Samenes Venn - Norges Samemisjon

Andakt
Se mer enn sennepskornet!
Ved spr Eiliv Larsen, Flatanger
Ill.: Frode Kalleland
Jeg har lite greie på botanikk.
Jeg har knapt sett et sennepsfrø og
har aldri stått under en sennepsbusk.
Ja, når sant skal sies ante jeg ikke engang
at det fantes sennepstrær. Hadde
du vært god å bløffe så hadde du nok
kunnet fått meg til tro at sennepen
ble til på en eller annen fabrikk!
Men Jesus visste bedre. For ham
og hans disipler var visst dette både
hverdagslig og kjent, så kjent at Jesus
kunne benytte seg av dette når han
underviste. Og det gjorde han ofte på
en pedagogisk klok måte: Han tok
utgangspunkt i det kjente for å lære
disiplene noe om det ukjente, det
skjulte, det viktige.
Søndagens prekentekst er et eksempel
på dette.
Samenes Venn Samenes Venn nr 10 ‘08 • 5
Himmelriket er likt et sennepsfrø
som plantes. Det er mindre enn noe
annet frø, men når det vokser opp blir
det til et stort tre, som fuglene bygger
sine reder i.
Omtrent slik talte han, du kan lese
teksten i fullstendig form i Matteus
13.31f.
Og da er jeg straks med.
For selv om jeg ikke har så god peiling
på botanikk, så kjenner jeg meg
igjen i det Jesus her sier: At Guds
rike synes å være lite og puslete.
Bare spør de mektige herrer i samfunnet,
de som setter dagsordenen,
de som skaper trender blant barn
og voksne. I aviser, i TV og radio, i
kommunestyrer og i Storting, i dagliglivets
samtaler - hvor ofte er det vi
hører gode tanker og positiv omtale
av Guds rike her hos oss? I den grad
vi hører om kristendom og kristne er
det vel helst for å smile av oss? Vårt
samfunn kan i så måte noen ganger
synes å gli stadig nærmere slik som
det er Donald Duck: I Andeby finnes
det som kjent ingen kirke og aldri
noen som ber. Gudstroen synes i vårt
land å være nesten helt usynlig i det
offentlig rom, mindre vesentlig enn
…ja, nettopp et sennepskorn.
Men dette er likevel ikke det verste.
For meg er det enda tristere at dette
har slått inn i oss selv. Vi kan nok
samles i kirker og bedehus og ha det
kjekt og godt. Men ellers, i vår hverdag,
går vi mange ganger nokså stilt
i dørene med vår tro. Det kan nesten
virke som om vi skjemmes over Vår
Herre….
Nå mener jeg ikke at vi skal bli uklokt
framfusende med vår tro. Jeg
mener bare at vi ikke har noen grunn
til å være duk-nakkede kristne. Ser vi
på vår kristne arv og hvilken enorm
og positiv betydning den har hatt for
enkeltmennesker i nød og for
hele vårt samfunn har vi all
Tekst: Matt. 13, 31 – 33
grunn til å løfte hodet. Ikke i selvros,
men i takknemlighet og glede.
Men den største grunn til glede er
likevel Jesu ord om Himmelrikets
egentlige dimensjoner. Det lille kornet
skal bli et stort tre! Ja, han lover at
dette - som her i tiden kunne bli sett
på med stor forakt - en gang skal stå
i salighetens prakt, med kronen på, i
himlens prestedrakt ( NoS 244).
Og når disse løftene fra Jesus får slå
inn i våre hjerter så blir vårt håp ikke
en grunn til verdensflukt eller verdensforakt,
men en kilde til ny glede.
Ja, en veldig inspirasjon til tjeneste
og frimodighet! Det kan nok mange
ganger synes lite det vi gjør på vår teig
av Herrens vingård. Men det hviler
under Guds løfte og velsignelse. La
oss derfor være frimodige og glade, i
håp til ham som gir oss tid og krefter
og tro, så vi kan hvile i hans hender.
For hans løfte står fast: Det som vi
synes er lite skal engang vise seg å
være til rik velsignelse for mange,
til ære for Gud og til evig gagn og
salighet for våre medmennesker.