske fisken som i sin tid 

ble brukt i klippfisk, er byttet 

ut med dypfryst. Og klippfisksentrumet 

på 1800- og første 

halvdel av 1900-tallet, Lille-Fosen, 

dvs. dagens Kristiansund, 

er flyttet til Ålesund. Fisken 

vaskes ikke lenger i fjæra eller 

tørkes på bergene. Tørkeprosessen 

foregår innendørs. 

Dessuten har næringen de 

siste årene strukturert, og 

består i dag av et fåtall store 

aktører med intensiv produksjon. 

Fiskevingene er derimot 

de samme i dag som i 1850. 

Disse sorteres etter kvali tet og 

sendes til de markedene som 

Den første båten med klippfisk 

fra Norge kom til Rio de Janeiro 

i 1842. Etter mye problemer de 

første årene, ble Brasil raskt 

vårt viktigste klippfiskmarked. 

I dag bor det ca. 200 millioner 

mennesker i landet, hvorav ca. 

6 millioner i Rio. Byen er den 

nest største i Brasil og den tredje 

største i SørAmerika. 

tradisjonelt har betalt best. 

Med mange godt betalende 

marked har det ikke vært noe 

stort behov for å utvikle nye 

produkter eller skaffe nye 

kunder. 

Hvordan skal vi da forstå 

utviklingen i det aller siste? 

I 2012 gikk norsk klippfisk 

i Brasil ned på alle områder; 

det ble solgt mindre og 

til lavere priser. Om vi ikke 

mistet markedsan deler, sto 

vi i beste fall på stedet hvil. I 

følge Johnny Håberg, tidligere 

adm. direktør i Omnicom 

Media Group og siden 2010 

Norges sjømatråds eksportutsending 

i Brasil, er det i dag 

prisen som er den største 

utfordringen for norsk klippfisk. 

Dernest langsiktig merkevarebygging. 

håberg hevder 

at fallende markedsan deler 

ikke kan stoppes gjennom 

Norge har vært den ledende eksportøren av klippfisk til Brasil i over 170 år. Først de siste 5 årene har vi fått seriøs konkur ranse. Fryste 

utvannede klippfiskprodukter fra Portugal har på knappe 5 år tatt 2025 prosent av markedet for torsk, og ferdig opprevet saltet pollock fra 

Kina presser prisene på norsk klip pfisk av sei. Det gjør Johnny Håberg, markedssjef i Brasil for Norges sjømatråd, bekymret. Han etterlyser 

produktutvikling og merkevar ebygging. (Foto: Therese Tande) 


61

Det er tidkrevende å lage skikkelig bacalhau. Vår utsendte knipset 

dette bildet av fisken som hadde ligger over to døgn i et åpent 

vannbad. Vannet ble byttet fire ganger. Resultatet ble dessverre ingen 

stor kulinarisk opplevelse. Men så var da heller ikke fisken fra Norge. 

(Foto: Therese Tande) 

markedsføring alene, men ved 

pro duktutvikling og konkurransedyktige 

priser. 

— Det vi nå ser i Brasil er 

en stor utfordring for norge. Vi 

presses på pris og konsumenten 

har fått langt flere varer å 

velge mellom. Særlig portugisiske 

og kinesiske varer vinner 

terreng fordi de tilbyr valueadded 

bacalhau. Opprevet 

klippfisk og ferdig utvannet 

torsk er populært i alle samfunnsklasser. 

Den utvannede 

fisken selges for nesten 50 

prosent høyere pris enn den 

beste norske klippfisken. Det 

til tross for at disse produktene 

ofte har dårligere kvalitet. Brasil 

er fortsatt et stort marked 

for norsk klippfisk, men vi er 

nødt til å utvikle oss i takt med 

markedet. Produktutviklingen 

har gått fort, og norge har 

havnet på etterskudd, sier en 

betenkt eksportutsending. 

Ifølge Håberg kommer ikke 

Norge med det kundene først 

og fremst vil ha, når vi nesten 

utelukkende sender hele 

klippfiskflak til Brasil. Dessuten 

må vi bli enda flinkere til 

å vise hvor fisken kommer 

fra, slik vi gjør det i Portugal. 

Der er klippfisken merket med 

logoen til produsentene og 

med «Seafood from Norway». 

Denne kombinasjonen ønsker 

Håberg seg også i Brasil. 

— dette er en jobb for 

produsentene i Ålesund. Når 


50 prosent av klippfisken blir 

kuttet opp på bakrommene i 

butikkene, er det vanskelig for 

konsumentene å foretrekke en 

produsent fremfor en annen, 

og å velge produkter merket 

med Bacalhau da Norvega. 

Ved å merke hver enkelt fisk 

blir det ingen tvil om hvor fisken 

kommer fra, sier Håberg. 

Mye kan altså gjøres i første 

og andre ledd for å bidra 

til økt salg, høyere priser og 

mer fornøyde konsumenter. 

Norges sjømatråd vil de neste 

tre årene forsøke å dreie markedet 

mot torsk. I Norge øker 

jo torskekvotene, mens seien 

går ned. Samtidig vil man 

fokusere direkte på konsumentene, 

og bygge merkevaren 

«Norge» med natur, kultur 

og bærekraftig forvaltning i 

sentrum. Håberg har i tillegg 

bestemt seg for å overbevise 

produsentene i Ålesund om at 

han har rett. 

Det er over 800.000 yrkesfiskere 

i Brasil. Flåten består av mange 

små kystfartøyer som drar ut om 

morgenen og kommer tilbake 

med fangsten om kvelden. Fisken 

legges på is og selges på det 

lokale fiskemarkedet. Den større 

industriflåten leverer for eksport. 

Hovedmarkedet er EU. (Foto: 


«Hater fisk, elsker 

bacalhau» 

Etter vår mening har klippfisken 

de beste forutsetninger for 

å lykkes i Brasil også i årene 

som kommer. Vi har fortsatt til 

gode å snakke med en brasilianer 

som ikke nikker anerkjennende 

når vi sier «bacalhau 

da Norvega». I Brasil er 

det til og med slik at folk som 

hater fisk elsker bacalhau. De 

generelle trendene i landet peker 

dessuten i riktig retning for 

norsk klippfiskeks port. Brasil 

har økonomisk vekst, velferden 

øker og kriminalite ten er 

på vei ned. De største favellaene 

i Rio, altså slumområdene 

og fattigkvarterene, er i dag 

kontrollert av myndighetene, 

og stort sett trygge å ferdes 

i. Moderne distribusjonskanaler 

gjør klippfisken mer 

tilgjengelig, og folk flest er klar 

over helsegevinstene ved å 

spise fisk. Til slutt må vi ikke 

glemme at det bor over 200 

millioner mennesker i Brasil. 

Det eneste som taler den 

norske klippfisken i mot, er at 

den tar lang tid å tilberede. 

Det fikk vi selv erfare som 

gjester hos en brasiliansk middelklassefamilie 

i utkanten av

São Paulo. Bacalhau in-themaking 

er en tidkrevende prosess. 

Fisken lå i over to døgn 

i åpent vannbad på kjøkkenet. 

Vannet ble byttet fire ganger. 

Med 25 fuktige plussgrader 

og mye rusk i luften, tørr jeg 

ikke engang tenke på alle de 

bakteriene som må ha funnet 

veien ned i badet. Resultatet 

ble heller ikke så mye å skryte 

av. Heldigvis var fisken fra 

Portugal. Det var nemlig ikke 

norsk klippfisk å op pdrive på 

det lokale supermarkedet. 

Men ifølge vertsfamilien er 

slett ikke den norske klippfisken 

noe bedre enn den 

ferdig pors jonerte portugisiske 

bacalhauen. 

Dyrt er det uansett. Eksportutvalgets 

mann i Brasil 

bor i bydelen Le Blon i Rio de 

Janeiro. Her lever bare velstående 

mennesker, og hver morgen 

kommer store busslaster 

med folk fra fattigkvarterene 

for å betjene overklassen. 

Som på vestkanten i Oslo på 

1950- og 1960-tallet har alle 

hjelp i huset. Blir det for tidkrevende 

for husmor, har man 

altså et tjenerskap som kan 

ta seg av matlagin gen. Å tro 

noe annet enn at bacalhauen 

vil bli tilberedt på tradisjonelt 

vis også i årene som kommer, 

er naivt. Men stadig flere vil 

velge ferdigvarer. Denne utviklingen 

går allerede i et høyt 

tempo. For egen del forstår vi 

godt at folk med god økonomi 

vil bruke tiden til noe annet 

enn å tilberede bacalhau. 

Fiskerinæringen 

i Brasil 

Det blir ofte mye snakk om 

klippfisk når Brasil er samtaleemne. 

Noen vil også trekke 

frem tidligere prestasjoner til 

det norske fotballandslaget. 

Mindre kjent er det at Norge 

eksporterer en god del sild til 

det nord-østlige Brasil, i 2012 

ca. 650 tonn til en verdi av 

nærmere 5 millioner kroner. 

Her har man lange tradisjoner 

med pelagisk fisk i kosten. 

Med rød laks som hovedingrediens 

i det voksende 

sushi-markedet i Brasil, har 

også norske produsenter og 

leverandører i Chile fått et 

interessant marked. 

Så kan man kanskje lure på 

om all fisken som konsumeres 

i Brasil blir importert? Nei, på 


63

ingen måte. Det er mellom 

800.000 og 1 million fiskere i 

landet. 99% har små båter, ror 

langs kysten og selger sine 

varer på de lokale markedene. 

Disse står for 60 prosent av 

det årlige fangstkvantumet 

på nærmere 1 million tonn. 

Industriflåten produserer utelukkende 

for eksport. Tidligere 

var Japan og Usa hovedmarked. 

Nå har Europa overtatt 

denne posisjo nen, med sin 

moderne foredlingsindustri og 

krevende regelverk. 

Brasil eksporterer store 

mengder reker, hummer, noen 

hvitfiskart er og linefanget 

tunfisk hvert år. 

Fremvekst av 

oppdrett 

De senere årene har det vært 

et sterkt ønske å bygge opp 

en levedyktig oppdrettsnæring 

i Brasil. Det har passet godt til 


Det er en hektisk jobb å være 

fiskeriminister. I november fløy 

Lisbeth BergHansen til Brasil 

for å møte den brasi lianske 

fiskeriministeren noen få timer 

i Brasilia. Et av temaene var 

samarbeid om fiskeoppdrett. Her 

Lisbeth til høyre sammen med sin 

politiske rådgiver Tord Dale. Den 

brasilianske fiskeriminis teren, 

Marcelo Crivella, helt til venstre. 


norske myndigheters strategi 

om å redde regnskogene i 

Amazonas med oppdrett 

som et alternativ til kvegdrift, 

og dermed til reduksjon av 

avskogingen. Å skaffe beiteplass 

til kvegdrift er nemlig en 

viktig årsak til at man hugger 

ned regnskog. Til det sier 

den brasilianske fiskeri- og 

landbruksministeren, Marcelo 

Crivella: «We have our 

secrets. Norway knows how to 

grow cod in the warm water. 

I know how to grow coffee in 

the snow.» 

Her er det altså først og

fremst snakk om gjensidig 

nytte. Norge hjelper gjerne 

Brasil med å bygge opp en 

akvakulturnæring, hvis det gir 

goodwill og tilgang til å delta 

med varer og tjenester i utviklingen 

av den sterkt voksende 

olje- og offshoreindustrien i 

Brasil. 

— Dette er ikke bistand, 

men næringsutvikling, understreket 

Lisbeth Berg-Hansen 

i møtet med brasilianske 

myndigheter i november i fjor. 

Bilateralt samarbeid vil både 

redde regnskog og gi oppdrag 

Oppdrettsbransjen i Brasil 

sysselsetter i dag ca. 19.000 

mennesk er og står for en årlig 

produksjon på ca. 600.000 

tonn fisk, primært tilapia 

og pangasius. Nå satser 

myndighetene alle kluter 

på å utvikle en levedyktig 

oppdrettsnæring. Målet er å 

produsere 10 millioner tonn 

årlig innen 2030. Norge skal 

bidra i arbeidet. Her fra et lite 

oppdrettsanlegg i delstaten Acre 

nordvest i Bra sil. Det meste 

foregår i liten skala og med 

primitiv teknologi. 

til norske leverandører både 

av oppdret tsteknologi og oljeutstyr. 

Pharmaq, Nofima og HI 

er alt involvert. Matproduks jon 

er alltid viktig, og bevaring av 

Brasils regnskoger har både 

en lokal, regional og global 

klimadimensjon som passer 

svært godt med det rødgrønne 

prosjektet. — Dette 

er viktig for Norge. Når Jens 

snakker om regjeringens regnskogstrategi, 

er man helfrelst 

etter bare fem minutter, hører 

du kanskje Lisbeth si. Og ja; 

det sa hun også! 

Hjelp fra Norge 

Fiskeoppdrett i Brasil startet 

for rundt 30 år siden med 

produks jon av tilapia og kinesisk 

karpe. Men det er først de 

senere årene oppdrett har fått 

myndighetenes oppmerksomhet. 

I 2000 fikk Brasil en lov 

som ga myndighetene kontrollen 

over alle vannressurser, 

også avløpsvann fra kraftproduksjonen. 

Det er i alt 1.000 

fabrikker som produserer 

kraft av brasiliansk vann. 1 

prosent av avløpsvannet fra 

250 kraftstasjoner tilsvarer 

5,5 mil lioner hektar vann. Pr. 

hektar kan det produseres 100 

tonn fisk. Potensialet er altså 

enormt. Med hovedfokus på 5 

ulike fiskeart er, er målet å produsere 

10 millioner tonn årlig 

innen 2030. Til sammenligning 

ble det oppdrettet ca. 600.000 

tonn i 2011. Vannet skal også 

benyttes til produksjon av ris. 

Brasil har alle forutsetninger 

for å lykkes med fiskeoppdrett. 

Utfordringen er først og 

fremst hvordan de skal takle 

miljøprob lemene, ikke minst 

sykdommer. Vaksiner og fôr er 

spørsmål som opptar bransjen. 

Målsettingen på sikt er å 

utvikle en lønnsom og bærekraftig 

næring. Men enn så 

lenge er oppdrett i Brasil først 

og fremst et sosialt prosjekt. 

Det skal skaffe arbeidsplasser 

og mat på bordene. 

— We don’t want to do 

the same mistakes that Chile 

has done with the salmon. We 

have the climate, something 

God has given to us. as i see 

it we really need aquaculture 

to give people a way of living. 

From before we are the land 

of chicken. This is new. For 

centuries the land in Brazil has 

been in the hand of the few. 

They have mostly produced 

blood. With our water-bill we 

can do something we never 

could have done before. And 

we have 4 billion Brazilian 

money to get it started. and to 

help us we need Norway, sa 

Crivella. 

Det skal bli veldig spennende 

å følge oppbyggingen 

av oppdret tsnæringen i Brasil. 

La oss håpe den blir til stor 

nytte også for norske utstyrsleverandører. 


65


Bør direktoratet omorganiseres? 

Fiskeriforvaltningen er gitt vide fullmakter til å fortolke, forfølge og reelt sett straffe etter hjemler som ikke gir den enkelte næringsutøver 

skikkelig vern mot vilkårligheter eller urimeligheter. Det er bekymringsfullt, mener Harald Østensjø. Det mener vi også. 

Man Kan iKKe åpne en avis som befatter 

seg med norsk fiskerinær ing uten å 

måtte lese om større og mindre rettssaker 

fiskerne og havbruksnæringen er innblandet 

i. For en utenforstående må det 

fortone seg som om fiskerinæringen for 

en stor del består av lovløse yrkesutøvere 

og bedrifter. 

Vi som jobber med fisk og havbruk 

vet selvfølgelig at det finnes uryddige 

mennesker også i vår næring. Men mitt 

inntrykk er at fiskerne stort sett er ærlige 

og hardtarbeidende mennesker med omtanke 

både for sine nærmeste og samfunnet 

rundt. Heldigvis er det slik at de fleste 

seriøse mennesker i Norge faktisk oppfat- 

ter situasjonen og fiskerne på samme 

måte som meg. I tillegg synes stadig 

flere å mene at fiskerinæringen i stor 

grad mangler re ttssikkerhet. Dette har 

faktisk nådd helt til 

topps i politikken. 

stortingsrepresentantene 

Frank 

Bakke Jensen og 

Michael Tetzschner 

fra Høyre, 

samt Harald 

Tom Nesvik fra 

Fremskrittspartiet, 

har alle tatt opp saker som i forskjellige 

sammenhenger angår fisker inæringens 

rettssikkerhet. Tetzschner fremmet sogar 

høsten 2012, sammen med sin stortingskollega 

Gunnar Gundersen fra Høyre, et 

lovforslag om rettssikkerhet på generell 

basis. Forslaget ble gjengitt i sin helhet 

i en artikkel i «Dagens Næringsliv» med 

følgende tittel: «Rettssikkerhet i forvaltningen 

bør lovfestes». 

Artikkelen innledes slik: 

«Tetzschner og Gundersen legger frem 

et lovforslag fra Høyres stortingsgruppe 

om bedret rettssikkerhet når forvaltningen 

fore tar tvangsinngrep eller straffer. 

«I alle andre sammenhenger i 

vårt lille land, blir det sett på som 

uheldig at en og samme myndighet 

skal utforme, fortolke, kontrollere, 

dømme og til slutt ilegge 

straff. I Fiskeridirektoratet synes 

dette å være helt greit!» 

Høyre har uttrykt 

bekymring for at 

mye av det som 

reelt sett er straff, 

ikke følger prinsippene 

i Grunnlovens 

paragraf 96, 

som krever klar 

lovhjemmel og 

uavhengig rett for 

å straffe noen. Et problem er at forvaltningen 

er gitt vide fullmakter til å fortolke, 

forfølge og reelt sett straffe etter særlige 

hjemler, som ikke gir den enkelte eller 

næringsdri vende det samme prosessuelle 

og innholdsmessige vern mot vilkår lighet 

eller urimelighet som ellers er tilfellet 

når det offen tlige griper inn i borgernes 

privatsfære. Trenden er internasjon al.» 

dette griper rett inn i det som synes å 

være Fiskeridirektoratets store dilemma, 


67

Fiskeridirektoratet har hovedkontor i disse bygningene i Bergen. I alt utfører direktoratet ca. 

450 årsverk. Budsjettet i 2012 var vel 350 millioner kroner. I år er det 375,8 millioner, hvorav 

369 millioner til ordinær drift. 

nemlig at direktoratet både er rådgivende, 

kon trollerende og dømmende. Fiskeridirektoratet 

har svært mange oppgaver 

å ivareta innenfor fiskeri-, havbruks- og 

kystforvalt ningen. Kanskje for mange. 

Oppgavene går både på rådgiving, forvaltning, 

uttalelser og kontroll, samt en 

dømmende rolle ved at direktoratet kan 

ilegge straff. Hver forskrift avsluttes som 

regel med denne paragrafen: 

«Den som forsettlig eller uaktsomt 

overtrer bestemmelser gitt i eller i medhold 

av denne forskrift, straffes i henhold 

til lov av 6. juni 2008 nr. 37 om forvaltning 

av viltlevande marine ressur sar (havressurslova), 

paragrafene 60, 61, 62, 64 og 

65, og lov av 26. mars 1999 nr. 15 om 

retten til å delta i fiske og fangst (deltakerloven) 

paragraf 31. På samme måte 

straffes forsøk på medvirkning.» 

I kollegialitetens ånd 

Ved å ta en titt på organisasjonskartet på 

fiskeridir.no, ser man raskt omfanget av 

arbeidsoppgavene. Fiskeridirektøren har 

tre stabsfunksjoner direkte under seg: 

administrasjonsavdelingen, kommunikasjonsstaben 

og it-avdelingen. Videre tre 

avdelinger med hver sin avdelingsdirektør 

for ressurs, kyst og havbruk, samt statistikkavdeling. 

Dertil kommer alle regionkontorene 

med hver sin regiondirektør 

fra Finnmark i nord til Egersund i sør. I 

alt bestyrer fiskeridirektør Liv Holmefjord 

450 årsverk. Budsjettet i 2012 var 353,7 

millioner kroner. 


Regionkontorene har de senere årene 

blitt tildelt stadig flere arbeidsoppgaver. 

Mange av disse går på kontroll. Jeg har 

forstått at de ansatte ved regionkontorene 

av og til føler at de ikke besitter verken 

nok kunnskap eller kompetanse i en del 

av sakene de er satt til å behandle. Da 

søker de gjerne hjelp fra hovedkon toret 

i Bergen. Men der får de ikke lenger råd, 

da hovedkontoret i neste omgang kanskje 

må behandle saken på grunnlag av en 

anke eller ileggelse av straff. 

I og for seg plausible grunner. Men 

det sitter altså folk i Fiskeridirektoratet 

på forskjellige kontorer langs kysten og 

behandler samme saker — kanskje med 

ulikt syn og kompetansegrun nlag for å 

ta fornuftige og korrekte avgjørelser. Det 

sier seg selv at mange i kollegialitetens 

ånd vil kvie seg for å imøtegå avgjørelser 

til gode kolleger. Da må det i så fall 

være en så grov feilvurdering at man ikke 

kommer utenom. Kanskje hender det at 

saker endres. Hva vet jeg? Men systemet 

gir ikke det vi kaller «independence in 

fact», og i hvert fall ikke «independence 

in appearance». En del rettsavgjørelser 

i det siste har dessverre vist at Fiskeridirektoratet 

har vært på ville veier i sin lov- 

og regelanvendelse. Så vidt jeg forstår 

skyldes dette manglende forståelse for 

hva lov- og regelverket innebærer, samt 

at man har påtatt seg roller man ikke har 

Michael Tetzschner fra Høyre er en av flere 

som mener rettssik kerheten blir svekket når 

fiskeriforvaltningen får vide fullmakt er til å 

bøtelegge og straffe næringsutøvere. 

kompetanse til i henhold til rettskjennelsene. 

Nå skal riktignok en del av disse 

sakene prøves for høyere rettsinstanser, 

og er således ikke rettskraftige. Men slik 

dommene foreligger, er de så entydige at 

det ikke bør herske tvil om at Fiskeridirektoratet 

har gjort feil. 

Det ble da også svært kraftige reaksjoner 

blant fiskebåtrederne da Fiskeridirektoratet 

anket Hardhaus-dommen i tingretten. 

I anken viser direktoratet faktisk til 

andre argumenter og lovfor ståelser enn 

man brukte i tingretten. Fiskeridirektoratet 

synes å vært svært opptatt av ikke å tape 

denne saken, som hele fiskeri-Norge mener 

er totalt ute av alle proporsjoner. 

Næringsfiendtlig 

direktorat 

Tidligere var det noe som het fiskerirettledere 

på distriktskon torene. Dette var 

ofte erfarne mennesker med bakgrunn fra 

fisker imiljøet, og med god kunnskap både 

om fiskerne, regelverket og ikke minst 

til det å drive fiske. De gjorde en kjempejobb 

med å rettlede og hjelpe fiskerne 

slik at de unngikk de verste tabbene. I 

takt med et økende antall regler og stadig 

flere pålegg som en stakkars fisker må 

forholde seg til, de fleste med strenge 

straffer om reglene ikke følges, er denne 

rådgivingsbiten tørket inn, stikk i strid med

Rederiet som eier «Hardhaus» fikk et inndragningsforelegg på nesten 1,4 millioner kroner for å ha fått 650 kilo torsk i en fangst på 500 tonn 

lodde. Nordhordland tingrett frikjente reder iet, men staten har anket, til stor irritasjon for Norges Fiskar lag og Fiskebåt. 

sunn fornuft. Derfor vil jeg påstå at den 

næringsvennligheten vi tidligere hadde i 

Fiskeridirektoratet, blant annet gjennom 

fiskerirettlederne, er byttet ut med noe jeg 

vil kalle tilnærmet næringsfiendtlighet. 

Kanskje er det på tide at politikerne ser 

på saken? Bør vi ikke ha et offentlig apparat 

som bidrar til at fiskerinæringen når 

de hårete målene Lisbeth Berg-Hansen 

og andre politikere setter seg på vegne 

av næringen? I dag synes det som om 

fiskeribyråkratiet er mest opptatt av å 

legge hindringer i veien for næringsutvikling, 

gjerne i skjul av å være miljøvennlig. 

For fiskerne er ressursavdelingen i Fiskeridirektoratet, 

med Aksel Eikemo som 

leder, den delen av fiskeriforvaltningen 

de oftest stifter bekjentskap med. Denne 

avdelingen styrer med alle tillatelser som 

kreves for å drive og eie et fiskefartøy. 

De utformer alle bestemmelser for hvert 

enkelt fiskeri, og jammen styrer de også 

med kontrollen av fisket, altså med at 

reglene de selv har utformet blir fulgt. 

Nå kan det hevdes at det formelt sett er 

Fiskeri- og kystdepartementet som er 

ansvarlig for utfor mingen og utstedelsen 

av forskriftene. Men vi vet jo såpass at 

Fiskeridirektoratet har stor innflytelse 

på hvordan disse blir seende ut og skal 

fortolkes. 

I alle andre sammenhenger i vårt 

lille land, blir det sett på som uheldig 

at en og samme myndighet både skal 

Statens Helsetilsyn er overordnet 

tilsynsmyndighet for sosiale tjenester i NAV, 

barnevern, helse og omsorgstjenesten i 

Norge. Hva med et Statens Fiskeritilsyn? 

undrer Harald Østensjø. 

utforme, fortolke, kontrollere, dømme og 

til slutt ilegge straff. I Fiskeridirektor atet 

synes dette å være helt greit. Men er det 

egentlig det? Jeg støtter Tetzschner, som 

skriver: 

«Det er et problem at forvaltningen er 

gitt vide fullmakter til å fortolke, forfølge 

og reelt sett straffe etter særlige hjemler, 

som ikke gir den enkelte eller næringsdrivende 

det samme proses suelle og 

innholdsmessige vern mot vilkårlighet 

eller urimelighet som ellers er tilfellet 

når det offentlige griper inn i borgernes 

privatsfære.» 

Bukken og havresekken 

Uttrykket «bukken som passer havresekken» 

er en god beskrivelse av hvordan 

Fiskeridirektoratet er organisert. Nå er det 

ikke bare Fiskeridirektoratet som befinner 

seg i en slik situasjon. Også Sjøfartsdirektoratet 

fungerer delvis på samme 

måten. Innen helse og samferdsel 

derimot, har man bygget opp institusjoner 

med klare skillelinjer. Helsetilsynet passer 

på Helsedirektoratet, som igjen passer 

på helseforetakene rundt om. Jernbaneverket 

tar seg av jernbanenettet og står 

ansvarlig for dette, mens Jernbanetil synet 

passer både på Jernbaneverket og de 

som leverer transport tjenestene, som 

f.eks. Norges Statsbaner (NSB). I vegsektoren 

har vi et tilsvarende forhold mellom 

Statens Biltilsyn, Statens Vegvesen 

og leverandører av tjenester som Mesta 

og Veidekke, som også bygger veier på 

oppdrag fra Statens Vegvesen. Over det 

hele svever Riksrevisjonen og Stortinget. 

Med andre ord; klare skille linjer mellom 

drift og tilsyn. 

Hvorfor kan vi ikke ha det slik også i 

fiskeri- og havbruksnærin gen? Det kan 

synes som unødvendig byråkrati med 

alle tilsynene og direktoratene, men med 

tanke på rettssikkerheten er det nok ikke 

så dumt likevel! 


69

Det aller lengste 

Finnmarksløpet 

9. mars starter Finnmarksløpet med start og mål 

i Alta. Det tusen kilometer lange hundesledeløpet 

omtales ofte som Europas nor dligste — og 

som «Det lengste løpet». Hundekjøret blir likevel 

som spurt å regne i forhold til det løpet som må 

kjøres for å etablere lakseoppdrett i samme fylke 

— og for å bringe en fin nmarkslaks fra rogn til 

spisebord. Vi har tatt tempen på oppdret tsfylket 

Finnmark. Rent fysisk skal den ennå noe ned, og 

frem deles er det mindre lys over merdene enn i 

sør. Men så snur det! 


Radioen i drosjen fra Alta 

lufthavn spiller Springsteens 

«The river», og det kan jo passe 

bra. Alta i Vest-Finnmark 

har riktig nok både Finnmarksløpet, 

Wirkola og steinalderens 

Komsa-kultur, men 

knapt noen elv fører større 

laks enn Altaelva, og det er 

også stridighetene om vassdraget 

som virkelig har gjort 

stedet berømt. Når alt dette 

er sagt, er tettstedet Alta også 

et knutepunkt for oppdrett av 

laks i Finnmark. Der treffer vi 

Mainstreams Torgeir Nilsen, 

som har tatt veien fra hammerfest 

for et kurs. Per Magne 

Bølgne, sjef for Norway Royal 

Salmon (NRS) i Finnmark, 

og kon serndirektør oppdrett, 

Roger Bekken, har trolig møtt 

Nilsen på returen til Kunnskapsparken 

etter at de har 

inspisert NRS-merder. Også 

Grieg Seafoods Finnmark 

har base i Kunnskapsparken 

i Alta, og herfra tar Joachim 

sundheim ut med Griegs 

stødige VW Trans porter slik at 

også «Norsk Fiskerinæring» 

kan få gå en oppdret tsfjord i 

Øst-Finnmark nærmere etter i 

sømmene. 

Mot Øksfjord 

Altaelva har lite fisk å by 

på i januar, og vi kjører E6 i 

mot satt retning og prøver å 

få ristet Altafjorden av. Det 

innebærer blant annet å følge 

hele sidefjorden som betegnende 

nok bærer navnet 

Langfjorden. 

— det er et Mainstreamanlegg, 

peker Grieg-mann 

sundheim over på den andre 

siden. så sier han det samme 

etter at vi har kjørt et kvarter

til langs den samme stranden. 

Det er for mørkt til å ta notater 

i grålysningen, men etterhvert 

svinger vi oss over i Loppa 

og Øksfjorden og mer dagslys. 

Ved landbasen i Kræken 

står driftsleder Martin Gamst 

Ryel klar med RIB og 150 hk 

Yamaha. Målet er anlegget 

ved Kjøsen under Øksfjordjøkelen, 

der fjorden plutselig 

svinger 90 grader og rett 

nord. Mens vi fosser innover i 

kulda og halvlyset, er det ikke 

Snart suser man i gang med 

nytt Finnmarksløp. Det 

består egentlig av to løp. 

Begrenset klasse er 500 km for 

åtte og foregår stort sett på 

Finnmarksvidda. Åpen klasse er 

1.000 kilometer med maksi malt 

14 hunder foran sleden. Dette 

løpet går tvers over Finnmark 

fylke fra Alta til Kirkenes. «Norsk 

Fiskerinæring» dro også fra 

Alta til Kirkenes, men valgte en 

slappere transportform. 

Man kan sikkert diskutere om 

det å drive med laks lengst nord 

i Europa er helt «mainstream». 

Men selskapet Mainstream 

ønsker ubetinget å være blant 

dem som leder an i utviklingen 

av oppdrett i Finnmark. Ved 

anlegget i Husfjord på Sørøya 

er det i hvert fall ikke noe å si 

på utsynet. Blank, kald sjø, hvite 

fjell og tilta gende lys er forsiden 

av medaljen ved å drive oppdrett 

i Fin nmark. (Foto: Eybjørn 

Paulsen) 

til å unngå at vi passerer det 

meste av Grieg-laksen i fjordbassenget: 

Grieg Seafood har 

sju lokaliteter i fjorden, seks i 

drift, seks med fôringsflåte og 

selvfølgelig kontinuerlig rullering. 

Økseformen på fjorden 

gir tålelig sjø både for oss som 

kjører båt og for det som er av 

merder og flåter. 

— Jeg vil mene dette er 

den beste oppdrettsfjorden 

i Nord-Norge, minst! Det er 

flotte strømforhold og gode 

bunnforhold. Samtidig er den 

veldig beskyttet, noe som gir 

få fôringsfrie dager. Det er 

kort vei til landbase, og vi har 

flåte på nesten alle lokalitetene, 

sier produksjonssjefen. 

At januardagene er korte, kan 

verken han eller fjorden vri 

seg unna. Laksen er nødt til å 

se fôret for å spise. Når vi er 

fremme i 11-tida, risler det stadig 

i fôringsrørene. Ennå har 

oppdretterne og laksen over 

en time å gå på. «Mye kulde 

og mye mørke» er refrenget 

for oppdrett lengst nord i 

vintermånedene. Driftsleder 

Gamst Ryel har målt temperaturen. 

— 5,3 grader på 10 meter, 

sier 22-åringen. I luften er det 

om trent like mange minus, 

men ganske stille og uten tegn 

til ising, som er et annet kjent 

refreng for finnmarksoppdretterne. 

I Øksfjorden virker det 

ikke som det er den største 

plagen, selv om det er aktiviteten 

til gamle Ishavslaks som 

føres videre. Sund heim peker 

på tauet som holder nota. 

— Vi har egne knuter som 

gjør det mulig å slippe notposen 

ned i vannet slik at den 

tiner, forklarer 39-åringen, som 

også har drevet oppdrett av 

cobia i noe mildere Vietnam. 

Volden blir Grieg 

sundheim begynte i Grieg 

Seafood Finnmark i 1998. 

To år tidligere hadde den 

nordligste oppdrettsenheten i 


71


Grieg Seafood Finnmark har slakteri på Simanes utenfor Alta. Her 

slakter selskapet 2425.000 tonn på årsbasis. Planen er å bygge nytt 

anlegg på andre siden av fjorden. (Foto: HMS) 

Grieg-systemet blitt skapt ved 

at Alta-baserte Volden Group 

fusjonerte med Grieg seafood 

i Bergen. 

Og det begynte selvfølgelig 

med Harald Volden, 

utvilsomt en av pionerene i 

norsk oppdrett. Allerede i 1978 

var den tidligere fiskeren og 

frakteskipperen i gang — en 

god stund før andre trodde 

lakseoppdrett i Finnmark var 

mulig. Det begynte ganske 

langt inne i Altafjorden, men 

hensynet til villaksen har presset 

oppdrettsaktiviteten lenger 

ut. I dag omfatter lokalitetene 

til Grieg Seafood lakse-Norges 

nordligste oppdrettsanlegg 

ved Lahol men i Nordkapp. 

I tillegg har man lokaliteter i 

Hammerfest og som de fleste 

andre selvsagt i Altafjorden. Til 

sammen har Grieg Seafood 23 

matfisktillatelser i Finnmark og 

kan vel sies å være den mest 

komplette aktøren i fylket, med 

settefisk, matfisk og slakteri 

innenfor grensene. I tillegg er 

man medeier i kassefa brikken 

Isopro, også i Alta. 

Teller vi matfisktillatelser og 

volum, er likevel Mainstream 

størst, med 27 tillatelser i alt. 

Både i Loppa, Langfjorden i 

Alta, Vargsundet, Sammelsundet, 

Sørøysundet, Kvalfjord 

i hammer fest og ryggefjord 

i Måsøy kommune risikerer 

man å dumpe borti et Mainstream-anlegg. 

Mainstream 

har også eget slakteri. 

Norway Royal Salmon er 

den siste store aktøren i Vest- 

Finnmark, med 14 matfisktillatelser. 

Anleggene i Kokelv 

(Kvalsund) og Fartøyvika 

(Måsøy) er nyinspisert av 

Per Magne Bølgen og Roger 

Bekken. Opprinnelig hadde

NRS samlet all laks i Altafjorden, 

men har altså utvidet til 

fjordene nord og øst for Hammerfest. 

Det virkelige 

østlandet 

Dermed er alle aktørene i 

vestfylket nevnt, det hele 

basert på at de fleste egnede 

fjorder og sund mellom 

Bergsfjorden og Langfjor den 

i sørvest og Laksefjord i nord 

stiller opp. Men i tillegg til å 

være kaldt og mørkt — eller 

veldig lyst, er Finnmark definitivt 

stort. Beveger vi oss over 

i Øst-Finnmark, får vi til fulle 

demonstrert hvor stort — og at 

det også er merkbare forskjeller 

innenfor vårt nordligste og 

østligste fylke. 

For å komme til Norges 

østligste oppdrettsanlegg, 

er det best å fly til Kirkenes. 

Det er også lurt å svinge til 

venstre ved Storskog så man 

ikke følger den norske laksen 

inn i Russland. Villa Arctics 

per Gunnar Kvenseth vet 

veien, og snart er vi på vei ut 

fra Lanabukt gjennom frostrøyken 

og Jarfjorden. Dagfinn 

Johansen styrer arbeidsbåten 

«Sturla S» rutinert mot lokaliteten 

Skarvfjell lenger ute. 

15-metringen er oppkalt etter 

Villa-sys temets like stødige 

storaksjonær, Sturla Steinsvik, 

og spesial lagd for å håndtere 

120 meters merder i våre 

kaldeste oppdret tsfarvann. 

Oljekaminen i kahytten står 

på hele døgnet, så det ikke 

skal fryse. Nå er det ti svært 

rå minusgrader. det er mer 

enn kaldt nok; ved minus 20 

blir frostrøyken til nåler mot 

huden. de ti merdene er hvite, 

frostige og litt som toppen av 

kjempemes sige drinker med 

sukkerstrø langs kanten. Ved 

frostvind blir det verre. Klubba 

står klar på dekk. Sjøis er 

mye seigere å hanskes med 

enn annen is, og ingen spøk 

å gi seg i kast med. Det er en 

relativt mager trøst at noten 

kan senkes ned i vannet for 

tining når nye islag har lagt 

seg innen man har nådd rundt. 

Lar man være, bygges det opp 

stor ismasse og sterke krefter. 

— En gang gikk Polarcirkelbåten 

ned bak ryggen på dem 

som banket, forteller Steinar 

Rist, og legger til at motoren 

var i gang. rist har ansvaret 

for oppdrettet i dette fjordsystemet. 

Han kan også fortelle 

at de har ordninger med isvakt 

for sikring mot ismassene som 

slippes løs inne i fjorden og i 

elvene om våren. 

Etter alle disse hutrende 

historiene blir det litt rart 

å tenke på at Villa Arctic i 

mange år var ledet av en 

mann med det helt klart 

uarktiske navnet Dharmarajan 

Rajeswaran fra Sri Lanka. 

Oppstarten i Øst-Finnmark 

skjedde med lokale aktører, 

men som i resten av fylket 

kom man relativt sent i gang 

og selskapene hadde lite fett 

å tære da prisene falt i 2001. 

Rajeswaran dro først nordover 

på vegne av Northern Salmon 

og Gudmun Strømsnes for å 

legge ned. Siden begynte han 

i Troika Seafarm og etter hvert 

Villa Arctic. Så var det tid for å 

kjøpe opp. 

Produksjonssjef for matfisk i Grieg Seafood Finnmark, Joachim Sundheim, har ansvaret for oppdrett i 

Altafjorden, Øksfjorden, Hammerfest og Nordkapp, og må jevnlig være på farta — og i overlevingsdrakt. 

Her diskuterer han tilstanden i Øksfjorden med driftsleder Martin Gamst Ryel (t.h.) på merdkanten i Kjøsen. 

(Foto: HMS) 


73

Specialists in containerized reefer 

transport to/from overseas destinations. 

Agent in Norway for 

GISKE AS, Karenslyst Allé 16, P.O.Box 161, Skøyen, N-0212 Oslo 

Tel: +47 23 08 49 90, Fax: +47 23 08 49 99, E-mail: giske@giske.com 

Back offi ce: GISKE AS, Kongensgate 12, P.O.Box 260, N-6001 Aalesund 

Tel: +47 70 12 25 55, Fax: +47 70 12 08 55, E-mail: giske@giske.com

Et lite glimt inn i røkterhverdagen til Grieg Seafood Finnmark i 

Loppa. Det er mange flotte dager også. (Foto: Lasse Sørnes) 

— Jeg var den første han 

ansatt etter å ha sparket alle, 

sier Rist, før han legger til med 

tyngde. 

— Ryggraden i selskapet 

er lokal! 

Make it cool 

Litt av ryggraden heter Trygve 

Ramberg. Han prøver å fordele 

op pmerksomheten mellom 

fem skjermer og ti kameraer 

som viser fra livet i merdene 

og det han ser av anlegget og 

arbeidsbåten uten for. Fôringsflåten 

under Skarvfjell ser ut 

som en polar lyttes tasjon i en 

gammel James Bond-film. Det 

spioneres på millioner av laks. 

De fleste svømmer bedagelig 

rundt og snapper en og annen 

pellets etter lystmetoden. 

— Jeg synes de stresser 

på femmeren, kommenterer 

Rist litt uro lig. Og riktig nok: 

Laksen på den ene skjermen 

har litt mer fart i svingene enn 

de andre. Vinterstid dreier all 

røkting seg om å gi laksen ro; 

unngå stress, utsette håndtering, 

sortering og flytting. 

Kaldtvannet gjør oppdrettslaksen 

svært sårbar, og det skal 

også lite til for at det dannes 

vintersår, som igjen får bakterienivået 

i merdene til å stige. 

Fôring hver dag er en del av 

rolighetspolitikken, selv om 

det trolig bare er halvparten av 

laksen som spiser om gangen. 

Sistemann 

SalMar 

Til sommeren vil halvparten av 

smålaksen ved Skarvfjell flyttes 

til lokalitet Spirgittklubben 

lenger inn i fjorden. Etter at 

Rajeswaran og Villa-gruppen 

begynte oppkjøpsraidet kom 

man opp i 26 matfisktillatelser, 

dvs. samtlige konsesjoner i 

Øst-Finnmark, og ti flere enn 

Villa Arctic har i dag. For ett år 

siden ble det nemlig gjort kjent 

at Salmar Nord kjøpte ti Villakonsesjoner 

i Laksefjorden 

med tilhørende driftsmidler og 

femti prosent av biomassen 

der for 167 millioner kroner. 

Videre inngikk man avtale om 

samdrift i Laksefjorden frem til 

utslakting av 2015-generasjonen. 

dermed er også den 

siste og nyeste aktøren i Finnmark 

med i denne oversikten: 

SalMar. Med til sammen 

23 konsesjoner i Troms og 

Finnmark, blir SalMar Nord 

ubetinget å regne med i det 

nor dligste oppdretts-Norge. 

Finnmarksproduksjonen går 

inn som en integrert og viktig 

del av totalen. 

Villa Arctics Dagfinn Johansen går over alle merdene ved lokali teten 

Skarvfjell i Jarfjorden lengst øst i landet fra arbeidsbåten «Sturla S». 

Om to timer er det mørkt igjen. (Foto: HMS) 


75

Dharmarajan Rajeswaran fikk 

i høst nok av langpendlingen 

mellom hjembyen Måløy og 

finnmarksfjordene, og man 

måtte finne en ny løsning. 

Konsernsjef i morselskapet 

Villa Organic, Vidar Skaar, er i 

dag også leder av Villa Arctic. 

Jobben som oppdrettssjef i det 

arktiske fordeles likt mellom 

Michelle Guardo og biologen 

per Gunnar Kvenseth, som 

er den i dagens stab som har 

lengst fartstid i Villa-grupperingen. 

— Det er 3,5 grader i 

merdene, forteller Ramberg. 

Rist tilføyer at temperaturen 

går ned i to grader i februar og 

mars. Den kan være under en 

grad før den begynner å stige. 

Toppen nås om høsten. 

— I 2011 hadde vi fire 

dager over 10 grader, fastslår 

rist. 

Minusene som 

blir pluss 

Kulda, mørket og avstandene 

gir — kanskje ikke helt uventet 

— de største utfordringene 

for dem som produserer laks i 

Finnmark. Samtidig har også 

geografien og de klimatiske 


forholdene en del fortrinn i 

seg. 

— Kaldt og rent vann. Det 

gir minst like mye fordel som 

ulempe, sier Torgeir Nilsen i 

Mainstream. 

— At laksen vokser sakte, 

er også positivt for kvaliteten. 

Det er mørkt om vinteren. Til 

gjengjeld har vi lys døgnet 

rundt om sommeren. det er de 

som sier finnmarkslaksen blir 

ekstra blank og fin, fullfører 

Mainstreams koordinator. Et 

særlig fortrinn for Mainstream 

er chartringen av det Nilsen 

omtaler som verdens mest 

moderne brønnbåt, nydøpte 

«Dønnland». 63-metringen 

fra Aas Mek. har lasterom på 

1.500 kubikkmeter, kan gå 

med 240 tonn levende laks 

og har lukkede tanker som 

eliminerer smitterisikoen. En 

hendig sak til bruk mellom 

settefiskprodusentene, Mainstreams 

mange matfiskanlegg 

Finnmark er et svært viktig fylke 

for Norway Royal Salmon. Det 

var neppe helt tilfeldig at Norway 

Royal Salmons konserndirektør 

for oppdrett, Roger Bekken (t.h.), 

var på besøk hos Finnmarkssjef 

Per Magne Bølgen i Alta, da 

«Norsk Fiskerinæring» tok turen. 

(Foto: HMS) 

og slakteriet i Hammerfest. 

— Med tanke på sykdom 

og fiskehelse, kommer 

finnmarksfisken minst like 

bra ut som annen fisk. Men 

vi kan ikke påstå at det blir 

noen nevneverdig forskjell 

i kvaliteten til slutt, sier Per 

Magne Bølgen i Norway Royal 

Salmon. 

— det er jo med naturforhold 

som i Finnmark laksen 

vokser opp og blir virkelig 

Villa Arctics fôringsflåte under 

Skarvfjell er en av Norges 

østligste og mest forlatte 

arbeidsplasser. Trygve Ramberg 

har laks i alle kanaler. Helst 

bør det være «sakte film» på 

skjermene i kulde og mørketiden. 

(Foto HMS) 

store, poengterer per Gunnar 

Kvenseth. For op pdretterne 

balanseres mørketiden med 

lysshow etter påske. Da står 

man fritt til å fôre når man vil. 

Og om høsten er det både lys 

og varme. 

— Om høsten legger fisken 

på seg en kilo hver måned, 

forteller Rist. Også aller lengst 

nord og øst klarer man dermed 

å produsere en laks på 

18 måneder. Det forutsetter en 

særlig intens arbeid sinnsats i 

den lyse årstiden. Alle arbeidsoperasjoner 

tar mange ganger 

så lang tid om vinteren. 

— Vi jobber til det blir 

mørkt, konstaterer Rist tørt. 

Utnytte 

kapasiteten 

Finnmarks status som «the 

last frontier» får ulike følger. 

Man kom sent i gang, slik at 

de fleste lokale pionerene fikk 

slite tungt da det buttet på i 

markedet. Følgelig er de fleste 

selska pene eller konsesjo

Hos Norway Royal Salmon er man forventningsfulle til utlysingen av 

grønne konsesjoner. Selv om også bildene fra deres anlegg bekrefter at 

den grønne årstiden er kort i nordkanten av NRSland. Rent og kaldt, 

virker det i hvert fall. 

nene overtatt av eksterne 

grupper. Aqua Polar, Kirkenes 

Salmon, Arctic Seafarm, 

Skjåneslaks og Nordkynlaks 

ble alle sugd opp av North 

Salmon, som igjen ble videreført 

av Villa Arctic og nå også 

SalMar Nord. 

Volden Group kjøpte Ishavslaks 

før gruppen selv ble 

innfusjonert i Grieg seafood. 

Mainstreams Finnmarkshistorie 

går tilbake til 1999 

da Follalaks var med på å 

etablere Amulaks i Havsund 

og kjøpte seg opp i Finnmark 

Stamfiskstasjon. I 2006 

forsvant Langf jordlaks inn i 

Mainstream-folden, og året 

etter Polarlaks med 12 konsesjoner 

og slakteri. 

Norway Royal Salmon 

begynte egentlig sitt Finnmarksløp 

i 2008, da selskapet 

overtok Altafjord Laks og 

aksjemajoriteten i AS Tri og 

Salmo Arctica. To år etter ble 

AS Tri fusjonert inn i Altafjord 

Laks. NRS fikk den siste lokaliteten 

godkjent i 2012. 

Mange av disse løpene 

ble startet sent, og det kan i 

mange til feller diskuteres om 

man er i mål. Torgeir Nilsen i 

Mainstream synes han begynner 

å nærme seg. 

— de siste to årene har vi 

Per Gunnar Kvenseth må, som de 

andre i Villa Arctic, kunne svinge 

isklubben. Den har en kjerne av 

tre. Impregnering skyr man derimot 

i Villadriften. (Foto:HMS) 

gjort en ganske stor utvidelse 

i Finnmark, og mer enn doblet 

produksjonen fra ca. 15.000 til 

over 30.000 tonn i året. Målet 

er 33.000 tonn, og der er vi 

snart, sier han. en omfattende 

utbygging av slakteriet i Hammerfest 

er en vesentlig del av 

utvidelsen og en forutsetning 

for volumøkningen. 

Norway Royal Salmon, som 

hadde slakteri i Altafjorden, 

men som i dag slakter hos 

Grieg i hammerfest, har en 

lignende utvikling. Den må 

selvfølgelig justeres i forhold 

til konsesjonstallet. NRS har 

14 konsesjoner i Finnmark og 

drift på sju anlegg, dvs. på sju 

av ni lokaliteter. 

— Fra november/desember 

i 2012 hadde vi full utnyttelse 

av lokalitetene våre for første 

gang. I år planlegger vi å 

slakte ut ca. 18.000 tonn, sier 

Bekken. De siste årene før det 

har produks jonen vært på ca. 

10.000 tonn. Finnmarks betydning 

understrekes også av 

adm. direktør i Norway Royal 

Salmon, John Binde: 

— Altafjord Laks var et av 

de første selskapene NRS 

overtok i sin helhet, og det er 

i dag det fylket vi er størst i. 

Utviklin gen kan også anskueliggjøres 

slik: I februar 2010 

hadde vi 10 ansatte. Nå er det 

40. Fremover er planen å produsere 

femti prosent av fisken 

i Altafjorden og femti prosent 

utenom. Som de andre selskapene 

sprer NRS risiko ved å 

fordele på ulike fjord systemer, 

sier Binde. 

Grieg Seafood Finnmark 

slaktet ca. 25.000 tonn laks i 

2012. Selskapet er det som 

har ligget først i løypa med å 

utnytte kapasiteten. Men det 

er en tung løype å gå. 

— Både det å skaffe folk 

og å få driften rundt anleggene 

på plass, er krevende, 

slår Sundheim fast. Det kan 

Per Gunnar Kven seth i Villa 

Arctic skrive under på. Villas 

foreløpige grep for å utnytte 

kapasiteten var jo rett og slett 

å selge ut 10 av tilla telsene. 

Venter på grønt? 

2013 gir nye muligheter 

til å øke, til å realisere 

finnmarkspo tensialet. Ønsket 

om å stimulere sysselsetting 

og bosetting i kombinasjon 

med det ennå uforløste 

akvakulturpotensialet ligger til 

grunn for egne finnmarkskvoter 

i de siste tildelingsrundene. 

Mange av de nye grønne konsesjonene 

skal tildeles Troms 

og Fin nmark. Forventningene 

er blandet. Torgeir Nilsen i 

Mainstream vil vente før han 

sier så mye. 

— Vi stiller oss positivt til at 

konsesjonene kommer, men 

jeg har ikke lyst til å uttale 

meg for mye om dem før kriteriene 

er kjent. Nå har vi nylig 

gjort et løft, og ambisjonene 

i dag er å få full utnyttelse og 

stabilitet på de konsesjonene 

vi har. Rekruttering krever 

mye på grunn av oljebransjen, 

spesielt i Hammerfest-området, 

sier Nilsen i Mainstream. 

Norway Royal Salmon har 

også vært i vekst, men oppdrettssjef 

Roger Bekken har 

litt andre tanker enn Nilsen om 

de grønne utsiktene. 


77


— Vi har vært nødt til å utnytte 

tillatelsene vi allerede har for 

å være i posisjon til å øke. Når 

det så blir 10 grønne konsesjoner 

øremerket Finnmark, 

skal selvfølgelig vi som en 

av fire hovedaktører her ha 

2,5 av disse, sier han med et 

glimt i øyet. Så legger han til: 

— Det er tydelig at Finnmark 

skal foretrekkes i en fremtidig 

vekst, og vi ønsker å være 

med på dette. 

Joachim Sundheim i Grieg 

seafood er spent på retningslinjene 

i den nye utlysningen. 

Et innblikk i arbeidshverdagen 

hos Mainstream i Husfjord. Når 

laksen er stor, fraktes den inn 

til ventemerder ved slakteriet i 

Rypefjord. På bildet Svein Hugo 

Hansen (foran) og Bjørn Vidar 

Nilsen. (Foto: Eybjørn Paulsen) 

Han er opptatt av balansert 

vekst. 

— dette må ses i sammenheng 

med lokalitetene. Det er 

viktig at de tåler oppdrett — og 

vekst. I en biologisk næring 

som lakseop pdrett er det riktig 

å øke litt etter litt og ikke forgape 

seg. Når det er sagt, kan 

vi være interessert i å søke, 

sier Sundheim. I øst — hos 

Villa Arctic — er man igjen klar 

for vekst. Grønn vekst. 

— Vi har profilert oss på 

bærekraftig produksjon, og 

driver etter standarden til 

amerikanske Whole Foods 

Market. Signalene fra Fiskeri- 

og kystdepartementet 

kan tyde på at de vil legge 

lignende prinsipper til grunn 

for den grønne utlysningen. 

Grønne laksekonsesjoner er 

ikke en innrømmelse av at 

norsk akvakultur er ugrønn, 

men en stimulans til å strekke 

seg lenger. Det kan også bety 

at et selskap som Villa får litt 

igjen for den ekstra in nsatsen 

man har satt inn gjennom 

årene, sier Kvenseth. Han ble 

Kvalitetssjef Eirin Hansen ved Kirkenes Processing sjekker rødfargen 

på Arctic Villafiletene ved å kombinere bruk av medar beiderskjønn og 

fargefane — og mer maskinell måling. (Foto: HMS)

opprinnelig trukket inn i Villagrupperingen 

for å bidra til å 

sikre bærekraften. 

Verre enn lus 

Plussfaktorene ved å drive 

oppdrett i vårt nordligste og 

kaldeste fylke omfatter mindre 

groe og mindre lus, noe som 

igjen gjør det lettere å drive 

miljøvennlig og kjemikaliefritt. 

— Vi har litt lus, men den er 

ikke noe spesielt stort problem, 

sier Mainstreams mann, 

Torgeir Nilsen. 

— Jeg fikk nettopp rapport 

fra Rist i Lanabukt. Han 

hadde funnet en lus! forteller 

Kvenseth, og understreker 

alvoret ved å tilføye at det var 

en kjønnsmoden hunn. Det er 

selvfølgelig en spøk, men det 

er ikke kravene om å telle lus 

i merdene. I frostrøyken over 

Jarfjord er disse retningslinjene 

det eneste som virkelig 

får temperaturen opp. 

— I den kalde perioden 

dreier alt seg om å unngå 

å stresse fis ken, ikke røre 

den og holde bakterienivåene 

nede. Så forlanges det 

at vi jevnlig skal hente opp 

et representativt utvalg fisk 

med «orkastnot»! Tusentalls 

fisk berøres hver gang, selv 

om fjorden i realiteten er tømt 

for lus. Det er litt merkelig at 

en annen avdeling i samme 

etat er opptatt av at vi skal 

fokusere på fiskevelferd, sier 

oppdrettssjef Kvenseth. han 

har søkt Mattil synet om dispensasjon 

fra bestemmelsen 

om å telle lus, og er ikke alene 

i Finnmark om å være oppgitt. 

Hvor er smolten? 

Settefisk er en utfordring. For 

de fleste av finnmarksaktørene 

er egen settefiskproduksjon 

kommet på ønskelisten, men 

ikke veldig mye lenger. 

— Vi henter det meste 

av smolten fra egne anlegg 

lenger sør. Mainstream har 

planer om å bygge et eget 

smoltanlegg i Finnmark, sier 

Torgeir Nilsen. 

— Norway Royal Salmon 

ønsker også å få opp egen 

Det er et slags paradoks med svært kompakte slakterier i veldige Finnmark. Det gjelder i høyeste grad for 

Kirkenes Processing, som slakter laks for Villa Arctic og SalMar nord. (Foto: HMS) 

settefiskpro duksjon — eventuelt 

i et samarbeid med andre. 

i dag henter vi det meste av 

smolten fra Nordland og det vi 

kan fra Båtsfjord, sier Bølgen 

og Bekken. Polar Seafood 

i Båtsfjord er fylkets eneste 

frittstående settefiskprodusent, 

med konsesjon på en million 

settefisk. 

— Vi jobber med å få utvidet til 

fem millioner, men da er vi avhengig 

av å få inn andre eiere. 

Vi er jo bare to fattige stakkarer, 

sier daglig leder Arnt 

Albertsen i Polar Seafood med 

et lite glimt. Villa Arctic er, som 

det meste av oppdrettsnæringen 

i fylket, i motsatt posisjon. 

Settefisken må på tur noen 

dager før den kommer hjem til 

egen Villa. 

— Det kan bli fire-fem døgn 

med brønnbåt i sjø. Selvfølgelig 

skulle vi gjerne hatt egen 

smoltproduksjon i Øst-Finnmark. 

Det måtte i så fall bli et 

resirkuleringsanlegg på grunn 

av oppvar mingskostnadene, 

sier Kvenseth. 


79

— Drømmesmolten er fisk levert 

i mai som veier 100 gram 

eller mer, sier kollega Rist. De 

to nikker når vi spør om det 

kan være tenkelig å kombinere 

storsmolt med finnmarkssommer, 

og produsere laksen 

ferdig før vinteren. 

hos Grieg seafood er 

drømmen om å være selvforsynt 

med smolt i Finnmark 

allerede en realitet. Anlegget 

i Lebesby er et av de nyeste i 

landet, og gir også mulighet til 

å produsere storsmolt. 5,8 millioner 

settefisk à 153 gram er 

kapasiteten. Nærmeste nabo 

er Laksefjord AS, som hører 

inn under Lerøy Aurora og leverer 

fisk til matfiskprodusenter 

i samme gruppe i Troms. 

Det hadde vært fristende å 

sjekke hva man har fått ut av 

settefisktillatel sene for abbor i 

Guovdageaidnu-Kautokeino, 

men det får vi ha til gode. 

Slakt: 

største i vest 

Når Torgeir Nilsen kjører hjem 

fra Alta til Hammerfest, kan 

han regne med å møte flere 

vogntog med Mainstream-laks 

på veien. 

— Det går daglig ti vogntog 

fra fabrikken i Hammerfest til 


Europa eller Russland. Det 

hender jeg lurer på hvem 

som skal spise all den fisken, 

smiler den stødige finnmarkingen. 

Slakter iet i Rypefjord, sør 

for vår nordligste by, markerer 

Mainstreams posisjon blant 

oppdrettsselskapene i fylket 

— og at hammerfest er mer 

enn Findus, Norway Seafoods 

og Snehvit. Mainstream Finnmark 

har vel 200 ansatte totalt. 

Halvparten jobber i Rypefjord, 

der man har oppgradert 

for ca. 100 millioner kroner de 

to siste årene. 

— Slakteriet har en dagkapasitet 

på ca. 200 tonn og 

kan produ sere 50.000 tonn i 

året, sier Nilsen i Mainstream. 

I tillegg til all egen laks i 

Finnmark slakter NRS sin laks 

i rypefjord, og i det siste har 

man også slaktet regnbueørret 

for Grieg Seafood. All fisk 

avlives ved «stun and bleed». 

Anlegget har fem Baadermaskiner 

og bruker palleteringsrobot. 

— I februar skal det inn nytt 

RSW-anlegg og nye ismaskiner, 

forteller Nilsen. 

Minste i øst 

Lenger øst, litt lenger sør og 

drøye 50 mil unna med bil tester 

kvalitetssjef Eirin Hansen 

ved Kirkenes Processing AS 

rødfargen på Arctic Villa-filetene. 

Selskapets egne miljøkrav 

gjør at man ikke kan bruke 

kunstig astaxantin eller annen 

kunstig farge. Den endelige 

skjebnen er like nådeløs som 

for all annen oppdret tslaks, 

men forhåpentligvis smertefri. 

Etter 80 V elektrisk bedøving 

følger bløgging, utblødningskar 

og tre slaktemaskiner 

supplert med en manuell linje 

for avvikende størrelser. Etter 

skylling skjer nedkjølingen ved 

hjelp av «flow ice», som tar 

Automatiseringsgraden går 

opp også hos Grieg Seafood 

Finnmarks slakteri på Simanes. 

Men menneskets skjønn og blikk 

blir aldri overflødig. (Foto: HMS) 

sjøvannet under null grader. 

Det som skiller prosedyren her 

fra mange andre slakterier, 

er den hyppige testingen for 

listeria. 

— Det skyldes russiske 

krav, forteller Hansen. Laksen 

vi følger skal nettopp til Russland, 

over Neiden. Før den 

kommer seg over i bilen, må 

den palleteres manuelt. Gjengen 

i pakkeriet imponerer med 

teknikken som får de fulle fiskekassene 

på plass godt over 

to meter over bakken. Det 

krever sitt. Slakteriet, som tar 

85 tonn pr. skift, er det minste 

i Finnmark, uten gradere og 

det eneste uten palleteringsrobot. 

Fabrikksjef Knut Larsen 

bekrefter at palleteringsrobot 

står høyt på ønskelisten. 

— Men først skal vi øke 

kjølekapasiteten, sier Larsen, 

som selv bor i Hammerfest og 

pendler til Kirkenes to ganger 

i uka. Bygget på Jakobsnes 

er også hovedkontoret til Villa 

Arctic. 

Med største vyer 

Slakteriet til Grieg Seafood på 

Simanes ligger omtrent like 

langt fra Alta som Villa Arctic- 

Palleteringsroboten i full sving hos Grieg Seafood Finnmarks slakteri. 

De to nye «gulingene» tar i dag mange av de tyngste løftene på bruket. 

(Foto: HMS)

slakteriet ligger fra Kirkenes. 

driftssjef Kristjan Kristjansson 

pendler ikke så langt, men 

flyttet fra Island da han fikk tilslaget 

på jobben på Simanes. 

Han tror ikke det finnes noe 

slakteri i landet som produserer 

mer fisk pr. kvadratmeter. 

— I dag gjør vi 115 tonn pr. 

skift, sier driftssjef Kristjansson. 

Sundheim, som ikke har 

vært innom på en stund, er 

imponert over hva man har fått 

til i det svært kompakte og innholdsrike 

industribygget. I det 

store og hele er prosessen lik 

den hos Villa Arctic, men hos 

Grieg tar to nye Fanuc palleteringsroboter 

seg av de siste 

løftene. Kassene er fra Isopro, 

et selskap Grieg Seafood er 

medeier i og som holder kasselageret 

på slakteriet. Også 

ileggingen av is er automatisert, 

men driftssjefen er 

kansk je like fornøyd med å ha 

fått VHF-er på plass for å lette 

kommu nikasjonen mellom 

de ulike avdelingene. VHFene 

er ikke minst på plass i 

overvåkingsrommet, der den 

ene veggen er dekket av seks 

skjermer som viser hele løpet 

fra ventemerd til bil. 

Til tross for alle forbedringer 

er slakterivirksomheten 

til Grieg Seafood overmoden 

for modernisering. Ny slakteriløsning 

er noe av det man 

har kjempet for lengst og med 

mest energi, og nå ser det 

ut til å være klarert for nytt 

storslakteri på Møllenes på 

den andre siden av Kåfjorden 

— og slik sett enda nærmere 

laksen i Øksfjord. Myndighetene 

har gitt grønt lys for et 

anlegg som kan slakte 70.000 

tonn på årsbasis. Alta kommune 

vil strekke seg for å 

legge til rette, men byggestart 

er ennå ikke bestemt. 

Løfterik, men 

vrien nabo 

Den ferske Grieg-laksen som 

pakkes i Isopro-kassene og 

tas over på bil, skal til EU. Det 

er lang vei å rulle, men man 

korter selvfølgelig ned ved å 

kjøre minst mulig i Norge. Fra 

Alta til Helsinki er det 130 mil, 

Produksjonssjef for matfisk i Grieg Seafood Finnmark, Joachim 

Sundheim, i samtale med driftssjef Kristjan Kristjansson (t.h.) hos 

Grieg Seafood på Simanes. (Foto: HMS) 

til Oslo 180. De siste årenes 

fokus på de såkalte nordområdene 

har lært oss at de 

nordligste delene av landet 

i mange sammenhenger er 

mere sentrale enn vi gjerne 

har ment før. Etter at den 

kalde krigen er forbi, kan det 

russiske nærværet også være 

et betydelig fortrinn. Av de ti 

vogntogene som daglig går fra 

Mainstream-slakteriet, ender 

tre i Russland. Hos NRS ser 

man plasseringen i forhold til 

disse markedene som et klart 

pluss. 

— Russland er det sterkest 

voksende laksemarkedet i 

verden. Vi ser det som et 

pre å selge dit i forhold til å 

sende sørover til markeder 

som ikke har den samme 

betalingsevnen som Russland. 

NRS-konsernet ønsker å vri 

salget fra Europa mot øst, 

slår Bekken fast. Laksen vi så 

forsvinne inn i bilen i enden 

av linjen hos Villa-slakteriet, 

skal rett øst. Turen går om 

neiden, men endes tasjonen 

kjenner ikke ledelsen. Partiet 

er eksportert gjennom Troika 

Seafood, som i dag like gjerne 

selger kongekrabbe, men som 

Villa Organic fremdeles eier 

en tredjedel av. 

Alternativt selges Laksefjord-, 

Varangerfjord-, 

Bygøyfjord- og Jarfjordlaksen 

gjennom Villa Organics heleide 

salgsselskap Villa Sales. 

Selv om russegrensen er 

rørende nær, kjøres også laks 

fra Kirkenes til gruppens eget 

foredlingsanlegg, Romsdal 

Processing i Misund. 

Russland er nær, og laksen 

hentes alltid av russiske 

sjåfører. For tiden kommer 

det ingen til Grieg Seafood 

på Simanes. På russisk side 

skal man ha påvist forhøyede 

verdier av bly i et parti frossen 

laks, og siden 28. august i fjor 

har det vært til lite hjelp for 

Grieg å være nær Russland. 

Grensen har vært stengt for 

dem. Mattilsynet på norsk 

side har ikke gjort lignende 

bly funn. Grieg-ledelsen kan 

bare jobbe for en åpning, og 

sende noe fisk til slakting hos 

Mainstream. Det var kanskje 

ikke tilfeldig at regiondirektør 

Vogntogene står klare til å ta Finnmarkslaksen videre til marke det. Akkurat i øyeblikket er grensen til 

Russland stengt for Grieg. (Foto: HMS) 


81


Håkon Volden er adm. direktør i Grieg Seafood Finnmark, og representerer 

også kontinuiteten. Faren Harald var en av de første som 

startet lakseoppdrett i fylket. (Foto: Lasse Sørnes) 

Håkon Volden nettopp i høst 

tok til orde for at lufthavnen i 

Alta skulle utvide rullebanen 

så de kunne flysende laks 

direkte til Japan? 

Fineste fisken? 

Laksefolket i Finnmark har 

altså noen særlige utfordringer 

og særlige fortrinn. Er 

så sluttproduktet i seg selv 

spesielt? 

— De sier at fisken blir 

ekstra blank og fin her oppe, 

sier Torgeir Nilsen, uten at 

Mainstream gjør noe spesielt 

for å markere dette i 

markedet. Norway Royal 

Salmon mener heller ikke det 

er grunn til å profilere noen 

spesielle Finnmarkskvaliteter. 

Det gjør derimot regiondirektør 

Håkon Volden i 

Grieg seafood. på inngangsdøra 

til slakteriet står ordene 

«Blue Silver,» og med et 

tilhørende emblem. Det finner 

man ikke på noen andre 

slakterier. «Blue Silver» skal 

være beste kvalitet fra Griegselskapet, 

som tross alt har 

verdens nordligste oppdrettslaks 

i folden. 

En fornøyd Per Magne Bølgen (t.v.) på vei mot land etter inspeksjon 

av et av anleggene til Norway Royal Salmon. (Foto: NRS)

Begrepet «Lys i husan» får en ny dimensjon i de delene av Jarf jorden der Villa Arctic sørger for at lyset er på. Både kjølighe ten, 

naturomgivelsene og avstanden til annen aktivitet hører med når selskapet skal profilere laksen sin. (Foto: HMS) 

— Det er en profil vi har brukt 

tidligere mot enkeltkunder og 

enkeltmarkeder. Den har ligget 

nede ett til to år, men nå tar vi 

den opp igjen. «Blue Silver» 

tar utgangspunkt i de naturgitte 

forholdene lengst nord, 

og at fisken blir blankere, sier 

Volden. Villa Arctic har det 

nordlige innebygd i firmanavnet. 

Samtidig er det særlig 

miljøprofileringen Villa Organic 

har gått for. 

— Det er ikke noe i veien 

for å bruke begge argumenter. 

Laksen vår er bærekraftig. 

Den kommer fra en 

region med nordlys, fantastisk 

naturmiljø og lang vei til 

andre aktører. Det siste har 

en reell betydning med tanke 

på smitte, sier per Gunnar 

Kvenseth i Villa Arctic. 

2012 var ikke noe lett år 

for oppdretterne i Finnmark. 

Lave sjøtemperaturer og 

lave priser er ikke det beste 

utgangspunktet for fortjeneste. 

De tyngste takene ble 

det sannsynligvis for Mainstream, 

som på toppen måtte 

håndtere et pd-utbrudd. Vår 

lille Finnmarks-safari slår vel 

fast at alle har sine spesielle 

utfor dringer, samtidig som 

dagens aktører er i ferd med 

å komme på plass. Da man 

begynte med lakseoppdrett 

lengst i nord, ristet de fleste 

på hodet. Vår besøksrunde 

bekrefter at de fleste minusene 

har en pluss-side. Men 

samtidig at ingen av plussene 

kommer av seg selv. 

Vår konklusjon er likevel at 

for dem som vil, kan og tåler 

står Finnmark for det største 

laksepotensialet. 

Torgeir Nilsen i Mainstream ønsker ikke å si for mye om de grønne 

konsesjonene før han vet mer om hva grønnheten egentlig innebær er. 

(Foto HMS) 


83

Lars Saunes har vært sjef for Kystvakten siden ettersommeren i fjor. Han ble født i Ålesund i 1959, og har vært tilknyttet marinen og Forsvaret 

siden 1980. Han har blant annet vært ubåt kaptein og er en av landets mest erfarne innen maritime operas joner. En periode ledet han den norske 

jakten på pirater utenfor Somalia. (Foto: Kystvakten) 


Tøffere kystvakt 

av Dag Erlandsen 

Kystvakten er det siste året blitt mer militær, mer hemmelig, mer 

selvstyrt og mer fiskerifokusert. Kort sagt mer tøff. Ett år har gått 

siden etaten flyttet nordover fra Oslo og Bergen, og kys tvaktsjef 

Lars Saunes (53) er klar for flytteevaluering. 

— Det blir en evaluering med pluss i 

regnskapet. Først og fremst ved at vi har 

fått mer kystvakt for pengene, etter å ha 

gjennom gått den største omstillingen 

siden etableringen av Kystvakten i 1977, 

sier flaggkommandøren selvsikkert. På 

denne og de følgende sidene gjør «Norsk 

Fiskerinæring» opp status etter at Kystvakten 

i fjor slo følge med luftfartsmyndighetene, 

Sjøfartsdirektoratet og Kystverket 

og flyttet — ut av Oslo-gryta. 

Alt gikk nordover 

Høsten 2010 kunngjør landets forsvarsledelse 

at man vil slå sammen de to 

kystvaktskvadronene i nord og sør, og 

samle alt ved basen på Sortland i Vesterålen. 

Hensikten er å komme nærmere 

Fakta 

Kystvakten: 

Årsbudsjett: 

1.030 millioner kroner 

Ansatte: 280 på sjøsiden, 71 

i landorganisasjonen, 770 

inkludert menige og vernepliktige. 

I tillegg kommer vakthold, 

renhold osv. med til sammen 

22 personer, samt de sivile 

mannskapene på de privateide 

fartøyene som er ansatt i de to 

kystvaktrederiene Remøy Shipping 

og Remøy Management. 

Kystvaktens viktigste operasjonsområde; 

nordområdene. Men omorga niseringen 

går lengre. Foruten å slå sammen de to 

skvadronene i Bergen og Sortland, vil 

generalene også flytte kystvaktledelsen 

i Oslo nordover, og samtidig gi etaten 

større myndighet og mer selvstendighet 

enn tidligere. Forslaget skaper støy og 

betydelig intern kritikk. Ansatte i Bergen 

føler seg overkjørt, men plan leggingen 

går sin gang og vedtaket blir effektuert 1. 

januar 2012. 

Det er nå ett år siden. 15 skip, 770 ansatte 

og vernepliktige og et driftsbudsjett 

på en drøy milliard kroner «har satt seg» 

i nord, og snart settes spaden i jorden 

for det nye permanente bygget som skal 

samle hele staben under ett tak. Brikkene 

er på plass og de første stegene er 

unnagjort. 

Ikke herre i eget hus 

Kystvakten er ikke som resten av Forsvaret. 

Heldigvis, vil mange si. Gjennom 

to tiår med forsvarsnedbygging har 

etaten vært under konstant oppbygging 

og modernisering, surfende på en bølge 

av høyt fokus på fiskeri, miljø og grensekontroll, 

samt alt annet som handler om 

økt aktivitet i nord. Den derpå følgende 

statusen har vært høy blant politikerne på 

Løvebakken — langt høyere enn statusen 

internt i Forsvaret. 

Operativt har nemlig etaten vært et avdelingskontor, 

kall det gjerne et underbruk 

eller enda rettere; en tjenesteleverandør 

for Forsvarets operative hovedkvarter i 

Bodø. Prioriteringer og avveininger er 

aldri blitt gjort av Kystvaktledelsen selv. 

Skva dronene fikk bare ordrer fra Bodø og 

hadde selv en begrenset innsikt i vurderingene 

som lå bak når skipene ble sendt 

ut på de ulike toktene. Ingen i Kystvakten 

kunne protestere når de mente de ble 

sendt i feil retning, siden de ikke så hele 

bildet. 

I dag er hele Kystvakten samlet på Sortland i Vesterålen. Her ligger to av de ni fartøyene i Ytre 

kystvakt ved kai, nemlig KV "Harstad" (borterst) og KV «Senja», som er det andre av de tre 

skipene i Nordkappklassen. Nordkappbåtene har et mannskap på rundt 50. (Foto: Erlandsen) 


85

Ulempen er lett å se, men det var også 

en fordel med dette. De lettbevæpnede 

kystvaktskipene var noe av det mest 

sivile du kunne finne i hele Forsvaret, en 

godlynt samaritan uten militære hemmeligheter 

og strenge portvakter foran etatens 

dører. Når miljøterrorist Paul Watson 

i sea shepherd ropte ut over eteren at 

hvalfangstnasjonen Norge var så redd for 

organisasjonen hans at de måtte sende 

krigsskip for å stoppe ham, smilte vi 

Foto: Tor-Arne Sandnes, Se Nor Design: D2 Grafisk AS 

KOMPETANSE • SKREDDERSØM 

www.trucktek.no 


nordmenn bare. Det var jo ikke krigsskip 

vi sendte, men kystvaktskip. Og det er 

noe helt annet. 

Militære hemmeligheter 

1. januar 2012 endret noe av dette seg. 

Med omorganiseringen har kystvaktledelsen 

også fått eget herredømme, med 

en helt annen operativ og selvstendig 

I dag har Kystvakten fire helikopterbærende 

fartøyer. Planen er å øke antallet til fem. Her 

er et helikopter på vei inn for landing på KV 

«Nordkapp». 

rolle enn tidligere — og økt innsikt. Full 

tilgang til alle militære opplysninger 

betyr graderte soner på kystvaktbasen, 

brannmurer, sikkerhetsutstyr og alt annet 

som følger med de militære hemmeligheter. 

En midlertidig kommandosen tral 

er etablert i administrasjonsbygget, for 

såkalt fredsopera tiv virksomhet. Men når 

nybygget er på plass i 2015-2016, vil 

etaten også ha fått en ny og permanent 

kommandosentral. 

Kun i tilfelle krig vil denne kommandosentralen 

ikke holde mål, men ordinær 

krig er som kjent ikke Kystvaktens 

hovedfokus. 

— Flyttingen nordover og den fysiske 

samlingen på Sortland var viktig. Vi kan 

nå utføre en mye mer helhetlig vurdering 

av re ssursbehovet. Men vårt virkelige 

kvantesprang ligger på nettet, der vi både 

får en sivil og en militær situasjonsforståelse, 

fastslår Lars Saunes, som satte seg 

i den nye sjefsstolen på ettersommeren 

i fjor. Han er en av landets mest erfarne 

innen marine operasjoner, og har blant 

annet ledet den norske jakten på pirater 

utenfor Somalia. I tråd med dette jobber 

For å få det beste resultatet må du ha den 

beste samarbeidspartneren 

Truck Tek er en av få leverandører av 

maritim hydraulikk i Norge som kan 

tilby kundestøtte helt fra skreddersøm 

av utstyr, til kontroll og sertifisering. 

Vår solide kompetanse og brede 

erfaring kommer våre kunder til nytte.

Flere kystvaktskip i Barentshavet betyr økt 

beredskap. I fjor var det med på å redde livet 

til en mann med hjerteinfarkt ombord i det 

estiske fartøyet «Plutonas», som befant seg i 

Hinlopenstre tet. (Foto: Kystvakten) 

han nå for å få inn flere tjenestemenn 

med erfaring fra marine operasjoner. 

Dessuten har han allerede fått inn 

operativ juridisk kompetanse. Mangeårig 

politiadvokat Marianne Stormo er Kystvaktens 

aller første operative jurist, til 

forskjell fra jurister som tidligere har 

vært tilknyttet kystvaktledelsen i Oslo. 

de opererte på departementsnivå, med 

ekspertise blant annet på internasjonale 

overenskomster. 17 år i rettssalen gjør 

Stormo til ekspert på et helt annet område, 

og hun bistår med taktisk og juridisk 

rådgivn ing — mens aksjonene pågår. 

Hun gransker kontrollørenes utøvelse 

av yrket, og kjører kurs for å heve det 

politifaglige nivået. Og hun vil forsøke å 

bedre samarbeidsrutinene opp mot de 

drøyt 20 politidistriktene med kyststripe, 

for at Kystvakten og politiet skal snakke 

samme språk. 

i tråd med omorganiseringen og 

kystvaktens økte ansvar, inngikk Norge 

og Russland i fjor høst avtale om at russiske 

skip ikke lenger skal oppbringes 

rutinemessig ved mindre forseelser. Det 

som kan løses på sjøen, bør nå løses på 

sjøen, fastslår den nye avtalen. Dette har 

Det er et stort hav og ofte langt til lands. Den tryggheten 

Kys tvakten representerer er utvilsomt god å ha for 

fiskerne. 

vært et mangeårig irritasjonsmoment for 

rus serne. De måtte på land og fikk flere 

dagers avbrudd i fisket, mens norske 

fartøy, som gjorde seg skyldig i akkurat 

de samme forseelsene, kunne fiske videre 

etter få timer. Løsningen og den nye 

avtalen legger imidlertid et større ansvar 

på kystvaktperson ellet, som må foreta 

full etterforskning ombord. Det krever økt 

kompetanse og personell som vet hva de 

holder på med. Siktelser etc. må oversettes 

til russisk, og det må stilles bank- 

garanti for at metoden skal følges. En 

detaljert liste er satt opp for hvil ken type 

saker som bør løses på hvilken måte, og 

erfaringene så langt karakteriseres som 

meget gode. 

Økt tilstedeværelse 

De færreste la merke til det, men i fjor 

høst var det flere kystvaktfartøy i Barentshavet 

enn normalt. Det var fordi kystvak- 


87

I 2012 foretok Kystvakten i alt 1.713 inspeksjoner. 40 av dem førte til anmeldelse eller 

oppbringelse til norsk havn. I de aller fleste tilfeller nøyer altså Kystvakten seg med en advarsel 

dersom alt ikke er som det skal være. 

tledelsen selv mente dette var nødvendig. 

Man overprøvet med andre ord det 

militære kravet om at det kun skal være 

ett fartøy i Barentshavet. 

Omleggingen kan allerede ha berget 

liv. Et estisk fartøy, «Pluto nas», fikk trålen 

i propellen rett før jul og fikk assistanse 

av KV «Svalbard», som da var på patrulje 

i nærheten. I det aksjonen var i gang, fikk 

en av esterne hjerteinfarkt. Kystvaktskipet 

hadde lege ombord, og mannen fikk øyeblikkelig 

hjelp før han deretter ble sendt 

til Longyearbyen med helikopter. 

Tidligere var faste skip og et fast antall 

fartøydøgn dedikert for henholdsvis Barentshavet 

og Nordsjøen. Etter omorganiseringen 

er det ingen nord-sør grense. 

Kystvaktfartøy sendes dit det trengs 

mest, og saunes mener det gir en bedre 

utnyttelse av re ssursene. Han fryktet 


først for utfordringene med at de samme 

fiskeriinspektørene nå måtte beherske to 

sett regelverk. Reglene for de to havene 

er nokså forskjellige; Nordsjøen med 

sine mange ulike bestander og spesielle 

regler, og Barents- og Norskehavet med 

sine enorme silde- og torskeressurser. 

Ett år senere sier han at kompetansehevingen 

har gått over all forventning. 

Inspektørene har gjennom flere år fått både 

økt kompetanse og myndighet. Ute på 

havet må de være både politimenn, tollere 

og fiskerikontrollører, og kravene om økt 

kjennskap til spesialregler for ulike fiskerier 

har ikke vært vesensforskjel lige fra alt det 

andre nye de har måttet tilegne seg. 

— Vi har ikke lenger to forskjellige 

kystvaktmiljøer og -kultur er i nord og sør, 

men ett. Jeg ser i grunnen bare fordeler 

med det vi har vært igjennom, sier 

saunes. 

— At inspektørene må leve med et 

komplisert regelverk er en sak. Det må 

fiskerne også. Er det vanskeligere å 

være lovlydig fisker enn før? 

— Det kan hende. Fiskerinæringen har jo 

Det er bilder som dette kystvaktsjefen helst 

vil se færrest mulig av — kystvaktfartøyer ved 

kai. Han har en drøm om dobbelt man nskap 

på alle båtene. Det vil øke antall fartøydøgn 

pr. skip fra 170 til 300. Her er det KV 

«Nornen» som ligger i bøyene. 

gått fra å ha rykte på seg om mye svart 

økonomi til å bli en gjennomregulert og 

gjennom kontrollert næring. Reglene er 

ofte detaljrike og kompliserte å holde 

styr på. På den annen side er de lettere 

tilgjengelige enn før. Fiskerne vet hvor på 

nettet de finnes, og det er sjelden diskusjoner 

mellom inspektører og skippere 

om selve ordlyden i regelverket. Vi har 

jevnlige møter med fiskeskippere der vi 

forklarer regelverket, og vi opplever at 

kompetansen i næringen er høy. Fiskerne 

setter seg godt inn i regelverket. 

Fiskerinærin ga viser akkurat den samme 

ansvarlighet som andre næringer, og jeg 

har over hodet ikke inntrykk av at det er 

noe «Vill Vest» der ute. 

— Kan en fiskeriinspektør utøve 

skjønn? 

-Til en viss grad, og med ordre om at 

tvilen skal komme fiskerne til gode. Vi 

bruker mer tid på hver inspeksjon enn 

tidligere, og er opptatt av helheten framfor 

detaljene. Vi forsøker å se hele produksjonen 

under ett. Vi oppretter altså ikke 

sak om vi ser at det kastes 5-6 fisk. Er det 

1.713 inspeksjoner, 415 advarsler 

og 40 anmeldelser 

eller oppbrin gelser til norsk 

havn for bevissikring. Det er 

Kystvaktåret 2012 i enkle tall. 

I 2012 ble Kystvakten i tillegg satt inn i 

171 søk- og redning saksjoner. Det ble 

foretatt 44 slep. Dertil har Kystvakten 

ved en rekke anledninger gitt medisinsk 

assistanse, dykkerassistanse og 

annen nødvendig hjelp til fiskeflåten. 

Kystvaktsentralen har mottatt ca. 

49.000 henvendelser i løpet av året. 

Dette er en økning på nærmere 12 

prosent fra 2010, og mer enn 10 prosent 

opp fra 2011. 

2012 var også året da etaten satte 

i drift et helhetlig sikker hetssystem, 

med egen sikkerhetsorganisasjon og 

trolig langt mer arbeid enn det som 

synes utad. Systemet har høstet anerkjennelse 

også utenfor Kystvakten. 

Kystvakten har tidvis hatt tekniske 

utfordringer. i perioder har man måttet 

legge fartøy til kai, både etter grunnstøting 

og motorproblemer i Nornenklassen. 

Derfor oppnådde man ikke 

pro duksjonsmålene i 2012. Også på

tvil, kan vi være en hel dag ombord i et 

fiskefartøy, for å veie ulike ting opp mot 

hverandre, sier Saunes, og fortsetter: 

— Ellers har vi jo etiske retningslinjer 

for kystvaktpersonell som tilsvarer 

retningslinjene for polititjenestemenn. Reglene 

er åpent tilgjengelig på nettet og vi 

har ingen ting i mot at de lastes ned ombord 

og gjøres kjent blant mannskapene. 

Kort sagt forteller disse at vi skal opptre 

høflig og korrekt, med respekt for dem 

vi inspiserer. Etikk er ellers et tema vi tar 

opp med jevne mellomrom, blant annet 

som en egen sekvens på kystvaktseminarene 

to ganger i året. 

— Fra tid til annen har inspektører 

blitt beskyldt for å opptre arrogant? 

— Det kjenner jeg meg over hodet ikke 

igjen i. Selv har jeg ikke fått en klage på 

at kontrollører har opptrådt ukorrekt. 

— Er vi blitt mer eller mindre lovlydige 

på havet? 

— Det er ikke godt å si. I forhold til 

antall inspeksjoner er prosentandelen advarsler 

og andre reaksjonsformer nokså 

konstant. 

Kystvaktåret 2012 i tall 

helikoptersiden er det utfordring er, i første 

rekke fordi de nye NH90-maskinene er 

forsinket, og med begrenset tilgjengelighet 

på de nå 30 år gamle Lynx-helikoptrene. 

«De nye NH90-helikoptrene vil 

starte trening og testing i Kystvakten i 

januar 2013 og vil gradvis innfases med 

mål om operative leveranser fra 2014», 

W 320 KV «Nordkapp» nærmer seg 40 år og er moden for utskifting. Fartøyet ble bygget under 

den kalde krigen og er pansret som et krigsskip. Panser står ikke øverst på ønskelisten når nye 

kys tvaktfartøy skal planlegges. 

heter det i årsmeldingen for 2012, som 

legger for dagen store forventninger når 

de nye maski nene for alvor tas i bruk. 

Årsmeldingen forteller videre at 

Kystvakten også bidro til å forhindre flere 

potensielle ulykker og havarier. I tillegg 

har Kystvakten, gjennom et seilingsmønster 

basert på kontinuerlig patrulje 

og tilstedeværelse, spilt en avgjørende 

rolle i forbin delse med en rekke havarier 

av fritidsbåter, fiskefartøy og større 

fartøy — ute i havet og inne ved kysten. 

Også i 2012 har Kystvakten gitt støtte til 

forskningen, spesielt knyttet til for skning 

på klimaendringer og dens innvirkning på 

arktiske områder. 

Det er først når noe går galt man erfarer hvor viktig det er å ha en godt utbygd og kompetent redningstjeneste. Det er også da fartøy og 

mannskap settes på de største prøvelsene. Å sette redningsmannskap ombord i en havarist når været er som verst, er ingen spøk. 


89

— Hvor stor del av Kystvaktens 

virksomhet er direkte knyttet opp mot 

fiskeriene? 

— Ca 70 prosent. 

— Dere har i mange år jobbet for å 

doble mannskap på kystvakts kipene. 

Hvor står dere nå, og hvilken effekt gir 

de to beman ningsløsningene? 

— I Ytre kystvakt har samtlige fartøy 

doble mannskap, bortsett fra KV «Andenes». 

I Indre kystvakt har nye «Magnus 

Lagabøte» ett mannskap, men får to. Tre 

av de andre fem fartøyene har dobbel 

besetning. Med dobbelt mannskap får 

vi 300 fartøydøgn pr. skip, med bare ett 

mannskap på båten får vi cirka 170 døgn. 

Økonomisk er det jo flere parametere 

som går uforandret, uansett om vi har ett 

eller to mannskap. Men grovt regnet sparer 

vi inn 26-27 millioner i året på å kjøre 

et gjennomsnittsfartøy i Ytre kys tvakt med 

bare ett mannskap, og ti millioner på et 

Indre kys tvaktfartøy. Målet vårt er klart; vi 

skal opp på dobbel besetning på samtlige 

15 kystvaktfartøy. 

W 303 KV «Svalbard» er det største 

kystvaktskipet i Norge, og måler nesten 104 

meter. Båten kan operere jevnt i is på inntil en 

meters tykkelse. «Svalbard» har et mann 

skap på 48. 


Planlegger nye fartøy 

Kystvaktskipene «Nordkapp», 

«Senja» og «Andenes» nærmer 

seg 40 år. Nå planlegges en ny 

generasjon helikopterbærende 

fartøy. 

— Planen er å øke antall helikopterbærende 

fartøy, i første omgang fra fire til 

fem, sier kystvaktsjef Lars Saunes. Saunes 

mener det er en dårlig ide å bygge 

nye store fartøy uten helikop terkapasitet. 

I dag har bare fire av de ni ytre kystvaktfartøyene 

slik kapasitet. 

For snart 20 år siden åpnet staten for 

å leie inn private fartøy til kystvakttjeneste 

på langtidskontrakter. Det innebar 

at avdan kede snurpere og andre fartøy 

som var satt midlertidig i kys tvakttjeneste 

kunne erstattes med moderne fartøy 

som faktisk var bygget for oppgaven. Det 

betød også at Kystvakten kunne teste ut 

helt nye fartøyløsninger uten stor risiko 

for å gjøre feil. 

erfaringene var så gode at staten 

har kjøpt flere av disse fartøyene, og 

Kystvakten ser i dag ikke noen grunn til 

å skille mellom løsningene på de private 

skipene og Kystvaktens egne fartøyer. 

De tre Nordkapp-skipene er bygget under 

den kalde kri gen, og pansret som krigsskip. 

Mens skrogene på de atskillig nyere 

privateide fartøyene er helt alminnelige. 

Bare gråfargen skiller dem fra sivile fartøy. 

Det er ikke lenger panser som teller 

når nye kystvaktskip skal planlegges. 

— I første omgang skal KV «Ålesund» 

skiftes ut. Vi ønsker å erstatte henne med 

et nytt helikopterbærende fartøy, dvs. 

en ny klasse som i neste omgang kan 

erstatte de tre Nordkapp-fartøyene. Jo 

færre ulike klasser vi bygger, jo lettere å 

drifte, sier saunes. 

Kystvaktfartøyene 

Her følger en liste over de 15 kystvaktfartøyene. 

Vi starter med de 9 fartøyene 

i Ytre kystvakt og deretter de 6 i Indre 

kystvakt. 

W 303 KV «Svalbard» 

Landets største kystvaktfartøy med 

deplasement 6.375 tonn, lengde 103,7 

meter, bredde 19,1 meter og med helikopterkapasitet. 

Bygget i 2001. Norges 

eneste isbryter, og kan operere i jevn is 

på en meters tykkelse; tykkere is i kortere 

partier. Mannskap: 48. Eier: Forsvaret 

W 320 KV «Nordkapp» 

Bygget i 1980, som det første av de 

tre skipene i Nordkapp-klas sen. Det 

er følgelig landets eldste kystvaktskip. 

Helikopterkapa sitet, deplasement 3.200 

tonn, lengde 105,05 meter, bredde 14,6 

meter. Toppfart; 22,5 knop. Mannskap: 

52. Eier: Forsvaret 

W 321 KV «Senja» 

Bygget i 1980, omtrent samtidig som 

«Nordkapp», og som det andre av de 

tre skipene i Nordkapp-klassen. Skipene 

er bortimot identi ske og utgjorde grunnstammen 

i Kystvakten etter at etaten ble 

opprettet i 1977. Eier: Forsvaret 

W 322 KV «Andenes» 

Bygget i 1981, som det tredje av Nordkapp-skipene, 

og med en litt høyere 

standard på enkelte detaljer. Var lenge 

Kystvaktens flag gskip, med tjeneste i 

Antarktis, i Gulfkrigen 1990-91 og som 

kongelig residens ved ulike anledninger. 

Eier: Forsvaret. 

W 312 KV «Ålesund» 

Bygget i 1996 ved Myklebust Mekaniske 

Verksted og er foreløpig det eldste av de 

innleide fartøyene. Lengde: 63 meter, 

bredde 11,5 meter. Toppfart: 17 knop. 

Mannskap: 22. Eier er rederiet Fosnavåg 

shipping as. 

W 341 KV «Bergen» er det nest yngste av kystvaktskipene, og tilhører Barentshavklassen. 

Båten ble ferdigstillet i 2010 ved Myklebust Mek. Verksted, og måler 93 meter. 


91

W 318 KV «Harstad» 

Bygget i Romania i 2005, opprinnelig for å 

kombinere oppgavene kystvakt og statlig 

slepebåttjeneste. Kjøpt av Forsvaret fra 

Remøy Shipping. Deplasement: 3.121 

tonn, lengde 83 meter, bredde 15,5 meter. 

Toppfart: 18 knop. Mannskap: 19. Eier: 

Forsvaret 

W 340 KV «Barentshav» 

Det første i Barentshav-klassen. Skroget 

bygget i Romania i 2009. Miljøvennlig 

gassdrift. Utstyrt for ubåtredning. innleid 

for 15 år fra Remøy Management. 

Lengde: 93,2 meter, bredde 16,6 meter, 


5,4 meter dyptgående. Toppfart; ca 20 

knop. Mannskap: 20. Eier: Remøy Management 

as 

W 341 KV «Bergen» 

Søsterskip til KV «Barentshav», med 

hybrid fremdrift der hoved drivstoffet er 

LNG-gass. Byggeår: 2010 (Romania/Myklebust 

Verft). 4.025 bruttotonn, lengde 

93 m, bredde 16,6 m, dybde 6,50 m. 

Toppfart ca. 20 knop. Mannskap: 20. Eier: 

Remøy Management AS 

W 342 KV «Sortland» 

Det tredje og siste skipet i Barentshav- 

W 322 KV «Andenes» er det tredje av 

fartøyene i Nordkappklassen, og ble bygget 

i 1981. Båten gjorde faktisk tjeneste under 

Gulfk rigen tidlig på 90tallet. 

klassen, bygget i 2010 og utleid av 

Remøy Management AS i Fosnavåg. 

Lengde: 93 meter, bredde 16,6 meter. 

Toppfart: 18 knop. 4.025 tonn. Mannskap: 

20. Eier: Remøy Management AS 

Indre kystvakt 

W 330 KV «Nornen» 

Dette er det første skipet i Nornenklassen, 

alle bygget i Polen i 2006-2007. 

Lengde 47,2 meter, bredde 10,3 meter, 

dypgang 4,2 meter. Deplasement 761 

tonn. Maksfart 14,7 knop. Mannskap: 13. 

De øvrige fire er W 331 KV «Farm», W 

332 KV «Heimdal», W 333 KV «Njord» 

og W 334 KV «Tor». Mannskap: 14. 

Eier «Nornen», «Heimdal» og «Tor» er 

Remøy Management AS. Eier «Farm» og 

«Njord» er Remøy Shipping AS. 

W 335 «Magnus Lagabøte» 

Bygget som utleiefartøy for Sjøheimevernet 

i 2011. Svært lik «Nornen»-klassen 

og overtatt av Kystvakten 1. januar 2013. 

Lengde: 49,6 m bredde: 10,3 m Dypgående: 

3,6 m til 4,9 m. De plasement 791 

tonn. Maksfart: 16 knop. Mannskap: 14. 

Eier: Remøy Shipping AS. 

W 332 KV «Heimdal» er ett av de seks skipene i Indre kystvakt, og tilhører Nornenklassen. Alle båtene i denne klassen ble bygget i Polen i 2006 

2007. Nornenbåtene måler 47,2 meter og har et mannskap på 13.

Om tonn og kroner 

Den tiden er for lengst forbi da man kan dumpe hoder og avskjær, også på Island. Dersom man skal mer enn doble verdien pr. kilo torsk, hvilket 

faktisk er ambisjonen, må alt tas vare på. Tørkede hoder er et godt betalt produkt flere steder i verden. 

isLand har LenGe vært en av de 

ledende fiskerinasjonene i Europa. Selv 

om fiskeriene også står sterkt langs kysten 

i Norge, har de aldri oppnådd samme 

oppmerksomhet som på Island. Da jeg 

vokste opp fulgte alle nøye med på radioen 

om hvordan de enkelte fiske båtene 

gjorde det, særlig i sildefiskeriene. Vi 

satt klistret til radioapparatene for å høre 

hvilke båter som hadde størst fangst. 

Navnene på de beste fartøyene og fiskeskipperne 

var godt kjent. Skipperne ble 

helter, og mange var minst like opptatt 

av sine favorittbåter som av det lokale 

fotballaget eller andre idret tsstjerner. 

Vi fulgte også nøye med på hva som 

skjedde i de vik tigste fiskeværene. Siglu- 

fjørdur, Raufarhøfn og Seydisfjørdur var 

kjente navn, selv om vi aldri hadde vært 

der. Under sildefisket om sommeren ble 

folketallet mangedoblet der de største 

fangstene kom på land. Vi kjente alltid 

noen som hadde deltatt på fisket, og som 

kunne fortelle om det ville livet ombord. 

Det samme gjaldt i torskefiskeriene, 

som for det meste foregikk under gytetiden 

på senvinteren. Der var det også knallhard 

kon kurranse om å levere mest fisk, og 

fiskeværene i sør fikk stor oppmerksomhet. 

Mange deltok i fiske og bearbeiding av 

torsk og hyse. Hele nasjonen fulgte nøye 

med på nyhetene. Det spilte ingen rolle 

hvor man bodde eller hva man drev med. Å 

følge med på fiskeriene var en viktig del av 

det å være islending. Alle hadde meninger 

om hvilke fiskebåter, skippere og fiskevær 

som var best. «Vidir» med skipper Eggert 

Gislason, «Høfrungur II» med skipper 

Gardar Finnsson og «Gullborg» med skipper 

Binni i Grøf er navn jeg fortsatt husker 

fra disse årene. Det tror jeg faktisk de fleste 

islendinger over 50 år gjør. 

Men når jeg tenker meg tilbake, var 

vi bare opptatt av kvantum og tonn. 

Ingen snakket om verdien av fangstene. 

Heltene ble helter fordi de fisket mye. Så 

enkelt var det! I dag håper jeg at denne 

tankemåten er endret. 

Fra 17 til 43 kroner 

For en del år siden var jeg med på en 

diskusjon i Fiskifelag Island om behovet 

for å utnytte fisken bedre. Like før hadde 

jeg deltatt på et møte hvor daværende 

formann i Norges Fiskarlag, Oddmund 

Bye, nettopp understreket behovet for 

økt FoU-innsats på dette området. Det 

ble blant annet kritisert at mye verdifullt 

restråstoff havnet på havet etter sløying. 

En av deltakerne på møtet — en kjent 

fiskebåtreder — mente at dersom det var 

penger å tjene på å utnytte avskjæret, så 

hadde rederne gjort det for lengst. Etter 

hans mening var det bortkastet energi 

å forske på utnyttelse av restråstoffene. 


93

Da Petur Bjarnasson flyttet til Vestmannaeyer midt på 1960tallet, Islands største fiskevær, kom han til et samfunn der fiskerinæringen sto i 

sentrum for det aller meste. I vårsesongen sto hele byen på hodet. Utover høsten var det mest stille. 

Utviklingen på dette området var kommet 

til veis ende, hevdet rederen. 

For ordens skyld må jeg understreke at 

dette møtet fant sted for snart 15 år siden. 

Senere har mange fiskebåtredere på Island 

brukt mye tid og penger på å utnytte 

råstoffet best mulig. Men jeg kom til å ten- 


ke på uttalelsen til Oddmund Bye da jeg 

nylig leste i avisene at to firma i Grindavik 

har etablert et samarbeid for å øke verdien 

av sine fiskeprodukter. Selskapene har 

allerede oppnådd gode resultater, men er 

på langt nær i mål. Ambisjonen er å øke 

verdien av hver torsk på fem kg fra 2.000 

til 5.000 is landske kroner, dvs. fra 17 til 

43 norske kroner pr. kilo. Om man oppnår 

dette for hele torskenæringen på Island, 

vil verdien av våre torskeprodukter øke 

med nesten 5 milliarder norske kroner pr. 

år. For et land som eksporterer sjømat for 

10-11 milliarder kroner årlig, betyr dette

et voldsomt løft. Ifølge talsmenn for de 

to selskapene trenger de ca. 20 millioner 

kroner til FoU pr. år for å gjennomføre 

prosjektet. Det var kanskje grunnen til at 

de gikk ut i media med saken. Å bruke 

mer penger på forskning er jo ikke så lett 

når myndighetene har innført en skatt på 

retten til å fiske. 

Uansett er det svært positivt at store 

selskaper begynner å tenke mer på verdiskaping 

enn tonn. Vi som er tilhengere 

av dagens kvotesystem, mener at dette 

systemet har bidratt til å endre næringens 

tankegang. Det er bra! 

Fiskeåret i 

Vestmannaeyjar 

Jeg flyttet til Vestmannaeyjar i 1966. Før 

det bodde jeg i Reyk javik, og visste lite 

om fiskerinæringen bortsett fra det jeg 

kunne høre på radio. Da jeg flyttet til 

Vestmannaeyar, som var og er Islands 

største fiskevær, lærte jeg masse om fisk 

og fiske foredling. De fleste tok gjerne en 

kveldstur ned i havnen for å sjekke hvilke 

båter som var inne med fangst. Mange 

kunne rett og slett ikke legge seg om 

kvelden uten denne obligatoriske turen. 

Noe av det første jeg lærte var det 

sterke sesongpreget i nærin gen. I januar 

og februar drev flåten primært med garn 

og line. Landingene økte jevnt frem mot 

påske, da vårsesongen var på topp. Fisken 

skulle på land og bearbeides, uansett 

hvor godt fisket var. Når det toppet seg 

måtte alle delta. De som arbeidet på 

kontorene hjalp gjerne til om kveldene. 

Alt dreide seg om å «berge» fisken på 

land. Ingen tenkte på eller var opptatt 

Fisken i havet skal komme hele Island til gode, og kravet til lønnsom drift blir stadig mer uttalt. 

Da nytter det ikke å holde stengt nesten halve året, slik mange fiskeribedrifter var nødt til da 

Petur Bjarnasson var guttunge. 

Silda har alltid vært viktig for fiskerinæringen på Island, selv i de årene nvgsilda var borte. 

Her snurperen «Asgridmur Hall dorsson» på feltet i februar 2011 i dårlig vær; 20 sekundmeter 

vind. 

av å tilpasse fangstene til kapasiteten i 

industrien. Ordet «kapa sitetstilpasning» 

eksisterte ikke i vokabularet. 

Når sesongen var ferdig 11. mai, la de 

fleste båtene over til trålfiske etter torsk 

og hyse. Noen satset på sjøkreps, andre 

gjorde seg klar til sildefiske. De største 

båtene gikk nordover for å fiske sild, de 

minste holdt seg på hjemmefeltene hvor 

det alltid var litt sommersild. 

Fra midten av august til årsskiftet var 

det ingen fiskeriaktivi tet i Vestmannaeyjar. 

De store båtene var fortsatt på sildefiske 

i nord, og fiskeanleggen og fryseriene i 

byen var lukket. Man brukte tiden til vedlikehold. 

Folk spilte bridge og sjakk, og 

samlet krefter til neste sesong. Slik forløp 

året i de fleste fiskeværene sør på Island 

på 1950- og 1960-tallet. 

Ny tid, nye krav 

Det som fungerte for 50 år siden, fungerer 

ikke i dag. Kravet til lønnsomhet har snudd 

opp ned på det meste. Hekktrålerne kom 

rundt 1970, omtrent samtidig med at silda 

forsvant, og skaffet fryseri ene jevn tilførsel 

av råstoff. I dag driver de fleste selskapene 

i næringen gjennom hele året. Arbeidsplanene 

er blitt bedre og sikrere. 

Selv om fiskeriene utgjorde en større 

del av Islands inntekter for 50 år siden 

enn i dag, er kravene til næringen blitt 

større. Derfor må man hele tiden drive 

produkt- og markedsutvikling, samt 

kostnadsreduksjon. Det er strenge krav til 

ferskhet, utnyttelse av hele fisken, bearbeiding, 

økt effektivitet og automatisering. 

Målet er færre mennesker i fangst og 

produksjon, lavere kostnader og høyere 

priser på produktene. 

Det er ingen tvil om at det er blitt vanskeligere 

å drive fisker ibedrifter lønnsomt. 

Det krever mer spesifikke kunnskaper og 

bedre utnyttelse av fiskebåter og foredlingsanlegg. 

Og det krever ikke minst økt 

vekt på FoU for å kunne utnytte alle nye 

mulighet er fullt ut. Næringens ledere må 

være åpne for nytenkning. 

Mye har forandret seg siden jeg var 

guttunge. Fiskerinæringen på Island 

utnytter landets viktigste naturressurs. 

Alle krever at dette skal skje til beste for 

nasjonen. Da kan det ikke lenger være 

slik at store deler av fiskeråstoffet kastes 

på havet. 


95

Fjelltorsken — bøndenes oppdrettslaks: 

Snipp, snapp, snute... 

Tiden løper. Det er nå fire år siden den syvende og 

foreløpig siste episode i serien om oppdrettslaken, 

eller «fjelltorsken» som vi kalte den. Vi innledet 

serien i november 2004, og i 2008 var kommersiell 

produksjon av lake på nippet til å starte. 

Dess verre ble prosjektet rammet av finanskrisen, 

som vi på mange måter fortsatt er inne i. Lite har 

skjedd de siste fire årene, og nå er tiden moden 

for å avrunde serien. — Lakeoppdrett ble ingen 

suksess. Men forhåpentligvis har serien i «Norsk 

Fiskerinæring» gitt leserne noe lærdom, oppsummerer 

gründer Rolf Selset i Calcus AS. 

«Det kan bli et eventyr, det 

kan bli en flopp. Uansett blir 

det spennende. Vi skal følge 

historien fra start til mål — enten 

fjelltorsken blir bøndenes 

oppdrettslaks eller et nytt mislykket 

forsøk på en blågrønn 

allians. Vi anser sjansen for 

det siste som størst» 


Slik innledet «Norsk Fiskerinæring» 

høsten 2004 reality-serien 

om fjelltorsken fra Stjørdal. 

Og vi fikk rett. Mange års 

erfaringer både med små og 

store private bedrifter har lært 

oss at det ofte er svært mangelfull 

innsikt og forståelse mellom 

politikere og byråkrater på den 

ene siden, private gründere og 

næringsutøvere på den andre. 

Dette skaper ofte alvorlige 

problemer for næring sutvikling. 

Vårt ønske med «reality-serien» 

om fjelltorsken var å skape litt 

bedre forståelse for hva privat 

næringsutvikling egentlig går ut 

på. I dag — ni år senere — må 

vi konstatere at det ble mange 

bratte motbakker for Rolf Selset 

og de andre ini tiativtakerne, og 

lenger og lenger mellom hver 

gang det var grunn til optimisme. 

I utgangspunktet var teknologikonseptet 

til Rolf Selset en 

helt ny resirkulasjons-metode 

for oppdrett av ferskvannsfisk. 

Metoden skulle gjøre 

det mulig å drive produksjon 

uten forurensning og utslipp 

av avløpsvann ved å bruke 

planter i renseprosessen, i 

tillegg til mekanisk rensing og 

biologiske filtere. 

Vannplanten Lemna minor 

(andemat) var ideell for 

jobben, og Selset satset på 

oppdrett av ferskvannsfisken 

lake for å teste teknologien. 

Det viste seg ganske raskt at 

andemat og lake, som litt for 

spøk ble omdøpt til «fjell- 

Ikke akkurat delikat å se på! Men 

lake smaker mye bedre enn den 

ser ut. Målsettingen i 2004 om å 

etablere 10 lukkede oppdrettsanlegg 

bare i Stjørdal i løpet av 

45 år, kokte bort i kålen. Hvert 

anlegg skulle produsere 500 tonn. 

(Foto: Roger Selset)

torsk», var langt mer økonomisk 

interessant enn selve 

resirkulasjons-teknologien. 

Hovedin nsatsen ble derfor 

konsentrert om å starte kommersiell 

oppdrett av begge 

arter. «Norsk Fiskerinæring» 

fikk høre om prosjektet, og her 

følger en oppsummering og 

avsluttende status. 

Proteinrik plante 

Andematen skulle brukes til 

å produsere proteinmel som 

erstatning for fiskemel og 

soyamel, i første rekke i fôr 

til fisk og husdyr. Det årlige mar- 

kedsbehovet for slikt proteinmel 

ble anslått til over 200 millioner 

tonn. Andemat inneholder ca. 

45 prosent pro tein, og er blant 

verdens raskest voksende planter. 

Den kan fordoble størrelsen 

i løpet av 16 timer, noe som gjør 

det mulig å produsere 4 ganger 

så mye protein pr. kvadratmeter 

som ved pro duksjon av soya. 

Forsøk med dyrking, tørking 

og oppmaling tyder på at mel 

av andemat kan konkurrere 

med soya både hva gjelder 

kostnader og kvalitet — i alle 

fall i varme strøk der det kan 

produseres andemat året rundt. 

Fôringsforsøk utført i samarbeid 

med EWOS Innovation AS, 

viser dessuten at proteinrikt mel 

av andemat kan være interessant 

som erstatning for fiskemel 

i laksefôr. Dog er det nødvendig 

med ytterligere forsøk. Tilsvarende 

forsøk i samar beid med 

Felleskjøpet fôrutvikling BA, 

viser at andematmel egner 

seg utmerket som proteinkilde 

i husdyrfôr, og Felleskjøpet vil 

delta som samarbeidspartner 

hvis man kommer i gang med 

kommer siell produksjon. EWOS 

har også tidligere gitt signal om 

å delta som samarbeidspartner 

hvis det startes kommersiell 

produksjon. Men verken EWOS 

eller Felleskjøpet er aktuelle 

som investorer. 

Det startet slik. En optimistisk 

Rolf Selset, daglig leder i Calcus 

AS, inviterte høsten 2004 «Norsk 

Fiskerinæring» med på ferden. 

Tanken var å starte oppdrett 

av lake i lukkede landan legg, 

rense vannet og fôre fisken med 

proteinrikt mel av andemat. De 

første forsøkene med andematen 

foregikk i tanker på for skningsstasjonen 

til Planteforsk på 

Kvithamar ved Stjørdal. (Foto: 

Thv jr.) 

Gründer og daglig leder i Calcus 

AS, Rolf Selset, forteller: 

— Tidligere vurderte vi 

muligheter for å starte kommersiell 

produksjon av andemat tre 


97

Andemat kan inneholde opptil 45 prosent protein. Det er en plante som 

vokser voldsomt raskt. Under gunstige vekstforhold kan den fordoble 

vekten i løpet av 16 timer. (Foto: Thv jr.) 

steder i Norge; med spillvarme 

fra Norske Skog på Skogn, fra 

Glava i Stjørdal og fra Hydro 

Aluminium på Sunndalsøra. 

Dette selv om det utvilsomt vil 

være billigere å produsere i 

sydligere strøk, der andemat 

som nevnt kan vokse hele året 

uten bruk av oppvarmet vann. 

Et anlegg i Norge vil trolig 

kunne brukes til produksjon 


av genmodifisert andemat til 

medisin er og andre spesialprodukter. 

Det er fortsatt 

aktuelt å starte produksjon her 

hjemme, men for øyeblikket 

har vi verken aktuelle lokaliteter 

eller investorer, sier Selset 

og fortsetter: 

— Produksjon av andemat 

i Brasil og sørlige Afrika har 

også vært vurdert. For øy- 

eblikket synes Indonesia mest 

aktuelt. Jeg var nylig på besøk 

i landet for å vurdere en meget 

aktuell lokalitet, og det pågår 

nå forundersøkelser og sonderinger 

for oppstart. Indonesia 

produserer ca. 1,5 million tonn 

oppdrettsfisk pr. år, primært 

tilapia og pangasius, dvs. arter 

som gjerne spiser fersk andemat. 

Fersk andemat alene 

gir ikke et fullverdig kosthold, 

verken for fisk eller husdyr. 

Men andematmel er utvilsomt 

en god proteinkilde for de 

indonesiske oppdrettsartene. 

Kort vei til markedet er derfor 

et moment som taler for kommersiell 

produksjon i landet, 

men fortsatt er vi jo avhengige 

av å få med oss inves torer. 

Et annet interessant 

moment ved produksjon i 

Indonesia, er at det opprinnelige 

teknologikonseptet, altså 

forurensningsfritt fis keoppdrett 

i ferskvann kombinert med 

produksjon av eget fiskefôr, 

kan få større betydning. I 

Indonesia foregår nemlig det 

meste av fiskeproduksjonen 

i ferskvann, med uunngåelig 

forurensning av innsjøene. I 

tillegg forurenser trolig anleggene 

sine egne loka liteter, slik 

vi også opplevde i barndommen 

til norsk lakseop pdrett, 

forteller Selset. 

Andemat i 

Indonesia 

Lake Toba ligger 900 meter 

over havet på Nord-Sumatra, 

og er ver dens største vulkanske 

innsjø. Den ble dannet 

for 75.000 år siden, og har 

lenge vært et viktig turistmål. 

Innsjøen er nesten 9 mil 

lang og 4 mil bred, og har et 

vannareal fire ganger så stort 

som Mjøsa. Urenset kloakk fra 

600.000 mennesker og stadig 

økende fiskeoppdrett — over 

150.000 merder allerede — 

har imidlertid forurenset sjøen 

så mye at pestplanten vannhyacinter 

er i ferd med å spre 

seg, og turiststrømmen har 

avtatt mye de senere år. 

Indonesia er verdens fjerde 

største demokrati med 240

millioner innbyggere. Norske 

myndigheter har de senere 

årene satset mye på miljø- og 

næringsmessig samarbeid 

med landet. Blant annet er 

det brukt atskillige millioner på 

nyplanting av skog for å redde 

regnskogen, noe som forøvrig 

ikke var særlig vellykket fordi 

40 prosent av de indonesiske 

regnskogene ble fjernet i 

samme peri ode! I Indonesia 

hugges regnskogene for å 

starte produksjon av palmeolje, 

mens avskogingen 

i Brasil skjer for å gi plass til 

soyaplantasjer. Rolf Selset er 

skeptisk: 

— Kanskje er det mer 

fornuftig av den norske staten 

å bruke skattepenger på å etablere 

andematproduksjon som 

ny næring i utviklingsland for 

å redde regnskoger og klima? 

spør han og fortsetter: 

— Det norske kronprinsparet 

var også nylig på besøk i 

Indonesia for å fremme videre 

samarbeid i miljø- og næringslivsaker. 

Hvem vet; kanskje er 

tiden moden for norsk finansiering 

av et stort prosjekt i 

Lake Toba. Vi er nå i ferd med 

å undersøke mulighetene for 

å bruke norsk kompetanse og 

teknologi til å gjøre oppdrettsnæringen 

i sjøen forurensningsfri, 

samtidig med at 

næringsstof fene fra merdene 

brukes til industriell produksjon 

av andemat og proteinmel 

til fiske- og dyrefôr. Dette 

kan samtidig skape flere tusen 

nye arbeidsplasser. I tillegg 

kan kloakk fra befolkningen 

renses ved hjelp av andemat, 

slik det er gjort tidligere i Bangladesh 

og slik det amerikanske 

selskapet Agriquatics LLC 

nå gjør i Barranca i Peru, sier 

Selset. 

Begge disse prosjektene 

ble ledet av Paul Skillicorn, 

som er verdens fremste 

ekspert på andemat. Han 

har allerede samarbeidet 

med Selset og Calcus AS 

i et par prosjekter. Det vil 

nok bli tungt å dra i gang et 

slikt kombinert og langsiktig 

storprosjekt i Indonesia, men 

sonderingene er i alle fall i 

gang. Norge har jo erfaring fra 

Mjøsaksjonen, men der var 

Andemat, eller «common duckweed», er en meget interessant plante. 

Flere miljøer rundt om i verden jobber med å utnytte den kommersielt, 

blant annet Agriquatics LLC. Her fra dette selskapets forsøk med 

soltørking av planten. Kunstig tørking blir for kos tbart. 

det vel husmødrene som bidro 

mest. Kanskje Norsk Institutt 

for Vannforskning (NIVA) kan 

samordne prosjektet for å 

redde Lake Toba også? 

De siste 20 årene er det 

hovedsakelig tre miljøer som 

har arbei det med ny kommersiell 

utnyttelse av andemat; 

Paul Skillicorn og Agriquatics i 

USA med kloakkrensing kombinert 

med proteinproduks jon, 

Anne Marie Stomp ved North 

Carolina State University og 

Biolex i USA med produk- 

sjon av medisiner basert på 

genmodifisert andemat og 

BioBase/Calcus i Norge med 

rensing av avløpsvann fra 

fiskeoppdrett og proteinproduksjon. 

— Både Skillicorn og 

Stomp er interesserte i å samarbeide 

med oss, sier Selset. 

— Nylig har også et amerikansk 

selskap, Parab el Inc, 

startet kommersiell produksjon 

av proteinmel av andemat i 

USA til bruk i fiske- og husdyrfôr, 

men også som nærings- 

Indonesia kan i dag være et aktuelt land å produsere andemat i. Det er et land Norge har gode bistandsforbindelser med, og som årlig 

produserer rundt 1,5 millioner tonn oppdrettsfisk, primært plan teetende arter som tilapia og pangasius. 


99

middel til mennesker. Parabel 

bruker en dyrkingsteknikk som 

ligner den vi har tenkt å bruke 

ved produksjon i Norge, og de 

har planer for produksjon både 

i Chile og Kina, forteller han. 

Våren 2012 ble det forøvrig 

organisasjonen International 

Lemna Association (ILA) 

dannet. Det er en verdensomspennende 

gruppe med 

et 20-talls personer som alle 

ønsker å jobbe for kommersiell 

utnyttelse av andemat. ILA har 

nå ukentlige nettmøter for å utveksle 

ideer og informasjon. 

Lunkne investorer 

Hva er så ståa for fjelltorsken? 

Rolf Selset forteller: 

— Like før jul i 2012 tok vi 

opp igjen kontakten med de 

inves torene vi nesten fikk med 

oss på kommersielt lakeoppdrett 

i 2007 og 2008, men 

som måtte ta en tenkepause 

på grunn av finanskrisen. Den 

er vi på mange måter fortsatt 

midt inne i, og vi har heller 


ikke nå fått napp. Planen om 

oppdrett av lake står dermed 

fort satt i stampe, men det 

arbeides videre med andre 

muligheter. Trolig er også 

dette mest aktuelt å etablere i 

utlandet, i første rekke Øst-Europa. 

Stadig mer av arbeidet i 

norsk havbruksnæring utføres 

jo nå av innleid utenlandsk arbeidskraft. 

Da er det sannsynligvis 

mest fornuftig å legge 

produksjonen der den billige 

arbeidskraften finnes. Polen, 

de Baltiske stater og Russland 

kan være aktuelle, men 

jeg må nok innrømme at det 

begynner å bli lite substans 

igjen i artikkelseriens hovedtittel; 

Fjelltorsken — bøndenes 

oppdrettslaks! 

Rolf Selset kan imidlertid 

fortelle at det foregår en viss 

ak tivitet på forskningsfronten. 

Et prosjekt for klekking og 

yngel produksjon av lake har 

pågått de senere år på Åland, 

og Univer sitetet i Olsztyn 

i Polen har arbeidet med 

lakeoppdrett i mange år. Nylig 

ble Selset også kontaktet av 

et Universitet i Belgia, som 

mener at lakeoppdrett er noe 

å satse på. 

— Jeg er fortsatt overbevist 

om at lakeoppdrett blir en 

realitet med tiden. Markedet 

vil i hovedsak være Horecabransjen, 

på grunn av den 

hummeraktige smaken og 

konsistensen som laken er 

kjent for. De prisantydningene 

vi har fått fra profesjonelt kokkehold 

tyder også på at det er 

mulig å oppnå god lønnsomhet. 

Markedspo tensialet er 

vi imidlertid blitt mer usikre 

på. Tidligere mente vi at man 

kunne produsere flere hundre 

tusen tonn i året. Nå tror jeg 

på mer beskjedne kvanta. Dette 

skyldes at tilapia, pangasius 

og lignende arter vil erobre så 

godt som hele lavprissegmentet 

i hvitfiskmarkedet, og at 

det bare blir luksusmarkedet 

igjen til andre hvitfiskarter. De 

som absolutt skal ha kveite, 

torsk, piggvar, steinbit og lake 

er villige til å betale for det. 

Men det er ikke sikkert at dette 

verdensmarkedet er på mer 

enn 10.000 til 50.000 tonn årlig 

pr. art! Time will show, sier 

en relativt pessimistisk Rolf 

Selset. 

Hva gikk galt? 

Det interessante spørsmålet 

i dag er hva som gikk galt? 

Hvorfor kom man ikke i gang 

med kommersiell produksjon 

av lake og ande mat? Rolf Selset 

har trukket flere konklusjoner. 

De viktigste er som følger: 

1) For dårlig markedsføring 

overfor investorer. De som 

startet med torskeoppdrett 

i Norge klarte å skaffe flere 

milliarder kroner fra statlige 

og private finansieringskilder, 

og det til en næring som etter 

Rolf Selset er ikke den første 

gründeren som møter motbør, og 

blir ikke den siste. Men humøret 

er fortsatt godt, og han har ikke 

gitt opp tanken om å tjene penger 

på andemat. Her på NorFishing 

i fjor høst. (Foto: Thv jr.) 

Lakeoppdrett blir ikke det nye 

lakseeventyret i Norge. Men 

helt utelukket er det ikke at 

andre land vil satse. De senere 

årene har det f.eks. foregått et 

forskningsprosjekt for klekking og 

yngelproduksjon av lake på finske 

Åland. 

Selsets mening har langt dårligere 

muligheter til å lykkes 

enn lakeoppdrett. 

2) Oljen vanskeliggjør 

etablering av annen næringsvirksomhet 

i Norge. Med tanke 

på finanskrisen må vi selvsagt 

være meget tak knemlige for 

oljen, men den har presset 

opp lønninger og kostnad er 

for all annen næringsvirksomhet. 

Det har igjen medført at 

stadig mer av norsk næringsliv 

som ikke er olje- eller ITrelatert 

legges ned eller flyttes 

utenlands. Lakseoppdrett er et 

delvis unntak, men stadig mer 

av arbeidet utføres som nevnt 

av utenlandsk arbeidskraft. 

Situasjonen bedres neppe vesentlig 

før oljealderen er slutt. 

3) For kortsiktige og lite 

risikovillige norske investorer, 

som helst vil komme til dekket 

bord. Det finnes mange 

investeringsmu ligheter med 

langt bedre utsikter til rask fortjeneste 

enn fis keoppdrett og 

andematproduksjon. IT-bransjen 

er helt spesiell i så måte, 

og det reduserer sterkt antallet 

av investorer som vil satse på 

andemat og «fjelltorsk». 

4) Samarbeid med statlige 

institusjoner er meget vanskelig 

og risikabelt. Dette skyldes 

at politikere/byråkrater og 

næringsutøvere generelt har 

svært liten innsikt i hverandres 

arbeidsområder og utfordringer. 

Dette har skapt store 

problemer for Calcus ved flere 

anledninger. 

I «Norsk Fiskerinæring» 

avslutter vi denne artikkelen 

som vi begynte: Snipp, snapp, 

snute! 


101


2012 

år’reit? 

2010 ble et kanonår i fiskeri- og 

havbruksnæringen. 2011 var et 

skritt tilbake, og i fjor gikk det 

ytterligere litt den gale veien. 

Skjønt ikke på Børsen. Der tar 

man jo både sorgene og gledene 

på forskudd. I 2011 ble den samlede 

børsverdien av sjømatselskapene 

halvert. I 2012 tok man 

nesten igjen alt det tapte. Sålenge 

investorene tror at lakseprisene 

skal opp, er de fornøyde! 

Nå skal vi ikke påstå at 2012 

ble et dårlig år. Tross alt økte vi 

produksjonen av laks og ørret 

med nesten 200.000 tonn, 

og landin gene av torsk nådde 

nesten 360.000 tonn, det høyeste 

på veldig mange år. Men 

gleden over økte kvanta blir ofte 

borte når prisene faller. Da har 

man jo i realiteten bare jobbet 

mer for det samme. I 2012 falt 

førstehåndsprisen på våre to 

viktigste produkter — laks og 

torsk — med henholdsvis 15 og 

10 prosent. 

Oppdretterne økte likevel sine 

inntekter med 3-4 prosent, og 

satt igjen med minst 1,5 milliarder 

kroner i pluss. Fiskerne mistet 

nesten 2 milliarder kroner i 

fangstverdi, og fikk et vesentlig 

dårligere år enn i 2011. Men 

da sammenligner vi altså med 

det desidert beste året gjennom 

tidene. Som alltid var det store 

forskjeller mellom flåtegruppene 

— og fra fartøy til fartøy. 

Fiskeindustrien tjener generelt 

for lite penger. Slik har det vært 

i mange år, og 2012 ble dessverre 

intet unntak. Så enkelt kan 

vi i grunnen oppsummere den 

historien. I pelagisk sektor merket 

man svært godt nedgangen i 

kvotene på sild. 

Så noterte vi 37 konkurser i 

fiskeri- og havbruksnæringen i 

året som gikk. Det var 50 prosent 

flere enn året før, og kanskje 

en bekreftelse på at de økonomiske 

resultatene gikk ned. 

Rett nok har antall konkurser 

vært mye høyere før, men det er 

jo en mager trøst for de som ble 

rammet i 2012. 

Lysten til å etablere nye selskaper 

i fiskerisektoren gikk noe 

opp i løpet av fjoråret. I alt noterte 

vi 97 nyetableringer, en økning 

på 18 fra året før. Men nå 

kan vi selvsagt ikke bruke antall 

nye selskaper som et mål på 

interessen for å drive med fisk 

og havbruk. Både fiske og oppdrett 

er strengt adgangsregu lert, 

og terskelen for å starte fiskeproduksjon 

blir stadig høyere. 

Går vi 10-15 år tilbake i tid var 

det ikke uvanlig med over 200 

nyetableringer pr. år.

SOM ALLTID ETTER et årsskifte har vi 

samlet tall om året som ligger bak. Fangster 

og fangstverdi, fiskevareeksporten, 

konkurs er og nyetableringer i fiskeindustri 

og handel fremgår av tabel lene 1 til 6. De 

tar pulsen på året 2012. 

Fangstkvantumet finner vi i tabell 1. 

Utenlandske landinger er ikke medregnet. 

I tillegg til det som er oppgitt i denne tabellen 

ble det i 2012 landet 129.000 tonn 

torsk og torskeartet fisk fra utenlandske 

fiskere i Norge, til en verdi av 1.015 millioner 

kroner. Videre tok vi imot 147.000 

tonn pelagisk fisk til en verdi av 1.137 

millioner. Alt i alt ble det landet 288.000 

tonn fisk, sild o.l. fra utenlandske fiskere 

til en førstehåndsverdi på litt over 2,3 milliarder 

kroner. Det var 10.000 tonn og 70 

millioner kroner mindre enn året før. Totalt 

omsatte dermed fiskesalgslagene for 16,4 

milliarder kroner i 2012 — 1,9 milliarder 

mindre enn året før og en svikt på ca. 10 

prosent. For hver krone omsatt gjennom 

lagene tilfalt 14 øre utenlandske fiskere; 1 

øre mer enn i 2011. 

Norske fiskere leverte på sin side 

273.000 tonn fisk, skalldyr og krill i utenlandske 

havner og til utenlandske kjøpefartøy 

til en verdi av 666 millioner kroner, 

i all hovedsak kolmule (91.000 tonn), 

lodde (41.000 tonn), sild (33.000 tonn) og 

antarktisk krill (93.000 tonn). Krillen ble 

betalt med en snittpris på 51 øre pr. kilo, 

nøyaktig det samme som i 2011. 

Inkludert utenlandske landinger og 

fratrukket det vi leverte direkte i utlandet, 

ble landanleggene i Norge tilført i 

underk ant av 2,2 millioner tonn fisk og 

sild i 2012, til en samlet førstehåndsverdi 

på nesten 15,6 milliarder kroner. I tillegg 

kom nesten 1,3 million tonn oppdrettsfisk 

til en førstehåndsverdi (rund, bløgget ved 

merd) på knapt 26 milliarder kroner. 

10 prosent prisfall 

på torsken 

Holder vi oss til torsken ble 2012 et dårligere 

år enn 2011. Rett nok økte kvantumet 

med over 17.000 tonn — til 357.000 

tonn. Men snittprisen til fisker gikk ned 

1,10 kroner pr. kilo, eller med nesten 10 

prosent. Det betyr at førstehåndsverdien 

falt med 190 millioner kroner, dvs. med 

4,8 prosent. I 2012 tok norske fiskere på 

land torsk for nesten 3,8 milliarder kroner. 

I 2013 ligger det an til et enda større 

prisfall enn i fjor, men det får vi komme 

tilbake til om ett år. 

Etter flere år med prisøkning på seien, 

kom omslaget i 2012. Snittprisen falt med 

30 øre pr. kilo, eller med 3,8 prosent. 

Tabell 1: Fangstkvantum i tusen tonn, rund vekt. Eks. tang og tare. Tallene inkluderer 

ikke landinger fra utenlandske fiskere, men inkluder er norske landinger 

i utlandet. Solgt slaktekvantum for laks og ørret er oppgitt i rund bløgget vekt. 

Tallene for 2012 er foreløpige. 

2005 2006 2007 2008 2009 2010 2011 2012 

Oppdrettslaks : 587 630 744 738 863 944 1.006 1.183 

Oppdrettsørret : 59 63 77 85 74 56 54 74 

Oppdrettstorsk : 7 11 11 18 21 21 15 10 

Oppdrett totalt : 653 704 832 841 958 1.021 1.075 1.269 

Torsk : 226 221 218 215 244 283 340 358 

Reker : 48 39 37 31 27 22 24 20 

Sum torskesektor * : 674 721 722 723 731 882 926 902 

Sum sildesektor : 1.719 1.536 1.671 1.713 1.806 1.797 1.370 1.235 

Sum totalt : 3.046 2.961 3.225 3.277 3.495 3.700 3.371 3.406 

* Inkluderer skalldyr, skjell og biprodukter, samt krill. 

Tabell 2: Førstehåndsverdien i millioner kroner. Eks. tang og tare. Tal lene for 2012 

er foreløpige, og inkluderer ikke direktelandinger fra utenlandske fiskere. Norske 

fiskeres landinger i utlandet er medregnet. Førstehåndsverdien for oppdrettslaksen 

er beregnet ut fra prisene for rund bløgget fisk ved merd. 

2005 2006 2007 2008 2009 2010 2011 2012 

Oppdrettssektoren : 13.731 17.592 17.510 17.448 22.445 30.600 25.300 25.700 

Torskesektoren : 6.534 7.517 7.766 7.318 6.567 7.513 8.725 8.169 

Sildesektoren : 5.122 4.164 4.283 4.841 4.744 5.835 7.155 5.737 

Sum totalt : 25.387 29.273 29.559 29.607 33.756 43.813 41.180 39.606 

Kilopris laks, rund bløgget fisk ved merd i 2012 : kr. 20,30 

Kilopris ørret, rund bløgget fisk ved merd i 2012 : kr. 19,70 

Tabell 3: Prisutviklingen på førstehånd for oppdrettslaks, torsk, sei og reker, rund 

vekt. Omfatter ikke utenlandske landinger. Kroner pr. kilo 2006-2012. 

Tallene for 2012 er foreløpige. 

2006 2007 2008 2009 2010 2011 2012 %-vis endr. 

2011–12 

Oppdr.laks : 24,73 20,82 20,64 23,38 30,40 23,80 20,30 – 14,7% 

Torsk : 14,94 16,96 16,40 11,59 10,48 11,64 10,54 – 9,5% 

Sei : 5,43 5,61 5,57 5,97 7,03 7,84 7,54 – 3,8% 

Reker : 15,95 17,76 19,13 20,28 23,42 24,44 25,75 5,4% 

Tabell 4: Fiskevareeksporten i millioner kroner. Tallene for 2012 er foreløpige, og 

bygger på oppgaver fra Norges sjømatråd. 

2007 2008 2009 2010 2011 2012 

Fersk fisk : 15.225 16.163 20.117 25.927 24.771 25.538 

Fryst fisk : 5.012 5.433 6.282 7.204 8.854 7.541 

Fryst filét : 2.198 2.160 2.962 3.617 3.717 3.415 

Sild : 3.265 3.775 4.035 3.664 4.248 4.065 

Klippfisk : 3.340 3.118 3.067 3.553 3.773 3.460 

Fersk filét : 2.133 2.128 3.309 4.262 3.478 3.396 

Reker og skalldyr : 834 1.112 896 811 908 829 

Saltfisk : 1.523 1.443 900 932 1.034 825 

Mel og olje : 895 977 888 1.024 725 698 

Tørrfisk : 678 659 651 644 645 602 

Andre fiskevarer : 1.714 1.765 1.585 1.980 1.231 1.228 

Sum totalt : 36.817 38.733 44.692 53.618 53.384 51.597 

* Gruppen «Andre fiskevarer» omfatter blant annet lever og rogn, fis keavfall, medisintran, 

industritran og andre fett og oljer, samt en stor mengde tilbredede fiskeprodukter som 

ikke dekkes av de øvrige kategoriene. 


103

Siden 2008 har likevel seiprisen økt med 

35 prosent. Prisen på reker har steget 

hvert år siden 2006, og endte i fjor på 

25,75 kroner. Det var 5,4 prosent høyere 

enn i 2011. Derimot fikk vi en markert 

dropp i rekekvantumet, fra 24.000 til litt 

under 20.000 tonn. Vi må veldig mange 

år tilbake for å finne et tilsvarende dårlig 

rekefiske. 

Holder vi oppdrettsfisken utenom 

viser tabell 2 en skuffende reduksjon i 

førstehåndsverdien fra 2011 til 2012 på 

nesten 2 milliarder kroner, eller hele 12,5 

prosent. I alt fikk norske fiskere utbetalt 

ca. 13,9 milliarder kroner i 2012, inklusiv 

det de leverte i utlandet. Førstehåndsverdien 

gikk ned både i torske sektoren og 

sildesektoren, dvs. med henholdsvis 6,4 

og 19,8 prosent. Det er ingen tvil om at 

driftsmarginene i flåteleddet ble svekket 

i 2012, og særlig i pelagisk sektor. Kort 

sagt; fjoråret ble en nedtur for de som 

fisker. 

10 kroner ned! 

2012 ble et strålende rekordår i norsk lakseoppdrett 

om vi regner i tonn. Produksjonen 

av laks økte med 177.000 tonn, 

eller med 17,6 prosent. Da året var omme 


hadde vi slaktet 1.183.000 tonn laks, 

regnet i rund, bløgget vekt. Produksjonen 

av ørret gikk enda mer opp, fra 54.000 til 

74.000 tonn, altså med hele 37 prosent. 

Plusser vi på andre arter — med oppdrettstorsken 

i spissen — nådde vi nesten 

1,3 million tonn. Det er så vi må klype oss 

i armen. Laksen er — og har alltid vært 

— totalt dominerende. I 2012 sto den for 

over 93 prosent av totalen. 

I 2011 falt eksportprisen på fersk laks 

med 17,4 prosent. I fjor falt den ytterligere, 

fra 31,93 kroner til 27,64 kroner 

pr. kilo, dvs. med 13,4 prosent. På to år 

har altså eksportprisen falt med ganske 

nøyaktig 10 kroner pr. kilo. Det er dramatisk. 

Likevel anslår Kontali Analyse at 

marginen pr. kilo rund laks levert slakteri i 

2012 var et sted mellom 1,30 og 1,60 kroner. 

I så fall ga det et samlet overskudd i 

produksjonen av laks og ørret på mellom 

1,5 og 2 milliarder kroner. Totalt kan vi 

anslå den sam lede førstehånsverdien i 

oppdrettssektoren til 25,7 milliarder, en 

økning på ca. 400 millioner fra året før. 

Mange er spente på utviklingen i 

oppdrettsnæringen i 2013. Pro duksjonen 

i Norge forventes å gå noe ned, og prisutsiktene 

er lyse. Det forklarer børsoppgangen. 

Biomassen av laks i merdene 

ved inngangen til året var 689.000 tonn, 

vel 20.000 tonn mer enn ved årsskif- 

Ting henger sammen. Når vi reduserer 

fangstene av makrell med 30.000 tonn blir 

det mindre å selge til Japan. Når prisen dertil 

stuper med 5 kroner pr. kilo, sier det seg selv 

at Japan raser nedover på listen over våre 

viktigste eksportmarkeder regnet i verdi. 

tet 2011/2012. Biomassen av ørret var 

43.000 tonn, omtrent det samme som 

året før. 

Forward-prisene til Fish Pool ASA viser 

et stabilt nivå gjennom første halvdel av 

2013 på 33-34 kroner pr. kilo for fersk 

norsk oppdrettslaks i størrelsen 3-6 kilo 

levert Oslo. Fra juli til desember forventes 

prisen å falle med 2-3 kroner. For 2013 

under ett forventes dermed eksportprisen 

å ligge tett oppunder 32 kroner pr. kilo, 

og i 2014 omtrent det samme. Om disse 

progno sene slår til går norske oppdrettere 

to gode år i møte. 

Kontali Analyse antar at produksjonen 

av laks og ørret i Norge vil falle med 40- 

50.000 tonn i 2013, dvs. med 3-4 prosent. 

Et lite skritt tilbake 

Etter et lite dropp i eksportverdien fra 

2010 til 2011, et kraf tig fall i laksepri-

sene og finanskrise i Europa, var mange 

bekym ret for hvordan fiskevareeksporten 

skulle utvikle seg i 2012. 

I dag kan vi konstatere at de største 

pessimistene tok feil. Fisk og sjømat står 

seg forbausende bra mot økonomiske 

nedgangstider, og da Terje Martinussen 

ønsket velkommen til Sjømatrådets årlige 

pressebriefing i begynnelsen av januar, 

var det med budskapet om at sjømateksporten 

også i 2012 hadde passert 50 

milliarder kron er. Rett nok var det en liten 

nedgang fra 2011, men ikke i nærhe tene 

av det man kunne ha fryktet. 

I et historisk perspektiv ble 2012 et nytt 

flott eksportår for norsk fiskeri- og havbruksnæring. 

Rett nok måtte oppdretterne 

som nevnt akseptere enda et år med 

prisfall på laksen, men en kraftig økning i 

ekpsortvolumet bidro til at eksportverdien 

faktisk økte med nesten en halv milliard 

kroner. I snitt for alle varianter falt lakseprisen 

med vel 4 kroner fra 2011 til 2012, 

eller med 13,9 prosent. Eksportkvantumet 

økte fra 964.000 til 1.137.000 tonn, 

regnet i rundt vekt. 

Det er ikke uten grunn at vi fokuserer 

på laksen. Den fantastiske utviklingen i 

sjømateksporten de siste 20 årene må jo 

for en stor del tilskrives veksten i norsk 

havbruk. I 2012 sto oppdrettsfis ken for vel 

61 prosent av den totale eksportverdien. 

Året før var andelen 58 prosent. Norge 

som sjømatnasjon blir mer og mer avhengig 

av oppdrettsfisken. 

Tabellen under viser eksportverdien 

fordelt på fiskeslag siden 2009: 

Eksporten av fisk fordelt på fiskeslag. 

Mill. kroner. 

2009 2010 2011 2012 

Laks : 23.663 31.285 29.183 29.632 

Torsk : 5.024 5.689 6.129 5.632 

Sild : 4.044 3.664 4.248 4.065 

Makrell : 2.192 2.972 3.591 2.957 

Sei : 1.938 2.094 2.164 1.680 

Hyse : 1.064 1.339 1.540 1.459 

Ørret : 1.941 1.609 1.412 1.697 

Reker : 498 492 603 567 

Laks og torsk har de senere årene stått 

for rundt 2/3-deler av den samlede fiskevareeksporten 

fra Norge. I fjor sto laksen 

alene for 57,4 prosent av eksportverdien, 

en oppgang fra 55,2 prosent i 2011. 

Foreløpige tall viser at eksportverdien 

i 2012 havnet på 51.597 millioner kroner, 

ned fra 53.384 millioner i 2011. Verdifallet 

utgjorde 3,3 prosent. Eksportvolumet 

gikk også ned, fra 2.439 tusen tonn til 

2.362 tusen tonn. I snitt, for alle fiskeslag 

og produktgrupper, gikk dermed 

eksportprisen i 2012 ned med 4 øre, eller 

0,2 prosent. Nettoeksporten, etter at vi 

justerer for importen av fisk, gikk ned med 

2,2 milliarder kroner, dvs. fra 45,8 til 43,6 

milliarder kroner, eller med 4,8 prosent. 

Tabell 5: Nyetableringer i fiskeindustri og fiskeoppdrett i 2012 

Nr. Dato Firma Adresse Virksomhet 

1. 7/1 Ottar Statle AS 8370 Leknes Fiskeproduksjon 

2. 11/1 Eidesvik Seafood AS 5443 Bømlo Fiskehandel 

3. « Fisk fra Havet 2320 Furnes Fiskebil 

4. 12/1 Polartrade AS 6900 Florø Fiskehandel 

5. 21/1 Norwegian Arctic Seafood AS 0667 Oslo Fiskehandel 

6. 23/1 Gullfisk AS 8400 Sortland Fiskeproduksjon 

7. 24/1 Drøbak Fiskerøkeri AS 1430 Drøbak Fiskeproduksjon 

8. 30/1 Tom Rørnes Fisketorget inne AS 5010 Bergen Fiskebutikk 

9. « Great Scallop AS 1450 Nesoddtangen Fiskehandel 

10. 6/2 Kleivan Fisk AS 8360 Bøstad Fiskeproduksjon 

11. 13/2 Næss Sjømat AS 2150 Årnes Fiskehandel 

12. 15/2 Lofoten Biprodukter AS 8360 Bøstad Fiskeproduksjon 

13. 16/2 Klippfiskbua Godø 6055 Godø Fiskeproduksjon 

14. 18/2 Nessan Fisk AS 8316 Laupstad Fiskehandel 

15. 21/2 Arctic Shellfish 9013 Tromsø Fiskehandel 

16. 1/3 Fiskefruen DA 5244 Fana Fiskebil 

17. 5/3 Arctic Seafood Express AS 8481 Bleik Fiskehandel 

18. 7/3 Norsildmel AS 5141 Fyllingsdalen Fiskehandel 

19. 8/3 Bedriftsomega AS 8028 Bodø Helseprodukter 

20. « Auss Laks AS 5392 Storebø Fiskeoppdrett 

21. 12/3 Jensen Fisk AS 9303 Silsand Fiskehandel 

22. « Uthaug Fisk AS 7142 Uthaug Fiskeproduksjon 

23. 13/3 Seafood House AS 9615 Hammerfest Fiskehandel 

24. « Telemarkrøye AS 3870 Fyresdal Fiskeoppdrett 

25. 15/3 Fjellskål Fisketorget AS 5003 Bergen Fiskehandel 

26. 16/3 Mehamn Fisk AS 9770 Mehamn Fiskehandel 

27. 21/3 Norwegian Superior Salmon AS 5937 Bøvågen Fiskeproduksjon 

28. 21/3 Tønsberg Fisk AS 3126 Tønsberg Fiskemottak 

29. « Tyrifjorden Fisk AS 3370 Vikersund Fiskeoppdrett 

30. 28/3 Maredeus Norway AS 6004 Ålesund Fiskeproduksjon 

31. 31/3 Norwegian Seafood Supply AS 5003 Bergen Fiskehandel 

32. 3/4 Dønna Sjømat DA 8820 Dønna Fiskeproduksjon 

33. 4/4 Hillersøy AS 6800 Førde Fiskehandel 

34. 10/4 Fish Me Fisketorget AS 5014 Bergen Fiskebutikk 

35. « Bioactive Foods AS 1356 Bekkestua Helseprodukter 

36. 11/4 Polar Seafrozen AS 6092 Fosnavåg Fiskeproduksjon 

37. 14/4 SalMar Finnmark AS 9990 Kirkenes Fiskeoppdrett 

38. « Norwegian Quality Seafood AS 0458 Oslo Fiskehandel 

39. 23/4 Embla Båtsfjord AS 9990 Båtsfjord Fiskeproduksjon 

40. 24/4 Vestnorsk Fisk AS 1364 Fornebu Fiskeoppdrett 

41. 25/4 Premier Seafood AS 6010 Ålesund Fiskehandel 

42. 3/5 Jarle Jørgensen Fiskeutsalg 8651 Mosjøen Fiskebutikk 

43. 7/5 Ryfylke Rensefisk AS 4160 Finnøy Fiskeoppdrett 

44. « Sirius Seafood AS 0258 Oslo Fiskehandel 

45. 8/5 Kiberg Fiskekjøkken AS 9960 Kiberg Fiskeproduksjon 

46. 9/5 Nordic Fish Oil AS 1400 Ski Fiskehandel 

47. 23/5 Utsira Laks AS 4046 Hafrsfjord Fiskeoppdrett 

48. « Villfisken Delikatesse AS 3512 Hønefoss Fiskebutikk 

49. 26/5 Viking Tørrfisksnacks AS 5464 Dimmelsvik Fiskehandel 

50. 5/6 Goldfish Oleg Aleshkov 6002 Ålesund Fiskehandel 

51. 21/6 Frøya Havbeite AS 7270 Dyrvik Havbeite 

52. « Global Fish AS 6092 Fosnavåg Fiskehandel 

53. « Hortimare AS 6924 Hardbakke Tangproduksjon 

54. 23/6 Norpol Fish AS 3041 Drammen Fiskehandel 

55. 26/6 Fiskeboden.no DA 5224 Nesttun Fiskebil 

56. 27/6 Anitas Sjømat AS 8390 Reine Fiskeproduksjon 

57. « Sakrisøy AS 8390 Reine Fiskeproduksjon 

58. 11/7 Godø Sjømat AS 6475 Midsund Fiskemottak 

59. 14/7 Silvershrimp AS 1366 Lysaker Oppdrett 

60. 17/7 Scandia Fish AS 3264 Larvik Fiskehandel 

61. 21/7 Adversitus Seafoods Limited 9514 Alta Fiskeproduksjon 

62. 24/7 Viknamat AS 7241 Ansnes Fiskehandel 

63. 7/8 Stigfish AS 6900 Florø Fiskehandel 

64. 16/8 Frøya Sjømat Vulkan AS 0178 Oslo Fiskeproduksjon 

65. 22/8 Solgaard Fisk AS 6387 Vågstranda Fiskehandel 

66. « Norwegian Fish Export AS 0190 Oslo Fiskehandel 

67. 28/8 Killi Fisk AS 9845 Tana Fiskehandel 

68. « Sunn Fisk AS 6060 Hareid Fiskehandel 

69. 3/9 Maritim Intertrade 9403 Harstad Fiskehandel 


105

I 2011 eksporterte fastlands-Norge tradisjonelle 

varer for 360 milliarder kroner. 

Fiskerinæringen sto for 14,8 prosent av 

den totale vareeksporten fra Norge, eks. 

skip og plattformer, råolje og naturgass. I 

2012 endte eksporten fra fastlands-Norge 

også på 360 milliarder kroner. Av dette 

utgjorde fisk og fiskevarer 14,3 prosent, 

altså litt mindre enn året før. Likevel er 

det ingen tvil om at sjømaten er blitt en 

veldig viktig valutaskaper for Norge de 

siste årene. 

Mange mener at fiskerinæringen er 

alt for avhengig av EU-marke det, og 

det er kanskje riktig. Samtidig har dette 

vært vanskelig å unngå når EU stadig 

utvider. I 2004 ble EU utvidet med 

Estland, Kypros, Latvia, Litauen, Malta, 

Polen, Slovakia, Slovenia, Tsjek kia og 

Ungarn. I 2007 kom også Bulgaria og 

Romania med. 

I 2012 sto EU for 56,9 prosent av 

eksportverdien av fisk og sjømat fra 

Norge. Etter noen år med økende andel 

til EU har andelen gått jevnt ned siden 

2006. Tallene øverst i neste spalte viser 

eksport verdien av fisk og sjømat til EU 

som andel av den totale eksport verdien: 


2002................................. : 53,9 prosent 

2003................................. : 56,4 prosent 

2004................................. : 60,7 prosent 

2005................................. : 59,3 prosent 

2006................................. : 63,7 prosent 

2007................................. : 62,6 prosent 

2008................................. : 59,4 prosent 

2009................................. : 59,0 prosent 

2010................................. : 57,7 prosent 

2011 ................................. : 57,5 prosent 

2012................................. : 56,9 prosent 

Det er verd å merke seg at fiskerinæringen 

er mindre avhengig av EUmarkedet 

enn øvrig norsk landbasert 

vareeksport. Holder vi fisk og fiskeprodukter 

utenom, sto faktisk EU for over 

62 prosent av vareeksporten fra Norge 

i året som gikk. Om fiskerisektoren har 

et problem, er det desto større for andre 

eksportnæringer. 

Tabellen under viser eksporten i millioner 

kroner fordelt på de 10 viktigste 

markedene. Japan var vårt viktigste 

enkeltmarked i flere år, deretter Danmark. 

I 2005 klatret Russland til topps, før 

Frankrike overtok førsteplassen i 2006. I 

2011 tok Russland tilbake førsteplassen, 

og styrket den kraftig i fjor. 

Eksporten av fisk i 2010, 2011 og 2012 

fordelt på de 10 viktigste markedene, 

rangert etter 2012. Alle tall i millioner 

kroner. 

2010 2011 2012 

1. Russland : 5.223 5.172 5.960 

2. Frankrike : 5.274 5.099 4.889 

3. Polen : 4.112 3.520 3.870 

4. Danmark : 4.098 3.809 3.242 

5. Sverige : 2.265 2.374 2.451 

6. England : 2.568 2.549 2.250 

7. Kina : 2.341 2.527 2.183 

8. Tyskland : 2.116 2.281 2.121 

9. Japan : 2.474 2.869 2.114 

10. Portugal : 1.858 2.255 1.938 

Størst prosentvis vekst av våre 10 

viktigste markeder i 2012 hadde Russland 

med 15,2 prosent. Eksportverdien til 

Polen økte med 9,9 prosent og til Sverige 

med 3,2 prosent. To av de landene som 

hadde størst vekst i 2011, fikk størst 

nedgang i 2012 — Kina med minus 13,6 

prosent og Japan med en nedgang på 

hele 26,3 prosent. 

I fjor eksporterte vi fisk for mer enn 

1 milliard kroner til 18 land, for mer enn 

100 millioner til 47 forskjellige land og for 

mer enn 10 millioner til 77 land. De 10 

121519-11 Fiskebelte 140x100.indd 1 20.11.12 10.33 

© Fulvio Bonavia

viktigste markedene sto for 60,1 prosent 

av eksportverdien. Det var litt mindre enn 

i 2010 (60,9) og 2011 (60,6%). Vi håper 

denne utviklingen fortset ter, og at norsk 

fiskevareeksport kan gjøre seg mindre 

avhengig av de store markedene. 

Utviklingen i fiskevareeksporten de 

siste 10-15 årene må også sees i lys av 

den meget sterke importøkningen av fisk 

og fiske produkter til Norge, særlig av 

fiskemel og fiskeolje, russertorsk og EUmakrell. 

Mye blir nemlig reeksportert, og 

importen har således i mange år utgjort 

en stadig økende andel av eksportverdien. 

I 2010 snudde denne trenden. Importen 

falt til ca. 6,6 milliarder kroner. Men i 

2011 økte den igjen, og i fjor enda mer. I 

2012 importerte vi fisk og sjømat for ca. 

8,0 milliarder kroner. Danmark (27%), Island 

(14%) og Tyskland (13%) var de viktigste 

fiskeeksportørene til Norge, regnet 

i verdi. Tabellen under viser importverdien 

ved utgangen av desember 2012 fordelt 

på de vik tigste produktgruppene. 

Importen av fisk og fiskeprodukter 

i millioner kroner, totalt og fordelt på 

de viktigste produktgruppene. Tallene 

gjelder for året 2012. 

Totalt : 8.019 mill.kr. 

- fiskemel : 2.312 « « 

- fersk makrell : 803 « « 

- fiskeolje : 385 « « 

- fryst, rund torsk : 370 « « 

- kokte skallreker, fryst : 200 « « 

- pillede reker i lake : 171 « « 

- rå, fryste reker : 127 « « 

97 nyetableringer 

Strukturprosessen i fiskeri- og havbruksnæringen 

de siste 10-15 årene har ført til 

en voldsom avskalling av bedrifter. Dette 

har vært en helt nødvendig prosess for å 

styrke lønnsomheten i nærin gen, men har 

samtidig gått ut over både sysselsetting 

og boset ting i mange fiskeriavhengige 

kommuner. 

Terskelen for å etablere seg har også 

blitt høyere. Det ser vi ikke minst av utviklingen 

i antall nyetableringer i bransjen. 

Nye aktører i flåteleddet er svært sjelden, 

tildelingen av oppdret tskonsesjoner styrer 

rekrutteringen til havbruksnæringen og i 

fiskeindustrien er det også «mot normalt» 

å etablere nye virksom heter. Det som 

kommer er enten små nisjebedrifter eller 

selskaper som satser på marin ingrediensproduksjon. 

Heldigvis er fisk fortsatt populær spise. 

De siste årene er det kommet en god del 


70. 15/9 Frodes Fabelaktige Fisk AS 6230 Sykkylven Fiskebil 

71. 17/9 Lofoten Delikatesser AS 8063 Værøy Fiskeproduksjon 

72. « Norsk Sjømat Oppdrett AS 6200 Stranda Fiskeoppdrett 

73. « Nordvegen Seafood AS 5542 Karmsund Fiskehandel 

74. 6/10 Shcherbinas Sjømat 7510 Skatval Fiskehandel 

75. 12/10 Dønna Fisk AS 8820 Dønna Fiskehandel 

76. 16/10 Salmobreed Trout AS 5003 Bergen Fiskeoppdrett 

77. 18/10 Barents Fisk AS 9990 Båtsfjord Fiskeproduksjon 

78. « Ishavsprodukter AS 7517 Hell Fiskeproduksjon 

79. 23/10 Helgeland Smolt AS 8196 Selsøyvik Fiskeoppdrett 

80. 24/10 Ryfylkelaks AS 4160 Finnøy Fiskeproduksjon 

81. 25/10 Snow Seafood AS 0363 Oslo Fiskehandel 

82. « Marine Ingredients Solutions AS 1671 Kråkerøy Helsekost 

83. 27/10 Espevær Hummer AS 5444 Espevær Fiskeproduksjon 

84. 1/11 Henriksen Fisk AS 9609 Nordre Seiland Fiskehandel 

85. 3/11 Norwegian Shellfish AS 8762 Sleneset Fiskehandel 

86. 5/11 Fish Impex LTD 6035 Fiskarstrand Fiskehandel 

87. « Laksen Fisk og Vilt 0469 Oslo Fiskebutikk 

88. 7/11 Flekkerøy Hummer SA 4625 Flekkerøy Hummeroppdrett 

89. 8/11 Havfisk AS 6002 Ålesund Fiskeproduksjon 

90. 4/12 Aalesund More Sales AS 6005 Ålesund Fiskehandel 

91. « Rune Bjørge AS 6004 Ålesund Fiskehandel 

92. 11/12 Norway Seafoods JV AS 8445 Myre Fiskeproduksjon 

93. 15/11 Hav Fisk og Skalldyr AS 5014 Bergen Fiskehandel 

94. 13/12 Friends of Seafood AS 5382 Skogsvåg Fiskehandel 

95. 19/12 Domstein Måløy 6700 Måløy Fiskeproduksjon 

96. « Domstein Raudeberg AS 6700 Måløy Fiskeproduksjon 

97. « Domstein Trondheim AS 6700 Måløy Fiskeproduksjon 

Tabell 6: Konkurser i fiskeindustri og fiskeoppdrett i 2012 


1. 3/1 Ural Nor Fish AS 6076 Moltustranda Fisketilvirkning 

2. 11/1 Mare AS 9690 Havøysund Fiskeoppdrett 

3. 26/1 Kvalheim & Vedvik AS 6710 Raudeberg Fisketilvirkning 

4. 1/2 Nesset Fiskemottak AS 7770 Flatanger Fisketilvirkning 

5. 13/2 Øystein Lorentzen AS 8313 Kleppstad Fisketilvirkning 

6. 14/3 Norus Seafood 6003 Ålesund Fiskehandel 

7. 19/4 Klippfiskbutikken AS 6509 Kristiansund Fiskebutikk 

8. 20/4 Feie Røykeri AS 5947 Fedje Fisketilvirkning 

9. « Laks Ørret AS 5420 Rubbestadn. Fiskeoppdrett 

10. 24/4 Marine Seafood AS 6005 Ålesund Slakteri 

11. 2/5 Ifjord Trading Ltd 6230 Sykkylven Fiskehandel 

12. 8/5 Vadsø Fryselager AS 9800 Vadsø Fryselager 

13. 11/5 Frost Seafood AS 1530 Moss Fiskehandel 

14. 22/5 Nordmøre Fisk AS 6518 Kristiansund Slakteri 

15. 24/5 Norgesfisk AS 2092 Minnesund Fiskebiler 

16. 30/5 Arctic Berlevåg AS 9980 Berlevåg Fiskebutikk 

17. 7/6 Krillsea Group AS 6092 Fosnavåg Krillfiske 

18. 13/6 Arctic Kiberg AS 9960 Kiberg Fiskeproduksjon 

19. 26/6 Statt Havmat AS 6750 Stadlandet Fiskeproduksjon 

20. 17/7 Vadheim Marin Fisk AS 6996 Vadheim Fiskeoppdrett 

21. 18/7 Jentoft Napp AS 8382 Napp Fiskeproduksjon 

22. 31/7 Gadus Morhua AS 9407 Harstad Fiskebutikk 

23. 23/8 Norsk Matskjell Kr.sand AS 4658 Tveit Skjellproduksjon 

24. 20/9 Ocean Farmers AS 6008 Ålesund Fiskehandel 

25. 5/10 Sunnmøre Seafood AS 6076 Moltustranda Fiskeproduksjon 

26. 8/10 Eco Farm AS 6900 Florø Fiskeoppdrett 

27. 9/10 Arctic Seafood Trading AS 8370 Leknes Fiskehandel 

28. 17/10 Darina Fish AS 6475 Midsund Fiskeproduksjon 

29. 8/11 Fiskebilen LTD 5010 Bergen Engroshandel 

30. 22/11 Vadheim Skjell AS 6996 Vadheim Fiskeoppdrett 

31. 28/11 Hvasser Fisk og Delikatesse 3148 Hvasser Fiskeproduksjon 

32. 30/11 Finnmark Fiskemat AS 9690 Havøysund Fiskeproduksjon 

33. 4/12 Kveitekongen AS 0279 Oslo Fiskehandel 

34. 7/12 Hvalerskjell AS 1684 Vesterøy Fiskeoppdrett 

35. 28/12 Triton Export AS 6050 Valderøya Fiskehandel 


107

nye bedrifter som satser på handel med 

sjømat. Det dreier seg om eksportbedrifter, 

rene grossister, fiskebutik ker eller folk 

som startet salg av sjømat fra bil. 

Men uansett hvordan vi snur på det, 

er de med tiltakslyst og etableringstrang 

en gruppe på retur i fiskeri- og 

havbruksnærin gen. Antall nyetableringer 

har nemlig gått kraftig ned i løpet av de 

siste 10 årene. I 2001 noterte vi hele 268 

nye bedrifter, i 2004 181, i 2007 116 og i 

2010 bare 69. Så snudde det. I 2011 økte 

antall nyetableringer til 80 og i fjor til 97. 

I tabell 5 har vi holdt oss til nyetableringer 

i fiskeindustri, fiskehandel og 

fiskeoppdrett. Etableringer av fiskebåtrederier 

eller dannelse av aksjeselskaper 

i fiskeflåten har vi fortsatt ikke med. 

Tabellen inneholder firma som driver 

fiskemottak, lakseslakting, fiskeproduksjon 

og -foredling, fiskeoppdrett, skjelldyrking 

og foredling av skjell samt import, 

eksport, gross ist- og detaljsalg av fisk 

og fiskeprodukter. Det er bedrifter som 

i følge sine formålsparagrafer skal drive 

kjøp, fiskemottak, produksjon, tilvirkning, 

fiskeindustri, fiskeoppdrett, skjell dyrking, 

videreforedling eller salg, megling, import 

og eksport av fisk og sjømat. 

Det ligger i sakens natur at firma som 


driver mottak og produks jon også driver 

kjøp og salg. Betegnelsen «fiskehandel» 

er derfor brukt om firma som kun driver 

megling, import, eksport og/eller innenlands 

omsetning. Forøvrig skulle bedriftstype 

fremgå greit av tabell 5. 

Folk med kjennskap til fiskerinæringen 

vil selvsagt oppdage — i år som før — at 

enkelte navn på listen er eksisterende 

firma i ny drakt. Dette er foretak som på 

en eller annen måte videreføres i nytt 

navn, f.eks. etter konkurs eller eierskifte. 

Det store flertallet av bedriftene i tabellen 

er likevel nye i navnet og gavnet. Vi 

gjør for ordens skyld oppmerksom på at 

de angitte datoer ikke refererer seg til 

dato for stiftelse, men til når foretaket ble 

registrert i firmaregisteret i Brønnøysund. 

35 konkurser i 2012 

Etter flere år med relativt beskjedne konkurstall 

fra 1993 til 2001, kom omslaget 

i 2002 da 57 bedriftsledere i fiskeri- og 

havbruksnæringen måtte gå den tunge 

veien til skifteretten — enten frivillig eller 

presset av ilske kreditorer. I 2003 var 

tallet hele 104. Men så gikk det jevnt 

En kjempe på havet, veltet av en mygg! 

Krillen ble ikke den suksessen Arne Blystad 

og hans medinvestorer hadde håpet. 7. 

juni 2012 måtte styret i Krillsea Group AS 

erkjenne nederlaget, og begjære selskapet 

konkurs. «Thorshøvdi» ble solgt til Aker Biomarine 

ASA og Kjell Inge Røkke. 

nedover. I 2004 noterte vi 81 konkurser, 

i 2005 61 konkurser, i 2006 37 og i 2007 

«bare» 24. Så snudde det igjen. I 2008 

var det 41 konkurser i fiskeri- og havbruksnæringen, 

i 2009 43 og i 2010 44. 

I 2011 ble antall konkurser nesten 

halvert fra året før, med bare 24 konkurser. 

I fjor gikk det igjen oppover, med 35 

konkurser. Det fremgår av tabell 6. For å 

minne om hvor ille det har vært, nevner 

vi at i 1992 gikk hele 166 fiskeri- og 

oppdrettsbedrifter konkurs. Skjønt det er 

mager trøst for dem som gikk konkurs i 

2012. 

Det totale antallet konkurser og 

tvangsavviklinger i Norge gikk ned fra 

5.588 i 2010 til 5.438 i 2011, altså med 

2,7 prosent. I fjor falt antallet til 4.745, 

altså en nedgang på ytterligere 12,7 

prosent. Igjen et eksempel på at Norge er 

«kjerringa mot strømmen» i økonomisk 

sammenheng.

Fisk på nynorsk 

Hans Morten Sundnes 

«Han såg ut på det bårute havet. Der var ruskut å leggja ut på». Ivar Aasen kunne skrive så ein rett gløymde at det var på 

ny norsk. Og så var han opptatt av fiskarane. Bjørnson heldt seg mest til bønder. 

«Han såg ut på det bårute havet. 

Der var ruskut å leggja ut på. Men 

der leikade fisk ned i kavet, og den 

leiken, den ville han sjå.» 

Dette utdraget er som alle veit, 

frå nynorskens nasjonalsang, 

«Mellom bakkar og berg». Han 

som skapte nynorsk, Ivar Aasen, 

var jo sunnmøring, og der Bjørnson 

og «Ja vi elsker» held seg til 

bønder og øksebryning, minner 

Aasen oss om at det kan vere vel 

verdt å trasse havkreftene for å ta 

del i fisket. Ivar Aasen vart fødd for 

hundre år sidan i 1813, og denne 

kommentaren skriv eg den dagen 

Språkstafetten startar opp, Språkåret 

får fart og «Mellom bakkar og 

berg» blir sunge over heile landet, 

jamvel på Dagsrevyen. 

Den nynorske vekeavisa «Dag 

og Tid» markerer også Språkåret, 

og det var vel i det høvet eg fekk 

tilbod på nytt abonnement. Eg visste 

til dels kva eg gjekk til. Sommaren 

1990 var eg vikar hos «Dag og 

Tid»; seks veker med stor fridom i 

stoffet og valfrie former i ordboka. 

Eg skreiv om Liberia, truga fyrlykter, 

gløymde skapskattar og om 

eit heilt døgn eg gjekk opp og ned 

med den nye glasheisen på Oslo 

Plaza. «Dag og Tid» har både 

mål og meining, men det er litt av 

meininga at avisa skal vere utfyllande, 

ta tak i tema og fenomen 

som kjappis-media fyk forbi. Gjerne 

kritisk, gjerne med skråblikk. Sluggersynsaren 

Jon Hustad er fast 

tilsett. Også hender det dei skriv 

om fisk. 

Litt ut i frå det siterte verset frå 

Nordmannen-sangen og litt fordi 

dei trur at fisk er noko ingen andre 

tar tak i, er det med ujamne mellomrom 

nynorsk fisk i den nynorske 

avisa. Det er ganske føreseieleg 

— og på same tid litt interessant. 

Redaksjonen i Pilestredet har ein 

liten radar for fisk. Han står trengt 

i hop med dei store radarane for 

nynorsk prosa, norsk arkitektur, 

maktskiftet i Kina, NRK-kritikk, 

Hulda Garborg og ferske sjak kparti 

— og dei litt mindre for fiolinsonatar, 

Hjalmar Johan sen, tysk debatt 

og influensa. Fisken er i godt selskap. 

Det mest vanlege er at «Dag 

og Tid»-redaksjonen vil berge den 

peruanske ansjosen frå norske 

oppdrettsuvesen, eller fiskebåtar 

av furu under 24 fot frå å bli pressa 

på land av havgåande milliardæreigde 

stålmonster. 

Sunn motstand 

Då Hav21 la fram sin rapport, 

plinga det i radaren i Pilestredet. 

Strategiutvalet Hav21 slutta seg til 

vyane om ei femdobling av norsk 

lakse- og aureoppdrett innan 2050. 

«Og da blir ting vanskelege. 

Alt i dag set den norske oppdrettsnæringa 

store fotavtrykk i miljøet. 

Rømd oppdrettslaks vatnar ut genmaterialet 

til villaksen, og lakselus 

frå oppdrettsanlegga skader vill 

laks og sjøaure. Ikkje minst; det er 

allereie vanske leg å skaffe fôr til 


109

Folk som lese 

«Dag og Tid» 

er ikkje heilt 

som andre. 

Det er ei avis 

for dei særleg 

interesserte, og 

faktisk med ein 

liten radar for 

fisk. Ein ofte 

kritisk ein. 


oppdrettslaksen utan å drive overfiske 

på artar som tobis, kolmule 

og augepål. Tala er omdiskuterte, 

men det trengst truleg mellom to 

og fire kilo villfisk for å få fram ein 

kilo oppdrettslaks», skriv journalist 

Per Anders Todal, som truleg er litt 

lei av å gjenta denne remsa endå 

ein gong. Meir ivrig blir han når 

går inn på korleis Hav21 vil løyse 

problema med fôrtilgangen: «Mest 

oppsiktsvekkjande: rapporten 

ser og for seg at genmodifiserte 

landplanter i 2050 kan brukast som 

lakse fôr.» 

Alt dette er i og for seg innvendingar 

ein må sjå på, og som 

utgjer sunn motstand for dei som 

er mest fokusert på å nå fort fram 

til veksten og fem-gangen. For 

«Dag og Tid» er det vant spor. Det 

same gjeld når «Dag og Tid» held 

liv i Ottar Brox, som stadig vekk 

får komme til orde og seie at smått 

er godt, stort er feil og kyst er kyst. 

Redaksjonen har ei rørande tiltru 

til at den no 80 år gamle sosiologiprofessoren 

frå Torsken er den 

som har løysinga som tenner lysa i 

husa langs norskekysten. 

Likevel har «Dag og Tid» sin 

eigen driv og vil helst overraske litt, 

også når dei er på djupt vatn. Difor 

avslutta vekeavisa 2012 med ein 

tekst frå fiske som var lenger enn 

dei lengste i «Norsk Fiskerinæring». 

Det var sjølvsagt ikkje snakk om 

I 2011 fekk Morten A. Strøksnes 

«Språkprisen», dvs. Språkrådets pris 

for fremståande bokmål i saksprosa. 

Med prisen høyrde 50.000 kroner, eit 

trykk av Kjell Nupen og eit diplom. 

Strøksnes kan såleis meir enn å fiske 

håkjerring. (Foto: Språkrådet) 

vanleg fiske; folk med kvote, båt, 

inntekt og klagesang over minstepriser 

og struktur. «Okse til agn» 

stod det på framsida over bildet av 

ein blå hai. 

I avisa kunne vi lese: «I denne og 

dei fire neste vekene skal Morten 

A. Strøksnes lære «Dag og 

Tid»lesarane kunsten å fange ein 

kjempehai frå ein liten gummibåt 

på eit stort hav». 

Det burde kunne vege opp for 

den småakademiske og politisk 

korre kte omgangen med fisk og 

næring i alle dei andre utgåvene. 

På haifiske i 

Vestfjorden 

«Ut og mate haiar» var tittelen på 

første del. Forfattar og journalist 

Morten A. Strøksnes har vore på 

haifiske i Vestfjor den. Den førre 

boka hans var «Et mord i Kongo», 

der Kirkenes-forfattaren tar seg 

nesten litt for langt inn i jungelen

og kjem farleg tett på mordet i saka 

med nordmennene Tjostolv Moland 

og Joshua French. Det krev sitt å 

følgje opp noko slikt, og haifangsting 

i dårleg vær i Lofoten kunne 

kanskje duge. Det er ingen spøk. 

Vi skal til Steigen. Vi må finne 

Hugo. Fem veker er sett av. 

Med Strøksnes kjem ein tett på. 

Det er av ein eller annen grunn 

håkjerring på menyen. Sjølv kan 

håkjerringa visstnok ha både kveite 

og isbjørn (?!) på menyen, og ein 

skotsk høglandsokse — skoten 

med tre skot for lang tid sidan — 

kan høve som agn. 

«Vinddraget går i mi retning, eg 

forstår at eg er komen rett, for lukta 

er alt godt merkbar. Eg brekker 

meg, får tårer i auga. Halvvegs ute 

på jorder kan eg høyre flugene. 

Hugo har sendt med meg det eg 

trudde var ei gassmaske, men som 

viser seg å vere ei støvmaske, og 

den hjelper ikkje i det minste. Døde 

menneske luktar nett slik, eg har 

kjent det i India og Kosovo. Folk 

flest, i vår del av verda, har gløymt 

korleis døden luktar. Lukta spreier 

seg nesten med det same etter 

at kroppar døyr, men når ikkje sitt 

fryktelege potensial før etter tre dagar, 

når bakteriane som finst i magen 

begynner å ete seg utover for 

å fortære sin døde vert og skaper 

avfallsgassar i prosessen. Eg dreg 

på meg gummi hanskane og tek til 

å lempe innvolar og knoklar opp 

i plastsek kar, men flugene surrar 

rundt øyra og sola skin som om det 

var ein fin dag.», skriv Strøksnes. 

Du kjem ikkje lenger unna 

godorda på Godfisk.no, men etter 

første trippelside har vi i det minste 

skaffa agn. Heldigvis har Strøksnes 

meir sjøfriske skildringar på lager, 

og som blæs denne ufriske eimen 

vekk. Vi kryssar Vestfjorden i RIB, 

inspiserer Lofotveggen og får henta 

opp gamle segner om Moskenesstraumen. 

Før gummibåten uventa 

og litt på Moby Dick-vis nesten 

køyrer i skallen på ein luftsugen 

spermkval. Gamle Moskenes-historiar 

og kval-legender er meir enn 

nok til ein ny artikkel, nesten to, 

og haien ser ut til å få fred litt til. I 

fjerde artikkel vert det landkjenning 

på Skrova, og vi får vere med på å 

restaurere det gamle Aasjord-bruket, 

før Strøksnes skildrar to havari 

frå fiske båt. Den eine overlevde: 

«Å vere fiskar er Norges farle- 

gaste yrke. Men kanskje også eit 

av dei mest spennande og frie. Fiskaren 

er vår kulturs siste jeger og 

samlar. Han har ofte eit rastlaust, 

livleg sinn som minner om kunstnarens. 

For han må vere kreativ 

og lære løyndomane i naturen å 

kjenne. I den eine augneblinken 

er han rik, i den neste har han 

ingenting — i alle fall var det slik i 

gamle dagar. Norske styresmakter 

«Kva slags meiningslaust, drepande 

opplegg er det vi har gitt oss ut 

på? Handlar det om å tilfredsstille 

vår eiga nysgjerrigheit? Om å møte 

vår eiga frykt for det ukjende? Eit 

atavistisk jegerin stinkt om å leggje 

ned det største byttet vi teoretisk 

kan klare, altså ei slags storviltjakt 

på havet. Ligg myten om monstret 

i botnen, slumrande i vår natur, 

genetisk nedarva frå den evolusjo 

Håkjerring er ein stor hai i håfamilien, og den haiarten som held til lengst mot 

nord. Det største eksemplaret som er målt var 6,4 meter og vog litt over 1 tonn. 

Den største tatt i Noreg vog 880 kilo og målte 4,10 meter. Den blei tatt med stong 

i Boknafjorden i 2010. 

ville alltid gjere bonde eller industriarbeidar 

av fiskaren, for at han 

skulle bli meir «stabil til sinns». 

Det ville ta generasjonar, skreiv 

biskop Berggrav i 1937. No er det 

knapt ein fiskar att i Skrova», skriv 

Strøksnes ved utgangen av 2012. 

«Stillehavet inneheld alt 46 gonger 

meir plast enn plank ton», føyer han 

til eit par avsnitt lenger nede. Men 

nå er det snart tid for haifiske! 

«Kjøtet til håkjerringar er i utgangspunktet 

giftig. Eskimoane er 

enno plaga av at hundane deira blir 

døddrukne eller til og med lamma 

om dei fråtsar i håkjerringkjøt», 

skriv forfattaren på første side i 

siste artikkel. Haien bit på okseskrotten, 

men etter at forfattarens 

«kaptein» Hugo har drege 350 

meter tau, seks meter kjetting og 

sju hundre kilo håkjerring nesten 

heilt opp for hand (?!), slipp ho. To 

månader seinare prøver dei igjen, 

med kvalspekk frå Ellingsen på 

Skrova — og fire lite omsette lege 

laksar frå same leverandør som 

lokkemat. 

nære urtida, da vi var bytte for no 

utdøydde rovdyr, monsterstore 

leopardar som drog oss, halvdøde, 

inn i holer for å ete oss i mørkret?» 

spør Strøksnes nesten på tampen. 

Forsøket med spekk blei avbrote 

av spekkhoggarar. Heilt på tampen 

er Strøksnes og hans medsamansvorne 

i gang med å planleggje 

vårens håkjerringfis ke, kanskje 

med døde, nyfødde grisungar. 

«Vi gjer framsteg for kvar gong.» 

Prikken over i-en 

Det er, trass eimen i starten, ein 

frisk pust i denne satsinga, som 

må ha stått for eit kraftig hogg i 

frilansbudsjettet til nynorskblekka. 

Vi kjem nordpå, vi kjem på havet 

og vi kjem tett på. Vi får ikkje fisk, 

vi er litt cowboy, men likevel. Så 

kan ein undre seg over at det er ein 

halvrabiat forfattar med haiblod på 

tann som må til for å bringe lesarane 

nær elementa og med fang- 

Hans 

Morten 

Sundnes 

har jobbet 

i "Norsk 

Fiskerinæring" 

som 

journalist 

siden 

1997. 


111


Hans Morten Sundnes har vore på mange fiskerikonferansar, men aldri møtt ein 

journalist frå dei største landsdekkande avisene. Her er Lisbeth BergHansen 

på Sjømatdagene på Hell i januar i år. Heller ikkje der var rikspressa til stades. 


stmannen vi alle går rundt med, 

inst inne. Same forfattar stiller sjølv 

spørsmål ved kva i alle dagar han 

driv på med, men elles ser det ut til 

at heile «Dag og Tid»-klanen står 

inne for dette, og det er heller ikkje 

tilløp til debatt om dette glupske, 

fånyttes fisket som lesarane sjølv 

har sponsa. 

Rett nok er Strøksnes og hans 

kamerat flinke på restråstoff — 

det var knapt nok kø ved oksen 

i graset. Likevel; her har avisa 

gjennom så å seie heile tusenåret 

skrive kritisk og intenst om korleis 

den norske merdlaksen trugar 

peruansk ansjos og det som måtte 

vere att av tobis og augepål. Men å 

bruke eit par litt halvpene eksemplar 

av den same merdlaksen som 

lokkemat i verdas mest ineffektive 

fiske på giftig hai, går greitt. 

Grunnen er vel at Strøksnes 

ikkje tener pengar på sitt fiske — 

litt på same måte som ein ikkje kan 

rekne med gamaldags kapi talistisk 

omsetning på det gamaldagse 

Aasjord-bruket. Går det tilstrekkeleg 

dårleg — held du deg blakk 

og mislukka, er det vanskeleg å 

www.norskfisk.no 

bli mål for kritikk. Det er verre med 

den moderne, stålsveisa fiskelukka. 

Rett så ille går det vel ikkje 

for Morten A. Strøksnes. Han får 

artikkel på prent, fem gonger på 

rad. For ein frilansar snakkar vi då 

om stordrift. Reportasjeserien er 

og eit ekstremdøme på idealet om 

å gi sjømat og all mat ei fortelj ing 

attmed. Historia bak er prikken 

over i-en, det siste krydder et, det 

vesle ekstra som gir fiskestykket på 

gaffelen røter og ny dimensjon. Når 

«Dag og Tid» fiskar hai, er dette 

tatt heilt ut: Fisken dei aldri fekk er 

foredla til rein fortjeling, og alle er 

nøgde og blakke, om ikkje mette. 

Eit anna poeng er at frilansarjournalisten 

er kopla fri. Frå alt 

anna. Og når «Dag og Tid» bryt 

med vanen og tek seg på fiske, har 

dei sytt for å kopla seg fullstendig 

laus frå næringa og dei keisame 

økonomiske trivialitetane der. Det 

same er til vanleg heile pressa. Vi 

er mange som held oss i boblene 

våre, og ein skal vere litt varsam 

med å kaste stein når ein sjølv sit 

i boble. 

Etter at eg hadde intervjua 

Forskningsrådets Christina Abildgaard 

for FoU-sidene lenger ute i 

bladet, slepte ho eit hjartesukk om 

sjømatnæringa: Ho er så lite synleg 

på andre møteplassar enn dei som 

næringa lager til sjølv. Fiskebåteigarar, 

havbrukarar, indus tri og 

leverandørar og jamvel fiskeripresse 

held seg heile tida på heimebane 

— til ein plutseleg må svare 

i Brennpunkt eller Dagsrevyen og 

med eitt kjenner seg langt borte. 

Men det er meir underleg i kva 

grad det same mønsteret gjeld for 

den frie pressa. Eg veit at det har 

vore artiklar om fiske og havbruk i 

«Dag og Tid» i alle år — som regel 

kritiske og prega av avstand til 

aktørane. Eg har aldri sett snurten 

av ein «Dag og Tid»-journalist 

på eit møte, eit seminar eller ein 

konferanse som er direkte knytt 

til næringa. Heller ikkje då Hav21 

blei lagt fram. Eg har aldri sett ein 

journalist frå «Dagbladet», VG, 

«Aftenposten», «Morgenbladet», 

«Vårt Land», «Nationen» eller 

«Dagsavisen» heller. Fleire av 

desse — ikkje minst «Dag og Tid» 

— har ein uttalt ambisjon om å gå 

eigne vegar, gi innsikt i urørde flikar 

av verda og eit nytt blikk på alt 

som skjer. Dei jamne fiskeri-, industri- 

og havbruksskeptiske drypa 

minner mest som eit hakk i eigen 

plate, eit ekko av NRK eller ein 

oppgradert langversjon av «Dagbladet» 

sine kortfatta fiskestunts. 

Haifisket i desember var eit uventa 

unntak, men dersom «Dag og Tid» 

eller andre organ nær Pilestredet 

vil gå nye vegar, snuse på urørde 

verdsflikar, kan eit første steg vere 

å møte på North Atlantic Seafood 

Forum, Torskefiskkonferansen, 

representantskapsmøtet i Fiskebåt, 

Sjømatdagene på Hell, LofotFishing, 

Krabbekonferansen, årsmøte 

i Nordland fylkes Fiskarlag, Aqua 

Nor, AquaVision og sjølvsagt 

Maring-konferansen. For eigen del 

kan det vere eit fint nyårsforsett å 

stikke hol på eiga boble og leite 

opp fiskestoff i fora og på stader eg 

aldri før har tenkt på. Også har eg 

lyst til å fiske hai.

Finnmark 

Alta Sjøfarm AS 

Kvenvikveien 95, 9518 Alta i Alta kommune, 

er slettet i Foretaks registeret etter 

fusjon med Grieg Seafood Finnmark 

AS, med adresse Markedsgata 3, 9503 

Alta i Alta kommune. 

Brønnøysund 28/11-2012 

Troms 

Nor Fisk AS 

Solstrandvegen 170 C, 9020 Tromsdalen 

i Tromsø kommune, er slet tet i Foretaksregisteret. 

Brønnøysund november 2012 

Nordland 

God Fiskehelse AS 

er etablert i Øksnes kommune, med 

adresse Klo, 8430 Myre. Selska pet skal 

drive landsdekkende fiskehelsetjeneste 

og FoU, og aksje kapitalen er 30.000 kroner. 

Trygve Helle, Årstadgeilen 28, 5009 

Bergen, er enestyre og daglig leder. 


Helgeland Fiskeriselskap AS 

er stiftet i Gildeskål kommune, med 

adresse Ellingsengården, 8140 Inndyr. 

Selskapet skal drive fiske og fiskeritilknyttet 

næring, og aksjekapitalen er 100.000 

kroner. Tom Øystein Nilsen, Kvalnes, 

8892 Sundøy, er styreleder og Pål Kevin 

Hasselberg Didriksen er tilsatt som daglig 

leder. 


Norway Seafoods JV AS 

er etablert i Hadsel kommune, med 

adresse Villaveien 1, 8445 Myre. Selskapet 

skal drive foredling, behandling 

og salg av sjømat, og aksjekapitalen 

er 100.000 kroner. Thomas Henning 

Farstad, Tyslevkroken 7, 1163 Oslo, er 

styreleder og Gunnar Vargum Aasbø- 

Skinderhaug er tilsatt som daglig leder. 


Lofoten Viking AS 

8063 Værøy i Værøy kommune, har 

nedsatt overkursfondet med 96.029.380 

kroner. Beløpet er overført til annet fond. 


Seafood Export AS 

Kleppelv, 8470 Bø i Vesterålen, er meldt 

oppløst til Foretaksre gisteret. Ansten 

Magne Albrigtsen, Kleppelv, 8470 Bø i 

Vesterålen, er leder for avviklingsstyret. 


Polarlaks II AS 

Hamnholmen, 8764 Lovund i Lurøy kom- 

Trygve Helle er enestyre og daglig leder i 

God Fiskehelse AS, som er etablert i Myre i 

Øksnes kommune. 

mune, er slettet i Foretaksre gisteret etter 

fusjon med Nova Sea AS, med adresse 

8764 Lovund i Lurøy. 


Fjord Marin Cod AS 

Toftsundet, 8909 Brønnøysund i Brønnøy 

kommune, er slettet i Foretaksregisteret 

etter fusjon med Norsk Havbrukssenter 

AS, med samme adresse. 


Helgeland Fiskehelse AS 

Solfjellsjøen, 8820 Dønna i Dønna kom- 

smånytt 

fra fiskerinæringen 

Konserndirektør Thomas Farstad i Norway 

Seafoods ASA er styreled er i Norway 

Seafoods JV AS, som er etablert i Myre. 


mune, er slettet i Foretaks registeret etter 

fusjon med Helgeland Investum AS, 

med samme adresse. 


Arctic Seafood Trading AS 

Høgåsveien 16, U 0101, 8370 Leknes i 

Vestvågøy kommune, er slet tet i Foretaksregisteret. 

Det samme gjelder Hanski 

Fiskeprodukter BA, med adresse 8485 

Dveberg i Andøy kommune. 

Brønnøysund desember 2012 


113

Nord-Trøndelag 

Norvik Seafood AS 

Øksninga, 7970 Kolvereid i Nærøy kommune, 

har meldt oppløsning til Foretaksregisteret. 

Kehhwan Chu, 181 Cheongam-dong, 

Yongsan-gu 140-050, Seoul i 

Sør-Korea, er leder for avviklingsstyret. 


Sør-Trøndelag 

Krifo Havbruk AS 

c/o Krifo Fisk AS, 7180 Roan i Roan kommune, 

er slettet i Fore taksregisteret etter 

fusjon med Salmar Farming AS, med 

adresse 7266 Kverva i Frøya kommune. 


Møre og Romsdal 

Aalesund More Sales AS 

er etablert i Ålesund kommune, med 

adresse Steinvågvegen 16A, 6005 Ålesund. 

Selskapet skal drive fremstilling og 

salg av fisk og sjømat, og aksjekapitalen 

er 30.000 kroner. Aslambek Asaev, Ellen 

Gleditsch’ Vei 6, 0987 Oslo i Oslo kommune, 

er enestyre og daglig leder. 


Aarsethfisk AS 

er stiftet i Ålesund kommune, med 

adresse Molovegen 3B, 6004 Ålesund. 

Selskapet skal drive omsetning av fisk 

og fiskeprodukt er, og aksjekapitalen er 

50.000 kroner. Bjørn Kåre Eikrem, Width 

Endresens Veg 29 B, 6008 Ålesund, er 

styreleder og Erling Olav Bjørge er tilsatt 

som daglig leder. 


Rune Bjørge AS 

skal drive konsulentvirksomhet og handel 

innen fiskeindustrien. Forretningsadressen 

er Kveldssolvegen 543, 6057 Ellingsøy 

i Ålesund kommune. Aksjekapitalen er 

www.fiskebat.no 

Fiskebåtredernes Forbund 

Røysegata 15 • Postboks 67 • 6001 Ålesund 

e-post: fiskebat@fiskebat.no • telefon 70 10 14 60 


Erling Bjørge er daglig leder i Aarsethfisk AS 

i Ålesund, som skal drive omsetning av fisk og 

fiskeprodukter. (Foto: Therese Tande) 

30.000 kroner. Rune Bjørge, Kveldssolvegen 

543, 6057 Ellingsøy, er enestyre og 

daglig leder. 


Brandal Havbruk AS 

6062 Brandal i Hareid kommune, er slettet 

i Foretaksregisteret etter fusjon med 

Karlsen Shipping Norway AS, med 

samme adresse. 


Bringsvor Laks AS 

6089 Sandshamn i Sande kommune, er 

slettet i Foretaksregisteret etter fusjon 

med Villa Miljølaks AS, med adresse 

6392 Vikebukt i Vestnes kommune. 


Finnøy Fiskeriselskap AS 

6487 Harøy i Harøy kommune, er slettet 


Finnøy Fiskeriselskap Holding AS, med 

samme adresse. 


Rovde Settefisk AS 

6141 Rovde i Vanylven kommune, er slettet 


Jøkul AS, med adresse Kråkeneslien 41, 

5153 Bønes i Bergen kommune. 


Janfisk AS 

Karlbakken 8, 6035 Fiskarstrand i Sula 

kommune, er slettet i Foretaksregisteret. 

Det samme gjelder Ocean Farmers AS, 

Nørvegata 34 C, 6008 Ålesund i Ålesund 

kommune, Nordmøre Fisk AS, Dalegata 

117 C, 6518 Kristiansund i Kristiansund 

kommune, Krillsea Group AS, Eggesbøvegen 

40, 6092 Fosnavåg i Herøy 

kommune og Hadar Skjel AS, 6063 

Hjørungavåg i Hareid kommune. 


Sogn og Fjordane 

Domstein Måløy AS 

er etablert i Vågsøy kommune, med 

adresse Sjøgata, 6700 Måløy. Selskapet 

skal drive industriell filetproduksjon, herunder 

pak king av hvitfisk og pelagisk fisk. 

Aksjekapitalen er 200.000 kroner. Keith 

Ralph Elliott, Gate 6, 86 B, 6700 Måløy, 

er enes tyre, og Rolf Domstein er tilsatt 

som daglig leder. 


Domstein Raudeberg AS 

er stiftet i Vågsøy kommune, med adresse 

Sjøgata, 6700 Måløy. Aksjekapitalen 

er 200.000 kroner og selskapet skal drive 

fryse lager samt import og handel av fisk. 

Keith Ralph Elliott, Gate 6, 86 B, 6700 

Måløy, er enestyre, og Rolf Domstein er 

tilsatt som daglig leder. 


Domstein Trondheim AS 

er etablert i Vågsøy kommune, med 

adresse Sjøgata, 6700 Måløy. Aksjekapitalen 

er 200.000 kroner og selskapet skal 

drive handel med fisk. Keith Ralph Elliott, 

Gate 6, 86 B, 6700 Måløy, er enes tyre, og

Rolf Domstein (bildet) er tilsatt som daglig leder i Domstein Raudeberg AS, Domstein Måløy 

AS og Domstein Trondheim AS. Keith Elliott er enestyre i samtlige selskaper. (Foto: Norges 

sjøma tråd) 

Rolf Domstein er tilsatt som daglig leder. 


Vadheim Smoltoppdrett AS 

6996 Vadheim i Høyanger kommune, 

er meldt oppløst til Foretaksre gisteret. 

Steinar Gjersdal, Inndalsveien 47 C, 5063 

Bergen, er leder for avviklingsstyret. 


Heggøy Fisk AS 

6982 Holmedal i Askvoll kommune, er 

slettet i Foretaksregisteret etter fusjon 

med Heggøy AS, med samme adresse. 


Vadheim Marin Fisk AS 

6996 Vadheim i Høyanger kommune, er 

slettet i Foretaksregisteret. Det samme 

gjelder Omega Fisk v/Dan Robin Bredesen, 

6800 Førde i Førde kommune, 

Grotle Havbeite Holding AS, 6727 Bremanger 

i Bremanger kommune og Flora 

Skjell ANS, Brøndsøy, c/o Ketil Cal vik, 

6900 Florø i Flora kommune. 

Brønnøysund desmeber 2012 

Hordaland 

Havdrift AS 

er stiftet i Austevoll kommune, med 

adresse 5384 Torangsvåg. Selskapet 

skal yte service til oppdrettsnæringen, og 

aksjekapita len er 100.000 kroner. Edvard 

Melingen, 5384 Torangsvåg, er styreleder. 

Henrik Melingen er tilsatt som daglig 

leder. 


Havmat Holding AS 

er etablert i Etne kommune, med adresse 

c/o Leif Kåre Matre, 5590 Etne. Selskapet 

skal foreta investeringer, og aksjekapitalen 

er 30.000 kroner. Leif Kåre Matre, 

Silde, 5590 Etne, er enestyre og daglig 

leder. 


Hav Fisk og Skalldyr AS 

er stiftet i Bergen kommune, med adresse 

Vetrlidsallmenningen 2, 5014 Bergen. Aksjekapitalen 

er 75.000 kroner. Selskapet 

skal drive salg av fersk sjømat, og Ivar 

Arnt Rivelsrud, Kvernabekkve gen 132, 

5243 Fana, er styreleder. Kenneth Larsen 

er tilsatt som daglig leder. 


Hauge Aqua AS 

er etablert i Lindås kommune, med 

smånytt 

fra fiskerinæringen 

Cato Lyngøy er styreleder i Hauge Aqua AS, 

som er etablert i Hjelmås. Firmaet skal eie, 

utvikle og drive forretning innen akvakul tur. 

adresse Storneset 22 A, 5915 Hjelmås. 

Selskapet skal starte, eie, utvikle og drive 

forretning innen akvakultur. Aksjekapitalen 

er 188.000 kroner og Cato Lyngøy, 

Storneset 22 A, 5915 Hjelmås, er styreleder. 

Audun An dreas Dahl er tilsatt som 

daglig leder. 


Friends of Seafood AS 

skal drive fremstilling og salg av sjømatprodukter. 

Forretningsa dressen er Skaganeset, 

5382 Skogsvåg i Sund kommune, 

og aksjeka pitalen er 1 million kroner. 

Bård Sekkingstad, Janahaugen 36, 5179 

Godvik, er styreleder og daglig leder. 


Brødrene Bård og Konrad Sekkingstad står bak etableringen av Friends of Seafood AS. Bård, 

til venstre på bildet, er styreleder og daglig leder, Konrad er styremedlem. I midten kjenner vel 

de fleste igjen fiskeri- og kystminister Lisbeth Berg-Hansen. 


115

d 

Fiskarbondens Marknad SA 

er etablert i Fjell kommune, med adresse 

Bildøybakken 105, In ngang D, 5360 

Kolltveit. Selskapet skal drive opplevelsesbasert 

reiseliv, herunder marked for 

kortreist mat. Line Steinsland Mosnes, 

5379 Steinsland, er styreleder. 


Austevoll Fiskerihamn AS 

er stiftet i Austevoll kommune, med 

adresse c/o Austevoll Utbyg gingsselskap 

AS, 5397 Bekkjarvik. Aksjekapitalen er 

30.000 kroner og selskapet skal bidra til 

utbygging og markedsføring av region al 

fiskerihavn Rabben i Salthella i Austevoll. 

Geir Bergflødt, Høgsetevegen 11 A, 5244 

Fana, er styreleder. Ingvar Lauvik er 

tilsatt som daglig leder. 


Sipp Seafood Norway AS 

Minde Alle 1, 5063 Bergen i Bergen kommune, 

er meldt oppløst til Foretaksregisteret. 

Steinar Gjersdal, Inndalsveien 47 C, 

5063 Bergen, er leder for avviklingsstyret. 


Ilsvåg Matfisk AS 

5430 Bremnes i Bømlo kommune, er slettet 


Bremnes Seashore AS, med samme 

adresse. 


Vik Havbeite DA 

5331 Rong i Øygarden kommune, er 

slettet i Foretaksregisteret. Det samme 

Vi leverer 

All this technical features results in a very strong 

Marine Fremdriftsmotorer 

and smooth running engine with world-class 

performance, combined with low emissions and 

Marine Aggregater 

low fuel consumption. 


D13 MH 

294–441 kW (400–600 hp) crankshaft power acc. to ISO 3046, rating 1–2 

VOLVO PENTA INBOARD DIESEL 

Strongest in the Class 

The engine features the latest design of mid position 

twin entry waste gate turbo with pulse charging. 

Higher turbo pressure at low rpm will secure 

excellent acceleration. 

The optimize miller inlet valve timing ensures high 

torque at low rpm and low emissions due to lower 

pressure and temp in the cylinders. 

With the new injectors with variable needle opening 

pressure noise is further reduced. 

World-class performance 

gjelder Sjøtroll AS, v/Inge Møgster, 5397 

Bekkjarvik i Austevoll kommune. 


Rogaland 

Egersund Lofoten AS 

Kaupanes, 4374 Egersund i Eigersund 

kommune, har nedsatt aksjeka pitalen fra 

31.148.000 til 6.229.600 kroner. Av nedsettelsesbeløpet 

skal 20 millioner kroner 

betales tilbake til aksjonærene, 4.914.400 

kroner skal avsettes til fond. 


Imsland Smolt AS 

5583 Vikedal i Vindafjord kommune, er 

slettet i Foretaksregister et etter fusjon 

med Sterling White Halibut AS, med 

adresse 4130 Hjelmeland i Hjelmeland 

kommune. 


Norwegian Lobster Farm AS 

Ydstebøhavn, 4180 Kvitsøy i Kvitsøy 

kommune, er slettet i Fore taksregisteret 

etter fusjon med NLF Invest AS, med 

adresse Grøningen, 4180 Kvitsøy. 


Eidane Smolt AS 

4110 Forsand i Forsand kommune, er 

slettet etter fusjon med Lerøy Vest AS, 

med adresse Bontelabo 2, 5020 Bergen i 

Bergen kommune. 


SALG - SERVICE - DELER 

The new ergonomically designed con- 

State-of-the-art engine technology featurtrols engage smoothly and allow for 

Din sentrale ing Volvo the world’s most Penta efficient charge air leverandør maneuvering with fingertip precision på in Vestlandet 

cooler, high pressure unit injector system, 

in combination with twin entry turbo charger 

and miller timing, all of which ensure 

high power, low fuel consumption, and 

outstanding torque over the whole speed 

range with virtually no sign of smoke. All 

controlled by the Volvo EMS electronic 

management system. The low end torque 

Tlf. 55 98 70 beats 70 any – competitor Fax: which 55 will 98 allow the 70 to 80 integrate – 5251 with various bridge Søreidgrend 

control 

operator to handle the vessel very safe systems. 

E-mail: with a gunnar.sortland@bjordal-madsen.no 

lot of power available. The new D13 Fully classed, fully emission 

engine has lower fuel consumption then 

it’s predecessor which further reduces the 

life cycle cost for the owner. 

Durability and high quality 

The D13 MH has the same robust basic 

architecture as all other heavy duty platforms, 

D9, D11and D16. The in-line six concept 

with robust block design, rear-end transmission, 

ladder frame and a one-piece cylinder 

head with overhead camshaft and 4-valve 

technology contributes to excellent operating 

economy, high reliability and long-term 

durability. 

The D13 MH is built in the world’s most 

highly automated diesel engine factory line 

with robotic machining and computer controlled 

audit checks, which ensures the highest 

quality level through out 

Powerful control system 

EVC-D, a new generation of the proven 

Electronic Vessel Control offers the best 

helmsman experience available! 

Vi gratulerer 

SIGLAR med 

ny D13-600 

any situation. For non classed applications 

the type approved EVC-D control 

system will give gear and speed control 

of the vessel. 

For fully classed vessels the Volvo 

Penta MCC system offers flexibility in 

selection of alarm panels and control levers 

from other sources and possibility 

approved 

The engine is fully classifiable to meet 

all major classification requirements. 

The engine meets the latest of EU 

IWW, CCNR, IMO and EPA emission 

legislation requirements. 

Trouble free service 

Scheduled maintenance and preventive 

repairs will keep you from unnecessary 

and expensive downtime. For each genset 

application Volvo Penta dealers can 

offer extensive life cycle cost analysis 

including fuel and maintenance cost. 

Qualified Volvo Penta dealers stand by 

for service and support in more than 

100 countries all over the world. A 

complete set of documentation will be 

delivered with the set according to 

Volvo’s high quality publication standard. 

The optional extended coverage 

(CXC) will give protection for one or 

two additional years. 

Vest-Agder 

Salvesen Fisk & Invest ANS 

Østerøya 114 B, 4625 Flekkerøy i Kristiansand 

kommune, er meldt oppløst til 

Foretaksregisteret. 


Reinhartsen Seafood AS 

Gravane 16, 4610 Kristiansand i Kristiansand 

kommune, er slettet i Foretaksregisteret. 

Det samme gjelder Norske 

Matskjell Kris tiansand AS, med adresse 

Topdalsveien 188 A, 4658 Tveit i Kristiansand 

kommune. 


Aust-Agder 

Fiskebrygga Lillesand AS 

4790 Lillesand i Lillesand kommune, er 

slettet i Foretaksregis teret etter fusjon 

med Arntsen Holding AS, med adresse 

Sandvig veien 59, 4816 Kolbjørnsvik, 

4806 Arendal. 


Akershus 

Roger Henriksen Fisk og Fiskemat 

Moholt, Sætrevegen, 2092 Minnesund i 

Eidsvoll kommune, er slettet i Foretaksregisteret. 


Oslo 

Oslo Sjømatgrossisters Forening 

er etablert i Oslo kommune, med adresse 

Dronning Mauds gate 10, 0250 Oslo. 

Foreningen skal på en hver måte ivareta 

Oslo sjømat grossisters interesser og 

fremme omsetningen av fersk fisk, skalldyr 

og andre maritime produkter. Stein 

Erik Hove, Kittel-Nilsens Vei 78, 1163 

Oslo, er styreleder. 


The Norwegian Krill Company AS 

Enebakkveien 117 A, 0680 Oslo i Oslo 

kommune, er slettet i Fore taksregisteret 

etter fusjon med Norvital AS, med 

adresse Rådhus gata 36, 8430 Myre i 

Øksnes kommune. 


Østfold 

Nordic Shell Production AS 

Veelsmyra 67, 1634 Gamle Fredrikstad i 

Fredrikstad kommune, er slettet i Foretaksregisteret. 

Brønnøysund 5/12-2012

Erik Hempel 

Noen tanker om fremtiden 

DET ER FORTSATT SÅ TIDLIG i 

det nye året at det har interesse å 

se litt tilbake på hva som skjedde 

i 2012. Kanskje synes re daktøren 

at disse betraktningene blir litt 

kjedelige. Han vil jo helst ha heftige 

utsagn med sviende kommentarer 

rettet mot poli tikere og myndighetspersoner. 

Så la meg derfor begynne med 

å kritisere landbruks- og matminister 

Trygve Slagsvold Vedum. 

Han var virkelig ikke politisk 

korrekt da 2012 gikk mot graven. 

Han var med på flere julebord, 

og forsynte seg godt med ribbe, 

pølse og medisterkaker. Feit mat 

av første klasse. Han var ikke 

så veldig opptatt av hvor helseskadelig 

denne maten var. «Støre 

får ta seg av helsa, så konsentrerer 

jeg meg om matgleden», 

sa matminister Trygve. Hvilket 

eksempel for en stadig fetere 

Tabell 1: Verdens fiskerier 2010-2012. Kilde FAO 

2010 2011 2012 Endring 

Estimat Prognose 2011-2012 

Produksjon i mill. tonn 148.5 155.5 157.5 1.3% 

Fangst 88.6 91.9 90.2 – 1.8% 

Oppdrett 59.9 63.6 67.3 5.8% 

Eksport i milliarder US$ 109.1 127.1 130.5 2.6% 

Eksport i millioner tonn 56.7 58.5 59.9 2.5% 

Totalt forbruk 148.5 155.5 157.5 1.3% 

Til menneskeføde 128.3 132.0 135.4 2.6% 

Fôr 15.0 18.3 16.6 – 9.4% 

Annet 5.1 5.2 5.5 5.8% 

Pr. capita forbruk (kg/person/år): 

Totalt (matfisk) 18.6 18.9 19.2 1.5% 

Fra villfanget fisk 9.9 9.8 9.7 – 1.5% 

Fra oppdrett 8.7 9.1 9.5 4.6% 

Fiskeprisindeksen: 

(2002-2004 = 100) 137 154 143 – 6.7% 

La ingen være i tvil; det er oljen som har gjort at Norge går så det suser. Uten 

olje (og gass) ville Norge høyst sannsynlig vært i den samme finanskrisen som 

resten av Europa, konstaterer Erik Hempel. 

befolkning! Vet ikke Slagsvold 

Vedum at norsk ungdom lider 

av fedme? Men i mitt stille sinn 

gir jeg ham rett i det der med 

matglede. Resten av Norge gjør 

visst likeså, etter julehandelen 

å dømme. Det ble ikke spart på 

noe! 

Dessuten har vi jo råd til det, 

da. Det går bra for Norge, sier 

finansminister Sigbjørn Johnsen. 

Ja, forbausende nok gjør det visst 

det. Stikk i strid med hva vi hevdet 

på 1980-tallet, nemlig at vi ikke 

måtte utvikle oss til å bli bare en 

oljenasjon. For det er jo nettopp det 

vi har blitt. Det er oljens skyld at 

det går bra i Norge. Uten olje ville 

Norge høyst sannsynlig vært i den 

samme finanskrisen som resten av 

Europa. 

I norsk fiskeri- og oppdrettsnæring 

kan vi vurdere 2012 til omtrent 

pari. Produksjonen og eksporten 

gikk litt ned fra året før. Målt i 

verdi endte eksportverdien ca. 3 


117


Når kvantumet går ned, går som regel prisen opp. Vanskeligere er det ikke. 

I 2012 falt eksportkvantumet av reker fra Norge med ca. 28 prosent, mens 

eksportprisen økte med nesten 30 prosent. 

prosente lavere i 2012 enn i 2011. 

Men det bekymrer oss ikke så 

mye. Norsk sjømat næring har en 

lysende fremtid. Det er alle enige 

om. 

HVORDAN GIKK DET SÅ MED 

fisk og havbruk i verden totalt i 

2012? 

Tilførselen av fisk økte noe, men 

mindre enn i 2011. Ekspertene 

regner med en samlet økning på 

ca. 1,3 prosent, mot ca. 5 prosent 

i 2011. Fangstvolumet gikk litt 

ned, mens oppdrettsproduksjonen 

fortsatte å stige, i 2012 med 5,8 

prosent. 

Den internasjonale handelen 

med fisk økte med 2,5 prosent i 

2012, mot hele 16,5 prosent i 2011. 

Altså en betydelig reduksjon i veksten, 

som nok skyldes finanskrisen. 

I 2013 kan handelen ta seg noe 

opp igjen. Prisene på oppdrettsfisk 

falt de siste 10 månedene av 2012, 

noe som mange mener vil føre til 

en pen økning av et terspørselen. 

Jeg er imidlertid ikke fullt så optimistisk. 

Euro pas import av sjømat 

forventes å svekkes litt i 2013 på 

grunn av den bedrøvelige økonomiske 

situasjonen på kontinentet. 

• Nøytrale etiketter i alle størrelser. 

• Førtrykte etiketter med din logo 

og informasjon på. 

• Etiketter til eskene på fryselageret. 

• Emballasje / esker til dine produkter. 

www.norstamp.no • tlf. 33 48 45 00 

Med andre ord: veksten vil komme 

i andre markeder, spesielt i Asia, 

Afrika og Syd-Amerika. 

Norske eksportpriser gikk både 

opp og ned i 2012. Totalt sett kom 

man ut nesten i null, dvs at den 

gjennomsnittlige eksportprisen gikk 

opp med 0,2 prosent. Blant vinnerne 

noterer vi oss reker og sild. Den 

gjennomsnittlige eksportprisen for 

reker økte med rundt 30 prosent, 

men eksportert mengde gikk ned 

med nesten 28 prosent. For silda 

gikk eksportprisen opp med 26,7 

prosent, og eksportert mengde var 

faktisk den samme som i 2011. 

De største pristaperne var i 

første rekke makrell, der gjennomsnittsprisen 

falt med ca. 20 prosent, 

og laks, med et prisfall på nesten 

17 prosent. Eksportvolumet av 

makrell gikk opp med knapt 4 

prosent, og av laks med imponerende 

22 prosent. Vi har aldri vært 

i nærheten av å eksportere så mye 

oppdrettslaks som i 2012. 

Den gjennomsnittlige eksportprisen 

for torsk gikk ned med 8,3 

prosent i 2012. I løpet av den siste 

tiden har vi følt prispres set på 

torsk, og i skrivende øyeblikk dreier 

diskusjonene seg utelukkende om 

hvor mye mer torskeprisene vil falle 

i 2013. 

SOM VI SER AV FIGUR 1 på 

forrige side var det et klart fall i 

fiskeprisindeksen fra 2011 til 2012 

— fra 154 til 143, eller med ca. 7 

prosent. Ifølge ekspertene i FAO 

og OECD vil denne utviklingen fortsette 

i 2013. Vi står altså overfor en 

del utfordringer i året som kom mer. 

Som vanlig er de fleste av disse 

utfordringene ikke skapt av oss 

Norstamp leverer etiketter 

og esker / emballasje ut til 

fiskerinæringen over hele 

landet

selv. Selv om vi hittil ikke har vært 

preget av finanskrisen i verden — 

og spesielt i Europa — vil vi bli det i 

større grad inneværende år. 

Men vi har stått overfor kriser 

før, og vi har kommet over dem. 

Derfor synes jeg det er mer interessant 

å se på de mer langsik tige 

utviklingstrekkene. Hvor er vi f.eks. 

i 2020? OECD og FAO har sagt en 

del om det i «Agricultural Outlook 

2012-2021» tidli gere i år. Der 

trekker de to organisasjonene opp 

sannsynlige utviklingslinjer frem til 

2021. For verdens fiskerier spår 

man stort sett stagnasjon, mens 

oppdrettsnæringen spås fortsatt 

vekst. Og det på en ganske rett 

linje. 

Den totale produksjonen forventes 

å stige. Innen 2021 sier OECD 

og FAO at produksjonen av fisk og 

skalldyr vil komme opp i 164 millioner 

tonn, mot ca. 155 millioner tonn 

i 2012. Disse progno sene forutsetter 

imidlertid både at man klarer 

å opprettholde villfangsten på vel 

90 millioner tonn, og at veksten i 

oppdrett vil fortsette. Men det er 

ikke gitt. 

Det er heller ikke gitt at oppdrettsproduksjonen 

vil fortsette i 

samme spor som før, dvs. med 

fokus på høykost-arter og vestlige 

markeder. Jeg tror dette vil endre 

seg, og at veksten i oppdrett vil 

skje innen lavpris-fisk som tilapia, 

pangasius og lignende arter. De 

markedene som vil vokse mest, er i 

Asia og Afrika. 

DE SISTE TO ÅRENE HAR jeg 

nemlig hatt anledning til å observere 

utviklingen i disse verdensdelene 

på nært hold. Spesielt har jeg 

vært aktiv i det østlige og sørlige 

Afrika, som nå er i ferd med å 

utvikle seg til et meget interessant 

marked — og et meget lukrativt 

sådan. 

Oppdrettsselskapene i disse 

områdene har også oppdaget 

dette. De ser at de lokale markedene 

betaler mye bedre priser 

for billig fisk enn de velutviklede 

markedene i Europa, Nord-Amerika 

og Japan. Nylig besøkte jeg en 

Både OECD og FAO forventer at produksjonen av fisk og skalldyr vil øke i årene 

som kommer. Det meste av veksten vil skje i Asia og Afrika. Her fra den største 

sjømat og rekeeksportøren i Vietnam, Mihn Puh Seafood Corp. 

salgssentral for tilapia i Lusaka i 

Zambia. Jeg visste at zambiere var 

glade i fisk, men ikke at de var så 

glade. I denne enkle, lille sjappa 

ble det solgt 15 tonn tilapia hver 

dag! Til meget gode priser. Prisene 

man oppnådde var faktisk 3-4 ganger 

høyere enn det filetfabrikkene 

som produserer for det europeiske 

markedet kunne betale. 

Det samme er tilfellet i asia- 

I Zambia vil folk gjerne ha tilapia, og 

de er villige til å betale godt for den. 

Helstekt tilapia er en delikatesse, og 

fisken kan oppnå 3-4 ganger så høy 

pris på lokalmarkedet i Lusaka som 

det filetfabrikkene som produserer for 

det europeiske marke det kan betale. 

tiske markeder. Og det er ikke de 

berømte fiskemarkedene som Singapore, 

Shanghai og Hong Kong 

som leder utviklingen. Der kan 

man riktignok selge dyr fisk, men 

i relativt små volum. I markeder 

som Thailand, Malaysia, Vietnam, 

Burma og Laos er etterspørselen 

stor, og betalingsevnen ikke å 

forakte. 

Mange av disse landene søker 

til Norge for råd og hjelp når det 

gjelder å utvikle oppdrettsindustrien. 

For Norge har jo vært vellykket, selv 

om miljøgrupper hater oss. Mange 

av de gryende oppdrettslandene i 

Asia og Afrika kunne godt tenke seg 

å gjøre som Norge, for da blir vel de 

også «annerledesland» og immune 

for verdenskriser? 


Erik Hempel 

driver sitt 

eget konsulent 

og 

rådgivningsselskap 

og 

har skrevet 

fast for 

"Norsk 

Fiskerinæring" 

i mange år. 

119

Vi gratulerer rederi 

og mannskap med 

M/S brattSkjær 

Vi har hatt gleden av å 

levere silde- og loddenot 

til nybygget 

Strandveien 68 // NO-9300 Finnsnes // Norge 

Tel +47 700 800 00 // Fax +47 700 800 01 

post@refa.no // www.refa.no 


«Brattskjær» til Vikna 

10. februar fikk Odd Martin og sønnen Odd Marvin Nergård i 

famil ierederiet Brattskjær AS i Vikna kommune i Nord-Trøndelag 

nybyg get M/S «Brattskjær» fra Vestværftet i Danmark. Fartøyet 

er en kombibåt, og skal drifte med not, snurrevad og garn. Den 

er utrustet med topp moderne utstyr med produkter både fra 

Norge og Danmark. Fartøyet skal drive tradisjonelt kystfiske 

etter pela gisk fisk og hvitfisk. Det er stor tankkapasitet, spesielt 

for føring av levende fangst av torsk og sei. I tillegg har fartøyet 

gode RSW kjøletanker. På hoveddekket blir der egen avdeling 

for behandling av hvitfisk. 

Det er lagt stor vekt på bo- og arbeidsmiljøet for mannskapet, 

med enmannslugarer med eget dusj/toalett og en romslig 

messe/salong med egen spiseavdeling. Gamlebåten hadde et 

mannskap på sju. Nå må bemanningen økes til ni. Eierne tror 

ikke det vil bli vanskelig å rekruttere flere fiskere. «Brattskjær» 

har lær lingeordning og et godt samarbeid med den regionale 

videregående skolen. 

— Vi har jobbet i snart halvannet år med prosjektet, og ser 

virkelig frem til å komme i fiske, forteller en stolt Odd Marvin 

Nergård til «Norsk Fiskerinæring». — Med den nye båten har vi 

nådd en grense. Vi er kommet dit vi skal. En større båt vil kreve 

andre sertifikater. Da holder det ikke med vanlig kystskippersertifikat, 

forteller Odd Marvin. Han bekrefter at nye «Brattskjær» 

med sine 34,85 meter og 500 brutto tonn sannsynligvis blir den 

nest største båten i Viknaflåten etter «Trønderbas». 

Utviklingen i familieforetaket har vært imponerende etter den 

første «Brattskjær», en trebåt på 30 fot bygget i 1980 på Hitra. 

Siden har båtene i rederiet vokst jevnt og trutt; femte «Brattskjær» 

ble både bygget og forlenget hos nåværende Moen 

Marin på Kolvereid. Det 11 år gamle fartøyet ble solgt i fjor, og 

målte 28 meter. 

— Vi var så heldige at vi klarte å fiske kvotene i første halvår 

i fjor, og da var det bare å selge gamlebåten. Da vi skulle bygge 

ny, nådde ikke norske verft opp i konkurransen. Vi hadde et tak 

for investeringen, og anbudene resulterte i at vi bygget skroget 

i Polen og foretok utrustningen i Danmark. Gode referanser 

og godt samarbeid med verftet kom som bonus, forteller Odd 

Odd Martin Nergård og sønnen Odd Marvin (i midten) har nettopp 

fått den sjette utgaven av «Brattskjær». Her er de to rederne fra Vikna 

sammen med manager Ove Kristensen (til venstre) ved det danske 

Vestværftet.

av Kåre Høyland 

Marvin, som har 30 prosent eierandel i Brattskjær AS. Far Odd 

Martin har resten. 

Far og sønn Nergård har holdt på med det nye båtprosjektet 

i halvannet år. I februar 2012 begynte byggingen av skroget i 

Gdansk i Polen, og et halvt år senere kunne utrustningen starte 

på Vestværftet. 

I en alder av 41 har Odd Malvin Nergård brukt de 25 siste 

årene på sjøen. Det å være fisker er blitt en livsstil, og det er 

uten kelig å satse på noe annet. Far Odd Martin er 63, og vil 

trolig trappe noe ned etterhvert som nye «Brattskjær» kommer i 

normal gjenge i løpet av våren. 

M/S «BRATTSKJÆR» 

Byggeverft : Vestværftet 

Lengde : 34,85 meter 

Bredde : 9,70 meter 

Hovedmotor : Mitsubishi 

Gir & Propell : Mekanor 

Garninnhaler : Lorentzen Hydr. 

Vacuumpumpe : Cflow 

Notinnhaling : Triplex 

RSW : Øyangen 

Elektronikk : Moltech 

Not : Refa 

Forsikring : Trøndertrygd 

Bank : Sparebanken Midt-Norge 

«Malene S» — nybygg til Austevoll 

Ringnotsnurperen «Malene S» ble døpt lørdag 29. desember 

under stor festivitas i Torangsvåg i Austevoll. Det kraftige regnværet 

holdt ikke skuelystne austevollinger hjemme. Det har ikke 

vært døpt en havfiskebåt i Austevoll siden «Knester» i 2007, så 

nysg jerrigheten var stor og gjestene mektig imponerte. Det var 

Malene Skår, datter av daglig leder og medeier i Skårungen AS, 

Malene Skår, som døpte det vel 80 meter lange fartøyet. Familien 

Skår har aksjemajoriteten i Skårungen AS med 51 prosent. 

Tor Østervoll har en eierandel på 49 prosent. 

Etter «Libas» er «Malene S» det største fartøyet i den norske 

fiskeflåten. Båten er bygget og utrustet i Celiktrans i nærheten 

av Istanbul i Tyrkia. Sawicon har stått for designet i samarbeid 

med rederiet. «Malene S» gikk fra Tyrkia til Polen for å montere 

en del utstyr, og fikk prøvet seg skikkelig i Biscaya da det 

blåste opp til sterk sørvestlig kuling. Båten viste seg å ha gode 

sjøegenskaper. Rederiet i Austevoll har fått et flott og velut styrt 

fiskefartøy, og til en pris som i følge skipper Lars Tore Skår ligger 

100 millioner kroner under det rederiet måtte betalt for å få 

båten bygget i Norge. 

Skårungen AS har vært uten båt siden gamlebåten «Hundvåkøy» 

kolliderte med ensilasjebåten «Hordafor 4» i Gisundet 

i Troms i mars 2010. Skrogskadene var så store at båten ble 

kondemnert. Det eneste som kunne brukes var det nye dekksmaskineriet, 

samt hoved motoren. Rederiet har hatt noen gode 

år etter at «Hundvåkøy» for liste. Kvotene er fisket på henholdsvis 

«Østerbris» og «H. Østervoll». Gamlebåten hadde bare 400 

nye fartøyer 

fra norske verft 

basistonn, hvilket er i minste laget for «Malene S». I følge Lars 

Tore Skår vil det derfor være en prioritert oppgave å få strukturere 

båten opp, slik at inntekstgrunnlaget kan passe til størrelsen. 

I følge Lars Tore Skår har rederiet satset på å gjøre oppdrag 

for Havforskningsinstituttet eller andre etater som trenger fartøy 

av denne typen. 

— Vi kan gjøre unna kvotene på et halvt år om nødvendig, og 

det blir dyrt å legge båten til kai for å vente på neste år. Derfor 

har vi utstyrt nybygget med fasiliteter for å tilfredsstille havforskere 

i sitt arbeid. Vi har satset på stor lugarkapasitet, dvs. 19 

lugarer med plass til 26 personer, samt senkekjøl med instrumenter 

for forskningsoppdrag, forteller Lars Tore. 

Norske fiskebåtredere har tegnet nybåtkontrakter for ca. 10 

mil liarder kroner de siste par årene. Mange av båtene skal leveres 

første halvår 2013. Det siste halve året er det imidlertid blitt 

en stopp i kontrahering av nye båter, først og fremst fordi det er 

blitt vanskelig å få solgt de gamle båtene uten konsesjon. Det 

hevdes at bruktbåtmarkedet er falt med over 30 prosent, og da 

faller mye av finansieringsgrunnlaget bort for kjøp av ny båt. 

«Malene S» måler litt over 80 meter, og er det nest største fartøyet i 

den norske fiskeflåten, om vi regner i brutto-tonnas je. I øyeblikket har 

båten 400 tonn i basiskvote. Det er for lite, og rederiet vil jobbe aktivt 

for å kjøpe mer kvote. 

M/S «MALENE S» 

Skipsbyggeri : Celiktrans Shipsyard 

Største lengde : 80,3 meter 

Største bredde : 17 meter 

Hovedmotor : MaK 

Propell : Volda 

Hjelpemotorer : Cummins 

Dekksutstyr : Z Marine 

Elektronikk : Vico 

RSW-anlegg : Øyangen 

Vacuumpumpe : MMC 

Bank : DnB 

Forsikring : If. 

Sidepropeller : Rolls-Royce 

Design : Sawicon 


121

And the winner is Lakselusa! 

Utgangspunktet er 

en litt ustruktur ert runde 

med seks spørsmål «Fisk 

og Forskning» har stilt folk 

i ulike rom, på ulike stoler 

og med helt klart ulike arbeidsgivere. 

Da tenker vi 

staten, rederier, lakseavlselskaper, 

notprodusenter, 

fond, ingrediensindustri og 

annen industri. Vi kunne 

fortsatt å ramse opp en 

god stund til, men det 

viste seg at iveren etter eller 

overskuddet til å svare 

på FoU-spørsmål ikke var 

likt fordelt. Generelt var 

det minst av dette i det 

private, særlig fangstleddet. 

Dette har nok vært 

med på å prege bildet, da 

vi fikk svar der de fleste 

hadde siktet inn lakselusa 

som fiende nummer en. 

Men det er slett ikke 

bare lakseoppdrettere som 

vil lakselusa til livs. Krigen 

mot lus er blitt et månelandingsprosjekt 

som nærmest 

hele nasjonen slutter 

seg til. Fritidsfiskerne og 

miljøforvalt ningen er ikke 

mindre ivrige, selv om de i 

noen tilfeller tenker andre 

virkemidler enn de som er 

knyttet til havbruksnæringen. 

Virkemidlene er uansett 

mange, ulike og sammensatte. 

Det er genforskning, 

laser, direktiver og duker, 


for bare å nevne noe. Vi 

har ikke prøvd å tallfeste 

forskningsinnsatsen, bare 

tatt inn det klare inntrykket 

av at lusa topper ønskelister 

og oppmerksom het. 

Dette blir svært spennende 

av ulike grunner. 

Vinner vi krigen? Og hvem 

blir i så fall de virkelige 

vinnerne? Frigjøres krefter 

og midler til annen FoU og 

til å løfte næringen frem 

på annet vis? Alternativt: 

Er andre trøbbelformer i 

fremvekst mens vi stirrer 

oss blinde på dette vesle 

krypet? Vi får håpe det 

ligner mer på det opprinneligemånelandingsprosjektet. 

At alt vi lærer 

under veis, blir til nytte 

også på en rekke andre 

områder. 

Dagens «Fisk og Forskning» 

dreier seg om seks 

spørsmål. Disse vil også 

bli med i noen nummer 

videre. De er: 

1. Hva var den viktigste 

inovasjonen i 2012? 

2. Hvilket FoU-gjennombrudd 

topper ønskelisten? 

3. Hvilke viktige FoU-fremskritt 

kommer i 2013/2014? 

4. Hva har dere vært involvert 

i av FoU i 2012? 

5. Hva vil dere fokusere på 

av FoU i 2013? 

6. Bør mer private midler 

inn i finansieringen av FoU i 

sjømatnæringen? 

Variert FoU-ønskeliste 

— og syn på 

finansieringen 

Justeringer av FoU-sidene er under vurdering. I 

tenkepausen benyttet vi anledningen til å spørre 

et bredt panel av aktører og ressurspersoner om 

hvordan det står til med forskning og utvik ling i 

marin sektor. Og hva de ønsker seg. Svarene kan 

også hjelpe oss til å finne fokus og form på «Fisk 

og Forskning». De dokumenterer mer enn noe annet 

hvor sentralt en liten laksepara sitt står innen 

dette feltet. 

«Fisk og Forskning» stilte 

samme spørsmålsrekke til 

personer i ulike posisjoner; 

offentlig og privat, forskere og 

organisasjons folk, folk i fangst, 

havbruk, leverandørledd og 

industri. Noen grupperinger 

var det lettere å få svar fra enn 

andre, og det sier kanskje litt 

i seg selv. Mangfoldet i denne 

verdenen reflekteres også i 

svarene vi fikk. Noen svarte 

i korthugget sagastil. Andre 

ga små foredrag. I sum ble 

omfanget imidlertid så stort at 

vi har bestemt oss for å spare 

noen av svarene til senere 

utgaver for delt utover våren. 

Men dette blir hovedfeltet. 

Christina 

Abildgaard 

Christina Abildgaard er 

direktør for avdelingen Bioressurser 

og miljø i Norges 

forskningsråd. Avdelingen har 

Christina Abildgaard leder avdelingen for Bioressurser og miljø i 

Norges forskningsråd. Hun har doktorgrad i bioteknologi. (Foto: 

Norges forskningsråd)

Fisk og 

Forskning 

Leppefiskene gjør så godt de kan. Men i kampen mot lakselusa kommer de til kort. Derfor er en endelig løsning på luseproblema tikken det som 

står øverst på FoUønskelisten til mange av de vi har snakket med. Blir vi kvitt lusa — og deretter rømming — ligger veien åpen for kraftig 

produksjonsvekst i oppdrettsnærin gen. (Foto: Agder Avis) 

ansvar for marin forskning, 

forskning for landbruket og 

miljøforskning — og for å 

bygge opp sekretariatet for JPI 

Oceans i Brussel. Abildgaard 

var selv med både i HAV21 og 

i arbeidsgruppen bak rapporten 

«Verdis kaping basert på 

produktive hav i 2050». 

— Kjempespennende alt 

sammen, sier 51-åringen 

som har utdan ningsbakgrunn 

fra UMB på Ås, doktorgrad i 

bioteknologi og yrke serfaring 

fra blant annet FMC Biopolymer 

og Fiskeri- og kystdepartementet 

og Nærings og 

handelsdepartementet. 

Spørsmål 1: Hva ser du 

som den viktigste innovasjonen 

eller det viktigste 

forskningsresultatet i 2012? 

— For meg er det vanske- 

lig å peke ut en innovasjon. 

Forskning bygges sten på 

sten slik at man får ny viten. 

Når vi siden ser oss bakover, 

kan vi fastslå at det og 

det har vært viktig. Det er 

ikke slik at man plutselig har 

«løst gåten». Samtidig er det 

områder innenfor næringen 

der forskningsresultater betyr 

noe. Et godt eksempel er 

hvordan Havbruksprogrammet 

har finansiert for skning og 

kunnskapsplattformer rettet 

mot rømming av laks. Dette 

har igjen bidratt til å lage et 

grunnlag for videreutvikling av 

Nytek-forskriften. Nå ser vi at 

rømningstallene har gått ned. 

Samme prinsipper gjelder for 

arbeidet med lakselus og i 

forskning på sjømat og helse. 

Spørsmål 2: Hvilken 

innovasjon eller hvilket 

forskningsgjennom brudd er 

øverst på ønskelisten? 

— At vi kommer videre med 

lus og rømming, og særlig 

at vi kan få frem forskning 

som bekjemper lusa. Det er 

vanskelig å vite om man kommer 

helt i mål, men historisk 

har forskning vært viktig for å 

bekjempe oppdrettsnæringens 

sykdomsproblemer. Felles 

innsats av det private og offentlige 

er derfor kjempeviktig. 

Videre må vi klare å øke den 

marint baserte produksjonen, 

enten det er til mat eller 

andre formål, både gjennom å 

utnytte råstoffet bedre og ved 

å videreutvikle en bærekraftig 

oppdrettsvirksomhet. Det siste 

kan også skje gjennom nye 

arter i akvakultur, f.eks. alger. 

Når det gjelder fôr, er det 

aktuelt både å forske på bedre 

utnyttelse av fôret og utvikling 

av alternative fôrkilder. 

For å få mest mulig ut av de 

550 millionene vi gir til marin 

forskning, prøver vi å koble de 

ulike virkemidlene sammen. 

Det er f.eks. et samarbeid 

mellom programmene innen 

Havbruk og Bioteknologi. 

Forskningsrådet har også 

støttet opp under et samarbeid 

med Canada og Chile om å 

kartlegge laksens genom slik 

at man kan identifisere egenskaper 

i forhold til produksjon 

og sykdom. Vi har nettopp tildelt 

penger til et prosjekt som 

skal utvikle nye strategier for å 

møte den trusselen lakselusa 

utgjør både for oppdrettslaks 

og villaks. Hvis dette også 


123

Kan vi avdekke alle sider ved laksens genom vil det gi oss unike 

muligheter til å avle frem akkurat den laksen forbrukerne vil ha, og 

laks som står seg godt mot sykdommer. 

kan koples med kunnskap om 

lakselusas genom, kan man 

ha kommet viktige steg videre 

med å utvikle en lusevaksine. 

Spørsmål 3: Hvilke 

viktige fremskritt/gjennombrudd 

innen FoU vil komme 

de neste to årene? 


— Det er vanskelig å si. Vi 

vil neppe få alle problemene 

løst, men jeg håper vi rekker 

å gjøre betydelige fremskritt. 

Skal man komme videre, må 

man — i tråd med innstillingen 

fra HAV21 — gå sammen om 

å peke ut satsingsområder. 

Spørsmål 4: Hva har dere 

vært involvert i av sjømatrettet 

FoU i 2012? 

— Mye er alt nevnt i svarene 

over. Havbruksprogrammet 

tar seg av det meste som 

skjer under vann. Over vann 

tar Bionær-programmet over. 

Bionær ble etablert i fjor ved 

at man slo sammen programmene 

«Natur og næring» og 

«Matprogrammet». Her hører 

forskning på foredling, videreforedling, 

helsedokumentasjon 

og ikke minst markedsforskning 

hjemme. Satsingen 

på bioteknologi har jeg også 

nevnt. Havkyst-programmet 

retter seg mer inn mot å forstå 

økosys temene og utvikle 

fiskeriteknologi. Andre eksempler 

på arbeid med redskapsutvikling 

er sentrene Crisp og 

Create, som vi også støtter. 

Forskning på fartøyteknologi 

hører dessuten med. 

Spørsmål 5: Hva vil dere 

fokusere på i 2013? 

— Bedre utnyttelse av 

råstoff får særlig fokus ved 

at Bionær i disse tider setter 

i gang Cycle-prosjektet. Her 

ligger det en kretsløpstankegang 

i bunn, og marint og 

landbruksbasert råstoff skal 

utnyttes bedre. Gjennom Cycle 

ønsker man også å høyne 

kvali teten i prosesslinjen. 

Dette prosjektet skal gi sentral 

kunnskap både for fiskeindustrien 

og landbruksbasert 

matindustri. Prosjek tet så 

langt er ett av hovedgrepene 

for å realisere mulighetene i 

bioøkonomien. Som jeg allerede 

har nevnt igangsettes 

spennende forskningsprosjekter 

som skal utnytte kunnskap 

om laksegenomet til å løse 

utfordringer i lakseproduksjonen. 

Det dreier seg ikke bare 

om lus. Avlsproblematikk og 

tilpasning til et klima i en dring 

er andre viktige tema. 

Spørsmål 6: Hva mener 

du om finansieringen av 

sjømat-FoU i Norge? Bør 

mer private midler inn i fel-

Bionærprogrammet tar seg av forskningen på det som skjer over vann, f.eks. foredling, helsedokumentasjon 

og markedsforskning, forteller Christina Abildgaard. (Foto: HMS) 

leskassen, kan det tas av 

penger til markedsarbeid 

eller bør samlet avgift økes? 

— Mye av den marine 

forskningen er i dag offentlig 

finansiert. Jeg mener den 

offentlige innsatsen bør økes, 

men næringen må også 

mer på banen. Det fine med 

HAV21 var at man erkjente 

behovene i fellesskap. HAV21rapporten 

pekte også på at 

den private innsat sen bør 

økes jo nærmere sluttmarkedet 

man kommer. Forskningsrådet 

har ikke tatt stilling til om 

FoU-avgiftene skal opp, men 

ønsker at det private skal øke 

sin innsats. Det kan skje på 

ulike måter. 

Geir Wilhelm Vold 

Geir Wilhelm Vold hadde bak 

seg ulike satsinger innen 

behandling av fiskeråstoff 

da han i 2009 var med på 

å kjøpe opp og ble leder for 

historierike Vesteraalens AS 

på Sortland. Virksomheten er 

særlig kjent for fiskebollene, 

men Vold og de andre eierne 

vil nå ta del i hele verdikjeden 

fra fiske, via produksjon til salg 

av høykvalitets fiskeprodukter 

og marine ingredienser til det 

nasjo nale og internasjonale 

markedet. Sentralt i satsingen 

står en helt ny fabrikk der man 

også ønsker å bygge inn et 

butikkutsalg. 





— Uten at jeg har full oversikt 

over FOU innen fiskerinæringen 

synes jeg forskningen 

på sammenhengen mellom 

fisk som mat og helseeffekter 

hos mennesker er svært 

Fisk og 

Forskning 

interessant. Ikke minst det 

som foregår rundt effekten av 

fiskeproteiner og oksidasjon 

av fiskeolje både i Tromsø, 

Bergen og Oslo. 


innovasjon eller forskningsgjennombrudd 

er øverst på 

ønskelisten? 

— At fangst, føring og lagring 

av levende fisk blir fremtidens 

«bufferlager» i stedet for 

fryste råvarer. 





— Jeg håper det kommer 

innenfor levendefangst. 

Spørsmål 4: Hva har du 


FoU i 2012? 

— Primært fiskeproteiner 

og marine mineraler. 

Spørsmål 5: Hva vil du 


— Fisk som mat og helseeffektene 

av fisk, med særlig 

vekt på proteiner, mineraler og 

omega-3. 




mer private midler inn i felleskassen? 

— For bedriftene er det 

Geir Wold er daglig leder i Vesteraalens AS på Sortland, fortsatt best kjent for fiskebollene. Men nå vil 

selskapet ta del i hele verdikjeden for fisk. (Foto: Dag Erlandsen) 


125

I 2013 vil Vesteraalens blant 

annet fokusere på helseeffektene 

av fisk, med særlig vekt på 

omgea3. (Foto: Scanstockphoto) 

min oppfatning at kostnadene 

og byråkra tiet gjør det dyrt og 

vanskelig å finansiere FoU. 

Nei, det bør heller stimuleres 

til mer FoU direkte i bedriftene. 

— Kan disse tas av penger 

til markedsarbeid eller 

bør samlet avgift økes? 

— Nei til begge spørsmål. 

Det generelle markedsarbeidet 

er for viktig, og vi har mer 

enn nok avgifter i Norge som 

det er. 

Trond Davidsen 

Trond Davidsen er direktør 

for havbruk i Fiskeri- og 

havbruksnær ingens landsforening. 

Davidsen, som har utdanning 

både fra Uni versitetet 

i Tromsø, Norges Handelshøyskole 

og Universitetet i 


Uppsala, har også jobbet som 

forsker. Han kom til FHL fra 

stil lingen som adm. direktør 

i Norsk Fiskeoppdretteres 

Forening. I FHL ble han også 

direktør for markedsadgang, 

og han har siden mai 2012 

vært president i ISFA, paraplyorganisasjonen 

for alle nasjonale 

produsentorganisasjoner 

for oppdrettet laks og ørret. 





— Jeg finner det vanskelig 

å peke på noen enkelthendelse 

som er viktigst i 2012. Aller 

viktigst er kanskje summen av 

alle de ressurser og forsknings- 

og utviklingsprosjekter 

som er igangsatt for å håndtere 

lakselus og rømming. 





Trond Davidsen er direktør 

for havbruk i FHL. Hans 

hovedønske er ikke overraskende 

at man løser de problemene som 

ligger i veien for videre vekst 

i oppdrettsnæringen. (Foto: 

Therese Tande)

— Her vil jeg avgjort mene 

kunnskaper som medfører at 

lakselus kan strykes fra listen 

over utfordringer for norsk 

laksenæring. 





— Med den innsatsen som 

nå legges ned i forsknings- og 

utvik lingstiltak for å håndtere 

lakselus og rømming, vil det 

være svært overraskende om 

det ikke utvikles løsninger som 

helt elimi nerer eller kraftig reduserer 

utfordringene. Historien 

har vist at samvirke mellom 

næring og FoU-miljøer evner 

å fremskaffe gode løsninger. 

Helt på tampen av 2012 kom 

for øvrig vedtaket om storsatsing 

på sjømat og helse. 

Dette blir en viktig innsats for 

å dokumentere sjømatens 

positive helseeffekter, og vil gi 

plat tform for å styrke sjømatens 

posisjon som foretrukket 

mat hos konsumentene. 

Spørsmål 4: Hva har du 


FoU i 2012? 

— Etter opprettelsen av 

Fiskeri- og havbruksnæringens 

for skningsfond har ikke 

FHL noen dedikerte FoU-res- 

surser. Vår in nsats kanaliseres 

for en stor del gjennom FHF. 

FoU-aktiviteter står likevel 

fortsatt høyt på agendaen — 

både gjennom tillits valgte og 

FHLs administrasjon. Det aller 

viktigste for oss er å etterspørre 

og definere kunnskapsbehovene. 

Som det følger av 

mine kommentarer overfor er 

veldig mye av oppmerksomheten 

rettet mot lakselus og 

rømming. 



— Høyest prioritert vil 

utvilsomt være kunnskaper 

om håndtering av lakselus og 

rømming. 





— Jeg mener vi har en god 

finansieringsmodell i dag, med 

midler fra det offentlige, fra 

næringen gjennom FHF og 

fra enkeltsels kaper. Andelen 

private midler mener jeg er på 

det nivået som til enhver tid er 

nødvendig. Den samlede avgiften 

til markedsarbeide eller 

FoU bør ikke økes. Da bør det 

heller vektlegges at det offentlige 

stiller opp med nødvendig 

En liten skapning — et voldsomt 

kostbart problem. Davidsen har 

stor tro på at man snart finner en 

permanent løsning. 

og riktig FoU-finansiering i 

tillegg til det som privat sektor 

bidrar med, særlig så lenge 

myndighetene vil at næringen 

skal være en bærebjelke i 

norsk økonomi på lang sikt. 

Jeg er overbevist om at det 

finnes mye FoU-midler fra 

det offentlige som kan brukes 

langt mer næringsrettet enn 

hva som er tilfellet i dag. 

Sjur Jenssen 

Sjur Jensen er i dag adm. 

direktør i Hofseth Biocare 

AS, en stilling han har hatt 

siden 2010. Før dette var han 

direktør for salg i Pronova 

Biocare. Jenssen var med 

på å grunnlegge Cromi AS, 

et rådgivningsselskap innen 

marine ingredienser rettet mot 

USA og en rekke andre land. 





— Mine briller er Hofseth 

Biocare sine briller. Jeg har 

små forutsetninger for å mene 

mye om det som rører seg 

innen fiskeri generelt, men 

regner meg som svært godt 

orientert innen marine ingredienser. 

Jeg opplever at forskningen 

og utviklingen på slike 

ingredienser i Norge har vært 

veldig teoretisk og lite kommersiell. 

Derfor har vi brukt 

penger, tid og krefter på FoU 

som bidrar til reell omsetning. 

Hele vårt konsept baserer seg 

på å bruke avskjær fra fiskeri 

og lage sunne ingredienser 

for humant bruk. Dette er noe 

ingen har klart før, og det er 

FoU fra start til mål. 





— I avskjær fra pelagisk 

fisk og laks er det en rekke 

ingre dienser som man ennå 

Fisk og 

Forskning 

Sjur Jenssen leder Hofseth 

Biocare AS, som satser på 

produksjon av ulike marine 

ingredienser. På dette området 

mener han FoUinnsatsen i 

Norge har vært mest teoretisk og 

lite kommersiell. (Foto: Hofseth 

Biocare) 

ikke har klart å isolere. Vår 

forskning vil rettes mot dette, 

slik at vi kan lage enda flere 

spesialdesignede produkter. 

Disse vil forhåpentligvis 

lanseres i 2013 og årene 

fremover, og er særlig knyttet 

opp mot ingredienser hentet ut 

av proteinet. Skal man lykkes, 

må man tenke markedsmessig 

og kommer sielt før man starter 

FoU-arbeidet. Ikke omvendt, 

som det finnes mange nedslående 

eksempler på. 





— Mye av det jeg har nevnt 

over vil garantert komme fra 

Hofseth-systemet de neste to 

årene. Da vil de være understøttet 

av studi er for å vise effekten 

på mennesker. Dette er 

produkter som ligger tett opp 

mot farmasi; et stykke unna 

næringsmidlene som andre 


127


deler av næringen tilbyr. 



FoU i 2012? 

— Vi solgte de første 

produktene av oljen til humanmarkedet. 

Vi fikk godkjent 

proteinet vårt i USA i henhold 

til GRAS og for salg til humanmarkedet. 

Videre har vi lansert 

vårt kalsiumprodukt, basert 

på lakseben, også for salg til 

humanmarkedet. 



— Å kommersialisere gjennombruddene 

i 2013 og få 

hele produkts pekteret vårt ut 

og i salg mot humanmarkedet. 

Vi ønsker i stadig større grad 

å spesialisere oss slik at vi får 

godt betalte nisje produkter 

som litt etter litt tar over for volumproduktene. 

Dette jobber vi 

med kontinuerlig. 




FoUinnsatsen i Hofseth Biocare 

er rettet mot å isolere verdifulle 

ingredienser i avskjær fra 

pelagisk fisk og laks. Målet er å 

lage enda flere spesialdesignede 

produkter. (Foto: Therese Tande) 


Kan de tas av 

penger til markedsarbeid, 

eller bør samlet avgift økes? 

— Dette er ikke midler 

som har tilflytt oss. Jeg er litt 

usikker på om det er vår egen 

feil, eller om årsaken er andre 

steder. Jeg kjenner ordningen 

for overfladisk til å ha noen 

mening, selv om den i teorien 

høres fornuftig ut. Skepsisen 

min går på at norsk forskning 

på biprodukter har vært veldig, 

veldig lite kommersielt drevet. 

Mellom 1990-tallet og i dag er 

det publisert minst 20 offentlige 

publikasjoner om å utnytte 

avskjær mot humansiden. 

Men ingen har fulgt opp og tatt 

løftet. Det er et godt eksempel 

Vi har levert Aquaterm RSW 

til nybygget , og ønsker båt 

og mannskap lykke til 

Grandfjæra Holamyra 24, 28, 6445 6415 Malmefjorden 

Molde 

Tlf. 71 20 68 00 Fax 71 20 68 01 

www.frionordica.com

på at det forskes mye, men 

uten forankring i markedsapparatet. 

Arne Karlsen 

Arne E. Karlsen er adm. 

direktør i Fiskeri- og havbruksnæringens 

forskningsfond. Før 

dette var han nestleder i Gunnar 

Klo AS, og han har også 

vært adm. direktør i Mackzymal 

AS og økonomidirektør i 

Norges sjømatråd. Karlsen er 

utdannet siviløkonom. 





— Av det FHF har vært 

med på, vil jeg trekke frem 

kartleggingen av laksens 

genom som svært viktig. 

Videre har vi tatt viktige steg 

innenfor teknologiutvikling 

både i flåte og industri. På 

Nor-Fishing 2012 fikk to av 

Fisk og 

Forskning 

FHF var med på to av de prosjektene som i fjor høst resulterte i Innovasjonspris under NorFishing. Her 

fra prisutdelingen til vinneren Optimar Giske AS, som stilte på podiet med sine samar beidspartnere. Fra 

venstre adm. direktør Asbjørn Solevågseide i Optimar Giske AS, Lisbeth BergHansen, teknisk sjef Arild 

Holme set i H.P. Holmeset AS og Roar Pedersen i SINTEF Fiskeri og havbruk. (Foto: Therese Tande) 

prosjektene FHF har vært med 

på pris er. Det første gikk på 

et robotisert lastehåndteringssystem 

fra fangst til innfrysing, 

sortering, lagring og lossing av 

fartøy. Det andre var et system 

for skånsom behandling 

av pelagisk fisk. Videre har vi 

sluttført et langt arbeid innen 

slakting av laks som har gitt 

gode resultater. 





— At vi bidrar til at lakselus 

og rømming ikke er et hinder 

for videre produksjonsvekst 

av laks og ørret i Norge. 

Samt automati sert fjerning av 

pin-bone. Sistnevnte vil være 

viktig både for flåte og industri. 

Robotisering av farlige 

arbeidsoperasjoner om bord 

Arne E. Karlsen er daglig 

leder for Fiskeri og 

havbruksnæringens 

forskningsfond, som i år har godt 

over 200 millioner kroner å rutte 

med. (Foto: Thorvald Tande jr.) 

i fartøy og automatisering av 

fangstbehandlingsprosessen 

om bord er andre utfordringer 

vi ønsker å gjøre noe med. 

Videre ser jeg gjerne at vi 

kommer i mål med å utnytte 

alt restråstoff på en lønnsom 

måte, både på sjø og land. Til 

slutt gleder jeg meg til å følge 

satsingen innenfor helse og 

sjømat. Her håper jeg at vi 

klarer å engasjere helsemyndighetene 

til å delta. 





— Jeg tror vi skal få gjennombrudd 

på alle områdene 

som er nevnt over. 



FoU i 2012? 

— Svært mye. Dette er jo 

vår primære oppgave. Det 

som er viktig er at vi klarer å 

involvere næringsaktørene 

både i prioritering, gjennomføring 

og implementering. 



— FHFs visjon og overord- 


129

Pirkearbeid som dette står ikke akkurat øverst på ønskelisten til 

konsumentene. Automatisert fjerning av pinbone er derfor viktig for 

alle som produserer og selger fisk. 

net strategi ligger fast. Gjennom 

nær ingsrettet FoU skal vi 

bidra til bærekraft, lønnsomhet 

og vekst. I handlingsplanen 

for 2013 har næringen og FHF 

ytterligere stram met inn fokus. 

Vi ønsker å løse de viktigste 

utfordringene først før vi går 

videre på nye områder. Vi skal 

prioritere, vi skal produsere 

og ikke minst levere i form av 

at resultatene tas i bruk av 

næringen. Til slutt skal vi måle 

effekten av investerin gene. 





— Vi mener at sjømatnæringen 

er en av tre-fire næringer 

som Norge enten er globalt 

ledende på eller kan bli det. Ut i 

fra dette mener vi at Norge som 

nasjon bør satse enda sterkere 

på sjømatnæringen. Jeg håper 

og tror dette blir resultatet av 

blant annet HAV21. FHF har 

ikke noe syn på om det bør mer 

private midler inn i felleskassen. 

Vi ønsker imidlertid å bidra til at 

den betydelige FoU-innsatsen 

som gjøres i næringen blir 

dokumen tert og synliggjort. Pr. 

i dag er det en betydelig andel 

FoU som ikke kommer frem i 

statistikkene. 

— Kan det tas av penger 

til markedsarbeid eller bør 

samlet avgift økes? 


— Sjømatnæringen betaler inn 

avgifter både til markedsarbeid 

og FoU, og vi mener det 

er sjømatnæringen selv som 

må ta stilling til fordeling og 

størrelse på dette. Vårt ansvar 

er å investere disse midlene 

på en slik måte at det gir en 

positiv avkastning. 

Geirmund Vik 

Geirmund Vik er FoU-leder i 

Egersund Net, som er en del 

av Eger sund Group. Selskapet 

leverer not-teknologi, service 

og utstyr til havbruksnæringen. 

Før har Vik blant an- 

net vært avdelingsleder for 

teknologisenteret ved EWOS 

Innovation. 





— Det var spennende med 

resultatene fra genforskning 

på lakselus og snutemerking 

av laks. 





— Mer kontroll på sykdommer 

ved hjelp av fôr, vaksine, 

drift og avl. 





— Jeg tror det vil komme 

spennende gjennombrudd der 

oppdretts-, utstyrs- og kjemi/ 

farmasi-leverandører jobber 

tett sammen. Eksem pelvis på 

lusebekjempelse. 



FoU i 2012? 

— Vi har vært en støttespiller 

i flere prosjekter i regi av 

Create. Dette har blant annet 

dreid seg om å utvide forståelsen 

av forholdene inni en 

merd. 



— Vi har fokus på lusebekjempelse 

og på raskere, 

tryggere og enklere arbeidsoperasjoner 

på det utstyret vi 

produserer. 





— Det er vanskelig å si noe 

om private midler, men det bør 

være flere frie midler tilgjengelig 

til praktisk bruk under 

prototype bygging og uttesting. 

Geirmund Vik leder FoUarbeidet 

i Egersund Net, som er en del av 

Egersund Group. Øverst på hans 

ønskeliste for 2013 er FoU som 

kan gi bedre kontroll på sykdom i 

oppdrettsmerdene. 

Gründere bør også ivaretas 

særskilt med støtteordninger. 

— Kan de tas av penger 



— Markedsarbeidet er 

viktig og bør ikke røres. 

Jan Henrik 

Sandberg 

Rådgiver Jan Henrik Sandberg 

i Norges Fiskarlag har 

vært med på en rekke FoUrelaterte 

prosjekter og i flere 

utvalg, blant annet som leder 

av Fiskerigruppa i HAV21. 





— Jeg har ikke full oversikt, 

og god forskning krever som 

regel langvarig arbeid. Likevel 

synes jeg det nye bredbånds 

ekkolod dsystemet som Simrad 

og Havforskningsinstituttet 

har utviklet for bedre artsidentifikasjon 

og mengdemåling, 

virker spennende. Ellers har 

det skjedd flere nyvinninger 

innen fartøyteknologi, energiøkonomisering 

og ivaretakelse 

av kvalitet. Fartøyene M/S 

«Christina E» og M/S «Trinto» 

gir gode eksempler på hvordan 

slike innovative løsninger 

kan bygges inn og tas i bruk. 

FHF overtok i fjor ansvaret til 

Rubin-stiftelsen, som både har 

bidratt til å redusere miljømessige 

problemer knyttet til 

biprodukter/restråst off, og til 

verdiskaping gjennom utnyttelse 

av restråstoff og produkter 

av svært høy kvalitet. Det 

er positivt at FHF vil prioritere 

å videreføre dette 





— For sjømatnæringen 

hadde det selvfølgelig vært 

svært positivt om man kunne 

fått til et gjennombrudd for 

en effektiv «vaksine» mot 

lakselus. Dessverre er nok 

dette lite realistisk på relativt 

kort sikt.

Jan Henrik Sandberg var leder for fiskerigruppen i HAV21. Til 

daglig arbeider han som rådgiver i Norges Fiskarlag. (Foto: Norges 

Fiskarlag) 

Ellers er det helt nødvendig å 

etablere bedre kunnskap om 

utvik lingen i de viktigste kommersielle 

bestandene, slik at 

disse kan beskattes optimalt. 

Skal man få til dette, bør man 

i større grad også ta fiskernes 

erfaringer inn i økosystembaserte 

forvaltnings modeller. 

Selv jobber jeg for tiden med 

identifisering av og beskyttelse 

av nøkkelområder for produksjon 

og høsting av sjømat. 

Vi har ikke lenger råd til å la 

være å bruke kompetansen 

til Havforskningsinstituttet og 

NIFES når vi vurderer utslipp 

av miljøgifter og annen forurensning. 

Det jobbes for tiden med 

interessante FoUprosjekter for 

å løfte kvaliteten på snurrevadfanget 

fisk. Sandberg forventer 

lovende gjennombrudd i løpet av 

de neste par årene. 

Spørsmål 3: Hvilke viktige 

fremskritt/gjennombrudd 

innen FoU vil komme de 

neste to årene? 

— Det er selvfølgelig vanskelig 

å si eksakt, men vi har 

et lovende FoU-prosjekt der 

man jobber med å løfte kvaliteten 

på snurrevadfanget fisk 

gjennom bedre fangstbehandling 

og automatisk bedøvning 

og bløgging. Ellers er norske 

utstyrsleverandører ledende 

innen redskapsteknologi. Jeg 

forventer videre utvikling av 

fiskeleteutstyr og instrumentering 

for fangstregulering og 

trålstyring. På litt lenger sikt 

forventer jeg også at det nye 

senteret for forskningsdrevet 

innovasjon innen fangstteknologi 

(CRISP) vil komme 

opp med smarte teknologiske 

løsninger, som kan gi økt 

fangsteffektivitet og reduserte 

miljøeffekter. 

Videre er den forvaltningsrettede 

forskningen på arter, 

bestander og havmiljø både 

viktig og svært ressurskrevende. 

Innen 2 år bør det derfor 

være mulig å etablere en ordning 

for innsamling og tilrettelegging 

av fangst- og miljødata 

Fisk og 

Forskning 

fra fiskeflåten. Da kan vi ta 

fiskernes kunnskap aktivt i 

bruk i forskning og forvaltn ing. 

Samtidig kan det bli et kostnadseffektivt 

supplement til 

tradisjonelle forskningstokt. 

I tillegg til å forske frem 

ny kunnskap, er det viktig at 

denne kunnskapen tas i bruk! 

Gode løsninger for HMS og 

sjøsikkerhet kan være med på 

å legge til rette for dette. 



FoU i 2012? 

— Jeg har vært involvert i 

arbeidet med forskningsstrategien 

HAV21. I tillegg har jeg 

jobbet en del opp mot ulike 

forsknings prosjekt gjennom 

mitt daglige arbeid i Norges 

Fiskarlag. Ellers bruker jeg 

mest tid på FoU innen mine 

egne fagområder, og dialog 

opp mot fiskere, forskere, FHF 

og forvaltning i forhold til dette. 

Det siste omfatter ProCoEx 

— et nytt, spennende og 

FHF-finansiert prosjekt, som 

skal etablere kunnskap om 

oppdrett og marine arter, og 

om hvordan oppdrett og fiskeri 

kan oppnå best mulig sameksistens. 


131

I Norges Fiskarlag har man naturlig nok fokus på den FoU-en som retter seg mot flåteleddet. Fiskarlaget vil 

blant annet arbeide for bedre rammevilkår for den fiskeriteknologiske forskningen. (Foto: Rune Kvamme) 

Norges største produsent av “Norsk” kvalitetsnotlin! 

• Notlinproduksjon 

• Montering av nøter 

• Reparasjon av nøter 

• Lagring av nøter 


• Flær, tauverk, 

wire etc. 

• 24 timers service 

bøteri 

www.fiskenett.no 

0 0 

Gps posisjon : N 60 38, 403 E 05 00, 406 



— For egen del vil jeg 

fortsette å arbeide med FoU 

i Norges Fiskarlag. I det 

kommende året er det nødvendig 

å revitalisere og fornye 

«Referansegruppa for FoU i 

fiskeflåten». Vi kommer også 

til å jobbe aktivt inn mot FHF, 

Norges forskningsråd og 

Fiskeri- og kystdepartementet 

med innspill til viktige forskningstema. 

Ikke minst kommer 

vi til å fortsette arbeidet 

for bedre rammevil kår for fiskeriteknologisk 

forskning. Det 

er mange år siden vi hadde 

et eget dedikert forskningsprogram 

for fiskeriene, og 

Fiskarlaget vil nok være svært 

positivt innstilt til forslaget om 

en ny og større satsing på 

fiskeri- og havbruksteknologi, 

blant annet gjennom Norges 

forskningsråd. 




MANGER BERGEN 

AS Fiskenett , 5936 Manger 

Telefon : 56 34 98 60 

Fax : 56 34 98 70 

Døgnvakt : 952 17 660


Kan de tas av 

penger til markedsarbeid eller 

bør den samlede avgiften 

økes? 

— Pr. i dag er vi relativt 

langt fremme innen havforskning, 

sjømatforskning og 

utvikling av utstyr til fiskeri- og 

havbruks næringen. Noe annet 

skulle også bare mangle. Som 

nasjon bruker vi likevel mindre 

ressurser på forskning og utvikling 

enn de fleste sammenlignbare 

land. Sannsynligvis 

vil det være en god langsiktig 

investering for Norge å satse 

mer på forskning og utvikling 

der vi har våre største fortrinn, 

ikke minst innen fiskeri og 

sjømat. Jeg mener derfor at 

det bør settes av betydelig 

større ressurser til marin FoU i 

årene som kommer. Samtidig 

er det nødvendig med en enda 

klarere prioritering i forhold til 

hva som er næringens behov. 

Den offisielle statistikken indikerer 

at andelen privat finansiert 

FoU i fiskerinæringen er 

relativt lav. Det er naturlige 

årsaker til dette. Som kjent 

er forskning på bestander 

og hav miljø svært kostbart. 

Samtidig er finansieringen av 

denne for skningen et offentlig 

ansvar. Næringen selv har 

derimot et bety delig ansvar for 

å finansiere forskning knyttet 

til bl.a. fisker iteknologi og 

HMS. Sannsynligvis brukes 

det også langt mer pri vate 

ressurser til marin FoU enn 

det forvaltning og virkemiddelapparat 

er klar over. Blant 

annet skjer det mye godt FoUarbeid 

i samspillet mellom 

fisker/reder, verft, forskningsinstitusjoner 

og utstyrsleverandører. 

Etter min oppfatning bør 

virkemiddelap paratet legge 

enda bedre til rette for slikt 

samarbeid. 

I dagens markedssituasjon 

for hvitfisk bør det være helt 

uaktuelt å omfordele ressurser 

fra markedsarbeid til FoU. 

Det kan derimot være aktuelt 

å øke FoU-avgiften på sikt. 

Det var som kjent fis keri- og 

havbruksnæringen som selv 

tok initiativet til opprettel sen 

av Fiskeri- og havbruksnæringens 

forskningsfond (FHF). 

Betin gelsen var at næringen 

skulle ha full styringsrett over 

bruken av midlene. I tillegg var 

det en forutsetning at FHFmidlene 

skulle komme i tillegg 

til, ikke i stedet for, offentlig 

finansiering. Noe annet ville undergrave 

ordningens legitimitet. 

En eventuell økning av FoUavgiften 

må derfor forankres i 

næringens organisas joner. 

Det foregår nok mer privatfinansiert FoU enn det forvaltningen er klar over, tror Jan Henrik Sandberg. 

Ikke minst i samspillet mellom fisker, verft og redskapsindustri. Her daglig leder Vidar Ulvestad i Vaagland 

Båtbyggeri AS under NorFishing 2012. (Foto: Therese Tande) 

Fisk og 

Forskning 

Jens Christian Holm er direktør for kyst og havbruksavdelingen i 

Fiskeridirektoratet, og en av dem som sannsynligvis har best oversikt 

over hva som skjer av havbruksrelatert FoU i Norge. (Foto: Thv jr.) 

Jens Christian 

Holm 

Jens Christian Holm er 

direktør for kyst- og havbruksavdelingen 

i Fiskeridirektoratet. 

Han er fiskeribiolog med 

doktorgrad fra Universitetet 

i Bergen og har i mange 

år vært forsker ved Havforskningsinstituttet 

— i nesten 

like mange år kombinert med 

en bistilling som professor 

II ved Institutt for fiskeri og 

marin biologi, Universitetet i 

Bergen. 





— Innenfor mitt arbeidsfelt 

må det være artikkelen til Kevin 

Glover fra Havforskningsinstituttet, 

som sammen med 

fem kolleger har undersøkt 

hvordan 21 ulike laksebestander 

i Norge har blitt påvirket 

av rømming fra oppdrett i en 

mannsalder. De finner at genetisk 

påvirkning har forekommet 

i færre populasjoner og i 

lavere grad enn vi i utgangspunktet 

kunne ha fryktet. 

Videre peker forskerne på 

betydningen av å ha et høyt 

antall villfisk i de ulike lakseelvene 

for å motstå påvirkningstrykket 

fra rømte individer. Det 

gir viktig kunnskap både til oss 

og miljøforvalt ningen. 

Jeg har også lyst til å nevne 


133

doktoravhandlingen til Mette 

Remen. Den gir en meget god 

oversikt over betydningen av 

oksygentilgjen gelighet og ikke 

minst kostnadene ved mangel 

på oksygen i matfis koppdrett 

av laks. Foruten å dokumentere 

en vesentlig utfordring 

knyttet til fiskevelferd, viser 

det omfattende arbeidet 

hennes betydningen av gode 

lokaliteter. Lokaliteter med 

langvarig strømstille koster 

oppdretter dyrt på bunnlinjen 

to ganger i døgnet, simpelthen 

fordi fisken ikke klarer å 

kompensere miljøstresset fullt 

ut. For Fiskeridirektoratet er 

dette en nyttig påminnelse om 

at vi sammen med forskerne 

og fylkeskommu nene aldri 

må slutte å fokusere på gode 

lokalitetskriterier som legger til 

rette for bærekraft. 





— Konstruksjonen av 

nullutslipps-anlegget, som 

samtidig bygger på norske 

naturgitte konkurransefortrinn, 

er min våte drøm! Fremtidsanlegget 

som skal gi null 

rømmingsrisiko, holde fisken i 


op pdrettsmerder og naturen fri 

for lakselus og andre sykdommer, 

og ikke minst være en 

trivelig og sikker arbeidsplass. 

Men anlegget må også være 

slik innrettet at det gir best 

lønnsomhet i norske farvann. 

I Fiskeridirektoratet gir vi 

spesielle tillatelser til slike 

utviklingsprosjekter, og vi vil 

gjerne ha flere gode søknader! 

Jeg venter også på den 

virksomme og kommersielt 

tilg jengelige lakselusvaksinen. 





— De viktigste fremskrittene 

i det kortere tidsperspektivet 

tror jeg vil komme i form 

av økt bruk av steril laks. Dertil 

at de nye kravene til produksjonsteknologi 

både for landbaserte 

og flytende anlegg 

begynner å gi dokumenterte 

resultater i form av redusert 

genetisk påvirkning. Jeg tror 

omdømmet til oppdrettsnæringen 

vil bedre seg simpelthen 

fordi alle vil legge merke til at 

næringen blir stadig bedre til å 

håndtere reelle utfordringer på 

en effek tiv og god måte. 



FoU i 2012? 

— Fiskeridirektoratet er en 

viktig og stor bruker av forskning, 

og etterspør mye kunnskap. 

Oppdrettsnæringen har 

høy endrings- og innovasjonstakt, 

og vi sliter med å bestille 

relevant og nok kunnskap slik 

at vi kan gjøre en god jobb 

som forvalter. Vi har en årlig 

dialog med fylkeskommunene 

og egen organisasjon om 

forskningsbehov for å kunne 

gi innspill til departementet. 

Vi prøver å kommunisere 

behovene våre i alle de sammenhengene 

hvor folk orker 

å høre på oss. Vi prøver også 

å prioritere de begren sede 

midlene vi har på en klokest 

mulig måte. Summen av det 

hele blir ganske omfattende, 

og vanskelig å detaljere i et 

kort inter vju. 



— Det viktigste spranget 

for Fiskeridirektoratet blir å 

overvåke ulike miljørettede 

bærekraftsparametre, både 

for presist å kunne utføre 

nødvendige tiltak, men også 

for å verifisere hvor bærekraftsutfordringene 

ligger. 

Hvor og i hvilken grad skjer 

genetisk påvirkning, hva 

er effektene av utslipp fra 

oppdrettsanlegg og hvor godt 

forvaltes de marine bestandene 

som gir råstoff til fiskefôret 

som brukes i norske 

oppdrettsanlegg? Vi skal bli 

flinkere til å måle og analysere 

det vi er satt til å forvalte, og vi 

trenger hjelp og innspill for å 

forbedre oss. 





Kan de tas av 

penger til markedsarbeid eller 

bør den samlede avgiften 

økes? 

— Jeg er mest opptatt av 

Øverst på FoUønskelisten 

til Jens Christian Holm står 

«nulluts lipps»anlegget. Det bør 

også være en trivelig og sikker 

arbeids plass, og selvfølgelig gi 

god lønnsomhet. Sannsynligvis 

vil det skille seg ganske mye fra 

anlegget på dette bildet.

at det må brukes mer «friske» 

penger til forskning som er 

relevant og god. Så får andre 

finne ut i hvilken grad — og 

hvordan — dette bør styres. 

Det er viktig at vi klarer å 

balansere styring og kreativitet. 

Det er heller ikke sikkert 

at vi alltid kan (og bør) høste 

den beste forskningen i Norge. 

Vi må for all del unngå å bli 

blodfattige og trangsynte. 

De mest effektive forskningskronene 

kommer gjerne 

der en eller flere representative 

brukere definerer og følger 

problemstillin gen tett. Det 

gjelder forskning både for næring 

og forvaltning. Samtidig 

skal vi ikke bli så ivrige at alle 

problemstillinger skal detaljstyres. 

Flere viktige resultater 

har kommet når for skere får 

tenke djervt og nytt, og slippe 

å fokusere på gårsda gens 

problemer. For meg er dette 

viktige innspill når finansier ing 

og styring av forskning skal 

diskuteres. 

Bent Dreyer 

Bent Dreyer er forskningssjef 

for faggruppen «Næring 

og bedrift» i Nofima, og 

leder FHF-programmet «Økt 

lønnsomhet i torskesektoren». 

Hovedfeltet er næringslivsøkonomi 

og strategi i marin 

sek tor. Dreyer har doktorgrad i 

foretaksstrategi. 





— Det må være innovasjoner 

som gir bedret verdiposisjon 

og kostnadsposisjon 

for norsk sjømatnæring. 

På teknologisiden har det 

skjedd viktige gjennombrudd 

i 2012. Jeg fremhever særlig 

automatisering av bløgging/ 

slakting og filetproduksjon, 

levende fangst med trål samt 

teknologi som øker muligheten 

for å finne og fange 

ønsket fisk. 



Fisk og 

Forskning 

I Fiskeridirektoratet vil 

man i 2013 fokusere mye 

på de generiske effektene 

av rømt oppdrettsfisk på 

villfiskbestandene. Direktora tet 

ønsker å bli flinkere til å måle 

og analysere det man er satt til å 

forvalte. 

forskningsgjennom brudd 

er øverst på ønskelisten? 

— Økt levendefangst av 

torsk. Det vil være viktig for 

å fjerne usikkerhet knyttet til 

kvalitet og leveringsevne i 

villfangstde len av næringen. 

For å lykkes med dette må 

kunnskap fra oppdrett og 

fangst kombineres. Automatisering 

av alle former for 

proses sering vil være nødvendig 

for å styrke næringens 

globale konkur ransekraft. For 

å motivere til teknologiutvikling 

må det utvikles et prissystem 

som premierer kvalitetsarbeid i 

flåteleddet. 





Bent Dreyer er forskningssjef for faggruppen «Næring og bedrift» i 

Nofima. Han har en doktorgrad i foretaksstrategi. (Foto: Nofi ma) 


135

— Vi vil forhåpentligvis få 

FoU-fremskritt som legger 

grunnlag for å øke andelen 

levendefisk. Samtidig vil 

automatisering i hele verdikjeden 

fortsette. Det blir viktig 

at dette skjer i en re tning som 

styrker produktenes posisjon 

hos forbrukerne. Økt bruk av 

restråstoff til konsum, godt 

betalte produkter til fôr og nye 

og verdifulle helse- og farmasiprodukter. 



FoU i 2012? 

— Automatisering av 

fangstbehandling og prosessering, 

levende fangst og 

fangstbasert akvakultur, utvikling 

av kunnskap om marked 

og rammebetingelser og bedre 

anvendelse av restråstoff. 



— Levendefangst, bedret 

sjømatkvalitet og utnyttelse 

av re stråstoff vil få mye 

oppmerksomhet innenfor 

EN NY MULIGHET! 

Vi kan nå utvikle emballasje hvor etiketter 

støpes direkte inn i emballasjen i en 

og samme operasjon – IML-teknologi. 

• Tidsriktig kvalitetsemballasje 

• Renromproduksjon 

• Fleksibilitet på seriestørrelser 

• Bistand til emballasjeutvikling/industridesign 

• Grafi sk designutvikling 

SUNNMØRE OG ROMSDAL FISKESALSLAG 

FISKERNES EGEN SALGSORGANISASj ON 


I Nofima er man opptatt av FoU som kan øke andelen levendefisk i fangstene og bidra til økt satsing på 

fangstbasert akvakultur. 

Gode priser, lave laGsavGifter oG sikkert oppGjør! 

K j Ø L A U K S j O N 

L A G E R A U K S j O N 

F O R H Å N D S K O N T R A K T E R 

www.surofi.no 

Foto: EksportutvalgEt For Fisk og hugo opdal

teknologifagene. Så vil vi 

fortsette å jobbe med automatisering 

innen prosessering 

og produktutvikling basert på 

restråstoff. Innenfor samfunnsfagene 

vil vi rette søkelyset 

mot rammebetingelser som 

gir bedre konkur ransekraft og 

økt markedskunnskap. Vi vil 

samtidig jobbe langs hele verdikjede 

for å avdekke og fjerne 

flaskehalser i ulike verdikjeder 

av sjømatsektoren. 





— For sjømatsektoren vil 

2013 være spennende når det 

gjelder FoU-satsingen på nasjonalt 

nivå. Forhåpentligvis vil 

vårens For skingsmelding peke 

på sjømatnæringen som en av 

de næringene hvor Norge vil 

prioritere FoU-innsatsen. Det 

vil innebære at Norges forskningsråd 

vil måtte prioritere 

sjømatsektoren sterkere enn 

de har gjort til nå. Samtidig vil 

forhåpentligvis Sjømatmeldingen 

til Fiskeri- og kystdepartementet, 

også bebudet i vårsesjonen, 

angi hvilke problemer 

departementet vil prioritere å 

løse gjennom sine FoU-satsinger. 

Når det gjelder næringens 

FoU-innsats, er sjømatnæringen 

unik ved at den kollektivt 

setter av FoU-midler. Nivået 

på denne satsingen vil være 

avhengig av om ordningen 

klarer å levere resultater som 

motiverer næringen til økt satsing 

på FoU — både kollektivt 

og innad i den enkelte bedrift. 

Trond Williksen 

Trond Williksen er konsernsjef 

for den ledende utstyrsleverandøren 

AKVA group. 

Tidligere har han blant annet 

vært konserndirektør for 

fangstvirksomheten i Aker 

Seafoods. Trond Williksen har 

en MBA i strategi, finans og 

operativ ledelse fra University 

of Washington, USA. 


Trond Williksen er konsernsjef i børsnoterte AKVA group. En gang 

i mellom må selv konsernsjefer klø seg i hodet når de får vanske lige 

spørsmål. (Foto: Therese Tande) 

Fisk og 

Forskning 




— Jeg synes det er meget 

vanskelig å plukke ut en 

spesiell innovasjon eller et 

forskningsresultat som det 

viktigste i 2012. Det var ikke 

året med de store revolusjonene. 

Samtidig pågår 

en meget betydelig innovasjons- 

og forskningsinnsats 

på mange områd er, som helt 

sikkert vil bringe næringen 

fremover. Spesielt vil jeg 

fremheve den brede innsatsen 

som er på gang for å løse de 

definerte hovedutfordringene 

for havbruksnæringen, lus og 

rømming. Her er det mange 

spennende initiativ som garantert 

vil medføre at disse to 

hovedutfordringene blir løst. Vi 

er med på noen løp, og følger 

spent med på de ulike ting 

som skjer. 





I AKVA group har man fokus på egne produkter og FoU som kan gi økt inntjening. I 2013 vil mye innsats 

rette seg mot optimalisert fôring. De første fôranleggene kom forøvrig på 1980tallet. Senere har det skjedd 

en hel liten revolusjon på dette området. Men AKVA group vil videre.... (Foto: AKVA group) 


137

— Jeg har det samme ønsket 

som resten av næringen — en 

innovas jon eller en samling av 

innovasjoner som løser utfordringen 

med lakselus. 





— En samling av løsninger 

som løser utfordringen rundt 

lakselus. 



FoU i 2012? 

— Vi er involvert i en rekke 

prosjekter på ulike områder, 

noen synlige, noen ikke fullt så 

profilerte enda. Vi jobber hele 

tiden steg for steg med forbedringer 

på alle områder, og 

det er egen tlig det som bringer 

verden videre. Månelandingsprosjekter 

har en risikoprofil 

vi ikke ønsker. Men dersom 

andre aktører skulle ha satt 

inn sine krefter for en innovativ 

løsning på luseproblemet, kan 

vi gå inn og ta denne videre 

mot industrialisering. 



— Løsninger rundt fremtidsrettet 

oppdrettsinfrastruktur 

og optimalisert fôring. 





— Det er allerede betydelig 

med private midler inne 

i sjømatre latert FOU i dag, 

spesielt gjennom FHF. Jeg 

tror det er vel så viktig at man 

fokuserer på å få effekt ut av 


eksisterende midler, som å 

pøse inn mer. 

— Kan det tas av penger 



— FHF har vel to-tre 

hundre millioner i året, og 

Sjømatrådet fire-fem hundre. 

Begge deler er viktig, og jeg 

tror det vil være en ressursødende 

diskusjon å prøve og 

omfordele dette. Det vik tigste 

er hvordan vi bruker pengene 

vi har. Samlet avgift bør ikke 

økes. 

Otto Gregussen 

Otto Gregussen er adm. 

direktør i Norges Sildesalgslag. 

Han har tidligere vært 

Fiskeriminister, adm. direktør i 

Norske Fiskeop pdretteres Forening, 

adm. direktør i Norshell 

og regiondirektør for Fiskeridirektoratet 

i Trøndelag. 





— Jeg er ikke sikker på om 

det faller inn under rammen 

av ditt spørsmål, men den 

viktigste refleksjonen man bør 

gjøre når det gjelder forskning 

i 2012 er usikkerheten 

og de store svingningene i 

kvotegrunnlaget for norske 

fiskere. En ting er at man har 

en rekordstor oppjustering 

av torskebestanden med en 

TAC-økning som er vanskelig 

å håndtere i markedet. 

En annen ting er en uheldig 

Otto Gregussen er adm. direktør i Norges Sildesalgslag, og har en 

lang og imponerende karriere bak seg i sjømatnæringen. (Foto: 

Thv jr.) 

debatt om hva som egentlig er 

situasjonen for makrellbestanden. 

Hvis dette i sin tur skulle 

ende med en stor økning i 

kvoten på et senere tidspunkt, 

er det vanskelig å håndtere 

for de som skal selge denne 

fisken. Endringer bør skje 

gradvis. Hvis det er mangel på 

kunnskap som er årsaken til at 

dette ikke skjer, må vi avsette 

mer ressurser der hullene i 

kunnskapen er. 





— Det mest ønskede 

gjennombruddet er forbedringer 

i kvotetilråd ningene for 

pelagiske arter. Jeg forventer 

at det kommer endring er i vur

Stor usikkerhet i bestandsforvaltningen skaper betydelige problemer 

for næringen. Otto Gregussen er opptatt av troverdige estimater av 

de viktigste bestandene, ikke minst sild og makrell. Om det f.eks. viser 

seg at makrellkvotene plutselig kan økes kraftig, blir det ikke enkelt i 

markedet. 

deringer for både kolmule og 

makrell. Det må også nevnes 

at hele sjømatnæringen ville 

være tjent med et gjennombrudd 

når det gjelder problemet 

med lus i lakseoppdrett. 





— Jeg tror vi kommer til å 

få ytterligere dokumentasjon 

på fiskekonsumets viktige 

rolle for et sunt kosthold. Jeg 

tror også at vi kommer til å 

få anskueliggjort hvordan økt 

forbruk av sjømat kan yte et 

positivt bidrag til å bekjempe 

økningen i fedme og diabetes 

type 2. 

Spørsmål 4: Hva har 

Sildelaget vært involvert i av 

sjømatrettet FoU i 2012? 

— Vi har fulgt opp og 

nettopp belyst betydningen 

av pelagisk fisk som helsefremmende 

ernæring i flere 

innlegg i løpet av året. Vi har 

også bidratt til å sette sild på 

den norske menyen i samarbeid 

med Sjømatrådet, og 

dessuten avsluttet et prosjekt 

med Nofima for bruk av 

sildemelke ernæringsmessig. 

Her er fortsatt mye ugjort i 

feltet ernæring, og vi møter 

økende konkurranse fra andre 

produkter og må skjerpe oss i 

«krigen». 



— Vi er utelukkende 

fokusert på å få markedet for 

pelagisk fisk til å fungere så 

godt som mulig, og at fiskerne 

skal få riktig pris for den fisken 

de leverer gjennom oss. 





— Det spørsmålet er andre 

organisasjoner i næringen 

nærmere til å svare på. 

Nina Santi 

Nina Santi er forskningssjef i 

Aqua Gen AS. Hun er utdannet 

ved Veterinærhøgskolen 

(NVH) med doktorgrad 

i molekylær virologi. Santi 

var førsteamanuensis ved 

NVH før hun i 2007 begynte i 

avlsselskapet Aqua Gen der 

hun har vært forskningssjef 

siden 2010. Santi ønsker seg 

gjerne et fullstendig genkart 

for laksen. 





— Aqua Gen er et avlsselskap 

som leverer laks- og 

regnbueørre trogn fra foredlede 

stammer til oppdrettsnæ- 

Fisk og 

Forskning 

ringen. Fra vårt ståsted skjer 

det svært mye spennende teknologiutvikling 

innen genomforskning, 

og dette påvirker 

også våre avlsprogrammer. I 

løpet av 2012 tok Aqua Gen 

en beslutning om å utvikle en 

høytet thets chip som analyserer 

flere spesifikke genmarkører 

samtidig på laksens- og 

ørretens genom. Dette vil 

være et veldig kraft fullt verktøy 

for avlsarbeidet på disse to 

artene i årene som kommer. 

Første versjon av lakse-chipen 

inneholder nærmere en million 

ulike genmarkører (SNP-er), 

og dekker dermed trolig en 

stor andel av den sentrale 

genvariasjonen hos laks. Når 

vi kobler informasjon om 

genvariasjon til andre registreringer 

som filetk valitet og 

sykdomsresistens, kan vi finne 

genmarkører assosiert med 

disse egenskapene til bruk i 

avl. Dette vil gi betydelig bedre 

fremgang enn det som kan 

oppnås gjennom tradisjonelt 

avl sarbeid. 

Nina Santi er forskningssjef i Aqua Gen AS på Sunndalsøra. Hun har 

doktorgrad i molekylær virologi, altså studier av virus. 


139


Nina Santi ønsker seg aller mest et ferdig referansegenom for atlantisk 

laks. Det skal etter planen foreligge i 2013. I Aqua Gen mener 

man at produksjon av steril laks kan være med på å få bukt med 

rømmingsproblemet. 

Av annen forskning noterer 

vi oss mange interessante 

prosjekter innen alternativer til 

medikamentell behandling av 

lakselus. 





— Øverst står et ferdig referansegenom 

for atlantisk laks. 

Laksegenomprosjektet har pågått 

i noen år, men det har vist 

seg at laksens genom er komplisert 

og utfordrende å sette 

sammen. I henhold til planen 

skal laksegenomet bli tilgjengelig 

i løpet av 2013. Dette 

vil være utgangspunkt for 

mangfoldige forskningsprosjekter 

og etter hvert gi en langt 

bedre forståelse av laksens 

biologi. Det vil bli av stor 

nytte både for oppdrettsnæringen 

og villaksforvaltningen 

i årene som kommer. I løpet 

av høsten 2012 ble det klart at 

dette arbeidet skal videreføres 

gjennom et stort nytt prosjekt, 

«AquaGenome»-prosjektet. 

Dette er knyttet til BIOTEK 

2021 programmet i Forskningsrådet. 

Et sentralt mål 

er å kartlegge variasjoner hos 

torsk og laks, ved å sekvensere 

1.000 individer av hver 

art. Aqua Gen deltar i dette 

prosjektet i samarbeid med 

forskere ved UiO/CEES, UMB/ 

CIGENE og Nofima. 

Aqua Gen mener at 

produksjon av steril laks kan 

være et bidrag til å få bukt 

med rømmingsproblemet og 

genetiske interaksjoner med 

vill laks. Det er i dag mulig å 

gjøre laksen steril gjennom 

triploidisering, men vi tror det 

er mulig å utvikle enda bedre 

metoder for å lage steril laks. 

Et annet prosjekt innenfor 

BIOTEK2021 vil arbeide mot 

et slikt mål; dette prosjektet er 

kalt «Salmosterile», og ledes 

av Havforskningsinstituttet. 

Nofima og Aqua Gen er blant 

flere andre forskningspartnere 

her.

Spørsmål 3: Hvilke viktige 

fremskritt/gjennombrudd 

innen FoU vil komme de 

neste to årene? 

— Avlsarbeid er langsiktig 

utviklingsarbeid. Når nye 

produkter er klare for markedsintroduksjon, 

ligger det mange 

års forskning bak. Aqua Gen 

og de andre avlsselskapene 

arbeider med flere egenskaper 

som påvirkes av fiskens gener. 

Noen er snart klare for lansering. 

Aqua Gen har i samarbeid 

med CIGENE identifisert og 

testet ut en genmarkør som 

sikrer god farge på fileten. 

Resul tatene fra dette arbeidet 

er så positive at vi tar sikte 

på å lansere en farge-QTL i 

sesongen 2013/14. QTL er 

områder i arvema terialet som 

er knyttet til en bestemt egenskap. 

Dette vil først og fremst 

gjøre det lettere å produsere 

laks med jevnt god in nfarging, 

og det blir mindre variasjon og 

nedklassing av fileter. En forutsigbar 

produksjon er noe av 

det viktigste avlsarbeidet kan 

hjelpe oppdretterne med. Her 

vil vi se betydelige fremskritt 

innenfor relativt kort tid, både 

når det gjelder overle velse/robusthet 

og tilvekst/kvalitet. 



FoU i 2012? 

— Politikerne er skeptiske 

til å la lakseproduksjonen i 

Norge øke før man har løst 

miljømessige utfordringer 

knyttet til samek sistens 

mellom vill laks og oppdrettslaks. 

I 2012 har Aqua Gen 

tilrettelagt for en industriell 

utprøving av triploid laks, som 

er steril og ikke kan overføre 

gener til villaksen. Flere store 

oppdrettsaktører har meldt 

sin interesse, og har søkt 

forsøkskon sesjoner for å 

gjøre fullskala produksjon av 

triploid laks. Produksjon av 

triploid rogn er mer arbeidskrevende, 

og fordrer stor 

nøyaktighet. For å muliggjøre 

slik produksjon i industriell 

skala, har Aqua Gen investert 

i utvikling av en robotisert 

stry kelinje og et egenutviklet 

triploidiseringskammer. Dette 

vil være ferdig utprøvd og klar 

for implementering til neste 

rognsesong. Når det gjelder 

lakselus, satser vi på å kunne 

øke laksens gene tiske resistens 

mot lusa. Det kan bli et 

nyttig verktøy i en «Integrated 

Pest Management»-strategi. 

To store smittetester ble gjennomført 

i 2012. Resultatene 

herfra skal brukes videre 

i et nytt prosjekt ledet av 

CIGENE, hvor man skal se 

nærmere på den gjensidige 

Eide Fjordbruk AS er et av fem oppdrettsselskaper som har søkt 

om forsøkskonsesjon for fullskala produksjon av triploid laks, 

altså steril fisk. 

Fisk og 

Forskning 

Denne lille rakkeren — «Caligus rogercresseyi» — har skapt store 

problemer for chilenske oppdrettere. I 2013 vil derfor Akva Gen starte 

et prosjekt for å finne bioteknologiske løsninger på luseproblemene i 

Chile. 

påvirkningen mellom vert og 

parasitt. Hvilke responser får 

man hos lusa når den møter 

en resistent vert sammenlignet 

med en mottakelig? 

Hvilket forsvar er det hos den 

resistente laksen som gjør at 

lusa ikke trives? Denne typen 

kunnskap er nyttig, ikke bare 

i et avlsperspektiv, men også 

fordi det kan avdekke hittil 

ukjente mekanismer som kan 

være utgangspunkt for nye 

kontrollstrategier. 



— I løpet av de siste årene 

har vi lansert rogn med høyere 

beskyttelse mot virussykdommene 

IPN og PD, produsert 

ved utvel gelse av foreldre 

med genmarkører for disse 

sykdommene. Vi vil fortsatt ha 

fokus på å samle inn feltdokumentasjon 

på effekten av 

disse produktene. I tillegg henter 

vi inn feltdata fra triploid 

lakseproduksjon i samarbeid 

med oppdrettere som setter i 

gang en storskala forsøksproduksjon 

i 2013. Ellers i 2013 

vil igangset tingen av de to 


141

nye prosjektene innen laksegenomforskning 

og utvikling 

av steril fisk få mye oppmerksomhet. 

2013 blir også et 

år hvor vår avdeling i Chile i 

større grad inkluderes i vårt 

forskningsfokus, med oppstart 

av en stor satsing på å utvikle 

bioteknologiske løsninger på 

de chilenske oppdretternes 

utfor dringer med SRS (Salmon 

Rickettsial Syndrome) og 

fiskelusen Cali gus. Dette prosjektet 

er kalt Blue Genomics 

Chile, er støttet av CORFO og 

har et totalbudsjett på omkring 

17 millioner dollar. 





— Sjømatforskningen i 

Norge er tilgodesett med et 

bredt anlagt virkemiddelapparat. 

Om man har gode og 

relevante prosjekter, er det 

mulig å hente støtte til alt fra 

grunnforskning til produk- 


tutvikling og markedsanalyser. 

Ulike prosjekter må rettes mot 

ulike støtteordninger, og her er 

det en jungel som det er lett å 

gå seg vill i. For oppdrettsnæringen 

er Havbruksprogrammet 

i Norges forskningsråd en 

relevant arena, og for bioteknologisk 

rettede bedrifter er 

det mange muligheter innenfor 

det nye store programmet 

BIOTEK 2021. Skal innovasjonssystemet 

fungere er det 

helt vesentlig at leverandørindustrien 

og oppdrettsnæringen 

bidrar både med kompetanse 

og finansiering som kan sikre 

at ny kunnskap materialiseres 

i relevante produkter og 

tjenester. 

Kjartan Sandnes 

Kjartan Sandnes er FoU-sjef i 

Biomega AS, et selskap som 

fokuser er på utnyttelse av 

restråstoff med produksjon i 

Kjartan Sandes er FoUsjef i Biomega AS, og opptatt av å øke verdien 

av fersk restråstoff ved hjelp av bioteknologi. 

egen fabrikk på Skaganeset i 

Sund i Hordaland. 1. januar i 

år tok Biomega over all aktiv 

virksomhet i Marine Biproducts-systemet. 

Marine Biproducts 

er etter dette et rent 

holdingselskap. Selskapet eier 

Biomega 100 prosent. Sandnes 

er også en av gründerne. 





— For vår egen bedrift, 

som driver med restråstoff 

og bioteknol ogi, er det flere 

lovende resultater knyttet til ingredienser 

i mat/fôr, samt anvendelser 

innen fermentering, 

dvs. industriell bioteknologi. 

Nasjonalt er satsing på bioteknologi 

gjennom regjeringens 

strategimelding og rapporten 

fra HAV21 viktige milepæler i 

den nye tiden vi går inn i. 





— Når det gjelder områdene 

ovenfor, eller nærmere 

bestemt for vår egen bedrift: 

Sluttføring av dokumentasjon 

og suksess i markedet. 

Nasjonalt må det være å få 

gjennomslag for regjeringens 

mål om at Norge skal være 

verdens beste sjømatnasjon 

— også når det gjelder marin 

bioteknologi/restråstoff. 





— Et kraftig løft i utnyttelsen 

og verdien av ferskt 

restråstoff ved hjelp av bioteknologi. 

Området vil bli linket 

til den nye bioøkonomien. 

Ensilering av restråstoff vil 

sakke akterut i nye biotekniske 

prosesser, som ved å bruke 

ferskt råstoff vil gi bedre verdiskapning. 



FoU i 2012? 

— Omfattende FoU innen

utnyttelse av restråstoff og 

bioteknolo gi. 



— Det samme — knyttet til 

nye produkter, nye markeder 

og økt verdiskapning. 





— Innen vårt område på 

restråstoff/bioteknologi er 

det rimelig gode ordninger 

gjennom Innovasjon Norge, 

Norges forskningsråd og Fiskeri- 

og havbruksnæringens 

forskningsfond. Jeg synes 

balansen offentlig/privat er ok. 

Innen vår sektor har jeg ikke 

tro på generisk markedsføring. 

Kjell Arthur 

Lind-Olsen 

Kjell Arthur Lind-Olsen er 

salgs- og markedssjef for 

Baader Norge AS. Han har 

bakgrunn fra blant annet Seateck 

og Optimar. Tyskba serte 

Baader er en stor internasjonal 

aktør innen prosessut styr 

for både sjømat og andre 

næringsmidler 





— Fra midt ståsted er den 

viktigste innovasjonen innen 

laks det som er gjort for å 

fjerne antall årsverk, samtidig 

som man har brakt produktene 

fra Norge et steg videre i raffineringsgrad. 

Dette dreier seg 

om prosessteknikker så vel 

som veie og pakkeme toder. 





— Jeg tror det segmentet 

som mest trenger videreutvikling 

og automatisering, er 

filetnæringen innenfor hvitfisk. 

Det vil være helt avgjørende 

for næringens videre eksistens 

at man får opp antall kilo pr. 

Kjell Arthur LindOlsen er salgs og markedssjef for Baader Norge 

AS. Mer automasjon i filetproduksjonen av hvitfisk er avgjørende for 

bransjens videre eksistens, mener han. 

mannstime ved hjelp av automatisering. 





— Produkter som kan 

rasjonalisere filetproduksjonen 

av laks. Det er også et håp at 

man klarer å dra med hvitfisk 

inn i denne pro sessen. Videre 

vil integrering av fabrikker og 

anlegg i felles systemløsninger 

for hardware og software 

være fremskritt som kommer. 


Fisk og 

Forskning 


FoU i 2012? 

— Vi er ikke med i noen 

åpne felles prosjekter i 

Norge. FoU er likevel en høyt 

prioritert aktivitet. Vår aktivitet 

kjøres av egen FoU-avdeling i 

fellesskap med kunder. 



— Masse spennende i flere 

segmenter. 





— Vanskelig å si. I deler av 

næringen er det helt klart et 

uutnyttet potensial i manglende 

utvikling av fiskeprodukter 

som kan selges. Om produktutvikling 

er noe som egner seg 

best i de enkelte bedriftene 

eller om dette bør kjøres med 

offentlige midler, er jeg usikker 

på. Historisk har ikke felles 

satsing på produkter vært 

bare vellykket. Det er viktig å 

ta vare på de initiativrike og 

oppfinnsomme aktørene som 

vil gjøre jobben selv. 

— Bør samlet avgift 

økes? 

— Neppe! 

Maskiner som rasjonaliserer filetproduksjonen av laks kan bli et av de viktigste fremskrittene innen FoU de 

neste par årene, tror LindOlsen. Han burde vite hva han snakker om. I dag er det Baadermaskiner overalt 

hvor man kommer i norsk foredlingsindus tri. 


143

Po Box 1313, no-6002 ålesund 

tel +47 70 11 63 00, Fax +47 70 11 63 40 

(24 hrs) +47 70 11 63 30, e-mail: tyrholm@tyrholm.no 

www.tyrholm.no 


TOTALTRANSPORT 

• Containerterminal 

• Fryselager 

• BilFrakt 

• BåtFrakt 

• FlyFrakt 

• klarering 

www.tyrholm.no

på tampen 

fra Provence 

En norsk komedie 

Fordelen med et par uker i 

Norge er at man kommer tettere 

på det som skjer. I flere 

uker har vi som engasjerer oss 

i sjømatnærin gen vært vitne til 

en komisk diskusjon om minsteprisene 

på torsk. Like før jul 

ble Råfisklaget og industrien 

enige om det fiskerne mener 

er en skammelig lav pris. Dette 

har gjort at fiskerne nå presser 

på for å få nye forhandlinger, 

med det formål å sette opp igjen 

prisen. 

Hvilken verden lever de i? 

Når skal det gå opp for dem at 

det er markedene som styrer prisen, 

ikke vedtak på bakrommet i 

en eller annen organisasjon. 

I øyeblikket er markedssituasjonen 

meget vanskelig. Portugal, 

som er den desidert største kjøperen 

av norsk torsk, sliter. Det er 

mange som kan tenke seg å kjøpe 

fisk fra Norge, men som ikke 

får finansiert kjøpene. Den norske 

kronen er i tillegg knallsterk, og 

det gjør ikke saken bedre. 

Det norske systemet for 

omsetning av fisk er åpenbart 

gått ut på dato. I skarp kontrast 

til omsetningen av villfisk 

går omsetnin gen av laks så 

det suser, helt uavhengig av 

minstepriser og monopol. Det er 

fordi laksen har opparbeidet seg 

status og en merkevareverdi i 

markedet. 

Tiden er nå overmoden for å 

forandre systemet for omsetning 

av villfisk. Salgslagene må fases 

ut og den berømte Råfiskloven 

bør avvikles. Det gir ingen mening 

å frikoble Norge fra det som 

skjer i markedene. Kanskje må 

sjømatnæringen tåle noen større 

sving ninger, og endog korte 

perioder med lavere priser til 

fiskeren. Men det vil de få igjen 

med renter når markedene normaliseres. 

Torsk er et luksusprodukt 

i alle marked. I øyeblikket 

er den redusert til en billig fisk, 

mens laksen går så det suser til 

svært gode priser. 

Hva har skjedd? 

Mye tyder på at hele næringen 

har hvilt på sine laurbær, i 

troen på at torsken skulle surfe 

på en bølge som den mest attraktive 

fisken. Når det ikke 

har skjedd, er forklaringen at 

Norge i et gammeldags og rigid 

system har priset torsken etter 

innfallsmeto den. Hadde prisene 

fått dannet seg fritt i markedet, 

hadde tors ken fremdeles vært 

en markedsleder med solid forsprang 

på andre fiskeslag. Det 

hadde vært tilfellet på tross av 

de krisene som nå er i Europa. 

Folk med mye penger vil ha 

noe eksklusivt. Og det er alltid 

noen som er rike, selv i kriserammede 

land. For disse er 

torsken redusert til en billigvare 

med lav status. Dersom man 

hadde sus pendert alt som heter 

minstepriser og latt markedet 

styre, hadde man fått hentet ut 

prispotensialet i torsken. 

Det er intet mindre enn en 

komedie at det fortsatt sitter folk 

i Norge med grått hår og tror de 

kan styre markedet. Som om 

ikke det er nok, tror de også at 

de gjør noe bedriftsøkonomisk 

og sam funnsøkonomisk riktig 

når de vedtar førstehåndpriser. 

Det er nesten ikke til å tro. Det 

må en gjennomgripende endring 

til i hele systemet, hvis ikke 

annerledeslandet skal bli en 

volumlever andør til alt for lave 

priser. 

Man kan starte prosessen når 

man vil, men starte må man. Jeg 

kan ikke se at noen har noe å 

frykte, så lenge vi er den eneste 

nasjonen sammen med Russland 

som har torskemengder av 

betydning å tilby verden. 

Sjømatnæringen i Norge har 

lenge oppført seg som om den 

har et problem. Og næringsaktørene 

har vært ekstremt flinke til å 

for telle om det. Problemet heter 

torsk, og markedet har selvsagt 

reagert spontant med å korrigere 

prisen nedover. Den ene dagen 

prater man prisene ned, dagen 

etter vedtar man det. 

Er det rart det går galt? 


145

146 

Annonseregister 


Side Firma 

52 Addcon Nordic AS 

116 Alsaker Fjordbruk AS 

54 Andenes Havfiske AS 

19 Aqualine AS 

144 Atlantic Seafish AS 

4 Austevoll Seafood ASA 

20 Austevoll Videregående Skole 

82 Baca Plastindustri AS 

140 Beha-Hedo AS 

116 Bjordal & Madsen AS 

148 Bud og Hustad Forsikring 

32 Baader Norge AS 

128 Cflow AS 

128 DnB ASA 

146 Domstein ASA 

132 Drevik International AS 

44 Ellingsen Seafood AS 

106 Firmenich Bjørge Biomarin AS 

144 Fiskebåtrederiet Kato AS 

114 Fiskebåtredernes Forbund 

132 Fiskenett AS 

128 FrioNordica AS 

78 Frydenbø Power AS 

74 Giske AS 

10 Gundersen AS 

Side Firma 

36 Halstensen AS, K. 

24 Hansen Dahl Fiskeri AS 

3 Inaq Management AS 

66 Jangaard Export AS 

15 Maritech Systems AS 

10 Maritim Competance Ltd 

19 Melbu Systems AS 

28 Meløy Videregående Skole 

124 MMC AS 

124 Moltech AS 

94 Møre Codfish Comp. AS 

40 Nordea Bank Norge AS 

24 Nordic Supply Systems AS 

24 Nordkapp maritime fagskole og vgs. 

30 Norges Råfisklag 

136 Norplasta AS 

118 Nor Stamp AS 

113 Norway Royal Salmon ASA 

13 Pall Pack AS 

100 Prestfjord AS 

12 PricewaterhouseCoopers AS 

120 Refa AS 

94 Saltimport AS 

120 Savicon AS 

100 Scala Industrivekter AS 

Side Firma 

64 Scan-Mar AS 

138 SinkabergHansen AS 

140 Sjøvik AS 

72 Slakteriet AS 

8 Sparebank 1 Nord-Norge 

60 Sperre AS, Brødrene 

36 Stadt AS 

98 Stella Polaris AS 

2 Stiftelsen Nor-Fishing 

36 Strand Rederi AS 

64 Strømsholm Fiskeindustri AS 

50 STX AS 

136 SUROFI 

98 Tranvåg AS, Sevrin 

86 Truck Tek AS 

124 Trøndertrygd 

144 Tyrholm & Farstad AS 

22 Universitetet for miljø og biovitenskap 

20 Universitetet i Nordland 

15 Universitetet i Tromsø 

90 Vedde AS 

142 West Norway AS 

5 Widerøe AS 

120 Øyangen AS

Holst-Dyrnes vrs. Gregussen 

Sist ble det uavgjort mellom Aker Seafoods-sjef Olav Holst-Dyrnes og Sildelagets 

toppsjef Otto Gregussen. Begge scoret 7 poeng. Dermed måtte 

vi invitere til omkamp mellom Ålesund og Bergen — mellom hvitfisk og 

pelagisk fisk. I Duellen er nemlig ingen like gode. En er best! 

Halvveis sto det fortsatt uavgjort. Både Gregussen og Holst-Dyrnes 

svarte prikkfritt og i rekordtempo. Men så ble det tyngre, og særlig for 

«sildegeneralen» lengst sør. Bare to poeng på de siste fem spørsmålene 

kunne ikke gi seier. Også Holst-Dyrnes måtte notere en null i protokollen, 

men sammenlagt var det ingen tvil. Torsken tok knekken på silda! 

Dermed sier vi takk til Otto Gregussen for solid innsats og to gode runder. 

Syv poeng i snitt gir ingen grunn til surmuling, og viser at kunnskapsnivået 

holder i massevis. Til Olav Holst-Dyrnes sier vi velkommen igjen i 

neste nummer. Ingen trær vokser til himmelen, og i alle fall ikke i Duellen. 

Der ute finnes alltid den regjerende mesterens overmann eller -kvinne. 

Nå skal vi ut på leting. 

Olav Holst-Dyrnes Otto Gregussen 

1. Nei. 1 – 1 1. Nei. 

2. Svein Munkejord. 1 – 1 2. Det var Svein Munkejord. 

3. Morpol ASA. 1 – 1 3. Morpol ASA. 

4. Norges Råfisklag. 1 – 1 4. Norges Råfisklag. 

5. Havforsker ved HI i Bergen. 1 – 1 5. Havforsker i Bergen. 

6. Tipper 3 millioner kroner. 0 – 0 6. Aner ikke; 1 million kroner? 

7. 5 kvoter. 1 – 1 7. 5 kvoter. 

8. 13 grader. 1 – 0 8. Tipper 15 grader. 

9. Anita Gylseth. 1 – 0 9. Kommer ikke på det i farten. 

10. Det må være Russland. 1 – 1 10. Russland. 

Sum 9 – 7 

Spørsmål 1: 

Er lakselus en lus? 

Spørsmål 2: 

For 30 år siden gikk Leiv Grønnevet 

av som statssek retær i Fiskeridepartementet. 

Hvem overtok? 

Spørsmål 3: 

Marine Harvest kjøpte nylig et 

børsnotert fiskeri selskap. Hvilket? 

Spørsmål 4: 

Hvilken fiskeriorganisasjon har 75års 

jubileum i år? 

Spørsmål 5: 

Hvilket yrke har Jens Christian 

Holst? 

Spørsmål 6: 

Verdens dyreste enkeltfisk — en 

tunfisk — ble nylig omsatt. Hva var 

prisen? 

Spørsmål 7: 

Hvor mange torskekvoter kan man 

maksimalt samle på en autolinebåt? 

Spørsmål 8: 

NIFES har studert fôrinntak og 

vekst for stor laks ved sjøtemperaturer 

på 13, 15, 17 og 19 grader. 

Hvilken tempera tur ga størst vekst? 

Spørsmål 9: 

Hvem ble kåret til «Årets navn 

2012» av leserne til «Fiskeribladet- 

Fiskaren»? 

Spørsmål 10: 

Til hvilket land eksporterte vi mest 

sjømat i 2013, regnet i produktvekt? 

Svar: 1. Nei, det er et krepsdyr. 2. Svein Munkejord. 3. Morpol ASA. 4. Norges Råfisklag. 5. Han er havforsker 

ved HI i Bergen. 6. Ca. 10 millioner kroner. 7. 5 kvoter. 8. 13 grader. 9. Anita Gylseth. 10. Russland, med 

319.400 tonn. 


DUELLEN 

147

A20619/02.10/Foto: Fiskerimedia.no 

gjensidige.no 

Returadresse: 

Norsk Fiskerinæring AS 

Boks 244 - 2071 Råholt 

SAMMEN GIR VI DEG TRYGGHET 

FOR BÅT OG MANNSKAP 

.... og vi trygger deg og din familie 

Gjensidige samarbeider med Havtrygd, Nordlys, 

Bud og Hustad om salg av forsikringer. 

Samarbeidspartnerne skal i tillegg til å levere 

forsikring, ha hovedfokus på skadeforebyggende 

arbeid. 

Sammen gir vi deg trygghet for båt og mannskap. 

SLIK FÅR DU KONTAKT: 

Havtrygd 55 55 74 00 

Bud og Hustad 71 26 67 00 

Nordlys 75 54 40 88 

Gjensidige 03100

Tragisk lønnsomhet i konvensjonell kystflåte - Norsk Fiskerinæring

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?