MORMONS BOK Et annet vitne om Jesus Kristus FORORD ...

27:31 Ja, hvert kne skal bøyes og hver tunge bekjenne for ham, Ja, på den siste dag når alle
mennesker skal stå frem og dømmes av ham, da skal de bekjenne at han er Gud. Da skal de som lever
uten Gud i verden, bekjenne at det er rettferdig for dem å bli dømt til en evigvarende straff, og de skal
skjelve og beve og krype sammen under hans altseende blikk.
27:32 Og nå skjedde det at fra denne tid av begynte Alma å undervise folket, og de som var sammen
med Alma da engelen viste seg for dem. De reiste rundt omkring i hele landet, bekjentgjorde for hele
folket hva de hadde hørt og sett, og forkynte Guds ord under stor trengsel, ble heftig forfulgt av de vantro
og ble slått av mange av dem.
27:33 Men til tross for alt dette var de til stor trøst for kirken, styrket deres tro og formante dem med
langmodighet og under store anstrengelser til å holde Guds bud.
27:34 Og fire av dem var Mosiahs sønner, og deres navn var Ammon og Aaron og Omner og Himni.
Dette var Mosiahs sønners navn.
27:35 Og de reiste rundt omkring i hele Zarahemlas land og blant hele det folk som kong Mosiah
regjerte over, og strevde iherdig for å utbedre all den skade de hadde påført kirken, bekjente alle sine
synder og fortalte alt de hadde sett, og forklarte profetiene og Skriftene for alle som ønsket å høre dem.
27:36 Og slik var de redskaper i Guds hender til å bringe mange til kunnskap om sannheten, ja, til
kunnskap om sin Forløser.
27:37 Og hvor velsignet er de ikke! For de forkynte fred, de forkynte godt budskap om det gode, og de
fortalte folket at Herren regjerer.
Kapittel 28
(Ca. 92 f.Kr.)
28:1 Nå skjedde det at etter at Mosiahs sønner hadde gjort alle disse ting, tok de et lite antall med seg
og vendte tilbake til sin far, kongen, og spurte om han ville tillate at de sammen med dem de hadde valgt
ut, kunne dra opp til Nephis land og forkynne det de hadde hørt, så de kunne gi Guds ord til sine brødre,
lamanittene -- {Ca. 92 f.Kr.}
28:2 så de kanskje kunne bringe dem til kunnskap om Herren deres Gud, overbevise dem om deres
fedres synder og så de kanskje kunne helbrede dem for deres hat til nephittene, så de også kunne fryde
seg i Herren sin Gud og så de kunne bli vennlige mot hverandre, og så det ikke mer skulle være
stridigheter i hele det land som Herren deres Gud hadde gitt dem.
28:3 Nå ønsket de at frelse skulle forkynnes far enhver skapning, for de kunne ikke holde ut at noen
menneskesjel skulle forgå. Ja, bare tanken på at en sjel skulle lide uendelig pine, fikk dem til å skjelve og
beve.
28:4 Og slik virket Herrens Ånd på dem, for de var syndere av aller verste slag. Og Herren fant det for
godt i sin grenseløse barmhjertighet å spare dem. Likevel led de store sjelekvaler på grunn av sine
synder, led meget og fryktet at de skulle bli vist bort for evig.
28:5 Og det skjedde at de bønnfalt sin far i mange dager om å få dra opp til Nephis land.
28:6 Og kong Mosiah gikk og spurte Herren om han skulle la sine sønner dra opp blant lamanittene for
å forkynne ordet.
28:7 Og Herren sa til Mosiah: La dem dra opp, for mange skal tro på deres ord, og de skal få evig liv.
Og jeg vil fri dine sønner ut av lamanittenes hender.
28:8 Og det skjedde at Mosiah lot dem dra ut og gjøre som de hadde bedt om.