Tobias 1/2010 - Byarkivet

Spiselig sopp. Sopp-illustrasjoner hentet ut
fra undervinsingsplansje brukt ved skoler i Oslo
i 1950-årene. Utlånt av Oslo Skolemuseum. På
denne siden: Svartbrun rørsopp (øverst) og Blek
piggsopp (nederst)
at bonden, fra gammelt av, ikke ville
spise noe som kua var så glad i? Fra
Sverige stammer følgende utsagn, fra
1700-tallet: «Snart sagt alt möjligt kunde
den gamle svenske bonden äta, blot icke
svamp; förr svalt han ihjäl».
Sopp også i folkeskolen
Kunnskapen om sopp som utmerket
menneskemat var imidlertid ikke bare
forbeholdt husmorskolene. Man lærte
også om sopp i folkeskolen. I Folkeskolens
Kokebok av Dorothea Christensen
og Helga Helgesen fra 1911, de samme
kvinnene som for øvrig sto bak innføringen
av skolekjøkken som fag, fi nnes
et helt avsni om sopp: «De vokser vildt,
og smaker udmerket til supper og stuinger.
Skal sop kjøpes, falder den dyr … Sop har
vært brukt som næringsmiddel fra de ældste
tider i sydlige land. Hos os ny es sop altfor
litet. Den gir meget arbeide med plukning
og rensning, men arbeidet lønner sig. Den
kan gjemmes kokt hermetisk i saltvand eller
tørkes». Kanskje hadde Christensen
og Helgensen la seg inspirere av Dr.
Olav Sopp (egentlig Olav Johan Olsen),
som i 1910 holdt en rekke «forelæsninger
for vordende husmødre og skolekjøkkenlærerinder.»
Peter Christen Asbjørnsen skal visstnok
ha vært den første nordmannen som
skrev om sopp. I andre utgave av kokeboka
Fornu ig Madstell som kom i 1865,
hadde han et lengre kapi el om sopp.
Den nevnte Dr. Olav Sopp var en annen
folkeopplyser. I 1883 kom hans Spiselig
sopp ut. I erdeutgaven fra 1924 går han
til kjernen av problemet: «Vore rikfolk spiser
vistnok et par arter, men indfører disse til
høie priser fra utlandet, tiltrods for at vi kan
skaff e likesaa gode her. Den fordom, som folk
her har næret mot den, beror dog væsentlig
paa uvidenhet og synes at svinde med
den stigende oplysning.» Dr. Sopp, som
reiste rundt og talt varmt om sopp og
soppsanking på midler bevilget av Stortinget,
mente at en vesentlig grunn til at
folk hadde aversjoner mot sopp, var at
enkelte arter kunne være gi ige. De e
er nok et argument mange bruker også
i dag når de ikke plukker sopp: Følgene
av at du pu er feil sopp i kurven, kan
være fatale. For mange kan kunnskapen
som trengs være vanskelig å erverve seg.
En annen årsak som Dr. Sopp nevner,
men som neppe er gyldig i dag, er
«den meget utbredte mening, at der til sopp
behøves langt fl ere og kostbare ingredienser
end til anden mat, for eksempel smør, fl øte,
vin o.s.v., og at det er ikke er soppen, men
tilsætningerne, re en smaker av.»
Jeg tror at min oldefar var mer enn
alminnelig opptatt av mat, og at min
oldemor var over gjennomsnittet når
det gjaldt å tilberede den. Kanskje hadde
de lært av Dr. Sopp at «soppen kan klare
sig med langt færre tilsætninger end anden
mat». Med andre ord: De visste hvordan
de skulle tilberede den.
Soppkontrollen
Så gjør jeg en oppdagelse. Jeg fi nner et
lite he e, gjemt i Byarkivets magasiner,
med tittelen Oslo Helseråds kontroll av
torvført sopp gjennem 6 år. Allerede i
1931 ble det opprettet soppkontroll i
Oslo som en prøveordning. Fra 1932
ble kontrollen fast. 1934 ser ut til å ha
vært toppåret: 157 kilo honningsopp,
5700 kilo ekte kantarell, over 1000 kilo
skjellet blekksopp, 459 kilo ekte riske,
55 kilo rimsopp, et par hundre kilo
sjampinjong, 600 kilo steinsopp, 140
kilo gul korallsopp, 1200 kilo fåresopp
og 230 kilo blek piggsopp, og i tillegg en
mengde andre arter.
383 personer plukket og leverte nesten
11 000 kilo sopp i 1934. Årene 1936
og 1937 var også gode med omtrent det
samme antallet plukkere og den samme
mengden. 1932 var derimot et dårlig år.
Soppen ble brakt inn fra distriktene
rundt byen. Flest plukkere var det fra
Oslo (25 prosent), men nesten alle kommunene
fra Akershus var representert.
Det var arbeidsløse og/eller vanskeligstilte
som hadde gått i gang med
sopplukkinga, de fl este ble lært opp av
Chr. Fr. Bøhme, som var Helserådets
soppkontrollør.
I Helserådets arkiver fi nner jeg ytterligere
dokumentasjon som belyser saken.
Det sies at det ble plukket og omsa
sopp også før soppkontrollen ble fast
innført fra 1932. Men den gang var det
ikke snakk om mer enn seks-å e arter.
Den faste soppkontrollen, som foregikk
på Lilletorget, hvor også soppen ble
omsatt, førte imidlertid til at antallet
arter økte e er hvert som plukkernes
soppkunnskaper ble bedre.
Cirka femti plukkere leverte sopp
hver dag i de tolv ukene sesongen varte
i 1934. Rekorden for en enkelt dag var
425 kilo kontrollert sopp. For hver kilo
sopp ble det ta fem øre i kontrollavgi .
Så endte soppen ute på torget til et kjøpende
publikum. De vanligste «trygge»
artene, som publikum var fortrolig med,
var lettest å omsette, men med tiden
TOBIAS 2/2009 49