Evangelisten Karsten Ilden sprer seg

Innenfor de
store misjonsorganisasjonene
er det mange som
stiller spørsmålet:
Er det egentlig
behov for å frakte
bibler inn i Kina? De
trykker jo bibler selv.
Foreløpig har de
trykket mer enn 40
millioner offisielt. I
tillegg er det trykket
og fraktet inn flere
10-talls millioner
uoffisielt.
For det første:
Mange av de biblene
som er trykket siden
1987, eksisterer ikke.
De er bokstavlig talt
”lest i filler”.
For det andre: Det
bor 1.300 millioner
mennesker i Kina
og veldig mange vil
være interessert i å
lese denne boken
som er verdens mest
leste bok, om de
kunne få tak i den.
Med andre ord: Det
er et tilnærmet
ubegrenset behov.
I tillegg er det verd
å merke seg at mye
av det som fraktes
inn er barnebibler,
studiebibler
og bibler på
minoritetsspråk,
som er nesten
umulig å få tak i,
inne i Kina.
Bibler til Kina
Distribusjon
Jeg var selv i Kina for noen uker
siden og var gledelig overrasket
over hvor lett tilgjengelig bibelen
var i de store byene. Der kunne
man kjøpe bibler i alle varianter
til en pris som varierer fra 20
– 50 kroner. Det som imidlertid
er problemet er å distribuere
biblene ute på landsbygda. Mer
enn 800 millioner kinesere bor
på landsbygda og 70-80 % av de
kristne befinner seg der. Med en
årsinntekt på under 1000 kr pr år
har de svært liten anledning til å
reise noe sted for å skaffe seg en
bibel. I tillegg er det tvilsomt at de
i det hele tatt vet om at bibler er
tilgjengelig i de store byene.
Minoritetsspråk
Det er mulig å trykke bibler på
noen minoritetsspråk i Kina, men
andre er det forbudt å trykke.
Kinesiske myndigheter setter klare
begrensninger på å trykke bibler
på mange minoritetsspråk. Disse
kan kun få Guds Ord ved å bringe
inn bibler utenfra. I en menighet
i Beijing kom jeg i kontakt med
en dame fra Xinjiang-provinsen
i nord-vest Kina som var blitt
kristen. Hun var uighiur, en
muslimsk folkegruppe som
hovedsakelig bor i nordvest Kina.
Fokus på Kina
Tekst: Roald Føreland (Informasjonsleder,
Evangelisk Orientmisjon
Hun hadde aldri sett en bibel på
sitt eget språk. Nå finnes ikke
hele bibelen på dette språket, men
jeg hadde et nytestamente med
meg. Hun ble helt fullstendig
overveldet over at Guds Ord
fantes på hennes språk. Hun
ville ha flere bøker som hun ville
sende til slektninger og venner i
Xinjiang-provinsen.
Barnebibler
Det er forbudt å undervise barn
under 18 år i religion, i følge
kinesisk lovgivning. Dermed er
barnebibelen en forbudt bok i
utgangspunktet. Vi ser det derfor
som en viktig oppgave å gjøre
barnebibelen tilgjengelig for flest
mulig barn i Kina.
Verdien av en bibel
Vi gleder oss over at flere og flere
mennesker får tilgang til Guds
Ord og vil fremdeles fremholde
den enorme utfordringen det er å
gi bibler til verdens mest folkerike
land. Det er umulig å forestille seg
verdien av en bibel, når man alltid
har hatt en bibel. Men kristne
som ikke har tilgang på Guds
Ord, de skjønner den virkelige
verdien av ordet. Det koster ti
kroner å trykke en kinesisk bibel
på bibeltrykkeriet Nytt Livs Lys i
Hanne Marie Hoel
har tjent Jesus
gjennom Wycliffe
på Papua Ny-
Guinea siden 1991.
Hun har avsluttet
sin misjonstjeneste
og er hjemme i
Bergen.
Hanne Marie Hoel:
Avslutter sin tjeneste på Papua Ny-Guinea
Avslutning av teneste
Tekst og foto: Hanna Marie Hoel
BERGEN: Etter nøye overveielse og bønn
har jeg bestemt meg for å avslutte mitt
arbeid på Papua Ny-Guinea (PNG). Tarja
og Michiyo som jeg arbeidet sammen med i
mende-teamet, dro fra PNG for godt i 2006.
Vi begynte samtidig i 1991, og det var derfor
naturlig at vi offisielt avsluttet arbeidet vårt
samtidig. Jeg har vært tilbake i språkområdet
to ganger senere for å se hvordan det gikk med
leseklassene og for å hilse på folk. Fra august
2007 fram til midten av juni i år har jeg for det
meste vært engasjert i andre oppdrag. Jeg har
bl.a. hjulpet tre andre språk-team med kurs,
og jeg var koordinator for alfabetiserings- og
leseopplæringsarbeidet for SIL (Wycliffe) på
PNG.
Oppklaring
Mange tror at jeg har oversatt Bibelen til
mendespråket. Det er feil! Jeg vet ikke hvor
mange ganger jeg har sagt det, men det ser
ikke ut til å gå inn hos folk. Noen tror at først
oversatte vi nytestamentet, og deretter begynte
vi å lære folk å lese. Feil igjen!
Tarja (Finland) og Michiyo (Japan), sammen
med fem menn fra lokalbefolkningen, oversatte
NT til mende. De oversatte også bibelhistorier
fra GT. Jeg tok meg av det som hadde med
leseopplæring å gjøre, og det ventet jeg ikke
med, men begynte så snart vi hadde bestemt
hvordan språket skulle skrives. Siden det
ikke var noe skriftspråk da vi begynte, måtte
vi begynne der, og det var vi alle tre med
på. Vi måtte lage beskrivelser av hvordan
språket fungerte, og vi gjorde også forskjellige
undersøkelser som gjaldt kulturen.
Mens Tarja og Michiyo arbeidet
med oversettelsen, utarbeidet jeg
leseopplæringsmateriell, lærte opp lærere til
å bruke det og hjalp dem med å få startet opp
leseklasser. Vi prøvde hele tiden å produsere
små bøker i forskjellige emner for om mulig å
fange interessen hos flest mulig. Jeg tok meg
av selve produksjonen, og vi gikk utallige
ganger rundt til forskjellige landsbyer for å
selge bøkene og motivere folk til å lære å lese.
Senere ble det også leseklasser for voksne, og
jeg holdt mange kurs for småskolelærere. Dette
er i veldig korte trekk hva jeg drev på med.
Men altså, oversettelse og alfabetisering og
leseopplæring gikk parallelt hele tiden. Det er
ikke gjort i løpet av en generasjon å få lesing
til å bli en del av kulturen, så man må bare
begynne så snart som mulig når man bosetter
seg i et slikt område som der vi arbeidet.
Vil det vi startet, fortsette?
Det ber vi om! Vi kan vise folk veien, men vi
kan ikke gå den for dem. Det er mange som
har lært å lese, og der finnes en del lærere,
skoler og bøker. For at lesing skal bli en del
av kulturen, må de selv se nytten av lesing,
og de må gjøre noe selv for å fortsette med
skoler. For mange voksne er motivasjonen
for å lære å lese at de vil lese Guds ord som
de nå har på sitt eget språk. Derfor tror vi at
mange vil dermed bli forvandlet av det de
leser. Vi så allerede en spire til det før vi dro
at noen som hadde vært med i grupper som
har en forferdelig vranglære, begynte å se at
Guds ord sa noe annet enn det de hadde hørt på
kultens møter. Der finnes også en hel del kirker
i området. Når det gjelder lesing, opplevde jeg
noe veldig positivt i 2006, men det er det bedre
å skrive om i en egen artikkel.
Er det ikke deilig å komme hjem?
Både og. Når jeg har vært ute, er det familien
jeg har savnet mest. Nå kan jeg være
nærmere min aldrende mor og ellers andre
familiemedlemmer. Men jeg har likt meg
godt på PNG. Det er ikke det verste som kan
skje med et menneske at Gud kaller en til å
arbeide i et annet land. For meg har det vært
et privilegium - veldig givende og interessant,
men også utfordrende og vanskelig mange
ganger. Når jeg kommer til Norge, savner
jeg venner og det fellesskapet vi hadde ute.
Vi forstod hverandre på en helt annen måte
enn det jeg kan forvente av venner her. Det
internasjonale miljøet blant oss som arbeidet på
PNG, er noe jeg kommer til å savne veldig. Du
som leser dette, skal vite at det er utrolig flott å
få tjene Jesus innenfor misjon. Forhåpentligvis
får tjenesten din bety noe positivt for andre
mennesker. Det lille du ofrer, får du mange
ganger igjen i form av varige verdier. Du får et
annet perspektiv på livet.
Takk!
Det er mange som må arbeide sammen for
at en misjonsarbeider kan reise og oppholde
seg ute på feltet. Jeg kan nevne f.eks.
misjonskasserer, menighet, misjonskontor,
givere, forbedere og støtteapparat ute.
Misjonskassereren gir mye av sin tid. For mitt
vedkommende har jeg hatt Ruth Schanche
Frantzen som kasserer hele tiden. Hun har
holdt styr på penger og regnskap, oppfordret
folk til å gi, sendt takkebrev til giverne, sendt
ut nyhetsbrev, arrangert informasjonskvelder,
holdt kontakt med misjonskontor både for
DFEF og Wycliffe, holdt jevnlig kontakt med
meg, ordnet forskjellige ting for meg i Norge
når jeg har vært ute, og sikkert mye mer.
Derfor vil jeg rette en spesiell takk til henne!
Men hva skulle jeg gjort uten dem på
misjonskontoret i Oslo? De som har arbeidet
der de årene jeg har vært ute, har vært til
stor hjelp både for meg og for kassereren.
Jeg kunne fortsatt med å regne opp hva
misjonskontor, menighet, givere, forbedere
og støtteapparat har gjort og hva det har
betydd for min tjeneste, men det ville kanskje
bli litt kjedelig lesning for dere. Men jeg
vil i hvert fall poengtere at å drive misjon
forutsetter et vidt samarbeid. Og så kunne vi
planlagt og holdt på, men hvis vi ikke hadde
Herrens velsignelse, ville det bare blitt vanlig
utviklingsarbeid. Utviklingsarbeid er ikke
å forakte, men den åndelige dimensjonen er
viktig for evige resultater.
Et hjertevarmt takk til alle dere som har gitt
penger, bedt for meg, sendt brev, e-post eller
presanger! Min takk går også til vår trofaste
Gud som aldri har sviktet!
Hva gjør jeg nå?
Jeg skulle ønske jeg kunne si at nå er alt i
faste, forutsigbare former. Men det ser ut for
at tålmodigheten trenger å oppøves enda mer!
Det jeg imidlertid håper på, er å undervise
fremmedspråklige i norsk som andrespråk her
i Bergen. Men det blir bare vikariater i første
omgang, og vikariater kan være vanskelig å
forutsi omfanget av.
Ett av formålene med denne artikkelen er å si
at nå regner jeg med å underholde meg selv
økonomisk, og derfor blir misjonskassen min
avsluttet. Hvis noen skulle være interessert i
å støtte bibeloversettelsesarbeid i fremtiden,
går det an å sende penger til Wycliffe
bibeloversettere sentralt. Wycliffe har kontor
i Oslo der du kan ta kontakt og få nærmere
opplysninger om hva du kan støtte. (Tlf. 22 93
27 80)
Igjen, takk til dere alle!
22 23 nr. 8 • September 2008