2012 UTGITT AV NORSKE TEKSTILKUNSTNERE ... - SOFT galleri

Kari Dyrdal, Invisible Continuity II 260 x 725 cm Foto: KD
Derimot er det mer snakk om en tvetydig
og forlokkende, men sporadisk mønsterdannelse,
som skaper nysgjerrighet rundt
hva det er vi ser. Hva slags motiv skaper
de utallige trådene i blålige, grålige, til og
med sølvfargede toner?
Så fort jeg ble klar over hvor motivene
hadde sitt opphav, var fristelsen stor til
å tenke om mønster på en annen, mer
abstrakt måte. For med abstraherte foto-
grafier av park og vann overført til vev
er det ingen rapporter som gjentas
og sammen danner et konvensjonelt
mønster. Men legger man til grunn at
mønster innebærer en form for gjen-
tagelse, så oppstår mulighetene for en
ny lesning av arbeidene. I for eksempel
Invisible Continuity II er det tydelig, så
fort man kommer på litt avstand, at verket
viser bølger som slår innover en sand-
banke. Bølger er en gjentagende handling.
Kan man se på bølger som et
mønster? Bølger har jo sammenheng med
tidevannet, og tidevannet følger et visst
mønster. I jakten på mønsteret er denne
tanken henførende: mønsteret her er ikke
selve det tekniske ved vevingen, men i det
som verket fremstiller.
MellOM aBSTraKSJOn Og
repreSenTaSJOn
Utforskning av mønster er ikke det eneste
spenningsmomentet i Dyrdals arbeider.
Som digitale fotografier overført til tekstil-
arbeider fungerer vevnadene som representasjoner.
Samtidig er de såpass forstørrede,
med en abstrahering mot det nesten
ugjenkjennelige som konsekvens, at de
mer enn å «stave» eksplisitt ut hva det er
man ser, heller spiller på betrakters assosiasjoner.
Formene som de blå, grønne
og sølvfargede trådene skaper minner
umiskjennelig om bølger – uavhengig av
hva som faktisk er avbildet.
soft 2012 | 41
Så er spørsmålet: hvor langt må abstra-
heringen gå før et bilde opphører å
være representasjon og går over til å være
en ugjenkjennelig abstraksjon sammenlignet
med sin opprinnelige form? Det
finnes neppe et entydig svar, og finnes
det så får man det ikke her. Med det
digitale forarbeidet og prosessen frem til
ferdig verk har Dyrdal skapt et spennings-
moment hvor hennes arbeider befinner
seg et sted mellom abstraksjon og representasjon.
Slik skaper de nysgjerrighet, de
åpner for ulike lesninger, og som betrakter
innser man at en vevnad ikke bare er en
vevnad. Tilbake står man som undrende
tilskuer med vekslende konklusjoner om
hva man ser og hvordan det hele er løst.