«Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de ... - DFEF

De Frie Evangeliske Forsamlinger i Norge 

Nr. 5 mai 2008 Årgang 104 

«Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode 

gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen!» Matteus 5, 16

Portrettet 

Ungdommer på tur 

Arne og Egil 

Leder ved redaktør 

Leif Frode Svendsen 

Hvem er 

mest åndelig? 

Terje Liverød er et nytt bekjentskap for DFEF, og har bakgrunn fra både statskirke, 

baptistsamfunnet og trosbevegelsen. Han er en av to ressurspersoner som er knyttet 

opp mot Kraftskolen SBI. Han har gjennom mange år virket som misjonær blant 

unådde folkeslag i Vest- og Nord-Afrika, men har de senere årene fått lagt Norge på 

sitt hjerte. .. 

LES MER SIDE 6 OG 7 

Leder for tusenvis av 

menigheter 

Vekkelsen i Kina går fram, og spesielt 

på landsbygda omvender hele landsbyer 

seg til Gud. DFEF er privilegerte som 

gjennom Nytt Livs Lys får lov til å støtte 

våre trossøsken. I forbindelse med OL i 

Beijing er forholdene blitt vanskeligere 

for de kristne, og mange ledere er enten 

fengslet eller gått i skjul.. 

LES MER SIDE 26 

Redaktør: 

Leif Frode Svendsen 

Kvartnesveien 20 

4276 Vedavågen 

Mobil: 480 03 520 

E-post: dgb@dfef.no 

leif.f@dfef.no 

Misjons- og Hjemmeutvalget 

Møllergata 40 

0179 OSLO 

Telefon: 23 35 47 50 

Telefaks: 23 35 47 51 

E-post: mhu@dfef.no 

Konto: 8220.02.84050 

Misjonskalenderen: 

Konto: 8220.02.84123 

En bastard blir frelst 

Hugo Dante Ferreyra (84 år) fikk 

gjennom misjonærene Olaug og Berner 

Solås møte Frelseren, Jesus Kristus. 

Men han vokste opp alene sammen 

med sin mor, og var på den måten en 

bastard. Som nyfrelst kom han over litt 

negativ lesning om bastarder i det gamle 

testamente, og kom i dyp anfektelse. 


Ekspedisjon/forretningsadresse: 

Olav Magne Bjørnsen 

Rogalandsgt. 32 

4011 Stavanger 

E-post: 

olavmagne@autoreklame.no 

Telefon: 51 52 45 14 

Fax: 51 53 63 36 

Mobil: 907 46 331 

Kontonr: 3000 15 47522 

Misjons- og Hjemmesekretær: 

Harald Elvegaard 

Øvre Grindheim 

5440 Mosterhamn 

Telefon: 53425833 

Mobil: 97583807 

E-post: 

harald.elvegaard@dfef.no 

DGB på nett: 

www.detgodebudskap.no 

Webansvarlig: 

Mats Arild Vedøy 

Trykk: 

Nils Sund Boktrykkeri 

Layoutmedarbeider: 

Johannes Ådnanes 

Kontorsekretær: 

Berit Johannessen 

Høybråtenv. 23K 

1055 Oslo 

Telefon: 22305883 

Mobil: 92089321 

E-post: 

berit.johannessen@dfef.no 

Anja Cecilie Ødegaard ledet en 

cellegruppe bestående av syv jenter 

på Betania Vigeland, i Lindesnes 

Kommune på tur. For to år siden begynte 

de planleggingen av en eventyrlig 

misjonstur til Bolivia. Les om jentenes 

tur og alle inntrykkene de fikk på sin 

spennende reise. LES MER SIDE 22 

Det gode budskap 

Få bladet til kr. 299,- 

for resten av 2008. 

STUDENTER 1/2 PRIS! 

Ta kontakt med 

ekspedisjonen 

på e-post 

eller 

telefon 

Det gode budskap kommer ut 

11 ganger i året. Abonnementsprisen 

er kr. 525,- pr. år. 

Portotillegg kr. 50,- til utland. 

Alle henvendelser vedrørende 

abonnement, betaling og adresseforandring 

skal rettes til 

forretningsfører. 

Innsendt stoff til bladet må 

innkomme den 20. i måneden 

før utgivelse (ca. den 15. i hver 

måned) 

Misjons- og Hjemmeutvalgets 

leder: 

Kjell Ove Tangen 

Magnhildrud Allé 9 

1809 Askim 

Telefon: 69883549 

Mobil: 97517573 

E-post: 

kjell.tangen@ulleval.no 

De kjente og kjære sangevangelistene 

Arne og Egil har betydd utrolig mye for 

DFEF i Norge. Nå fikk Egil Solheim 

reiselov tidligere dette året, mens Arne 

faktisk er aktiv som evangelist i blant 

oss. I 2008 er det 50 år siden de begynte 

å reise sammen, og framover vil du 

kunne lese om deres gjerning i en lengre 

artikkelserie... 


“Hva er kjærlighet? 

Behovet for å gå ut 

av seg selv.” 

Charles Baudelaire 

“Kjærligheten er maidagen 

i vårt hjerte.” 

Benjamin Disraeli 

“Kjærlighet er et drama 

av helhet og fellesskap. 

Personlig og i full frihet, 

frigjør kjærligheten 

individet fra det tyranniske 

jeg.” 

Henry Miller 

“Kjærligheten: Livets 

høyeste bud - ja den 

eneste livsform som tåler 

å komme til makten.” 

Heljar Mjøen 

Hvem er den mest åndelige i blant oss? 

Ved en anledning ser vi at disiplene 

gjør seg tanker om hvem som kunne 

være den største (Lukas 9, 46-48). 

Jesus svarer klart at den minste av alle, 

han er den største. Vi kan også lese 

om moren til Sebedeus-sønnene, som 

hadde et ønske om at hennes sønner 

skulle få en opphøyet stilling. Jesus 

trekker fram at det å være den største 

ikke handler om å undertrykke andre 

mennesker, men den som vil være den 

første skal være slave, alles tjener. 

Hvordan er det i DFEF? I våre 

menigheter? I våre fellessamlinger? 

Dessverre kan det virke som mange 

misforstår hva det vil si å være 

åndelig? Nå er det slik at åndelighet 

ikke handler om posisjoner og 

læresetninger. 

Fordi om du har en spesiell posisjon, 

trenger ikke det å tilsi at du er mer 

åndelig enn andre. Kanskje du tenker 

at hvis du bare hadde hatt en spesiell 

posisjon, stilling, kunne du betydd en 

forskjell. Kristent lederskap handler 

om tjenerskap. I stedet for at du får en 

opphøyet stilling, kommer du heller 

inn i en tjeneste hvor du betyr noe 

for andre mennesker, og ikke har tid 

til å sole deg i glansen. En posisjon 

trenger ikke å si noe som helst om 

din åndelighet. Det finnes ledere som 

overhodet ikke er åndelige! Det finnes 

fotfolk, som kanskje er usynlige og 

uten noen posisjon, som er mektige 

ledere for Gud. 

Du har kanskje lagt merke til 

debatten som for øyeblikket er rundt 

Kraftskolen SBI. Jeg vet ikke om du 

har gjort deg opp en mening om saken? 

Nå sier ordtaket at det er tre sider av 

en sak: «Din, min og sannheten.» Jeg 

håper du kan ha en side av saken, 

og på samme tid respektere andre 

synspunkter? Det er nemlig lett å bli 

veldig åndelig i spørsmål som dette. 

Indirekte viser du med hele deg at folk 

som ikke mener det samme som deg, 

ikke er åndelige. På den måten kan du 

lett bygge opp en klubb rundt deg selv 

med rettroende og åndelige, som står 

sammen med deg og «fryser» ut de 

som står på en «annen» linje. 

Dette er egentlig helt ufyselig, for 

jeg merker forventninger fra folk. 

Hvor står du? Hva mener du? I en 

slik setting må en holde tungen rett 

i munnen, for mener en feil her, kan 

en lett bli sett på som uåndelig og en 

trussel. Før du vet ordet av det er du 

ute av den «åndelige» klubben. Jeg 

har venner som er fryst ut av enkelte 

forsamlinger i blant oss, for de mangler 

de rette meningene og står på feil linje. 

Det er vel åndelig? Eller kan det kalles 

partivesen og stolthetslinjen? Lille 

meg er størst, og de andre tar feil? Den 

veien jeg går på er den rette, og de 

andre er på villspor. Så vidt jeg vet; er 

Jesus veien! Han er Sannheten! Han er 

Livet! 

Nå er det slik at jeg er blitt veldig lei 

av å mene mye om så mangt. I forhold 

til Kraftskolen SBI har jeg valgt å være 

positiv nøytral. Det er jo vidunderlig 

å overlate alt til Herren. Hvis det er 

Hans vilje, er Han mektig til å la sin 

vilje skje med skolen og stedet. Så 

kan jeg heller konsentrere meg om å 

tjene fellesskapet gjennom min tjeneste 

som redaktør og forkynner. Ikke har 

jeg intensjoner om å vokse åndelig 

ved å mene de rette tingene, ha de 

sanne læresetninger og manøvrere 

meg til de rette posisjonene. Nei – mitt 

hovedfokus er på å behage Herren med 

livet mitt, og leve et liv som tjener og 

slave. 

ForsidefotoEn av Smyrna-elevene dette året, Patrick Klöeppel blir døpt av Reidar Gamst på Solstrand. 

(Foto: Leif Frode Svendsen) 

nr. 5 mai 2008 2 3

Roy Wareberg 

Christina Ek 

Reidar Gamst 

M annakornet: 

Guds godhet 

”La meg se din herlighet! Og han 

sa: Jeg vil la all min godhet gå forbi 

ditt åsyn” (2. Mosebok 33, 18-19). 

Aktuelt Synspunkt: 

Christina Ek 

Legeassistert selvmord 

vil si at en lege legger 

frem en dødelig 

dose medikamenter 

til en pasient som 

ønsker å dø, og at 

pasienten inntar disse 

selv. I staten Oregon 

i USA er dette en 

lovlig praksis. Sterke 

pådrivere ønsker 

dette også i Norge. I 

Nederland og Belgia 

er aktiv dødshjelp 

legalisert. Det betyr 

at en lege gir en 

pasient dødelige 

medikamenter i den 

hensikt å avslutte 

pasientens liv, på 

forespørsel fra 

pasienten selv. 

Hjelp til å leve 

Debatten om assistert selvmord og 

aktiv dødshjelp har igjen blusset 

opp i Norge. En av grunnene er 

Bjørnar Kanli sin gravtale. Kanli 

led av uhelbredelig kreft og valgte 

å ta sitt eget liv. Før han døde, 

skrev han et innlegg som ble lest 

opp i hans begravelse og som 

har stått på trykk i flere aviser. 

Innlegget argumenter for å åpne 

for legeassistert selvmord i Norge. 

Kanli mente det kunne gitt ham en 

verdig død. 

Verdig død 

Hva er egentlig en verdig død? 

Jeg stilte spørsmålet til en filosof 

som underviser i medisinsk etikk. 

Svaret var relativt langt. Men det 

jeg bet meg merke i, var hans 

sterke anmodning om å bruke 

begrepet med største varsomhet. 

Han gav et eksempel på hvorfor: 

Kaprerne som styrtet flyene 

inn i Twin-towers, mente mest 

sannsynlig at deres død var en 

verdig død. Ergo blir begrepet 

det man fyller det med selv. Alle 

kan eie sannheten om hva som 

er en verdig død. Spørsmålet blir 

kanskje, hvilket ansvar har vi 

overfor hverandre når noen ikke 

ønsker å leve mer? 

Hjelp til å leve 

Jeg møtte en kvinne for noen 

år tilbake som var dag-pasient 

på Hospice Lovisenberg i Oslo. 

Hun hadde uhelbredelig kreft 

og visste ikke hvor mange 

uker eller måneder hun hadde 

igjen. Hun hadde levd i 11 år 

med en uhelbredelig diagnose. 

Først hadde hun vært i overkant 

skeptisk til hospice, et sted der 

mennesker ”kom for å dø”, som 

hun selv sa. Men etter ett besøk, 

var hun overbevist. Hun sa rett 

ut at hospicet hadde snudd opp 

ned livet hennes. Det betydde alt. 

Hun la ikke skjul på de vanskelige 

stundene, men forklarte hvordan 

hospice var knaggen der hun 

kunne henge fra seg angst og uro. 

”Eksperter på enkeltmenneskets 

behov” kalte hun de ansatte. Hun 

fortalte meg hvordan hun fikk 

hjelp til å håndtere situasjonen 

hun var i. – Jeg trenger ikke mer 

kunnskap om sykdommen, sa hun 

bestemt. Hun trengte hjelp til å 

leve. Noen få måneder etter at jeg 

traff denne kvinnen, døde hun på 

Hospice Lovisenberg. 

Sårbare faser 

Når jeg leser debattinnlegg om 

legalisering av legeassistert 

selvmord og dødshjelp, tenker jeg 

at det vil være en kapitulasjon i 

møte med mennesker i ekstremt 

sårbare faser av livet. Jeg tror 

ikke dødshjelp og legeassistert selvmord er et 

gode for verken mennesket eller samfunnet. 

Det er flere grunner til det. For det første: 

Som menneske er vi avhengig av hverandre. 

Hvis døden blir en del av norsk helsetilbud, 

fraskriver vi oss et grunnleggende ansvar som 

mennesker. Når legen kommer, skal du og jeg 

være sikre på at han eller hun kommer for å 

helbrede og lindre, ikke for å avslutte liv. 

For det andre: Hvert menneske har krav på 

hjelp og behandling selv om helbredelse 

ikke lenger er mulig. FN har utarbeidet 

en erklæring om den døendes rettigheter. 

Der står det blant annet: ”Jeg har rett til å 

forvente kontinuerlig medisinsk behandling 

og omsorg selv om målet endrer seg fra 

helbredelse til lindring”. Her kreves det 

en annen tilnærming til pasienten og et 

annet perspektiv. Vi snakker vi om å gi 

livshjelp – hjelp til å leve. Det innebærer 

god smertelindring, kommunikasjon, pleie og 

omsorg. 

Bør motivere 

Heldigvis, men ikke overraskende, mener 

majoriteten av leger og annet helsepersonell 

i Norge at døende og alvorlig syke skal få 

livshjelp og ikke dødshjelp. Det er ofte jurister 

vi finner på den motsatte siden i debatten. Det 

debatten uansett minner oss om, er at helsetilbudet 

ikke er godt nok for mennesker som opplever livet 

som ulevelig. Derfor håper jeg debatten motiverer 

politikere og beslutningstakere til å utbedre omsorgen 

og pleien for alvorlig syke og døende. 

Om man skal stanse litt ved Guds godhet, blir det 

nok bare stykkevis, for den er så usigelig. Det jeg vil 

feste oppmerksomheten på er Mose bønn: ”La meg se 

din herlighet! Og han sa: Jeg vil la all min godhet gå 

forbi ditt åsyn” (2. Mosebok 33, 18-19). 

Og Herren sa: ”Se, her er et sted hos meg, og du skal stå 

på klippen” (vers 21), se også vers 22-23 og Esaias 63,7. 

Meget mye godhet! Dette er ikke alltid så godt å være enig 

med fordi vi er så jordbundne, og det er fra det Jesus vil 

løse oss. Derfor sendes prøvelser og smerter for å ribbe oss 

fra selvlivet til bare å sette vår lit til han (2. kor. 1,8). Gud 

gjør både fristelsen og dens utgang så dere kan tåle den (1. 

kor. 10,13). 

Derfor vår bror og søster, la oss sette vår lit til han. Han kan 

aldri slippe eller forlate oss. ”Glemmer vel en kvinne sitt 

diende barn, så hun ikke forbarmer seg over sitt livs sønn? 

Om enn de glemmer, så glemmer dog ikke jeg” (Esaias 49, 

15). Om vi enn skulle komme i en slik stilling, som den 

som omtaltes i Esaias 7, 2, så er Herren uforanderlig. Se 

utløsningen i kapittelet videre. 

Vi synger: 

”Gud er trofast står der skrevet, 

og vi vet at så det er. 

Vi som nå i Herren lever 

ser det daglig mer og mer. 

Om hans trofasthet og nåde, 

Våre tanker kretser, hør; 

ti det er dog over måte, 

skjønt og godt han mot oss gjør. 

Til Ordet og vitnesbyrdet, sier Esaias 8, 20 – for det er 

her stiene går til det gode. (Jeremias 6,16) Og vi inntar 

faste steder og et fett land, og gjør oss tilgode ved 

Guds store godhet (Romerne 11, 22). Amen! 

Ja, her er det et rikt felt, og stort er det i dag å få 

reise sitt Ebeneser – hittil har Herren hjulpet. 

Halleluja! Ja, store ting har Herren gjort, og vi 

ble glade. 

H. I. Ersrud 

Det Gode Budskap 1948 

nr. 5 mai 2008 4 

5

Terje Liverød når konger 

og høvdinger med 

evangeliet i muslimske, 

nordlige områder i Afrika. 

Den ivrige misjonslederen 

er en av de nye 

ressurspersonene som skal 

være med å løfte opp SBI 

Kraftskolen. 

Her ser vi Terje Liverød sammen med en sultan (vil si en konge som regjerer over fl ere andre 

konger) som har blitt kristen. 

- Visste ikke om noen kristne 

som var svakere enn meg! 

– En dag leste jeg Romerne 15;20, og 

du kan gjerne si at verset eksploderte 

inni mitt indre. En veldig byrde for de 

unådde, og spesielt den muslimske delen 

av Afrika ble lagt tungt på meg. Men jeg 

var for svak til en slik oppgave; rett og 

slett helt ubrukelig for Gud. Men så kom 

jeg til 2. Korinterne 12;9 og fikk åpenbart 

at Guds kraft fullendes i svakhet. 

Halleluja – takk for min svakhet! Jeg 

visste jo ikke om noen andre kristne som 

var svakere enn meg, men det gjorde jo 

alt mulig for Gud. 

Etter noen måneder i kirken begynte 

jeg å bli desperat og gikk på biblioteket 

for å finne noen bøker. Jeg fant reolen 

med religiøs litteratur, lukket øynene og 

plukket tilfeldig den første boken jeg 

fant. Det var en bok om Den Hellige 

Ånd, som presten siden advarte meg mot. 

Men jeg leste den og fant flere bøker 

om samme emne. Jeg var jo helt alene, 

og hadde ingen til å undervise meg. 

Flere ganger i denne tiden fikk jeg noen 

fremmede ord, men trodde det var av 

meg selv. 

fra kirkefedrene. Dette var ikke holdbart, 

og jeg og noen venner ble enige om at vi 

måtte bli troende døpt. 

Tyve år gammel drog han til Sudan i regi 

av Operasjon Mobilisering og var med 

på evangeliseringsmøter. 

– Etter planen skulle vi virke i Khartoum 

i to år, men med unntakstilstand i landet 

var det ikke lov å samle mer enn fire 

mennesker. Vi opplevde imidlertid 

at hele 2000 muslimer deltok på et 

møte, hvor vi viste den forbudte Jesusfilmen 

og forkynte evangeliet. Etter åtte 

måneder ble vi kastet ut av landet. 

Siden gikk turen videre til Egypt, 

språkstudier i Tunisia og kortere 

evangeliseringsturer til Kypros og 

Algerie. 

til Oslo og lovte meg selv: «Aldri mer 

Afrika»! 

Men etter en periode i Norge fikk han 

nytt mot, og ikke minst: I 1988 traff han 

sin kjære Solfrid, som han ble gift med. 

De tre siste årene har de bodd i Tønsberg, 

sammen med sine to døtre Josefine (8 år) 

og Anna (12 år). 

– Vi bestemte oss for at vi innen ett år 

etter giftemålet ville være i Afrika, og 

innen to år ville bosette oss der. Som 

sagt, så gjort og vi flyttet til Nigeria for 

å arbeide blant hausa-stammen. Sør i 

dette landet er det mange livskraftige, 

evangeliske menigheter, men i nord 

gjelder sharia-loven og misjon er forbudt. 

Her var vi blant de unådde... 

I Kano plantet ekteparet to menigheter, 

og lærte utrolig mye her før de ble 

tvunget til å flytte ut av byen. 

– Vi flyttet bare tre kilometer, til byen 

Karfi, hvor vi i dag har en bibelskole og 

levende menighet. 

Portrettet / Terje Liverød 

Tekst: Leif Frode Svensen 

Foto: World Outreach Mission (WOM) 

SBI Kraftskolen er en realitet og satser 

for fullt mot neste skoleår. DFEF står 

fortsatt som eier av skolen, men har fått 

med seg to spennende ressurspersoner 

utenfra. Terje Liverød, misjonsleder for 

World Outreach Mission er en av disse. 

Han brenner for vekkelse blant muslimer 

i Nord-Afrika, men har også nød for 

Norge. 

– De siste årene har Gud lagt på meg at 

det jeg har sett og lært i Afrika må læres 

videre til mennesker i Norge. Nå er jeg 

ingen ekspert på forskjellige metoder, 

men har lyst til å være med og forløse 

Guds kraft til helbredelse og frelse, sier 

misjonslederen ivrig. 

Han har tro på at Norge igjen kan 

oppleve vekkelsestider. 

– Jeg ser at det vokser opp en desperat 

åndelig nød. New Age og annen nyreligiøsitet 

har skapt en større bevissthet 

blant kristne – vi trenger virkelig åndelig 

kraft. Kristendom skal handle om mer 

enn teologi. Dagens regjering, som er 

tydelig anti-kristelig har også vært med 

å skape en desperasjon og hunger etter 

vekkelse. For min egen del merker jeg 

i dag en større åpenhet i forhold til det 

å be for syke enn for bare få år tilbake. 

Nå har ikke jeg alle svarene, men er 

glad over å merke en hunger blant 

kristenfolket. 

Hadde andakter som ufrelst 

Liverød vokste opp i Sandefjord, og i hva 

han kaller et «allmenn religiøst hjem». 

– Vi gikk i kirken noen ganger i 

høytidene, i brylluper, i barnedåp og 

konfirmasjon. 13 år gammel begynte jeg 

i en kristen ungdomsklubb hvor jeg tidlig 

fikk ansvar. Selv om jeg ikke var frelst, 

holdt jeg flere andakter. Aldri opplevde 

jeg noe med Gud her, og etter en stund 

gikk jeg lei av hele greiene og sluttet. 

Men en søt jente som han var begeistret 

for trakk han til et fellesmøte i 

metodistkirken, hvor en tidligere svensk 

komiker talte Guds ord. 

– Jeg hadde aldri tidligere vært på et 

slikt møte. Hva han talte om husker 

jeg ikke lenger, men det gikk opp 

for meg at JESUS LEVER. Under 

frelsesinnbydelsen måtte du gi gjensvar 

ved å reise deg, men jeg hadde med 

en kamerat og følte meg utilpass. Det 

siste året hadde jeg sagt mye tull om 

kristendommen, om hykleri og tomhet. 

Ikke om jeg ville bli sett på som en 

fanatiker. Uten at jeg la merke til det 

gikk møtet videre, mens jeg kjempet med 

meg selv. Til slutt bestemte jeg meg; 

jo jeg vil reise meg, ikke bry meg om 

hva de andre tenker. Ingen andre stod 

lenger oppreist, og jeg la raskt merke til 

at møtet var nesten slutt. Men idet jeg 

reiste meg, kom den Hellige Ånds fred 

over meg – og noe virkelig og fantastisk 

skjedde. Og det uten at noen ba for meg! 

Med nytt liv og tro begynte den nyfrelste 

18 åringen å gå på gudstjenestene i 

kirken. 

– Første søndagen var det kirkekaffe, 

og rundt bordet i etterkant spurte jeg de 

andre om noen ville be sammen med 

meg. Alle ble imidlertid pinlig berørt, 

ingen hadde interesse av det og noen 

forlot bordet øyeblikkelig. 

Kall til de unådde 

Skolearbeidet ble liggende ugjort fra 

27. februar og fram til sommeren, mens 

tiden gikk til å fylle seg med Guds ord og 

annen kristen litteratur. 

Det ble naturlig å søke til møtene i 

Pinsemenigheten Salem i Sandefjord, og 

kom til et møte hvor Terje Berntsen talte. 

– Jeg gikk fram på et møte og ble mektig 

berørt, slått i bakken og fylt av Den 

Hellige Ånd. Etter en tid kom jeg til meg 

selv, og hørte noen tale i tunger. Og de sa 

ut den setningen jeg hadde sagt for meg 

selv tidligere. I det jeg åpnet øynene var 

alle folkene foruten en eldstebror gått 

hjem. Den som talte i tunger var jeg. 

Du skal til Afrika, ikke 

Stavanger... 

I en fortrolig samtale med presten 

avslørte han misjonskallet til den 

muslimske verden, og fikk anbefaling 

om å begynne på Misjonshøyskolen i 

Stavanger. 

– Etter et par måneder ble det klart for 

meg at jeg var på feil plass. Gud hadde 

jo kalt meg til Afrika; ikke Stavanger. 

Selve studiene var interessante nok, men 

jeg forstod at jeg ville dø åndelig hvis 

jeg fortsatte. På samme tid talte Gud 

til meg om dåpen. Jeg spurte om en av 

professorene kunne gi meg undervisning 

om dette, og han satte opp to foredrag 

som samlet mange tilhørere. Til min 

forbauselse brukte han nesten ikke 

Bibelen i undervisningen, men skrifter 

– I Tunisia traff jeg på en nordmann 

som ønsket å starte arbeid blant Hausastammen, 

et av de største folkeslagene 

i Vest-Afrika. Jeg opplevde nød for 

dette folket og så på det hele som Guds 

ledelse. 

Etter endt siviltjeneste i baptistmenigheten 

i Oslo, tok han et 

disippeltreningskurs ved Ungdom i 

Oppdrag og arbeidet deretter som lærer 

mens han tok flysertifikatet. Deretter 

drog han godt forberedt til Niger og byen 

Zinder. 

Aldri mer Afrika 

Dessverre ble samarbeidet med den andre 

norske misjonæren et sorgens kapittel for 

den ungdommen, og det var bare så vidt 

han kom seg ut av dette samarbeidet med 

livet i behold. Til tross for at han måtte 

tåle mye urett og motstand, holdt Gud sin 

hånd over han. 

– Uten en eneste krone kom jeg hjem 

Terje og Solfrid hadde ingen 

samarbeidspartnere, og gikk ut i tro. Med 

gateevangelisering nådde de stadig flere 

og fikk bygd opp menigheter. Ønsket 

på denne tiden, på begynnelsen av 

1990 tallet var å koble seg opp mot en 

misjonsorganisasjon. 

– Jeg brukte flere dager i bønn på 

kontoret mitt. Mens jeg ropte til Gud 

hørte jeg plutselig en stemme si: 

World Outreach Mission, og jeg så 

en logo. Glad og fornøyd begynte jeg 

å lete etter denne organisasjonen, og 

tenkte den kanskje var engelsk. Men 

etter flere ukers leting fant jeg ingen 

organisasjon, og ingen hadde hørt om 

den. Noen uker senere ropte jeg igjen 

til Gud min nød, og fikk meg et «slag 

i ansiktet» da Gud ba meg starte min 

egen misjonsorganisasjon. Det var ikke 

akkurat det jeg hadde planlagt, men Guds 

vilje. 

En liten engel 

På reiser i farlige, muslimske områder 

har Terje opplevd mange prøvelser og 

utfordringer. 

– I dag forventer jeg prøvelser og 

motgang når jeg reiser ut, og på den 

måten blir jeg ikke overrasket. Vi har 

blitt svindlet, lurt, jaget – men står 

fortsatt, etter å ha overvunnet alt. På 

nr. 5 mai 2008 6 7

Betel Ski - en 

liten, men aktiv 

menighet 

mine mange turer har jeg opplevd 

utrolige ting, men hele veien opplevd 

Guds beskyttelse. 

Han kommer på en spesiell opplevelse 

som illustrerer dette. 

– Min kone og jeg hadde vært første tur 

sammen, og kjørte bil fra Norge. For 

å komme til Nigeria måtte vi gjennom 

Sahara-ørkenen, noe som i seg selv er 

et stort vågestykke. Her finnes det ikke 

veier, men kun merker etter biler som har 

kjørt foran deg. Midt i tjukkeste ørkenen 

fulgte vi et feil spor og kjørte oss nesten 

helt tom for bensin. 

Vi hadde ikke sett mennesker på veldig 

lenge, hadde ingen bensin og mer enn 20 

mil til nærmeste bebyggelse. Men vi slo 

oss ned ved bilen, kokte oss tomatsuppe 

og slappet av i medbrakte campingstoler. 

Ut av intet dukket plutselig en liten gutt 

på 8-9 år opp, og spurte oss om vi trengte 

bensin. Det gjør vi i høyeste grad! Kan 

du skaffe oss bensin? Like plutselig 

forsvant han igjen, for bare kort tid etter 

komme drassende med en stor tank med 

bensin. Den var så tung at han drog den 

gjennom sanden. Han kunne jo tjene seg 

rik på dette, men tok bare vanlig pris for 

drivstoffet. 

Like plutselig forsvant han igjen! Neste 

morgen ønsket vi å takke gutten og 

familien hans og tok en rundtur for å 

finne dem. Men det var ingen spor å 

finne og ingen hadde slått leir i nærheten. 

Slik vi så det, måtte vi hatt besøk av en 

liten engel, slår Terje fast. 

I dag støtter WOM 60 fulltidsarbeidere, 

som arbeider som alt fra 

menighetsplantere, bibellærere, innen 

administrasjon og barnehjem. Vi har 

to bibelskoler og et barnehjem vi har 

ansvaret for. 15 menigheter har eget 

Terje og kona Solfrid står sammen i 

tjenesten. 

kirkebygg, men vi har også kontakt med 

30-40 høvdinger, som leder hver sin 

nomadegruppe. 

Jevnlig besøker Terje Afrika, og elsker å 

forkynne evangeliet til muslimene. 

– Veldig ung prøvde jeg med ord å 

overtale folk til å bli kristne. Men på en 

tur i Egypt fikk jeg be for en syk mann 

som ble momentant helbredet. Dette 

førte til at mange av hans slektninger ble 

frelst. Jeg hadde prøvd å overtale folk, 

men forstod at mennesker må få møte en 

levende Gud og kjenne Guds kraft. 

Høvding blir frelst 

Terjes døtre Josefi ne og Ana på hvert sitt 

esel... 

Helbredelser er derfor en helt naturlig del 

av Terjes tjeneste i Afrika. Ivrig forteller 

han om mektige gjerninger som Gud har 

gjort. 

– Vi skulle egentlig reise til et sted for 

en møtekampanje, men tok en stopp i en 

by hvor vi hadde en kontakt. Nå traff vi 

ikke ham, men fikk kontakt med Ardo 

Baji, ordføreren på stedet. Vi forkynte 

evangeliet, men fikk raskt spørsmål om 

hvorfor de skulle forlate islam og bli 

kristne. Jeg kjente en spesiell frimodighet 

og spurte om det var noen syke på stedet. 

En mann som hadde vondt i magen kom 

til oss, og jeg ba for han to ganger uten 

I Nord Afrika liker en å pynte seg, og 

her har noen menn sminket seg for 

en tradisjonell begivenhet. En norsk 

teamdeltaker har også sneket seg inn på 

bildet. 

at det skjedde noe. Dette var jo ikke 

god reklame, for jeg hadde sagt at hvis 

ingenting skjedde, måtte de bare glemme 

alt jeg hadde forkynt. 

Men to syke til kom til oss, og jeg ba 

for dem. Øyeblikkelig opplevde de 

helbredelser, og ikke lenge etterpå kunne 

mannen med mageproblemene fortelle 

at han også var blitt frisk. Plutselig kom 

de med en blind mann, og jeg ba en av 

mine medarbeidere ta fram videokamera, 

for her kunne det jo skje noe stort. Men 

før han fikk opp kameraet, var det tre 

blinde menn som ville bli bedt for – av 

han! Alle fire ble helbredet og det ble 

helt kaos på stedet. Ordføreren ba oss 

innstendig om at han måtte få være 

med oss, men dette var ikke mulig. Jeg 

inviterte han i stedet til å komme på vår 

bibelskole, og et par måneder etterpå 

dukket han opp. 

Under en konferanse senere ble han totalt 

forvandlet under Guds kraft og fikk stor 

nød for folket han ledet. 

– Du må hjelpe meg Terje! Hjemme 

har jeg 700 menn og deres familier som 

ikke kjenner Guds nåde, som er fanget 

i islams mørke. Du må hjelpe meg å 

forkynne evangeliet for dem. I dag, bare 

to år etter, kommer folk langveis fra for å 

slå seg ned i hans område. Noen har også 

flyttet, men mange vil gjerne oppleve det 

han har opplevd. 

Spennende er det å høre Terje fortelle 

fra misjonsarbeidet han er med om. Helt 

klart vil han bli en stor ressurs for SBI 

Kraftskolen, og ikke minst få lov til å 

være med å tenne en iver for misjon i 

DFEF. 

I år er det 100 år siden 

det ble startet opp med 

fri virksomhet i Ski. 

Menigheten skal feire 

sitt jubileum lørdag den 

25. og søndag den 

26. oktober. Bjarne 

Staalstrøm og Leif Erik 

Andersen skal tale i 

møtene. En bok om 

«Hundre år med Betel», 

er under arbeid, og vil 

foreligge til høsten. 

Tekst og foto: Frank Søgaard 

SKI: Betel har møter søndager og 

tirsdager, og juniorene samles på 

torsdager. Menigheten har opplevd 

oppsving de senere årene, og 

nye mennesker har sluttet seg til 

virksomheten. På årsmøte den 15. 

april, vil det bli innsatt flere som 

menighetstjenere, og vennene ser 

med takknemlighet på hva som skjer 

i Betel. 

Å snu en nedadgående trend i en 

virksomhet, vet vennene i Betel en 

god del om. Det er et slit som ofte 

kan oppleves tøft. Men Bibelen sier 

at «Gud gir vekst», og det er dette 

vennene i Betel er spesielt åpne for. 

Etter en skikkelig renovering 

av lokalet for fire år siden, fikk 

menigheten god hjelp av Egil og 

Arne til å få et økonomisk fundament 

for virksomhetens videre drift. Flere 

andre har også hjulpet til, og mange 

ting begynner å fungere bra for Betel, 

– også rent økonomisk. 

Til jul i 2007, laget menigheten en 

del produkter som ble lagt ut for salg 

gjennom en katalog som ble sendt 

rundt til venner og kjente. Produktene 

besto av noen bøker, og ikke minst 

ulike CD-er av tidligere innspillinger 

av sangevangelistene Egil og Arne, 

Øystein Østerhus, Raymann Karlsen, 

Jon Ultvedt og Frank Søgaard. Noen 

få spesielle CD-serier av Egil og 

Arnes tidligere innspillinger var også 

for salg. 

Katalogen presenterte også taler av 

flere av våre avdøde forkynnere – M. 

K. Kleppe, Mattias Støve, Daniel 

Nilsen, Gustav Svennevik, Halvdan 

Hansen og Reidar Veiby. 

Det finnes ennå noen produkter igjen 

av disse, og dersom en skriver til 

Betel, Postboks 197, 1400 Ski, og ber 

om en katalog, vil denne bli tilsendt. 

Menighetslokalet i Betel er ganske 

lite, med plass til bare 70 mennesker. 

I de senere år har menigheten arbeidet 

med byggeplaner, og dette ser nå ut 

til å ordne seg. Tomten nåværende 

lokale er på, er stor, og det planlegges 

et større tilbygg på denne. Det gamle 

lokalet vil da bli brukt som kjøkken og 

lillesal. 

Det bor ca. 27.000 mennesker i Ski. 

I «Stor-Ski» er det ca. 100.000, 

og utfordringene er store for de få 

frimenigheter som er i byen. Dersom 

noen lesere av bladet planlegger å 

flytte til denne delen av Norge, er 

Ski et bra sted å bo, samtidig som 

Betel også er et bra alternativ for de 

som vil være med å bygge opp en ny 

virksomhet «i mulighetenes by». 

På menighetens internettsider, er det 

å finne både web-radio, og web-TV. 

Disse aktiviteter har brakt menigheten 

i kontakt med flere mennesker enn en 

var forberedt på, så kontaktflaten til 

«lille Betel» er blitt ganske stor. Har 

du familie og venner i nærmiljø til Ski 

– gjør gjerne Betel kjent for dem. 

17. mai prolog 

Rakel Jakobsen fra Klippen 

Vedavågen har produsert 

mange prologer, festtaler, 

sanger og dikt gjennom 

mange år. Her følger en 

prolog som hun for mange 

år siden fremførte under et 

møte på Klippen. 

PROLOG: 

Me takker deg Herre for landet du gav. 

Velsign kvar og ein på land som på hav. 

La freden og takken til deg alltid gå, 

og la oss i saman om sannheten stå. 

Velsign du vår konge, gje visdom og fred. 

For alle som styrer, du kunnskap dei gje. 

Så me kan få leva, som søster og bror, 

og ikkje forgløyme ditt levande ord. 

Vår fedrane arv me ikkje gløyme. 

Men djubt i vårt hjarta der må me den 

gøyme. 

Når Herren på huset og trua får byggja, 

då kan ingen vaktmann oss betre tryggja. 

Ha takk store Gud at du høyrer vår bøn. 

Av deg skal me alle ein dag få vår løn. 

Me lyfter vår tanke og sinn opp til deg, 

og veit at du fører oss inn på din veg. 

Me alle må takka og be for vårt land. 

At Herren må halda det alt i sin hand. 

Det er jo så trygt for han har jo all makt. 

Eg alltid er med deg, det har han jo sagt. 

Så la oss stå saman i gjerning og ord. 

Velsigna og elska vår neste på jord. 

Då skal me få leva i fridom og fred. 

Frå morgensol renn til i hav ho går ned. 

nr. 5 mai 2008 8 9

Gordon Tobiassen innledet til samtale under Distriktskonferansen i Fredrikstad. 

Distriksmøte i Østfold 


FREDRIKSTAD: Forstander Gordon 

Tobiassen innledet emnet, og pekte på 

vår tids store krise i dag i hjemmene, 

i ekteskapet, ved samboerforhold, 

ved skilsmisse, ved gjengifte og ved 

homofili. Forhold som i dag er store 

utfordringer for vårt samfunn, og for våre 

menigheter. 

Gordon Tobiassen pekte på at hans 

emne gjelder først og fremst de troende, 

og begrunnet dette med 1. Kor. 5;12- 

13. Hva har vel jeg med å dømme dem 

som er utenfor? Er det ikke dem som er 

innenfor, dere dømmer? Men dem som 

er utenfor, skal Gud dømme. Støt da den 

onde ut fra dere! 

Med Bibelen som utgangspunkt slo han 

fast at: Ekteskapet er innstiftet av Gud, 

det er for hele livet en bestående pakt, 

og det er monogamt. Derfor står det: 

... Til mann og kvinne skapte han dem. 

Gud velsignet dem og sa til dem; Vær 

fruktbare og bli mange. 1. Mos. 1;27-28 

Han påpekte også viktigheten av Matt. 

19;3-6: «Fariseerne kom da til ham for 

å friste ham, og de sa: Er det tillatt for 

en mann å skille seg fra sin hustru av 

hvilken som helst grunn? Han svarte 

og sa: Har dere ikke lest … Derfor, det 

som Gud har sammenføyd, det skal et 

menneske ikke skille». Rom. 7;2 og 1. 

Kor. 7;39 

Med henvisning til flere bibelsitater 

presiserte han at seksuelt samliv utenom 

ekteskapet er synd! Om skilsmisse sa 

han: 

– Når det gjelder skilsmisse, er dette 

et svært negativt ord, fordi det deler 

mennesker, og splitter relasjoner, som 

igjen rammer både barn og voksne. For 

den som er frelst taler Bibelen først og 

fremst om tilgivelse og gjenopprettelse. 

Dette må alltid være utgangspunktet i 

det rådgivende og sjelesørgeriske arbeid. 

Skilsmisse er i de aller fleste tilfeller 

en vanskelig og smertefull prosess som 

skaper mye vondt og lager dype sår. For 

noen tar det år å lege, for andre blir livet 

aldri godt igjen. 

Gordon påpekte at Bibelen gir tillatelse 

til skilsmisse. Grunnene her er ved 

Den 18. april ble det 

hold distriktsmøte for 

DFEF i Østfold. Nær 

50 menighetsledere og 

predikanter var møtt fram 

fra Halden, Sarpsborg, 

Saltnes, Rygge, Moss, 

Askim, Ski og selvsagt fra 

arrangørmenigheten Kristi 

Menighet i Fredrikstad. Til 

samtale var oppført emnet 

Ekteskap/skilsmisse/ 

samboerforhold og 

gjengifte, – ekskludering 

eller inkludering? 

Distriktsmøte med ekteskapet i fokus 

hor og utroskap, og også ved blandet 

ekteskap. Altså ekteskap mellom en 

troende og en vantro. 

Men da er det viktig at den kristne parten 

i et slikt forhold ikke tar initiativet til 

skilsmisse, det ligger på den ufrelste, den 

vantro parten, sa Tobiassen. 

Han mente også at Bibelen aksepterte 

andre årsaker som skilsmisse, for 

eksempel vold i ekteskapet, overgrep, 

insest, eller psykopati som er så 

uutholdelig, og påfører så pass mye 

skade for den krenkede part og barn, 

at skilsmisse blir den beste løsning for 

forholdet. 

– Selv om skilsmisse kan aksepteres også 

ut fra skriften, betraktes det alltid som et 

prinsipielt brudd på Guds gode vilje med 

ekteskapet. Der en eller flere grunner er 

en realitet må man først og fremst søke å 

styrke det bestående ekteskap. Er det en 

umulighet bør skilsmisse være absolutt 

siste utvei, avsluttet han dette punktet 

med. 

Om samboerforhold sa han: – I 

dag lever flere hundre tusen par i 

samboerforhold i Norge. Det har 

vært en stor konkurrerende faktor til 

ekteskapet i mange år. Myndighetene 

har latt samboere få så godt som alle 

ekteskapets fordeler uten at de trenger 

å ta ekteskapets ansvar og forpliktelser. 

Det viser seg at oppløsning av 

samboerforhold er fire ganger høyere enn 

for gifte. 

Bibelen taler ikke om samboerforhold, 

men ekteskap, med gjensidig forpliktelse 

ovenfor hverandre. 

Gordon stilte seg selv og forsamlingen et 

aktuelt spørsmål. 

– Hva med mennesker som har hatt flere 

samboerforhold bak seg, er de fri til å 

gifte seg? 

– I GT var samleie innledningen til 

ekteskapet. 

Svaret han selv ga, viser et problem 

som både samfunnsmessig og 

menighetsmessig gir oss noe å tenke på. 

– Utfordringen for menighetene i dag er 

at denne samlivsform sniker seg inn litt 

stilltiende uten at det blir påpekt. Det 

berører ikke bare de unge, men også 

svært mange voksne og eldre mennesker 

som er blitt alene og kaller seg kristne. 

Av økonomiske hensyn er det så mye 

bedre hevdes det! Hva med Guds 

velsignelse og velbehag over det vi gjør? 

Med Bibelen i hånden «loset» Gordon 

forsamlingen gjennom bibelens syn på 

gjengifte for de troende, og en merket 

både spenningen og interessen fra 

forsamlingen over emnet. 

Gordon kom også inn på vår holdning 

ovenfor de som var gjengifte i våre 

forsamlinger, og hvordan disse skulle 

møtes, – med «ekskludering» eller 

«inkludering»... 

Flere engasjerte seg i saken under den 

etterfølgende samtalen, og en av dem 

stilte forsamlingen følgende spørsmål: 

Hvor mange er det her i salen som har 

opplevd skilsmisse i sin nære familie? 

Forbauselsen var ganske stor over å se 

at mer enn halve forsamlingen rakte opp 

sine hender. 

Gjennom hele de frie venners historie, 

har man tradisjonelt vært mot skilsmisse 

av troende, og at de deretter ikke skal 

gifter seg igjen. Gordon Tobiassen var 

grundig forberedt til emnet, og istedenfor 

å referere dette store emnet – Gjengifte 

av troende – valgte vi å stille han noen 

konkrete spørsmål etter møtet. 

– Er det bibelsk forsvarlig av en troende 

å gifte seg etter at han eller hun har 

gjennomgått en skilsmisse? 

– Det er stort sett enighet om at 

skilsmisse aksepteres, men det deler seg 

i synet når det blir snakk og gjengifte. 

Ut fra flere skriftsteder gis det ikke noen 

rett til gjengifte for den troende så lenge 

første ektefelle lever, det stemples som 

synd. 

Noen fortolkere mener mulighetene 

for gjengifte er underforstått i Matt. 

5;32 og 19;9. I så fall gir unntaket med 

hor grunnlag både for skilsmisse og 

gjengifte. Noen forstår også uttrykket 

hos Paulus 1. Kor. 7;15 at den troende 

ektefelle som er skilt på grunn av blandet 

ekteskap, ikke skal føle seg bundet slik at 

man er fri til et nytt ekteskap 

Jeg forstår Jesu ord at han først og fremst 

sikter til skilsmisse, og at Paulus sikter 

til skyldspørsmålet, slik at den troende 

er fri i sin samvittighet. Paulus synes å 

forutsette at den som blir skilt, forblir 

å være ugift. Ved gjengifte blokkeres 

enhver mulighet for forsoning. 

– Når og hvordan brytes en ektepakt? 

– Det man lovet innfor Gud og 

mennesker om å være trofast, brytes når 

hor og utroskap kommer inn i bildet. 

Ekteskapspakten kan bare gjenopprettes 

hvis det skjer en erkjennelse av 

situasjonen og man kommer med 

bekjennelse overfor den man har sviktet 

og syndet mot. Er det da vilje hos den 

krenkede part til å tilgi, vil det resultere i 

forsoning og gjenopprettelse. 

– Men hvis da den ene parten har bedratt 

sin ektefelle en eller flere ganger, og 

det ikke er noen vilje til omvendelse og 

anger. Er den krenkede part som da ofte 

er uskyldig, fri til å gifte seg igjen? 

– Mye taler for det, hvert enkelt tilfelle er 

ofte så spesielt og må behandles hver for 

seg, derfor går det ikke an å sette opp en 

klar og entydig rettesnor her. 

– Hva så når en troende skiller seg og 

gifter seg igjen? 

– Dette er et av de vanskelige spørsmål 

vi som menighet og forkynnere oftere 

blir stilt ovenfor og må ta stilling til. 

Bibelen taler om bare en synd det ikke er 

tilgivelse for, det er å spotte Den Hellige 

Ånd. 

Når vi møter ektepar som er i den 

situasjon at de har vært gift før, må de 

først og fremst svare innfor Gud og 

hans ord for sine liv og gjerninger. Vi 

mennesker kan dømme og fordømme, 

men det er Herren som prøver hjertene 

og Han vet å felle en rettferdig dom. 

– Når slike kommer til menigheten og 

ønsker å ha tilhørighet der, hvordan skal 

vi så forholde oss? 

– Bibelen lærer at den er for syndere, 

frelst av nåde. Disse kan ha en brokete 

fortid, også hva familieforhold angår. 

Guds ord forutsetter at menigheten vil 

bestå av mennesker som er skilt og 

gift igjen. Derfor gir skriften spesielle 

retningslinjer for verv og tjenester i 

menigheten. 

– Hva med lederoppgaver for slike i 

menigheten? 

– Det må gjøres kjent hva Guds ord 

lærer om tjenester og verv i menigheten. 

Mennesker som er skilt og går til 

gjengifte, og samtidig står i en eller 

annen form for lederansvar i menigheten, 

må trekke seg tilbake. Dette på grunn av 

det forbilde den enkelte er. 

Distriktskonferansen var klart enige i 

at det var en kristen plikt å møte skilte 

og gjengifte på en inkluderende måte. 

I tidligere tider har både menigheter og 

enkeltpersoner vært altfor ekskluderende, 

og støtt fra seg mange mennesker 

i vanskeligheter, ut til enda større 

vanskeligheter. 

Det var ingen usikkerhet om møtets 

konklusjon. 

– DFEF må fortsatt tro og lære at 

ekteskapet er livslangt og monogamt. 

– At den ensliges stand er velsignet av 

Gud og representerer en stor ressurs i 

menigheten. 

– At den rette holdning, både for den 

som personlig rammes av skilsmisse og 

for menigheten, er å kunne gi tilgivelse, 

og at den som selv har opplevd Guds 

tilgivelse og kjærlighet må også vise 

andre tilgivelse og kjærlighet. 

nr. 5 mai 2008 10 11

Kjell Ohldieck talte inspirert Guds ord til den 

store forsamlingen. 

Stormøte i Askim: 

- Invasjon fra Mjøndalen 

Stormøte i Askim 

Tekst og foto.Frank Søgaard 

ASKIM: Søndag 13. april kom en 

buss med nær 50 passasjerer, og noen 

biler fylt med folk, fra Mjøndalen til 

Askim. Kjell Ohldieck var satt opp som 

taler, og menighetsmusikken fra Salem 

Mjøndalen skulle spille og synge. 

Misjonskirkens medlemmer var møtt 

godt fram, så salen var ganske fullsatt. 

Møteleder Ragnhild Kasbo ønsket 

den store forsamlingen velkommen, 

og det ble mye sang av både 

menighetsmusikken og lovsangskoret. 

En merket tidlig i møtet at dette ville 

bli en alle tiders trivelig og velsignet 

møtedag. Kjente og kjære sanger gledet, 

og det var inspirerende å se og høre at 

den tradisjonelle menighetsmusikken 

ikke var gått ut på dato. 

Ohldieck påpekte sterkt i sin forkynnelse 

nødvendigheten av å være det vi var kalt 

til, lys og salt i verden. 

– Om vi svikter i vår tjeneste og vårt kall 

fra Gud, hva skal da erstatte oss, spurte 

han. 

Det finnes ikke noe alternativ til oss, Vi 

Lovsangskoret fra Mjøndalen leder an. 

Det er ikke ofte det kommer en hel busslast med 

besøkende fra en forsamling til en annen i dag. Ofte 

kan det virke som om disse «stevnevaner» er over. Men 

heldigvis er ikke denne «gamle gode praksis» helt død. 

er saltets kraft! 

Ofte ser vi at folk 

og menigheter 

kompenserer 

krafttapet med 

erstatninger, men 

dette duger ikke 

til noe! 

Vår autoritet 

ligger i Jesus, – i 

hans kraft. Hans 

kraft er vår kraft. 

Bibelen gir oss 

en rik mulighet 

til å oppleve 

det apostlene 

opplevde, at « – 

med stor kraft bar 

apostlene fram 

budskapet om 

Jesus og hans oppstandelse». 

Her ligger svaret for evangeliets 

framgang. Her ligger svaret på 

forandring i positiv retning for Norge og 

det norske samfunn, avsluttet han. 

En stor menighetsmusikk fra Mjøndalen deltok i møtet. 

Etter møtet ble det kirkekaffe og kaker 

og smørbrød for de besøkende og for 

menigheten. Det ble god tid til å snakke 

med kjente og kjære venner, friske 

opp gode minner, og glede seg over 

at Guds velsignelser var rike både for 

virksomheten i Mjøndalen og i Askim. 

SOMMERSTEVNE 2008 

8.juli-13.juli 

Guds folk i verden 

PÅMELDINGSSKJEMA 

OBS: Bestillinger på rom/leil. Solstrand mottas FRA: 25. april kl 08.00. Bare på tlf: 916 18 148 

Påmeldingsgebyr må være innbetalt for å reservere plass/måltider. 

Du kan også melde deg på per e-post: solstrand@dfef.no 

Navn:__________________________________ 

Adr: _________________________________________ 

Postnr/sted:_____________________________ 

Tlf:____________________________________ 

E-post-adr:____________________________________ 

(OBS! Dokumenter og referater blir sendt som e-post) 

Antall familiemedlemmer Voksne 

Barn 0-2 år Barn 3-5 år 

Se info på: www.solstrand-camping.no 

OVERNATTING OG MÅLTIDER – ALTERNATIVER: 

Solstrand: Leiligheter kr. 6300.-, hytter kr. 3500-5000, rom kr. 2000-2500. Tillegg for å leie sengetøy 

Påmeldingsavgift kommer i tillegg til disse prisene. 

Bestillinger leilighet, hytte, rom: OBS! Fra kl 08.00 fredag 25. april – På telef. nr. 916 18 148 

Tilbakemelding m/bekreftelse for hva som kan tilbys. 

Plass til campingvogn (på jordet ved Solstrand) m/strøm kr. 200 – u/strøm kr. 175 pr. døgn. 

Plass til telt (på jordet ved Solstrand) kr. 100-150 pr. døgn (avhengig av størrelse, m/ eller u/strøm). 

Videre disponeres en del senger på HALD i Mandal (ca. 12 km fra hallen) Se avsnitt nedenfor! 

Predikanter/ misjonærer – tilbys privat innkvartering – kryss eventuelt av ovenfor. 

MÅLTIDER SOLSTRAND: 

Frokost kr. 50,- middag kr. 100,- kvelds kr. 50,-. Red. pris u/12 år – Ønskelig med forhåndsbestilling v/påmelding. 

Dersom kapasitet selges billetter dagen i forveien. 

Det blir også salg av grillmat og kaffe/kake m.m. på Solstrand. 

 

Barn 6-8 år 

Barn 9-12 år Ungdom 13-20 år 

Heltidsreisende predikant/ misjonær 

(Gjelder også pensjonerte heltidsreisende) 

Ønsker privat innkvartering (ja) (nei) 

Påmeldingsfrist 15. juni. 

Påmeldingsgebyr: Voksen Kr. 200,- 

Familie Kr. 300,- 

Ungdom Kr. 100,- 

Heltidsreisende predikanter og misjonærer m/ ektefeller/ barn får gratis kost. 

Gjelder også pensjonerte heltidsreisende. 

Antall pers. som ønsker måltidene. OBS! Påmeldingsfrist – 15.juni. 

Påmelding sendes til: 

SOLSTRAND CAMPING, 

Boks 102, 4523 SØR-AUDNEDAL 

Fax: 38259221 – tel. 38256437 - 91618148 

E-post: solstrand@dfef.no 

BESTILLING/ØNSKELISTE: 

Leilighet / hytte/ rom Solstrand bestilles 

pr. telefon 916 18 148 fra kl 08.00 fredag 25. april. 

---------------------------------------------------------------- 

Plass til campingvogn 

Med strøm Uten strøm 

Alle måltider – antall pers. 

Bare middager antall pers. 

Plass til telt 

BESTILLING – DIREKTE TIL HALD pensjonat MANDAL 

Rom av forskjellig størrelse og standard. Pris pr. døgn m/frokost kr. 280 - 390 pr. person. 

Påmeldingsgebyr i tillegg – Tillegg for leie av sengetøy 

Adr.: HALD pensjonat, 4516 MANDAL – Tlf. 382 60 100 – Fax: 382 60 101 – E-post: hald@hald.no 

Henvis til DFEF-sommerstevne ved bestilling. 

OBS! På Hald MÅ du bestille FØR 1. mai. (Etter den tid går våre rettigheter ut, og du må stille i kø med andre om plass). 

KONTONUMMER FOR INNBETALING AV PÅMELDINGSAVGIFT: 3138.10.71254 

VELKOMMEN I JESU NAVN TIL DFEF`s sommerstevne 2008. 

BE FOR STEVNET 

Påmelding innen 15. juni. 

Hytter og leiligheter 

FULLT! 

nr. 5 mai 2008 12 13

Kristi Menighet har hatt mange kjente predikanter som forstandere opp gjennom 

årene. Menigheten er «av god gammel årgang», og aktivitetsnivået har alltid vært 

stort. Flere kjente forkynnere i DFEF har vært forstandere der. De mest kjente i «nyere 

tid» er vel kanskje Halvdan Hansen, Reidar Veiby, Leif Erik Andersen, Lyder Eng, Jon 

Ultvedt, og John W. Sørensen. 

Kristi Menighet, Fredrikstad: 

- Veldig bra, men rom for forbedring 

Kristi Menighet 


FREDRIKSTAD: Fra egne rekker har 

Ragnar Pedersen, Arvid Rasmussen, og 

Arne Pedersen gjort en fremragende jobb 

som forstandere i menigheten ved siden 

av sitt daglige arbeid. 

Når en får en innføring i hvilket 

engasjement menigheten har internt 

og eksternt i sin virksomhet, kan det 

ta pusten fra mange. Ved siden av 

forstanderen, har de hatt besøk av 

predikanter fra inn- og utland, og 

sanggrupper og sangere har besøkt dem 

fra fjernt og nært. Fredrikstad er en stor 

by, og det virker som om menigheten 

virkelig har tatt på seg et stort ansvar for 

denne. 

I dag ledes menigheten av forstanderen 

Betel Volda 

Gordon Tobiassen. Han kom til Kristi 

Menighet som forstander i 2006, og han 

har et solid eldsteråd til å hjelpe seg i 

virksomheten, bestående av Erik Skaar, 

Øyvind Arnesen, Rolf Gabrielsen, Kai 

Jensen, Erik Laukhammer og Ragnar 

Pedersen. 

I 2007 kunne de hilse flere ny 

medlemmer velkommen, og dåpsvannet 

var også i bevegelse. 

Flere trofaste medlemmer døde i året 

som gikk, og den mest kjente av dem var 

vel en tidligere forstander i menigheten, 

Rolf Sandhaug. På 1950-tallet skrev 

han en bok som heter: «Så var det 

alvor allikevel!» Boken talte om Jesu 

gjenkomst, og hva som skjedde både 

med frelste og ufrelste i dagene før og 

etter denne hendelsen. Som ung gutt var 

dette en bok som betydde mye for meg i 

min omvendelse til Gud, og boken fikk 

nok klarsynet fram hos svært mange av 

M40, Oslo 

min generasjon den gang. 

Menigheten har valgt å satse på barn 

og ungdom. Søndagsskolen teller ikke 

mange i dag, men de har lærekrefter til 

dette arbeidet som er sterke i Guds ord. 

Ledere er: Turid Arnesen, Hans-Peder 

Larsen, Elise Bjørling, Emma Anderson 

og Hanne Bjørling. Disse er klare til 

å ta imot en stor økning av barn til 

søndagskolen. 

Juniorarbeidet dekker en aldersgruppe 

fra 6 år til 12 år. Lederne legger stor vekt 

på andakten i samlingene, hvor de ber 

markert for ulike forhold, og synger med 

dem. De legger stor vekt på at barna selv 

skal delta i samlingene, og oppmuntrer 

dem til å fortelle fra sine egne liv. Barna 

er flinke til å komme fram med egne 

bønneemner, som markert og åpent blir 

nevnt i fellesbønnen. 

Til sang og glede benytter de både 

keybord og trekkspill, og har hobby- 

og hyggestunder med loddsalg og 

premier. De støtter en jente i Bolivia med 

fortjenesten. 

Ungdomsarbeidet har i utgangspunktet 

samling annen hver fredag i menighetens 

kjellerstue. Her opplever ungdommene 

et miljø de kan kjenne seg hjemme i, 

og hvor de kan bli trygge på hverandre. 

Ungdomsarbeidet er et samarbeid 

mellom menighetene Filadelfia, Bless, 

og Kristi Menighet. Ofte kommer det 

ungdommer fra både Moss, Rygge 

og Rakkestad til samlingene. Antall 

frammøtte til ungdomsmøtene har vært 

helt opp i 70. 

Radioarbeidet til menigheten har pågått i 

mange år. Menigheten har sendinger over 

Radio Øst, og sendingene når østsiden og 

vestsiden av Oslofjorden. Mange ringer 

inn sitt bønnebegjær, og menigheten har 

telefonvakt til hvert program de sender. 

Faste ledere for radioprogrammet er Ivar 

Fuglaas og Øivind Arnesen. Per Willy 

Edvardsen har ansvaret for de søndags 

formiddagsmøtene som sendes fra 

menigheten over Radio Øst. 

Menigheten driver også en bokkafe, 

– K.M.Senteret. Denne har åpent hver 

tirsdag til fredag kl. 10.30 til 14.30. Her 

selges det en del CD-er, Dvd-kassetter, 

kort, og bøker. Traktater deles flittig ut til 

folk som stikker innom for å ta en kaffe 

og litt kaker, før de haster videre til en 

stresset og slitsom dag. 

Mange «tilfeldige» finner veien til 

senteret, og vertskapet i KMS er 

påpasselige med å drive evangelisering 

ovenfor møtefremmede mennesker. 

Stedet er en liten «oase» midt i 

Fredrikstad. Flere ganger når jeg selv har 

vært innom byen, har jeg vært nøye på 

å stikke innom, treffe venner, og få en 

hyggelig prat. 

Misjonsarbeidet i menigheten er også 

en veldig aktiv del av virksomheten. 

«Misjonsringen» har samling annen hver 

tirsdag formiddag, og fokuset er satt på 

misjonsinformasjon, bønn, oppbyggelse 

i troen for de frelste, og innsamling av 

midler til ulike misjonærer. 

Kai Jensen leder menighetens 

internasjonale arbeid, det vil si arbeid 

blant innvandrere. Menigheten har satt 

inn stor kraft i dette arbeid, og det har så 

langt gitt rike frukter. 

Musikklivet er rikt i menigheten. De har 

både familiekor og menighetsmusikk, og 

ikke minst solosangere. 

Forstanderen, Gordon Tobiassen, har i 

Kristi Menighet en meget god plattform 

å stå på for å utvide virksomheten, og 

oppleve å nå nye og store målgrupper. 

Menigheten virker organisert på en sunn 

måte, og det ser ut som at de har et bra 

grunnlag for å ta i mot både barn og 

voksne i større antall en flere egentlig 

reflekterer over. 

Nå vi som forkynnere reiser rundt og 

besøker en del av våre menigheter, ser vi 

ofte at disse ikke er spesielt ressurssterke 

til å kunne ta imot nye mennesker. Kristi 

Menighet i Fredrikstad er ressurssterk, og 

det skal bli spennende å se utviklingen til 

menigheten fremover. I «gamle dager» 

opplevde vi ofte at de større menighetene 

i et distrikt hjalp de mindre på ulike 

måter. Kanskje vi vil oppleve at det fra 

Kristi Menighet i Fredrikstad vil utbre 

seg velsignelse til store deler av nedre 

Østfold. La oss be om det. 

I samtale med både Gordon Tobiassen 

og Kai Jensen om hvordan det går i 

menigheten, får vi svaret: – Veldig bra, 

men det er rom for forbedring! 

Menigheten har aktiviteter i Volda, Nordre Vartdal, Hareid 

og Skodje. I selve Volda har de faste aktiviteter på tirsdager, 

torsdager og søndager. I den siste tiden har menigheten hatt 

besøk av Stig Lekardal, Roar Halvorsen Strat, Hanne og 

Vidar Brautaset, Maria Sætre, A. Kragenes og T. Halvorsen. 

Rune Einarborg og Cliff Msiaki besøkte menigheten sist i 

april. 

– hadde i april måned besøk av blant andre, Terje Rygh. 

30. april hadde de besøk av Curt Westman, som talte i 

«Onsdagsbibelskolen». Temaet hans var «Hva har du i 

hånden»? 4. mai talte David Helmikstøl i menigheten, og 

Arne Servan talte 7. mai. 

På onsdagsbibelskolen 21. mai taler Astri Verdal. 

Menigheten har faste møter hver søndag kl. 11.00, og 

«Bønnens time» på tirsdager kl. 20.00. 

Betel, Harestua 

20. april hadde menigheten konsert med Kordial, og Harald Avtjern holdt en appell. Harald Avtjern er menighetsbarn i Betel, og 

har tidligere vært lærer på Ansgar Bibelskole gjennom mange år. 27. april hadde menigheten dåp. Ungdomskoret Joy sang, og 

Øivind Stenbråten talte. 

4. mai hadde menigheten familiemøte. Ingar Wold talte, og ungdomskoret sang. 2. pinsedag talte Øivind Stenbråten. 

Søndag den 18. mai er det møte, med sang av FM-teamet. Grete Hveding taler i møte 25. mai, og ungdomskoret synger. I juni 

får menigheten besøk av David Flanders, Leif Jakobsen og Kari Berg. 

nr. 5 mai 2008 14 15

Fredag 7. og lørdag 

8. juni er det Sang- og 

musikkfestival på Oven. 

Programmet under disse 

to dagene er stort og 

aktivt, og OSS (Oven 

Super-Supportere) som 

arrangerer festivalen, har 

det meste under kontroll. 

Jan Olav Høines hadde ikke selv sitteplass 

under konserten med Gutane på Saron. 

Jan Olav Høines brenner 

for å nå flere ikke-kristne 

på Karmøy. I menigheten 

har han et spesielt ansvar 

i forhold til utadrettet 

virksomhet, og har stadig 

et arrangement han 

arbeider med. 

Sang- og Musikkfestival 

- Nøden for ikke-kristne driver meg 

på Oven 7. og 8. juni 

Sang og musikkfestival, Oven 

Tekst og foto.Frank Søgaard 

OVEN: OSS består av Oven-veteraner, 

og dugnadsarbeidere på leirstedet. De 

foreløpige «medlemmer» av OSS er 

Terje Søgaard (opphavsmannen til OSS), 

Jan Erik Pettersen, Fritz Martinsen, Kai 

Jensen og Frank Søgaard, som står for 

arrangementet, og en hel del andre fra 

ulike menigheter rundt om på Østlandet. 

OSS vil bli presentert nærmere i neste nr. 

av DGB. 

Fredag kveld den 7. juni kl. 19.00 

starter festivalen. Det blir en skikkelig 

«Country-kveld» med evangeliske sanger 

sterkt knyttet opp til kjente amerikanske 

kristne artister. 

Lørdag morgen blir det båttur, med 

muligheter for å fiske, både for unge 

og eldre. På tidlig ettermiddag blir det 

arrangementer under tittelen; «Bli kjent 

med hverandre». 

Kl. 16.00 blir det «Friske takter 

med Aage-sanger», og kl. 19.30 

blir det «Sanger som lever», – fra 

bedehusmiljøet. 

Festivalens husband «OSS», består av 

meget bra musikere. Instrumentene de 

trakterer er mange, piano, trekkspill, 

elgitarer, elbass, mandolin, fiolin, 

saksofon, trommer, klarinett, steelgitar 

og keyboard. Bandet OSS vil få sin debut 

på festivalen. Musikerne er (alle tilhører 

DFEF): Dag Arne Saltnes, Morten 

Bjerknes, Anker Falk, Frode Falk, Bjørn 

Tangen, Jonny Hermansen, Kai Jensen, 

Kjell Høydebråten og Øyvind Larsen. 

Sangere er: Dag Arne Saltnes, Jan Erik 

Pettersen, Bjørn Tangen, Raymann 

Karlsen, Frank Søgaard, Gordon 

Tobiassen, Morten Bjerknes, trioen SML, 

lovsangsgruppa Dino, David Langeland, 

Anne Arnesen og Falkeklubben. 

Flere av sangerne spiller egne 

instrumenter, og har også med egne 

musikere. 

Oven innbyr til gratis camping og 

overnatting i «sovebrakka» hele helgen. 

Kiosken blir åpen for vanlig salg av 

leskedrikk, pølser og lomper, og andre 

vanlige kioskvarer. 

For de som ikke blir med på båttur lørdag 

formiddag, blir det musikkaktiviteter. 

Flere «trekkspillere» har meldt sin 

ankomst, så det blir et skikkelig 

«trekkspillmiljø» både inne og ute. 

Vi får helt spesielle gjester til festivalen 

på lørdagen. En større gruppe fra «Holy 

Riders» kommer, og dette vil nok glede 

mange motorsykkelentusiaster. 

OSS sender i disse dager ut 

brosjyremateriell til alle kirkelige og 

frikirkelige menigheter på østsiden 

av Oslofjorden, samt DFEF på 

hele Østlandet. Både den kristne 

dagspressen, de kristne TV-stasjonene 

og lokalradioene blir benyttet for å 

gjøre festivalen kjent. I tillegg blir det 

sendt ut ca. 600 målrettede brever til 

privatpersoner. 

Trenger du overnatting, kan du 

kontakte Terje Søgaard, tlf.: 908 

53 905. Sengeplass bør bestilles ganske 

umiddelbart, da Oven kun disponerer 

40 senger. Det er gratis overnatting. 

Sengetøy må den enkelte selv ta med seg. 

Har du campingvogn, anbefaler vi deg 

å ta denne med for overnatting. Det er 

gratis å ha campingvognen på Oven 

denne helgen, men det må betales for 

strømtilkobling. 

Ønsker du ekstra med festivalbrosjyrer til 

utdeling i ditt nærmiljø, kan du kontakte; 

Frank Søgaard, Postboks 159, 1801 

Askim. Tlf. 916 36 610, eller 

e-meil: betel.ski@c2i.net. 

Du finner også info om festivalen på 

www.betelkirken.net 

Saron satser utadrettet 

Ttekst og foto. Leif Frode Svendsen 

KARMØY: Det er konsert med Gutane 

fra Vennesla på Saron Åkrehamn. 

Ti minutter før konserten starter er 

lokalet stappfullt, og vi treffer noen 

av menighetens egne folk som kjører 

hjem igjen. Mens Sarons egen Albert 

Aanensen «fyrer» opp med noen 

sanger jobbes det febrilsk med å få til 

videooverføring til matsalen i kjelleren. 

Med nyrenovert, flott lokale satser 

Saron Åkrehamn som aldri før. Flere 

arrangement retter seg mot ikke-kristne, 

og for en tid tilbake var det syv sjeler 

som bekjente at de ville bli kristne. 

Slike bilder vil vi gjerne se fra alle våre 

forsamlinger; en fullsatt sal samlet for å høre 

om Jesus! 

Som «primus motor» i arbeidet står Jan 

Olav Høines, en av menighetens egne. 

Fra barnsben av har han vært aktivt med 

på Saron, og har i dag et spesielt ansvar 

i forhold til det utadrettede arbeidet. Han 

har tidligere vært aktiv i idrettslaget, og 

har derfor over mange år opparbeidet seg 

en stor kontaktflate. 

– Det er flere årsaker til engasjementet 

mitt, men først og fremst har jeg stor nød 

for folk. Jeg kan være ute på en kjøretur, 

se folk jeg ikke kjenner og få nød for 

dem. På samme tid er jeg stolt over 

menigheten vår og det jeg tror på, og 

ønsker at andre skal få oppleve Jesus og 

menigheten, sier Høines. 

Med en «evangelist» i magen, er han 

ikke redd for å ta kontakt med folk. 

– Flere ganger har 

jeg vært på besøk til 

forskjellige folk, og har 

da menighetsarbeideren, 

Kristine Midtun med 

meg. Vi har kjøpt inn 

100 CD-er av Albert 

Aanensen og trykket 

opp en folder med 

informasjon om og 

bilder fra menigheten. 

Vi har også et ark med 

hva DFEF står for. Før 

vi besøker folk, ringer 

vi dem, og avtaler når 

vi kommer og hvor 

lenge vi blir. Egentlig 

ber vi om 15 minutter, men mange 

ganger har vi sittet i timevis og pratet om 

kristendom, sier Høines. 

Responsen fra disse besøkene har ikke 

uteblitt, og gjennom andre har de hørt at 

folk har satt veldig stor pris på besøket. 

– I og med at dette har fungert så bra, 

ønsker vi å forbedre opplegget rundt 

besøkene. Neste gang ville det vært 

veldig bra hvis en bønnegruppe ba mens 

vi gikk ut. Ja, vi opplevde det positivt å 

besøke folk, men på samme tid merket vi 

åndskampen. 

En fredag i måneden arrangerer 

menigheten kafétreff, hvor Jan Olav har 

ansvaret sammen med Arvid Alsaker. 

– På kafétreffene er det alltid noen 

møtefremmede innom. Her kan 

programmet bestå av en minikonsert og 

foredrag. Hver gang intervjuer vi også 

en «saronitt» om frelse, troen og hvorfor 

de går i menigheten. Hele settingen er 

uhøytidelig, vi sitter rundt småbord og 

eter i lag. 

Til høsten har Jan Olav allerede 

flere planer klar for flere utadrettede 

arrangement. Han har nært samarbeid 

med eldstebrødrene, og deler gjerne 

drømmene sine med dem. 

– Vi har flere konserter på gang til 

høsten, vi får besøk av Hermon Forlag 

sjefen Svein Andersen og andre ting. 

En planleggingsgruppe er også nedsatt 

for en «Reunion» for alle som har gått i 

ungdomskoret gjennom årene. 

nr. 5 mai 2008 16 17

Veien til sann, åndelig oppvåkning 

Prekenen - del 1 

Carter Colon, Senior Pastor 

Times Square, New York 

Vi trenger en åndelig 

oppvåkning! Altfor mange 

har mistet retningen, 

fokuset i vandringen med 

Jesus, slik at de ikke er 

oppmerksomme på hva 

Gud kan utrette i deres liv. 

Sann åndelig oppvåkning 

Hva er sann åndelig oppvåkning? Det 

er når Gud har total frihet til å tale inn 

i våre liv og det er ingen motstand mot 

Hans stemme. Ta et blikk til 1. Mosebok. 

I begynnelsen, var det ingenting, alt 

var uformet og tomt. Den Hellige Ånd 

svevde over vannene, og Gud talte. 

Som han talte, lys ble skapt og skilt fra 

mørket; tørt land kom til syne, skilt fra 

vannene. Levende ting – fisk, fugler og 

andre levende skapninger. Ingenting 

kunne stå imot Guds røst. Herren formet 

mennesket av jordens støv og blåste 

livets ånde inn i hans nesebor. Han 

skapte mennesket i sitt bilde. 

Hvorfor skulle du være overrasket over 

å lære at Herren virker på samme måte 

i våre dager? I det Hans ord blir talt, 

og et åpent hjerte tar imot uten tvil og 

motstand, kan det mirakuløse begynne å 

skje. Livet stråler fram hvor det engang 

kun var død. 

Intelligent tale 

Apostelen Johannes kjente Jesus og 

vandret sammen med Ham. Han hadde 

åpnet sitt hjerte for Guds kjærlighet og 

beskrev seg selv som disippelen Jesus 

elsket. Apostelens åpenhet til Guds 

kjærlighet brøt ned all motstand i hans 

ånd og sinn og han ble i stand til å motta 

åpenbaring fra Gud. Det er så veldig få 

i enhver generasjon som i det hele tatt 

begynner å se dette, men Johannes så at 

i Jesus Kristus var totaliteten og fylden 

av Gud. 

I Johannes evangelium 1;1-4, skriver 

Johannes om veien til sann åndelig 

oppvåkning. «I begynnelsen var Ordet, 

og Ordet var hos Gud, og Ordet var 

Gud. Alt ble til ved Ham, og uten Ham 

ble ingenting til av det som ble til. I 

ham var liv, og livet var menneskenes 

lys.” Betydningen av uttrykket «ordet» 

i det greske, nye testamentet er logos, 

eller intelligent tale. I begynnelsen 

var intelligent tale, men ikke bare tale 

inneholdende all kunnskap, men i vers 

tre leser vi: «Alt ble til ved Ham, og uten 

Ham ble ingenting til av det som ble 

til». Ikke bare har han uttalt intelligente 

ord, men Gud hadde kraft til å skape alle 

ting. I Hebreerne 11;3 leser vi: «Ved tro 

forstår vi at verden ble formet ved Guds 

ord; at de ting som sees, ikke ble til av de 

synlige ting». 

Uintelligent tale 

Uintelligent tale kommer fra Satan, og 

var først introdusert i Edens Hage. Det 

er talen til en skapning skapt av Gud 

som har opphøyd seg selv over Guds 

kunnskap og begynt å stå imot hva som 

ble talt av Gud. 

«Har Gud virkelig sagt?» Mener 

Han virkelig dette? Er virkelig Gud 

den høyeste autoritet? Er det ikke en 

annen, bedre vei? Kan vi ikke bli som 

Gud? Denne uintelligente tale inntok 

fullstendig mennesket, idet han valgte å 

tro på Satan og syndet mot Gud. 

«I de siste dager vil menneskene bli 

fanget av tomme ord fra dem som ønsker 

deres penger og hengivenhet.» 

I dag er det ingen grenser for den 

uintelligente tale som foregår i samfunnet 

vårt. Bibelen forteller at de siste dager 

vil bli kjennetegnet av kjødelig visdom, 

og uintelligent tale. Bibelen bærer vitne 

om dette: «Men det stod også fram 

falske profeter blant folket, slik det også 

skal komme falske lærere blant dere. 

I hemmelighet skal de føre inn falske 

lærdommer som leder til fortapelse. De 

skal fornekte den Herre som kjøpte dem, 

og føre over seg selv en brå fortapelse. 

Og mange skal følge etter på deres veier 

til fortapelse, og på grunn av dem skal 

sannheten vei bli spottet. Med grådighet 

og forførende ord skal de utnytte dere. I 

lange tider har dommen over dem ikke 

vært uvirksom, og deres fortapelse skal 

ikke slumre.» 

Det er lærere gjennom historien og i 

våre dager, som legger bort Jesu Kristi 

absolutte sannhet, og tar kontroll over det 

som tilhører Kristus. Med andre ord, de 

blir lærere som fornekter den Herre som 

vant dem. Å ja – de vil mektig si ut Hans 

navn, men de vil fornekte Hans ledelse 

og Herrevelde. De vil fornekte det 

faktum at kun Jesus Kristus har autoritet 

til å tale inn i deres liv og lede og herske 

over dem. Hvis vi virkelig er Hans sanne 

etterfølgere, vil vi ikke stå imot det som 

Han taler inn i våre i våre hjerter, men 

følge det som det aller viktigste i livet. 

Disse lærerne vil presentere en annen 

vei, som satan gjorde, som er over Guds 

veier. De vil lære en annen måte å bli 

åndelig på, en annen til å oppnå det 

som bare Gud kan gjøre i en persons 

liv. De vil presentere en annen måte å 

finne lykke, en annen vei for å oppnå 

god helse, en annen måte å bli hellig på, 

andre måter og ord som ikke er forenlig 

med Guds ord. 

I de siste dager vil mange bli fanget av 

tomme ord fra dem som ønsker deres 

penger og hengivenhet. I 2. Peter 2;19, 

advarer Bibelen oss med at under disse 

lærere og påvirkning, vil du bli en slave 

under fordervelsen. 2. Timoteus 3;5 

slår klart fast de vil ha en ytre form for 

gudsfrykt, men mangle en indre, sann 

og forvandlende kraft. En religion hvor 

mennesket er i sentrum, er en religion 

i de siste tider. Det vil ikke være Guds 

stemme, men heller uintelligent tale. 

Paulus sier at de vil bli forledet fra Guds 

sannhet til fabler, historier og tomme 

ord. Alt dette kan jo lede mennesket til 

å forsøke å forme seg selv til noe som 

ligner Gud. Men det vil ikke bli noe 

kraft til forandring, for kun hvor Guds 

stemme og Hans ord lyder, vil det være 

forvandlende kraft tilstede. 

For Gud er alt mulig, og Han kan forvandle ditt liv ved 

kun å tale ett ord. 

Guds ord gir liv 

Apostelen Paulus sier at hvis et 

menneske er i Kristus, er han en ny 

skapning, fylt av nytt liv. De gamle 

tingene i ham dør bort, forsvinner, og 

det nye livet formes i hans indre. Mørke 

forsvinner og lyset kommer. Det er stor 

forskjell på ting som før pleide å være 

grå og tåkete. Nå forstår han klart hva 

som er fra Gud og ikke fra Gud. Han 

begynner å kjenne igjen stemmen til 

Gud. Jesus sa: «Mine sauer hører Min 

røst, og Jeg kjenner dem, og de følger 

Meg... Heller ikke skal noen rive dem 

ut av Min hånd.» (Johannes 10;27-29). 

I Johannes 1;4 står det: «I Ham var liv, 

og livet var menneskenes lys.» Uttrykket 

«liv» – zoe – betyr det høyeste og beste, 

som er hva Kristus er. I Ham er alt hva 

du noensinne vil lengte og hige etter. Du 

vil ikke finne det i en religion, selvstrev, 

eller ved å «pumpe» deg opp for å bli 

en bedre person. Alt hva du noen gang 

har lengtet etter i livet finner du Kristus 

Jesus. 

Bare mennesket motstår Gud 

Markus som øyenvitne skildrer kraften i 

Den første kjærlighet 

ordene Jesus talte, idet disiplene befant 

seg i en forferdelig storm på Galileasjøen. 

Jesus sov i båten fram til disiplene 

ropte på hjelp fra Ham. «Mester bryr 

du deg ikke om at vi går under?» Ut fra 

Bibelen, ser vi at Jesus reiser seg opp, 

med stormen midt i mot og sier tre, enkle 

ord: «Stille! Vær rolig!» Vinden stoppet 

umiddelbart og bølgene avtok. Stor frykt 

kom over disiplene, som sa: «Hvem kan 

Dette være, siden til og med vinden og 

sjøen adlyder Ham?» (Markus 4;35-41). 

Bare mennesket var skapt med en vilje til 

å stå imot Gud. Naturen kan ikke motstå 

Han når Han taler; vinden og bølgene 

måtte bli stille, og adlyde Guds stemme. 

Tenk på Jesu frammøte ved graven til 

Lasarus. Han stod ved graven, og til tross 

for all vantroen rundt Han, ropte Han 

ut: «Lasarus! Kom ut!» Den eneste som 

ikke kunne motstå Hans stemme var en 

død mann. Er ikke det ironisk? Alle de 

andre var full av vantro og tvil, men den 

døde mannen hørte han... For Gud er alt 

mulig, og Han kan forvandle ditt liv med 

bare ett ord. 

Fortsetter neste nummer 

”Men jeg har imot deg at du har forlatt din første 

kjærlighet” Åp 2,4. 

Det blir ofte sagt om den første 

kjærlighet at det er snakk om den første 

brusende forelskelsen. 

Men dette verset kan tolkes på en annen 

måte. 

Det greske ordet for ”første” er protos. 

Som kan bety først i tid, sted eller 

verdighet/rangering. 

Akkurat den samme formen av dette 

ordet i Åp 2,4, brukes også i Luk 15,22: 

”…Ta fram den beste kledningen og ha 

den på ham.…” 

Det ordet er oversatt med det norske 

ordet ”beste”, som altså kan oversettes 

med ”den første kledningen”. Det er altså 

snakk om den kledningen som er den 

fineste, først i rang eller verdighet. 

Igjen blir den samme formen av dette 

ordet brukt i Matt 22,37-38: 

”… Du skal elske Herren din Gud av 

hele ditt hjerte og av hele din sjel og av 

all din forstand. Dette er det største og 

første bud.” 

Første her har nok flere betydninger. Det 

var det første bud i loven, først i tid kan 

en si, men det var også det viktigste bud, 

først i rang altså. Å elske Herren av hele 

ditt hjerte er det viktigste budet. 

Flere bibeltolkere mener også at det her i 

Solskinnsord 

Guds nærhet 

Kom inn i Guds nærhet 

vær innfor han, 

da får du kjenne salvelsen 

fra det blødende Guds lam. 

Han gir deg næring 

Han gir deg liv, 

Strømmer i fra kilden 

gir kraft i visne siv. 

Å være innenfor Herren, 

å leve i Guds ord, 

gir livet verd å leve, 

gir lys på mørklagt jord. 

Du vokser i hans nærhet, 

du modnes dag for dag, 

alene er du fattig, 

du får kraft ved hans hjerteslag. 

Gunn Synnøve Hammersland, 

Mosterhamn 

Hεlτ grεΣκ 

I denne spalten går bibellærer 

Vidar Tjomsland inn på det 

greske grunnspråket og gir oss 

et spennende innblikk i skriftord 

i Det Nye Testamentet. 

Åp 2,4 ikke er snakk om først i tid, altså 

den første forelskelsen, men at det er 

snakk om først i rang. At de hadde forlat 

den ypperste kjærlighet, som altså er å 

elske Gud over alt, av hele ditt hjerte og 

sjel..” 

Det er vel muligens første når 

forelskelsens tid er over at den ekte 

kjærligheten vil vise seg, at det å elske 

koster noe. At kjærligheten blir et valg. 

Jeg tror at det her i Åp 2,4 er snakk om 

å elske Gud over alt, selv om det koster 

deg mye og det ikke alltid føles så godt. 

Det er snakk om å legge ned sitt eget liv, 

og leve for Gud. 

nr. 5 mai 2008 18 19

Bakgrunn: 

Torbjørn Arnesen er en av DFEFs mest aktive forkynnere, 

og vil framover ta leseren med inn 

i budskapet om Kristus i Høysangen. 

Signe Kristine fikk med seg en sjekk på 5000 kroner til 

Brasil. 

Signe Kristine i Brasil 

Kjæreste Jesus 

(Melodi: Du er den ende jag aldrig kan 

glømme (Lill Lindfoss)) 

Kjæreste Jesus, du ville forløse 

Din miskunn og kjærlighet over oss øse. 

Ja, unge og gamle 

Du ville dem samle 

Men tenk at det ville de ei. 

Du kaller på hjertene enda tålmodig 

Men mennesket er både sta og hovmodig 

Og skjønner ei frelsen fra korset så 

blodig. 

Du ofret jo at der for oss. 

Du tukter oss, vokter, så vi ei skal falle 

Du ville jo formane og elske oss alle 

Ut i fra synd og ulydighet kalle 

Det vil du så gjerne hver dag. 

Vi takker deg trofaste, kjærlige Fader 

For alle de gode du gir fra ditt lager. 

Du teller våre hodehår, teller de dager 

Som vi alle skal leve på jord. 

Når dagene våre på jorden er over 

Vi legges i graven, og stille vi sover 

Til soldagen gryr, og basunen den lyder 

Du vekker oss opp til nytt liv. 

Innsendt av Astrid Gyland, Evangeliehuset 

Stavanger 

Sarons blomst – brudgommens lilje 

– del 2 

«Som en lilje blant torner, slik er min venninne 

(elskede) blant de unge kvinner” 

(Høysangen 2, 2) 

Her kommer Kongens umiddelbare svar som 

overveldende respons på brudens ydmykhet. I hans øyne 

er hun liljen, og alle de andre er som torner. 

”Ydmykhet går forut for ære”, sier skriften 

(Ordspråkene 15, 33). 

Kan vi innse at vi er kun ringe og små 

- og Han så utfattelig stor, og er villig til av hjertet å 

ydmyke oss under hans veldige hånd, 

så blir vi løftet opp (1. Peter 5, 6). 

Den stolte derimot står Herren imot. 

Denne stolthet er et utslag av de omtalte torner. 

De er heller ikke plantet, men vokser opp 

av jorden og illustrerer alt i vår egen natur 

med alle tenkelige og utenkelige utslag. 

Ja, alt hva vi kan prestere i det naturlige 

etter vårt eget forgodtbefinnende, 

er som torner for Gud og holder ikke mål etter 

himmelsk standard. 

Vi bør merke oss at de unge kvinner, 

som bruden blir sammenlignet med, 

ikke er Jerusalems døtre, men mennesker som ikke 

har opplevd frelsens under og forvandling 

og dermed fremdeles lever i sine synder. 

Men tenk, at midt i verden som ligger i det onde, 

full av torner, så står frelsesdøren åpen. 

Ja, vidt åpen slik at den som vil kan komme, 

helt uforskyldt av nåde, å bli en Herrens lilje. 

Barneside 

Tekst og foto: Leif Frode Svendsen 

Tenpluggen bestemte seg 

for å støtte Turid Dahls 

arbeid blant slumbarn i Sao 

Paolo, og sendte en sjekk 

på 5000 kroner med Signe 

Kristine. 

Hun leverte sjekken til 

misjonæren 

I Skudenes er det en trofast gjeng som 

samles på Tenpluggen. Blant disse er Signe 

Kristine Midtun, som tidligere i år var på en 

spennende tur til Brasil. 

Alle slumbarna som får hjelp av Turid og Karl (de er 

misjonærer) har faddere i Norge. Det er folk som 

støtter dem. Her ser vi Signe Kristine sammen med sitt 

fadderbarn. 

Turid Dahl, som ble 

kjempeglad over gaven. 

Pengene vil hun bruke 

til å kjøpe inn flere 

lekeapparater til barna. 

Du vet kanskje at 

misjonæren Turid Dahl 

hjelper over 130 barn 

og tenåringer i byen Sao 

Paolo i Brasil? Disse barna 

bor i slumområder. Et 

slumområde er et veldig 

fattig sted, hvor folk setter 

opp hytter som de bor i. 

Dessverre må mange stjele 

for å overleve. Men takket 

være arbeidet til Turid 

og mannen Karl er det 

mange som får 

hjelp. Signe 

Signe Kristine koser seg 

sammen med misjonæren 

Turid Dahl. 

Kristine var på spennende 

besøk inne i slummen. Her 

besøkte hun fadderbarnet 

sitt og hilste på flere barn 

og familier. 

Vel hjemme i Norge og 

tilbake på Tenpluggen, 

fortalte Signe Kristine om 

turen sin til alle de andre. 

Det var moro å se på bilder 

og høre alt hun hadde 

opplevd. Flott var det at 

en dag spanderte gjestene 

pizza på alle de fattige 

barna. Noen av de hadde 

aldri spist pizza før! 

Venner er lett å få i Brasil. 

nr. 5 mai 2008 20 

21

DUKKETEATER: Flere ganger gjennomførte teamet møter og 

andakter på spansk, og her ser vi Malen Årre Gundersen med 

dukken som ble brukt. 

HERLIGE BARN: Aurora Høiland sammen med en hjerteknuser. 

BOLIVIATEAMET: Aurora Høiland (18 år), Gerd Evelyn Mydland (18), Hanne Årre Gundersen (19), Malen Årre Gundersen (16), Anja 

Cecilie Ødegård, Marit Salvesen (18), Hanne Stiland (16) og Hege Anita Årre (16). Foto: Oddvar Bauge. 

Syv jenter til Bolivia med livvakt på lasset 

Ungdom: Teamtur til Bolivia 

Tekst og foto: Gerd Evelyn Mydland 

GLEDE: Litt oppmerksomhet og barna strålte 

opp. 

BOLIVIA: På Betania Vigeland har 

Anja Cecilie Ødegård hatt ansvaret 

for en cellegruppe bestående av syv 

tenåringsjenter. For cirka to år siden 

begynte vi å planlegge en teamtur. 

Praten gikk livlig om hvor vi skulle 

dra, men vi endte opp med Bolivia. 

Syv jenter fra Betania Vigeland la i påsken ut på 

team- og misjonstur til Bolivia. Allerede for to år 

siden begynte planleggingen av den minneverdige 

turen. 

Mye av grunnen til dette var at Anja 

Cecilie ble født i landet og vokste 

opp som misjonærbarn der. 

I halvannet år har vi arbeidet for å 

tjene penger til reisen, blant annet 

gjennom vaffelsalg på butikker og 

kaffesalg i menigheten. Til påske 

var vi reiseklare med nok penger, 

og hadde planlagt å være borte i 

nesten tre uker. Sammen med oss 

på turen var Gunnar Bauge, Anja 

Cecilies far, som var med som tolk 

og livvakt. 

I etterkant er det ikke enkelt å 

gjengi alt vi har opplevd, for alle 

har vi fått en haug av inntrykk og 

opplevd masse. Følgende stikkord 

skulle forklare noe: 

- Fly, venting, soving. 

- Sammensveiset team, utvikling av 

en veldig intern humor. 

- Bønn, bønnesvar og velsignelse. 

- Nydelige mennesker, 

fantastiske unger, gjestfrihet og 

nestekjærlighet. 

- Flott landskap, høyfjell, lavland og 

jungel. 

- God mat, vond mat – salteñas. 

- Indianere, innfødte og kultur. 

- Indianermuseum, sightseeing, 

jungelsafari og Titicacasjøen. 

- LaPaz – lite oksygen, Cochabamba, 

Rurrenabaque – by i jungelen, varmt 

og klamt. På hotellet – firfirsler og 

kakkelakker. 

- «Klappe-møter» (møter), spansk 

lovsang, søndagsskole, dagsenter og 

skoler. 

- Katolske kirker og katolsk messe. 

- Uhygieniske busser, nattbuss uten 

varmeapparat, humpete og «kjørerett-ved-stup-tur» 

med minibuss i 

17 timer. 

- En dag regn, resten sol, en 

haglebyge. 

I La Paz var vi på besøk i 

menigheten til misjonærene Eva 

og Helge Adolfsen. Her sang vi på 

et møte, og hadde dukketeater, 

sang og drama på søndagsskolen. 

Etterpå hoppet ungene på oss, 

klemte og kysset. De var veldig 

kontaktsøkende, og hadde behov 

for at vi var der for dem. 

Jeg husker spesielt ei jente som 

stirret på meg med noen nydelig 

brune «dådyrøyner” og sa masse på 

spansk til meg som jeg ikke forstod. 

Vi var også på besøk på en kristen 

skole med cirka 1200 elever i La Paz 

som drives av pinsebevegelsens 

misjon. 

Om morgenen stod alle oppstilt 

med skoleuniform og sang 

nasjonalsangen og avsluttet med 

å rope: «– Hvem tilhører Bolivia? 

– Jesus Kristus». De hadde en 

utrolig disiplin, og en enorm 

respekt for Gud. Etter at vi hadde 

hatt opplegget vårt foran hele 

skolen skulle de minste elevene ha 

autografen vår. Vi fikk oppleve å 

være popstjerner for en dag. 

Hele folket der nede hadde en 

utrolig kjærlighet til andre. Og om 

de var aldri så fattige så smilte de 

fra øre til øre, og var så gjestfrie 

og vennlige som bare det. En av 

dagene kjørte vi buss for å komme 

til en by som heter Cochabamba. 

Her var vi hos en familie som 

drev to barnehjem i byen, ut fra 

organisasjonen Barnas Redningsark. 

Det var jo som å komme hjem. Vi 

ble så godt tatt imot. De vartet opp 

med masse mat. Og hele gjengen 

kunne plutselig kommunisere med 

han ene, for han kunne engelsk. Vi 

var på besøk på barnehjemmene, 

og det gjorde inntrykk. Vi ble 

med jentebarnehjemmet over 

til guttebarnehjemmet, hvor vi 

hadde en stor samling. Og alle 

barnehjemsbarna viste dramaer for 

oss, som de hadde laget selv. Dette 

fordi de veldig sjelden fikk gjester 

utenfra, og de hadde så lyst til å 

framføre det for oss. De holdt på i 

mange timer. Alt var på spansk, men 

vi skjønte litt. De eldste hadde laget 

et drama om hvordan livet deres var 

før de hadde kommet inn fra gata 

LIVVAKTEN: Oddvar Bauge fra 

Auklandshavn var med som tolk og livvakt. 

Han har tidligere vært misjonær i landet i 

mange år. 

og fått livene forvandlet av Jesus. 

Etterpå hadde de laget ting til oss, 

og de var så glade for at vi kom, 

og takket oss noe veldig for alt 

vi hadde hjulpet med. Vi hadde 

egentlig ikke gjort noe, men siden vi 

var hvite ble vi «representanter» for 

de som hadde hjulpet dem. 

Da vi kjørte tilbake, ble jentene med 

tilbake til sitt barnehjem. Jeg fikk 

tårer i øynene på bussturen hjem. 

Alle jentene vinket vilt ut av vinduet, 

og guttene hang på bussen helt til 

de datt av. Jeg hadde funnet ut med 

den lille spansken jeg kunne, at en 

av jentene hadde en lillebror som 

bodde på det andre barnehjemmet. 

Jeg satt meg inn i deres situasjon, 

og tenkte. «Hva om det hadde vært 

mitt liv?» 

Jeg er sikker på at mange av de 

jentene og guttene synes det var 

trist og skilles der med bussen, men 

likevel så var ingen lei seg. Alle lo 

og tullet på hele bussturen hjem, 

og de sang for full hals. De hadde 

en livsglede som er vanskelig å 

beskrive. Selv om de hadde nok 

trolig opplevd masse tøft, og også 

ikke alltid hadde det like lett på 

barnehjemmet, så «bremset» det 

ikke på smilet deres. De hadde 

opplevd Jesu kjærlighet. Og jeg 

tenkte over mitt liv og min livsglede. 

Den burde jo bare være tidoblet. 

Etter en sånn opplevelse blir du 

mer takknemlig for hvor godt du 

lever i Norge. Og jeg må si at de 

barnehjemsbarna ble forbilder for 

meg. Det var så utrolig trist og reise 

hjem igjen fra den byen. Det var 

som å skilles fra en familie du hadde 

bodd sammen med hele livet. 

Vel hjemme sitter jeg igjen med 

mange, sterke minner fra et 

nydelig land og flotte mennesker 

som i praksis lærte meg om 

nestekjærlighet og gjestfrihet. Hele 

turen merket vi at Gud var med oss. 

Selv ba vi mye sammen, det ble 

bedt hjemme og alt la seg tilrette 

under hele turen. Fæle opplevelser 

og alvorlig sykdom ble vi også spart 

for. 

nr. 5 mai 2008 22 23

Tre jenter 

på tur 

Her kan du lese hvordan tre av deltakerne opplevde 

turen til Bolivia. Begeistringen hos barna er noe 

som går igjen i inntrykkene hos deltakerne. 

MINNEORD: 

Minneord Camilla 

Thorbjørnsen 

BOLIVIA: De tre deltakerne svarte 

på følgende spørsmål: 

1. Hvilke høydepunkter vil du 

trekke fram fra turen? 

2. Har turen betydd noe for deg 

personlig? 

3. Hvilket syn har teamturen gjort 

med deg i forhold til viktigheten av 

misjonens sak? 

Marit Salvesen, 18 år 

1. – Høydepunktet for meg var 

skolebesøkene, og ellers når vi 

møtte barn. Det var utrolig å se 

hvordan de reagerte bare ved å se 

oss. Selv om jeg ikke forstod noe av 

hva de sa, og de ikke forstod meg, så 

kunne vi kommunisere, det var også 

noe som var «stilig» å oppleve. Også 

den gleden som strålte ut av øyene 

deres når de kom bort og klemte og 

kysset oss på kinnet er ubeskrivelig. 

De gav oss en utrolig tillit og viste 

en stor takknemmelighet over 

besøket. Det var stort å se at man 

kunne skape en så stor glede bare 

ved å vise omtanke og kjærlighet. 

Flere av barna fikk man bare lyst 

til å holde rundt, og aldri slippe, 

bare kunne være der for dem 

og gi dem den kjærligheten og 

omsorgen de trengte. Det å se 

inn i de brune, runde, strålende 

øyene, var som å se inn i en brønn 

overfylt av glede og sprudlende liv. 

I forhold til levestandarden som er 

der nede så er det fantastisk å se 

denne utstrålingen. I Norge, i dette 

landet hvor de fleste har det godt, 

hvor barn har masse leker og alt 

mulig teknisk utstyr, opplever man 

ikke denne enorme godheten og 

gleden, i hvert fall ikke over ukjente 

mennesker. Men i Bolivia var de ikke 

avhengige av det materialistiske, her 

satte de pris på det lille de hadde, 

og det at vi kom til dem var stort i 

deres øyne. 

2. Dette har vært en tur for livet! 

Det er ikke mulig å beskrive alle de 

utrolige tingene vi har fått være 

med å oppleve. Det å kunne komme 

som ungdom fra Norge og se 

hvordan folk lever, ikke minst bare 

det å få møte alle disse fantastiske 

menneskene som gjør et så stort 

arbeid for Gud! De har en iver og 

et pågangsmot man må lete lenge 

etter. Menneskene vi besøkte 

åpnet hjemmene sine for oss, og 

vi ble ønsket hjertelig velkommen 

hvor enn vi kom. Det er en enorm 

inspirasjon å se hva de har fått til 

der nede og hvor sjenerøse de er på 

alle mulige måter. Jeg har et stort 

ønske å kunne få reise ned igjen og 

besøke disse menneskene vi nå har 

vært hos. De utretter store ting i det 

små, men det er ofte de små tingene 

som får de største utfallene! 

3. Det at vi nå har fått lov til å reise 

helt til Sør-Amerika og fortelle 

mennesker, både barn og voksne 

om Jesus, er helt utrolig. Det er det 

største jeg noensinne har vært 

med på! Jeg har stor tro på misjon, 

de som arbeider som misjonærer 

gjør et vanvittig viktig arbeid. Det 

å kunne fortelle om sannheten til 

dem som ikke har hørt, eller som 

ikke tror er ikke alltid enkelt, men 

Gud vil ikke vi skal gi opp fordi om, 

nei vi skal fortsette å utrette ting i 

hans kraft. Jesus sa «Gå ut» og det er 

det vi skal gjøre! Men man trenger 

ikke nødvendigvis reise til de 

fjerneste landområder, bare se deg 

rundt, kanskje dine nærmeste er de 

du kan gå ut til… 

Hanne Gundersen, 19 år 

1. All takknemlighet og gjestfrihet 

de hadde der nede. Jeg likte meg 

også godt i jungelen. Hele turen 

generelt var et høydepunkt, så 

vanskelig å trekke fram noe spesielt. 

2. Lært mye mer om hvordan de 

lever der nede, og forskjellene på 

her og der. Blitt mer takknemlig for 

hvor fint vi egentlig har det her i 

Norge. Føler at vi har fått noe igjen 

for at vi kunne bli brukt til å fortelle 

de der nede om Jesus. Takknemlig 

for å bli brukt på den måten, og å 

oppleve misjonær-livet. 

3. Ja virkelig. Misjon er kjempe viktig, 

det viser at det når fram til folk, og 

folk blir frelst. Man ser det virker når 

man er på sånne turer. 

Hanne Stiland, 16 år 

1. Det må være alle de gangene vi 

var ferdig med å fremføre sanger og 

drama for barn og de strømte mot 

oss etterpå for å klemme og hilse på 

oss! De var «sååå» skjønne!! 

2. Turen har fått meg til å tenke 

mer over hvor godt jeg egentlig 

har det her i Norge. Oppførselen til 

menneskene i Bolivia har også fått 

meg til å skjønne at man trenger 

ikke ha mye penger for å leve et 

godt liv. 

3. Misjon er kjempeviktig, og det gir 

nytt håp og nye muligheter! 

Fredag 14. desember fikk vi den 

forferdelige beskjeden at vår gode 

venninne Camilla Thorbjørnsen, 15 år, 

ble lagt inn på sykehus med svulst på 

hjernen. Vi tok beskjeden tungt. Vi fikk 

besøke henne noen ganger og hun strålte 

som en sol, og var alltid blid til tross for 

sykdommen. Hun visste alltid hvor hun 

skulle og var aldri redd for farene «bak 

hjørnet». 

Oppholdet på sykehuset ble fire spesielle 

måneder, det var ikke mange som kom 

ut fra rommet uten tårer i øynene. Hun 

ville alltid det beste for andre, og satte 

andre framfor seg selv. Hun ville ikke at 

grøtfesten vi hadde den dagen hun ble 

syk skulle bli ødelagt pga. henne. 

Torsdag 10. april, 21.50 sovnet Camilla 

fredelig inn uten smerter, etter fire dager 

i koma. Begravelsen holdt sted i Hurum 

kirke, hvor det var stappfullt inne i 

kirken, og nesten like mange utenfor. 

Dette sier noe om hva Camilla betydde 

for mange. Hun har lært oss alle mye. 

Hun var fast i troen og elsket Jesus 

hvor enn hun var. Camilla var som en 

«mamma» for mange, hun hadde masse 

omsorg for de rundt seg og satte alltid 

andre foran seg selv. Dette er noe vi kan 

lære av, å bry seg om folk rundt seg før 

seg selv. 

Vi har kjent Camilla helt siden vi var 

5 år. Da begynte vi i barnekoret Jubel 

sammen, og etter det ble vi bare bedre og 

bedre kjent. Mai ’07 stod vi alle sammen 

til konfirmasjon (Tentro) i Knoffen, 

menigheten som hun var veldig aktiv i. 

Da Camilla ble for stor for barnekoret, 

ble hun leder, for de små. Hun gikk i 

BEKJENTGJØRING AV BURs ÅRSMØTE 2008 

BURs årsmøte avholdes 

lørdag den 12. juli 2008 

kl. 14.00 på Vigeland 

i Lindesnes kommune. 

Nærmere beskjed om 

lokaliteter kommer senere. 

Hver gruppe vil også få tilsendt 

innkallelse og sakspapirer i posten, i 

månedsskiftet mai/juni. 

Saksliste: 

1. Valg av 

- Møteleder 

- 2 referenter 

- 2 til å undertegne protokollen 

- 2 til tellekorps 

2. Godkjenning av saksliste og 

forretningsorden 

3. Godkjenning av årsberetning for 2007 

4. Godkjenning av regnskap for 2007 

5. Behandling av forslag til 

arbeidsprogram for 2008/2009 

6. Godkjenning av standardvedtekter for 

lokale grupper 

7. Vedtektsendring 

8. Fastsettelse av minimumskontingent 

9. Valg av 

- 3 styremedlemmer for 2 år 

- 2 varamedlemmer for 1 år 

- 2 medlemmer til valgkomiteen 

10. Orientering om BURs arbeid og 

planer 

Kommentar til sakslisten: 

Når det gjelder sak 7 som gjelder 

vedtektsendring i BURs vedtekter, så 

gjelder det årsmøte for BUR. Vedtektene 

sier at BURs årsmøte skal avholdes i 

forbindelse med DFEFs landsmøte. BUR 

fremmer forslag om å endre vedtektene 

slik at årsmøte kan avholdes på BUAK. 

ungdomskoret «Sing-it», og var aktiv 

på ungdomsmøter som forsanger i 

lovsangsteamet. På Oven leirsted i Råde 

var hun i sitt ess, som leder og deltaker. 

Hun likte å «sjefe». Camilla var ikke 

bare en leder, men også et vitnesbyrd. 

Hun spredde evangeliet over alt hvor hun 

var, i butikker og på tog. Vi har mange 

flotte minner med Camilla, både fra leir, 

møter, konserter, koselige bursdager og 

helgeovernattinger. Hun var så ung og 

døde så alt for tidlig fra oss. Du har alltid 

hatt en stor plass i hjertene våre, og vil 

alltid ha det. 

Utrolig glad i deg! 

Vet du er i Guds hender 

Vil alltid være dine venner! 

Erna-Karin Aronsen, Linn Cecilie 

Pettersen og Ida Pettersen 

Valg: 

Følgende personer i styret er på valg: 

- Jon Åge Skuland, Kristiansand 

(tar ikke gjenvalg) 

- Bjørn Rino Jacobsen, Mosterhamn 

(tar gjenvalg) 

- May Synnøve Rygh, Vedavågen 


- Annikken Lidal, Mosterhamn 


- Svein Kåre Dahl, Vedavågen 


Nye kandidater: 

- Benedikte Ekeberg, Svennevik 

Med vennlig hilsen 

DFEFs Barne- og ungdomsråd 

Vidar Tjomsland 

Adm.sekretær 

Kontaktinformasjon: 

DFEFs Barne- og Ungdomsråd 

Omlandsneset 11, 4516 Mandal 

Tlf: 38 26 16 86, Mob: 930 22579 

E-post: bur@dfef.no 

Internett: www.dfef-bur.no 

nr. 5 mai 2008 24 25

Møte med kinesisk leder: 

- Hele landsbyer opplever frelse 

Fokus på kristne i Kina 

Tekst og foto: Leif Frode Svendsen 

KINA: De kinesiske myndigheter har 

et intenst ønske om at de olympiske 

leker skal gi en mulighet til å fremstå 

som et moderne land, med velstand 

og åpenhet som sentrale bestanddeler. 

Men uansett er landet stadig et diktatur, 

styrt eneveldig av kommunistpartiet. 

Det kommunistiske tankegodset og den 

organiserte undertrykkelsen dukker 

likevel opp på flere samfunnsområder, 

ikke minst i regimets skepsis og 

undertrykkelse av uregistrerte kristne 

bevegelser og fellesskap. 

Nå trodde de fleste at forholdene for de 

uregistrerte menighetene ville bli enklere 

med de olympiske leker, men dessverre 

har det motsatte skjedd. Flere bibelskoler 

er stengt og sentrale kristenledere er 

enten arrestert, satt i husarrest eller 

har flyktet ut på landsbygda. Men når 

glansbildene fra OL stråler imot oss, er 

det kanskje ikke så mange som tenker 

på menneskerettighetssituasjoner. 

Organisasjoner som Human Rights 

Watch og Amnesty International 

kommer med entydige advarsler; hvis 

det ikke legges internasjonalt press på 

myndighetene, vil det være negative 

bivirkninger fra OL som vil bli mest 

framtredende. 

I en storby i Kina møter vi en nettverksleder av flere 

tusen kristne menigheter. Han kan fortelle at forfølgelsen 

av kristne har økt i forbindelse med de olympiske leker, 

men at Guds rike fortsatt går fram. 

Uansett går Guds rike fram i Kina, og 

selv om flere sentrale, kristne ledere er 

arrestert eller satt til sides, spørs det om 

myndighetene klarer å stoppe vekkelsen. 

I dette bildet trenger de kinesiske kristne 

vår støtte og våre bønner. Privilegerte er 

DFEF som bevegelse som gjennom Nytt 

Livs Lys i Japan får være en markant 

støttespiller for de kristne i landet. 

Han har oppsyn med 2000 

menigheter 

På et hotellrom i en av de større byene 

i Kina får vi gleden av å treffe en 

sentral leder i et av de uregistrerte, 

kristne nettverkene. Han har et 

spesielt overoppsyn over cirka 2000 

menigheter og husfelleskap og er mye 

på reisefot. Han er hva vi kan kalle en 

ung familiemann, som er kristen i tredje 

generasjon i sin slekt. Fram til tenårene 

var han ikke veldig bevisst på troen, 

men fikk 16 år gammel en alvorlig 

hudsykdom. 

– Min mor oppmuntret meg til å oppsøke 

menigheten, hvor de hadde en spesiell 

kampanje over flere dager. I møtene 

så jeg meg selv som en synder, ble 

først frelst og fikk siden oppleve en 

gjennomgripende helbredelse. Dette 

skjedde i 1986 og allerede søndagen 

etter ble jeg utfordret til å tale til 

forsamlingen. Med utgangspunkt i 

Johannes 3;16 holdt jeg på i ti minutter 

– og delte alt jeg kunne, sier lederen 

smilende. 

Vekkelse og forfølgelse 

Du kan ikke annet enn å bli imponert 

over den unge lederen. Han har en veldig 

mild og tillitsvekkende væremåte, og 

det er egentlig vanskelig å se at han 

er en fremtredende leder. Men slik er 

i det Kina; Gud velger ut dem han vil, 

og utruster dem med kraft og evne til å 

utføre det Han har kalt dem til. 

– Gjennom denne spesielle kampanjen 

hvor jeg ble frelst, og tiden etterpå ble 

hele 380 unge menn herlig frelst. 100 av 

disse ble samme året døpt i vann. Foruten 

at jeg gikk på videregående skole, fikk 

jeg i denne perioden ledertrening ved 

en bibelskole ute på landsbygda, sier 

lederen. 

Tre år etter grep myndighetene inn, og 

flere ble arrestert og drept. 

– Dette var et hardt slag for oss, og vi 

ba og gråt mye for de som led. Faren 

min var redd for at jeg også skulle bli 

drept, og ønsket at jeg heller måtte bli 

forretningsmann. Men jeg kjente trangen 

til å dele evangeliet med andre og på 

fritiden reiste jeg rundt og hadde møter. 

I 1992 reiste jeg ut på fulltid, og reiste til 

en annen provins for å dele Ordet. 

Kallet til å gå ut fikk han stadfestet 

gjennom en drøm. 

– I drømmen prekte jeg evangeliet, og 

lærte opp kristne til å tjene Herren. Flere 

netter på rad talte Gud til meg på denne 

måten, og jeg husker spesielt en hånd 

som gav meg en bok, som jeg forstod var 

Bibelen. «Gå ut og forkynn» var kallet 

som kom over livet mitt. 

En hel landsby tar imot... 

Fra en lokal, uregistrert menighet fikk 

han akkurat nok penger til reisen til et 

sted i en annen provins. 

– En kvinne hadde blitt frelst, og ønsket 

at vi skulle besøke hennes hjemsted for å 

dele evangeliet. På halvannen måned gav 

cirka 200 av landsbyboerne sine liv til 

Jesus, og ønsket veldig gjerne å lære mer 

om Jesus. De likte ikke at vi måtte dra 

fra dem, og gjemte faktisk bagasjen vår. 

Etter dette reiste lederen fra sted til sted, 

og opplevde store ting med Herren. Men 

ofte hadde de ikke mat, og i sengene ble 

de «oppspist» av alle slags insekter og 

smådyr. 

– I en landsby innkalte ordføreren på 

stedet hele landsbyen til møte. Han fikk 

tre kroner for jobben, og brukte en ropert 

og høytaler for å få alle til å komme til en 

gymsal. Utrolig nok ble alle innbyggerne 

i byen, over 100 i tallet frelst. På samme 

tid ble også mange helbredet! Vi ba 

mennesker legge hendene sine på det 

syke stedet, og Gud stadfestet Ordet og 

grep inn. Folket her var utrolig fattige, 

og hadde eksempelvis aldri sett tørkede 

nudler før. Fra 2002 har vi gitt dem 

bibler, da de selv ikke har penger til å 

kjøpe. 

Så snart en menighet er plantet på et sted, 

sender «nettverket» en pastor til stedet, 

som i løpet av et par måneder underviser 

de nyfrelste, lærer dem og innsetter 

ledere. 

Vår leder reiser veldig mye fra sted til sted, 

og bare i en provins har han hovedoppsynet 

med 900 menigheter. I en annen er det 

1000 forsamlinger... Og dette er bare en 

av de veldig mange kristne, uregistrerte 

nettverkene av menigheter i Kina. I storbyen 

hvor han for øyeblikket bor, er han med å 

bygge opp 46 husgrupper. 

Med den store økningen i velstanden 

blant mange kinesere, merker lederen 

nye utfordringer med å dele evangeliet i 

byene. 

– Det er vanskeligere å virke i byene 

nå, ikke minst på grunn av at mange har 

politisk bakgrunn. Akkurat det gjør at vi 

må være mye mer forsiktig. Målsettingen 

vår dette året er uansett å nå flere unge 

mennesker, sier lederen. 

Økt press fra myndighetene 

Han merker på kroppen den økte 

forfølgelsen i oppkjøringen til de 

olympiske leker i Beijing. 

– Myndighetene er etter meg! Nå er 

det jo forbudt å forkynne evangeliet 

i uregistrerte menigheter, og det gjør 

at jeg egentlig alltid er forberedt på 

vanskeligheter. Mange ganger har jeg 

blitt tatt av politiet. 

Den modige lederen nevner et eksempel 

på hvordan han opplever forfølgelse for 

Jesu Kristi skyld. 

– For cirka to år siden fikk min kone 

en telefon fra politiet, hvor de spurte 

etter meg. Hun fortalte at jeg ikke var 

hjemme, og sikkert ikke var hjemme 

før sent på kvelden. Den natten foretok 

politiet en razzia og tok meg med til 

politistasjonen. De spurte meg ut i flere 

timer, men jeg svarte ikke på noen 

av beskyldningene og spørsmålene. 

Klokken 02.00 på natten foretok de en 

ny razzia, hvor de konfiskerte pc-en min, 

tok bøker, dvd-er, mobilen min. De tok 

også bilder fra leiligheten. Jeg ble holdt 

av politiet til neste morgen. Ikke lenge 

etterpå tok de meg inn til et nytt avhør, 

hvor de slo meg og brukte strømkolber 

mot kroppen min. En hel natt lå jeg 

fastlenket til sengen. 

Lederen er egentlig forberedt på det 

verste, og har flere venner som har blitt 

arrestert den siste tiden. 

– En god venn på 32 år ble arrestert for 

en tid tilbake, og risikerer fengselsstraff 

på alt fra 5 til 15 år. 

Tiltross for faren for tortur og lengre 

fengselsstraffer står lederen trofast på sin 

post. Han tar sine forholdsregler, men 

har ikke begrenset reisevirksomheten og 

arbeidet for Jesus. 

Han forteller om store behov for bibler, 

spesielt i provinsene hvor det er mye 

fattigdom og mange som ikke har 

tilgang til Guds ord. De fleste Biblene 

som kommer inn til nettverket til denne 

lederen, blir distribuert videre ut på 

landsbygda over hele Kina. For hele 

tiden kommer det inn rop om store behov 

for bibler. 

Det er et stort privilegium å møte 

denne kristne lederen og noen av hans 

medarbeidere. Fantastisk er det også å 

tenke på at DFEF gjennom Nytt Livs Lys 

får være med å støtte og utbre Guds rike i 

Kina. Husk på DFEFs misjonærer i Japan 

og Asia i dine bønner; at det som aldri 

før kan bringes inn bibler til « Midtens 

rike». 

nr. 5 mai 2008 26 27

Det er 

virkelig 

sant! 

Denne lille jenta, 

kom til barnehjemmet veldig syk og 

helt ute av stand til kommunisere. I dag sitter hun i 

rullestol og kan kommunisere. 

Uten hjelp ville hun vært død i dag. 

Da vi kom hit i 2002 ble vi kjent med en familie 

i menigheten som kom et år før oss for å starte 

opp et barnehjem. Virgil og Betzaida ble raskt 

gode venner av oss og vi har faktisk opplevd at 

via deres tjeneste har vi kunnet bidra til å hjelpe 

folk ute i landsbyene. Derfor ønsker vi å fortelle 

litt om arbeidet de driver. 

Fokus på Nord-Korea 

Tekst: Roald Lidal 

Ikke langt fra oss her i Japan finnes et av 

verdens mest restriktive, kontrollerte og 

utarma land. Nord-Korea har i en årrekke 

rangert på toppen av verstingslistene til 

ulike menneskerettighetsorganisasjoner. 

Religiøs og politisk fridom er totalt 

fraværende. Folket er ikke bare 

kontrollert og manipulert. De er 

hjernevaska og voktet på 24 timer i 

døgnet. 

Under slike omstendigheter som er så 

brutale at vi knapt kan fatte det, vokser 

Guds rike. Naturligvis kan ikke folk 

samles til møter uten i små familieeller 

vennegrupper, men i dag kjenner 

vi til en stadig vekst i antall kristne. 

Mens nordkoreanere blir opplært til at 

avdøde Kim IL Sung er deres gud, er 

det i dag flere og flere som til tross for 

farene vender seg til den ene og sanne 

Gud. Bibelen er naturligvis en forbudt 

bok, men flere og flere har de siste åra 

fått tak i en, og de leser og finner trøst, 

hjelp, håp, ja, liv. Det å eie en bibel fører 

vanligvis til en 15-års fengselsstraff, 

mens et nytestamente vil gi 3 år bak 

murene. Gjennomsnitts levetid for en 

kristen i fengsel er for øvrig bare 3 

år. Forholda er nemlig så barske og 

uutholdelige at en overlever ikke lenge i 

et nordkoreansk fengsel. 

På slutten av 90-åra flyktet mange til 

Kina på grunn av stor hungersnød. De 

dro for å finne ris, men mange møtte 

kristne i Kina og fikk høre evangeliet 

om Jesus. Som et resultat ble om lag 

halvdelen av disse nordkoreanerne 

kristne. 

En mann var blant dem som klarte å 

komme seg over grensa til Kina i et 

desperat forsøk på å finne mat. Noen 

hadde fortalt ham hvor han skulle dra for 

å finne kinesere som kunne hjelpe, og 

disse var altså kristne. Mannen fikk høre 

evangeliet, og han fikk to måneder med 

opplæring. Under denne tida mottok han 

Jesus som sin frelser, og etter to måneder 

begynte han på den vågale tilbakereisen 

til Nord-Korea med 70 kg ris på ryggen. 

Han hadde også med seg fem dagbøker 

med Johannesevangeliet trykt midt inni. 

Da han kom til grensa, ble han oppdaget 

av to rasende vakter. Han var så redd 

de skulle oppdage de fem dagbøkene at 

han bad inderlig til Gud om at han måtte 

blinde øynene deres. De gjennomsøkte 

alt han hadde, men fant ikke de små, 

dyrebare bøkene. Mannen fikk dra 

videre, og da han kom hjem, delte han 

gledesstrålende nyhetene med sin kone. 

Hun var overlykkelig for risen han kom 

hjem med, men ville ikke engang høre 

det religiøse tullpratet hans. ”Nei takk” 

var hennes bestemte avslag. 

Mannen gav imidlertid ikke opp. Han 

sa at det hadde virkelig hendt. Han 

ble som han hadde sagt, stoppet av 

sinte grensevakter. De hadde virkelig 

gjennomsøkt alt han hadde, og at de ikke 

fant dagbøkene med Johannesevangeliet 

i, var bare et under. Han hadde bedt til 

den eneste sanne Gud, og han hadde 

faktisk blindet vaktenes øyne. Kona ble 

nysgjerrig da hun hørte alt dette. Både 

hun og flere andre i omgangskretsen tok 

imot evangeliet. 

Vi har for øvrig hatt gleden av å trykke 

ganske store mengder av denne dagboka, 

så vel som små nytestamenter som 

på ulike vis har funnet sin vei inn til 

Nord-Korea. Ei dame på et marked i 

Pyongyang hadde fått stukket ei dagbok 

opp i hånda si. Hun tok den med seg 

hjem, og mannen hennes begynte å lese i 

den. Han kom til Johannes 3,16 og leste 

at så har Gud elsket verden at han gav 

sin sønn, den eneste, for at hver den som 

tror på ham ikke skal fortapes men ha 

evig liv. Kunne dette virkelig være sant? 

Kunne Gud elske ham så høyt? Prosessen 

var nok ikke enkel, men mannen trodde 

og tok imot Jesus som sin frelser. Han 

viste dagboka stolt til sine venner, og 

som et resultat av den ene boka, tok hele 

19 nordkoreanere imot frelsen. 

For en del år tilbake fortalte en 

skolelærer elevene sine at hun ikke skulle 

gi dem noen hjemmelekser den dagen. 

I stedet skulle de gå hjem tidlig og lete 

etter en spesiell bok. Læreren sa at boka 

normalt hadde et svart omslag, og om 

foreldrene hadde et eksemplar, ville de 

mest sannsynlig lese i den etter at barna 

hadde gått til sengs. Hun bad barna 

gå hjem tidlig for å lete etter boka på 

hemmelige plasser før foreldra kom hjem 

fra arbeid. Uten å si noe til foreldrene 

skulle de ta bøkene med til skolen og 

gi dem til læreren. Som belønning 

skulle de få et fint, rødt skjerf, et ”godtkommunist-barn” 

skjerf. 

Da ei av jentene som hadde funnet en 

bibel, kom hjem fra skolen neste dag, 

ropte hun stolt på sin mor for å vise 

henne skjerfet. Mora var imidlertid 

ikke der, og hun kom ikke senere heller. 

Faktisk fikk hun aldri mer se sin mor 

igjen. Så mange som 14 andre barn i 

klassen hennes hadde også funnet bibler 

hjemme. Ingen av dem fikk noen gang se 

sine foreldre igjen. 

Denne jenta ble senere en kristen, og 

hun fortalte med sorg i stemmen: ”Dette 

var en hjemmelekse jeg ønsker jeg aldri 

hadde gjort.” 

Kristne i Nord-Korea har et utrolig 

behov for Guds ord, og til tross for store 

vanskeligheter har vi i dag mulighet for 

å skaffe dem det kraftige, uforanderlige, 

livgivende Ordet. Vil du være med å be 

for de troende i Nord Korea? De trenger 

det virkelig. 

MINISTERIO PUENTES 

Fokus på Mexico 

Tekst: Rose Høyland 

MEXICO: I dag har Virgil og Betzaida 

(bildet) 12 barn boende hos seg i 

tillegg til sine egne 3, men i løpet av 

disse årene er det flere barn, noen 

mødre og tenåringsjenter som har bodd 

hos dem periodevis. Noen av barna 

trenger ekstra oppfølging, og flere var 

sterkt underernærte da de først ble tatt 

hånd om. Virgil jobber i tillegg som 

engelsklærer for å kunne skaffe ekstra 

penger til å bygge et hjem for seg, 

familien og barna. Siden de startet opp 

har det vært mange utfordringer og store 

behov. I begynnelsen var det ekstra 

tøft, men nå har lokalsamfunnet her fått 

øynene opp for det de gjør slik at mat og 

klær er i dag ingen problem. Tvert imot. 

Det er ofte de får tildelt så mye mat at 

de deler ut til fattige familier som de er i 

kontakt med. 

Deres store ønske og drøm har siden 

starten vært å gi barn en trygg og solid 

kristen oppdragelse som senere kan 

forme deres fremtid og gi dem en bedre 

start i livet. Barna er som regel ikke 

foreldreløse, men foreldrene er ute av 

stand til å ta seg av de pga. prostitusjon, 

alkohol, narkotikamisbruk eller ekstrem 

fattigdom. 

I Higueras fikk vi kontakt med en 

bestemor som tok seg av 5 av barnebarna 

sine. Selv hadde hun diabetes og ingen 

mulighet til å ta seg av alle. Etter en 

kraftig storm høsten 2006, ble det så 

mye ødeleggelser at hun godtok at 2 

tvillingjenter Gizel og Lizet kunne 

komme til Virgil og Betzaida. Da var 

de 3 år. Den ene var kun underernært 

og svak, men den andre kunne hverken 

gå, snakke eller bevege seg. Jeg husker 

da jeg så henne første gang. Hun lå 

i en hengekøye uten å få noe særlig 

oppmerksomhet. Håret var en eneste 

floke. Det gjorde vondt langt inne i hjerte 

å se fordi jeg skjønte at denne jenta 

med riktig behandling fint kunne lære 

seg både det ene og det andre. Familien 

hadde godtatt det som skjebnen at de 

hadde fått en evig baby, og gjorde derfor 

En stor lykkelig familie, med behov for et 

nytt hjem... 

lite til ingenting for å endre på det. 

Nå over ett år etter at hun kom til Virgil 

og Betzaida, ser vi store forandringer. 

Hun sitter i vogna si og vi kan 

kommunisere med henne. Hun smiler og 

griper tak i ting. Noe jeg senere er blitt 

klar over er at hun hadde andre alvorlige 

helseproblemer som ville tatt livet av 

henne om hun ikke hadde fått hjelp. For 

meg er det utrolig å se og jeg takker Gud 

fordi vi har denne familien her i Culiacan 

som har dedikert livet sitt til å hjelpe 

barna. 

I dag kjemper vi en annen kamp for at 

Virgil og Betzaida også kan ta til seg 

enda et av disse barnebarna. En 11 år 

gammel jente med store helsemessige 

behov som familien hverken har 

økonomi eller kapasitet til å møte. Vi har 

hjulpet med 2 operasjoner, men det er 

ikke nok og nå er det andre ting som har 

dukket opp. I landsbyen er det umulig å 

få den hjelpen hun trenger. 

Utfordringer 

I dag leier de et hus en mil utenfor byen, 

men med en huseier som egentlig vil ha 

dem ut derfra. Et guyaba tre i bakgården 

deres døde og det brukte eieren som 

påskudd til å saksøke dem for å få dem 

ut. De hadde selvfølgelig ikke gjort noe 

galt og vant rettsaken, men det er ikke 

like hyggelig å være et sted du ikke 

føler deg ønsket. Med 15 barn er det 

ikke bare å flytte. De har en tomt som de 

så vidt har begynt å bygge på, men det 

går sakte av økonomiske årsaker. Rino 

ønsker veldig å finne tid å hjelpe til med 

byggingen. Det er viktig at de får gjort 

ferdig barnehjemmet. 

Jobbe på barnehjemmet? 

Flere barn venter på muligheten til 

å komme til Virgil og Betzaida men 

siden de mangler stab er det foreløpig 

inntaksstopp. Liker du barn og er en 

fleksibel, omgjengelig person som elsker 

Jesus? Da har vi jobben for deg. Kom til 

Mexico og jobb et år eller kanskje flere 

på barnehjemmet! 

Ingen av arbeiderne hos Virgil og 

Betzaida mottar lønn. Kost og losji blir 

dekket på barnehjemmet (om du da ikke 

vil leie din egen leilighet), ellers bør du 

regne med at du trenger ca 1000 kroner 

i måneden til personlige utgifter. Ta 

kontakt på mail: virgilbeth@hotmail.com 

nr. 5 mai 2008 28 29

Hvordan skal de tro 

– hvis ingen forteller? I 

mange, mange år gikk 

Hugo Dante Ferreyra med 

en lengsel etter å bli en 

evangelisk kristen. Ved 

Guds nåde fikk han på 

sine eldre dager møte en 

norsk misjonær som kunne 

fortelle han om Frelseren 

Jesus Kristus. 

Misjonær Berner Solås fi kk lede Hugo til Jesus. Her sammen i mannens hjem i Rio Ceballos. 

Hugo stortrives på møtene i Rio Ceballos, og er ikke alene om det! 

Misjonærene Irene (bildet) og Jan André 

Langåker fra Karmøy er i dag aktivt med i 

virksomheten i Rio Ceballos. 

Selv en bastard kunne bli Guds barn! 

Vitnesbyrd fra Argentina 

Tekst og foto:Leif Frode Svendsen 

ARGENTINA: Misjonens store sak 

handler når alt kommer til alt om å 

formidle håp og liv gjennom Jesus 

Kristus. I Rio Ceballos møter vi Hugo 

Dante Ferreyra på hele 84 år, som 

takket være kontakten med de norske 

misjonærene fikk oppleve frelse og 

gjenfødelse. 

Det er en stolt, smilende mann vi treffer i 

et lite hus ved innkjørselen til leirstedet i 

Rio Ceballos. Han er lenket til stolen for 

øyeblikket, etter et stygt fall, men holder 

motet oppe. Ivrig forteller han om sitt 

møte med Jesus. 

– Min kone ble syk og veldig deprimert 

og havnet på et pleiehjem her i Rio 

Ceballos for fire år siden. Som en Guds 

ledelse fikk jeg kjøpt et hus like ved 

leirstedet. Sammen med søskenbarnet 

tok vi oss en spasertur i bygda, og kom 

på den måten i kontakt med Berner, sier 

Ferreyra. 

Han vokste opp uten sin far, og ble 

oppdratt av sin katolske mor. 

– Helt siden jeg var ung har jeg hatt stor 

beundring for de evangeliske kristne. 

Som katolikk gikk jeg i kirken en gang i 

året, og fikk på den måten litt kjennskap 

til Jesus. Jeg likte ikke korrupsjonen som 

forekom i den katolske kirken og syntes 

også det var unaturlig at prestene her 

ikke kunne gifte seg. 

Misjonæren Berner Solås fra Norge var 

frimodig i møtet med den eldre mannen, 

og vitnet for han om Jesus. Vitnesbyrdet 

rørte ved hjertet til Hugo, og han begynte 

å komme til møtene. 

– Jeg ble raskt fast inventar i menigheten, 

hver gang var en fantastisk opplevelse. 

Og ettersom jeg fikk det fortrolige 

forholdet til Jesus, bestemte jeg meg for 

at ingen skulle ta meg bort fra dette livet. 

I hjemmet fant han en gammel bibel og 

begynte med å lese fra begynnelsen. 

– En dag leste jeg om at en ikke kunne 

tjene Gud som bastard. Nå var jo jeg et 

enslig barn og en forferdelig tristhet kom 

over meg. Er jeg virkelig ikke verdig 

til å være med på dette? Tung til sinns 

bestemte jeg meg for å gi Bibelen min til 

misjonærene, slik at den kunne komme 

til nytte for noen andre – noen som var 

verdige. Vel oppe på leirstedet traff jeg 

Olaug som jeg gav Bibelen og forklarte 

gråtende hva jeg hadde lest. 

Hun begynte å le, en befriende latter, og 

fortalte den eldre mannen om forskjellen 

på det gamle og nye testamente. Med 

noen enkle vers fikk hun frigjøre den 

eldre mannen. 

– Tenk at Jesus ble født av Maria, en 

enslig mor – du det løste meg – og jeg 

fikk et nytt møte med nåden. 

Ivrig fortalte han sin kone og de andre 

beboerne på pleiehjemmet om hva han 

hadde opplevd. 

– Min kone tok imot budskapet og 

ble herlig frelst. Depresjonen hennes 

forsvant, og hun ble totalt forvandlet. 

Fortsatt trenger hun litt pleie, men hun er 

blitt mye, mye bedre. Og på den måten 

har også andre beboere på hjemmet fått 

høre om Jesus og flere har blitt frelst. Du 

– det gamle livet er totalt forvandlet, og 

vi har fått et helt nytt og annerledes liv 

med Jesus, sier han lykkelig. 

Du merker at Hugo Dante Ferreyra 

fryder seg i Herren, og gleder seg over 

vennskapet med de norske misjonærene 

og fellesskapet i menigheten. Ivrig og 

stolt forteller han fra livet sitt. Født ble 

han i Rio Quarto, 25 mil fra leirstedet. 

– Allerede som liten gutt lagde jeg mine 

egne biler og fikk interesse for mekanikk. 

På skolen var det derfor enkelt å velge 

retning og yrke. Min familie var fattig 

og jeg måtte tidlig ut for å tjene penger. 

Med min bakgrunn begynte jeg å 

arbeide innen bondenæringen og fikset 

på traktorer og landsbruksutstyr. Under 

andre verdenskrig arbeidet jeg med å 

kutte opp gamle maskiner, og jernet ble 

deretter solgt til en fabrikk i Buenos 

Aires. Her ble jernet omgjort til våpen, 

forteller Ferreyra ivrig. 

I 1943 flyttet han til hovedstaden og fikk 

seg arbeid ved en industribedrift som 

produserte maskiner til oljevirksomheten. 

– Jeg var arbeider nummer 1399. Vi 

fikk veldig lite lønn, kun nok til akkurat 

å overleve, og jeg fikk et tips om gode 

jobber innen militæret. Jeg sa opp jobben 

min og fikk arbeid i en våpenfabrikk, 

hvor vi solgte og reparerte våpen. 

Etter en tid ble denne fabrikken lagt ned, 

og den driftige arbeideren fikk kjøpe opp 

en del av virksomheten. 

– Jeg startet min egen våpenforretning, 

og gjorde gode penger. 

38 år gammel giftet han seg med en 

enke. 

– Hun hadde en syk sønn, som gjorde 

sitt til at vi måtte flytte til Cordoba. Her 

startet jeg opp som nøkkelsmed, og 

endte etter en tid opp med å produsere 

pengeskap. På egen hånd lagde jeg de 

mekaniske maskinene jeg trengte for å 

lage solide skap og fikk godt rykte på 

meg for god kvalitet. 

Den eldre mannen har opplevd både 

nedturer og oppturer gjennom et langt 

liv. Men den beste oppturen opplevde 

han først på sine eldre dager. 

– I mange, mange år har jeg kjent på en 

dragelse mot evangelisk kristendom. 

Ved en anledning ble en av sjefene mine 

evangelisk kristen, og det gjorde veldig 

inntrykk på meg. Hadde han vitnet for 

meg, ser jeg ikke bort fra at jeg allerede 

på dette tidspunktet hadde tatt imot, men 

han vitnet aldri for meg. Men i dag kan 

jeg si at resten av mitt liv ønsker jeg å 

vie til menigheten og min Frelser. Og når 

Jesus vil, vil Han hente meg – og tenk; 

jeg skal få være med han i all evighet! 

nr. 5 mai 2008 30 31

Info fra Misjons- og hjemmekontoret: 

Misjonskalenderen 

Betel Horten 

Familien Langåker hjemme på «ferie» 

Misjonskalenderen 

mars 2008 

500.000 

Anatoliy, kjent blant mange i Norge fra sin tid ved Smyrna Bibelinstitutt, står som en av 

”ildsjelene” bak en spesiell pastorkonferanse i Karpatene. Her ser du han sammen med to 

pastorer i Donetsk. 

Verdifull konferanse 

Fokus på Ukraina 

Tekst: Anatoliy Raychynets 

Foto: Leif Frode Svendsen 

389 pastorer fra hele det 

tidligere Sovjetunionen 

deltok i slutten av januar 

på en konferanse i 

Poljana, Karpatene. 

UKRAINA: Fra 29. til 1. februar 

ble det arrangert en internasjonal 

pastorkonferanse i Poljana, Karpatene. 

Ledere og pastorer fra seks land i det 

tidligere Sovjetunionen deltok. 

Hovedmålet med konferansen er gi 

muligheten til pastorer og deres koner til 

å komme til et fantastisk rekreasjonssted, 

hvor de kan få hvile og ikke minst møte 

kollegaer fra andre steder og land. Her 

kan de dele erfaringer, bli bedre kjent 

med hverandre, be for hverandre og bli 

inspirert / utrustet av seminarer og møter. 

Mange av pastorene har ikke anledning 

til å reise på ferie på grunn av dårlig 

økonomi, men fikk nå anledning til både 

å hvile og hente inspirasjon i tjenesten. 

Velsignet er det å høre hva Gud gjør 

i forskjellige menigheter og land i 

dag. Mottoet over konferansen var 

”evangelisering i vårt århundre”. 

Pastorer fikk dele erfaringer fra sine 

land, menigheter og kunne fortelle om 

evangelisering imot ”moderne” miljøer 

og samfunn. Hvilke utfordringer møter 

våre menigheter i dag? 

Gjennom fire dager fikk alle oppleve 

masse velsignelse, Gud talte direkte 

gjennom sine tjenere, og oppmuntret og 

utfordret på samme tid. 

Som en av staben bak konferansen vil 

jeg bringe takk for alle i Norge som 

støttet denne verdifulle konferansen 

økonomisk. En spesiell takk fra de 

389 deltakerne, som takket være deres 

støtte fikk oppleve Herrens velsignelse 

gjennom konferansen. 

Til neste år er det klart for konferanse 

igjen, hvor mange trofaste vitner fra hele 

det tidligere Sovjetunionen vil delta. 

Mange av disse har ingen mulighet selv 

til å dekke reise og opphold, men betaler 

kun en liten egenandel og får dekket 

utgiftene fra ”De Frie” i Ukraina. Har du 

lyst til å gi din støtte til dette arbeidet? 

Da kan du gi din støtte til følgende 

kontonummer: 3361. Merk gaven: 

Konferanse Ukraina (red) 

1. mai besøkte Vidar Aronsen 

menigheten, og 4. mai fikk 

menigheten besøk av Kjell Ohldieck. 

1. pinsedag deltok menigheten på 

pinsestevne på Solvoll (SBI), og 

Bjarne Staalstrøm talte på møte i 

Horten 2. pinsedag. Bjarne er stadig 

på farten og taler på møter rundt om, 

og vi vil huske hans hustru spesielt i 

forbønn. Hun har vært syk gjennom 

lang tid. 

15. mai taler Yngvar Pettersen i 

møte, og Kjell Ohldieck besøker 

menigheten den 18. mai. 

Yngvar Pettersen (bildet) besøker 

menigheten også 22. mai, og Jan 

Veiby taler 

i møte 25. 

mai. 29. mai 

og 1. juni 

taler Terje 

Rygh i Betel. 

Klippen Sætre 

– har i mai 

måned besøk 

av Asbjørn 

Froholt, Viggo 

Wilhelmsen, 

Frank Søgaard, 

Torbjørn 

Arnesen 

og Bjarne 

Staalstrøm (bildet). Menigheten 

startet opp med friluftmøter i Sætre 

sentrum 10. mai. 

I slutten av mai sender menigheten 

ut brever til alle predikantene og 

menighetene i DFEF på Østlandet 

om Østlandsstevne i Sætrehallen 11.- 

14. september. Menigheten henstiller 

til alle mottakere av brevet å være 

oppmerksomme på utsendelsen, og 

slutte opp om storstevne. 

Etter 2 år i tjeneste i Argentina har familien Langåker nå kommet tilbake til 

Karmøy på ferie. De vil oppholde seg i Norge de neste tre månedene, og vil 

delta på sommerstevnet på Solstrand. I tillegg skal de delta i menighetslivet 

på Åkrehamn, samt to leirer. Det ble arrangert velkomstfest for familien 

fredag 25. april i Saron Åkrehamn. Vi i MHU ønsker familien et godt 

hjemmeopphold og ferie, og ber om at de får samlet krefter til videre 

tjeneste. 

Delegasjon fra DFEF i Stortingets 

høringskomité 

Som nok de fleste har fått med seg har regjeringen lagt fram forslag til 

en ny ekteskapslov som vil likestille heterofile og homofile ekteskap. I 

tillegg vil den gi lesbiske par mulighet til å bli gravid ved hjelp av kunstig 

befruktning. Lovforslaget er lagt frem for Stortinget, og Stortingets 

høringskomité har invitert organisasjoner og andre interessegrupper til å 

si sin mening. En delegasjon fra DFEF bestående av Gordon Tobiassen, 

Kjell Tangen og Bjørn S. Olsen møtte fram til denne høringen og fikk 15 

minutter til å legge fram DFEF sitt syn på dette lovforslaget. Konklusjonen 

av vår framlegging var at lovforslaget burde avvises og at det burde utføres 

en bred offentlig utredning og konsekvensanalyse slik en rekke, til dels 

svært tunge høringsinstanser har bedt om. Våre argumenter ble lyttet til, 

og det ble stilt spørsmål fra politikerne i etterkant. Interessant var det også 

at representanten fra FrP kom bort i etterkant og spurte om å få tilsendt 

manuset, da han ville bruke sitat fra dette ved senere anledninger. 

Ettåringer til Argentina 

I lengre tid har MHU vært i kontakt med et ungt ektepar fra Østlandet som 

ønsker å bruke ett år av sin ungdomstid til å tjene Herren i Hans vingård 

i utlandet. Med bakgrunn i at disse unge snakker spansk, har de i samråd 

med MHU, valgt å reise til Argentina. Her vil de arbeide tett sammen med 

familien Langåker. De reiser ut i løpet av høsten 2008. Et av vilkårene er 

at de, i likhet med de resterende av våre misjonærer, skal sørge for sitt eget 

underhold. 

MHU møte 

MHU styret samles til styremøte torsdag 24. mai i Oslo. Dette blir det siste 

MHU møtet før landsmøtet. 

For på ett legeme har vi 

mange lemmer, men ikke 

alle lemmer har samme 

gjerning. Slik er vi også 

ett legeme i Kristus, enda 

vi er mange. Men hver 

for oss er vi hverandres 

lemmer. Rom 12;4-5 

Som kristne er det godt å vite at vi 

ikke er alene og at vi ikke skal utføre 

alle oppgaver alene. Som kristne kan 

vi være med på å utfylle hverandre. 

Paulus skriver at vi er hverandres 

lemmer. Noen er føttene som går, 

andre er hendene som gir og slik kan 

vi fortsette. Det er ikke alle forunt 

å reise ut i det store utland som 

misjonærer. Nådegavene og kallet er 

forskjellig. Men alle kan være med å 

støtte de som reiser ut. Både gjennom 

bønn og ved å gi av våre økonomiske 

midler. På denne måten er vi også 

hverandres lemmer. 

Med glede kan vi informere om at vi 

også i mars måned opplevde en liten 

økning i innkomne midler gjennom 

misjonskalenderen. Økningen var på 

1.150,-, fra 30.050,- i fjor til 31.200,- 

i år. Dette gjør at vi hittil i år har 

samlet inn 84.100,- mot 74.400,- 

tilsvarende periode i fjor. Takk til 

alle dere som trofast står med og gir 

av hjertet. 

På bildet i misjonskalenderen for 

mai ser vi mor og barn fra klinikken 

vår i Karwi i India. Behovene i 

India er store og utfordringene 

mange. Takk for at du står med 

og løfter arbeidet i India fram for 

nådens trone i dine bønner. 

400.000 

300.000 

200.000 

100.000 

84.100 

nr. 5 mai 2008 32 33

Leirer og bibelcamping - Sommeren 2008 

Program Solstrand 

23. juni: Sankthansfeiring 

Her blir det salg av grillmat fra klokken 

18.00. 

Møte klokken 19.30 

Tenning av bål og allsang 

24.-27. juni: Juniorleiren; 

9-12 år 

Hege Holmquist er forkynner, Maryann 

og Inger Mæland er leirsjefer. 

28. juni-2. juli: Tenåringsleiren; 

13-15 år 

Leif Frode Svendsen blir med som 

forkynner, Svein Kåre Dahl er leirsjef. Sion 

Mosterhamn stiller med lovsangsteam. 

8. -13. juli: DFEFs 

SOMMERSTEVNE 

15.-20. juli: Bibelcamping 

Reidar Gamst og Steinar Slotten blir 

med som forkynnere, Ingeborg og Arvid 

Alsaker med team fra Saron Åkrehamn 

er vertskap. 

22.-27. juli: Bibelcamping 

Svein Tungeland forkynner Guds ord, 

mens Jon Sigve og Ann Kristin Sele med 

gjengen fra Eben Eser Verdalen er med 

som vertskap. 

29. juli-3. august: Bibelcamping 

Jan Bjarne Skrøvje forkynner Guds ord, 

info om vertskap kommer siden. 

5.-10. august Ungdomsfestival i 

samarbeid med BUR 

Håkon Martinsen er forkynner, mens 

Mangor Mannes fra Saron Åkrehamn er 

leirsjef. 

12.-17. august: Pensjonistleiren 

Yngvar Pettersen og Svein Buin er med 

som forkynnere. Thorild og Sigmund Vea 

er vertskap. 

Annonse i 

Det gode budskap? 

Kontakt: 

Thore Nilsen 

Mobil: 990 28 533 

E-post: 

thonilse@online.no 

Trykksaker, tekstiltrykk, banner mm 

Leirer på Oven 

På Oven Leirsted i 

Østfold satses det 

som aldri før, og alle 

leirene samler mange 

deltakere. 

OVEN: Følgende leirer 

arrangeres denne sommeren: 

24. – 28. juni: Juniorleir 1 

Bjørn Olsen er med som forkynner, hvor 

Ann-Christin Pettersen og Jan Thore 

Gulbrandsen er leirsjefer. 

29. juni – 5. juli: Juniorleir 2 

Thomas Hofmo og Per Einar Kristiansen 

er med som forkynnere, mens Mona 

Blix Marthinsen og Yngvar Brekke er 

leirsjefer. 

Uke 28, 29,30 og 31 Camping 

Leirstedet kan benyttes av folk fra de 

15 menighetene, mot litt penger for 

strømutgifter og bruk av fasilitetene på 

stedet. 

2. til 9. august: Ungdomsleiren 

Carina Grelland Harsem taler Guds ord, 

mens Monica og Jarle Tolås er leirsjefer. 

Hobby 

5430 Bremnes • tlf 53 42 70 00 

reklame@saverudreklame.no 

Vestlandsleiren 

Vestlandsleiren i 

Liarvåg, Nedstrand 

arrangerer dette året 

tre leirer. 

13. – 15. Juni : Miniorleiren 

Edel Merethe og Marte Dahl er 

leirprester. 

7. – 10. august: Juniorleiren 

Leif Frode Svendsen er leirprest, og 

leiren ledes av et lederteam. 

15. – 17. august: Tenweekend 

Lovsangsteamet fra Sion Mosterhamn 

blir med; flere detaljer kommer senere. 

nr. 5 mai 2008 34 35

Alle er klar over at SBI har hatt en stri tørn i det siste 

med lavt elevtall og trang økonomi. Det er neppe 

noen som ikke ønsker rektor og styre ved SBI lykke til 

i arbeidet med å sikre videre drift ved skolen. Men 

referatet fra Forkynnerkonferansen på Solstrand i år i 

DGB reiser likevel flere spørsmål enn det besvarer. 

Evangelist 

Åge Magnus Sund 

Hva skjer med SBI? 

Leserinnlegg 

Tekst: Frøys Hindar, Betania Lyngdal 

Det er «in» i tiden med kjappe løsninger. 

Personlig undres jeg over at en så godt 

som samlet forkynnerkonferanse går inn 

for å slå SBI sammen med Kraftskolen 

alt fra neste høst av. En prosess som 

varer fra det første møtet finner sted 

mellom partene i oktober 07 og som 

ender opp med et endelig forslag om 

sammenslåing 3-4 måneder senere, 

fortjener knapt betegnelsen prosess. 

Uttrykket «hastevedtak» passer vel 

bedre. 

Og hastverk kan som kjent være lastverk. 

Yngvar Pettersen var modig nok til å 

lufte sine tvil angående «prosessen». Det 

fortjener han respekt for. Det koster noe 

å stå som den ene mot de mange. 

SBI har naturligvis handlet under press. 

Før jul ble MHU oppfordret til å legge 

administrasjonen sin til SBI. Jeg har 

så langt ikke registrert noe svar på 

henvendelsen, men det ikke å svare på et 

spørsmål, er jo i seg selv et svar. En slik 

forflytning og effektivisering av DFEFs 

sentrale administrasjon ville gitt et viktig 

signal utad om at De frie venner som 

bevegelse slutter opp om bibelskolen sin. 

Det ikke jeg var klar over, var at 

Kraftskolen alt var nedlagt som skole. 

Mot slutten av den korte tiden skolen 

eksisterte, satt den igjen med få elever, 

slik situasjonen også har vært ved SBI. 

Menneskelig sett er det lite å hente 

gjennom en fusjon med en kraftskole 

som futten er gått ut av. Det blir helst å 

«slå sine pjalter sammen». 

Noe helt annet er at ressurspersoner som 

Tømmerbakk og Liverød kan komme 

til å bety en god del for DFEF som 

bevegelse. Men da bør fokus være på å 

stå sammen i tjenesten for Jesus, og ikke 

starte opp samarbeidet med å profilere 

TV-buss og framtidige programmer på 

Visjon Norge. En bygger ikke et hus 

med å legge taksteinene først, men med 

støping og bygging av såle og grunnmur. 

En god porsjon ydmykhet gjør seg, 

ikke minst i bibelskolesammenheng. En 

slik markedsføring kan nok imponere 

og skape halleluja-stemning på en 

forkynnerkonferanse, men er dårlig egnet 

til å gi Kraftskolen SBI en ny åndelig 

giv. 

«De skarpe taggene» på treskevogna 

som rektor Gamst refererer til, er 

ikke nødvendigvis nye virkegrener 

ved skolen, men tente elever som 

setter merker etter seg i det åndelige 

landskapet i Norge. Og selv om det 

ikke ser slik ut for øyeblikket, tror jeg 

det fremdeles eksisterer et behov for en 

internatbasert tradisjonell bibelskole, 

gjerne med tilrettelegging av muligheten 

til å ta forberedende eller for eksempel 

kristendom som fag ved høyskole eller 

universitet. 

For all del: Det er positivt med visjonær 

tenkning. Men en TV-buss trenger solide 

driftsmidler og en god økonomi i bunn 

dersom den skal bli noe mer enn bare 

en gimmick. 

Fokus i markedsføringen av det 

nye bibelskolekonseptet bør derfor 

være undervisningen i Guds ord og 

teamopplegg i eget land og utland 

hvor elevene har en mulighet til å 

kommunisere språklig. 

Alt annet bør komme i annen rekke og 

som en ekstra bonus! 

Fire personer, to fra det gamle SBI og to 

fra Kraftskolen, er valgt inn av SSBI som 

styre i den nye bibelskolen. Antagelig 

dreier det seg om et arbeidsutvalg og 

ikke et permanent styre. 

Dersom det nye firemannsstyret er 

permanent, er det ingen tvil om at man 

satser friskt og utradisjonelt og helt på 

tvers av vanlige prosedyrer. 

Er det gamle styret lagt ned? Betegnelsen 

«skolestyre» er uansett svært upresis. 

Det er to styrer på SBI, et pedagogisk 

skolestyre og et driftsstyre. Det 

er driftsstyret man feilaktig kaller 

«skolestyre» i denne sammenhengen. 

Kanskje på tide å rydde opp i begrepene? 

Utviklingen på SBI har ikke vært ukjent 

for MHU. Mens konsulenter utenfra 

har studert og avlagt rapporter om 

DGB og bladet er blitt kjørt gjennom 

komitekverner og vært en gjenganger på 

landsmøtene, så ser det ut som om SBI 

mer eller mindre har fått kjøre sitt eget 

løp. Helt til det må ha gått opp for noen 

at løpet nå var kjørt! 

Det normale hadde jo vært å legge hele 

saken fram på sommerens landsmøte, 

selv om MHU etter omleggingene på 

slutten av 90-tallet rent juridisk sett 

antagelig har sitt på det tørre og kan fatte 

viktige avgjørelser av denne typen på 

egen hånd. 

Spørsmålet om tilknytningen til 

herlighetsteologien har vært reist. 

Personlig er jeg ikke så engstelig 

for akkurat den biten. Liverød er jo 

også tidligere SBI-elev – det burde 

langt på vei garantere for bibelsynet:- 

) – og i Gamst sin redegjørelse på 

Forkynnerkonferansen framgår det jo 

at Tømmerbakk og Liverød opptrer 

som privatpersoner og ikke som 

representanter for Elihu-bevegelsen (som 

for øvrig ledes av nok en tidligere SBIelev, 

Jan Hagen). Spørsmålet er allikevel 

såpass viktig at det burde vært lagt fram 

for sommerens Landsmøte til drøfting og 

en eventuell avstemming. 

Når alt dette er sagt, så er Kraftskolen 

SBI antagelig kommet for å bli. Det er 

neppe mulig å reversere den superraske 

prosessen vi har vært vitne til. Det som 

er beklagelig, er at SBI nå handler i et 

vakum. De er mer eller mindre overlatt 

til seg selv, uten det støtteapparat skolen 

så sårt hadde trengt og fortjent. 

Jeg har allerede registrert at man inntar 

forskjellige holdninger til det som 

nå skjer på SBI: Enten toer man sine 

hender, klamrer seg til det nye opplegget 

som et siste halmstrå og håper på det 

beste, eller så lar man seg gripe av en 

voldsom optimisme og tror dette er den 

store og eneste løsningen på den krisen 

bibelskolen er havnet i. 

Personlig er jeg for trosfriske initiativer, 

men synes det er leit at man nå satser alt 

på ett kort når det er så mange uavklarte 

momenter inne i bildet. Her er det ikke 

blitt mye tid til konsekvensanalyser! 

Men uansett synspunkter på den vending 

bibelskolesaken nå har tatt og måten 

den er blitt behandlet på, så får en prøve 

å gjøre det beste ut av det. «Alea iacta 

est (loddet er kastet), sa Cæsar da han 

krysset elva Rubicon i år 49 for å innta 

Rom. 

Andre har kastet loddet for oss, nå 

gjenstår det bare å følge etter, enten man 

vil eller ikke. 

Tirsdag 18. mars ble Åge hentet hjem til 

Jesus etter en periode med kreft. Åge hadde 

stor tro og tillit til Gud og gledet seg i 

frelsen helt til det siste. Hele hans liv som 

kristen vitnet om en Gud som lever. Åge 

ble frelst og løst ut fra en sammenheng 

hvor alt så umulig ut. Han møtte Jesus 

og alt ble annerledes i hans liv. Han fikk 

også flere gode år med sin kjære Tammy 

(Tamara Ann) og sammen delte de sin tro 

på Jesus og var en god støtte for hverandre. 

I menigheten Den Frie Evangeliske 

Forsamling Misjonshuset, Sarpsborg, lærte 

vi Åge å kjenne fra januar 2001. Da kom 

han som en positiv og livsglad kristen, med 

god kjennskap til Guds ord, begavet med 

sin sang og musikalske utrustning. 

Dette førte til at vi i eldsterådet i februar 2004 ga Åge anbefaling som evangelist 

og han reiste da en del rundt i Norge sammen med Tammy og vitnet og sang om 

Jesus. 

Nå er hans røst stilnet her på jord og mange var de som trivdes i hans nærhet. 

Med sitt smil og positive holdning hjalp han flere på sin livsvei, dette vil nok 

evigheten vise. 

Evangelist Svein Nordvik fra Evangeliesenteret hilste med minneord og Finn 

Arne Lauvås forrettet ved Åges begravelse 3. april. En av Åge og Tammys nære 

venner og støtte i flere år, Nils Johansson, la på krans og brakte en siste hilsen fra 

vennene i Misjonshuset, Sarpsborg. 

Morten Bjerknes deltok med sang og musikk og det dannet en fin ramme rundt 

sørgehøytiden i kirken. 

Vår bror Åge har fullført løpet og han bevarte troen. Han vil bli savnet og mange 

er de som bærer sorg fremover. Vi omfatter hans kone Tammy og Åges datter 

Camilla i våre bønner og ber Gud om nærhet og omsorg for dem i tapet av 

ektefelle og far. 

Åge Magnus Sund ble født 8. september 1954 i Mo i Rana og ble 53 år. 

Vi lyser fred over Åges gode minne 

Terje Søgaard 

nr. 5 mai 2008 36 37

KLASSIKEREN: 

En tjeneste i vekkelse i 50 år 

- med Arne og Egil 

Begrepet «Arne og Egil» er over. 50 år 

i vekkelsens tjeneste er forbi – i alle fall 

i den form vi kjente den. De har stått i 

sjelevinningsarbeid fra dag en til siste slutt. 

Gjennom de fleste år opplevde de flere større 

eller mindre vekkelser. Med 300 reisedager 

og ca 80 000 km i kjøring og normalt minst 

5 møter i uken, må det bli resultater. Det er 

det som kalles å «brenne for Kristus». 

Egil var ikke bare en evangelist innen DFEF. 

Han var en god ektemann, far, svigerfar og 

bestefar, en flott medarbeider og en god 

venn. Arne arbeider videre i tjenesten og vil 

fullføre det som ennå står tilbake. 

Fædrelandsvennen skrev om begravelsen: 

«Egil Solheims siste vekkelsesmøte». 

Arne Gundersen forrettet og sang, og 

Runo Eikhom, som ofte deltok i teltmøtene, 

spilte de gamle sangene i et preludium. 

En vemodig, men vakker avskjed med en 

vekkelsesevangelist som har vært med og 

ledet flere tusen til et møte med Jesus Kristus 

og enda flere til fornyelse av troslivet. Vi vil 

vende tilbake og gi Gud ære. 

Nå er dette over. Egil Solheim døde 21. 

januar 2008 nær 72 år gammel med alle 

sine omkring seg. 

Arne Gundersen (67 år) er fremdeles i 

virksomhet om enn noe redusert pga. helsa, 

men alle som kjente Arne og Egil vet at de 

var et begrep sammen – et team – som var 

noe annet enn Arne eller Egil alene. Likevel 

vet vi også at de begge hadde gaver og 

tjenester til berikelse for menigheter og den 

enkelte troende hver for seg. Arne kommer 

til å fortsette tjenesten, men nok i en annen 

form og et annet tempo enn før. 

En tjeneste i 

vekkelse i 50 år - 

med Arne og Egil 

Artikkel 1- generelle 

betraktninger 

Tekst: Asbjørn Frohold 

Foto: Fra arkivet 

Bakgrunn: Jeg vil la artiklene fra Det 

gode Budskap (DGB) og andre aviser, 

være hovedkildene. Det er meningen å 

gi et nøkternt bilde av disse 50 årene. 

Noe må likevel fylles ut ved samtale 

med Arne Gundersen der vekkelsene 

omtales lite i bladene. 

Klassikeren: Arne og Egil reiste like 

gjerne til små plasser som til storbyene. 

Svært mange steder måtte de selv 

ta hele det økonomiske ansvaret for 

møtene. Med et stort telt + mannskap, 

bl.a. sivilarbeider og til tider to busser, 

er det vesentlige omkostninger med 

en møteaksjon. Plakater og annonser 

koster penger og tar tid. Noen ganger 

hadde de med seg enda en forkynner 

som skulle lønnes og sangere i 

teltmøtene. 

Med årene fikk de dannet en mild 

stiftelse – Evangelieteltets Stiftelse 

– som kunne stå som arbeidsgiver. 

Overskudd den ene plassen kunne 

dekke underskudd den neste. 

Bildet av deres virksomhet er ikke 

korrekt dersom ikke deres åndelige 

ståsted kommer tydelig fram. Man kan 

være enig eller uenig, men de har stått 

for DFEFs hovedsyn gjennom alle år 

og har møtt den sterkeste kritikken 

fordi de ikke har endret dette i pakt 

med tiden. Likevel er det ufravikelig 

Arne og Egil som har vært redskaper 

i de største og fleste vekkelsene innen 

DFEF de siste 50 årene, ja kanskje i 

hele DFEFs tid. 

I de siste 20 årene har deres negative 

standpunkt til herlighetsteologien 

vært sentral. De har aldri lagt skjul 

på sin motstand mot denne retningen 

og særlig der den trenger inn i de frie 

menighetene. 

De har heller ikke lagt skjul på sitt 

dåpssyn uansett hvem som står som 

arrangør for en møteserie, og bruken 

av nådegaver har fungert i alle 

sammenhenger gjennom alle år. 

Arne og Egil har også vært 

konservative i forholdet til klær og 

utseende særlig for dem som skulle 

være med i fronten av tjenesten. Det 

har ført til mye og til dels sur kritikk 

– særlig de senere årene, men det 

skal i alle fall sies at det har vært helt 

i overensstemmelse med de gamle 

frie forkynnerne og hele den frie 

tradisjonen. 

Dette gjelder også i forholdet til 

alkohol. De har i alle år vært sterke i 

sitt syn på totalavhold. 

Arne og Egil har «stått for noe» 

gjennom alle år og har derfor vært 

kontroversielle. Når mange har tilpasset 

sitt syn på forskjellige sannheter i det 

som bevegelsen stod for de første 70- 

80 årene, har Arne og Egil holdt fast 

på de gamle linjene. Man kan selvsagt 

mene noe om det, men man kan også 

mene noe om det «å tilpasse seg tiden». 

Det går en grense et sted. 

Arne Gundersen og Egil Solheim har 

stått i utrolig mange og rike vekkelser 

både innen de frie forsamlingene og 

i fellesmøtesammenheng gjennom 

disse 50 årene. En eldste sa det meget 

treffende i sin minnetale etter Egil: 

Hva ville menigheten vår vært uten det 

Arne og Egil har vært for menigheten? 

Mange kunne sagt det samme! 

En gjennomgang av DGB fra 1904 og 

andre blader før det, viser at selv ikke 

Nordquelle – DFEFs stifter (1858- 

1938) – kunne vise til tilsvarende 

vekkelser i sitt virke. De første årene 

var Nordquelle vekkelsesevangelist 

og svært pågående i ettermøtene, 

men etter åndsopplevelsen i 1891 

er det Åndens helliggjørelse og 

frigjørelse som er hans linje. Den 

frie bevegelsen var vel ikke en 

vekkelsesbevegelse i Nordquelles 

tid, men en helliggjørelsesbevegelse 

– tilsvarende Helgelsesforbundet i 

Sverige. For Nordquelle var det derfor 

ikke en hovedsak å bare nå ufrelste, 

men å forkynne et frihetens evangelium 

for dem som var frelst, men bundet i 

sitt åndsliv. Schibboleth-sangboken 

hadde nesten ikke innbydelsessanger 

de første 40 årene – bare lovsanger 

eller innbydelse til å lovsynge Gud 

for Golgata. Mange ble likevel frelst 

i de venneflokkene som var frie fordi 

Ånden var sterkt til stede i møtene også 

om Nordquelle ikke var der. 

Arne og Egil har ikke vært aktive 

skribenter. Vi finner bare noen få 

stykker i DGB eller andre organer 

skrevet av dem. De har til tider bare 

vært «passe» aktive i fellesorganer så 

som landsmøter og lederkonferansene. 

Periodevis – etter vekkelsestidene – var 

en stor del av deltakerne på landsmøter, 

konferanser og leirer, mennesker som 

hadde fått liv i Gud gjennom deres 

arbeid og som derfor uten tvil kunne 

vært med å plassere brødrene helt 

sentralt innen bevegelsen om de hadde 

ønsket denne type makt. 

Men en gang stilte de opp. I omsorg 

for arbeidet på de små stedene i 

Norge og ikke minst forkynnernes 

tilstand, gikk de i brodden sammen 

med forkynneren Gabriel Holta om å 

opprette et Evangeliseringsutvalg. Egil 

bar dette fram i landsmøtet. Navnet ble 

til slutt «Hjemmeutvalget» og vedtatt 

i Landsmøtet, men de ønsket ingen 

sentral rolle i organet og trakk seg ut så 

snart det var kommet i gjenge. 

I Nytt Livs Lys (NLL) som ble 

grunnlagt av Arnfinn og Hildur Andaas 

i deres tid som misjonærer i Japan, har 

Arne og Egil tatt et sterkt initiativ ved 

at de begge var i styret og Arne har 

fortsatt lederfunksjon der. NLL har i 

dag ansvar for kr 36.000,00 til India 

hver måned. De to prosjektene i India – 

bibeloversettelsesarbeid og menighetsog 

skolearbeid henholdsvis i Varanasi 

og Bangalore. Resultatene av dette 

arbeidet er i seg selv meget stort og de 

siste årene har NLL vært hovedstøtten 

for arbeidet. 

I tillegg har NLL ved Arne og Egil 

arrangert Skeikampen-stevnet i mange 

år. I 2007 samlet man inn her ca. kr. 

400.000,00 hvorav flere hundre tusen 

til bibler til Kina og Øst-Europa. 

NLL samarbeider med Nytt Livs Lys 

Bibeltrykkeri i Japan. 

Når jeg i disse artiklene skriver om 

antall frelste gjennom vekkelsene, 

så er dette stort sett tall som andre 

har skrevet. Arne sa i et intervju med 

Det Gode Budskap (DGB) at de ikke 

har frelst noen, men forsøkt å lede 

menneskene til Jesus. Likevel kan 

jeg fastslå at en røflig oppsummering 

av de tall som er skrevet om arbeidet 

gjennom forskjellige media gjennom 

50 år, så dreier det seg om minst 

3–4000 mennesker som har fått sin 

sak med Gud i orden gjennom deres 

arbeid. Et enda høyere tall med troende 

som har opplevd fornyelse gjennom 

deres møter, og det meste av dette har 

funnet sted innen DFEF. I tillegg har 

de vært medvirkende til at mange har 

nr. 5 mai 2008 38 39

gått dåpens vei og det er vel bare 

Nordquelle som har døpt flere. 

I denne artikkelserien omtales i liten 

grad de forkynnere som var sammen 

med dem i teltmøter og kampanjer. 

Det er neppe noen av disse som vil 

stå fram og si at alt ville vært likt selv 

om Arne og Egil ikke hadde vært 

med, men jeg vet at Arne og Egil 

hvilte mye på de andre som deltok 

i møteseriene. Arne og Egil kjente 

sin begrensning og holdt seg til sin 

tjeneste. Når det er sagt, er det mange 

som kan underskrive på at de også har 

hatt en dyp forkynnelse og et trygt 

teologisk ståsted i bunnen av sine 

taler og sine liv. Dette kom særlig 

godt til syne etter vekkelsen i Åseral 

der de måtte ta forstanderansvar i 

mange år. 

Helt til det siste var det også unge 

mennesker som fikk liv i Gud og 

fornyelse i troen gjennom deres 

virke som er uten noe staffasje i sang 

eller tale. Det gamle evangelium er 

fremdeles et frelsesevangelium og et 

brennende hjerte kan ikke erstattes av 

nye metoder. 

Det er utgitt to bøker knyttet til deres 

arbeid, men de er skrevet av andre 

og gir bare et vagt bilde av arbeidet. 

«Når vekkelsesvinden blåser» av 

Kjell Hagen i 1981 og «Jesus er 

løsningen» redigert av David Østby 

omkring 1984. Den siste var bygd på 

den første boken, men omredigert og 

en del utfyllende stoff ble tatt med. 

Kjære frie venner, jeg håper dere vil 

bli med meg i dette tilbakeblikket 

på 50 år i vekkelsens tjeneste innen 

DFEF og i fellesmøtesammenheng. Vi 

kan vel si slik det sies i Hebreerbrevet 

«å gi akt på deres ferd og etterfølge 

deres tro». 

I første halvår av forrige århundre, - for litt over 70 

år siden, ble Kai Jensen født 23. september 1937. 

Barneårene og ungdomstiden var som for de fleste 

på den tiden, preget av enkle og trange kår. Han var 

enebarn, men ikke bortskjemt. Tidlig måtte han ta seg 

småjobber, og han var energisk og villig til å ta tunge 

tak. 

Kai Jensen – en trofast arbeider i Guds rike 

Kai Jensen 70 år 


FREDRIKSTAD: Tidlig ble han 

interessert i musikk, og han var ”stolt 

som en hane” da han kunne ikle seg 

skolemusikkuniform, og spille klarinett 

til ”her kommer guttemusikken, hurra 

guttemusikken, ja se midt i trafikken 

kommer guttemusikken”. Noe senere var 

han med å starte bandet ”Bluebell”. Også 

her spilte han klarinett. Bandet var rett 

som det var ute og spilte, og etter en kort 

tid traff han Sonja, som han giftet seg 

med i ganske ung alder. 

Kai kom ikke fra noen ”kristen familie”. 

Det gjorde derimot Sonja. Hun var bare 

”sånn passe kristen”, men ønsket at både 

hun og Kai skulle ta et avgjort valg for 

Jesus. Dette var et problem for Kai, som 

aldri hadde hatt noe særlig kjennskap til 

kristendom. Da likte han bedre å ta med 

seg Sonja ut på byen å danse. 

”Dessverre” for Kai ble det omsider 

tid for å gi etter for all påvirkningen 

fra svigermor og kona Sonja, og bli 

med på et møte. Stedet ble Kristi 

Menighet i Fredrikstad, og talerne var 

sangevangelistene Egil og Arne. Kai var 

glad han kom ”helskinnet” ut, og lovet 

seg selv at dette var første og siste gang 

han gikk på et evangelisk møte. 

Tre år senere – i 1961 - ga han igjen etter 

for svigermor og Sonja, og motvillig 

ble han med dem til Kristi Menighet. Å 

gå med dem var ok, men noen kristen 

ville han ikke bli. Han anså det å bli en 

kristen som å miste all glede i livet, og 

gå omkring som et ”negativt hengehode” 

resten av livet. Et slikt liv ville ikke han 

ha - nei! 

En ung sangevangelist – Knut Sørum – 

var taleren i møte, og ”han talte rett til 

hjertet mitt”, forteller Kai, 47 år etter. 

Ivrig og entusiastisk fortsetter han: 

- Sørum talte engasjert og brennende. 

Jeg satt mer om mer naglet fast til stolen, 

og ble redd over hvordan jeg opplevde 

budskapet. Han talte jo til meg! Hvordan 

kunne han kjenne meg? Redselen gikk 

over til raseri; jeg ville absolutt ikke bli 

frelst! Inni meg foregikk kampen, og 

jeg begynte å argumentere mot Gud – 

som jeg ikke trodde på. Men plutselig 

la jeg merke til en ”glorie” rundt hodet 

på predikanten. Jeg trodde jeg så syner, 

lukket øynene, men ”glorien” var fortsatt 

tilstede. I stedet for redsel og raseri ble 

jeg nå engstelig. Jeg gav klar beskjed 

til Sonja: ”Vi måtte komme oss ut av 

lokalet uten å bli kristne!” 

Endelig var møte over, det skulle bare 

synges en sang til. Sangen presset seg 

inn i både mitt hjerte og mitt hode: 

”Kast deg i Frelserens armer, legg deg til 

ro ved hans bryst. Hør hvor det stormer 

der ute, her er det fredfylt å tyst”. 

Det som deretter skjedde, skjedde fort. 

Jeg kastet meg på kne og ropte til Gud 

om frelse. Sonja gjorde det samme, 

og der og da forsto jeg plutselig ”hele 

systemet”. Jeg ble herlig frelst, og ropte 

der og da om frelse for mine foreldre. De 

Her er Bluebell, hvor Kai spilte klarinett. 

hadde jo like lite peiling på kristendom 

som meg, og jeg forsto at Gud ville 

at ”alle skulle bli frelst og komme til 

sannhets erkjennelse”. 

Frelsesopplevelsen min var sterk og 

spesiell. Jeg ble uhyggelig kvalm, kastet 

opp og vred meg i ”smerte”. Det var som 

om hele syndelivet ble ”vrengt” ut av 

meg. Jeg har aldri opplevd maken i hele 

mitt liv. Det var faktisk en total renselse 

og revolusjon som skjedde i meg. 

Mye har skjedd i Kai sitt liv siden 

den dagen. Han kom tidlig med i 

menighetens arbeid blant barn og 

juniorer. Viste trofasthet og oppriktighet, 

og ble både menighetstjener og 

eldstebror i Kristi Menighet. I drøyt åtte 

år var han styremedlem i Ovenkomiteen, 

og hjertet hans for leirstedet har i alle år 

vist seg å være stort. 

Også i det private har han i sin vandel 

vist seg som en pliktoppfyllende og 

redelig kar. Han utdannet seg først til 

kobberslager. Deretter rørlegger. Så ble 

han taxisjåfør, og stanset i dette yrke 

i mange år. Selv om både arbeidet og 

menigheten krevde sitt, forsømte han 

aldri familien; Sonja og deres tre barn, 

Sylvi, Truls og Jan Erik. 

Men så skjedde det noe ganske spesielt. 

Misjonstanken ble plutselig lagt på 

deres hjerte. Formann i MHU Yngvar 

Pettersen var raskt på pletten, og 

forårsaket at de reiste til Swaziland som 

”bygningsmisjonærer”. 

Å reise ut som misjonærer i en alder av 

50 år, var ingen enkelt sak, men barna 

var gift, og flyttet hjemmefra, så den 

saken var jo i orden. I Swaziland ble det 

å bygge sykehus og skole, og reparere 

bygninger og vedlikeholde de ulike 

eiendommene til misjonen. 

Da dette var kommet godt under 

kontroll, ble det evangelisering på skoler 

og i landsbyer. Kai forteller ivrig og 

entusiastisk: 

- Gud var god, mange ble frelst, døpt 

og aktive for Guds sak. Bibelspredning 

på skoler og i byene ble en naturlig del 

av vår virksomhet, og vi trivdes enormt 

godt. Ved flere tilfeller ble vi overfalt og 

slått til bakken av kriminelle. Swaziland 

var ikke akkurat ”fri for kriminalitet”, 

så livet var ikke alltid like enkelt. Ved et 

tilfelle kunne det gått riktig ille. Vi ble så 

ille tilrett at blodet fløt, og politiet ønsket 

at vi skulle anmelde overfalsmennene. 

Vi unnlot å gjøre dette, ikke av redsler 

for represalier, men i tro til at Gud skulle 

ordne opp med de skyldige. 

Vi har reist til og fra Swaziland mange 

ganger. Vi elsker landet, og tror norsk 

misjon har mye ugjort der nede fortsatt. 

Vi var i Swaziland for to år siden, og tror 

vi snart tar en ny tur dit ned. 

Misjonsarbeidet i Swaziland er i dag 

”selvgående”, og det er fantastisk å se 

at det kristne arbeide går frem der nede. 

Menighetene er vel etablerte, og feltstyre 

leder arbeidet på en fin måte. 

Det HIV-Aids arbeidet DFEF ved Per 

Arild Weiby driver i Swaziland, er helt 

Kai Jensen, i ”dagens” utgave. 

unikt, og ikke minst fantastisk. Jeg 

henstiller til alle frie venner om å be mye 

for det arbeide der nede og å støtte dette. 

Selv om Kai i hovedsak har gitt seg 

som aktiv misjonær, har han ikke 

”pensjonert seg i Guds rikes arbeide”. 

Han har engasjert seg i menighetens 

innvandrerarbeid, og her gjør han en 

stor innsats. Noen ganger er det tre-fire 

innvandrere på møte, andre ganger kan 

det være flere stolrader. Kai henter og 

bringer dem, og gleder seg over å kunne 

være til nytte. 

Noen spesielle hobbyer og fritidssysler 

har han ikke, men som han sier; 

- Min hobby er å være glad i kona mi, 

hjelpe barna mine, lese i Guds ord og 

arbeide for Guds rike. Alt jeg gjør, gjør 

jeg sammen med min elskede kone. 

Vi trives, og gleder oss over Guds 

velsignelser i vår tilværelse. 

På etterskudd gratulerer vi så mye med 

70 års dagen, som ble feiret sammen med 

familien og gode venner. 

nr. 5 mai 2008 40 41

I et pent og velstelt hus i Rostadnesv. 23 i Rolvsøy 

bor Unni og Gordon Tobiassen. Huset deres ligger 

på en liten bakketopp, med fin utsikt over Visterflo, 

et lite vann som ligger i kommunene Sarpsborg og 

Fredrikstad. Visterflo er et sideløp til Glomma, og 

en del av Glommavassdraget. For Gordon, som er 

sørlending, er det sikkert skjønt å sitte på verandaen 

å se utover vannet. Kanskje det er her han får sine 

«spesialprekener» om familien, ekteskapet og Jesu 

Gjenkomst? 

Frokostmøte med Unni og Gordon Tobiassen 

Frokostmøte med 

Unni og Gordon Tobiassen 


FREDRIKSTAD: Gordon er en travel 

person. Hans jobb er ingen ni til fire 

jobb. Det skjønner man når en skal 

gjøre en avtale med ham. Denne dagen 

– 18. april – har han knapt tid til et 

frokostmøte. Avtalene står i kø utover 

dagen. Han skal både hit og dit, og 

dessuten skal han holde innledning 

om emnet ekteskapet, på DFEFs 

distriktsmøte for Østfold, i Kristi 

Menighet i Fredrikstad på kvelden. 

Vi setter oss ned ved et kjøkkenbord 

«fullt av fete og margfulle retter» denne 

tidlige morgenen. Før vi ber til Gud for 

maten, smiler Gordon, sukker, og sier; 

en er så travelt opptatt innimellom, at 

det er bra en har forberedt seg godt til 

kveldsmøte før denne dagen starter. 

Han tar ikke lett på oppgaven som 

forkynner. Da han begynte å reise på 

heltid som evangelist i 1973, visste han 

hva han gikk til. Både hans morfar Julian 

Flodsand, og farfar Tobias Edvardsen, 

var predikanter. 

Julian Flodsand var en kjent predikant 

blant de frie venner. Selv møtte jeg 

han flere ganger på møter rundt om på 

Sørlandet da jeg var ung evangelist. 

Han var en «veltalende» predikant, som 

det var inspirerende å høre på. Tobias 

Edvardsen kjente jeg ikke noe til, men 

jeg vet han hadde flere vekkelsestider 

rundt om på Sørlandet, og da spesielt i 

området mellom Mandal og Farsund. 

Gordon reiste som evangelist på hele 

1970-tallet. Han var en god del sammen 

med Ragnar Mathisen som fersk 

evangelist. Dette er nok mye av grunnen 

til at Ragnar ble «adoptert» som en 

ekstra «bestefar» for Unni og Gordons 

fire barn. På 1980-tallet sto Gordon 

som fast predikant og forstander for 

flere menigheter. Lyngdal, Mjøndalen, 

Grimstad, og Kristiansand. I perioder 

mellom disse steder, reiste han også en 

del som sangevangelist sammen med Ole 

Kristian Iglebæk. 

På 1990-tallet var han forstander i 

Drammen, i Moss, og i Grimstad. Fra 

2006 har han vært forstander i Kristi 

Menighet i Fredrikstad. 

Mens vi koser oss med en herlig frokost, 

begynner Unni å fortelle om tiden da de 

traff hverandre. Leende prøver Gordon 

å stanse henne, og sier, ikke snakk om 

dette, det jo er vår lille hemmelighet. 

Men Unni ler, har det morsomt ved 

minnene, og prater i vei. 

– Det hadde seg slik at jeg som ung 

jente arbeidet på Diakonhjemmet. Jeg 

var vel litt «sprø» under den tiden. Jeg 

hadde en trivelig venninne jeg jobbet 

sammen med, Gunnhild Omdal. Hun 

foreslo at vi skulle ta en tur til et stevne 

på Saltnes, i DFEF Klippen, der skulle 

Egil og Arne tale. De var jo populære for 

oss ungdommene den gangen, så hvorfor 

ikke? 

Så bar det i vei. Jeg i utvaska olabukser 

og flott og tøff skinnjakke, langt 

utslått lyst hår, og kanskje litt for 

uvanlig for De Frie Venner. Gunnhild 

litt mer tradisjonelt kledd, hun var jo 

predikantdatter. 

– På det stevnet var også Ragnar 

Mathisen og Gordon. Der og da ble jeg 

veldig betatt av den unge evangelisten 

Gordon, som vitnet, sang og spilte. 

«Han må jeg se nærmere på», sa jeg til 

Gunhild. Da jeg hørte at han skulle til 

Misjonshuset i Sarpsborg og ha møter, 

var det en selvfølge at jeg reiste dit. En 

kan si jeg løp etter en predikant, – ler 

Unni. 

– Deretter skal jeg fortelle deg det gikk 

slag i slag. Gordon skulle jeg ha, og han 

fikk jeg omsider også. Men «problemet» 

var Ragnar Mathisen. Han skulle liksom 

«godkjenne» meg. Etter å ha «målt meg 

opp og ned», ble jeg godkjent, kanskje 

med et nødskrik, selv om jeg ikke var en 

typisk fri venn. 

Da vi hadde blitt par, advarte Gunhild 

meg på det sterkeste mot å gifte meg med 

en predikant. Hun hadde det allerede i sin 

familie, og fortalte at penger ble det lite 

av, og predikanter hadde vanligvis mange 

unger, og du så ofte lite til ektefellen, 

da han kunne være lenge hjemmefra av 

gangen. 

Min mor mente jeg ikke var typen til 

å bli predikantkone, og jeg var jo en 

del betenkt selv også. Jeg visste jo om 

konservatismen i De frie venner, og 

ble grundig orientert om at jeg måtte 

Gordon har et rikholdig bibliotek, og liker å holde seg oppdatert i 

forhold til det profetiske ord. 

begynne å gå med skjørt og hatt. Det å 

være predikantkone forpliktet, var det 

flere som fortalte meg. 

Det har gått bra til i dag, men noen typisk 

fri venn predikantkone, ble jeg nok aldri, 

ler Unni. 

– Jeg har nok vært for «fri» til det. 

Unni og Gordon har fire barn. Anne, 

Jan Gordon, Kari og Levi. Alle er frelst 

og med i kristen virksomhet. De har 

skapt et trygt og godt hjem for sine barn, 

og selv om alle er flyttet hjemmefra, 

er barndomshjemmet fortsatt et 

samlingssted for dem alle. 

Gordons store interesse i livet er skog 

og mark. Her får han ro i sjelen, og 

inspirasjon til tjenesten i Guds rike. 

Unnis store hobby er maling. I deres 

enkle og pene hjem, prydes veggene av 

flere av Unnis malerier. Hun har hatt flere 

utstillinger, og solgt en god del malerier. 

På tross av separate hobbyer, presiserer 

de at de gjør mest sammen, og prioriterer 

å ha mye tid sammen. 

Siden barna flyttet ut, har Unni også 

brukt mye av sin tid til å forkynne i 

menighetene rundt om. I Kristi Menighet 

har hun en 30 prosent ansettelse, og 

Gordon har 70 prosent. Dette tilsier at 

de kan reise rundt til ulike møter og 

sammenheng å ha kurser, seminarer og 

møteserier om deres store emneinteresse; 

Jesu gjenkomst og Israel, ekteskapet og 

familien. 

– Israel og Jesu gjenkomst har alltid 

interessert meg sterkt, sier Gordon. 

Allerede som tidlig tenåring likte jeg å 

høre på forkynnere som Sverre Kornmo 

og Alf Kasborg. De var vel inne i det 

profetiske ord, og ga meg mye å tenke 

på. 

Da jeg alltid har likt utfordringer, kastet 

jeg meg over alt jeg kunne finne av 

bøker om dette emne. I dag opplever jeg 

å ha et godt fundament for å holde meg 

oppdatert om emnet til enhver tid, og jeg 

tror jeg ved Guds nåde har fått vært til 

velsignelse for mange. 

– Unni og jeg brenner også for 

å være mest mulig sammen om 

undervisningen på seminarer om 

ekteskap, samlivsproblemer og 

relasjonsoppbygging. Hun har vært en 

utrolig berikelse for min tjeneste for 

Guds sak, og vi trives som ektefolk og 

venner i alt hva vi gjør hver for oss og 

sammen. 

– Nylig var Unni på Østerbo og holdt 

seminar for ledere og forkynnere i 

pinsebevegelsen. Dette var til stor 

glede og inspirasjon både for henne og 

tilhørerne. Tilbakemeldingene er gode, 

og jeg gledet meg på Unnis vegne. 

For mange år siden startet Unni 

med samlinger under tittelen: 

Kvinneweekend. Entusiastisk forteller 

hun om dette tiltaket, som har gitt 

både henne og mange kvinner gode 

opplevelser, og ikke minst gode minner. 

– Tidligere misjonær, Åse Buin, og jeg 

startet opp med dette. Det var tidlig 

på 1980-tallet. Vi mente at vi som 

kvinner, og aktive arbeidere i tjeneste 

for Gud, hadde behov for å komme 

sammen. Vår hverdag besto stort sett av 

hjemlige sysler, mann, småbarn, hjem 

og menighet. Å komme ut fra den vante 

Unni med et av sine mange malerier. 

sammenhengen til inspirasjon og samtale 

oss kvinner imellom, så vi som verdifullt, 

og satte i gang. 

Første samling var på Flekkerøya. 

Helene Torsell – som var forstanderkone 

– ble hovedtaler på samlingen, og vi 

opplevde et åndens vær over møtene. 

Ånden falt, og de cirka 60 deltakerne fikk 

en opplevelse som mange av dem gleder 

seg over den dag i dag. 

– Mange predikantkoner var samlet, 

og flere av predikantene i De frie 

venner ble engstelige for den 

«rødstrømpebevegelse» de mente hadde 

sett dagens lys. 

Måten Unni forteller historien på, 

får oss til å le høyt og hjertelig rundt 

kjøkkenbordet denne morgenen. Å skru 

tiden tilbake og trekke fram gode minner, 

og underlige reaksjoner på positive tiltak, 

er festelig. Latteren har «sitti» løst hos 

oss alle tre denne fredags morgen. 

Frokostbordet er nesten tomt for 

mat, vi er mette, og vi må alle ut til 

dagens ulike gjøremål. Jeg tar en tur 

til hjemmekontoret til Gordon og ser 

på litteraturen som fyller bokhyllene, 

og ser at det er målrettet litteratur som 

fyller hyllene. – Jo, Gordon har vært 

nøye i å samle riktig litteratur for å få 

spisskompetanse. 

Før jeg forlater huset tar jeg en ny titt 

på Unnis malerier, og finner fort en del 

malerier jeg kunne tenke meg å ta med 

hjem. – Men alt er jo ikke til salgs her i 

livet, selv om hun allerede har solgt en 

60-70 malerier. 

nr. 5 mai 2008 42 43

Med Gud i hverdagen 

av Bjarne Staalstrøm 

Refleksjoner 

av Kjell Andenæs 

Vår utgang og vår inngang…. 

Motstandskraft 

«Jeg tror Gud både kan og vil la 

alt, også det onde, føre til noe godt. 

Da trenger kun mennesker som lar 

alt det som hender dem, tjene til 

det gode. Jeg tror at Gud i enhver 

nødssituasjon vil gi oss så mye 

motstandskraft som vi trenger. Men 

han gir den ikke på forskudd, for at 

vi ikke skal stole på oss selv, men på 

Ham alene. Jeg tror at Gud ikke er 

et tidløst mirakel, men at han venter 

på og svarer på oppriktige bønner 

og ansvarlige gjerninger» (Dietrich 

Bonhoeffer). 

Den tyske martyr-teologen trodde på bønnens 

betydning i et menneskes liv. Gud venter på, 

og svarer på oppriktige bønner og ansvarlige 

gjerninger. I hvor stor grad påvirker bønnen 

våre liv? Det er neppe mulig å gi et utfyllende 

svar på det, men det finnes svar både i 

erfaringen og troen. For det første er bønnen 

en type sjelelig terapi, ikke bare trøstefull, men 

også helbredende. 

Bønn som fortrolighet og tillit til Gud, er en 

vei ut av ensomhet, og botemiddel for indre 

uro og frykt. Det er en god tanke at Gud venter 

på våre bønner. Er det slik at vi egentlig ikke 

nødvendigvis behøver å fortelle Gud hvor 

vanskelig vi har det? Han vet selvfølgelig alt 

på forhånd. Men det er viktig for oss selv at vi 

går til Ham med alt – i bønnen. I bønnen er det 

ikke slik at vi drar bryggen inntil båten, men 

vi drar båten inntil brygga (Carl Fr. Wisløff). 

Sann bønn er alltid en bevegelse mot Gud, 

og samtidig en sjelens avklaring som gjør det 

lettere å finne veien videre. Bønn er en viktig 

medisin mot stress og depresjoner. 

Jeg har god erfaring med det å gå meg vill. En 

gang mot kveld, ruslet jeg i litt ukjent terreng 

og kom tilbake til samme sted tre ganger, siste 

gang i tussmørket. Da satte jeg meg ned på en 

stubbe, tok fram en lommelykt og kompasset. 

Jeg fant etter hvert ut av himmelretningene; 

nord, syd, øst og vest, og tok fatt på terrenget 

igjen. Jeg fulgte kompassnålen nøye, selv om 

jeg ofte hadde følelsen av at jeg gikk galt, og 

kom til sist fram til skogsbilveien og bilen. 

Dessverre er det ofte slik at vi mennesker 

stresser oss fram nesten som i blinde. 

Bønnen gir sjelen ro og gjør tankene klare. 

Ofte trenger vi lik Abraham å vandre i tro, men 

det sikreste som finnes er å hengi seg til Guds 

løfter og stole på at Gud vet bedre enn oss. 

Bønnen er først og fremst for vår egen skyld, 

dernest er det avgjørende for oss å vite at Gud 

«svarer på oppriktige bønner og ansvarlige 

gjerninger». Det siste handler om gjerninger 

som er gjort i bønnens ånd og atmosfære. 

«Hold ikke din konsert først og stem 

instrumentet etterpå. Begynn dagen med 

Guds ord og bønn, så du først av alt kommer i 

harmoni med ditt livs Gud» (Hudson Taylor). 

Les Matteus 6;5-13; Fil. 4;6-7 

Tenk deg et biljardbord 

der spillet starter ved at én 

kule skytes inn i gruppen 

av kuler i midten. Kulene 

spres. Tenk deg videre at 

hver av disse kulene igjen 

skytes inn i tilsvarende 

samlinger av kuler, som 

hver igjen skytes videre på 

samme måte. Tenk at dette 

gjentar seg i et nærmest 

uendelig antall ganger 

med tilsvarende uendelig 

antall kuler. 

Dette kan være et bilde på skaperverket. 

Skaperen er herre over det hele. 

Han setter det i gang og kjenner alle 

forutsetningene: Kraften på det første 

støtet, nøyaktig retning, kulenes vekt og 

overflate, friksjon mot underlaget etc. 

etc.. Han kan beregne og forutsi nøyaktig 

hvordan hele skaperverket vil bli og 

hvordan det vil fungere. Han vet om jord 

og vann, om den minste lille blomst, 

og om hver liten spurv (Luk 12:6), og 

ikke minst om hver eneste en av oss 

mennesker! Og Skaperen vet ned til 

minste detalj hvordan alt vil utvikle seg 

til enhver tid – Hans plan er kontinuerlig 

i funksjon her i tiden, og fortsetter 

inn i evigheten. Det er en ufattelig og 

svimlende tanke at vi som tror har en 

Far som ikke bare kjenner hver av oss til 

bunns, men som kjenner til hver minste 

hendelse i hele skaperverket – fordi Han 

har satt det hele i gang etter sin vilje og 

sin hensikt! 

Mens Herren ser og kjenner til alt, lever 

vi under sterke begrensninger. Vi ser 

kun «stykkevis og delt (1. Kor. 13;9-12) 

når det gjelder de evige sannheter, alt 

ettersom Ånden åpenbarer det for oss. Vi 

er også bundet av å leve langs tidsaksen: 

vi lever kun i øyeblikket, summen av 

øyeblikk utgjør livet vi har levd og som 

vi husker og kjenner mer eller mindre 

godt, mens alt som ligger foran oss i tid 

er komplett ukjent for oss, det er som en 

svart mur som skjuler fremtiden. 

Dersom den som styrer det hele var 

en fremmed Gud, én hvis hensikter vi 

ikke kjente til, ville vi ha god grunn til 

engstelse og bekymring. Men vi vet 

hvem han er som styrer alt, vi kjenner 

ham, han er vår Far! Han har gitt oss 

alt skriftlig, i sitt eget ord har han gitt 

seg selv til kjenne. Ved at Sønnen var 

lydig inntil døden ble veien helt inn til 

faderhuset åpnet, kjærligheten til oss 

ble åpenbart, og alt dette har vi fått den 

Hellige Ånd til pant på (2. Kor. 5;5). Vi 

har lov til å tro at Guds evige hensikt 

med å sette hele skaperverket i gang var 

å få demonstrert sin kjærlighet til hver 

enkelt av oss, og sin allmakt mot «makter 

og myndigheter» – en svimlende tanke! 

Livene våre forløper svært forskjellig. 

Noen av oss er forskånet fra de 

store prøvelsene, andre møter større 

belastninger både én og flere ganger i 

livet. Er vår Herre og skaper urettferdig? 

Nei, så lenge det er Han som har lagt 

alle forutsetninger og elsker hver eneste 

én av oss med sin guddommelige 

kjærlighet, kan vi være trygge på at Han 

styrer det hele til det beste for oss til 

enhver tid. Han som har lovet å bevare 

vår utgang og vår inngang (Sal. 121;8), 

som ser hele vårt livsløp, og som vet hva 

vi tåler av belastninger, vil aldri knekke 

oss (Jes. 42;3)! Tvert imot har Han gitt 

oss sin Ånd til trøst når vi trenger det 

mest: «…trøsteren som kunne husvale 

min sjel…» (Klag. 1;16). Artur Erikson 

fører noe av denne trøsten med seg når 

han synger sangen «Någonstans bland 

alla skuggorna står Jesus … för at letta 

alla bördor som du bär». «Herren er nær 

hos dem som har et sønderbrutt hjerte, og 

han frelser dem som har en sønderknust 

ånd.» (Sal. 34;19). I Salme 139 vitner 

David vakkert om Herrens allmakt og 

omsorg for oss – les! 

Noen ganger kan vi enten straks eller i 

hvert fall i ettertid se og erfare Herrens 

hånd ved mer eller mindre dramatiske 

hendelser vi møter. Nylig hadde vi i 

Evangeliekirken i Moss besøk av noen 

herlige sang-brødre fra Arendal. En av 

brødrene var av samisk opprinnelse. Han 

fortalte stillfarende om en belastende 

oppvekst. Han fikk ingen anerkjennelse 

eller kjærlighet, familien levde i 

fattigdom fordi faren drakk opp alle 

pengene deres. 18 år gammel bestemte 

han seg for å ta et oppgjør. Han ville 

drikke seg full for første gang, jule opp 

faren, kaste ham ut, og tenne på huset. 

Samme dag kom det en predikant på 

besøk. Vår mann hørte på det som ble 

sagt, og dette gjorde noe med hans vrede 

og hevnlyst, han fikk seg ikke til å utføre 

det han hadde tenkt. Predikanten la en 

bibel igjen etter seg. Den ble åpnet, 

og noe senere fikk han ta imot Jesus. 

Det samme skjedde etter hvert også 

med resten av familien. Han avsluttet 

vitnesbyrdet sitt med å ta frem gitaren 

og synge på samisk «Å min kjære Jesus, 

aldri fatter jeg». Ansiktet hans strålte av 

glede! 

Oftest må vi vente til vi går ut av tiden 

med svar på alle våre spørsmål – vår tro 

prøves: «Derfor jubler dere av glede, selv 

om dere nå en liten stund, når så skal 

være, har sorg i mange slags prøvelser. 

Dette skjer for at deres prøvede tro, 

som er langt mer kostbar enn det 

forgjengelige gull – som jo lutres ved ild 

– skal finnes til lov og pris og ære ved 

Jesu Kristi åpenbarelse». (1. Pet. 1;6-7) 

Med tanke på morgendagen og dens 

bekymringer kan jeg ofte høre Egil og 

Arne synge: «Jeg vet intet om i morgen, 

kanskje best for meg det er. Men jeg 

kjenner ham som vet det, det er han som 

har meg kjær»! 

nr. 5 mai 2008 44 45

Bildet 

Kjenner du historien bak dette bildet? Og kan si litt om folket? Gi redaktøren 

et hint og vi trykker infoen i neste nummer. (red) 

www.opendoors.no 

Elvegata 10 - 4614 Kristiansand 

Tirsdag kl. 18.30: Bønn 

Fredag kl. 20.00: Ungdomsmøte 

Søndag kl. 11.00 og kl. 19.00 Møte 

Åpne Dører ønsker å være en 

stemme for forfulgte 

kristne. 

Velkommen til 

Betania, Kristiansand! 

Samtidig forsyner vi dem 

med Bibler, undervisningsmateriell 

og gir humanitær 

hjelp. 

Bestill vårt gratis månedsblad 

i dag og bli forbeder 

og støttepartner du også! 

Telefon: 38 00 80 90 • Epost: norway@od.org • Gavekonto: 3060 07 70000 

DFEF sitt eget leirsted på 

Sørlandet, har et aktivt 

leirarbeid gjennom hele 

sommeren. 

Utenom leirsesongen leies 

stedet ut til menighetsweekender, 

selskaper og konferanser/seminarer. 

Det er 50 sesongplasser for 

campingvogner, men her er 

det ventelister. 

Det er stort sett alltid ledige 

plasser for tilfeldig camping. 

Adresse til Solstrand: 

Solstrand Camping 

Postboks 102 

4523 Sør-Audnedal 

Telefon: 38 25 64 37 

Mobil: 916 18 148 

Faks: 38 25 92 21 

E-post: solstrand@dfef.no 

l e i r s t e d - c a m p i n g - l e i l i g h e t e r - h y t t e r - ro m 

k u r s / k o n f e r a n s e / s e l s k a p - k i o s k 

w w w. s o l s t r a n d - c a m p i n g . n o 

Å K R E H A M N 

Den Frie Evangeliske Forsamling 

Møter hver fredag og søndag 

kl. 19.00 

Kveldsåpen kafé en fredag 

i måneden 

Velkommen til møtene 

www.saronakra.no 

nr. 5 mai 2008 46 47

B-BLAD 

Returadresse: 

DET GODE BUDSKAP 

Rogalandsgt. 32 

4011 STAVANGER 

Ettersendes ikke ved varig adresseforandring, men returneres med opplysning om ny adresse 

Geir Myra, pastor for to 

menigheter i Lindesnes 

kommune, har slanket 

bort 60 kilo. Sunnhet har 

mange sider, og et sunt 

legeme er ett av dem. 

Populær og sunn pastor 

Geir Myra i aksjon under et møte i 

Argentina, her tolket av Berner Solås. 

Slankepastor 

Tekst og foto. Leif Frode Svendsen 

LINDESNES: Geir Myra, som arbeider 

som pastor i Betania Spangereid og Betel 

Svennevik, har gått ned 60 kilo og blitt 

spinninginstruktør på Vigeland. 

– Jeg var sykelig overvektig, fikk høyt 

blodtrykk, vondt i brystet og hadde 

ekstremt dårlig kondisjon. I ti år hadde 

legen bedt meg om å gjøre noe med 

vekta, uten at jeg fikk det til. Jeg har 

prøvd meg på mange pulverkurer og 

merkelige dietter, men hver gang har jeg 

bare gått opp igjen, ofte mer enn jeg var 

tidligere, sier Myra. Han henvendte seg 

til slutt til Mandal Sykehus, som hadde et 

spesialtilbud for overvektige. 

Ble irritert 

I en befolkning vil noen være lette, noen 

«normale» og noen tunge. Dette har 

både medfødte og miljømessige årsaker. 

I Norge i dag har både lette og tunge 

personer en høyere vekt enn for 20 år 

siden. Stadig flere passerer grensen for 

det som WHO definerer som overvekt 

og fedme. Denne utviklingen skyldes 

endringer i miljø og levevaner, ifølge 

Folkehelseinstituttet. 

– Legen sa rett ut at jeg måtte bare gjøre 

noe. Han irriterte meg så kraftig at jeg 

bestemte meg for å vise ham at jeg kunne 

klare det. Da veide jeg 176 kilo. Når er 

60 av dem borte. 

Første januar i fjor begynte Geir Myra 

sitt nye liv. 

– Jeg begynte å trene minst tre ganger 

i uka og spiste sunt seks ganger om 

dagen. Jeg hadde fått skritteller av kona 

i julegave. Staver hadde jeg. Dermed var 

det bare å begynne å gå. 

Møteplasser 

Den nye livsstilen har også ført til at den 

menneskekjære pastoren har fått treffe 

mange nye mennesker. 

– Det er godt som pastor å komme seg 

ut av menighetshuset og treffe vanlige, 

dødelige mennesker med vett i hue, 

smiler Myra. – Jeg bruker alltid for lang 

tid i studioet. Både før og etter treningen 

drikker jeg kaffe og får mange flotte 

samtaler med mennesker som ellers 

ikke kommer til en menighet. Jeg elsker 

mennesker i alle fasonger. De møter jeg 

på treningsstudioet. Det er viktig at vi 

finner naturlige møteplasser, sier Myra. 

Kos på lørdager 

Så til slutt lyktes pastoren fra Lindesnes 

med en varig vektreduksjon. Hva er 

den største forskjellen mellom tidligere 

slankekurer og nå? 

Tidligere prøvde jeg alle slags 

pulverkurer. Jeg spiste ikke på ukevis, 

men drakk bare pulver. Det er klart 

det må skjære seg. Når du begynner å 

spise igjen etter en sånn runde, går du 

selvfølgelig opp igjen med en gang. 

Denne gangen valgte jeg å legge om 

livsstilen. Jeg trener minst tre ganger i 

uka, spiser sunt seks ganger om dagen, 

og koser meg på lørdager. 

Geir Myra er en av talerne under årets 

Sommerstevne, og vil torsdag 10. juli kl. 

15.00 i Lindesneshallen tale over emnet: 

«Kjærlighetens folk».

«Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de ... - DFEF

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?