Redaksjon - Universitetet i Oslo

57
bruke psykologien som redskap, og da særlig Freuds teorier, siden
Hoel allerede i 1933 var godt skolert innen psykoanalysen, noe
verket bærer preg av. Jeg synes også det er rimelig at jeg
konsentrerer meg om de deler av teoriene som omhandler barn
generelt og gutter spesielt, siden objektet for min granskning er
av hankjønn. Jeg er også på det rene med at denne innfallsvinke­
len til fortolkning av Veien til verdens ende gjØr at jeg må se
bort fra trekk ved verket som ville vært sentrale i en full­
stendig analyse.
Teorien
Freud hevdet at i de første leveårene føler barn en total
identitet med moren, både fysisk og psykisk. Dette stadiet kalles
autoerotisk fordi barnets seksualdrift rettes mot barnet selv,
eller den symbiosen det utgjør med moren. Barnet utvikler seg
gjennom det orale og det anale til det genitale stadium, hvor det
blir oppmerksom på sitt eget kjønn. Fra nå av er barnet i stand
til å definere sin egen kropp som et selvstendig subjekt.
Seksualdriften går i retning av moren, som barnet (gutten) ønsker
å eie. Først nå kommer farsfiguren inn i bildet, og da som
guttens rival. Faren representerer det autoritære, patriarkalske
samfunnet med dets normer og regler. Han forvalter på den måten
incesttabuet, og gjØr det umulig for gutten å gjøre krav på moren
som seksualobjekt. Det er dette Freud kaller Ødipuskomplekset.
Gutten har hittil ikke møtt noe som har hindret ham i å
følge sine lyster. Han har satt seg selv i sentrum, og har ventet
å få sine behov oppfylt. Disse naturlige instinktene, ofte kalt
lystprinsippet, blir nå tilbakevist av faren som forvalter
realitetsprinsippet. Når Barnet fanger opp denne patriarkalske
loven begynner det å danne sitt eget overjeg:
"Superego", the awsome punitive voice of conscience
within it. (Eagleton 1983 s.l56)
Grunnen til at gutten nå fjerner seg fra moren og innordner seg
farens krav er kastrasjonsangsten, mener Freud. Han blir altså
tvunget til å undertrykke sine lyster, tilpasse seg realitets-