(uten klinikk) 160712 Tormod Knutsen, Oslo - Dansk Psykoanalytisk ...

strandet av økonomiske grunner. Initiativtakerne var bl.a. flere av de som noen år senere ble
sentrale i dannelsen av Institutt for psykoterapi (Hansen, 1993; Alnæs, 1996, 112).
6
Er det noen særlige kjennetegn ved norsk psykoanalyse?
Psykoanalysen er en internasjonal bevegelse og man har blitt påvirket av hverandre over
landegrensene. I starten var Freud opptatt av at psykoanalysen ikke bare skulle være en jødisk
vitenskap, og knyttet bevisst til seg ikke-jødiske kolleger (f.eks. Jung og Jones). Nasjonale og
regionale tradisjoner har utviklet seg, og dette preger fortsatt tenkning, praksis og utdanning
(jfr. den franske og uruguayanske modellen). Det særnorske bidraget til psykoanalysen kan
sees på fokus på karakterutforming og – patologi (”form foran innhold”), med tydelig
påvirkningen fra Reich (Gullestad & Killingmo, 2005). De norske pionerene var imidlertid
kritiske flere aspekter av Freuds tenkning (Braatøy, 1931, 1954; Schjelderup & Schjelderup
1932/1972; Schjelderup, 1941,1955).
I tillegg må nevnes Harald Schjelderups livslange innsats for å forene psykoanalytisk
tenkning med forskning og andre psykologiske tilnærminger (Nilsen, 2010). Trygve Braatøy
arbeidet med at den psykoanalytiske tenkningen skulle prege psykiatrien, gjennom at legene
skulle lære seg psykodynamisk psykoterapi (Alnæs, 1996; Haga, 1998). Nic Waal bygde opp
et barnepsykiatrisk fagmiljø (Waal, 1998). Felles for disse var evnen til å bruke
psykoanalytisk tenkning og holdning i en større sammenheng, ikke bare overfor enkelte
pasienter, men også samfunnsmessige forhold. Påvirkningen fra Fenichel og Reich bidro til at
de norske pionerene også ble politisk radikaliserte. De fikk kontakter innen for det
sosialdemokratiske partiet (Arbeiderpartiet) som senere ble det politiske maktapparatet i
Norge, i første rekke Karl Evang, den fremtidige helsedirektør og ubestridte leder av
helsevesenet i Norge i en mannsalder 16 . Forståelsen for betydningen av og evnen til å kontakte
og påvirke sentrale helsebyråkrater og politikere har gitt psykoanalysen og de
psykodynamiske terapiformer en utbredelse og materielle betingelser som få andre steder i
verden, både når det gjelder utdannelse og muligheten til å praktisere metoden.
To psykoanalytiske tradisjoner i Norge
Da Institutt for psykoterapi ble dannet i 1962 var forholdet til psykoanalysen og Norsk
psykoanalytisk forening et sentralt anliggende. Grunnleggerne av det nye instituttet
(psykologene Mentzsen og Dannevig, samt psykiater Ugelstad) var alle psykoanalytiske
kandidater, og de gikk i læreanalyse hos Harald Schjelderup 17 . Men flere andre sentrale
psykoanalytikere støttet også opprettelsen av dette nye instituttet. Noe av begrunnelsen for å
gå til dette skritt var bl.a. et ønske om å utvikle en psykoterapeutisk behandlingsteknikk med
sikte på gi et behandlingstilbud til pasienter som ikke ble oppfattet å kunne nyttiggjøre seg
datidens klassiske psykoanalyse (Holm & al., 2012; Alnæs, 1996).
Norsk psykoanalytisk forening hadde flere ganger søkt om å bli gjenopptatt i IPA. Kravene
fra IPA var ikke til å misforstå: dersom den norske foreningen ønsket å bli medlem igjen,
måtte utdanningen og behandlingspraksis tilpasses kravene fra IPA, mens mange analytisk
orienterte leger og psykologer ikke ønsket en slik utvikling av psykoanalysen i Norge.
16 Karl Evang (1902–1981) hadde nær kontakt med ledelsen i Arbeiderpartiregjeringen på siste halvdel av 30tallet,
og ble utnevnt som Medisinaldirektør i 1938. Han fulgte regjeringen i flukten til London i 1940, og etter
krigen ble han utnevnt som Helsedirektør, en posisjon han hadde frem til pensjonsalder i 1972.
17 Av disse var det bare Ugelstad som fullførte sin psykoanalytiske utdannelse. Senere var han også sentral i
dannelsen av SEPREP, mens Dannevig ble senere en av initiativtakerne bak opprettelsen av et norsk
karakteranalytisk institutt (Sletvold, 2010).