Stedsans-rapport 2008 - Grenland Friteater

Bruken av kunst: en vandring i tid og rom
Av Odd Are Berkaak.
Med prosjektet Stedsans vil Grenland Friteater bidra til en ”kreativ byutvikling” i Porsgrunn. Man vil
prøve ut i hvilken grad kunstneriske uttrykk kan påvirke befolkningen i forhold til egen bruk av byens
rom og deres tilhørighetsfølelse til byen (identitet). Dette skal først og fremst skje gjennom å
formidle kunnskap (minner, historier), gode opplevelser (emosjonelt) og bevisstgjøring om egen
praksis (refleksjon).
Man tenker seg at kunsten har en spesiell rolle på den måten at den kan sette i gang fantasien. I
programmet proklameres følgende: ”Vi vil utforske den skjulte byen som finnes bakom fasadene og
omforme den i en kunstnerisk visjon som aldri har vært sett før.” Ambisjonen er altså å gi publikum
et ståsted hvor de kan forholde seg til sine fysiske omgivelser på en måte som de ikke ville gjøre
innenfor et ordinært hverdagsperspektiv.
Kulturpolitiske rammer
Aller først kan det da være hensiktsmessig å sette denne typen anvendelse av kunst inn i sin
kulturpolitiske sammenheng. Med denne målsetningen går Grenland Friteater inn i en tradisjon som
har utviklet seg i de vestlige land over et par årtier, hvor man ønsker å anvende kunst som et
instrument i samfunnsutviklingen. Det er det man kaller en instrumentell kunstpraksis. Denne
prosessen viser to ulike retninger, den ene primært økonomisk, den andre primært politisk i sitt
siktemål.
Den økonomiske instrumentaliseringen forsøker på den ene siden å omdanne kunst og kultur til
lønnsomme produkter i seg selv. Man kan her tenke seg slike ting som produktutvikling innenfor
tradisjonskunst, kommersialiseringen av bokbransjen etc. På den andre siden tas det en rekke
initiativer for å skape ringvirkninger omkring slike fenomener som i sin tur gir grunnlag for økonomisk
virksomhet. Her vil det typiske eksemplet være reiselivets utnytting av kulturminner og stedlige
tradisjoner for å skape attraktive reisemål. Dette er en stor global vekstnæring.
Den andre retningen innenfor den instrumentelle kunstpolitikken retter seg mot politiske
målsetninger. Som i prosjektet Stedsans forsøker man å utnytte til kunst til politiske og sosiale
formål.
Dette er selvsagt ikke noe nytt i seg selv, men allikevel en endring i forhold til den kunst- og
kulturformidlingen vi har hatt i Norge de siste par generasjonene. Vi snakker om tre ulike
kulturpolitiske epoker, hver av dem med en varighet på en snau generasjon. Den første kan vi regne
fra rett etter krigen og fram til midten av 1970-tallet, den andre fram til ca. 1990, og den siste står vi
enda midt oppe i. Vi kan sette dem opp i stikkords form på denne måten:
1. Dannelse ( – 1975)
En gruppe kunstnere og kulturarbeidere sendte i 1945 ut det såkalte ”kulturbrevet”. De var bekymret
for den kulturelle tilstanden i kongeriket, og la fram et program for hvordan de åndelige verdiene
best kunne ivaretas. De anså kunst som et selvsagt mål i seg selv, og som et middel i den allmenne
dannelsen. De ville sikre at industrialismens materialisme ikke helt skulle skyve de åndelige verdier til
side. Den beste måten å oppnå dette på, var å sikre at allmennheten fikk del i kunsten, derfor måtte
den spres til folket. Dette resulterte bl.a. i etableringen av Riksteateret, Riksgalleriet og
Rikskonsertene.
2. Identitet (1974 – 1990)
Spesielt har man fra 1970-tallet av sett en betydelig vektlegging av kunstens og kulturens
identitetsskapende evne. Kulturpolitikken her i landet var helt fram til slutten av 1980-tallet innrettet
mot å verne om og fremme dannelse og identitet. Man gikk vekk fra den elitistiske holdningen at en
Stedsans 2005 – 2007
9 | S i d e