Østfoldslekt

17.10.2009 Slekt i Østfold / Akershus - Ancestors in Østfold / Akershus Side 217
hafve solt udi Den gamle Svendsche Feide (dvs. den nordiske sjuårskrigen 1563-1570), och hand dennem på Opsall
schall hafve taget, paa det De Svendsche dennem iche schulle opbrende eller forkomme, och de siden til Christopher
Mysen afhendt effter provf och Witne som der om forhverfvet er, och lyder om Eyendomb, deele och Enemærche
imellem forne: (fornevnte) Gaarder Mysen och Opsal, och effter forne: Christopher samme brefve bekommet hafver,
hand och hans Arfvinger siden dend tid sig tillhollet et Støche Skoug och March, Saa och Qverne Foess Jnd paa
forne: Opsals Grund och Eyendomb.» (Stevning ved Christopher Urne, datert Akershus 05.07.1637.)
Ryktet om disse dokumentene nådde ut over bygdegrensen, og utpå høsten 1637 måtte Hans Mysen møte som vitne
i en sak som Rakkestad-bøndene hadde anlagt mot sognepresten herr Erik Madtzen til Rakkestad. «Hans Mysingh
vdj Eidtzberrig Sogen berette, Att her Erik Madtzen och Tore berrigh Kom till hannem vdj forleeden høst, der her
Erich var paa Sin Reise till Trygstad Sogen; Tha (da) bleff omtalt, Att der schulle findis nogen breffue hoes Hans
Mysing, Som schulle Komme Rackestad Sogen Ved; dha frembar Hans Mysing nogle breffue, Som her Erich læsde
och Sagde de Kom Rackestad Sogen Wed: men om her Erich eller Tore berrig brefuene være begierendis Kunde
hand Nu icke Mindis; huilcke breffue Hans Mysing Siiden leffuerede paa Agershus Slott frivilligen; endog velb.
(velbyrdige) her Statholder hannem Raade huercken till eller fra, dennem Att levere breffuene, enten til Bønderne i
Rachestad Sogen, eller till Andre.» (RA, Danske Kancellis skapsaker, Kristiania Domkapittel, rettsreferat fra
04.09.1637.)
Høsten 1637 ble det marke- og delegang, der futen Jørgen Nilsen Holst, tingskriveren Jens Paulsen, lensmannen
Even Lekum og seks lagrettemenn var med. Dommen falt den 18.09.1637, og selv om ordlyden er ukjent idag, er
det tydelig at Sø-Mysen fikk medhold i sitt krav på fossen.
«Koppskatten» i 1645 viser:
«Hans Søndre Mysen och Hans quinde.
1 dreng 3 quinder».
Hans betaler ½ Dlr. i skatt.
Skattematrikkelen for 1647 viser følgende:
«Hans Sønder Mysen 2 pund.
Welbr. Stenn Willemsen ½ pund.
Bygger bunden selff».
Han betalte 8 dr. i skatt.
I 1647 måtte Hans pantsette gården til borgermester Anders Olsen i Fredrikstad. (Obligasjon 10.09.1647.) Etter hans
død satt arvingene med Mysen inntil borgermesterens svigersønn Thomas Olsen Blix i Fredrikstad overtok
pantegodset i Mysen omkring 1663. Da han døde i 1670, overtok hans enke Birgitte Andersdatter Mysen, som ble
pantsatt til Gunhild Mysen for 320 rd. på 27 år, og deretter inntil lånet ble betalt. (Obligasjon 27.02.1674.) Slik var
eierforholdene helt til 1729, da Mysen-familien innløste pantet for godt.
Hans var lagrettemann i 1640-årene og var en av utsendingene fra Eidsberg ved kongehyllingen av Fredrik III i
Kristiania 24.08.1648. I slutten av 1650-årene var han den ene av Eidsbergs to postbønder. Den andre var Ole
Sø-Vete.
Han endte sine dager på en tragisk måte, og det var broren Torer Ski i Skiptvet som tok initiativet til å få klarlagt
hvordan det hele hadde gått for seg, siden bygderyktet ville ha det til at Hans var blitt slått ihjel (HF tingbok nr. 3,
folio 34a-35b).
Like etter jul 1658 kom Paul Olsen Berger i Hærland fra Halden, der han hadde levert høy og korn. Hans Mysen
kom innom Paul, og like etterpå kom bygdelensmannen Erik Torper og Jens Løken innom. Paul skjenket i av
juleølet, og mens de satt der og pratet og drakk, kom Hans til å si at han syntes han bodde så langt fra allfarveien.
Det kom ikke så mange fremmede innom hos ham. Erik Torper foreslo at de kunne bytte gårder, men Hans mente
at Erik ikke ville greie å styre med Sø-Mysen, for det var kvern der på gården, og Erik kunne vel ikke noe med å
hakke kverner. Erik ble fornærmet, og ettersom han hadde lett for å fare opp i sinne, ville han slåss. Han stod
akkurat da i benken. Like ved ham hang det ei børse som han grep. Han trakk også kniven og sa: «Jeg får ha noe å
verge livet med.» Imens hadde Jens Løken tatt lensmannen og holdt ham til sinnet gav seg. Julefeiringa endte med
at de skulle legge seg å sove. Jens og Hans hadde stått ved spisen, og Jens tok opp et vedtre og sa til Paul:
«Dersom du ikke vil at han skal få det, så skal du ha det.» Jens puffet dermed Hans over ende, og han var så
uheldig å falle baklengs og slå hodet mot en krakk. Da Paul Berger våknet etter en stund, så han at Jens og Hans lå
under bordet og slåss. Hans ble liggende, og da han tok seg til hodet, fikk han handa full av blod. «Se håsdan du
har gått åt meg, din æreløse skjelm», sa han til Jens. «Slå meg i hjel nå, Jens Løken, og ta livet mitt, ettersom du
har slått meg så nær død og tatt helsa fra meg!» Han bad tjenestejenta på Berger om å vaske vekk blodet av hodet
«i Jesu navn, for rett nå dør jeg.» Hun vasket av Hans to-tre ganger, men Jens bad henne holde opp med det.
«Dersom du gjør det, da skal jeg slå deg på kjeften!», truet han. Ingen av slåsshanene var nok klar over hvordan
såret var oppstått, og Hans spurte Jens en gang til om han ikke kunne slå ham i hjel. Jens var ikke redd for å svare
at «det tør jeg gjøre! Gjerningen priser mesteren, sier Salomon.» Jens gjorde nå ikke som han truet med, men gikk
og la seg, og Erik kjørte Hans hjem til Sø-Mysen. Der døde han en tid senere, og det er mulig årsaken var det
slaget han fikk da han falt bakover og slo hodet mot krakken. 584
584 Koppskatten i 1645, Akershus Len, Heggen og Frøland fogderi, Essberig Sogenn, folio 19. Skattematrikkelen av 1647,