Fortellingen om fremtiden i nord - Munin - Universitetet i Tromsø

undersøkelse. Undersøkelsen har hatt som formål å avdekke hvilke virkemidler Støre, i sin
rolle som politisk leder, tar i bruk for å overtale eller overbevise tilhørerne til å støtte opp om
regjeringens nordområdepolitikk. Gjennom en narrativ tilnærming til teksten og dens
fremføring, kan hovedfunnene i undersøkelsen oppsummeres i følgende punkter:
Støre lykkes svært godt i sin tale og ledergjerning når det gjelder det fortellingens visjonære
aspekt om ”en mulighetenes region” i nord. Støre klarer å tegne et helhetlig, optimistisk og
konstruktivt bilde av både mulighetene og utfordringene i nord, samtidig som det ambisiøse
og visjonære – ”the promise” - skaper fortellingens narrative magi og legger et troverdig
grunnlag for å tro på regjeringens visjoner for nordområdene.
Fortellingen om fremtiden i nord er heltefortelling om Norge som foregangsland og som tar
ansvar. Dette gjør oss stolt over å være norske og det bidrar til at vi ønsker å støtte opp om
Norges ambisjoner i nord.
Jonas Gahr Støre spiller på to identitetsarenaer; for det første tegner han et bilde av nasjonen
Norge som tar lederskap i nord eller i Arktis. Her introduserer han en ny storhetstid for den
nasjonale identitet. Dernest inviterer han til en ny nordnorsk selvforståelse. Utfordringen her
er at Støre underkommuniserer samtidig Nord-Norge som identitetsregion gjennom
systematisk å unngå å henvise til Nord-Norge som geografisk benevnelse. Dette kan skape
uklarhet i å definere hvem den moderne nordlendingen er og kan således bidra til en
identitetsforvirring snarere enn å bidra til å skape en ny ”nordområdeidentitet”.
Nordområdene beskrives som et nytt mulighetsrom der Norge har store interesser og kan
gjøre en forskjell. For at ambisjonene i nordområdene skal lykkes, forutsetter det at folk i
nord griper mulighetene, samarbeider og at aktivitetene utløser verdiskaping, arbeid og
velferd.
Støres implementeringsstrategi for nordområdesatsingen er uklar både når det gjelder
ansvarsforhold, rolledeling og fremdriftsplan. Det kan spekuleres i om regjeringens taktikk er
å alliere seg med aktører utenom de demokratisk folkevalgte organene og utfordrer dermed
nordområdesatsingens politiske legitimitet og folkelige engasjement. En slik antatt taktikk
kan på sikt føre til at ulike beslutninger knyttet til nordområdesatsingen ikke blir tilstrekkelig
prosessert politisk på det lokale og regionale nivå. Resultatet kan bli at det utvikles motstand
og potensielle konflikter i konkrete spørsmål knyttet til gjennomføringen av strategien.
40