Evangelisten Karsten Ilden sprer seg

De Frie Evangeliske Forsamlinger i Norge 

Nr. 8 september 2008 • Årgang 104 

Evangelisten Karsten 

Frelse, helbredelser og gjenopprettelse 

følger i sporene til evangelisten Karsten 

Vedøy fra Karmøy. Nærmest daglig 

opplever han å dele Jesus med mennesker 

i nød, og mange er vitnesbyrdene han kan 

fortelle om menneskers møte med Jesus. 

LES MER SIDE 9 - 11 

Nye korttids arbeidere 

Kristin og Andreas Tangen (bildet) fra 

Askim Frie Misjonsmenighet har reist 

ut som korttidsarbeidere til Cordoba, 

Argentina. Her vil de virke sammen med 

misjonærene Irene og Jan André Langåker 

frem til sommeren neste år. 

LES MER SISTE SIDE 

Veteranmisjonæren Aase Jørgensen på 92 år tok 

ungdommen med storm under Ungdomsleiren på Oven 

Leirsted. Frimodig og ivrig vitnet hun om sin herlige 

Frelser, til stor begeistring fra alle som hørte på. 

Ilden sprer seg 

Haakon Martinsen (bildet) talte under 

Ungdomsleiren på Solstrand. Her fikk 

mange et sterkt møte med Jesus, til frelse 

og dåp, og det meldes om at ilden har 

spredd seg fra leiren og ut til forskjellige 

steder. LES MER SIDE24 og 25 

«Jeg har stridd den gode strid, fullført løpet og bevart 

troen. Nå ligger rettferdighetens krans klar for meg.» 2. Tim 4.7-8

Leder ved redaktør 

Leif Frode Svendsen 

”Og det var han 

som gav noen til 

å være apostler, 

noen til evangelister 

og noen til hyrder 

og lærere for å 

utruste de hellige 

til tjeneste så Kristi 

kropp bygges opp.” 

Efeserne 4, 11-12 

Innholdsmessig vil 

bladet få en klarere 

åndelig profil, hvor 

prekenen vil være 

sentral. 

Posisjon eller tjeneste? 

LEDER: Dette verset viser oss en fantastisk sannhet; 

nemlig at Gud utruster de han kaller til tjeneste. 

Vi ser det allerede i det gamle testamentet, hvor 

Gud kaller eksempelvis profeter og konger. De han 

kaller, utruster han på en slik måte at de kan fullføre 

tjenesten. En spesiell salvelse av den Hellige Ånd 

som gir evne til å tjene Jesus i menigheten. I vår tid 

er det Herren som gav noen til å være. En tjeneste 

blir dermed mer enn en posisjon og en oppgave. 

Kanskje du har blitt valgt av menigheten til å være en 

leder, men uten Guds utrustning og salvelse har du 

kun en posisjon. 

Vi lever i en tid hvor det blir praktisert 

forskjellige ledermodeller i våre 

forsamlinger. Flere steder er det dannet 

ledergrupper rundt eldstebrødrene, 

pastoren for å frigjøre disse til en 

tjeneste bygget på ”ordets og bønnens” 

tjeneste. Andre steder er det rett og slett 

ikke kandidater til en eldstetjeneste, 

pastortjeneste og det har tvunget fram 

nytenkning. Ofte har disse et lederteam. Andre igjen 

ønsker en rullering i lederposisjonene og har derfor 

regelmessig utskiftning i et styre. 

I Guds ord ser vi i Apostlenesgjerninger 

(kapittel seks) at lederne i den første menighet 

hadde det for travelt, og derfor ble det valgt ut 

flere menighetstjenere. For oss er det ganske 

tankevekkende at disse tjenerne ikke ble valgt ut etter 

kvalifikasjoner og spisskompetanse: Men de måtte ha 

godt ord på seg og være fylt av Ånd og visdom. Disse 

tjenerne ble innsatt for at lederne kunne bruke mer tid 

til ”bønnens og Ordets tjeneste”. 

For å stå i en åndelig, levende tjeneste er du avhengig 

av Den Hellige Ånds salvelse. Du kan nok fint 

fungere i en tjeneste uten denne salvelsen, men det 

vil ikke føre til noe åndelig liv og framgang for Guds 

menighet. 

I en tid hvor mange menigheter skifter lederstruktur, 

kan det være nyttig å se på noen problemstillinger. 

Med en ledermodell som ikke er bibelsk – hva da 

med salvelsen? Kan vi bare sånn uten videre legge 

vrak på hvordan Bibelen peker på vi skal bygge opp 

Nytt format – spennende framtid 

Som et prøveprosjekt vil Det Gode Budskap komme 

ut i ”trimmet tabloidformat” fram mot nyttår. 

Grunnene til omleggingen er flere, men først og 

fremst handler det om en besparelse på cirka 40 000 

kroner per år i trykkeriutgifter og større fleksibilitet 

i forhold til sideantall. Håpet er også at det nye 

formatet kan tiltrekke seg nye og yngre lesere. 

Distribusjonen av bladet har også vært veldig trøblete 

det siste året, med mange klager til redaksjonen. Ved 

skifte av trykkeri vil disse problemene bortfalle. 

De siste tre årene har DGB vært inne i en positiv 

utvikling. Store underskudd er snudd til overskudd, 

og abonnementsmassen har holdt seg på et stabilt 

nivå. Men fortsatt er det utfordringer, og dette 

spesielt i forhold til nye og yngre abonnementer. 

Håpet er at et nytt tilbud om gratis blad fram mot 

nyttår kan skaffe flere lesere. 

lederskap i menighetene våre? Vil ikke det frarøve 

oss velsignelse og salvelse? 

Hvis vi skal velge kandidater til et styre, vil vi 

kanskje mer se etter kvalifikasjoner og mindre etter 

”godt omdømme, fylt av Ånd og visdom”. Som 

profeten Samuel ser vi ikke til hjertet, som Gud gjør, 

men på de ytre tingene. 

Med en spesiell lederstruktur, er det lett for oss å gå 

utenfor menigheten for å finne kandidater, uten å ha 

tro for Gud til at Han ”satte i menigheten”. Hvem er 

villig til å satse på en ”rødkinnet”, uerfaren ungdom? 

Hvem er villig til å ha tro til Gud, at han salver den 

kaller til tjeneste? 

I DFEFs tidligere tider var det blant oss apostler, 

noen ble kalt biskoper – forkynnere som hadde 

en spesiell åndelig utrustning og som var med 

å grunnlegge flere menigheter. De hadde noe 

mer enn en posisjon, de var salvet av Gud og 

forkynte et salvet budskap. I dag ledes DFEF på 

sentralt hold av et utvalg, i stor grad bestående av 

menighetsledere og noen få forkynnere. Er dette en 

bibelsk måte å lede DFEF på? En bevegelse som 

ønsker å være en vekkelsesbevegelse bør ikke ledes 

av et administrativt utvalg. I langt større grad bør 

forkynnere og misjonærer komme på banen – de som 

har en ”bønnens og Ordets tjeneste”. På den måten 

kan bevegelsen vår igjen vitaliseres og oppleve 

vekkelse og framgang. 

Et stort tankekors er det at det blir stadig færre 

forkynnere i blant oss. Helttidsreisende evangelister 

og forkynnere kan telles på en hånd! Rekrutteringen 

må sies å være på et lavmål. Og her må menighetene 

igjen ta ansvar og bli mer oppmerksomme på å 

fostre fram nye ledere og forkynnere. Kanskje 

handler det om å oppdage at det allerede blant oss, 

finnes mennesker som er salvet til tjeneste, og har 

en tjeneste, men kanskje ikke har posisjonen som 

kreves. 

Alt i alt begynner en vekkelse i DFEF med et større 

bønneengasjement, hvor vi ber om at Gud igjen må 

reise opp åndelige ledere i blant oss. Tjenere som er 

salvet av Gud. 

Ut fra Apostlenes gjerninger (kapittel 6) 

Innholdsmessig vil bladet få en klarere åndelig profil, 

hvor prekenen vil være sentral. Disse vil framover 

hovedsakelig komme fra Times Square Church, hvor 

David Wilkerson er pastor. Han er forfatter av boken 

”Lengter du etter mer av Jesus” og er nok mest kjent 

for ”Korset og springkniven Også en serie med Lyder 

Engh vil nok glede mange lesere. I 1941 holdt han 

fem bibeltimer i Møllergaten 40, og disse vil bli 

gjengitt i flere deler framover. 

I en tid hvor flere tidsskrifter toner ned stoffet mot 

barn og ungdom, ønsker DGB å være et blad for hele 

familien, og har egne barne- og ungdomssider. 

Alt i alt håper vi at vi gjennom omleggingen har 

klart å løfte bladet opp enda noen hakk. Uansett er 

vi takknemlige for konstruktive tilbakemeldinger fra 

leserne. 

Historiske 

glimt 

104 år siden 

15. januar 1904 

Redaktør Karl Olsrud hadde tatt inn 

følgende stykke: Hvem kommer til 

himmelen? 

”George Wihitefield predikerte engang 

i Filadelfia fra rådhusets balkong. Midt 

under prekenen vente han med et sitt 

blikk mot himmelen og ropte med høy 

røst: 

”Fader Abraham, hvem har du i 

himmelen? Har du medlemmer av den 

apostoliske kirke der?” 

Han lot Abraham svare: ”Nei.” 

”Er det prestbyanere der?” 

”Metodister?” 

”Nei.” 

”Lutheranere?” 

”Nei.” 

”Baptister?” 

”Nei.” 

”Hvem har du da i himmelen?” 

”Vi vet kjenner her ikke til noe 

partinavn”, lot han igjen Abraham 

svarte: ”hos oss er det kun Guds barn, 

troende, som har tvettet sine fine klær og 

gjort dem rene i Lammets blod”. 

”Ja vel, når så er tilfellet, ropte 

Whitefield, så la oss glemme alle 

partinavn og elske hverandre og vandre 

for Guds ansikt som hans barn og tjene 

han.” 

50 år siden 

20. september 1958 

Hans Bentzen skriver: 

”Det er sant hva broder Nordquelle skrev på sin 

tid: ”Vil du unngå all kritikk, da må du gjøre det 

på den måten: Si intet, gjør intet – vær intet!” 

Men hva blir følgen av et slikt liv? Selvfølgelig 

intet! Du kan trygt heve din røst mot all synd, 

men det må skje på en god og kjærlig måte. 

En må, som det står, være sannheten i tro i 

kjærlighet (Ef. 4, 15). Da kan du byde dem 

som er rike at de skal være gavmilde og 

godtgjørende, og til ikke å samle seg skatter 

på jorden, og de må vokte seg for havesyke 

(gjerrighet) som jo er avgudsdyrkelse (Kol. 

3, 5), for en avgudsdyrker kan jo ikke få del i 

himmelens herlighet selv om en kan ha fått en 

stor plass i menigheten.” 

25 år siden 

1. september 1983 

Bjarne Staalstrøm skriver i sin leder: 

”Spørsmålet melder seg igjen om det kunne være 

aktuelt å se på et forslag til landsmøteprogram 

som har vært fremmet et par ganger, men blitt 

avvist. Nemlig å dele landsmøtet hvert år i 

to seksjoner, for eksempel et par dager for 

saksbehandling og rapporter for interesserte, og 

siste seksjon med innbydelse til sommerstevne 

viet bibeltimer og taler... Man kan også spørre 

om ikke tre bibeltimer pluss et par taler i 

kveldsmøtet per dag er for mye for de fleste. 

Også åndelig skal man ha mulighet til å 

”fordøye” det man tar imot av Guds ord.” 

Bildet 

Her bringer vi en helt spesiell historie 

fra Vedavågen. Bildet er helt fra 1954, 

hvor vi ser Signe Bryn lar seg døpe 

til Kristus. Den velkjente forkynneren 

i DFEF Hans Wennesland forestår 

dåpshandlingen. Like etter at dette 

bildet ble tatt, fikk forkynneren fra 

Sørlandet sukkerslag, sank ned i 

vannet og døde. Mens folk løp etter 

hjelp, ble Wennesland lagt i et sjøhus 

like ved, og Sigurd Vea døpte de to 

siste kandidatene. 

(Takk til Kåre Dahl, Klippen Vedavågen som 

velvillig har lånt ut bildet) 

Bønnen 

”Vær ikke lunkne i deres iver, vær 

brennende i ånden; tjen Herren! 

Vær glade i håpet, tålmodige i 

trengselen, vedholdende i bønnen.” 

Rom 12, 11-12 

De store mennesker på jorden i dag er de 

som ber. Jeg mener ikke de som taler om 

bønn eller sier at de tror på bønn, ikke 

engang de som kan forklare bønn, men de 

som tar tid og ber. De har ikke tid. Den 

må tas fra noe annet. Og dette annet kan 

være viktig – meget viktig og pressende, 

men allikevel mindre viktig og pressende 

enn bønnen. Der gis folk som setter bønn 

først, så grupperer de andre nummer i livets 

program i forhold til bønn. Det er disse som 

utretter mest for Gud. Ved å vinne sjeler; 

ved å løse vanskeligheter; ved å vekke 

menigheter opp; ved å skaffe misjonen 

både menn og penger; holde friske og 

sterke disse mennesker, som har ofret seg 

på misjonsmarken, hvor den største kamp 

akkurat nå pågår ved å bevare den gamle 

jord ennå en stund fra forråtnelse. Det er 

helt i gjennom en hemmelig tjeneste.” 

S.D. Gordon 

2 3 nr. 8 • September 2008

Leirpresten Carina på Oven: 

- Ha noe mer enn 

”happykristendom”! 

Carina Grelland Harsem la vekt på at 

ungdommen på Oven måtte ha Jesus 

som sitt store forbilde. Vi må dele videre 

det vi har fått, og ikke bare ha en enkel 

”happykristendom”. 

SUPERMISJONÆR: Aase Jørgensen koser seg sammen med ungdommen, her med flere av deltakerne på leiren. Solen steker ganske sterkt 

– derfor mange ”lukkede” øyne. 

Monica og Jarle Tolås: 

- Brenner for at ungdom skal møte Jesus 

Monica og Jarle Tolås er leirsjefer på 

ungdomsleiren fjerde året på rad. De 

opplever Oven Leirsted som et fantastisk 

Oven Leirsted: Ungdomsleiren 

Tekst og foto: Leif Frode Svendsen 

ØSTFOLD: Monica og Jarle Tolås 

fra Knoffen Drammen er ildsjeler 

som praktiserer Jesu kjærlighet 

i praksis og brenner for at unge 

mennesker skal møte Jesus. I 

fire år har de vært leirsjefer for 

ungdomsleiren på Oven og gjort 

en kjempejobb. 

- Oven er et fantastisk sted hvor du 

får være med å formidle det beste 

av det beste til barn og ungdom. 

For alle som er med på leirene, 

fra deltakere til kjøkkenpersonale 

opplever stedet som helt spesielt. 

Og her har veldig mange søkt og 

søker opplevelser med Jesus, sier 

Monica. Hun har selv vært med på 

juniorleirer siden 1986, men har 

sine klareste minner som leder på 

leir fra 1995. 

Mesteparten av suksessen bak alle 

de vellykkede leirene og stadige 

deltakerrekordene Oven skyldes 

veldig god planlegging i forkant. 

- Jeg er med i et arbeidsutvalg 

på seks personer som allerede 

begynner planleggingen av leirene 

på høstparten. Etter en grundig 

evaluering av sommerens leirer 

setter vi opp i hovedtrekk hvem 

som skal være på leirene av ledere 

og talere neste år. 

Monica kan fortelle at utvalget har 

klare målsettinger for leirarbeidet. 

- Vårt mål, som vi satte for noen år 

siden, er vi innen 2010 ønsker å ha 

1000 deltakere på leirene på Oven. 

I forhold til ungdomsleiren har vi 

også klare målsettinger. Med årets 

tema: ”Min helt Jesus”, ønsker vi 

at ungdommen skal danne seg et 

bilde av Jesus som deres største 

forbilde. Ellers ønsker vi at hele 

leiren skal være super – for sjel, 

ånd og kropp. Ungdommen skal 

rett og slett ha det maksimalt hele 

veien. For oss er det også viktig 

at leiren blir et sted hvor vi kan 

bygge ungdommer til å bli dyktige 

ledere. 

Årets leirprest, Carina Grelland 

Harsem, er heller ikke ”tilfeldig” 

valgt. 

- Hun talte under et kvinneseminar 

i Knoffen, og vi fikk et tips 

om at hun kunne passe på 

ungdomsleiren. Vi hadde en første 

prat, opplevde at tankene våre 

sanksjonerte og fant ut at vi ville 

bli et bra team. Carina er blant 

annet dyktig på ledertrening, noe 

vi som sagt er opptatt av. 

Med 85 deltakere er det en liten 

nedgang fra i fjor. 

redskap for å vinne og bevare ungdom for 

Jesus. 

- Vi opplever nok et lite 

generasjonsskifte, hvor de 

eldste forsvinner, men stadig 

flere yngre kommer til. Hvis du 

ser på bygningsmassen, forstår 

du at vi har noe å slite med. 

På juniorleirene går det greit 

med bare fire dusjer, men på 

ungdomsleiren sliter vi. Å bo i telt 

er veldig moro, men vi mangler 

nok også et sted å tørke klær hvis 

regnet skulle komme. 

Misjonen har sin egen dag 

under alle leirene på Oven, 

og oppfinnsomheten er stor 

en spesiell markedsdag hvor 

alle inntektene går til et 

misjonsprosjekt. 

- Vi har flere faste punkter på 

programmet, hvor misjonsmarkedsdagen 

bare er en av 

aktivitetene. En hel dag bruker vi 

på stranden, med grilling og mye 

annet moro. Secret Service er et 

opplegg hvor vi setter fokus på 

forfulgte kristne, og en dag har 

vi separate bibeltimer for gutter 

og jenter. Her setter vi fokus på 

de unge skal forholde seg til sexog 

drikkepress, mobbing med 

mer. Vi prøver å gi svar på de 

fleste spørsmålene som kommer 

fra ungdommen. Etter møtet på 

fredagen blir det konsert med 

David Aaserud. 

- Selve misjondagen og 

markedsdagen har som formål 

å gjøre ungdommen kjent med 

hvilke misjonsfelt vi har i DFEF 

og få opp engasjementet. Selve 

markedsdagen fungerer på den 

måten at deltakerne selger varer 

og tjenester til hverandre. Det er 

ikke uvanlig at det kommer inn 10 

000 kroner på hver leir. 

I forhold til ungdomsleiren har de 

samme utfordringen som på andre 

leirsteder. 

- Vi trenger flere voksne ledere 

som kan være med! Jeg vil gjerne 

berømme den fantastiske gjengen 

vi har med oss på kjøkkenet. Her 

har Mina og Sigmund Nærheim 

fra Saltnes vært med i 35 år! 

Ruth og Britt har 25 år bak seg – 

imponerende! Men vi trenger flere 

voksne som kan være med i selve 

leiropplegget! 

DFEF trenger en mektig 

fornyelse i forhold til leirarbeidet. 

Mesteparten av de som blir frelst i 

blant oss tar sitt standpunkt på leir. 

Med stadig flere som reiser som 

deltakere til våre leirsteder, trengs 

det flere voksne ledere som kan 

være med å lede nye generasjoner 

til Jesus. 

Oven Leirsted: Leirpresten Carina 


ØSTFOLD: Carina Grelland 

Harsem er kanskje ukjent 

for mange i DFEF, men er 

en erfaren ungdomsarbeider 

fra Pinsebevegelsen. I ni år, 

fram til 2005 virket hun som 

ungdomspastor i Pinsemenigheten 

Salem i Oslo, men har også 

erfaring fra Team Action, 

Pinsevennenes Barne- og 

ungdomsunion og Korsets Seier. 

- I 2005 fant jeg ut at tiden 

var inne til å prøve noe nytt. 

Med mann og barn ble dagene 

forandret uansett og jeg valgte en 

utradisjonell vri. Med tanke på å 

drive mer frilansvirksomhet sendte 

jeg ut et informasjonsbrev til 50 

menigheter på Østlandet hvor jeg 

stilte meg til disposisjon som en 

ressursperson i ungdomsarbeidet, 

sier Carina Grelland Harsem. 

Ressurs innen 

ungdomsarbeid 

De siste årene har hun arbeidet 

imot tre menigheter, hvor hun 

ULYKKE: Under DGBs fotoseanse 

brakk en benk. Leirsjef Monica Tolås 

(gravid i syvende måned) fikk seg 

en liten støkk og fikk en vridning i 

foten. Heldigvis får hun god trøst 

og hjelp av mannen Jarle – og 

historien endte godt. 

følger opp ungdomsarbeidet. 

- Akkurat for øyeblikket følger 

jeg opp arbeidet i to menigheter, 

mot tre tidligere. Kall meg 

gjerne en rådgiver, som ikke 

driver selve arbeidet, men er 

med som inspirator og trener av 

ungdomsledere lokalt, slik at de 

mer effektivt kan drive arbeidet. 

Sammen med sin mann, Jan 

Harsem, leier de ut forskjellige 

tjenester gjennom eget firma, som 

har kontor i Lillestrøm. 

- Jan leverer presse- 

, organisasjons- og 

informasjonstjenester til offentlige 

virksomheter, bedrifter, media, 

bransjeforeninger og nettverk, og 

har det siste året arbeidet mye i 

forhold til den nye ekteskapsloven. 

Vi gjør ting sammen, og tar gjerne 

imot invitasjoner til å tale i både 

ungdoms- og vanlige møter. 

Akkurat for øyeblikket arbeider 

jeg mot to menigheter, og har 

ledig kapasitet til å engasjere meg 

i forhold til ungdomsarbeidet i en 

menighet på Østlandet. 

TREFF BLINKEN: Her er det Torbjørn 

fra Drammen som administrerer pil 

og bue skytingen. 

LYKKELIGE PÅ OVEN: Jan og Carina sammen med sønnen Ruben (3 ½ år). 

Carina har selv gode minner fra 

leir, og var mange ganger på 

Haugaleiren, ikke langt fra Oven. 

- Vi kom til Oven i strålende 

solskinnsvær og nøt de første 

sekundene. Natt til søndag kom 

et stort uvær over oss. Men vi 

merker at Oven er et flott sted, og 

at folk har et brennende ønske om 

at stedet skal bety noe. Egentlig 

burde det være påbudt for alle 

menigheter å sende voksne som 

barn på leir! 

Happykristendom 

Under leiren på Oven har hun lagt 

vekt på å presentere Jesus som en 

helt. 

- Sentralt for meg har det vært å 

få fram at ungdommen må være 

seg selv med Jesus inni. Det 

handler om å ta Guds ord på alvor, 

ta ansvar for ditt eget åndelige 

liv og følge drømmen Gud har 

VAFFELSTASJON: En meget populær 

stasjon under markedsdagen, hvor det 

kom inn mye penger til misjonen. 

BIBELSK: Disse tre karene fra Knoffen, 

solgte håndskrevne bibelvers fra 

Høysangen. De kalte sin stasjon 

bibelske sjekketriks, og klarte på 

den måten å skaffe en del penger til 

misjonens sak. 

FÅ GOD SAMVITTIGHET: Disse kreative 

jentene solgte god samvittighet, til 

inntekt for misjonen. Mens de ventet 

på ”kundene”, koste de seg i solveggen. 

lagt i ditt hjerte. Jeg ønsker at 

ungdommen skal bli selvstendige 

som kan dele videre det de 

har fått, og ikke bare en enkel 

”happykristendom”. De må leve 

sitt liv i hverdagen, være seg selv 

og fungere i de nådegavene Gud 

har gitt dem. Nådegaver er ikke 

noe vi oppsøker en gang i uken, 

men noe vi lever i hver dag! 

Med seg på leiren hadde ekteparet 

Ruben på 3 1/ 2 år. Jan mistet 

sin første kone i Scandinavian 

Star ulykken i 1990, hvor 159 

mennesker omkom. Sammen med 

sønnen Halvor (20 år) klarte de på 

mirkaløst vis å redde seg ut. 

Vil du bli mer kjent med 

ekteparets tjeneste, se 

hjemmesiden deres på internett: 

www.harsem.no 


Fantastiske Åse 

Veteranmisjonær Åse Jørgensen på 

90 år tok ungdommen med storm i et 

misjonsmøte på Oven Leirsted. 

Aktuelt Synspunkt: 

Reidar Gamst 

- Ingen sommer uten... 

Deltaker etter deltaker sier det samme: ”- 

Det er ingen sommer uten leir på Oven!” 

ØSTFOLD: Det er egentlig helt utrolig: Du skulle kanskje tro at 

ungdommer ikke lenger ble tiltrukket av å bruke en uke av livet sitt på 

Oven. De sanitære anleggene er nesten under enhver kritikk (kun fire 

dusjer) og mesteparten bor i telt. Allikevel er det noe som trekker dem til 

Oven – år etter år. 

Stig-André Lippert 

(17 år), Svelvik 

1. – Dette 

er mitt 

tiende år 

på rad på 

Oven! Jeg 

må liksom 

bare være 

her, for det 

blir ikke 

sommer 

uten. Her er 

det knallbra 

å være! 

2. – Jeg er jo oppvokst i et 

kristent hjem, men får masse utav 

møtene her. Ettermøtene er helt 

spesielle, og siden du er sammen 

med mange gode, kristne venner 

blir det enklere å søke Gud. 

Siden leiren er en uke før skolen 

begynner, får du en skikkelig 

Jesusdose og det gjør det lettere å 

heise rent flagg. 

3. – Å møte gamle venner 

er alltid moro, og ikke 

minst fotball og volleyball. 

Nå har vi litt ambisjoner i 

volleyballturneringen, mens 

fotballen bare er for gøy (vi tapte 

første kampen 8-0). 

4. – Dette året har jeg vært med på 

tre leirer på Oven... Neste år? Du 

vet, ingen sommer uten Oven... 

Line Terese Lilleng 

(17 år), Askim 

1. – Møtene er høydepunktet 

for meg! Det er liksom ikke en 

ordentlig sommer uten Oven. Her 

blir du raskt kjent med alle og blir 

en ganske ”tettpakka” gjeng. 

2. – Lovsangen er så utrolig bra i 

møtene – oppleves fritt og godt, 

her kan du være deg selv uten 

at folk ser dumt på deg. De tre 

siste årene har jeg hatt kroniske 

smerter i ryggen. Jeg har vært til 

ØSTFOLD: Misjonær Vidar 

Aronsen hadde med seg 

Indiamisjonæren Åse Jørgensen på 

ungdomsleiren. Hun skulle være 

med på et misjonsmøte med fokus 

på India. 

- Det er veldig stort for meg å 

møte ungdommer – for jeg føler 

virkelig at jeg har noe å si dem, 

sier Åse. 

Den 90 år gamle, skjønne 

damen bergtok ungdommen og 

samtalte med flere i to timer 

etter møtet. Snakk om energi og 

formidlingsevne. 

- For meg er det viktig å formidle 

hvordan jeg opplevde Jesus som 

ung – og la vekt på hvordan jeg 

ble frelst. Det er så enkelt å ta 

Hva er hemmeligheten? Tre deltakere svarer her på noen spørsmål om 

hvordan de opplever leir i øst. 

1. Hva trekker deg til Oven? 

2. Har du opplevd noe med Jesus? 

3. Noen høydepunkt dette året? 

4. Hvor lenge vil du reise til Oven på leir? 

flere undersøkelser og spesialister, 

uten at de har funnet ut hva som 

er galt. Men i et møte på Oven 

stod jeg sammen med noen andre 

og ba for en venninne. Jeg nevnte 

noe om smertene mine og lurte 

på om de kunne be for nakken og 

korsryggen min. Etter en stund 

som de ba kjente en varm strøm 

som kom inn i kroppen. Etterpå 

trykket jeg på smertepunktene, 

men kjente ingenting. Og siden 

har jeg ikke hatt vondt og mener 

det ikke vil komme tilbake. 

3. – Dette året er volleyball 

høydepunktet, og sammen med 

venninnen min Elisabeth Kvilesjø 

satser vi på å vinne. 

4. – Jeg satser på å være med på 

leirene her, og blir jeg for gammel 

vil jeg gjerne være med som leder. 

Jeanette Brekke (15 år), 

Berkåk, Drammen 

1. – Jeg har vært på leir hvert år 

siden jeg var tre uker gammel – 

altså i 15 år. 

2. – Jeg er oppvokst i en kristen 

familie, men sommeren jeg fylte 

imot Jesus, og ville så gjerne 

få sagt dem det. Ellers har jeg 

også opplevd så mye spennende 

sammen med Jesus, og det er en 

stor glede for meg å formidle dette 

videre. 

Leirpresten Carina Grelland 

Harsem var en av dem som lot seg 

bergta av den eldre kvinnen. 

- Det er den sterkeste formiddagen 

jeg har opplevd på mange år. 

Denne lille Jesus personen var 

kraftfull. Mens hun talte var det 

helt utrolig atmosfære i salen, og 

om jeg ikke fikk misjonskall ved 

det hun vitnet om, fikk hjertet mitt 

en fornyelse med Jesus. 

13 år ba 

kusinen 

min 

(Camilla) 

for meg 

til frelse. 

Hun hadde 

så lyst at 

jeg skulle 

bli en 

god kristen. Ettersom hun ba for 

meg, fikk jeg en god følelse inni 

meg og etter det har jeg fortsatt 

på veien med Jesus. Under denne 

leiren, under ettermøtet var det 

spennende å se to gutter og en 

jente bli skikkelig berørt av Jesus. 

3. – Volleyball og 

fotballturneringene er alltid 

høydepunkt, uten at jeg vet hvor 

gode mitt lag er i år. Uansett stiller 

vi i blått og hvitt, Drammens 

farger... 

4. – Jeg følger Oven i tykt og 

tynt... 

Et ord som ikke er alt 

for populært i dag, 

er ordet lydighet. 

De fleste ønsker vel 

egentlig å gjøre som 

en selv vil, og ikke 

høre så mye på andre. 

Dette gjelder også 

holdningen mot Gud 

selv og hans ord. 

Bibelen nevner nemlig 

dette ordet som 

noe veldig viktig og 

positivt. Ja, lydighet er 

faktisk det som forløser 

Jesu liv og gjør at hans 

herlighet kan komme 

frem. Kristus-livet, 

altså det nye livet, blir 

bare en bekjennelse 

om vi ikke lever det ut i 

lydighet mot Guds vilje. 

Uten lydighet , 

begrenset herlighet 

AKTUELT SYNSPUNKT: Gud 

skapte oss mennesker med fri 

vilje. Det vil si at han har selv 

gjort seg avhengig av at vi frivillig 

underlegger oss hans vilje. Derfor 

er noe av Guds største problem 

med oss, at vi har så vanskelig for 

å lyde han. Vi har både meninger 

og oppfatninger som kan være så 

fastlåste at vi ikke lar oss styre 

av Gud. Frihet i bibelen er ikke å 

gjøre som en selv vil og mener, 

men leve ut det Jesus har lagt i ditt 

hjerte. Alt dette ut fra hva Guds 

ord sier. 

Da svarte Peter og apostlene: En 

skal lyde Gud mer enn mennesker! 

Apg 5:29. Samfunnet styres i 

dag veldig mye av massemedia. 

Politikernes meninger er i stor 

grad styrt av det, og folkets 

meninger blir da også veldig 

fort underlagt det samme. Men 

samtidig vil folket stort sett 

bestemme over seg selv, og 

styre sine egne liv. Derfor er det 

viktig for oss som hører Jesus 

til, å bryte to mønster. Både 

samfunnets og ditt eget mønster. 

Det vil selvfølgelig si at du skal 

underlegge deg Norges lover og 

regler, men samtidig la lydighet 

mot Jesus Kristus alltid være 

det som står på førsteplass. Når 

det gjelder på det personlige 

plan, er tiden inne for å bryte 

med mønsteret vi har bygd opp 

rundt oss selv. Vi ønsker ofte å 

være spiselig av alle, samtidig 

som vi vil leve et komfortabelt 

liv der vi kontrollerer hva Gud 

får bestemme. Når mange nok 

har bestemt seg for et slikt liv, 

blir det krise i menigheten. 

Både menigheten som helhet og 

enkeltpersoner lider under en slik 

holdning. Hvorfor? Det stenger for 

at Guds herlighet skal åpenbares 

utover på et kontrollert plan. 

100% for Jesus, er et kjent ord 

blant ungdom som søker Jesus. 

Dette er mye mindre kjent i den 

voksne generasjon. I dag vokser 

det frem en ungdomsgenerasjon 

som er klar for å leve 100% 

for Jesus. Utfordringen er at 

generasjonene foran i stor grad 

ikke vil det. Da kan det være 

et stort hinder og begrensning 

for menigheten. På årets 

sommerstevne talte Steffan 

Christiansen om å overføre 

misjonen fra en generasjon til 

neste generasjonen. Dette er en 

kjernesak for menigheten. Om 

vi ikke selv lever i lydighet mot 

Gud, blir ingenting overført til 

neste generasjon. Vi er ikke satt 

kun til å kontrollere generasjonene 

under, men overføre Guds ord 

og herlighet. For eksempel fikk 

Elias i oppdrag å legge kappen 

sin på Elisa. Det vil si at Elias 

skulle overføre den tjeneste, ånd 

og kraft han var drevet av til Elisa. 

Elias var lydig, og Guds ord og 

tjenesten ble ført videre med kraft 

og fornyet styrke. 

På dette området har vi mye å 

lære. Vi erstatter ofte lydighet 

med andre ting, blant annet det 

bibelen kaller for offer. Da sa 

Samuel: Har vel Herren like meget 

behag i brennoffer og slaktoffer 

som i lydighet mot Herrens ord? 

Nei, lydighet er bedre enn offer, 

lydhørhet er bedre enn fettet av 

værer. 1Sam 15:22. I menigheten 

møter vi ofte denne siden. Det er 

viktigere å gjøre alt etter boka, 

oppgåtte og vedtatte linjer, enn 

å leve i lydighet mot Gud. Da 

kan resultatet bli at vi styres av 

feile ting selv om det kan se rett 

ut. Bibelen sier at vi skal gå i 

ferdiglagte gjerninger. Hva er 

det? Jo, det er å gå der Herren 

til enhver tid viser vei. Da skjer 

det noe fantastisk. Det nye livet 

slipper til for å gjennomfører det 

Gud har sagt. Lydighet er egentlig 

ydmykhet og hengivenhet til han 

som er din Herre og Mester. 

Hva skal til for å komme 

videre fra stedet vi står i dag? 

Ydmykheten må først tilbake, 

der vi må erkjenne at vi har 

ikke svaret på alt, selv om vi 

står på trygg grunn. Vi er totalt 

avhengig av det Herren sier. 

Misjonsbefalingen er eksempel på 

noe vi ikke er lydige imot i dag. 

Her trenger vi igjen i ydmykhet la 

Herren på nytt legge ned sin nød 

i oss, så vi er villige til å betale 

prisen å gå ut med evangeliet. Her 

har vi forskjellige oppgaver. Tenk 

på disippelen Ananias som fikk 

beskjed fra Gud om å gå og legge 

hendene på Saulus. Gjennom det 

skulle Saulus få synet tilbake, og 

bli fylt av Den Hellige Ånd. Det 

kostet Ananias mye for han visste 

hvilken type Saulus var, men han 

var lydig likevel. Vi vet hvilke 

konsekvenser det har fått for vår 

historie. 

Lydighet er ikke trelldom, men å 

slippe det nye livet til. Lydighet er 

ikke stolthet, men avhengighet av 

Jesus Kristus. Lydighet er ingen 

følelse, men et lydhørt hjerte mot 

Herrens ord. 

Reidar Gamst 

Christina Ek 

Roy Wareberg 


Karsten Vedøy er i sitt ess med gitaren og den 

enkle sangen om Jesus. 

Villstyringen som ble evangelist 

Karsten Vedøy hadde egentlig alle forutsetninger 

til å leve et godt og trygt liv 

med Jesus. Men den unge villstyringen 

var sulten på livet og ville prøve det 

meste livet kunne by på. Tidlig ble 

derfor rusen hans følgesvenn. 

Portrettet/ Karsten Vedøy 

Tekst og foto: Leif Frode Svendsen/ 

Knut Hovind 

PORTRETTET: Karsten Vedøy 

fra Karmøy virker i dag som ivrig 

evangelist på Vestlandet. Sammen 

med kona Anne Grethe har han 

bygd opp et flott hjem, hvor de fire 

barna endelig har fått en god og 

trygg havn. Men slik har det ikke 

alltid vært... 

Ingen hadde egentlig tenkt 

at Karsten skulle havne på 

skråplanet. Han vokste opp i en 

god, kristen familie på Vedavågen. 

Foreldrene var aktive i den lokale 

menigheten Klippen og gjennom 

Full Gospel bevegelsen. 

- Mamma og pappa hadde 

husmøter, og jeg var vitne til at 

Gud gjorde store ting og mange 

ble helbredet. Under et av disse 

møtene, jeg var sikkert 6-7 år 

bestemte jeg meg for å tro på 

Jesus, sier Karsten. 

Full som syvåring 

Men den lille gutten av litt av en 

villstyring og nysgjerrig på livet, 

og ble tidlig kjent med rusmidler. 

- Syv år gammel fant jeg og en 

kamerat noen flasker med alkohol, 

og drakk oss fulle. Pappa fant 

ut av dette og jeg fortjente helt 

klart julingen jeg fikk i etterkant, 

forteller Karsten smilende. 

Mens tiden gikk til søndagsskole 

og junior, måtte han stadig 

utforske nye ting. 

- 11 år gammel, på 17. mai fikk 

jeg tannlegesprit (96) av en 

voksen mann, og forstod ikke at 

han var pedofil. Gjennom flere år 

ble jeg misbrukt av denne mannen, 

før han ble arrestert og fikk en 

velfortjent dom. Hjemme var vi 

veldig åpen om det som hadde 

skjedd, og det var nok til stor hjelp 

for meg. Men selvtilliten var på 

helt på bånn. 

Et skudd med heroin 

Skolegangen gikk ikke så bra, men 

takket være et halvårig opphold 

på skoleskipet Gann fikk han 

gode nok papirer til å reise ut som 

sjømann. 15 år gammel drog han 

ut fra hjemmet. 

- Du kan gjerne si at det ble et 

fuktig liv, i dobbelt forstand, sier 

Karsten. 

17 år gammel begynte Karsten 

med narkotika, først hasj, men så 

hardere stoffer som amfetamin og 

heroin. 

- Et skudd med heroin tok bort 

angsten og nervene, men jeg bare 

lurte meg selv og utsatte det som 

måtte komme tilslutt, sier han. 

Kona Anne Grethe på sin side, 

vokste opp med en far som var 

alkoholiker, og ruset seg på piller 

og alkohol. På det verste spiste 

hun 50 morfintabletter om dagen, 

ved siden av andre beroligende 

medisiner som hun skyldte ned 

med alkohol hver eneste dag. 

- Jeg giftet meg med Anne Grethe 

og vi fikk fire barn. Men livet 

bestod av tre fire sprøyter hver 

dag og kampen for å skaffe stoffet. 

Ved å gjøre innbrudd og selge 

stoff finansierte jeg eget forbruk. 

Hadde det ikke vært for at mamma 

og pappa i denne perioden kom 

med mat og klær til barna, vet jeg 

ikke hvordan det hadde gått, sier 

Karsten. 

Hjelp i rett tid 

I 2001 var Karsten nådd bunnen – 

og åpen for hjelp. 

- Far og mine to brødre, Stig 

Bjarte og Knut Mange mente 

jeg så veldig sliten ut og ville 

hjelpe meg med å komme inn 

på et senter. På denne tiden 

var alt håpløst, kroppen var 

motstandsdyktig mot de meste 

av stoffene og velvillig tok jeg 

imot hjelpen. De kjørte meg på 

sosialkontoret, hvor jeg skrev 

under på noen papirer, før 

turen gikk videre til Juvåsen 

Ressurssenter i Sand. 

Etter tre uker med avrusning, gikk 

turen så videre til Hjelmeland 

Gård, hvor han var 14 måneder 

uten familien. 

- Anne Grethe var fortsatt på 

kjøret, uten at det betydde så 

mye, vårt ekteskap var egentlig 

ødelagt mange år tilbake. Vi bodde 

sammen, men følelseslivet var helt 

ødelagt av rusmisbruket. 

På Hjelmeland fikk Karsten et 

fornyet møte med Jesus, og brukte 

mye tid på å studere Guds ord, 

og Den Hellige Ånd begynte å 

åpenbare Ordet. 

- Jeg fikk åpenbart hva Jesus 

hadde gjort for meg, fikk se 

nåden og forstå hva det vil si å 

være tilgitt. I bønn ba jeg om 

forskjellige ting, det kunne være 

alt fra 100 kroner til større ting, og 

jeg fikk mange bønnesvar. 

En usynlig venn 

Spesielt minnes han 

konfirmasjonen til den ene 

datteren, og en spesiell 

bønnestund. 

- Det var som om en person kom 

og satt seg sammen med meg i 

benken. Jeg vågde ikke å åpne 

øynene, men ba om at Herren 

måtte gi datteren min Eli Marie 

en fantastisk konfirmasjonsfest. I 

samme slengen ba jeg om at hvis 

det behaget Herren, kunne jeg 

trenge en bil. 

Takket være hjelp fra forskjellige 

personer, ble det en flott 

konfirmasjon, som ikke manglet 

noe – og Karsten hadde til og med 

penger igjen etterpå. 

- Nå tenke jeg at mange kanskje 

syntes synd på oss, siden vi fikk 

alt vi trengte, men like etter 

ønsket broren min å gi meg en 

overraskelse. Han kunne fortelle at 

han hadde bestilt bil fra USA, og 

ville gi meg den gamle bilen sin. 

Dette kunne jo bare være Gud. 

Gjennom en annen tidligere 

rusmisbruker, Svein Tungeland, 

fikk Karsten være med rundt å 

vitne om synge om Jesus. 

- Siden har jeg vokst mer og mer 

inn i forkynnertjenesten, og selv 

om jeg kanskje er barnslig og 

enkel i min tro, opplever jeg at 

Gud kan bruke meg. 

45 kilo og dødssyk 

Med Anne Grethe gikk det raskt 

nedover, og i 2002 flyttet hun fra 

Karsten og barna. 

- Hun sa faktisk fra seg 

omsorgsretten til barna, som 

hun gav til meg, noe som var 

voksent gjort av henne. Selv var 

jeg fortsatt glad i henne og startet 

en bønnekamp for å vinne henne 

tilbake. I bønnen kom Herren til 

meg med en hilsen: ”Jeg skulle 

bare gi Anne Grethe til han, jeg 

skulle ikke ringe henne, ikke ta 

kontakt, eller prøve å få henne 

tilbake. Et ord fra Høysangen 3, 

5 ble en bekreftelse: ”Vekk ikke 

kjærligheten! Egg den ikke før den 

selv vil!” 

Som Gud hadde talt, skjedde 

det. Anne Grethe ble mer og mer 

fortvilet over at Karsten ikke tok 

kontakt. Hun oppsøkte tilslutt 

mannen sin. 

- Jeg hadde aldri sett henne så 

dårlig før. Hun var kun 45 kilo og 

så alvorlig syk ut. Hun var villig 

til å bli med til legevakten, og her 

ble vi sendt videre til fastlegen. 

Han igjen mente hun burde 

innlegges på sykehus umiddelbart 

og skrev ut papirene. Her hadde 

han skrevet, kun ved å kjenne litt 

på henne – TUMOR, svulst med 

store bokstaver. 

På sykehuset i Haugesund fikk 

hun blodoverføring og annen 

behandling en måned før hun var 

sterk nok til å opereres og ble 

overført til Bergen. 

- De fant åtte svulster som de tok 

prøver av. Den største svulsten i 

magen var ikke så farlig, men en 

svulst på livmoren var aggressiv. 

Men legene mente det kunne gå 

bra. 

Et illebefinnende? 

Før operasjonen fikk de noen 

dager hjemme på Åkrehamn 

– sammen med barna og noen 

venner. 

- Vi inviterte en god gjeng hjem, 

og sammen sang vi lovsanger 

til vår Herre. Plutselig reiste en 

person seg og sier: ”Wow – jeg 

hører en stemme som sier at 

Anne Grethe skal bli frisk, men 

hun vise seg for legene først.” 

For å være helt ærlig trodde vi 

at vedkommende hadde hatt et 

illebefinnende, og la ikke så mye 

vekt på hva han sa. 

Ekteparet reiste til Bergen igjen på 

søndagen. 

- Mandag tok de flere prøver, 

og utsatte operasjonen til 

onsdag. Men så fikk vi ny 

beskjed – kreften var borte vekk, 

operasjonen var avlyst. 

Fortsatt gikk Anne Grethe på 

smertestillende, men på julaften 

for fem og et halvt år siden tok 

hun en bestemmelse. 

- Jeg vil ha det som du har 

Karsten! Jesus, nå gir jeg 

deg rustrangen min, gir deg 

abstinensene mine. Og satan, jeg 

sier fra meg alt du har bundet meg 

med – og gir Jesus autoritet i livet 

mitt. Siden den dagen har hun 

vært fri, sier Karsten. 

Begeistret fortalte han om 

hva som hadde skjedd til 

rusmisbrukerne ved Karmsund 

Arbeidstreningssenter, hvor han 

hadde sitt arbeid. 

- Alle som kom inn på avrusning 

fikk jeg til å be på samme måten 

som Anne Grethe, uten at det 

virket nevneverdig. Du skjønner, 

konen min ba fra hjertet en ærlig 

bønn – og det var hemmeligheten. 

God morgen Hellig Ånd 

I dag står ekteparet sammen og har 

skapt et godt hjem for de av barna 

som fortsatt bor hjemme. Anne 

Grethe leder en familiegruppe på 

Karmøy, som består av pårørende 

til rusmisbrukere. Hun reiser 

også rundt og informerer om 

rusmisbruk og har blant annet 

besøkt flere skoler. 

I dag er Karsten stolt mann til Anne Grethe og stolt far til fire barn som det alle går godt med. Her er alle samlet, fra venstre 

ser vi: Gunnel (18 år), Krister (22 år), Eli Marie (20 år), Knut Andre (16 år) og Anne Grethe (Foto: Tor T. Gulliksrud, Norsk 

Ukeblad). 


Karsten arbeider fortsatt ved 

Karmsund ABR senter, men 

brenner mer og mer for å dele 

evangeliet. Flere ganger i uken 

er han på farten med gitaren og 

Bibelen. 

- Hver morgen står jeg opp med 

ordene: ”God morgen Fader, Jesus 

og Den Hellige Ånd. Det blir 

spennende å samarbeide med dere 

i dag.” 

Med seg til møtene har han ofte 

noen gode venner, som selv har 

hatt problemer med rus eller andre 

ting. 

- Jeg legger mye vekt på Johannes 

3, 17 i forkynnelsen: ”Jesus kom 

ikke for å dømme verden, men 

for å frelse”. Uansett hva galt du 

har gjort, har du tilgivelse i Jesus 

Kristus. Du har legedom ved Hans 

sår, det er full gjenopprettelse i 

Jesus – full pakke. Faktisk har du 

alt – utenom fordømmelse, sier 

Karsten frimodig. 

Foruten møter på Karmøy, reiser 

Er alle mennesker frelst? 

”Guds nåde er åpenbart til frelse 

for alle mennesker” (Titus 2, ). 

MANNAKORNET: Under tiden kan man høre denne 

påstand: Alle mennesker er frelst! Alle mennesker 

kommer til himmelen! 

Hvis alle mennesker som forfekter en slik tankegang 

virkelig mener, eller tror noe slikt, så forteller dette 

oss bare at slike ikke eier den forståelse av hva frelse 

er for noe. 

Frelsen består først og fremst i dette at et syndig 

menneske får et personlig møte med den oppstandne 

og herliggjorte Frelser – Kristus. 

Hvor mange er det så av den store masse som har 

denne opplevelse? Videre består frelsens bevarelse 

i å følge han – følge Jesus på livets smale vei. Det 

er dog ikke vanskelig å konstatere at massene følger 

den brede vei – dødens vei, fortapelsens vei. Veien til 

livet er smal, porten er trang, og det er få som finner 

den. Er det virkelig få som finner den? 

Det er få i forhold til den store massen. Men Gud 

være evig lov og takk, veien er åpen for alle som vil 

gå den. Frelsen er for alle! 

Karsten stadig til nye steder 

på Vestlandet. I et frittstående 

bedehus på Eigerøy har han fått 

spesielt god inngang og opplevd 

Guds godhet de tre siste årene. 

- En kvinne fra Karmøy, som 

brenner for Jesus, har tatt tak i 

et lokalt bedehus her. Med egne 

midler har hun pusset opp huset 

og arrangerer møter sammen med 

noen andre venner. En gang var 

hun tilstede på eldresenteret på 

Åkrehamn når jeg sang og vitnet, 

og fikk en innskytelse fra Ånden 

om invitere meg til å ha møter 

over fjorden. 

Et dypt sår gror 

På Eigerøy har den ivrige 

evangelisten opplevd flere under, 

og forteller ivrig et eksempel. 

- ”Lina” (oppdiktet navn) kom til 

et ungdomstreff sammen med to 

venninner. Etter møtet kom jeg i 

samtale med henne, og ble møtt 

med veldig stor skepsis i forhold 

til Jesus og kristentro. Hun trodde 

av hele sitt hjerte at Jesus kun var 

en eventyrfigur. Frimodig spurte 

jeg henne om hva Jesus måtte 

”Guds nåde er åpenbaret til frelse for alle 

mennesker”. Guds frelsende nåde ble åpenbart i og 

med Kristus Jesus – Han døde for alle! Han kom med 

full forløsning ved sitt blod for hele menneskeheten. 

Hvem som helst kan bli frelst. 

Alle mennesker har syndet mot Gud, derfor er alle 

fortapte – uten å ha mottatt frelse. Alle er forløst 

med Kristi dyre blod, men alene den som bøyer seg i 

støvet for Herren som en angrende synder og mottar 

nåde blir frelst. 

Gud deler menneskene i to – de frelste og de fortapte. 

Korset er skillet! Det er to veier – frelsens vei og 

fortapelsens vei. Det er to steder: Himmelen og 

helvete. Himmelen er kun for frelste syndere. 

Å – hvilken uutgrunnelig nåde. Tenk, hvilken frelse. 

Frelse i Jesus fra synden og straffen. 

Du som leser disse linjer: Er du frelst? Følger du 

Jesus? Er du på vei til Himmelen? 

”En port til himlen åpen står, 

hvor Jesu kors nå tindrer, 

derfare en stråleglans utgår, 

som sorg og smerte lindrer.” 

Kom som du er til din frelser! 

Josef Ruud, DGB 10. juni 1958 

gjøre med henne for at hun skulle 

begynne å tro. ”Jeg er narkoman, 

har forskjellige sykdommer – tror 

du han kan gjøre noe med det?” 

Jeg gav henne en klem før jeg ba 

for henne: ”Jesus, nå gir vi deg 

narkotikaen, gir deg abstinensene 

hennes, gir deg enhver sykdom og 

plage hun har, og takker for at du 

fyller henne med Den Hellige Ånd 

og fred.” 

- Du kan tro det var to rare øyne 

som kikket på meg når vi var 

ferdige. ”Det er borte – alt er 

borte”, svarte hun. ”Har du lyst 

til å ta imot Jesus”, spurte jeg. 

Sammen ba vi frelsesbønnen. 

Like etterpå viste hun meg armen 

sin, som hadde et fire centimeter, 

dypt arr. Hun var hva vi kaller 

”selvskader”. Jeg la hånden min 

på såret og ba i Jesu navn om vår 

Himmelske Far måtte legge sin 

hånd på såret og la det gro. Mens 

jeg ba kom kampen, og jeg tenkte 

at det aldri ville gå. 

Etter samtalen og forbønnen gikk 

Karsten ned i kjelleren for å spise 

litt pizza. 

- Etter 15-20 minutter kom ”Line” 

gråtende. ”Kom” – ”Se!” Såret 

var hennes var på mirakuløst vis 

nesten helt grodd og lukket. Håret 

reiste seg i nakken på meg, og jeg 

kunne ikke annet enn å gråte over 

min egen vantro, men juble over 

Guds godhet. 

Den tidligere rusmisbrukeren har 

vært rusfri i syv år nå, og ser lyst 

på framtiden. 

- Jeg har lyst til å slippe Jesus 

enda mer til i eget liv og tjeneste. 

Lengselen min er å se skarer av 

mennesker frelst, helbredet og satt 

fri, slutter den ivrige evangelisten. 

Du kan bli mer kjent med 

Karsten, møteoversikt og 

kontaktinformasjon på følgende 

hjemmeside på nettet: www. 

totallymusic.no. Anne Grethes 

støttearbeid mot pårørerende til 

rusmisbrukere og rusmisbrukere 

kan du lese mer om på: www. 

familieklubb.no. 

Lyder Engh er 

kanskje den 

forkynneren i De 

Frie Evangeliske 

Forsamlinger som 

har satt dypest 

spor etter seg. Han 

utgav flere bøker 

og var kjent for en 

veldig åpenbaring 

over Kristus i 

Guds ord. I 1941 

avholdt han flere 

bibeltimer i Oslo, 

og disse ble skrevet 

ned. Aasland og 

Garbels Boktrykkeri 

utgav en bok med 

utgangspunkt i 

disse talene. I DGB 

fremover vil vi 

gjengi disse talene, 

og håper dette vil 

hjelpe leserne til å 

bli bedre kjent med 

den skjulte Kristus. 

Den skjulte Kristus 

Del 1a: Menighetens 

tilstand i dag 

”For Kristi kjærlighet tvinger oss, 

i det vi har oppgjort dette med oss 

selv at en er døde for alle, derfor 

er de alle døde. Han døde for alle, 

for at de som lever, ikke lenger 

skal leve for seg selv, men for 

Ham som er død og oppstått for 

dem. Derfor kjenner vi fra nå ikke 

noen etter kjødet; har vi og kjent 

Kristus etter kjødet, så kjenner vi 

ham dog nå ikke lenger slik.” 2. 

Kor. 5, 14-16 

Vårt emne er: Å kjenne Kristus. 

Det er en kjødelig måte å kjenne 

Han på, og en åndelig. Det hersket 

stor uklarhet hos de troende på 

dette punkt, og kunne jeg være 

med å splitte noe av den tåke som 

omgir disse ting, ville jeg være 

glad. Når sannheten om Kristus 

og etterfølgelsen av Han kommer 

klart fram, vil det virke hardt for 

mange troende, selv om ordene er 

milde. 

Det er vare ved å gå inn gjennom 

dødens port at vi kommer i et nytt 

forhold til Kristus og de som tror 

på Han. Da opphører vi å kjenne 

”noen etter kjødet”. 

Selv om det er mange og 

betydningsfulle ulikheter mellom 

de troende i Korint og disiplene 

før pinsen, så er de lik hverandre 

i sin måte å kjenne Kristus på, 

for også disiplene kjente Han 

kun etter kjødet, eller på kjødelig 

vis. Med ”kjødelig” mener ikke 

Paulus syndig, men menneskelig, 

jordisk. Nettopp på grunn av den 

kjødelige måte å kjenne Kristus på 

kom det til en krise og katastrofe 

i disiplenes liv, hvor alt brast for 

dem, og de forlot Han og fløy bort. 

Det skjedde da den Kristus de 

hadde kjent og håpet på forsvant 

for dem. 

Og tro ikke at disiplene var 

uten åndelig kapital da de møtte 

Jesus og begynte å etterfølge 

Han. De var omvendt gjennom 

Johannes døperen. De hadde 

syndenes forlatelse. Det var 

ingen liten kapital. De hadde 

misjonssinn. I sitt nærvær med 

Herren viste de stor iver for at 

de andre skulle lære å kjenne 

Han. De var også i besittelse av 

en viss åndelig sannhet. De var 

oppriktige og mente det ærlig 

med å følge Han. De fulgte Han 

også i bokstavelig mening fra 

sted til sted. Allikevel var deres 

personlige erfaring av Kristus 

begrenset til det menneskelige. De 

åndelige virkeligheter var stort sett 

fremmede for dem. 

Til visse tider brøt de åndelige 

virkeligheter igjennom, og de 

fikk glimtvis se inn i den åndelige 

verden. De skjedde da Peter 

engang sa: ”Du er Messias, den 

levende Guds Sønn”, og Jesus 

svarte: ”Salig er du Simon, Jonas 

sønn. For kjød og blod har ikke 

åpenbart deg dette, men Fader i 

himmelen” (Matt. 16, 16-17). 

”Herren har vandret i blant oss 

uten at vi har lært Han å kjenne.” 

Jesus lot også disse virkeligheter 

skinne fram i sin forkynnelse, som 

da Han sa: ”Dersom dere ikke 

eter Menneskesønnens kjød og 

drikker Hans blod, har dere ikke 

liv i dere.” Men de forventninger 

disiplene hadde til Han tålte ikke 

denne tale, og de sa: ”Hvem kan 

høre den?” ”Derfor dro mange av 

Hans disipler seg tilbake.” Peter 

hadde sett noe mer og sa: ”Hvem 

skal vi gå til? Du har det evige 

livs ord” (Johannes 6, 53, 60, 66 

og 68). Selv Peter støttet seg på de 

åndelige virkeligheter. Da Jesus 

betrodde dem at Menneskesønnen 

skulle lide mye og slås i hjel, 

sa Peter til Han: ”Herre, dette 

må ingenlunde skje med deg.” 

Han mente det måtte finnes en 

utvei utenom lidelsen. Det hørtes 

fromt, åndelig ut, men allikevel 

en fristelse for Mesteren, som så 

satans hånd bak det hele. Dette 

mellomstandpunktet inntok 

disiplene hele tiden før pinsedag. 

Menigheten i dag inntar et 

lignende mellomstandpunkt. 

De ligner på Jakob og Johannes 

da de foreslo å kalle ild ned 

fra himmelen over de vantro i 

Samaria, de kjente ikke Jesu Ånd, 

og Peter i Getsamne da han drog 

sverdet for å forsvare Herren. 

Vi ser også mange punkter hvor 

disiplene ikke smeltet sammen 

med Jesus, og hvor avstanden 

mellom han og dem kom klart 

fram. De stod fremmede for 

det egentlige bønneliv. Lukas 

forteller i Lukas 9, 18: ”Og det 

skjedde engang mens Han bad, 

og disiplene var alene med Han”, 

et ord som er oversatt slik: ”Det 

skjedde engang mens Han var 

alene og bad , og disiplene var 

med Han.” De var hos Han, men 

kunne ikke være med i bønnen. De 

var tilhørere til denne måte å be 

på og sa ved en anledning: ”Herre, 

lær oss å be”. 

Det kom en krise i disiplenes 

liv som berøvet dem den Jesus 

de kjente og hvor alt ble kastet 

omkull. Jeg venter at noe lignende 

vil finne sted for Guds menighet 

(den nominelle). Det kommer 

et punkt i ditt liv som en kristen 

og i menigheten da noe vil skje 

som bringer forvirring både i 

erfaringen og erkjennelsen. Noe 

vil da gjøre som Judas, utlevere 

sin Herre til mordere, eller som 

Peter, nekte for at de kjenner Han. 

”Det er vanskelig i dag å oppdage 

hvor grensen går mellom Guds 

menighet og verden.” 

Stort sett er menighetens 

erfaringer i dag lik disiplenes 

før pinsedagen. Likesom 

tiden før pinsen var en 

slags mellomtilstand, et 

overgangsstadium mellom 

den gamle og nye pakt, inntar 

også menigheten i sitt liv 

og sine erfaringer i dag et 

mellomstandpunkt. Den er ikke 

blitt tro mot den nye husholdnings 

livsåpenbaring. Det er meget av 

Gud i den, men ikke alt er av 

Gud. Den skulle være bærer av 

den Herliggjorte Frelsers liv, men 

denne oppgave har den stort sett 

sveket. Og menigheten, sådan 

som den i dag framstår som en 

historisk foreteelse, kan ikke 

rettferdiggjøres ved at enkelte av 

dens medlemmer har forstått kallet 

og gitt seg hen som redskaper for 

Gudsåpenbaringen. 

Det fantes mye godt i menigheten 

i Efesus, så mye at vi dag nesten 

kan misunne den, men sin 

egentlige oppgave, å være bærere 

av oppstandelseslivets lys, hadde 

de sveket. Derfor disse ransakende 

ord: ”Omvend deg og gjør de 

første gjerninger! Ellers kommer 

jeg over deg og vil flytte din 

lysestake fra dens sted, hvis du 

ikke omvender deg” (Åp. 2, 5). 

Det er vanskelig å oppdage hvor 

grensen i dag går mellom Guds 

menighet og verden. Årsaken er 

at menigheten som sådan ikke 

kjenner sin Herre etter Ånden. 

Herren har vandret i blant oss uten 

at vi har lært Han å kjenne. ”Så 

lang en tid har jeg vært hos dere, 

og du kjenner meg ikke Filip” 

(Joh. 14, 9) 

FORTSETTER NESTE NUMMER. 

10 11 nr. 8 • September 2008

Prekenen: 

Pastor Carter Conlon, 

Times Square Church, New York 

Trykket med tillatelse 

Oversettelse: 


- Gå og vinn din familie 

samme ønsket? Jeg ville elsket å 

synge mine herlige sanger i det 

en ildvogn henter meg hjem til 

herligheten. Uheldigvis, må alle 

være på vandring, og det vil alltid 

komme dype daler, men i disse vil 

vi finne styrke hos Gud og erfare 

Hans trofasthet. Hør på Salmisten 

i 119, 75: ”Herre, jeg vet at dine 

dommer er rette, i trofasthet har du 

ydmyket meg.” Det har vært i de 

dype daler at Gud har lagt noe ned 

i meg, latt meg erfare noe som jeg 

ikke hadde vært villig til å berøre 

på fjelltoppen. Det er i harde tider 

at hjertet mitt åpner seg og sier: 

”Gud, prøver du å fortelle meg 

noe? Kjære deg – tal til meg!” 

Feil konklusjon 

”Da David og mennene hans 

kom hjem, var byen brent, og 

konene og sønnene og døtrene 

deres var bortført. De brast 

i gråt, både David og folket 

som fulgte ham, og de gråt til 

de ikke orket mer. Også de to 

konene til David, Akinoam fra 

Jisre’el og Abigajil, som hadde 

vært gift med Nabal fra Karmel, 

var ført bort. Selv var David 

i store vanskeligheter. Folket 

sa at de ville steine ham, så 

harme og sorgfulle var de alle 

fordi sønnene og døtrene deres 

var bortført. Men David søkte 

styrke hos Herren sin Gud. Han 

sa til presten Abjatar, sønn 

av Akimelek: «Kom hit med 

efoden!» Abjatar brakte efoden 

til David, og David bad Herren 

om råd: «Skal jeg sette etter 

denne røverflokken? Kan jeg nå 

den igjen?» Herren svarte: «Sett 

etter dem! Du skal nå dem igjen 

og berge fangene” 1. Sam 30, 3-8 

PREKENEN: David var bare en 

ung gutt da Gud utvalgte han til 

å styre og herske som konge over 

Israel. Profeten Samuel ble sendt 

til hjemmet til Isai, Davids far, 

hvor han utvalgte David framfor 

sine brødre. Samuel tok oljehornet 

og tømte olje over hodet til den 

unge gutten, noe som innebar at 

han var Guds utvalgte konge. 

Davids liv og kallelse er symbolsk 

i forhold til vårt kall, for Gud har 

kalt oss til å styre og herske med 

Kristus. Husker du den dagen 

Gud utvalgte deg? Du kikket 

kanskje på din egen familie, de 

som stod deg nærmest, og tenkte 

kanskje at de var mer passende 

og mer utrustet til å representere 

Kristus? Kanskje de var mer 

utrustet og talentfulle enn deg, 

men allikevel var det deg Gud 

utvalgte og godkjente. Hvis du 

hadde vært tilstede i Isai sitt hus 

i det Samuel salvet David, ville 

du sikkert truffet en mann som 

slet med de samme spørsmålene. 

Men Gud, som kjenner alle ting, 

så seg ut David fordi han hadde 

et hjerte som var helt med Han. 

Bibelen forteller videre hvordan 

Den Hellige Ånd hvilte over 

David fra den dagen av. David var 

en lovsanger, en harpespillende 

salmist hvis sanger var fylt av en 

utrolig mildhet. I denne mildheten 

var en salvelse så mektig at det 

tvang mørke til å fly. Kong Saul, 

som regelmessig ble plaget av en 

ond ånd, sendte etter David for at 

han skulle spille og synge i hans 

palass. Og når David sang og 

lovsang Gud, måtte den onde ånd 

fly bort fra Saul. 

Kraft til å kjempe 

Guds godhet og velvilje var med 

David, og han fikk overnaturlige 

ferdigheter til å kjempe kamper 

som ikke kunne bli vunnet med 

menneskers klokskap eller militær 

makt alene. Israelittene stod foran 

en formidabel hær av filistere og 

deres mesterkjemper – Goliat. 

Hver dag utfordre Goliat Guds 

hær til å sende imot han en mann 

som kunne kjempe. Hvis en 

israelittisk soldat kunne overvinne 

denne giganten, ville de overgi 

seg til motstanderen. Men hvis 

Goliat vant, ville israelittene 

måtte legge seg under filisterne, 

og det var deres største frykt – å 

bli slaver. Hver dag lød Goliats 

som et drønn gjennom dalen, men 

den israelittiske hæren mislyktes 

i å besvare trusselen, og hadde 

ingen som kunne gå imot. Det 

var ikke fordi israelittene ikke var 

godt trent og forberedt på krig, 

dee var erfarne krigere, men var 

nå lammet i frykt framfor sine 

fiender. 

David, hyrdegutten og salmisten, 

ble sendt av sin far til israelittenes 

leir med ferske forsyninger til sine 

brødre. I det han ankom, hørte han 

spydighetene fra filisternes gigant, 

og så med mistro på at Goliats 

utfordring ikke ble møtt. Han 

visste at de gjorde narr av Herrens 

hær, eksploderte på innsiden og 

løp gjennom Israels leir ropende: 

”Hvem er vel denne uomskårne 

filisteren, som våger å håne den 

levende Guds fylkninger?” 

Davids formelle militærtrening 

var fraværende, men han hadde 

drept en løve og en bjørn og visste 

at Israels Gud var med han. Det 

var Guds ære som stod på spill. 

Utrolig nok tillot Kong Saul den 

unge gutten å sloss mot landets 

største fiende. 

Med slyngen i hånden løp David 

raskt imot Goliat mens han ropte: 

”Du kommer mot meg med sverd 

og lanse og kastespyd, men jeg 

kommer mot deg i navnet til 

Herren, Allhærs Gud, han som er 

Gud for Israels fylkinger, ham du 

har hånet. I dag vil Herren gi deg 

i min hånd, jeg skal slå deg i hjel 

og hogge hodet av deg. Og liket 

ditt og likene fra filisterhæren 

skal jeg i dag gi til fuglene under 

himmelen og til villdyrene på 

jorden, så hele verden kan skjønne 

at Israel har en Gud. Og alt dette 

folket som er samlet, skal skjønne 

at det ikke er med sverd og spyd 

Herren gir seier. Det er Herren 

som rår for krigen, og han vil gi 

dere i vår makt.” 

Som David løp mot den enorme 

Goliat, tok han en stein fra vesken 

sin, kastet med slyngen og traff 

filisteren i pannen. Steinen gikk 

dypt inn i pannen på kjempen, 

og han stupte med ansiktet mot 

jorden – død. Og det var slutten 

på dette angrepet fra fienden, og 

det på grunn av en ung gutt som 

var villig til å risikere alt for å ære 

Guds navn. 

Husker du dagen da du var villig 

til å gi alt for Gud? Du var villig 

til å risikere å miste ansikt, ditt 

gode rykte, din framtid – jobben 

din? Det aller viktigste for deg 

var at Jesu navn ble opphøyet? 

Du hadde den milde sangen i 

hjertet og salvelsen var over deg. 

Du hadde overnaturlig kraft ved 

Ånden til å kjempe de slagene 

Gud hadde kalt deg til. 

Overraskende angrep 

De troendes liv er ikke fri fra 

overraskende angrep fra de som 

du engang så på og respekterte 

som dine venner. Kong Saul hadde 

tatt David med seg hjem etter den 

store seieren over Goliat. David 

tjente kongen lojalt og velvillig, 

og vant mange slag for Israels 

Gud. Saul ble sinnsyk av sjalusi 

og ble fiendtlig innstilt ovenfor 

David. Han ønsket å drepe den 

unge gutten: ”Saul hadde et spyd 

i hånden. Han løftet spydet og 

tenkte: ”Jeg vil støte det gjennom 

David og inn i veggen” (1. Sam 

18, 10-11). 

Lærdommen her er følgende: 

Satan vil forfølge de som har 

salvelsen fra Gud over sine liv. 

Han vil bruke ethvert redskap 

han kan påvirke og kontrollere 

til å tale imot Guds salvede. 

Han diskriminerer ingen! Om et 

menneske er innenfor eller utenfor 

en menighet, er han sårbar for 

satans manipulering. Hvis noen 

har blitt brukt av djevelen til å 

snakke, stå imot deg, husk, du vil 

være mer i dalen, enn på fjellets 

topp. Jeg ville elsket å leve på 

fjelltoppen hele mitt kristne liv, 

og jeg regner med at du har det 

Kong Saul fortsatte hevngjerrig å 

forfølge David – hvor han forsøkte 

å spidde han to ganger. Etter at 

David rømte ut i villmarken, 

gav Saul seg ikke, men søkte 

hardnakket etter han. Det var 

i tider av vanskeligheter og 

prøvelser at David kom til en feil 

konklusjon som resulterte i et 

åndelig nederlag. Mens han ble 

forfulgt som et villdyr, trodde 

David at Saul ville drepe han og 

glemte løftet fra profeten Samuel 

om å bli konge. ”David tenkte 

meg seg selv: En dag kommer jeg 

til å miste livet for Sauls hånd. Det 

beste jeg kan gjøre er rømme til 

Filisterlandet...” (1. Sam 27, 1) 

På samme måte er mange kristne, 

de rett og slett glemmer Guds 

løfte om seier midt i prøvelser og 

omstendigheter. Ofte ender de opp 

livløse og uten liv. 

I det øyeblikk du og jeg begynner 

med argumentering som ikke er 

bygd på tro, kommer vi inn på vår 

egen vei. Det blir et liv uten frukt 

og kun basert på menneskelig 

argumentering. David neste skritt, 

og neste argument var å rømme til 

fiendens leir for å søke beskyttelse 

fra Saul (1. Sam 27, 1). Det 

forbauser meg å se hvordan 

David havner på et sted hvor han 

år tilbake hadde kjempet imot 

fienden og beseiret deres kjempe. 

Nå søkte han deres beskyttelse og 

støtte. 

Feil veivalg 

På rømmen fra Saul, tiltrakk 

David seg en bande av 

misfornøyde folk fra Israel. 

Under hans lederskap vandret de 

i villmarken og erfarte mindre 

triumfer mot tidligere fiender. 

Men, som mange i dag, vandret de 

sine egne, menneskelige veier, og 

den fremtidige kongen av Israel 

hadde endt opp hos fienden, og 

forstod det ikke selv. Med sin 

erklærte lojalitet til filisterkongen 

ble han motstander av Kong Saul 

12 13 nr. 8 • September 2008

og hans sønn Jonathan. Han var 

fanget på et sted hvor han ønsket 

seg velvilje fra to forskjellige 

kongeriker. Kan du forestille deg 

dette? Jeg forstår ikke hva David 

tenkte på. Vi kan også bli fanget 

mellom to kongeriker, når vi lar 

kjærligheten til denne verden 

herske i våre liv og tanker. Kristne 

ønsker Jesu nærvær, men de vil 

også omfavne alt hva verden har å 

tilby. De er fanget mellom to riker 

og to verdener. Hvor tragisk! 

Realisering 

Mens David levde i filisternes 

land, fikk de råderett over byen 

Siklag av filisternes konge. Men 

de fikk ikke lov å kjempe mot 

filisterne. Vel framme finner de 

byen brent ned til grunnen av 

alamakittene. De hadde også tatt 

til fange alle kvinner og barn. 

Davids menn skrek og gråt inntil 

de ikke lenger hadde mer krefter 

igjen. David var i skikkelig trøbbel 

fordi hans menn var bitre over 

tapet av sine familier. De begynte 

å prate om å steine han. Også 

Davids koner og barn var blitt tatt 

fra ham den dagen. 

Den Hellige Ånd, 

din livspartner 

Jeg lurer på om ikke akkurat 

denne tragedien var det som skulle 

til for å åpne øynene til David. 

Gud trengte virkelig å vise han at 

hans sanne, åndelige livspartner 

var Gud selv. Dette var lavpunktet 

i Davids liv; byen var nedbrent, 

mennene hans var sinte og bitre 

på han, og hans familie var tatt 

til fange. Kanskje David kom i 

minne om den dagen Profeten 

Samuel salvet han til konge? Oljen 

symboliserer salvelsen av Den 

Hellige Ånd i hans liv, og denne 

salvelsen gav han en overnaturlig 

kraft som medmenneske og leder. 

Ingen menneskelig vei eller 

forberedelse kunne gjort denne 

tenåringsgutten skikket til å møte 

Goliat ansikt til ansikt. 

Jeg lurer på hvor mange kristne 

som reiser fra seminar til seminar, 

men ikke forstår at Den Hellige 

Ånd er deres livspartner og 

rådgiver. Kristne skulle spørre 

Gud: Hva har jeg gjort med Den 

Hellige Ånd i mitt liv? Hvordan 

har jeg latt Ånden lede meg? 

Hvordan har jeg latt Ånden 

herliggjøre Guds herlighet 

gjennom mitt liv? De kristnes rop 

må bli: ”Å, Hellig Ånd, hva har 

jeg gjort?” Mange ting kan bli 

tatt bort fra Guds menighet, men 

den dagen du tar Ånden bort, er 

kraften, salvelsen og Guds nærvær 

borte. Husk, det er salvelsen i Den 

Hellige Ånd som gjør oss dyktige 

til å stå imot mørkets krefter. 

Veien tilbake til 

bønnen og Ordet 

David kunne enkelt gitt seg over 

til håpløshet og sorg, men søkte 

i stedet styrke hos sin Gud. Han 

sa til prestene: ”Kom hit med 

efoden” (1. Sam 30, 7). Epoden 

var et plagg som ble brukt når 

en skulle søke Gud. Med andre 

ord, David vendte tilbake til et 

liv i bønn og søkte Guds vilje. 

Igjen trodde han på at det umulige 

kunne skje, og at Gud kunne tale 

til han. ”Og David ba Herren om 

råd: ”Skal jeg sette etter denne 

røverflokken? Kan jeg nå den 

igjen?” Herren svarte: ”Sett etter 

dem! Du skal nå dem igjen og 

berge fangene” (1. Sam 30, 8). 

Etter at David søkte Herren, 

satte han øyeblikkelig i gang 

forfølgelsen av alamakittene med 

sine 600 mann, men 200 var så 

slitne at de ble igjen i Besor-dalen. 

Etter et lengre slag vant de tilbake 

alt alamakittene hadde tatt (1. 

Sam. 30, 18). 

Her så alt ut som Davids fiender 

hadde triumfert over han ved å 

brenne Siklag til grunnen og ta 

til fange alle barn og kvinner. 

Uansett; Gud åpnet himmelen og 

gav dem seieren. Gud vil bringe 

seier inn i ditt liv, når du også, 

kommer til den erkjennelsen at du 

har gått på kompromiss i forhold 

til ditt liv som kristen. Nå er tiden 

inne til å ærlig søke Hans ledelse 

og gi Han makt i ditt liv. 

Gå og hent din familie 

Siklag var et sted preget av klage 

og sorg, men det var også et 

sted for å søke Herren og hans 

vilje. David og hans menn hadde 

forfulgt sine nærmeste fiender, 

for å overleve, men ikke minst 

bevare komforten de hadde i byen. 

Men de forlot sine familier uten 

beskyttelse og ble sårbare for 

angrep utenfra. Guds direkte tale 

til dem var veldig klar, og er like 

klar for oss i dag: ”Gå og hent din 

familie!” 

Som David må vi aldri miste et 

følsomt hjerte, men alltid være 

åpen for Guds røst og adlyde den. 

Gud gav David forsikring om at 

han ville overvinne sine fiender 

og vinne tilbake hele byttet. Med 

andre ord: Gud sa: ”Gå og hent 

din familie, David!”. 

I dag vrimler det av sønner, døtre, 

mødre, menn og fedre som er 

bundet og fanget av synd. Guds 

kall til deg er klart og vil alltid 

være: ”Gå og vinn tilbake din 

familie.” Ikke noe rikdom eller 

jakten på noe annet kan byttes 

ut imot din familie. David adlød 

Herren og tok med seg alle de 

mennene som var sterke nok til 

å kjempe. Du må også gjøre alt 

du kan for å sette familien din 

fri fra fiendens lenker. Alt som 

kan hindre deg i oppdraget må 

du legge bak deg, inkludert din 

egen frykt, egne meninger og 

jakten på egen lykke. De som har 

mislykkes i å legge bak seg disse 

hindringene, har blitt til latter i 

nasjon etter nasjon i denne verden. 

Du trenger ikke lenger la verden 

håne deg: Guds salvelse og kraft 

er bare en bønn borte. Vend deg til 

Han og motta en frisk salvelse til 

”å gå og hente din familie tilbake 

til Gud.” 

Ta tilbake Guds rike 

Som du leser dette budskapet, vil 

du oppdage alt fienden har tatt fra 

deg. Salvelsen og Guds ledelse, 

sammen med din milde sang i 

hjertet, vil bli gjenopprettet. Du vil 

oppleve frihet fra frykt. Kanskje 

er det slik at du tilsynelatende står 

ovenfor en umulig oppgave, men 

Jesus Kristus vil åpenbare Seg 

selv som Gud i ditt liv. Herren 

sier: ”Start i din hjemby og ta 

tilbake hva fienden har stjålet fra 

deg.” 

I din iver etter å tjene Herren, ikke 

overse familiemedlemmer som 

ikke har akseptert Jesus Kristus 

som sin personlige frelser. Ha 

kontakt med dem! Ikke avskriv 

dem som uviktige, eller lite 

verdifulle. Heller, lytt til Den 

Hellige Ånd, din livspartner, og 

ta initiativ til kontakt på en eller 

annen måte med din ufrelste 

familie, kanskje gjennom et 

postkort, en telefon eller epost. 

Når du vender tilbake til ditt 

private bønnerom og Guds ord, 

vil du erfare Kristuslivet som du 

har blitt kalt og salvet til å leve 

ut. Du vil ikke lenger være fanget 

mellom to forskjellige verdener, 

riker, men vil leve helt overgitt til 

Guds rike. Akkurat som David må 

du forstå at dette handler om noe 

større enn deg selv. Du har mottatt 

tilgivelse og løfte om at du en dag 

skal herske og regjere sammen 

med Kristus. Gjelder dette meg? 

Ha mot og styrke til å rope ut til 

Gud. Slipp han til, og la han få ditt 

liv. Å være en kristen handler ikke 

om å oppnå en forfremmelse i 

jobben sin, men heller, å vinne sin 

familie til Gud og bringe dem med 

seg inn i evigheten. 

Frykten for Saul fikk David ut 

av kurs og vekk fra Guds plan. 

Veldig mange mennesker vender 

seg fra Guds ledelse og plan fordi 

de frykter framtiden, er redd for 

å mislykkes, eller er redd for å 

miste det de har. Men vi må ikke 

frykte! Paulus, apostelen, sier det 

slik: ”Hvis Gud er for oss, hvem 

kan da være imot oss?” (Rom 

8, 31) Hvem kan stå seg i mot 

vitnesbyrdet til Jesus Kristus? 

Det er på tide at menigheten 

reiser seg og blir en menighet 

som holder fast på Guds løfter 

og handler på disse i tro. Det 

er på tide at du sprenger alle 

de grensene du har satt for hva 

Gud kan gjøre, eller ikke gjøre i 

ditt og andres liv. Det er på tide 

at Jesus Kristus igjen kan bli 

herliggjort gjennom ditt liv, hans 

elskede brud, på denne siden av 

evigheten. Det er så liten tid, og 

det er en verden som gråter etter å 

se Guds herlighet åpenbart i Guds 

menighet igjen. De lengter etter 

noen som kan reise seg opp og si: 

”Slik som dette er Gud. Dette er 

hva Gud gjør. Dette er slik Gud 

utfrir! Slik danner Kristus deg! 

Dette sinnet gir Gud deg! Gud 

vil gi et helt nytt hjerte til de som 

er roper til Han og er villige til 

å vandre og risikere alt til Hans 

ære.” 

Regn med meg! Jeg har kommet 

meg gjennom dette slaget, kampen 

akkurat som deg og David. Og jeg 

vil stå i denne rettferdige kampen 

helt til Jesus kommer. La oss søke 

Guds rike sammen. Pris Herren! 

Solskinnsord: 

Guds tale 

Når Gud taler til sitt folk, 

da trenger vi ingen tolk. 

Han taler rett inn i vår situasjon, 

uansett alder eller posisjon. 

Han taler midle og trøstende ord, 

formaner og hjelper sitt barn her 

på jord. 

I Herrens hage er det mange trær, 

han vanner og bekjærer mens vi 

lever der. 

Så vokser vi og gir ulik frukt, 

i fellesskap skaper vi en deilig duft. 

La oss leve i lydighet i Herrens 

nærhet, 

da blir vi ikke så opptatt av vår 

egen særhet. 

I felles flokk skal vi tilbe han, 

som bar vår synd 

og ble kalt Guds lam. 

Innsendt av Gunn Synnøve 

Hammersland, Mosterhamn 

Hεlτ grεΣκ 

I denne spalten går 

bibellærer 

Vidar Tjomsland 

inn på det greske 

grunnspråket og gir oss 

et spennende innblikk 

i skriftord i Det Nye 

Testamentet. 

Høysangen 

Torbjørn Arnesen 

Benevnelser på menighetens ledelse 

Eldste 

Det greske ordet for eldste er presbyteros og betyr 

egentlig gammel i alder. Ordets betydning kommer 

fra det gamle testamentet hvor de som var gamle 

av alder var ledere blant Israelsfolket. Senere ble 

“de eldste” en betegnelse på folkets ledere. Derfra 

kommer også betegnelsen ”de eldste” i menigheten. 

Tilsynsmann/Biskop 

Det greske ordet her er episkopos, ordet for biskop 

eller tilsynsmann. 

I Apgj. 20,17-28 kaller Paulus de eldste i Efesus for 

tilsynsmenn/biskoper. Og i Titus 1,5-7 sier han: “… 

En eldste må være ulastelig…For en tilsynsmann må 

være ulastelig som Guds husholder…” 

I disse versene ser vi at en Eldste og en Tilsynsmann 

er det samme. Legg merke til det første ordet i vers 

7, ordet for, det ordet peker tilbake på det som står 

før. Ut av disse versene ser vi derfor at en eldste er en 

tilsynsmann/biskop. 

Forstander 

I det nye testamentet (NB88-oversettelsen) er ordet 

forstander nevnt 4 ganger. 

I Luk 8,41 står det om synagogeforstanderen Jairus. 

Her er det greske ordet archon brukt, det betyr den 

første eller ”styrer”, altså en som leder eller styrer. 

På bibelens tid var det vanlig at synagogene hadde 

en leder og det var vanligvis en av de eldste som 

Plutselig og overraskende lar Åndens røst seg å 

høre i dette underfulle spørsmål som beskriver 

brudens herlighet. Det er ikke første gang dette 

skjer i Høysangen og heller ikke den siste. 

Nærmest som en stadfestelse på hennes åndelige 

utvikling og framgang fremtones den stadig 

tiltagende herligheten hos henne. 

Ved Jesu første komme til denne verden beskriver 

Sakarias det som en soloppgang fra det høye som 

har gjestet oss (Luk.1). Det er denne soloppgang 

som bruden har fått del i og dermed kan stråle fram 

som morgenrøden. Dette til tross for at verden 

som sådan ikke var klar for noen soloppgang eller 

evangeliets dag, og da fremdeles ligger i mørke. 

Men evangeliets herlige lys kan intet mørke få 

makt over, slik at hvert eneste mottakelig hjerte 

som er under hørehold av evangeliet kan oppleve 

som sangen utrykker det: ”Dagen fra Gud er 

kommen, natten nu er forbi, Jesus på seg tok 

dommen, kjøpte oss evig fri”(Schibboleth 538). 

”Gud som bød at lys skulle skinne frem av mørke 

- han er den som har latt det skinne i våre hjerter 

for at kunnskapen om Guds herlighet i Jesu Kristi 

fungerte som leder. 

De 3 andre gangene ordet forstander er brukt på 

norsk er: Rom 12,8 - 1Tess 5,12 - 1Tim 5,17 

Disse tre plassene hvor det i den norske bibelen står 

forstander, så er det oversatt fra det greske ordet 

proistenai som betyr ”å styre” eller ”å stå foran”. I 

flere engelske oversettelser er dette ordet oversatt 

med ”rule” (styre). Proistenai blir også brukt i 1Tim 

3,4 der det i den norske oversettelsen står: ”Han 

må styre sitt hus godt…”. Ordet blir alltid (ifølge 

studiebibelen) i det nye testamentet brukt i flertall 

når det nevnes i forbindelse med eldste. I 1Tim 5,17 

står det i vår norske bibel ”…at de eldste som er 

gode forstandere….”, men dette kan oversettes ”… 

de eldste som er gode styrere…”. Og siden dette 

ordet alltid blir brukt i flertall når det er snakk om 

eldste, så betyr det at der er flere styrere/forstandere i 

menigheten. Ut ifra dette verset ser vi i alle fall at det 

er de eldste som styrer menigheten. På bakgrunn av 

dette må en også kunne si at forstander/styrer er bare 

en annet benevnelse for eldste. 

Hyrde/Pastor 

Det greske ordet betyr en hyrde, gjeter. 

Dette ordet som bilde på en leder i den ny 

testamentlige menigheten står bare i Ef. 4,11, 

Hyrdene er de som leder saueflokken. Når denne 

benevnelsen brukes om menigheten, er det jo snakk 

om de som leder menigheten, og som vi har sett 

tidligere er det ”de eldste”. 

Brudens strålende skjønnhet! (Del 1) 

”Hvem er hun som stråler frem som morgenrøden?”(Høy.6.10a) 

åsyn skal stråle frem fra oss”(2.Kor.4.6). Ja, som 

morgenrøden skal det stråle frem og kuliminere i 

den høylyse dag. Helt i samsvar med Ords. 4.18 

der den rettferdiges sti beskrives som et strålende 

lys, som blir klarere og klarere inntil høylys dag! 

Derfor kommer det heller ingen ettermiddag eller 

kveldsol for den talløse brudeskare. 

Gud selv skal opplyse staden og det trengs ikke lys 

fra sol eller lampe (Åp.22.5). 

Tenk, ut av morgenrødens stråleglans, kan vi 

forkynne at vår framtidsdag er bare lys og evig 

lang! 

Det blir ingen ettermiddag 

for Kristi dyrekjøpte brud 

og ingen kveldsol går ned 

over den store skare! 

Nei, badet i soloppgang 

og morgenrødens skrud 

stråler hun frem mot 

den høylyse dag 

den evige - og alltid klare! 

14 15 nr. 8 • September 2008

Nord-Norge stevnet: 

- Forvent det uventede i liv og tjeneste 

Stevnet begynte fredag kveld med kveldsmøte. 

Misjonær Geirr Standal var kalt til å forkynne 

i helgens møter. Geirr har jo sterke relasjoner 

til Finmark ettersom han er gift med Eva 

som er fra Breivikbotn. Temaet for helgens 

forkynnelse var ”trosmisjon”. Ut fra dette 

temaet forkynte Geirr i det første møtet om 

Abraham som la ut fra det kjente for å gå 

mot det ukjente. En sammensatt gruppe med 

sangere og musikanter ledet an i kjente og 

kjære sanger. Det er tydelig at det nord norske 

folket er glad i sang og musikk. Møtet ble 

ledet med stø hånd av Harald Gamst som har 

stått som leder for Nord-Norge utvalget i en 

årrekke. 

Lørdagen begynte med bibeltime ved Geirr 

Standal. I denne bibeltimen la han vekt på at 

vi måtte forvente det uventete i våre liv og 

tjenester. Ettersom menighetene i Nord Norge 

har knyttet seg sammen i et fellesskap som 

kalles Nord-Norge utvalget er det også avsatt 

tid i stevnet til forhandlinger og gjennomgang 

av årsrapport og regnskap. 

Årsrapporten ble lest opp av Harald Gamst, 

mens kasserer for utvalget, Inger Eriksen tok 

seg av regnskapet. Regnskapet viste et solid 

overskudd, og en god likviditet for fellesskapet 

i nord. Neste sak på sakslisten var informasjon 

om utviklingen på SBI, denne ble fremlagt ved 

bibelskolerektor Reidar Gamst, som sammen 

med kona Karin hadde tatt turen til Soppero. 

Han redegjorde for den prosessen som SBI har 

vært, og er i. Det var tydelig at Reidar Gamst 

og bibelskolen nyter stor respekt og støtte fra 

vennene i nord. 

For første gang på mange år deltok en 

representant fra MHU på Nord-Norge stevnet. 

Det var fungerende MHU sekretær, Bjørn 

S. Olsen som hadde tatt turen nordover for 

å delta og bli bedre kjent med DFEF sine 

menigheter og arbeid i det høye nord. Bjørn 

S. Olsen informerte om DFEF og MHU sitt 

arbeid og virke. Det ble i etterkant gitt gode 

tilbakemeldinger fra tilhørerne på denne 

informasjonen. Som en utalte det: ”jeg har bare 

hørt alle disse merkelige forkortelsene som 

SBI, MHU, FLG etc., men nå har alle disse 

forkortelser fått et ansikt og en forklaring”. Til 

sist i forhandlingsdelen ble det vedtatt statutter 

for Nord-Norge utvalget. Disse statuttene 

var laget ut fra krav fra yndighetene, med 

bakgrunn i at Nord-Norge utvalget står som 

arbeidsgiver for de av våre forkynnere som 

reiser til Nord Norge. Det ble også vedtatt at 

neste års stevne blir arrangert i Hammerfest. 

Senere på lørdags ettermiddagen var det 

misjonsinfo, hvor misjonærene Eva og 

Geirr informerte om sitt misjonsarbeid i 

Recife i Brasil. Som et resultat av denne 

nyttige informasjonen kom det inn over 

7.000,- i misjonskollekt til arbeidet i Brasil 

på kveldsmøtet den samme kvelden. I dette 

møtet talte Geirr om viktigheten av å leve et 

liv i tilgivelse og forsoning i forhold til våre 

medmennesker og omgivelser. 

Søndag formiddag var det høytidsmøte, og 

den siste samlingen i årets Nord-Norge stevne. 

Her deltok barna med sang, godt ledet av 

Anna Christina Bernersson som bor og tjener 

i Filadelfia Hammerfest. Hun hadde ansvaret 

for egne barnesamlinger under stevnet. Det var 

også samling rundt Herrens bord, hvor Bjørn S. 

Olsen forrettet. Deretter talte Geirr om Noah, 

som i ett og alt var lydig i kallet han hadde fått. 

Dette på tross av at han ikke fikk noe særlig 

oppbakking av omgivelsene. Det var åpent 

og godt i alle møtene, og flere søkte frem til 

forbønn og fornyelse. 

En helg går raskt når man er samlet i godt lag, 

og tiden blir godt benyttet, ettersom det er 

sjeldent at våre venner i nord får anledning til 

å delta i såpass store samlinger. Men alt har 

en ende, så også Nord-Norge stevnet 2008. 

Noen valgte å bli over til neste dag, ettersom 

avstandene er store, og noen er avhengig av 

ferje for å komme seg hjem, men flesteparten 

satte seg fornøyd i bilene sine, og kjørte den 

lange veien tilbake til sine respektive bygder 

og menigheter for trofast og stå i tjenesten i 

Herrens vingård i fornyet tro om at Herren 

fortsatt bryr seg om Nord-Norge. 

GLEDE: Fornøyde deltakere under Nord-Norges Stevnet 

Misjonærene Eva og Geirr 

Standal var hovedtalere 

under Nord Norges 

Stevnet i Sverige 15. – 17. 

august. I en av bibeltimene 

forkynte Geirr inspirert om 

å forvente det uventede i 

våre liv og tjenester. 

TALER: Geirr Standal var hovedtaler og hadde god 

og praktisk undervisning. 

Nord-Norge Stevnet 

Sopperogården i Nord-Sverige 

Tekst og foto: Bjørn S. Olsen 

SVERIGE: For 26. Gang samlet venner 

fra Finnmark og Troms seg til sitt årlige 

sommerstevne. Norge er et stort og langstrakt 

land og avstanden er stor mellom nord og sør. 

Men også avstandene i våre nordligste fylker er 

store i seg selv. DFEF har i dag 5 menigheter i 

Finnmark og 3 menigheter i Troms. Avstanden 

mellom disse menighetene er opptil 800km. 

Årets Nord-Norge stevne ble arrangert på 

Sopperogården i Nord Sverige. Soppero ligger 

i Kiruna kommune, ca. 300 km både fra Alta 

og Tromsø. Dette medførte at de fleste av 

deltakerne kjørte mellom 300 0g 500 kilometer 

en vei for å delta på stevnet. Til sammen var 

det ca 60 personer inkludert smått og stort som 

hadde tatt veien til Soppero denne helgen. 

Stor gjensynsglede 

Gjensynsgleden var stor mellom de forskjellige 

deltagerne. Det var tydelig å se at det var 

knyttet nære relasjoner og vennskapsbånd 

mellom de forskjellige deltagere, selv om de 

bor langt fra hverandre. De fleste av DFEF 

sine menigheter i Nord består av noen få, 

men trofaste eldre mennesker. Disse fyller 

sine plasser og tjenester trofast uke eter uke, 

år eter år, og lever i stadig tro og håp om at 

vekkelsesvinden igjen skal blåse over de lokale 

byer og bygder. Mens man venter er det godt 

å møte brødre og søsken og glede seg over 

fellesskapet. 

MØTESALEN: Det var mye sang og musikk under stevnet, og her ser vi et utsnitt av forsamlingen. 

Sopperogården - en oase i Lappland 

På riksvei 45, som er 

den raskeste veien 

å kjøre fra sør til 

nord, langt oppe i 

Lappland i Kiruna 

kommune passerer 

man Øvre Soppero. 

Her har en liten 

pinsemenighet bygd 

opp et overnattings 

og konferansesenter 

integrert med sitt 

eget menighetslokale. 

De lokale 

medlemmene i 

menigheten gjør 

en stor dugnadsinnsats 

for at 

Sopperogården skal 

kunne være åpen 

hele året. 

Nord-Norgesstevnet 

Tekst og foto: Bjørn S. Olsen 

SVERIGE: Sopperogården er 

satt sammen av forskjellige 

enheter som til sammen danner 

en flott helhet. Kreativiteten og 

den kunstneriske utsmykningen 

har vært stor. I underetasjen 

på den delen som rommer 

overnattingsrom og stue og 

lignende har alle vegger ut mot 

korridoren blitt kledd ut med 

fasader som små hus, slik at man 

har følelsen av å begi seg rundt 

i en liten by. Hver enkelt dør inn 

til de forskjellige rom er unike 

og ser ut som en ytterdør til et 

vanlig hus. De forksjellige rom 

har også fått reklameskilt som 

”skomakeren”, ”kurvmakeren”, 

”tømmermannshuset” osv. 

Kirkebygningen heter ”Den Gode 

Hyrdes Kirke”. Denne kirken 

har tidligere tjent som kirke i 

Helsingborg. Den ble kjøpt på 

rot, tatt ned i seksjoner og fraktet 

til Soppero, for så å bli bygd opp 

igjen der. Når du åpner døren til 

kirkerommet, blir du overført til 

fjellet. Utsmykningen er inspirert 

av naturen i Nord Skandinavia. 

Under de høye fjelltoppene og 

ved et fjellvann, sitter en gruppe 

mennesker og lovsynger Skaperen. 

Du hører fjellvannet som risler fra 

kalkkilden, som fysisk renner som 

en bekk ned i dåpsbassenget. Et 

gammelt kors som har vært preget 

av tiår med Subarktisk klima, 

er satt opp på kanten av fjellet. 

Over deler av dåpsbassenget står 

det et gammelt laftet tømmerhus 

som tjener som omkledningsrom 

for dåpskandidatene. Det er en 

Det spesielle dåpsbassenget i Den Gode Hyrdes Kirke. 

helt unik utsmykking som man 

betrakter i denne kirken. 

Dersom du kjører gjennom riksvei 

45 en gang, er det vel vært og 

stanse en natt for å oppleve dette 

flotte stedet som drives av våre 

herlige trossøsken i Soppero. 

16 17 nr. 8 • September 2008

Jesus-dagene på Senja 2008 

- 50 000 kroner samlet 

inn til bibelarbeidet 

Fra 30. Juli – 3. August 

ble Jesus-dagene 

på Senja arrangert 

for 15. gang. Stedet 

for stevnet var som 

alltid Søskenheimen 

Betania på Gibostad 

og vertskap var som 

alle år tidligere, Margot 

og Håkon Livollen. 

Ekteparet er uten 

tvil Norges eldste 

stevneledere med 

sine 81 og 85 år på 

nakken. De gjør en 

formidabel innsats 

med alt det praktiske. 

Utallige senger res, 

gulver vaskes, brød 

bakes, syltetøy kokes, 

silderetter forberedes… 

ja, også videre også 

videre. Og under 

stevnet står Margot 

tro ved grytene. 

Godt hjulpet av 

villige søstre serveres 

ekte hjemmelaget 

mat til fornøyde 

stevnedeltagere. 

1) Hvor mange ganger har du vært 

på ”Jesus-dagene”? 

2) Hvorfor kommer du til dette 

stevnet? 

3) Hva vil du huske best fra 

stevnet i år? 

4) Hva betyr det for deg å komme 

sammen på denne måten? 

ARNE 

HEIDE; 

Lundenes 

1. Jeg er her 

for tredje 

gang. 

2. Det er gildt 

å være i lag med brødre og søstre 

og kjenne den gode ånd i blant 

oss. Jeg er alene kristen der jeg 

Jesus-dagene på Senja 

Tekst og foto: Vidar Aronsen 

SENJA: Søskenheimen Betania 

sto ferdig i 1994 etter flere års 

byggesinnsats av Håkon Livollen. 

Han hadde båret på en drøm om å 

gjøre om låven på småbruket sitt 

til Søskenheimen Betania i flere 

år, og da han i 1991 ble pensjonist, 

startet arbeidet. 

Håkon Livollen, som opprinnelig 

kommer fra Grimstad-traktene har 

bodd i Nord Norge det meste av 

sitt liv. Først i tjeneste ved Solbrott 

sykehjem i Børselv, før han satte 

kursen mot Senja. Her arbeidet 

han i flere tiår på et psykiatrisk 

sykehjem. Håkon sto i 20 år som 

eldstebror i Den Frie Evangeliske 

Forsamling i Rossfjordstraumen. I 

hjemmet sitt på Gibostad drev han 

søndagsskole i 24 år. Og da man 

skulle forvente at han ville roe 

ned og nyte pensjonisttilværelsen, 

satte Håkon i gang med dette store 

prosjektet; Søskenheimen Betania. 

Jesus-dagene har blitt et 

JESUSDAGENE PÅ SENJA 2008 • 4 på stevnet 

bor, så dette betyr mye for meg. 

3. Den Hellige Ånd har berørt meg 

sterkt i år. Kjenner jeg blir lett rørt 

og engasjert av forkynnelsen. Har 

fått en lengsel etter å få mer av 

Herren. 

4. Det betyr alt! Kjenne styrke 

i troen, fellesskapet i troen, og 

kjenne at vi blir oppbygd. 

OLE 

HEGGEN, 

Tromsdalen 

1. Jeg har 

deltatt på 13 

av i alt 15 

stevner her på 

Senja. 

2. Jeg kommer hit først og 

kjærkomment sommerstevne 

for vennene i Troms. Livollens 

tilhører De Frie Evangeliske 

Forsamlinger, men venner fra 

mange steder og med forskjellig 

menighetsbakgrunn har gjennom 

årene funnet veien til stevnet. 

Så også i år, med 75 deltagere 

på det meste. For oss som 

kommer ”sørfra” virker det 

kanskje ikke så mange. Men om 

man kanskje lever alene som 

kristen i sin hjembygd, er det en 

kjempeopplevelse å være sammen 

med så mange brødre og søstre. 

Og våre nordnorske venner ser 

ikke stort på å kjøre 30-40 mil for 

å komme på stevne. 

fremst for å møte Jesus, dernest 

å treffe venner og bekjente og bli 

oppbygget i troen. 

3. Synes det har vært en spesielt 

rik forkynnelse i år, både med 

bibeltimene og alt vi har fått høre 

fra Japan, Kina og andre land. 

4. Det betyr veldig mye å komme 

sammen til stevne, et stevne hvor 

Jesus er i sentrum. 

JUDITH LUND og 

TURID GUNVALDSEN, 

Vedavågen 

1. Vi er her for første gang. 

2. Vi fikk høre om dette stevnet 

av Håkon Fagervik for et par 

år siden. Han sa i en tale: - Vil 

du oppleve Guds godhet, dra til 

Talere på stevnet i år var Pastor 

Rune Einarborg og misjonær 

Vidar Aronsen. Begge talte i 

åpningsmøte, og de hadde begge 

et budskap om det håp vi er frelst 

inn i. Vårt hjemland venter der 

framme! Einarborg holdt forøvrig 

bibeltimer over; Vin-underet i 

Kana, Jesus metter 5000, samt 

Lasarus oppstandelse. Han la vekt 

på at alle disse hendelsene har en 

dypere mening, og han førte oss 

inn bibelens verden på en gripende 

og engasjert måte. 

Vidar Aronsen hadde hånd 

om kveldsmøtene og fortalte 

bl.a. fra arbeidet ved Nytt Livs 

Lys bibeltrykkeri Japan og tok 

vennene med på en ”reise” til 

Kina og en rekke andre asiatiske 

land hvor NLL sender bibler til. 

Han fortalte hva Gud gjør i disse 

landene og vekkelsene som sprer 

seg som ild i tørt gress. Samtidig 

ble det lagt på vennene nøden for 

alle de som venter på sin egen 

bibel. Nærmere 50.000 kroner 

ble samlet inn i misjonsoffer til 

bibelarbeidet. 

En av tradisjonene under Jesusdagene 

er at hele stevneflokken 

Søskenheimen på Senja! Vi er 

takknemlige for at det la seg til 

rette for oss å komme i år. 

3. Vi vil sitte igjen med en sterkere 

bevissthet på viktigheten av å 

handle på Herrens Ord., gjøre som 

han har sagt. Han vil selv sørge 

for resultatene. Det har også gjort 

inntrykk å se det tette fellesskapet 

her mellom folk fra så mange 

steder. Det er en veldig varme her, 

ja, virkelig en SØKENHEIM! 

4. Vi har fått nytt mot ved å se de 

eldre og deres iver. De har beholdt 

tar turen til Målselv og Bardu- og Målselv 

Misjonsmenighet. Sammen med venner fra 

området fyltes Misjonskirken. Både Rune 

Einarborg og Vidar Aronsen talte her om 

Nåden, og vi opplevde en rik stund med 

Herrens nærvær. 

Det sosiale er selvsagt en viktig del av et 

slikt stevne. Mange er alene som kristne 

på sine hjemsteder, andre kommer fra små 

venneflokker. Da betyr det å ha tid til en prat 

og en kaffekopp mellom møtene mye. 

Senja viste seg fra sin beste side under stevnet. 

Solen skinte og den vakre naturen var med på 

å lage en festramme rundt Jesus-dagene. 

Etter fem dager var det fornøyde 

stevnedeltagere som satte kursen hjemover 

igjen. – Ja, det blir vel stevne til neste år 

også, ble det spurt av mange. Margot og 

Håkon Livollen har lagt ned en kjempeinnsats 

gjennom 15 år, men føler nå at alderen gjør 

sitt. Det er masse arbeid som skal til for å 

gjennomføre et slikt stevne. De føler derfor 

de ikke kan gå på et år til. Men vi håper yngre 

krefter vil ta over stafettpinnen. Søskenheimen 

Betania står til disposisjon, så vi sier i tro og 

forventning; Vi sees på Jesus-dagene på Senja 

i 2009 også! 

gleden og begeistringen. Det har vært veldig 

åpent og godt. Vi reiser beriket hjem. 

NIKOLINE 

JOHANSEN, 

Harstad 

1. Jeg har vært her fire 

ganger. 

2. Jeg kommer hit fordi 

jeg kjenner det så godt å 

være her. 

3. Det har vært spesielt gripende å høre om de 

kristne i Kina, og den store vekkelsen landet 

opplever. 

4. Det betyr masse for oss som bor her i 

Troms. Spesielt vil jeg trekke fram det sterke 

fellesskapet vi har i bønn. 

Misjonskalenderen juni 2008 500.000 

Så er vi allerede kommet inn 

i høsten, mens måneden 

vi rapporterer fra nå er 

sommermåneden Juli. I juli 

kom det inn 27.585,- mot 

27.950,- tilsvarende måned 

i fjor. Det vil altså si status 

quo. Det som er hyggelig 

å se er at inntektene i juli 

ikke er lavere enn andre 

måneder i året, selv om juli er 

en sommer og ferie måned. 

Våre trofaste misjonsvenner 

er sitt ansvar bevisst, også i 

sommermånedene. Takk skal 

dere ha. Totalt hittil i år er det 

kommet inn 200.835,- noe 

som er en økning på godt 

og vel 12 % fra de 177.810,- 

vi hadde fått inn samme 

periode i fjor. 

Nytt fra misjons- og hjemmeutvalget 

SBI Solvoll et tyngdepunkt 

i bevegelsen 

I tråd med det som ble framlagt på årets 

landsmøte arbeides det videre med å se 

på muligheten for samlokalisering av de 

forskjellige virkegrener innen bevegelsen. 

Håpet er at vi i løpet av den kommende 

vinteren har kommet så lang at både BUR, 

MHU og Mediautvalget er samlet i en felles 

administrasjon på Solvoll. Men for at dette 

skal være mulig er det mange baller som må 

falle på plass. I skrivende stund er det ikke 

gjort noe endelig vedtak på dette i 

MHU, det er foreløpig bare på 

prosjekteringsstadiet. 

Ny kontorsekretær fra 1. sept. 

Berit Johannessen, som har gjort en 

formidabel innsats og tjeneste på MHU 

kontoret i en årrekke får nå sin avløser. Det er 

Tina Celand som går inn i hennes sted. Tina, er 

en dansk dame i 40 årene, som flytter tilbake 

til Norge, etter å ha bodd de siste årene i sitt 

hjemland. Hun er gift med en nordmann og 

bodde i Norge fra 1984-1998. Den gang bodde 

de i Fredrikstad og tilhørte Kristi menighet. Nå 

har de bosatt seg i Holmestrand. Tina og Berit 

vil frem til jul arbeide sammen, slik at Tina 

kan erverve seg noe av den kompetanse og 

erfaring som Berit sitter inne med. Vi ønsker 

Tina velkommen på laget. 

På reise 

- Per Arild Weiby er for tiden på reise i 

Swaziland i forbindelse med vårt HIV/Aids 

Når vi sier at disse tallene kommer fra 

misjonskalenderen er det med bakgrunn i 

at alle Det gode budskap sine abonnenter 

mottar en kalender med bilder fra våre 

misjonsfelt. Sammen med kalenderen 

er det bankgiro blanketter som man kan 

benytte for å gi en gave til misjonærenes 

felleskasse. Dersom du som leser dette 

ikke har en slik misjonskalender er du 

hjertelig velkommen til å kontakte MHU 

kontoret på tlf. 23 35 47 50 og be om å få 

tilsendt en kalender. Det er også mulig 

å gi direkte på bankkonto nr. 822 00 

284069. 

Motivet på bildet i kalenderen 

inneværende måned illustrerer noe av det 

arbeidet som våre misjonærer Santa og 

Torleif Sørli står i. De arbeider sammen 

med Operasjon Mobilisering for å vinne 

verden for Jesus. Familien Sørlie er bosatt 

i England, hvor OM har sin base, men 

de arbeider med hele verden som sitt 

misjonssogn. 

400.000 

300.000 

200.000 

100.000 

prosjekt der. 

Alle våre misjonærer i Argentina er for 

øyeblikket ute på feltet. 

- Werner Lidahl og Bjørn S. Olsen har nettopp 

kommet tilbake fra en ukes opphold i Culiacan 

hos misjonærene Høiland. Egen rapport 

kommer i neste nummer. 

Harald Elvegård tilbake i full 

jobb 

Det er med glede vi kan meddele DGB sine 

lesere at Misjons- og hjemmesekretær Harald 

Elvegård nå er tilbake for fullt i sin tjeneste 

etter nesten ett års sykemeldingsperiode. 

Med dette går Bjørn S. Olsen tilbake til sin 

tidligere stilling som kontor- og informasjons 

medarbeider. Vi gjør oppmerksom på at alle 

ansatte på kontoret er ansatt i deltidsstillinger, 

og at det derfor er tider hvor de av en eller 

annen grunn ikke vil være tilgjengelige. Alle 

ansatt, bortsett fra kontorsekretæren, har 

hjemmekontor, og treffes best på mobiltelefon. 

Hanna Marie Hoel har kommet 

hjem til Norge 

Hun har nå bosatt seg i Bergen, og vil i 

sine siste år før hun går inn i pensjonistenes 

rekker arbeide som skolelærer i det offentlige 

skolesystemet i Norge. I en overgangsfase 

vil hun også forsette sitt engasjement innen 

Wycliffe. I denne perioden vil hennes 

misjonskasse fortsatt eksistere. Vi vil komme 

tilbake med nærmere informasjon om når 

hennes misjonskasse opphører. 

200.835 

0 

18 19 nr. 8 • September 2008

Evangelisering og teambesøk i Mexico 

De Frie Evangeliske 

Forsamlinger har 

ikke glemt Ukraina. 

Klippen Vedavågen 

med Helge Nupen 

i spissen har satt 

i gang et større 

bussprosjekt for å 

støtte våre kristne 

venner i øst. 

Foreldreløsebarn hjelper gatebarn: 

Behov for busser til Ukraina 

Fokus på Ukraina 

Tekst: Leif Frode Svendsen 

Foto: Helge Nupen 

VEDAVÅGEN: Ukraina har 

fortsatt mange venner i Norge, 

og fra Klippen står forkynner og 

menighetsarbeider Helge Nupen 

i spissen for Ukrainahjelpen 

Karmøy. Allerede i 1994 reiste han 

på sin første tur østover. 

- Sammen med Øyvind 

Øvrebø tok jeg initiativ til en 

hjelpesending. Gjennom Frøys 

Hindar fikk vi kontakt med en 

venneflokk i Poljana, Karpatene, 

og har siden hatt dette som 

vår kontaktmenighet. Det har 

blitt mange turer, og seks-syv 

år på rad tok vi ungdommene 

fra Klippen med oss til en 

ungdomskonferanse, sier Nupen. 

Vil støtte foreldreløse 

studenter 

Etter flere år med andre prosjekter 

i ungdomsarbeidet på Klippen, 

står nå Nupen igjen i spissen for 

et større hjelpeprosjekt rettet mot 

Ukraina. 

- For en tid tilbake fikk vi en 

forespørsel om vi kunne skaffe 

en buss til en stor, kristen 

internatskole i Kiev. Denne skolen 

retter seg mot foreldreløse barn 

som ikke har annen mulighet 

til å utdanne seg. Ukrainske 

Humanitære Institutt og 

Yrkesskole eier et stort kompleks 

like utenfor Kiev og har cirka 

700 elever. Takket være støtte fra 

utlandet har de klart å bygge opp 

et flott kompleks, på et nydelig 

område. De får litt støtte til driften 

fra staten, men dette rekker ikke til 

alle utgiftene, sier Helge Nupen. 

Den kristne skolen driver også 

forskjellige hjelpeprosjekter i 

Kiev. De engasjerer elevene til å 

hjelpe andre som lever i nød, og 

er til velsignelse for blant annet 

mange gatebarn i byen. 

- Til det sosiale arbeidet har de så 

langt brukte en gammel buss, som 

har sett sine beste år og nesten 

ikke fungerer lenger. Bildene 

skulle illustrere behovene vennene 

har for en ny buss. 

Tilgang til billige, gode 

busser 

I juni var Nupen på et kortere 

besøk i Kiev og fikk der med egne 

øyne møte noe av nøden og se 

behovene. Siden det besøket har 

det også kommet opp et behov om 

en ny buss til kontaktmenigheten 

i Poljana. De vil gjerne sende sin 

buss til en menighet lenger øst 

i Ukraina, som har store behov. 

Gjennom pinsevennen Oddvar 

Bauge fra Auklandshavn har 

Nupen fått tilgang til to busser fra 

et busselskap på Vestlandet. Det 

er meningen at disse skal kunne 

overtas for bare 30 – 50 000 

kroner per stykk. 

- Dette er veldig bra busser, som 

har vært i ordinær rutetrafikk helt 

fram til nå, og vil være til stor 

velsignelse i Ukraina i mange år. 

I sommer opplevde Ukraina den 

verste flomkatastrofen som har 

rammet landet på 100 år. Minst 

22 mennesker, blant dem seks 

barn druknet. Rundt 340 000 

mål jordbruksområder ble satt 

under vann og 23 000 familier 

fikk ødelagt og andre igjen mistet 

sine hjem. For å hjelpe disse, har 

Nupen utvidet bussprosjektet, til 

også bli en hjelpesending. 

- I forbindelse med den store 

katastrofen føler vi det naturlig å 

fylle bussene med klær. Tidligere 

har vi gode erfaringer i forhold 

til dette, folk er veldig flinke til å 

levere inn klær, og betaler gjerne 

50 kroner per sekk for frakten. 

Målet er å samle inn 100 000 

kroner i kontanter, pluss sette i 

gang en større innsamling av klær 

til flomofrene i begynnelsen av 

september. 

- Hele prosessen har vært 

forsinket, og vi hadde håpet å 

få bussene før sommerferien. 

Men nå venter vi dag for dag 

på en avklaring om bussene 

og regner med at det vil være i 

orden i nær framtid. Vi er uansett 

veldig takknemlig ovenfor støtte 

fra enkeltpersoner, menigheter 

og andre som vil støtte dette 

prosjektet, slutter Nupen. 

Du kan støtte bussprosjektet ved å 

gi din støtte til: 

Ukrainahjelpen Karmøy 

3361.67.50831 

For første gang ble det holdt friluftsmøte i denne landsbyen? Rose Høiland til 

venstre i bildet. 

Da vi kom hjem fra 

sommerferien i juli ble 

huset vårt ”invadert” 

av 5 herlige jenter fra 

sør – Mexico som var 

ute på evangelisering. 

I nesten en uke var 

vi vertskap for disse 

jentene. Det ble 

begynnelsen på en 

rekke besøk vi skal 

ha i hjemmet vårt 

fremover og vi fikk 

virkelig testet vår nye 

soveromsavdeling 

som vi bygde i vinter. 

Det er ingenting 

som er så hyggelig 

som å kunne ha 

besøk av folk som 

sprudler over av Jesus 

begeistring og som 

samtidig velsigner oss 

i tjenesten vår. 

Fra friluftsmøte, hvor det var over 40 

varmegrader. Godt med litt skygge! 

På kreativt vis ble evangeliet forkynt 

for barna. 

Fokus på Mexico 

Tekst og foto: Rose Høiland 

MEXICO: Siden menigheten har 

vært uten bussen i sommer (den 

”kræsja” jo Rino), var det vi som 

var sjåfører med vår bil. For meg 

var det en helt spesiell opplevelse. 

I tillegg til det arbeidet vi driver 

ble jeg med på gamlehjemsbesøk 

og til et ungdomsfengsel. Det er 

helt utrolig å tenke på at i Sinaloa 

er det kun fem gamlehjem. Kan 

dere forestille dere at det bare var 

fem gamlehjem i hele Norge? I 

Higueras besøker jeg mange eldre 

mennesker og de har virkelig rørt 

ved hjertet mitt. De fleste har 

liten eller ingen pensjon. De har 

store helsemessige problemer, 

men uten å få all den hjelpen de 

trenger. De er blinde fordi ingen 

tok de til doktoren da de fikk grå 

stær. De har diabetes, men fikk 

ingen behandling og har nå vonde 

sår som ikke vil gro. De spiser 

når familiemedlemmer kommer 

med mat. De som er noenlunde 

oppegående oppdrar barnebarna 

fordi døtrene overlot barna sine til 

dem. Mange bor også hos barna 

sine, og jeg kjenner flere som ikke 

kan forlate hjemmet sitt fordi de 

har omsorg for et eldre menneske 

24 timer i døgnet. Gamlehjemmet 

har kun plass til de eldre som ikke 

Nok et glimt fra gamlehjemmet, to 

herlige prinsesser! 

har familie, og dermed får de jo 

sjelden besøk. De syntes det var 

svært hyggelig å få noen å snakke 

med. Flere av jentene opplevde å 

be frelsesbønn med noen av sine 

nye venner på gamlehjemmet. 

Gatemøte i Obispo 

Jentene ble også med til Obispo 

(nabolandsbyen til Higueras) og 

i løpet av to ”glo” varme timer 

delte vi ut innbydelser til møtene 

i Higueras til alle husstander. 

Etterpå hadde vi siesta. Jeg 

tror temperaturen var oppe i 50 

grader og disse jentene kom 

fra fjelltrakter ned mot grensa 

til Guatemala. De var rett og 

slett ikke vant til varmen og ble 

liggende rett ut etterpå. Ut på 

ettermiddagen kom de seg på bena 

igjen og vi hadde gatemøte. 

Solstikk er ikke uvanlig når folk er 

med oss for første gang og det er 

ikke bare bleke nordmenn som har 

problemer. De dagene jeg er ute 

har vi alltid en god pause mitt på 

dagen for å hvile i varmen. Noen 

sover litt. Selv har jeg nesten 

aldri tid til det. Det er så mange 

som trenger besøk og tiden er 

så dyrebar at jeg bruker tiden vi 

har. Om sommeren må vi drikke 

saltvannsløsninger (Gaterade til 

nød) for at ikke varmen skal ta 

knekken på oss. Rino sliter mer 

enn meg, men begge to opplever 

vi at vi er mer døsige og trege 

i både kropp og hode på denne 

årstiden. 

Obispo har opplevd mye dør til 

dør evangelisering i fra ulike 

sektgrupper, og med en generell 

oppfatning av at alle sammen har 

jo rett, så kan jeg love dere at vi 

møter mange forvirra mennesker. 

De får det nemlig ikke til å henge 

sammen. Det er blant annet flere 

Jehovas vitner her. Til tross for 

dette kan vi ha vært de første som 

hadde program på ”torget”. Det 

dukket opp et titalls nysgjerrige 

mennesker. Det var åpent og godt. 

Jeg måtte tenke tilbake på de 

Fra et barnemøte, hvor Vilde og en 

venninne synger i mikrofon. 

første gatemøtene i Higueras og 

hvor stengt det hadde vært. Det er 

en av grunnen til at vi ikke prøvde 

oss tidligere med gatemøter her. 

Vi har heller gått på husbesøk. 

Men det er rett og slett en åndelig 

klimaendring. Folk er mer åpne 

nå enn før. Høsten ligger der og 

venter. Problemet er heller at vi 

ikke rekker alt. Jeg kjente et sterkt 

behov for flere arbeidere. Etter 

gatemøtet var det flere som ba 

frelsesbønn. Det blir flere program 

på ”torget” heretter, inntil noen 

åpner hjemmet sitt slik at vi kan 

starte opp en cellegruppe. Flere 

er positive til oss, men det betyr 

ikke at de åpner hjemmet sitt sånn 

umiddelbart. 

Utvidelse og nye 

arbeidsområder 

Obispo er ikke den eneste 

landsbyen vi har evangelisert 

i. En annen landsby som heter 

Gauyabo har også fått besøk av 

oss. Her har vi delt ut innbydelser 

til møtene i Higueras de Abuya. 

Et ektepar dukket også opp på et 

onsdagsmøte i Higueras. Så fra nå 

av vil vi dele oss i to grupper hver 

mandag og besøke henholdsvis 

Obispo og Gayabo. Vi har forsøkt 

tidligere også, men det har alltid 

skjedd ting i Higueras som vi 

har måtte ta oss av. Dessuten har 

flesteparten av teamet vårt kun 

deltatt på onsdager. Nå flytter 

vi arbeidsstyrken til mandager 

for å kunne ta oss av dette. 

Onsdagsmøtene fungerer så godt 

nå at vi kan klare oss med en liten 

gjeng. 

Guds løfter til oss er mange, og 

derfor skal vi heller aldri gi opp. 

Høsten er ikke bare stor, men den 

er også vår. Fienden prøver seg 

men vi vet at seieren er vår. Jesus 

har allerede vunnet, og vi holder 

fast på disse løftene når vi går ut. 

”Hvert sted dere setter foten på, 

skal høre dere til...” 5 Mos 11,24 

I et område med flere innbyggere enn 

Norge er det bare fem gamlehjem, hvor 

ofte eldre uten familie bor. 

20 21 nr. 8 • September 2008

Innenfor de 

store misjonsorganisasjonene 

er det mange som 

stiller spørsmålet: 

Er det egentlig 

behov for å frakte 

bibler inn i Kina? De 

trykker jo bibler selv. 

Foreløpig har de 

trykket mer enn 40 

millioner offisielt. I 

tillegg er det trykket 

og fraktet inn flere 

10-talls millioner 

uoffisielt. 

For det første: 

Mange av de biblene 

som er trykket siden 

1987, eksisterer ikke. 

De er bokstavlig talt 

”lest i filler”. 

For det andre: Det 

bor 1.300 millioner 

mennesker i Kina 

og veldig mange vil 

være interessert i å 

lese denne boken 

som er verdens mest 

leste bok, om de 

kunne få tak i den. 

Med andre ord: Det 

er et tilnærmet 

ubegrenset behov. 

I tillegg er det verd 

å merke seg at mye 

av det som fraktes 

inn er barnebibler, 

studiebibler 

og bibler på 

minoritetsspråk, 

som er nesten 

umulig å få tak i, 

inne i Kina. 

Bibler til Kina 

Distribusjon 

Jeg var selv i Kina for noen uker 

siden og var gledelig overrasket 

over hvor lett tilgjengelig bibelen 

var i de store byene. Der kunne 

man kjøpe bibler i alle varianter 

til en pris som varierer fra 20 

– 50 kroner. Det som imidlertid 

er problemet er å distribuere 

biblene ute på landsbygda. Mer 

enn 800 millioner kinesere bor 

på landsbygda og 70-80 % av de 

kristne befinner seg der. Med en 

årsinntekt på under 1000 kr pr år 

har de svært liten anledning til å 

reise noe sted for å skaffe seg en 

bibel. I tillegg er det tvilsomt at de 

i det hele tatt vet om at bibler er 

tilgjengelig i de store byene. 

Minoritetsspråk 

Det er mulig å trykke bibler på 

noen minoritetsspråk i Kina, men 

andre er det forbudt å trykke. 

Kinesiske myndigheter setter klare 

begrensninger på å trykke bibler 

på mange minoritetsspråk. Disse 

kan kun få Guds Ord ved å bringe 

inn bibler utenfra. I en menighet 

i Beijing kom jeg i kontakt med 

en dame fra Xinjiang-provinsen 

i nord-vest Kina som var blitt 

kristen. Hun var uighiur, en 

muslimsk folkegruppe som 

hovedsakelig bor i nordvest Kina. 

Fokus på Kina 

Tekst: Roald Føreland (Informasjonsleder, 

Evangelisk Orientmisjon 

Hun hadde aldri sett en bibel på 

sitt eget språk. Nå finnes ikke 

hele bibelen på dette språket, men 

jeg hadde et nytestamente med 

meg. Hun ble helt fullstendig 

overveldet over at Guds Ord 

fantes på hennes språk. Hun 

ville ha flere bøker som hun ville 

sende til slektninger og venner i 

Xinjiang-provinsen. 

Barnebibler 

Det er forbudt å undervise barn 

under 18 år i religion, i følge 

kinesisk lovgivning. Dermed er 

barnebibelen en forbudt bok i 

utgangspunktet. Vi ser det derfor 

som en viktig oppgave å gjøre 

barnebibelen tilgjengelig for flest 

mulig barn i Kina. 

Verdien av en bibel 

Vi gleder oss over at flere og flere 

mennesker får tilgang til Guds 

Ord og vil fremdeles fremholde 

den enorme utfordringen det er å 

gi bibler til verdens mest folkerike 

land. Det er umulig å forestille seg 

verdien av en bibel, når man alltid 

har hatt en bibel. Men kristne 

som ikke har tilgang på Guds 

Ord, de skjønner den virkelige 

verdien av ordet. Det koster ti 

kroner å trykke en kinesisk bibel 

på bibeltrykkeriet Nytt Livs Lys i 

Hanne Marie Hoel 

har tjent Jesus 

gjennom Wycliffe 

på Papua Ny- 

Guinea siden 1991. 

Hun har avsluttet 

sin misjonstjeneste 

og er hjemme i 

Bergen. 

Hanne Marie Hoel: 

Avslutter sin tjeneste på Papua Ny-Guinea 

Avslutning av teneste 

Tekst og foto: Hanna Marie Hoel 

BERGEN: Etter nøye overveielse og bønn 

har jeg bestemt meg for å avslutte mitt 

arbeid på Papua Ny-Guinea (PNG). Tarja 

og Michiyo som jeg arbeidet sammen med i 

mende-teamet, dro fra PNG for godt i 2006. 

Vi begynte samtidig i 1991, og det var derfor 

naturlig at vi offisielt avsluttet arbeidet vårt 

samtidig. Jeg har vært tilbake i språkområdet 

to ganger senere for å se hvordan det gikk med 

leseklassene og for å hilse på folk. Fra august 

2007 fram til midten av juni i år har jeg for det 

meste vært engasjert i andre oppdrag. Jeg har 

bl.a. hjulpet tre andre språk-team med kurs, 

og jeg var koordinator for alfabetiserings- og 

leseopplæringsarbeidet for SIL (Wycliffe) på 

PNG. 

Oppklaring 

Mange tror at jeg har oversatt Bibelen til 

mendespråket. Det er feil! Jeg vet ikke hvor 

mange ganger jeg har sagt det, men det ser 

ikke ut til å gå inn hos folk. Noen tror at først 

oversatte vi nytestamentet, og deretter begynte 

vi å lære folk å lese. Feil igjen! 

Tarja (Finland) og Michiyo (Japan), sammen 

med fem menn fra lokalbefolkningen, oversatte 

NT til mende. De oversatte også bibelhistorier 

fra GT. Jeg tok meg av det som hadde med 

leseopplæring å gjøre, og det ventet jeg ikke 

med, men begynte så snart vi hadde bestemt 

hvordan språket skulle skrives. Siden det 

ikke var noe skriftspråk da vi begynte, måtte 

vi begynne der, og det var vi alle tre med 

på. Vi måtte lage beskrivelser av hvordan 

språket fungerte, og vi gjorde også forskjellige 

undersøkelser som gjaldt kulturen. 

Mens Tarja og Michiyo arbeidet 

med oversettelsen, utarbeidet jeg 

leseopplæringsmateriell, lærte opp lærere til 

å bruke det og hjalp dem med å få startet opp 

leseklasser. Vi prøvde hele tiden å produsere 

små bøker i forskjellige emner for om mulig å 

fange interessen hos flest mulig. Jeg tok meg 

av selve produksjonen, og vi gikk utallige 

ganger rundt til forskjellige landsbyer for å 

selge bøkene og motivere folk til å lære å lese. 

Senere ble det også leseklasser for voksne, og 

jeg holdt mange kurs for småskolelærere. Dette 

er i veldig korte trekk hva jeg drev på med. 

Men altså, oversettelse og alfabetisering og 

leseopplæring gikk parallelt hele tiden. Det er 

ikke gjort i løpet av en generasjon å få lesing 

til å bli en del av kulturen, så man må bare 

begynne så snart som mulig når man bosetter 

seg i et slikt område som der vi arbeidet. 

Vil det vi startet, fortsette? 

Det ber vi om! Vi kan vise folk veien, men vi 

kan ikke gå den for dem. Det er mange som 

har lært å lese, og der finnes en del lærere, 

skoler og bøker. For at lesing skal bli en del 

av kulturen, må de selv se nytten av lesing, 

og de må gjøre noe selv for å fortsette med 

skoler. For mange voksne er motivasjonen 

for å lære å lese at de vil lese Guds ord som 

de nå har på sitt eget språk. Derfor tror vi at 

mange vil dermed bli forvandlet av det de 

leser. Vi så allerede en spire til det før vi dro 

at noen som hadde vært med i grupper som 

har en forferdelig vranglære, begynte å se at 

Guds ord sa noe annet enn det de hadde hørt på 

kultens møter. Der finnes også en hel del kirker 

i området. Når det gjelder lesing, opplevde jeg 

noe veldig positivt i 2006, men det er det bedre 

å skrive om i en egen artikkel. 

Er det ikke deilig å komme hjem? 

Både og. Når jeg har vært ute, er det familien 

jeg har savnet mest. Nå kan jeg være 

nærmere min aldrende mor og ellers andre 

familiemedlemmer. Men jeg har likt meg 

godt på PNG. Det er ikke det verste som kan 

skje med et menneske at Gud kaller en til å 

arbeide i et annet land. For meg har det vært 

et privilegium - veldig givende og interessant, 

men også utfordrende og vanskelig mange 

ganger. Når jeg kommer til Norge, savner 

jeg venner og det fellesskapet vi hadde ute. 

Vi forstod hverandre på en helt annen måte 

enn det jeg kan forvente av venner her. Det 

internasjonale miljøet blant oss som arbeidet på 

PNG, er noe jeg kommer til å savne veldig. Du 

som leser dette, skal vite at det er utrolig flott å 

få tjene Jesus innenfor misjon. Forhåpentligvis 

får tjenesten din bety noe positivt for andre 

mennesker. Det lille du ofrer, får du mange 

ganger igjen i form av varige verdier. Du får et 

annet perspektiv på livet. 

Takk! 

Det er mange som må arbeide sammen for 

at en misjonsarbeider kan reise og oppholde 

seg ute på feltet. Jeg kan nevne f.eks. 

misjonskasserer, menighet, misjonskontor, 

givere, forbedere og støtteapparat ute. 

Misjonskassereren gir mye av sin tid. For mitt 

vedkommende har jeg hatt Ruth Schanche 

Frantzen som kasserer hele tiden. Hun har 

holdt styr på penger og regnskap, oppfordret 

folk til å gi, sendt takkebrev til giverne, sendt 

ut nyhetsbrev, arrangert informasjonskvelder, 

holdt kontakt med misjonskontor både for 

DFEF og Wycliffe, holdt jevnlig kontakt med 

meg, ordnet forskjellige ting for meg i Norge 

når jeg har vært ute, og sikkert mye mer. 

Derfor vil jeg rette en spesiell takk til henne! 

Men hva skulle jeg gjort uten dem på 

misjonskontoret i Oslo? De som har arbeidet 

der de årene jeg har vært ute, har vært til 

stor hjelp både for meg og for kassereren. 

Jeg kunne fortsatt med å regne opp hva 

misjonskontor, menighet, givere, forbedere 

og støtteapparat har gjort og hva det har 

betydd for min tjeneste, men det ville kanskje 

bli litt kjedelig lesning for dere. Men jeg 

vil i hvert fall poengtere at å drive misjon 

forutsetter et vidt samarbeid. Og så kunne vi 

planlagt og holdt på, men hvis vi ikke hadde 

Herrens velsignelse, ville det bare blitt vanlig 

utviklingsarbeid. Utviklingsarbeid er ikke 

å forakte, men den åndelige dimensjonen er 

viktig for evige resultater. 

Et hjertevarmt takk til alle dere som har gitt 

penger, bedt for meg, sendt brev, e-post eller 

presanger! Min takk går også til vår trofaste 

Gud som aldri har sviktet! 

Hva gjør jeg nå? 

Jeg skulle ønske jeg kunne si at nå er alt i 

faste, forutsigbare former. Men det ser ut for 

at tålmodigheten trenger å oppøves enda mer! 

Det jeg imidlertid håper på, er å undervise 

fremmedspråklige i norsk som andrespråk her 

i Bergen. Men det blir bare vikariater i første 

omgang, og vikariater kan være vanskelig å 

forutsi omfanget av. 

Ett av formålene med denne artikkelen er å si 

at nå regner jeg med å underholde meg selv 

økonomisk, og derfor blir misjonskassen min 

avsluttet. Hvis noen skulle være interessert i 

å støtte bibeloversettelsesarbeid i fremtiden, 

går det an å sende penger til Wycliffe 

bibeloversettere sentralt. Wycliffe har kontor 

i Oslo der du kan ta kontakt og få nærmere 

opplysninger om hva du kan støtte. (Tlf. 22 93 

27 80) 

Igjen, takk til dere alle! 

22 23 nr. 8 • September 2008

LEV i lyset! 

Vekkelsestoner på Solstrand: 

- Nytter ikke med lys og røykbomber 

hvis ikke Ånden er tilstede 

FØLGER MED: Utsnitt fra 

møtet... 

LOVSANGERE: Lovsangsteamet fra 

Betania Kristiansand gjorde en 

kjempeinnsats. Lovsangsleder Leif 

Christian Stray (til høyre 

i bildet) ønsket 

fokus på 

Jesus. 

DANS: Tre av deltakerne med et opptrinn 

under leirkvelden. 

Solstrand, ungdomsleiren 


Foto: Oddvar Eriksen 

Ungdomsleiren på Solstrand tok helt 

av – hvor evangelist Håkon Martinsen 

utfordret ungdommene til å leve radikalt 

for Jesus. Mange ble frelst, syv unge døpt 

til Kristus og mange opplevde 

fornyelse. 

VÅT OG DEILIG: Deltakere på 

ungdomsleiren på Solstrand 

blir ”dusjet” av ”Laffen” og 

Vidar Jensen. Det hører med 

til historien at lederne ble 

like våte som deltakerne... 

TAKKNEMLIGHET: 

Fra avslutningen 

av et møte, hvor en 

takker Jesus for alt det 

fantastiske Han gjør. 

SØR AUDNEDAL: 

Evangelist Haakon Lenart 

Martinsen opplevde ungdomsleiren 

på Solstrand helt spesielt. 

- Det grep meg skikkelig å se så 

mange ungdommer søke Gud. 

Allerede i det første møtet ble det 

fullt av ungdommer som søkte 

Gud i ettermøtet. For min del 

hadde jeg en stor bønn og lengsel; 

at samtlige av ungdommene 

skulle få en personlig erfaring 

med Jesus. Min bønn var at 

JESUS ER BEST: Evangelist 

Håkon Martinsen gikk 

rett hjem hos 

ungdommen. 

ungdommene kunne reise fra 

Solstrand, forvandlet – i brann for 

Jesus. Frimodig ba jeg om at en ny 

ungdomsvekkelse måtte starte ut 

fra denne leiren, sier Martinsen til 

Det Gode Budskap. 

Han gav alt i møtene, og til helgen 

hadde han nesten mistet stemmen. 

- Hver enkelt ungdom er verdifull 

og Herren vil bruke alle. Men 

det nytter ikke bare med lys og 

røykbomber hvis ikke Ånden 

er tilstede. Men med den åpne 

innstillingen ungdommene 

hadde til Guds ord gir det store 

muligheter til Herren å gjøre noe. 

Livet ble mørkere og 

mørkere 

Evangelist Martinsen har selv ikke 

alltid levd like ”tent” for Jesus. 

- På utsiden levde jeg nok 

et vellykket liv, med en god 

lederjobb med muligheter ved 

Trioving Låsefabrikk i Moss, 

og nytt hus i Sarpsborg. Men 

på innsiden ble alt mørkere og 

mørkere, jeg ble mer og mer 

deprimert og så ikke lyst på 

livet. 27. september 1999, 

mens kona og barna var 

ute, la jeg ned på gulvet i 

stua i Sarpsborg. 

I ettertid forstod han at det var 

Gud som kalte på han. 

- Desperat ropte jeg alt jeg kunne: 

”Jesus – nå må du hjelpe meg!” 

Pang! I et ”nu”, i et øyeblikk kom 

det bare noe over meg, som gjorde 

at jeg spratt opp og begynte å 

danse. Mens jeg danset og lo høyt, 

merket jeg at vinduene stod oppe 

og at jeg måtte ta meg sammen. 

Jeg satte meg ned ved spisebordet, 

men så kom Den Hellige Ånd med 

en ny bølge og spratt opp igjen. 

Mørke og depresjon forsvant, nå 

priste jeg Gud og danset rundt. 

Måtte alltid vitne 

Dette møte med Jesus forvandlet 

hele livet til Haakon, som heller 

ikke kunne tie still om det han 

hadde opplevd. 

- Så raskt jeg hadde muligheten, 

spratt jeg opp og vitnet om 

hva Jesus hadde gjort for meg. 

Kort tid etter fikk jeg tilbud fra 

eldstebrødrene i Misjonshuset 

Sarpsborg om å være med å lede 

møter, noe jeg med glede takket 

ja til. Det betydde jo at jeg kunne 

innlede selv hver gang og vitne 

om min herlige Frelser. 

Siden tok misjonær og forkynner 

Stig Johanson evangelistspiren 

med på noen møter, hvor han fikk 

synge og vitne litt. I 2002 flyttet 

han, kona Hanne og de tre guttene 

til Våle for å ta et år ved Smyrna 

Bibelinstitutt. 

- Folk syntes jo vi var gale! I et 

selskap fikk vi spørsmål hva vi 

skulle gjøre med huset? Hva om 

vi ikke fikk leid det ut? Men vi 

var overbevist om at dette var 

Herrens vilje, og på vei hjem fra 

selskapet spurte Hanne meg om 

hva vi nå skulle gjøre. ”Nå ber 

vi til Herren”, svarte jeg. Utrolig 

nok, med engang vi var ferdige 

med å be, ringer Hannes mobil. 

Telefonen kom fra en nabofamilie 

som skulle bygge om huset sitt, 

og lurte på om de kunne leie huset 

vårt for ett år. De ville betale godt 

og alt la seg dermed til rette, sier 

Martinsen. 

Siden tok familien enda et år 

på bibelskolen, og solgte huset 

i Sarpsborg. I dag har de kjøpt 

seg hus i Åmli, og står tilsluttet 

Betania Arendal. I en tid hvor det 

blir stadig færre evangelister og 

reisepredikanter, går Haakon mot 

strømmen. Uke etter uke har han 

møter rundt omkring i Norges 

land, og har en spennende tjeneste. 

REGN 

FRA 

HIMMELEN: 

Håkon 

Martinsen ber 

for Christina fra 

Mosterhamn, som 

på sin egen bekjennelse ble døpt til Kristus. 

To deltakere uttaler seg her 

om hvordan de opplevde 

Ungdomsleiren på 

Solstrand. 

Solstrand, ungdomsleiren 


Foto: Oddvar Eriksen 

SOLSTRAND: 

1. Hva var 

høydepunktet for deg 

under leiren? 

2. Opplevde du en personlig erfaring av Jesus i 

møtene? 

3. Kommer du neste år? 

Vibeke Vilhelmsen, 15 år, Klippen 

Vedavågen 

1. – Venninnen min ble frelst! 

Hun var med kjæresten 

sin på leiren, og han gikk 

på fabrikken, Blå Kors på 

Åkrehamn. Kjæresten ble 

frelst i et møte, etter at han 

hadde opplevd et mirakel. 

Han fortalte det til kjæresten, 

og neste dag, skjedde nesten 

det samme med henne. Hun gikk fram til forbønn, 

og en av voksenlederne begynte å prate med 

henne, og sa ting som han aldri kunne vite. Og det 

gjorde at hun bestemte seg! 

2. – Møtene var bra, og jeg fikk mye ut av talene 

til Haakon. 

3. – Ja, så klart! 

Jørgen Lauvsland, 15 år, Betania Åseral 

1. – Møtene var veldig bra! 

Haakon talte knallbra, og 

jeg likte måten han var på. 

Ikke minst at han åpnet opp 

ettermøtene, tok seg tid til 

å be for alle og lot folk som 

hadde opplevd bønnesvar få 

vitne om dette. Første natten 

ble vi brutalt vekket opp, det 

var ikke så veldig moro, men 

oppgavene etterpå var gøy! 

2. – Jeg opplevde at jeg fikk 

mye mer kunnskap om hva jeg skal gjøre videre, 

ikke minst hjemme og på skolen. Underveis fikk 

jeg flere herlige bønnesvar som betydde mye for 

meg. 

3. – Ja! 

Honnør til ledere 

LYDIGHET: 

Lykkelige 

dåpskandidater 

klar til å entre 

Audnaelva... 

Ungdomsleiren på Solstrand opplevde 

et godt løft dette året. De siste årene 

har det vært nedi 40 deltakere på 

leiren, men i år var det over dobbelt 

så mange! Mangor Mannes fra Saron 

Åkrehamn var kalt inn som leirsjef, 

og hadde meg seg flere dyktige 

ledere over 30 år. Opplegget var lagt 

opp ikke bare for ”ånd”, men også 

for sjel og kropp. Derfor var det 

mange forskjellige aktiviteter, hvor 

de blant annet en av dagene besøkte 

Sørlandsbadet i Lyngdal. Dyktig 

aktivitetsleder var ”Laffen”, Jan Olav 

Halvorsen fra Blå Kors Åkrehamn. 

Han hadde mange ungdommer med 

seg sjøveien fra Karmøy, i en skøyte 

som Blå Kors disponerer. Også 

Helge Nupen, Klippen Vedavågen 

og Vidar Jensen, Åkrehamn var med 

som voksenledere. Med samme taler, 

lovsangsteam, ledere og opplegg på 

plass neste år, vil leiren igjen oppleve 

økning av deltakere. 

lfs 

24 25 nr. 8 • September 2008

Juniorer og ledere samlet 

på fotballbanen. 

LIARVÅG: Leif Frode Svendsen var 

leirprest og talte i hvert eneste møte om: 

”Jesus i meg”. Hva i all verden betyr at det 

Jesus bor i meg? At Jesus bor i hjertet 

mitt? 

I det første møtet ble fokuset satt 

på verdens største redningsaksjon. 

Den handler om verdens største helt, 

Jesus, som kom til jorden for redde 

menneskene fra deres onde hjerter. Når 

du og jeg sier ja til Jesus, renser Jesus oss 

fra all synd og alt det gale vi har gjort. 

Hjertene vår blir helt nye, ja – hjertene 

våre blir helt lik Jesu sitt hjerte. Akkurat 

slik Jesus er glad i mennesker, kan vi 

Juniorleir er toppen! 

På leirkvelden var det mye moro som 

skjedde, og her ser vi 

Hjelp – bruskasseklatring er spennende, 

Svein Konrad i aktivitet. 

spesielt når kassene gir etter og du... 

Å kjøre ATV, ”firehjuling” er 

spennende. 

nå være glad i mennesker med Guds 

kjærlighet. 

I et annet møte fikk alle juniorene se at 

når vi velger å tro på Jesus, blir vi gjemt 

i Kristus. Når Gud ser på deg og meg, ser 

han ikke alle feilene våre, alle syndene vi 

har gjort. Alt vi ikke kan. Nei, Gud ser oss 

gjennom Jesus, og da blir vi jo perfekte. 

Med Bjørn Rino Jacobsen og Svein 

Konrad Sjursen som leirsjefer og 

aktivitetsledere var det mye spennende 

som skjedde gjennom hele leiren. 

Bruskasseklatring, fjellklatring og kjøring 

med ATV var bare noen av aktivitetene. 

På kjøkkenet gjorde Kristine 

Hammersland (nummer to fra høyre) en 

kjempeinnsats hele leiren. 

Juniorleiren i Liarvåg har ”trukket” fulle hus 

de to siste årene. Med 40 deltakere, hvor 

mesteparten kom fra Sion Mosterhamn, ble 

det en kjempemoro langhelg. 

Hele leiren var det fint vær (begynte 

å regne på minuttet etter at leiren var 

slutt), noe som gjorde en kunne bade 

en av dagene. Dyktige hjelpeledere fra 

Moster (Martine, Anita og Marita) og 

Liarvåg () er også med å sette en ekstra 

spiss på leiren. 

En av kveldene fikk juniorene anledning 

til å vise hvem de ville tro på, og alle 

bekjente at de ville tilhøre Jesus. 

Akkurat det gjør det ufattelig verdifullt 

å ofre noen dager på leir – tenk hvilken 

evighetsbetydning denne leiren hadde... 

Refleksjoner 

av Kjell Andenæs 

En europeer skulle ta 

seg frem midt inne i 

Afrikas mørkeste jungel. 

Han hadde en innfødt 

som guide og veiviser. 

Den innfødte gikk 

foran og banet seg vei 

ved å kutte grener og 

andre hindringer med 

en svær jungelkniv, 

slik at den fremmede 

kunne komme seg trygt 

fremover. Europeeren 

utbryter etter hvert 

imponert: ”Hvordan i all 

verden finner du veien 

her?” Den innfødte 

svarer lakonisk: ”Her er 

det jeg som er veien!” 

Kona og jeg er ikke spesielt 

fjellvandt, men vi har en svoger 

som er det. Han har tidligere tatt 

oss med over Besseggen og i 

Jotunheimen. I sommer gikk vi på 

Hardangervidda. Svoger Anders 

oser av trygghet og omsorg for oss 

uerfarne i fjellet. I forkant har han 

planlagt nøye, og har hele turen 

med eventualiteter klart for seg i 

hodet. Dette er mulig ikke minst 

fordi han er godt kjent i terrenget 

De Frie Evangeliske Forsamlinger i Norge 

Nr. 8 september 2008 • Årgang 104 

Veteranmisjonæren Aase Jørgensen på 92 år tok 

ungdommen med storm under Ungdomsleiren på Oven 

Leirsted. Frimodig og ivrig vitnet hun om sin herlige 

Frelser, til stor begeistring fra alle som hørte på. 

Jeg er veien… 

og har gått der selv. Han vet hvor 

vi skal, og fører oss dit. Dersom 

vi blir for slitne med for mange 

”vondter” underveis har han mer 

skånsomme alternative ruter i 

bakhånd. 

Underveis hender det at vi ikke 

ser ham. Da vet vi at terrenget 

er uten farer. Dersom farer truer 

venter han på oss og leder oss 

trygt gjennom det som er ulendt 

og vanskelig, og rekker oss gjerne 

en hånd til hjelp. Ser han at vi 

blir slitne kommer han og går ved 

siden av oss og oppmuntrer oss. 

For å avlede det negative lærer 

han oss om fauna og flora, og har 

sans for den minste detalj. Han 

forklarer forskjellen mellom de 

små blå blomstene ”snø-søte” og 

den lignende ”fjell-veronika”en. 

Silhuetten av en fjellørn langt 

borte unngår ikke hans blikk. 

I sekken sin, som er klart tyngre 

enn våre, har han alt tenkelig 

og utenkelig praktisk utstyr for 

påkommende behov. Han står aldri 

fast, og vet alltid råd. 

Dette er en sann skildring av en 

menneskelig situasjon. Anders har 

selvfølgelige sine svakheter og 

begrensninger. Vår Frelser derimot 

har all makt, og elsker oss med en 

ubegrenset kjærlighet. Dessuten 

har han alle forutsetninger for 

å kjenne oss til bunns med våre 

svakheter og begrensninger. 

Derfor leder Han oss ikke ved 

trusler, men ved å gjøre det 

positivt for oss å gå den veien han 

ser er best for oss. 

Highland cattle er spesielle kyr 

med Skottland som hjemland. I 

motsetning til våre tradisjonelle 

kyr lar de seg ikke jage med 

kjepper eller trusler bakfra, da står 

de bom stille. Men har de fått tillit 

til den som leder, følger de lett 

etter når vedkommende går foran. 

Vår frelser lover oss ikke en dans 

på roser på vår vandring. Men 

Han lover å være med i tykt og 

tynt. Han etterlater oss ikke for 

oss selv, uansett om vi er lunkne 

eller lite inspirerte. Han kjenner 

våre begrensninger, og leder oss 

gjennom vanskelighetene. Han 

tillater ikke flere vanskeligheter 

enn det han vet at vi tåler – det er 

vår trygghet! 

Vår vandring som enkeltkristne 

her på jorden kan oppleves 

vanskelig både i teori og i 

praksis. Det forstår vi litt av ved 

å sammenstille romerbrevets 

kapittel 7 med kapittel 8. 

Utvilsomt må vi forholde oss til et 

”dødens legeme”: ”Jeg elendige 

menneske! Hvem skal fri meg fra 

dette dødens legeme! Gud være 

takk, ved Jesus Kristus, vår Herre! 

Jeg, som jeg er, tjener da Guds 

lov med mitt sinn, men syndens 

lov med mitt kjød.” (Rom 7:24- 

25). Samtidig er dette kjødelige 

legemet benådet ved Jesu død, og 

den hellige Ånd har derfor kunnet 

ta bolig i oss da vi åndelig sett ble 

født på nytt: ”Men dersom hans 

Ånd som reiste Jesus opp fra de 

døde, bor i dere, da skal han som 

reiste Kristus opp fra de døde, 

også levendegjøre deres dødelige 

legemer ved sin Ånd, som bor i 

dere.” (Rom 8:11). 

Paulus oppfordrer oss flere steder 

til å fokusere mot det himmelske, 

og ikke mot det ”her nede”. De 

fleste av oss kan underskrive på 

at det ikke alltid er så enkelt. Mitt 

stikkord er da det lokale, åndelige 

fellesskapet i den lokale menighet, 

som representerer Jesu legeme. 

Sammen utgjør vi åndelig sett en 

høyere dimensjon enn det vi kan 

oppnå som enkeltkristne. Rom. 

8:18-19 henviser etter tradisjonell 

oppfatning til noe som skal 

komme etter denne tidsalder. Min 

påstand er at det også reflekterer 

den herlighet den lokale menighet 

er ment å representere dersom den 

fungerer etter hensikten: ”For jeg 

er overbevist om at den nåværende 

tids lidelser ikke er for noe å 

regne mot den herlighet som skal 

åpenbares på oss. For skapningen 

venter og lengter etter at Guds 

barn skal åpenbares.” 

Vår vandring kan for hver enkelt 

av oss oppleves hard til tider, men 

den har en garantert trygghet i 

bunn. Den tryggheten garanteres 

som en ”trygghetsalarm” av vår 

Frelser. Når farer truer er vår 

Frelser rede på øyeblikket til å tre 

støttende til og lede oss gjennom 

farene: 

”Den som sitter i Den Høyestes 

ly, som bor i Den Allmektiges 

skygge, han sier til Herren: Min 

tilflukt og min borg, min Gud 

som jeg setter min lit til! For han 

frir deg fra fuglefangerens snare, 

fra ødeleggende pest. Med sine 

vingefjær dekker han deg, og 

under hans vinger finner du ly. 

Hans trofasthet er skjold og vern.” 

(Sal 91:1-4) 

”Herren er din vokter, Herren er 

din skygge ved din høyre hånd. 

Solen skal ikke stikke deg om 

dagen, heller ikke månen om 

natten. Herren skal bevare deg fra 

alt ondt, han skal bevare din sjel. 

Herren skal bevare din utgang og 

din inngang fra nå og til evig tid.” 

(Sal 121:5-8) 

Slik er det å vandre med den 

allmektige, som foruten å 

representere både sannheten og 

livet også utgjør selve veien! 

(Joh 14:6) 

26 27 nr. 8 • September 2008 

«La meg få se din herlighet!» 2. Mosebok 33:18 

Evangelisten Karsten 

Frelse, helbredelser og gjenopprettelse 

følger i sporene til evangelisten Karsten 

Vedøy fra Karmøy. Nærmest daglig 

opplever han å dele Jesus med mennesker 

i nød, og mange er vitnesbyrdene han kan 

fortelle om menneskers møte med Jesus. 

LES MER SIDE 6 OG 7 

Nye korttids arbeidere 

Kristin og Andreas Tangen (bildet) fra 

Askim Frie Misjonsmenighet har reist 

ut som korttidsarbeidere til Cordoba, 

Argentina. Her vil de virke sammen med 

misjonærene Irene og Jan André Langåker 

frem til sommeren neste år. 

LES MER SIDE 6 OG 7 

Ilden sprer seg 

Haakon Martinsen (bildet) talte under 

Ungdomsleiren på Solstrand. Her fikk 

mange et sterkt møte med Jesus, til frelse 

og dåp, og det meldes om at ilden har 

spredd seg fra leiren og ut til forskjellige 

steder. LES MER SIDE 6 OG 7 

i ny drakt. Prøv bladet gratis ut året, verv en venn.... 

Nytt format 

Solid innhold: 

• Oppbyggelse, preken, ord til oppmuntring 

• Informasjon fra menigheter og misjon 

• Barne- og ungdomssider 

Kontakt: 

Olav Magne Bjørnsen 

Rogalandsgt. 32 

4011 Stavanger 

E-post: 

olavmagne@autoreklame.no 

Telefon: 51 52 45 14 

Mobil: 907 46 331

En tjeneste i vekkelse: 

- Vekkelsestider på Vestlandet - Sverige 

Klassikeren: 

Fokus på Arne og Egils tjeneste gjennom 50 år 

Tekst: Asbjørn Froholt • Foto: Kåre Dahl 

Arne og Egil har hatt mange møteserier på 

Vestlandet, særlig nord for Karmøy. Ikke 

alle betegnes som vekkelser, men flere av 

stedene var det et betydelig antall frelste 

og en vesentlig fornyelse i forsamlingene. 

I 1961 leser vi om fine møter på Voll på 

Jæren. Det var en teltmøteserie og flere ble 

frelst. 

KLASSIKEREN: Arne og 

Egil var mange ganger på Sion, 

Mosterhavn. Ikke alt er omtalt 

i DGB. I nr 1 1967 står det at 

de også var her og det refereres 

i DGB at de stod der over en tid 

og at flere ble frelst og 21 døpt. 

Det heter også at de var med og 

installerte en døpekum. 

Vi må helt til 1976 før vi finner 

noe mer fra Mosterhavn i bladet, 

men de hadde mange møteserier 

på Sion, Moster. Da gjengir 

bladet kort at flere ble frelst og at 

det var vekkelse i menigheten. I 

1983 skriver man igjen i DGB at 

flere ble frelst på Moster. I 1991 

hadde de en møteserie på fire uker 

og at det var frelsessøkende i alle 

møtene og at det var mellom 300 

og 450 på møtene. 

Frelse på Stord 

DFEF har to menigheter på Stord; 

en på Fitjar og en på Leirvik. I 

DGB i 1966 omtales teltmøtene 

der i juni på Stord med mer enn 

200 var på møtene og flere ble 

frelst. 

I 1968 kan vi lese at Arne og Egil 

stod på Stord i 5 uker og at flere 

ble frelst og en senere misjonær 

møtte Gud i denne serien. 

I 1995 var de igjen på Stord med 

teltet i 6 uker og flere ble frelst, 

heter det. I Korsets Seier skriver 

en at det var mer enn 200 på 

møtene og at 14 ble frelst. Også i 

DBG er dette referert. 

Mongstad 

På gamle Betania, Lervåg var de 

en liten flokk som ba om vekkelse. 

I 1976 var Arne og Egil med 

teltmøter på Mongstad. To unge 

ektepar tok sjansen på å tilkalle 

Arne og Egil med teltet omkring 

St. Hans tider og fra første kveld 

brøt vekkelsen løs. Det var opptil 

8 -900 mennesker i teltet på dette 

stedet. I DGB står det at mange 

søkte frelse. Teltet stod der i 4 - 

5 uker og menigheten fikk en stor 

oppblomstring. 

Volda 

Allerede i 1963 var Egil i Volda, 

da sammen med Halvdan Hansen. 

De pleier ikke si så mye i Volda 

om møtene, men det var rike og 

spennende møter og noen ble 

frelst. Arne var i sivilarbeid på 

denne tiden. 

I 1968 hadde de igjen møter 

i Volda og da måtte de leie 

samfunnshuset. Flere ble frelst, 

står det i ”Streif” – særlig 

ungdommer. 

I 1970 var teltet i Volda og det var 

mange som ble frelst, heter det 

og de kom tilbake på høsten og 

igjen var det noen som kom med. I 

1971 var de igjen i Volda med fine 

møter og likedan i 1975. Hans 

Rusten skriver at de hadde en god 

tid. 

Lindås 

Vekkelsen i Lindås i 1994 var av 

store dimmensjoner. Uke etter 

uke ble det frelst mennesker i 

fellesmøtene. De stod der i 10 

uker – helt fram til sommeren. 

Avisene i området hadde mange 

og store referater fra møtene og 

om Arne og Egils tjeneste. 

Mange forskjellige steder 

I DGB skriver man at det var 

vekkelse i Skostredet i Bergen i 

1965 med Arne og Egil. Lokalet 

ble for lite og de leide Turnhallen 

eller Svenneforeningen til 

møtene og også disse ble fulle. 

På Espeland ved Bergen hadde 

de teltmøter og også der var de i 

Espelandshallen. Mange ble frelst 

og døpt. 

I Bjugn i Trøndelag skriver 

DGB at 3 ble frelst i et møte der 

i 1972 i en fellesmøteserie. På 

Fauske hadde de møter og 8 ble 

frelst og 2 døpt i 1979. I 1988 

hadde de fellesmøtene i Moss 

og flere ble frelst og likeledes i 

en teltmøteserie i 1974 og i en 

møteserie i Evangeliekirken i 

Moss ble flere frelst. De hadde 

en lang tid i Østerdalen i 1988 

og noen ble vunnet for Kristus 

der også og arbeidet fortsatte en 

tid etterpå. Likeledes var de på 

Osterøy i 1989 med fellesmøter og 

flere ble frelst. 

I 1988 var de en tur til Finnmark 

og besøkte de fleste menighetene 

der. I DGB skrives det at noen ble 

frelst. Det fortelles i DGB at de 

var i Røros i 1994 og at 8 søkte 

frelse der. Et blad skriver at det 

var vekkelse i Budalen i Trøndelag 

i 1995. Det sies at det var fullsatt 

lokale og at mange ble frelst. 

Sverige 

Arne og Egils møteserier i Sverige 

er lite kjent i Norge. Det dukker 

opp en notis av og til i DGB. De 

hadde mange og store vekkelser i 

Sverige og gjennom mange år var 

det fast at de hadde en møteserie i 

Sverige på våren. 

En fellesmøteserie i Forserum 

ved Jønköping var de i 7 -8 uker 

og mellom 40 og 50 overgav seg 

til Gud. På Klädesholmen ved 

Stenungsund stod de i 5 uker og 

mange ble frelst. I Vernamo stod 

de i flere uker og rundt 40 – 50 

frelst. På Strømsnes hadde de en 

fin tid og omkring 10 -15 frelst 

og det samme i Ørnskjoldsvik, 

Finsbong og i Karlstad. 

Slik kunne jeg fortsette for mange 

av stedene ble ikke referert i DGB. 

Noen ganger er det bare nevnt i 

spalten ”Streif” at Arne og Egil 

hadde hatt møter i Sverige. 

Hva skal vi si til dette? Tidene 

var før og forblir vanskelige for 

vekkelsesevangelisten. Vekkelse 

er ikke en teknikk som kan læres, 

men er hjerte som brenner. Hvis 

man kunne lære seg vekkelse, ville 

det nok være mer vanlig blant 

oss for kursing i vekkelse er blitt 

vanlig også innen våre rekker. 

Man kan lære mye og kurses i 

mye, men intet kan erstatte et 

brennende hjerte i Guds rikes 

arbeid – et hjerte og et liv der 

brannen er levende både i tjeneste 

og fritid. Heller ikke kan man 

erstatte et kall og en nådegave 

med naturutrustning. 

På denne tiden hadde alle kjøkkentjeneste og måtte vaske sin egen tallerk. Heller 

ikke mennene slapp unna... 

Nok et glimt fra Solstrand i 1960. Sittende på huk ved inngangen til teltet kan du 

blant annet se Olaug Solås (til venstre). 

Et bilde fra Solstrand i 1960, hvor flere ble døpt. I vannet ser vi Egil døpe en 

dåpskandidatene. Kanskje kjenner du igjen noen på bildet 

28 29 nr. 8 • September 2008

Redaktør: 


Kvartnesveien 20 

4276 Vedavågen 

Mobil: 480 03 520 

E-post: dgb@dfef.no 

leif.f@dfef.no 

DGB på nett: 

www.detgodebudskap.no 

Trykk: Grafisk Trykk 

Layoutmedarbeider: 

Johannes Ådnanes 

Ekspedisjon/forretningsadresse: 

Olav Magne Bjørnsen 


4011 Stavanger 

E-post: 

olavmagne@autoreklame.no 

Telefon: 51 52 45 14 

Fax: 51 53 63 36 

Mobil: 907 46 331 

Kontonr: 3000 15 47522 

Det gode budskap kommer ut 

11 ganger i året. Abonnementsprisen 

er kr. 525,- pr. år. 

Portotillegg kr. 50,- til utland. 

Alle henvendelser vedrørende 

abonnement, betaling og adresseforandring 

skal rettes til 

forretningsfører. 

Innsendt stoff til bladet må innkomme 

den 20. i måneden før utgivelse 

(ca. den 15. i hver måned) 

Annonse i Det gode budskap? 

Kontakt: Thore Nilsen 

Mobil: 990 28 533 

E-post: thonilse@online.no 

DFEF i Norge 

Misjons- og Hjemmeutvalget 

Møllergata 40 

0179 OSLO 

Telefon: 23 35 47 50 

Telefaks: 23 35 47 51 

E-post: mhu@dfef.no 

Konto: 8220.02.84050 

Misjonskalenderen: 

Konto: 8220.02.84123 

Misjons- og Hjemmesekretær: 

Harald Elvegaard 

Øvre Grindheim 

5440 Mosterhamn 

Telefon: 53425833 

Mobil: 97583807 

E-post: 

harald.elvegaard@dfef.no 

Kontorsekretær: 

Berit Johannessen 

Høybråtenv. 23K 

1055 Oslo 

Telefon: 22305883 

Mobil: 92089321 

E-post: 

berit.johannessen@dfef.no 

Misjons- og Hjemmeutvalgets 

leder: 

Werner Lidal 

5440 Mosterhamn 

Telefon: 53 42 64 42 

Mobil: 404 03 562 

E-post: 

werner@aasenchar.com 

Å K R E H A M N 

Den Frie Evangeliske Forsamling 

Møter hver fredag og søndag 

kl. 19.00 

Kveldsåpen kafé en fredag 

i måneden 

Velkommen til møtene 

www.saronakra.no 

Tirsdag kl. 18.30: Bønn 

Fredag kl. 20.00: Ungdomsmøte 

Søndag kl. 11.00 og kl. 19.00 Møte 

Velkommen til 

Betania, Kristiansand! 

Trykksaker, tekstiltrykk, banner mm 

5430 Bremnes • tlf 53 42 70 00 

reklame@saverudreklame.no 

Hobby 

”Fred er ikke en tilstand 

hvor det ikke er fred, men 

en dyd, en sinnstilstand, 

en disposisjon for velvilje, 

tillit og rettferd.” (Baruch 

Benedikt Spinoza – 2632- 

1677) 

MED GUD I HVERDAGEN: Fred 

er et vanskelig ord. Alle reflekterende 

mennesker forstår forskjellen mellom 

krig og fred. Krigens helvete er stadig 

en virkelighet ett eller annet sted på 

jordkloden. Og til enhver tid er det 

noen som forsøker å skape fred, løse 

konfliktene og få nasjoner eller etniske 

grupperinger til å legge våpnene ned. 

Hvorledes få slutt på krigene? Mange 

store tenkere, blant andre den jødiskhollandske 

filosofen Spinoza, har sett 

klart – at skal det bli slutt på krig og 

ufred, må menneskene forandres. Jesus 

gjorde fredsommelighet til tegn på at 

et menneske var ”Guds barn” (Salige 

er de som skaper fred for de skal kalles 

Med Gud i hverdagen av Bjarne Staalstrøm 

Fred 

Guds barn; Bergprekenen). Spinoza 

selv hadde som mål med sitt liv ”å 

kunne nå fram til en erkjennelse som 

skulle fylle sinnet med fullkommen 

ro.” Spinoza beskriver en spesiell 

mennesketype som er disponert for 

velvilje, tillit og rettferdighet. Fred 

er en dyd, en sinnstilstand. Han har 

selvfølgelig rett. Var verden full av 

slike mennesker, var også enhver 

form for krig som løsning på konflikt 

uaktuelt. 

Selv føler jeg en viss maktesløshet 

overfor problematikken. Konfliktene 

og ufreden finns jo overalt; i ekteskap 

og hjem, i samfunn og politikk, til og 

med i kristne kirker og miljøer – hvor 

det så absolutt skulle være vennskap 

og fred. For noen av oss som skaper 

det dyp sorg, at ikke de som hører 

hjemme i den ”inderlige troendes 

krets” kan holde fred med hverandre. 

Konsekvensen av Jesu saligprisning 

(som jeg sitter overfor) kunne være 

– at de som ikke er fredsommelige, er 

heller ikke Guds barn. 

En anbefaling: 

I speil og gåter 

Bokanmeldelse 

Yngvar Pettersen 

Forfatteren Josef Haugen, en av 

Eikerbygdas sønner – etter min mening 

fullt på høyde med Herman Widenvey, 

en annen av bygdas poeter. Haugen har 

en gudbenådet evne til å presentere dype 

åndelige sannheter i et språk som fenger 

oss, og gjør innholdet både nært og 

levende. 

Noen av diktene har også noe å si oss 

om våre mellommenneskelige forhold, 

som for eksempel ”På ei bro”. Diktene 

sier oss noe, og gjør noe med oss – du 

blir ikke uberørt av å lese. 

Jeg føler meg uvel med en slik 

konklusjon! Jeg vil heller trekke 

den slutning at – når ulikt syn på 

sak – ender med krangel, uvennskap 

og ”stillingskrig” blant kristne, er 

det mangel på åndelig modenhet, 

toleranse og evne til å tilgi – som er 

årsaken. Personlig kjenner jeg meg 

hjemme med Spinozas søken etter en 

erkjennelse som kan fylle sinnet med 

fullkommen ro. Det er ikke naturen, 

selv om jeg antagelig aldri har følt 

Gud så nær som nettopp i naturen. 

Sjelens lengsel etter indre stillhet og 

ro må søke dypere kilder. Dersom ikke 

min fred med Gud hadde ankerfeste 

i troen på at Jesu Kristi fullbrakte 

forsoningsverk er nok for meg, da 

var jeg virkelig ille ute. Det er en 

personlig bekjennelse. Følelsen av 

den fullkomne ro og sinnsro er jeg lik 

filosofen Spinoza fremdeles på leting 

etter i en verden hvor bekymringene er 

påfallende plagsomme. 

Les Matt 5, 9, Ef 2, 13-18, 

Joh 16, 32-33 

Det går lenge mellom hver gang det sendes ut en 

diktsamling med så gedigent innhold som ”I speil 

og gåter”. 

Personlig har jeg hatt stor glede og nytte 

av Josef Haugens dikt og brukt mange 

av dem i min forkynnelse. 

Boken er trykket ved ”Nytt Livs Lys” i 

Japan, under ansvar av misjonær Vidar 

Aronsen, som gjør at både innhold og 

utførelse er av beste karakter. 

Det med stor glede jeg anbefaler boken 

til Det Gode Budskaps lesere og sier: 

”Kjøp den; les den og bli beriket! Alt 

overskudd fra boken går forøvrig til 

misjonens sak. 

Boken kan bestilles fra: ”Arnold Forlag”, 

Åkerbråthen 2, 3050 MJØNDALEN. 

Tlf: 328 79 117. 

30 31 nr. 8 • September 2008

B-BLAD 

Returadresse: 

DET GODE BUDSKAP 


4011 STAVANGER 

Ettersendes ikke ved varig adresseforandring, men returneres med opplysning om ny adresse 

Ekteparet Tangen ble behørig presentert under Misjonsmøtet i Sommerstevnet. 

Her ser vi dem sammen med Bjørn Olsen, som gav dem hilsningsord før flere var 

med i en forbønnsstund. 

Nye misjonskandidater 

til Cordoba, Argentina 

Kristin og Jonas Tangen reiser ut som 

korttidsmisjonærer til Argentina. I ett 

år framover vil de stå sammen med 

misjonærene Irene og Jan André 

Langåker i Cordoba. 

Misjonsarbeidere til Argentina 


LINDESNES: Det var med stor glede 

vikarierende Misjons- og hjemmesekretær 

Bjørn Olsen kunne presentere to nye 

misjonsarbeidere til Argentina. Kristin og Jonas 

Tangen reiste 25. august som korttidsarbeidere 

til Cordoba, Argentina. Her vil de fram til 10. 

Juni 2009 arbeide sammen med Irene og Jan 

André Langåker. 

- Begge har vi vært enige om at vi ikke ønsket 

å leve et vanlig A-4 liv og er veldig opptatt 

av å tjene Jesus. For oss betyr det mye å 

kunne påvirke andre mennesker og formidle 

evangeliet, også utenfor Norge. Samtidig har 

vi egeninteresse med dette året og håper det 

blir en flott bonus å lære spansk flytende, sier 

ekteparet til Det Gode Budskap. 

Spiller el-gitar 

Jonas, som er sønn av Dorenn og Bjørn Tangen 

har sin bakgrunn fra gamle Ebeneser i Askim 

og de siste årene vært aktiv i Askim Frie 

Misjonsmenighet og Bjølsen Misjonsmenighet 

i Oslo. Han har en barchelor grad i psykologi, 

og musikkutdannelse fra Viken Folkehøyskole. 

I siviltjenesten arbeidet i barne- og 

ungdomsarbeidet for Normisjon i Asker Kirke 

- Jeg er veldig glad i musikk og synger mye. 

Hovedinstrumentet er el-gitar, sier Jonas. 

Kristin på sin side er vokst opp i Normisjonen, 

og møtte Jonas i Bjølsen Misjonskirke. Hun 

er utdannet sosionom, men har også årsenhet 

i KRL og Organisasjon og ledelse. Det siste 

halve året har hun arbeidet som lærervikar, 

etter at hun hadde arbeidet ett år på et 

sosialkontor. 

- Jeg har vært aktivt med i ungdomsarbeid fra 

tenårene og blant annet dirigert forskjellige 

kor, sier Kristin. 

Vil ut av boblen 

Det unge ekteparet vurderte forskjellige 

misjonstjenester i utlandet. 

- Vi var blant annet innom Misjonsalliansen, 

men landet på Argentina, selv om DFEF 

vanligvis ikke sender ut korttidsarbeidere på 

denne måten. Med den utdannelsen vi har 

ønsket vi å komme litt ut av ”boblen” vi lever 

i her i Norge, og komme til et sted hvor det er 

behov for sosial- og hjelpearbeid. 

Mange har advart ekteparet om at ett år kan bli 

til flere... 

- I utgangspunktet har vi gitt oss til denne 

tjenesten for ett år, men ser risikoen og har 

tenkt at det kanskje kan skje. Nå er vi veldig 

bevisst på misjon ikke bare handler om 

utlandet, og ser at vi kan være til stor nytte for 

Gud også i Norge. Hjemme kan vi i det minste 

språket og kjenner kulturen. Men det blir jo 

spennende å se, sier ekteparet. 

Økonomisk sett reiser de ut i tro, og foruten en 

engangsstøtte fra Askim Frie Misjonsmenighet 

står de på egne bein. 

- Støtten fra menigheten dekker flybillettene, 

og har satt av penger til selve oppholdet. 

Ukeplanen er tom... 

Hvilke arbeidsoppgaver de får i Argentina var 

ikke avklart før utreise. 

- Foreløpig er det veldig fritt i forhold til hva 

vi skal gjøre. Holdningen fra Langåkers er at 

vi først skal bli kjent med arbeidet, slik at vi 

kan engasjere oss i oppgaver som vi har evner 

til og brenner for. Ukeplanen er høyst usikker, 

men regner med at vi kommer til å bli engasjert 

i ungdomsarbeid og ikke minst være til hjelp 

med fadderprosjektet. 

Før Sommerstevnet hadde de ikke møtt 

misjonærene Langåkers, men har hatt flere 

samtaler over telefonen. 

- De virker som veldig flotte folk, og håper 

vi kan stå sammen og støtte hverandre i 

tjenesten. Vi er veldig innstilt på ikke å være 

en belastning, men vil hjelpe til så godt som 

vi kan. Mye tid vil gå til å lære språket og bli 

kjent med kulturen. Kanskje klarer vi ikke å 

vinne hele Argentina, og ser vel at argentinerne 

kommer til å gjøre veldig inntrykk på oss og 

kanskje lære oss mer enn vi kan gjøre for dem, 

avslutter ekteparet. 

(Kjenner du i ditt hjerte at du kunne 

tenke deg å støtte Tangens med en 

kjærlighetsgave? Da kan du gi din støtte til 

følgende kontonummer: 9710.588.7896)

Evangelisten Karsten Ilden sprer seg

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?