(uten klinikk) 160712 Tormod Knutsen, Oslo - Dansk Psykoanalytisk ...

4
Mange steder i verden er det «tørke» i forhold til rekruttering av analysander så vel analytiske
kandidater. Dette kan oppleves som kritisk (Amati Mehler 2012), og man har forsøkt å bøte
på dette ved å tillempe kravene noe, bl.a. ved enkelte institutter godkjennes analyser med tre
timer ukentlig i utdannelsesøyemed. Fra USA refererer Rothstein imidlertid til et prosjekt med
hensikt å utvikle psykoanalytiske kasus og kandidater som skal analysere dem (Rothstein
2010a). Hun diskuterer dette med kontinuums-tenkningen med relasjon til dette – og finner at
det er gunstigst for kandidater om skillelinjene mellom terapiformene holdes klare.
Utviklingen av psykoanalysen i Norge
Psykoanalysens historie i Norge er grundig beskrevet i internasjonal litteratur (Alnæs 1980,
Nilsen 2011) og her vil jeg bare skissere hovedtrekkene som grunnlag for den min
problemstilling Det var i tiden etter første verdenskrig at unge kulturradikale leger og andre
akademikere dro til Wien, Zürich og Berlin for å lære seg dette nye og eksotiske faget. Mange
gjorde ferdig sin utdannelse og ble medlemmer ved de stedlige foreningene. Rundt 1930 at det
ble gjort konkrete anstrengelser for å etablere en skandinavisk gren av IPA.
I 1934 ble så den Dansk-norske psykoanalytiske foreningen etablert 5 , og fikk status som
medlemsforening i International Psychoanalytical Association (IPA) 6 . Det var en del debatt
om navnet – om det var ”dansk-norsk” eller ”norsk-dansk”, men de fleste medlemmene var
norske. 7 De hadde blitt utdannet ved det psykoanalytiske instituttet i Berlin, hvor de bl.a.
hadde møtt Otto Fenichel og Wilhelm Reich. Begge var jøder, psykoanalytikere og
kommunister, og måtte flykte etter at nazistene overtok makten i Tyskland. Fenichel var
«ortodoks» freudianer, mens Reich ønsket å videreutvikle psykoanalysen i en egen retning.
Reich kom til Norge i 1934, etter først å ha blitt utvist fra Danmark. Han fikk en avgjørende
betydning for psykoanalysens utvikling i Norge (Anthi, 1986; Alnæs,1996; Nilsen, 2010,
2011). 8 Den norske psykoanalytiske foreningen ble oppløst rett etter okkupasjonen i 1940, da
informert om at analytiker var under utdanning, og hans holdning til analytisk praksis kan ha vært urimelig rigid,
f.eks. i forhold til å motta pasienten ved en senere anledning.
5
Det ble også samtidig etablert en Svensk-Finsk forening (IPA-kongressen i Luzern i 1934).
6
Sentrale navn var brødrene Harald og Kristian Schjelderup, Nic Waal (Hoel), Ola Raknes og Hjørdis Simonsen
og noe senere Trygve Braatøy.
7
I den historiske oversikten som Dansk psykoanalytisk selskap har på sine hjemmesider og slik den er gjengitt i
IJPA i forbindelse med EPF-kongressen 2011, er denne første danske foreningen ikke nevnt. Muligens fordi det
eneste danske medlem , George Gerø, (Alnæs 1980, Jensen & Paikin 1980) var ungarsk flyktning, Reichinspireret,
og som forlot Danmark før krigen (til USA). Dog er heller ikke den norske foreningen nevnt, det står
eksplisitt at det før krigen bare var i Sverige at det fantes en psykoanalytisk forening (Lunn & Wagtmann 2011)
8
Wilhelm Reich (1897–1957) var svært begavet og nytenkende i forhold til analytisk teori og teknikk, og
utviklet karakteranalysen, delvis som et alternativ til Anna Freuds synspunkter om forsvarsmekanismene. Han
virket samtidig med henne i Wien frem til 1930, deretter kom han til Berlin. Her ble han medlem av det tyske
kommunistpartiet. Både Freud’ene og britiske Ernest Jones – presidenten i IPA – var bekymret for hans
politisering av psykoanalysen. Han ble tilslutt ekskludert fra den tyske foreningen i 1933, da under ledelse av de
nazivennlige ”ariske” analytikerne som hadde overtatt foreningen etter at jødene hadde flyktet. Denne
eksklusjonen ble stadfestet av IPA under ledelse av Jones og Anna Freud på kongressen i Luzern i 1934. Det var
på denne kongressen at den Dansk-norske foreningen ble akseptert av IPA – men under forutsetning av at Reich
– som da hadde kommet til Oslo – ikke måtte bli medlem (Rubin, 2003; Nilsen, 2011; Steiner, 2011). Reich
søkte likevel om medlemskap i den norske foreningen, men søknaden ble avslått, av hensyn til et godt forhold til
IPA (Alnæs, 1996). Etter mye strid måtte han forlate Norge i 1939, og bodde resten av livet i USA.
Otto Fenichel (1897-1946) kom til Norge i 1933, og ble sekretær for den nystartede foreningen. Han røk uklar
med Reich, og fikk også lite støtte i den norske gruppen; han forlot Norge i 1935, oppholdt seg først i Praha til