Nord4Norgekonferansen i Finnmark - DFEF

More documents

Recommendations

Info

utholdende Det swaziske flagget kjennes familiært etter at Borgny Viblemo har brukt 52 år av sitt liv i landet. Borgny Viblemo (88) fra Kristiansand har vært misjonær i Swaziland i 52 år. – Jeg reiste til Swaziland i 1954. Reisen foregikk med et charterfly som hentet spanske gruvearbeidere til jobb i Sør- Afrika. Flyturen tok to dager med overnatting på bakken. Alene Da flyet landet i Johannesburg, Sør-Afrika skulle Borgny bli møtt. Men ingen kom for å møte henne. – Det måtte være en misforståelse og det var ikke greit for meg som ung jente å klare meg selv i en storby på den andre siden av kloden. Det vanskeligste var å finne et sted å være den første dagen. Siden gikk det seg til, forteller Viblemo. Siden kom hun seg videre til Swaziland og byen Ekutulheni hvor en eldre misjonær, Margit Haraldsen, drev en misjonsstasjon. – Jeg hadde ikke fått spesielle oppgaver, men jeg begynte å hjelpe syke som kom til stasjonen for å få hjelp. Før jeg reiste fra Norge hadde jeg fått litt opplæring i sykepleie og stell av sår. Det kom godt med nå. Folk kom med ulike sykdommer og brannsår. 16 sepTembeR 2012 Sin egen språklærer Borgny Viblemo hadde skaffet seg en grammatikk for å lære seg språket. Margit Haraldsen var god i språk og hjalp henne den første tiden. – Men hun kunne ikke grammatikk og når jeg spurte hvorfor det var slik eller sånn, visste hun ikke og bare sa at slik var det. Så jeg kastet etter hvert grammatikken og lærte meg språket ved å snakke med folk. Jeg samarbeidet nært med bibelkvinnen som vi hadde der og leste Bibelen sammen. Jeg visste jo hva som stod på norsk, og lærte etter hvert språket på den måten. Slik brukte Borgny Bibelen som lærebok. Når det var et spesielt ord hun ville lære seg tenkte hun på et bibelvers med dette ordet i. Så var det å finne det samme verset i den swahiliske bibelen. – Dette kunne ta litt tid, men det gjør det jo å lære språk. Samtidig var jeg hos folket hele tiden og satt ikke for meg selv på en skolebenk. Jeg mente jeg utnyttet tiden best slik, forteller Borgny Viblemo. «Mage» Borgny – Mitt arbeid på misjonsstasjonen bestod mye av å ta meg av de syke. Misjonær Kjellaug Gamst drev en klinikk på stasjonen, men vi så at mennesker som kom med ulike lidelser, fikk behandling og ble bra, kunne en stund etter
komme tilbake med samme lidelse. De hadde ikke nok kunnskap til å ta vare på seg i forhold til renslighet og næring. Dette var grunnen til at Borgny og Lilly Engeseth begynte å ta imot barn for lengre opphold. På den måten kom et barnehjem i gang. – Hele tiden var det nye som trengte hjelp. Mange bodde hos oss en stund, reiste hjem, men kom tilbake når de følte behov for det. Etter hvert ble de første barna voksne, giftet seg og fikk barn selv. Likevel kom de for å få hjelp i ulike situasjoner. Vi ble som en stor familie. De kalte meg «mage», som betyr mamma på swahili. Til enhver tid var det 20, 30 barn på hjemmet. Fortsatt aktiv hjelper I løpet av 52 år i Swaziland er det mange barneskjebner som har vært innom Borgnys hender. Mange holder fortsatt kontakten med sin norske «mage». – Nå er kommunikasjon så lettvint. Man kan snakke sammen over hele verden som om de satt i rommet ved siden av. Her en dag ringte noen av barna meg og fortalte at de ikke hadde mat. Derfor setter jeg av litt penger på en konto som jeg kan sende til en dame jeg stoler på. Så ber jeg de som trenger hjelp å gå til henne og sier til henne hvor mye hun skal gi dem. På den måten kan jeg ennå være til hjelp for mennesker som har så ufattelig lite her i verden. Noen har jeg hjulpet med å ta kurs slik at de kan få seg arbeid. Det er rørende å høre at en minstepensjonist som har gitt hele livet sitt til å hjelpe afrikanere, fortsatt som 88-åring er engasjert i menneskeskjebnene på den andre siden av kloden. Borgny Viblemo bor nå i Betania-bygget i Kristiansand. Hun er frisk og rask og holder seg meget godt. – Jeg har det godt på alle måter, forteller hun til Det gode budskap. – Derfor er det godt for meg å kunne fortsette i det misjonsarbeidet jeg har brent for hele livet. Jeg vet at barna mine i Swaziland kan ha tøffe utfordringer. Kan jeg hjelpe dem litt, er jeg glad for det. Mange barn Et av barna Borgny Viblemo har festet seg ved er Joyce. Første gang hun så henne kom faren med henne på ryggen. Moren var nettopp død og det var ingen til å ta seg av Joyce. – Faren lovet å komme og besøke henne, men kom aldri. Vi ville at barnet skulle ha tilknytning til sin familie og begynte å spørre oss for. Da fikk vi vite at faren satt i fengsel. Han hadde mishandlet moren så mye at hun døde. Derfor fikk ikke Joyce kontakt med sin familie, men ble i stedet sterkere knyttet til oss. Da jeg reiste fra Swaziland siste gangen var Joyce over 40 år, gift og hadde tre barn. Nå er hun også skilt, stakkars Joyce. Men det er kanskje best slik, for hun har god jobb, og mannen var flink til å bruke opp hennes penger. Jeg snakker stadig med Joyce på telefonen. ringer Borgny Viblemo har ikke sluttet å tenke på sine venner i Swaziland. Nesten hvert år siden 2006 har hun reist tilbake. Stadig har hun telefonforbindelse med dem. Gir hele livet I 2006 forlot Borgny Swaziland for godt. Det vil si at hun har ikke helt klart å forlate land og folk. Typisk for engasjerte langtidsmisjonærer har Borgny nesten hvert år reist tilbake for å treffe vennene sine. – Det er store kontraster å reise mellom Swaziland og Norge. Jeg synes det er vondt å se at vi her har så mye penger at hvis det er noe man ikke liker, kaster man det og kjøper nytt. I Swaziland har man ikke nok til det mest nødvendige. Det er vondt å se. I samtalen penser vi inn på menighetslivet i Norge. Borgny ser store forskjeller på menighetslivet nå og da hun var ung. – Her er så mange aktiviteter og så lite alvor at jeg vet ikke hvordan det kan gå i hop. Det er mye fine ungdommer i Betania, men vi trenger Guds kraft. Det kan være et tankekors med så mye aktiviteter at det tar plassen for Guds kraft, mener hun. Det med Guds kraft er viktig for Borgny. Det har hun fått kjenne på kroppen. Borgny Viblemo har ikke alltid vært så frisk og rask som hun er nå. Hun hadde en tid sykdommen uhelbredelig muskelsvinn. Som ung jente fikk hun sykdommen. Etter en tid ble hun helbredet og kunne reise ut som misjonær. Men sykdommen kom tilbake i Swaziland. Det gjorde henne meget utmattet. Hun måtte komme seg vekk fra alt. Hun fikk bo hos en kvinne i Sør-Afrika. I flere måneder var Borgny veldig dårlig. – Denne kvinnen ba meget, men det ble så mye at hun til slutt plaget meg med bønnene sine. En natt jeg lå våken kom det for meg: «Ved mine sår har du fått legedom». Plutselig var jeg frisk. Jeg kjente ikke noe spesielt, visste bare at Guds kraft hadde strøket over meg og alt fungerte normalt. Jeg kunne pakke sakene mine og reise tilbake til arbeidet mitt. – Det skulle bare mangle at ikke jeg ga livet mitt til Gud når han har helbredet meg to ganger, reflekterer den sindige damen.
Page 1 and 2: årgang 108 nr 8 - September 2012 d
Page 3 and 4: ønneemne. Ved Guds inngripen ble h
Page 5 and 6: Den beste i klassen? «Tenk deg at
Page 7 and 8: modenhet, toleranse og evne til å
Page 9 and 10: BiBelunderviSning ved TOre JOhanneS
Page 11 and 12: ikke komme. Folk må ønske hjelp.
Page 13 and 14: nyinnSatt forStander Vidar Aronsen
Page 15: hjelper Etter et langt liv som misj
Page 19 and 20: På Nord-Norgeskonferansen hadde ba
Page 21 and 22: I en av Jesu liknelser, om såmanne
Page 23 and 24: mandagsklubb, onsdagsklubb og torsd
Page 25 and 26: andrea 18: Vil bruke mitt talent fo
Page 27 and 28: trodde ikke på Jesus, hun snudde s
Page 29 and 30: Spente Kamilla og Arild Lidal Aaren
Page 31 and 32: En god leveregel er: Du skal ikke s
Page 33 and 34: Det profetiske ord «Og desto faste
Page 35 and 36: Minneord om Henry Eriksen Henry Eri
Page 37 and 38: edaKTØr Oddwin Solvoll Fjordveien
Page 39 and 40: Midt i Guds time Kenny hadde tatt m

Nord4Norgekonferansen i Finnmark - DFEF

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?