Klimaendringene gjør hverdagen vanskelig for ... - Kirkens Nødhjelp

Portrettet
høre mye rart om meg selv opp gjennom årene,
men så lenge jeg selv har en god følelse i mage
og sjel, berører det meg i svært liten grad.
”en SelvHØytideliG oG PatetiSK PoSØr”
er en av karakteristikkene han har måttet
tåle fra kunstkritikere og motstandere, mens
massene på sin side trykker ham til sitt bryst,
henger ham på sine stuevegger og bruker merke­
lapper som «genial, ekte og uredd». Allerede
som 24-åring fikk han sin første hyllest i bokform
da tidligere kulturminister Lars Roar
Langslet smalt til med «lyslugget og bredbrystet
nordisk, struttende av krefter og overmot» i
sin omtale av den unge kunstneren.
– Selv om enkelte ting har vært rimelig drøy
kost, har jeg i grunn ingen ting å klage over.
Jeg er tvert imot utrolig privilegert som kan
leve av den kunsten jeg skaper, uavhengig av
statsstøtte og kulturråd. Jeg har hele tiden
måttet klare meg selv, og er stolt av det jeg har
fått til, sier Sand, som med fire søsken vokste
opp i Asker, Bærum og på Hvaler, i et særdeles
gjestfritt og frodig kunstnerhjem.
20 KirKenS nØdHjelP maGaSinet #5 2008
FAKTA
veBjØrn auGuSt Sand (42)
I Maler, grafiker og prosjektkunstner
I Født og oppvokst i Bærum, Asker og på Hvaler. Nå
bosatt i New York.
I Utdannet blant annet ved Statens Kunstakademi i
Oslo, Kunstakademiet i Praha og The Art Students
League of New York.
I Har holdt en rekke separat- og kollektivutstillinger i
inn- og utland.
I Står for en omfattende produksjon av malerier
og grafikk, og er blant annet kjent for Antarktisekspedisjoner
og isbroene i Dronning Maud
land og utenfor FN-hovedkvarteret i New York,
for Trollslottet, Leonardo-broen på Ås og for
Fredsstjernen/Keplerstjernen ved Gardermoen.
– At jeg kan oppfattes som pompøs, tror
jeg i stor grad skyldes at jeg vokste opp i et
typisk Steinerskolemiljø, hvor det er naturlig å
bruke ord som skjønnhet og guddommelighet.
Jeg tror det kan virke truende på enkelte, sier
kunstneren med bakgrunn fra Statens Kunstakademi,
Kunstakademiet i Praha og The Art
Students League of New York. Med ønske om å
revitalisere kvaliteten fra de store mestre som
Rubens, Michelangelo, Rembrandt og da Vinci
har han i de senere år gått fra klassisk og figurativ
kunst til ruvende prosjekter innen grafikk
og prosjektkunst. Han er hyllet og hedret,
men også utskjelt, for sine mange utstillinger
i inn­ og utland. Før det nå unike galleriet i
New York, som blant annet preges av et 700
år gammelt tempelgulv – og et eget sjampanjekjøkken.
Alt sammen med tvillingbror Aune,
som i snart tre tiår har vært Vebjørns høyre
hånd, gallerist og samarbeidspartner.
– Blir du aldri lei av broren din, er det ikke
på tide å gifte seg og få barn?
– Det der er et veldig godt spørsmål! Jeg
burde kanskje det, sier Sand og ler så pensel­
malingen skvetter. – Aune er utrolig flink, og
det å jobbe med nær familie bygger på sterke
bånd og stor tillit. Dessuten er vi jo blitt
voksne menn på 42 år og mye mer harmoniske
enn før.
veBjØrn auGuSt Sand byr på Farris, og
er samtidig nær ved å snuble i et par digre
malerier som står med ryggen til langs veggen.
Vi kikker etter, og portrettene av Stein
Erik Hagen og Mille Marie Treschow lyser mot
oss. Kunstneren selv blir umiddelbart mørk i
ansiktet, og vi unnlater å spørre om rabalderet
mellom ham og milliardærekteparet, hvor de
i åpne brev i VG beskyldte hverandre for løgn
og bedrag. Både ansiktsfarge og ordflom returnerer
straks vi spør om kunsten virkelig kan
gjøre noe for vårt skakkjørte klima?
– Forpliktelse og ansvar kan virke som store
og irriterende prektige ord, men som kunstner
har jeg en mye mer visjonær oppfatning av
det hele. Det å leve som kunstner mener jeg
bør være et kall, det handler om erkjennelse
og verdisyn. Og jeg identifiserer meg mye mer
«jeg vil bruke tradisjonen i renessansen og barokken, der kunstnerne
gikk inn i verden som handlende mennesker. Ikke fordi
noen ville tjene penger på det, eller fordi det var opportunt
eller trendy, men fordi de hadde et brennende budskap» Vebjørn Sand
med en førmodernistisk holdning til kunstens
vesen – og kunstnernes ansvar. Jeg vil bruke
tradisjonen i renessansen og barokken, der
kunstnerne gikk inn i verden som handlende
mennesker. Ikke fordi noen ville tjene penger
på det, eller fordi det var opportunt eller
trendy, men fordi de hadde et brennende budskap.
– Hva godt kan kunsten gjøre for vår overopphetede
klode?
– Al Gore etterlyser en visjonær helhetlig
tenkning for at vi i det hele tatt skal overleve
som sivilisasjon. I vår materialistiske kultur
har kunsten en mulighet til å kommunisere
på en måte som henvender seg til hele mennesket:
sansene, hjertet, forstanden, følelsene
og fornuften. Kunsten er et samlende og universelt
språk. Mye av samfunnet i dag handler
om løgn og om å lure folk til å kjøpe produkter
vi har for mange av, og som i tillegg foru­
renser. Kunstens ansvar kan være en siste
utpost av ekte menneskelighet. Dette handler
dypest sett om humanisme.
etter eGet utSaGn har han nylig hatt sin
siste utstilling i Norge. Mer bejublet ute enn
hjemme solgte «Live Ice»­utstillingen i Oslo
uansett for over 3,2 millioner bare i løpet av
en uke. Penger som nok kommer godt med
for å dekke en svimlende husleie og tvillingbrødrenes
velkjente forkjærlighet for svindyr
sjampanje i verdensmetropolen. Kunstnerens
store hjerte for det utsatte isødet i Antarktis
gjør sitt til at han agiterer sterkt for at Norge
skal bekoste langt mer i den pågående klima­
kampen.
– Slik Kirkens Nødhjelp påpeker at klimaendringene
rammer de fattigste aller hardest,
må vi i langt større grad være villige til å betale
for den elendigheten vi påfører landene i
sør. Det er vi i vesten som gjennom vår grådighet
påfører millioner av mennesker lidelse,
sier Sand, og er lite nådig mot dem som stadig
sår tvil om at klimaendringene er mennskeskapte.
– Forskningen og bevisene, enigheten om
at vi selv har sørget for de dramatiske klimaendringene,
er nå i ferd med å vokse seg så
sterk og universell at skepsisen, som blant
annet Fremskrittspartiet og enkelte finans-
topper har gjort seg til talsmenn for her hjemme,
blir ganske tullete. Samtidig tror jeg ikke
at en slik kombinasjon av gal tenkning og
uvitenhet vil overleve særlig lenge. Naturen vil
innhente oss, uansett hva Fremskrittspartiet
og andre klimaskeptikere måtte mene. K
#5 2008 KirKenS nØdHjelP maGaSinet 21