2012 UTGITT AV NORSKE TEKSTILKUNSTNERE ... - SOFT galleri

Irene Myran, Sonate 214x314 cm. Foto: Sidsel Jørgensen
som skaper spenning. Blomster slynger
seg i en slak bue, og midt i bildet er det
noe som minner om en lyseblå sirkus-
plakat fra 1920-tallet. En kvinnes ansikt er
stilisert tegnet, omgitt av sirkushester og
stiger. En del av teksten kan leses, men
den gir ikke noen konkret informasjon. Vi
får ikke vite noe som plasserer arbeidet i
tid eller sted. Dette er et sentralt element
i Myrans arbeider. Vi står alltid langt fra
det hun viser oss.
Et arbeid som Kamel, er et annet
eksempel på dette. På en bakgrunn som
ser ut som en blå himmel med skyer, er
det en form som minner om en etikett. I
midten av etiketten er det en kamel, og
etiketten er i rødt og gull med svart og hvit
skrift. Men igjen er det ingen informasjon
som sier noe om hva dette er, hvor det
kommer fra, eller når det er laget. Det er
som om motivene løftes opp for oss, uten
å gi til kjenne hva det er eller hva det
engang har betydd.
Først og fremst er tekstilene vakre og
inderlige. De bærer preg av kunstnerens
fasinasjon for farger og mønstre. Bildene
har røtter i folkekunst, men også i alt
fra gamle reklameplakater og fyrstikk-
esker til leker eller porselensfigurer. Myran
har en glupende appetitt på alt som har
en visuell kvalitet, enten det er sirkus
eller en skuff full av knapper. Slik er det
noe barnlig over kunstnerens perspektiv.
Fasinasjonen for det rent visuelle, avgjør
hvordan arbeidet blir.
Det finnes ingen referanser til noe samtidig
i tekstilarbeidene, elementene er til
tross for sin klarhet, helt lukket. Det er
heller ikke mulig å se noen tegn til Myrans
personlige historie. Hvem er personen
i smoking i verket Erindring? Hva er det
med disse hundene? Som om bildene er
erindringer om en tapt tid. En tid som har
stoppet opp uten noen kronologi. Eller en
tid som aldri har vært.
Myran har satt inn et par av de gamle
benkene fra Christiansands Kunst-
forening, trukket i knall rødt stoff. Det
understreker ønsket om at arbeidene skal
oppleves sakte, men blir også en litt tve-
tydig kommentar. Det gamle må trekkes
om og brukes på nytt.
Samtidig er melankolien og mangelen
på ”aktuelle” saker og selvbiografiske
referanser disse arbeidenes styrke. I det
ligger det sjenerøse. De ligger helt åpne
for publikums erfaring. Det er ikke bare
lov, men nødvendig å huske sine egne
”darlings”. Slik blir tekstilene utfordrende
og krevende.
Igjen ser vi viktigheten av at kunstnere
utfordres og gis muligheter til en bred
og profesjonell presentasjon. For Myran
har ikke hvilt på ”laurbærene” og levert
en retrospektiv utstilling med smakebiter
fra et langt kunstnerskap, noe hun utmerket
kunne ha gjort. I stedet har hun
satset uten sikkerhetsnett, og levert sine
kanskje beste arbeider.
32 | soft 2012
Irene Myran, Folklore 239x182 cm.
Foto: Sidsel Jørgensen