Klimaendringene gjør hverdagen vanskelig for ... - Kirkens Nødhjelp

KroniKK
Å unngå allmenningens tragedie
llmenningens tragedie kan illustreres med et beite som eies i
fellesskap av bøndene i en liten landsby og således representerer
et fellesgode. Beitet har begrenset størrelse, og dersom
det overbeites, gror gresset dårligere og vil på sikt ikke gi nok
mat til bøndenes husdyr. Til slutt vil beitet være fullstendig ødelagt, og
landsbyen vil ha mistet sitt livsgrunnlag. Overbeitet skyldes at bøndene
sender ut for mange dyr. Problemet er at overbeite er en kostnad som deles
av bøndene i fellesskap, mens hver bonde, individuelt sett, er tjent med å
sende flere dyr på beitet så lenge de alene ikke får bukt med overbeitet. Én
enkelt bondes besetning er ikke nok til å forårsake overbeite. Men når alle
tenker sånn, går det felles livsgrunnlaget ad undas.
Slik er det med klimaet på vår klode også. I den rike delen av verden slipper
alle land ut altfor mye klimagasser til tross for at vi nå vet at dette vil
føre til at menneskeheten mister sitt livsgrunnlag på sikt. Siden alle gjør
det, og verden gradvis styres mot stupet, er det heller ingen land som alene
er tjent med å redusere sine utslipp.
FNs klimapanel la i 2007 frem dokumentasjon på at klimaet på jorden er
i ferd med å endres, og at dette med stor sannsynlighet skyldes menneskelige
utslipp av klimagasser. De viste også at dersom jordens gjennomsnittstemperatur
stiger med mer enn to grader, risikerer vi å sette i gang
irreversible prosesser i naturen som ingen kan ane rekkevidden av. Det vi
vet, er at disse endringene vil true livsgrunnlaget til mange millioner mennesker,
og at allmenningens tragedie vil være et faktum.
Derfor har både Norge og EU satt som et overordnet mål for sin klimapolitikk
å unngå en temperaturstigning på mer enn to grader (to­gradersmålet).
Ingen vet med sikkerhet hva som skal til for å nå dette målet,
men FNs klimapanel har foretatt sannsynlighetsberegninger basert på
ulike scenarier. Det som er sikkert, er at det er størst sjanse for å holde to­
gradersmålet dersom verden klarer å nå en utslippstopp allerede i 2013,
for deretter å redusere utslippene med 80 prosent fra 1990­nivå innen
2050. Dette er en kjempeutfordring, men likevel helt nødvendig. Selv med
en temperaturstigning på to grader vil verden oppleve alvorlige kriser som
følge av mat­ og vannmangel, økt spredning av sykdommer og press på det
biologiske mangfoldet. Det er ingen tvil om at dette i hovedsak vil gå ut
over den fattige delen av verden.
Selv om verdens land skulle klare å redusere utslippene av klimagasser så
raskt og så mye, er det likevel 17­36 prosent sjanse for at vi ikke klarer å
holde oss under to grader.
Med rapportene fra FNs klimapanel fikk verden øynene opp for klimatrusselen
– skulle vi tro. Likevel viser målinger som er foretatt etter at
rapportene ble skrevet, at verdens utslipp av klimagasser i 2006 og 2007
ligger langt over det FNs klimapanel anså som «business as ususal»
eller «worst­case scenario». Vi skulle tro at alvoret i rapportene hadde fått
verden til å begynne å skru igjen kranene, og at veksten i utslippene i alle
fall var avtagende, men nei da: Verden kjører på, og resultatet er i stedet
en kraftig økning i utslipp av drivhusgasser. Spørsmålet nå er om verdens
statsledere kan lære to ting av det innledende bildet om allmenningens
tragedie: alvor og samarbeid.
På FNs klimakonferanse på Bali i fjor ble det vedtatt en handlingsplan
som skal lede frem mot en ny klimaavtale. Tanken er at denne avtalen skal
ta over når Kyotoavtalen utløper i 2012, og inkludere flere land og tøffere
36 KirKenS nØdHjelP maGaSinet #5 2008
AV: HARALD NYEGGEN SOMMER, POLITISK RÅDGIVER
PÅ KLIMA I KIRKENS NØDHJELP
mål for utslippskutt. I tillegg skal denne avtalen inneholde finansieringsmekanismer
som skal sikre penger til tilpasningstiltak i utviklingsland
og teknologioverføring fra rike til fattige land. På et toppmøte i Poznan i
Polen i desember skal det forhandles om hvor store kutt i klimagassene
verden skal jobbe mot fremover.
Derfor er håpet først og fremst at verdens statsledere har forstått alvoret.
Det vil koste mye penger å gjennomføre så store kutt som trengs for å
holde to­gradersmålet. For den rike delen av verden, som bør ta regn­
ingen, er ikke dette egentlig mye penger, men for politikere som kun
tenker fire år av gangen, kan en slik investering være for dyr med tanke
på at gevinsten ikke oppnås før om noen generasjoner.
«FNs klimapanel la i 2007 frem
dokumentasjon på at klimaet på
jorden er i ferd med å endres, og
at dette med stor sannsynlighet
skyldes menneskelige utslipp av
klimagasser.»
Den norske regjeringen må først og fremst bestemme seg for hva to­
gradersmålet betyr i form av utslippskutt. Den kan velge å si at 50 prosent
kutt innen 2050 er nok, men da er sjansen så stor som 55 prosent for at
vi ikke når to­gradersmålet. Dette handler rett og slett om hvilken livs­
forsikring dagens regjering vil være med å tegne for våre barn og barne­
barn. Og for de millioner av fattige som allerede er rammet av klima­
endringene. Derfor mener Kirkens Nødhjelp at regjeringen i Polen i
desember må jobbe for et mål om reduksjoner i de globale utslippene på
80 prosent innen 2050. I tillegg må det legges opp til store kutt så fort som
mulig og en rask nedgang i god tid før 2020.
For det andre er det avgjørende at FNs medlemsland forstår viktigheten
av å samarbeide. Hvis politikerne gjør disse forhandlingene til et spill med
vinnere og tapere, blir vi alle tapere. Dette handler om kampen for vårt
viktigste fellesgode – klimaet. Kirkens Nødhjelp mener det er av største
viktighet at klimatrusselen takles parallelt med fattigdomskrisen. Derfor
må de rike landene gå foran. De har det største ansvaret for de utslipp som
har forårsaket klimatrusselen, og de har den økonomiske kapasiteten til
å gjøre noe med den.
Allmenningens tragedie handler om det lille samfunnet som går under
fordi alle tenker på sine egne interesser. De klarer ikke å ta vare på det
fellesgodet de alle er avhengige av, selv om dette er i alles interesse. Skal
verden klare å takle klimautfordringene, må noen gå foran og vise at
de handler til det beste for alle, og ikke bare for seg selv. Tillitsbruddet
mellom fattige og rike land i klimaforhandlingene viser at dette er vanskelig.
Kirkens Nødhjelp mener likevel at Norge i denne sammenheng
kan spille en unik rolle. Selv om vi er et lite land, er det ingen tvil om at
vi er blant de rikeste i verden. Vi kan derfor spille en avgjørende rolle i
forhandlingene ved å gå foran og vise at vi ønsker den beste forsikringen
for fremtidens generasjoner, og at vi er villige til å betale – koste hva det
koste vil. K
#5 2008 KirKenS nØdHjelP maGaSinet 37