Fortellingen om fremtiden i nord - Munin - Universitetet i Tromsø

men gir ingen svar på hvem adressaten for disse viktige spørsmålene er. Sjansen for dialog og
en offentlig samtale om nordområdestrategien befinner seg derfor i et slags politisk vakuum
når det gjelder kanaler og arenaer for folkelig engasjement.
Spørsmålet om hvordan handler derfor, i følge Grint, i stor grad om taktisk intelligens i en
pågående maktkamp der kunnskap om egne og andres styrker og svakheter er av stor og ofte
av avgjørende betydning (Grint, 2000/2001:18-19). Det gjelder å overvinne både den indre og
den ytre motstanden. Har så regjeringens taktikk for å realisere satsingen i nord – finnes det
en slags kampsportens logikk i måten nordområdestrategien drives frem på?
Det er ikke åpenbart å få øye på regjeringens taktikk i implementeringen av
nordområdestrategien. Jeg er fristet til å spekulere i to spor når det gjelder mulige taktiske
manøvrer fra regjeringen; den ene handler om struktur og det andre om kultur.
Med referanse til politisk og administrativ struktur i Norge, så kunne man anta at fylke- og
kommunenivået ville bli tildelt en formalisert rolle i gjennomføringen av regjeringens
nordområdestrategi. Det er ikke tilfellet i dag, men det er heller ingenting som forhindrer at
kommuner eller fylker på eget initiativ kan påta seg en rolle her. I stedet for å involvere
kommuner og fylker, kan det se ut som at regjeringen først og fremst allierer seg med
kunnskapsinstitusjoner som hovedsamarbeidspartnere i nordområdestrategien. At
kunnskapsinstitusjoner har en sentral rolle i strategien er ikke unaturlig gitt at ”kunnskap er
navet i nordområdesatsingen” (talen:7). Men hvis det er en bevisst taktikk fra regjeringens
side å implementere nordområdestrategien hovedsakelig via aktører uten forankring i politisk
valgte organer, vil politiske beslutninger med relevans for nordområdene ikke bli tilstrekkelig
prosessert i de lokale- og/eller regionale folkevalgte fora, og dermed svekkes både
demokratisk deltakelse og politikkens legitimitet, med fare for konflikter og motstand.
En slik antatt taktikk underbygger også et inntrykk av at politisk initiativ, policyutvikling og
eierskap befinner seg sentralt, mens operasjonaliseringen skal skje via ikke-politiske agenter i
nord. Denne situasjonen minner oss om 1950- og 1960 – årene: ”Nord er nå som da et
territorium eller en ”playground”, og statlig politikk er nøkkelen for utviklingen av dette
territoriet” (Angell, et al., 2010:23). Men denne tolkningen er stikk i strid med Støres budskap
når han sier: ”Det nordligste i Norge er ikke mottaker av nordområdestrategien. Det er her vi
finner avsenderen og den førende part i utviklingen” (talen:13). Spørsmålet er om Støre med
dette utsagnet uttrykker en ønsket tilstand i fremtiden mer enn at han beskriver dagens
35