(uten klinikk) 160712 Tormod Knutsen, Oslo - Dansk Psykoanalytisk ...

Nordisk psykoanalytisk kongress, København august 2012 (uten klinikk) 160712
Tormod Knutsen, Oslo:
PSYKODYNAMISK PSYKOTERAPI OG PSYKOANALYSE – TO SIDER AV SAMME
SAK?
1
Den norske psykoanalysen har en nesten 100-årig historie. I de siste 50 år har det imidlertid
eksistert to forskjellige psykoanalytiske tradisjoner i Norge, sprunget ut fra den opprinnelige
foreningen: Norsk psykoanalytisk forening (IPA) og Institutt for psykoterapi, som er tilsluttet
IFPS (International Federation of Psychoanalytic Societies). I denne presentasjonen
oppsummeres de viktigste utviklingslinjene ved denne splittelsen og hvordan utdanningene
ved de to instituttene likner og adskiller seg fra hverandre, og hvordan dette kan manifestere
seg i den kliniske situasjon, belyst ved to vignetter. Den ene pasient hadde noen år tidligere
gått i psykoanalytisk psykoterapi, og startet i psykoanalyse etter en forverring av tilstanden.
Den andre pasienten hadde tidligere gått i psykoanalyse, og etter en forverring av tilstanden
ønsket han nå en psykodynamisk psykoterapi.
Disse to kliniske vignettene danner utgangspunktet for en diskusjon om forholdet mellom
psykoterapi og psykoanalyse, spesielt om hvordan opplevelsen av resultatet av den første
behandlingen kommer til syne i den analytiske prosess i den pågående behandlingen.
Erfaringene tyder på at det er lite fruktbart å knytte definisjonen av psykoanalytisk terapi,
prosess og behandlingsmål til ytre karakteristika som timefrekvens og bruk av benk, men
snarere konsentrere seg om kvaliteten av det analytiske arbeidet i timen. På denne måten kan
en betrakte de ulike tilnærmingene som et psykoanalytisk kontinuum.
Forfatteren har erfaring med planlegging og gjennomføring av utdanningen ved begge de
norske instituttene. I en tid hvor behovet for psykoanalytisk behandling er stort, mens
muligheten for å gjennomføre dette kan bli mindre, er det nødvendig at de psykoanalytiske
instituttene trener kandidatene til å møte pasientene med en fleksibel holdning.
Innledning:
Da jeg bestemte meg for å presentere dette innlegget, har det sin bakgrunn i flere forhold. Jeg
ble for et par år siden bedt om å være med i en redaksjon for et festskrift i forbindelse med
markeringen av Institutt for psykoterapi sitt 50-års-jubileum denne høsten 1 . I arbeidet med
boka, både med mitt eget bidrag, men også gjennom diskusjon med de andre redaktørene og
forfatterne, ble det tydelig for meg at Institutt for psykoterapi må betraktes som en del av den
norske psykoanalysen sammen med Norsk psykoanalytisk forening og institutt, men som også
har ivaretatt mange av de norske pionerens tanker og anstrengelser for å etablere
psykoanalysen i Norge som ellers ville ha gått tapt. Samtidig har det forundret meg at det er
lite åpen diskusjon mellom de to grupperingene om dette. Det er som det er et ømtålig område
for begge parter som man unngår å fokusere på. Videre har jeg i arbeid ved begge de norske
instituttene møtt en forunderlig uvitenhet fra begge hold om hva «det andre» instituttet er, og
hvordan utdanningene er bygget opp. Dette skjer samtidig som leger og psykologer med
begge utdanningene er kolleger innen ulike deler av det psykiatriske behandlingsapparatet, og
dermed skulle har relativ lik bakgrunn mht. behandlingserfaring.
1 Ulberg, R, Hersoug AG og Knutsen T: Psykoterapi i utvikling, Oslo 2012 (Akademika forlag)

Temaet – forholdet mellom psykoanalysen og de psykoterapiretninger som bygger på den
psykoanalytiske tekningen – er gjenstand for en stadig tilbakevendende diskusjon i den
internasjonale debatten.
2
Forholdet mellom psykoanalysen og psykodynamisk psykoterapi
Dette kan forstås på flere måter. For det første dreier dette seg om psykoanalysen som
terapeutisk virkemiddel og har noe med hvilken målsetting psykoanalysen har. Dette er en
svært viktig problemstilling som Freud selv var opptatt av (Freud 1919, 1922/1923, 1937), og
som fortsatt er høyst aktuell, f.eks. EPF’s Working Party (Frisch et al 2010), og artikler
(Ogden & Gabbard 2010, Blass 2010 a, Busch 2010, Widlöcher 2010, Kächele 2010), bl.a.
med bidrag for å definere psykoanalysens grenser (Blass 2010b). Implisitt i denne drøftingen
er også teoriene om hvordan psykoanalysen virker (Smith 2007), om dette er via tolkning
alene (Strachey 1934), og /eller via den terapeutiske relasjon (Stern et al 1998, Pine 2003,
Pedder 2010). Noe av denne diskusjonen faller sammen med det som omtales som krisen i
psykoanalysen, senest gjenstand for debatt i IPA Newsletter i juni 2012 (Amati Mehler 2012)
Det andre problemet innebærer er en klargjøring av begrepet psykodynamisk psykoterapi.
Freud bruket selv begrepet «dynamisk» for å beskrive psykens beskaffenhet, og særlig
hvordan han tenkte nevrotiske symptomer oppsto gjennom konflikt og kompromissdannelse
mellom indre (ubevisste) krefter. Han brukte også begrepet for å beskrive sentrale elementer i
den terapeutiske relasjon (Freud 1912). Men uttrykket «dynamisk terapi» ble først (?) brukt av
Rank som en motsats til psykoanalysen, som han på dette tidspunktet benevnte som en
ideologisk terapi (Rank 1929). Dynamikken var spesielt knyttet til de krefter som oppsto i
forholdet mellom analytiker og pasient (her-og-nå-situasjonen). Begrepet psykodynamisk ble
mye brukt for å forklare psykosomatiske tilstander, og kom fra etter andre verdenskrig i
vanlig bruk som en betegnelse for en type behandling eller behandlingsanskuelse basert på
grunnleggende psykoanalytisk teori. I Norge er psykodynamisk psykoterapi blitt en offisiell
betegnelse knyttet til spesialistutdannelsen av leger i psykiatri, ved at man kan oppnå
veilederkompetanse innen dette fagområdet. Begrepet er imidlertid ikke tydelig definert eller
begrenset, selv om de fleste oppfatter dette som synonymt til psykoanalytisk psykoterapi 2 , vil
det også kunne brukes om andre typer behandling (gruppeterapi, familieterapi, gestaltterapi,
kroppsorientert (vegeto)terapi, men også om det som ellers benevnes som analysis proper).
Det er gjort mange forsøk på å definere psykodynamisk (psyko)terapi (Thomã & Kãchele
1987, s.204, Killingmo 1984, Gabbard 2004, s.3, Bateman et al 2010, s.1-6), uten at det har
lykkes med å komme frem til en konsensus om en definisjon. I dagligtalen i (norsk) psykiatri
og psykoterapi brukes betegnelsen også som en tydeliggjøring av et terapeutisk ståsted
avgrenset til andre terapiretninger ( f.eks. kognitiv terapi, atferdsterapi, biologisk psykiatri),
eller i forhold til helsemyndighetene, f.eks. for å underbygge en praksis med langvarige
terapiforløp og lite turn-over i pasientpopulasjonen. Begrepet psykodynamisk er også i
dagligtalen brukt som en motsats til psykoanalytisk, f.eks. når utdanningene ved de to
instituttene i Norge omtales.
Det tredje aspektet ved problemstillingen er selve kjernen i problemstillingen, hvordan
denne eller disse terapiformene av avgrenset fra eller henger sammen med psykoanalysen.
Dette henger sammen med utviklingen av og definisjon av psykoanalysen som terapiform
2 Kjært barn har mange navn: Psykoanalytisk psykoterapi, dynamisk (psyko)terapi, ekspressiv psykoterapi,
eksplorerende psykoterapi, intensiv psykoterapi etc..

3
(den psykoanalytiske terapi). Så lenge Freud levde var psykoanalytisk terapi slik behandling
han foretok seg (eller som man oppfattet at han foretok seg), og som han delvis beskrev i sine
tekniske skrifter og sykehistorier (f.eks. Rottemannen). Men han var også nøye på at for å
kalle seg psykoanalytiker måtte man også akseptere libidoteorien og ødipuskompleksets
sentralitet i den psykiske utviklingen (Freud 1922/1923). Dette for å avgrense seg i forhold til
andre retninger (Stekel, Adler, Jung og Bleuler).
Etter disse stridighetene la Freud stor vekt på at navnet psykoanalyse skulle forbeholdes den
behandlingsformen og vitenskap som han hadde utviklet (Freud, 1914, 7 og 60–61) og dette
også var en av beveggrunnene for opprettelsen av IPA (Blass, 2010). Etter første verdenskrig
ble Freud utfordret fra flere av sine nærmeste kolleger, bl.a. Ferenczi og Rank (Ferenczi&
Rank, 1924/1925; Rank, 1924/1993; Haynal, 2002; Makari, 2008), og også av miljøet i
Berlin 3 . Dette gjaldt både innføring av aktive teknikker, bruk av motoverføringen, avkorting
av analysene og tvil om ødipalteoriens sentrale posisjon.
Et kontinuum mellom psychoanalysis proper og andre psykoterapiformer?
På 50-tallet, og det ble gjort store anstrengelser på å komme frem til en entydig oppfatning av
hva som mentes med klassisk analyse, sammen med en diskusjon om utvidelse av
indikasjonsområdet for den psykoanalytiske (widening-scope), samtidig med at nye
psykofarmaka gjorde det mulig å komme i behandlingskontakt med nye grupper pasienter.
I London var det blitt våpenhvile mellom Klein og Anna Freud (Steiner, 2011). Andre forsøk
på nytenkning mht. analytisk teknikk ble imidlertid slått hardt ned på (Alexander & French,
1946/1980; Eissler, 1950; Braatøy, 1954; Haynal, 2002, Hermanns 2011).
Noe av diskusjonen dreier seg om psykoanalysen (proper) skal anses som distinkt forskjellig
fra andre psykoanalytiske behandlingsformer (med lavere frekvens og bruk av stol) eller om
dette er snakk om et kontinuum. Her adskiller debattantene seg naturlig nok etter de samme
skillelinjer som nevnt ovenfor – de som ser mest likhetene mellom de forskjellige
behandlingsformene tenderer til å se det hele som et kontinuum – hvor støttende
psykoanalytisk orientert terapi representerer det ene ytterpunktet, mens psychoanalysis proper
det andre. Dette er ingen bare en akademisk diskusjon, men berører hverdagen pasienter,
klinikere og ikke minst utdanningskandidater ved instituttene 4 .
3 Miljøet som etablerte seg i Berlin i årene 1920–1933 prøvde ut psykoanalysens berettigelse overfor nye
pasientgrupper. De eksperimenterte med reduksjon av timens lengde og frekvens, og det ble også gjort forsøk
med å ta pauser i behandlingen. Flere var kritiske til deler av Freuds teorier. En egen psykoanalytisk gruppering
ble dannet i Frankfurt, og pleide nær kontakt med de radikale sosiologer og filosofer der (Frankfurterskolen). De
aller fleste analytikerne flyktet fra Tyskland etter nazismens inntog, og mange havnet i USA. Mange av disse ble
opposisjonelle i forhold til IPA, bl.a Karen Horney, Frida Fromm-Reichmann, Erik Fromm og Franz Alexander
(Knutsen 2007).
4 F.eks. er det ikke uten videre gitt at en kandidat kan «bruke» en tidligere psykoterapipasient som
psykoanalytisk «kontrollkasus», selv om både pasient og terapeut skulle ønske det. Ikke nødvendigvis ut fra
vurderinger om psykopatologi, men om fordi overføringen skal ha blitt forurenset av den første behandlingen.
Tilsvarende om en kandidat har gått i trygdekasserefundert behandling hos en læreanalytiker, som så i
forbindelse med opptak som psykoanalytisk kandidat møter motbør når vedkommende ønsker å bruke samme
behandlersom læreanalytiker – med samme begrunnelse – om at overføringen er forurenset (underforstått med
for mye suggesjon og støtte?). Men det går også den andre «veien» - slik som den pasienten (R.) som jeg skal
snakke om – hadde ingen forståelse av at det var mulig å konsultere sin tidligere analytiker da begynte å bli
deprimert, dersom han ikke ønsket en full analyse på nytt. Så vidt pasienten husket, hadde ikke han drøftet med
analytiker muligheten av å kontakte ham senere, dersom behovet skulle oppstå. Det er heller ikke sannsynlig at
analytiker ville ha åpnet opp for denne muligheten, dersom dette hadde blitt tatt opp. Pasienten var ikke

4
Mange steder i verden er det «tørke» i forhold til rekruttering av analysander så vel analytiske
kandidater. Dette kan oppleves som kritisk (Amati Mehler 2012), og man har forsøkt å bøte
på dette ved å tillempe kravene noe, bl.a. ved enkelte institutter godkjennes analyser med tre
timer ukentlig i utdannelsesøyemed. Fra USA refererer Rothstein imidlertid til et prosjekt med
hensikt å utvikle psykoanalytiske kasus og kandidater som skal analysere dem (Rothstein
2010a). Hun diskuterer dette med kontinuums-tenkningen med relasjon til dette – og finner at
det er gunstigst for kandidater om skillelinjene mellom terapiformene holdes klare.
Utviklingen av psykoanalysen i Norge
Psykoanalysens historie i Norge er grundig beskrevet i internasjonal litteratur (Alnæs 1980,
Nilsen 2011) og her vil jeg bare skissere hovedtrekkene som grunnlag for den min
problemstilling Det var i tiden etter første verdenskrig at unge kulturradikale leger og andre
akademikere dro til Wien, Zürich og Berlin for å lære seg dette nye og eksotiske faget. Mange
gjorde ferdig sin utdannelse og ble medlemmer ved de stedlige foreningene. Rundt 1930 at det
ble gjort konkrete anstrengelser for å etablere en skandinavisk gren av IPA.
I 1934 ble så den Dansk-norske psykoanalytiske foreningen etablert 5 , og fikk status som
medlemsforening i International Psychoanalytical Association (IPA) 6 . Det var en del debatt
om navnet – om det var ”dansk-norsk” eller ”norsk-dansk”, men de fleste medlemmene var
norske. 7 De hadde blitt utdannet ved det psykoanalytiske instituttet i Berlin, hvor de bl.a.
hadde møtt Otto Fenichel og Wilhelm Reich. Begge var jøder, psykoanalytikere og
kommunister, og måtte flykte etter at nazistene overtok makten i Tyskland. Fenichel var
«ortodoks» freudianer, mens Reich ønsket å videreutvikle psykoanalysen i en egen retning.
Reich kom til Norge i 1934, etter først å ha blitt utvist fra Danmark. Han fikk en avgjørende
betydning for psykoanalysens utvikling i Norge (Anthi, 1986; Alnæs,1996; Nilsen, 2010,
2011). 8 Den norske psykoanalytiske foreningen ble oppløst rett etter okkupasjonen i 1940, da
informert om at analytiker var under utdanning, og hans holdning til analytisk praksis kan ha vært urimelig rigid,
f.eks. i forhold til å motta pasienten ved en senere anledning.
5
Det ble også samtidig etablert en Svensk-Finsk forening (IPA-kongressen i Luzern i 1934).
6
Sentrale navn var brødrene Harald og Kristian Schjelderup, Nic Waal (Hoel), Ola Raknes og Hjørdis Simonsen
og noe senere Trygve Braatøy.
7
I den historiske oversikten som Dansk psykoanalytisk selskap har på sine hjemmesider og slik den er gjengitt i
IJPA i forbindelse med EPF-kongressen 2011, er denne første danske foreningen ikke nevnt. Muligens fordi det
eneste danske medlem , George Gerø, (Alnæs 1980, Jensen & Paikin 1980) var ungarsk flyktning, Reichinspireret,
og som forlot Danmark før krigen (til USA). Dog er heller ikke den norske foreningen nevnt, det står
eksplisitt at det før krigen bare var i Sverige at det fantes en psykoanalytisk forening (Lunn & Wagtmann 2011)
8
Wilhelm Reich (1897–1957) var svært begavet og nytenkende i forhold til analytisk teori og teknikk, og
utviklet karakteranalysen, delvis som et alternativ til Anna Freuds synspunkter om forsvarsmekanismene. Han
virket samtidig med henne i Wien frem til 1930, deretter kom han til Berlin. Her ble han medlem av det tyske
kommunistpartiet. Både Freud’ene og britiske Ernest Jones – presidenten i IPA – var bekymret for hans
politisering av psykoanalysen. Han ble tilslutt ekskludert fra den tyske foreningen i 1933, da under ledelse av de
nazivennlige ”ariske” analytikerne som hadde overtatt foreningen etter at jødene hadde flyktet. Denne
eksklusjonen ble stadfestet av IPA under ledelse av Jones og Anna Freud på kongressen i Luzern i 1934. Det var
på denne kongressen at den Dansk-norske foreningen ble akseptert av IPA – men under forutsetning av at Reich
– som da hadde kommet til Oslo – ikke måtte bli medlem (Rubin, 2003; Nilsen, 2011; Steiner, 2011). Reich
søkte likevel om medlemskap i den norske foreningen, men søknaden ble avslått, av hensyn til et godt forhold til
IPA (Alnæs, 1996). Etter mye strid måtte han forlate Norge i 1939, og bodde resten av livet i USA.
Otto Fenichel (1897-1946) kom til Norge i 1933, og ble sekretær for den nystartede foreningen. Han røk uklar
med Reich, og fikk også lite støtte i den norske gruppen; han forlot Norge i 1935, oppholdt seg først i Praha til

5
en var redd at den skulle nazifiseres, slik situasjonen var i andre okkuperte land. De aller
fleste norske analytikerne gikk aktivt inn i motstandskampen under krigen, flere måtte flykte,
andre risikerte liv og helse. Disse felles erfaringer fra motstandskampen under krigen kom til
å virke konsoliderende på den norske gruppen i de første etterkrigsårene 9 .
Da foreningen ble reetablert etter krigen og kontakten med IPA forsøkt gjenopprettet, fikk en
imidlertid en kald skulder fra det hold, formelt sett fordi kontingenten ikke var betalt på flere
år. 10 Men under dette lå sannsynligvis fagpolitiske overveielser. De fleste nordmennene antok
at det var engstelsen for påvirkningen fra Wilhelm Reich som lå bak. Riktignok hadde han
forlatt landet før krigen (Nilsen, 2011; Alnæs, 1996), men hans vranglære ble antatt å leve
videre hos både Nic Waal 11 , Harald Schjelderup og Trygve Braatøy. Men Schjelderup var
også sterkt påvirket av Harald Schultz-Hencke fra Berlin og hans ”neo-analyse” 12 , og hadde
begynt å praktisere læreanalyser to ganger ukentlig 13 . Dette fikk sterk kritikk fra IPA og var
en sannsynlig grunn for at foreningen ikke ble gjenopptatt i IPA på slutten av femti-tallet. 14
(Hansen, 1993; Nilsen, 2010). Trygve Braatøy proklamerte sterkt slektskap til Reich og
Ferenczi, i tillegg var han opptatt av avspenningsteknikker (Schultze’s ”autogene trening” og
Edmund Jacobsons ”progressive avspenning”) og var påvirket av miljøet ved Menningerklinikken
og Topeka-instituttet, hvor han fungerte som læreanalytiker i 1949–51. Dette
fremkommer i hans psykoanalytiske hovedverk (Braatøy, 1954), som for øvrig nærmest ble
”slaktet” i International Journal of Psycho-Analysis (Markillie, 1955) 15 . Alle medlemmene i
den norske foreningen var på dette tidspunkt utdannet i utlandet. På midten av femtitallet ble
det gjort forsøk på å etablere et dybdepsykologisk utdanningsinstitutt i Norge, men det
1938, deretter USA. Hans hovedverk The Psychoanalytic Theory of Neurosis (1945) nyter fortsatt stor
anerkjennelse
9 Dette ble bl.a. understreket av Trygve Braatøy på Business Meeting på den 18. IPA-kongressen i London 1953,
som kommentar til at Presidentens opplysninger om at den norske gruppen ikke ble akseptert som medlem pga.
av at ”… among them there are few who do not practice analysis, but something else ...” (Eissler, 1954).
10 Ernest Jones’ lakoniske kommentar til 16. IPA-kongressens Business Meeting i Zürich 1949 – om
psykoanalysens stilling i Norge etter krigen: ”From the Danish-Norwegian Society I have heard nothing” (Freud
A, 1949).
11 Nic Waal ble i 1955 endog oppfordret av sine kolleger i Norge til å melde seg ut av foreningen av taktiske
grunner, men dette ”tilbudet” ble avslått (Hansen, 1993).
12 Harald Schultz-Hencke (1892–1953) var utdannet ved Berlin psykoanalytiske institutt tidlig på 20-tallet, og
hadde lærerfunksjoner ved samme institutt inntil 1929. Han ble fratatt dette fordi han utviklet sin egen teori på
tvers av freudiansk libidoteori. Han kalte dette ”neopsykoanalyse”. Han ble imidlertid en av lederne ved det
tyske psykoanalytiske selskapet (DPG) etter at de jødiske analytikerne ble tvunget til å trekke seg i 1933. DPG
beholdt sitt medlemskap i IPA inntil 1936, da de mistet det pga av DPG ikke ble oppfattet selvstendig i forhold
til det s.k. Gøring-insituttet. DPG ble oppløst i 1938. Schultz-Hencke reetablerte DPG (bl.a. sammen med Astri
Brun fra Norge) og et nytt Institut für Psychopathologie und Psychotherapie (IPP) rett etter krigen, men DPG
ble ikke gjenopptatt i IPA pga. hans avvikende lære. Dette skjedde på IPA-kongressen i 1949. DPG ble splittet,
og en ny gruppering under ledelse av Carl Müller Braunschweig – også han ledende under hele nazitiden – ble
deretter godkjent av IPA. Det er fortsatt mye uklarheter i hva som foregikk i denne prosessen (Thomä &
Kächele, 1987; Knutsen, 2007; Hermanns, 2011). Harald Schjelderup gikk i analyse hos Schultz-Hencke på 20tallet,
og refererer til hans tenkning som banebrytende i flere av sine viktigste arbeidet (Schjelderup, 1941/1988,
1955).
13 Om dette gjaldt de tre kandidatene som omtrent samtidig dannet Institutt for psykoterapi vites ikke, men
frekvensen to ganger i uken ble en norm, både for lærebehandlingen og ”kontrollkasusene” her.
14 Thorkil Vangaard fra Danmark var sentral i komiteen som skulle vurdere den norske søknaden. Det var særlig
Schjelderups praksis med læreanalyser to timer ukentlig som striden gikk rundt (Hansen 1993). En skjebnens
ironi er at Vangaard selv senere ble betegnet som uanalytisk, bl.a. fordi han praktiserte en psykoanalyse tre
ganger i uken (Sachs 1991)
15 Anmelderen mente han hadde misforstått sentrale deler av analytisk tenkning, bl.a. motstand og tolkning, og
mente at boken burde hatt den tittel som skal ha stått på omslaget: ”A fresh appraisal to the methods of
psychotherapy”(min uth.)

strandet av økonomiske grunner. Initiativtakerne var bl.a. flere av de som noen år senere ble
sentrale i dannelsen av Institutt for psykoterapi (Hansen, 1993; Alnæs, 1996, 112).
6
Er det noen særlige kjennetegn ved norsk psykoanalyse?
Psykoanalysen er en internasjonal bevegelse og man har blitt påvirket av hverandre over
landegrensene. I starten var Freud opptatt av at psykoanalysen ikke bare skulle være en jødisk
vitenskap, og knyttet bevisst til seg ikke-jødiske kolleger (f.eks. Jung og Jones). Nasjonale og
regionale tradisjoner har utviklet seg, og dette preger fortsatt tenkning, praksis og utdanning
(jfr. den franske og uruguayanske modellen). Det særnorske bidraget til psykoanalysen kan
sees på fokus på karakterutforming og – patologi (”form foran innhold”), med tydelig
påvirkningen fra Reich (Gullestad & Killingmo, 2005). De norske pionerene var imidlertid
kritiske flere aspekter av Freuds tenkning (Braatøy, 1931, 1954; Schjelderup & Schjelderup
1932/1972; Schjelderup, 1941,1955).
I tillegg må nevnes Harald Schjelderups livslange innsats for å forene psykoanalytisk
tenkning med forskning og andre psykologiske tilnærminger (Nilsen, 2010). Trygve Braatøy
arbeidet med at den psykoanalytiske tenkningen skulle prege psykiatrien, gjennom at legene
skulle lære seg psykodynamisk psykoterapi (Alnæs, 1996; Haga, 1998). Nic Waal bygde opp
et barnepsykiatrisk fagmiljø (Waal, 1998). Felles for disse var evnen til å bruke
psykoanalytisk tenkning og holdning i en større sammenheng, ikke bare overfor enkelte
pasienter, men også samfunnsmessige forhold. Påvirkningen fra Fenichel og Reich bidro til at
de norske pionerene også ble politisk radikaliserte. De fikk kontakter innen for det
sosialdemokratiske partiet (Arbeiderpartiet) som senere ble det politiske maktapparatet i
Norge, i første rekke Karl Evang, den fremtidige helsedirektør og ubestridte leder av
helsevesenet i Norge i en mannsalder 16 . Forståelsen for betydningen av og evnen til å kontakte
og påvirke sentrale helsebyråkrater og politikere har gitt psykoanalysen og de
psykodynamiske terapiformer en utbredelse og materielle betingelser som få andre steder i
verden, både når det gjelder utdannelse og muligheten til å praktisere metoden.
To psykoanalytiske tradisjoner i Norge
Da Institutt for psykoterapi ble dannet i 1962 var forholdet til psykoanalysen og Norsk
psykoanalytisk forening et sentralt anliggende. Grunnleggerne av det nye instituttet
(psykologene Mentzsen og Dannevig, samt psykiater Ugelstad) var alle psykoanalytiske
kandidater, og de gikk i læreanalyse hos Harald Schjelderup 17 . Men flere andre sentrale
psykoanalytikere støttet også opprettelsen av dette nye instituttet. Noe av begrunnelsen for å
gå til dette skritt var bl.a. et ønske om å utvikle en psykoterapeutisk behandlingsteknikk med
sikte på gi et behandlingstilbud til pasienter som ikke ble oppfattet å kunne nyttiggjøre seg
datidens klassiske psykoanalyse (Holm & al., 2012; Alnæs, 1996).
Norsk psykoanalytisk forening hadde flere ganger søkt om å bli gjenopptatt i IPA. Kravene
fra IPA var ikke til å misforstå: dersom den norske foreningen ønsket å bli medlem igjen,
måtte utdanningen og behandlingspraksis tilpasses kravene fra IPA, mens mange analytisk
orienterte leger og psykologer ikke ønsket en slik utvikling av psykoanalysen i Norge.
16 Karl Evang (1902–1981) hadde nær kontakt med ledelsen i Arbeiderpartiregjeringen på siste halvdel av 30tallet,
og ble utnevnt som Medisinaldirektør i 1938. Han fulgte regjeringen i flukten til London i 1940, og etter
krigen ble han utnevnt som Helsedirektør, en posisjon han hadde frem til pensjonsalder i 1972.
17 Av disse var det bare Ugelstad som fullførte sin psykoanalytiske utdannelse. Senere var han også sentral i
dannelsen av SEPREP, mens Dannevig ble senere en av initiativtakerne bak opprettelsen av et norsk
karakteranalytisk institutt (Sletvold, 2010).

7
Opprettelse av Institutt for psykoterapi er beskrevet som en godartet avspaltningsprosess i
Norsk psykoanalytisk forening, og at den ikke kom som resultat av en indre krise eller
oppgjør (Alnæs, 1996, 115), Det utviklet seg et betydelig praktisk og faglig samarbeid kontakt
mellom Institutt for psykoterapi og Norsk psykoanalytisk forening fra starten av (Holm et al.,
2012), og flere ønsket en organisatorisk sammenslåing (Hansen, 1993). Skillelinjene innad i
Norsk psykoanalytisk forening mellom de ”rene” analytikere og de mer pragmatiske var
imidlertid tydelige (Hansen, 1993; Evang, 2010 18 ). Det ble arbeidet målrettet for å opprette et
eget norsk psykoanalytisk institutt, slik at utdanningskravene fra IPA kunne imøtekommes.
Norsk psykoanalytisk institutt ble opprettet i 1967, og foreningen fikk fullt IPA-medlemskap i
1975.
At Institutt for psykoterapi skulle bruke betegnelsen psykoanalytisk om seg selv, ble fra
starten av frarådet fra Norsk psykoanalytisk forening, dersom man ønsket et godt forhold i
fremtiden. Det kom til heftig brevveksling mellom Norsk psykoanalytisk forening og Institutt
for psykoterapi mht. å bruke betegnelsen ”psykoanalytisk psykoterapi” på et annonsert
utdanningstilbud i 1967 (Holm et al., 2012).
Senere er betegnelsen ”psykoanalytisk psykoterapi” blitt vanlig ved Institutt for psykoterapi,
da arbeid med overføring og motoverføring blir sett på sentrale terapeutisk virkemiddel.
Mange medlemmer av Instituttet har identifisert seg med den relasjonelle psykoanalysen, og
flere bruker selv begrepet psykoanalyse om sin kliniske virksomhet.
Opprettelsen av Institutt for psykoterapi kan derfor ses på som et korrektiv til utviklingen
innad i Norsk psykoanalytisk forening. Instituttet ble slik stående som viderefører av viktige
deler av den opprinnelige psykoanalytiske bevegelsen i Norge. Tilsvarende institutter ble
etablert i Norden både Sverige og Finland, de senere årene også i Kaunas, Litauen, og IFPS 19
ble dannet.
De to norske instituttene
Institutt for psykoterapi (IFP) er medlem av to internasjonale organisasjoner, IFPS og EFPP
(European Federation of Psychoanalytic Psychotherapies in the public sector). Utdanningen
og behandlingstenkningen domineres av objektrelasjonsteorier og interpersonlig/relasjonell
psykoanalyse. Den geografiske spredningen av Institutt for psykoterapi med regionale
seminarer og dynamiske miljøer har etablert psykoanalysen på mange steder utenfor Osloområdet.
Instituttet de senere år har lagt stor vekt på å rekruttere lærerkrefter fra ”egne
rekker” (Berle & Knutsen, 2012). Siden opprettelsen har over 2000 leger og psykologer i hele
landet gjennomført den innledende utdanningen på to år (Innføringsseminaret), og vel en
fjerdedel av disse har tatt hele utdannelsen 20 .
18 En episode som nevnes var at når Alberta Szalita (1910–2010) ble foreslått som æresmedlem i Norsk
psykoanalytisk forening, var dette resultat av en kampvotering. Et stort mindretall ville ikke godkjenne henne
som dette, hun var tilknyttet William Alanson White-instituttet i New York, som stod utenfor IPA, og mange
mente hun var altfor opptatt av psykoterapi. Szalita var en viktig støttespiller for begge de norske instituttene
disse første årene (Alnæs, 1996; Haga et al., 2010).
19 International Federation of Psychoanalytic Societies, dannet i 1962, sentrale aktører var Deutsche
Psychoanalytische Gesellschaft(Berlin), William Alanson White Institute (New York) og Erik Fromm (Mexico)
20 Utdanningen består av seminardeltagelse (2 + 2 år), samtidig som en har pasienter i behandling (minst 2 timer
ukentlig) under veiledning fra første dag. I tillegg kommer personlig analyse / terapi, minst to timer pr uke over
to år (200 / 300 timer). Utdannelsen er grundig gjort rede for i det nevnte festskriftet (Berle & Knutsen 2012).

8
Norsk psykoanalytisk forening og institutt domineres av noen få hovedretninger: en
videreføring av karakteranalyse og ”klassisk” freudiansk psykoanalyse og egopsykologi,
britisk objektrelasjonsteori og fransk psykoanalyse, med særlig fokus på Freuds tidlige
tekster. Utdanningen følger en standard godkjent av IPA. Det er krav om ”standard analyse”
med minst fire timer ukentlig som det bærende prinsipp både i læreanalysen og de to veiledete
analyser (”kontrollanalyser”) kandidatene må gjennomføre løpet av utdanningen. I tillegg
kommer fireårig seminarundervisning og krav om et skriftlig arbeid. Det undervises ikke i
andre psykoterapeutiske behandlingsformer, selv om utdanningen kvalifiserer til å bli
psykoterapiveileder i psykodynamisk psykoterapi for leger på linje med utdanningen ved IFP.
Utdanningen er sentralisert rundt Oslo-området, dog er det godkjente læreanalytikere i Bergen
og Trondheim, som muliggjør at kandidater bosatt disse stedene også kan ta utdanningen, ved
nitidig pendling til Oslo for å delta på seminarene 21 .
Diskusjon om bruken av ordet psykoanalyse er fraværende i Norge. Dette må oppfattes som
en stilltiende gentlemen’s agreement, siden psykoanalytiker ikke lenger er en beskyttet tittel. 22
Psykoanalysen i norsk psykiatri i dag
Den gang Institutt for psykoterapi ble etablert for 50 år siden, var det for å gi en utdannelse i
psykoterapi til pasientgrupper som den gang befant seg på de psykiatriske institusjonene.
Analysepasienter behandlet man i privat praksis. Dette bildet er totalt forandret.
Å drive privat praksis er i dag vanskelig, dersom pasientene skal gå mer en gang i uken i
korttidsbehandling, bortsett fra lærebehandlinger i forbindelse med utdanning ved de to
instituttene (hvor man også mottar offentlig støtte). De psykoterapeutisk orienterte
institusjonene er stort sett nedlagt eller omdannet i henhold til tidens krav. Ved de offentlige
polikliniske behandlingstilbud som er bygget opp, tilbys stort sett kortvarige og tidsbegrensete
behandlinger, ofte av tverrfaglig karakter, evt. kombinert med psykofarmakologisk
tilnærming. Langtidsbehandling henvises ofte til avtalespesialistene.
Det er ikke gitt at utdannelse ved de to institutter medfører at legen eller psykologen kan få
praktisere for trygdekassens regning. De som er avtalespesialistene 23 kan fortsatt til en viss
grad styre egen praksis, men det er sannsynlig at det offentlige i større grad vil søke å påvirke
dette. Dette er den samme trenden som en ser internasjonalt, og mange er engstelig for om
psykoanalysens egenart lar seg kombinere med et nært samarbeid med helsemyndighetene,
eller ved at psykoanalysen blir for ”markedsorientert” (Bell, 2001/2003; Frisch et al.,,
2001/2003; Ogden & Gabbard, 2010). Oppgaven for instituttene i fremtiden kan bli å lære
21 Utdanning ved Institutt for psykoterapi tillegges ingen formell verdi ved vurdering av opptak til
psykoanalytiske utdanning. Derimot blir utdanning ved Norsk psykoanalytisk institutt sidestilt med utdanningen
ved Institutt for psykoterapi ved søknad om medlemskap eller lærerfunksjoner her. For tiden er ca ¼ av
medlemmene ved Norsk psykoanalytisk foreningen også medlemmer ved Institutt for psykoterapi.
22 I perioden 1938_1959 var bruk av tittelen psykoanalytiker regulert av en lovbestemmelse
(”Autorisasjonsloven”), dette for å hindre oppvekst av de såkalte ville analytikere. I dag er den eneste formelle
reguleringen en personlig erklæring som alle kandidater som opptas til den psykoanalytiske utdannelsen må
undertegne, og som går ut på at de forplikter seg til ikke å kalle seg psykoanalytiker før utdannelsen er sluttført
og godkjent. Dette kan bety at flere av medlemmene ved IFP som har vært kandidat i kortere eller lengre tid ved
Norsk psykoanalytisk institutt, føler en sterk personlig forpliktelse til å unngå å bruke denne betegnelsen om seg
selv, uansett hva slags type intensiv psykoterapi eller psykoanalyse de bedriver.
23 Dette er en ordning som har eksistert i Norge de siste 15 årene. Psykiatere og psykologspesialister kan søke og
få tildelt an driftsavtale, som sikrer terapeuten et fast årlig beløp (f.t. NKR700 000 for psykiatere), og ha tilgang
på å drive pasientbehandlingen på trygdekassens regning (refusjon).

9
kandidatene til å oppdage det terapeutiske potensialet hos alle pasienter (Rohtstein, 2010a og
b).
Behandlingene er del av det psykiatriske behandlingstilbudet til befolkningen, og det ligger i
bunnen at pasienten har en dokumentert og behandlingskrevende psykisk lidelse. Både mht.
lærebehandlingene og trygdekassebehandlingene er det en tredje part som bærer store deler av
kostnadene til behandlingen. 24
Dilemmaet blir at psykoanalysen utad må vise til behandlingseffekt, mens innad argumentere
for den analytiske kur, sannhetssøking og større selv-erkjennelse. Psykoanalysen er
høyaktuell innen andre fagområder som litteraturvitenskap, lingvistikk, filosofi og kunstfag.
Dette kan virke besnærende og smigrende. Men dette må ikke rokke med psykoanalysens og
den psykoanalytiske terapis langvarige forankring innen psykisk helsevern, slik utviklingen
var i Norge fra starten av 25 .
Kliniske eksempler 26
To kliniske kasus vil bli presentert på kongressen
Terapeuten som indre objekt.
Måten pasienten omtaler sin forrige terapeuten eller analytiker på, sier noe om hvilket indre
objekt disse representerer for pasienten nå, eller hvilken strukturell endring som har skjedd
hos pasienten. For R. var analytiker fortsatt den strenge faderlige skikkelsen. Han opplevde at
han under analysen ble latt alene, at han ikke ble sett. Samtidig hadde han fått anledning til å
snakke i gjennom sine tanker, ideer etc., noe av dette tok han med seg inn i forholdet til meg.
Han snakker lett og mye, kommer med mange interessante tanker om relasjoner, fortidige
24 I Norge er det bare leger og psykologer som kan drive selvstendig psykoterapi og som har tilgang til de to
instituttene. All analytisk behandling kan deles inn i to grupper:
1. Lærebehandlinger (analyser/ terapier) blir direkte refundert fra Staten med om lag 50% av kostnadene
som kandidatene har (det de betaler sin analytiker / terapeut). En vanlig timepris er f.t NKR 650, dvs at
Staten betaler kr. 325 for hvert time (45 minutter) som kandidaten ligger / sitter og snakker om seg selv.
Denne ordningen er begrenset til fem år.
2. Pasienter som søkes til behandling av sin fastlege:
a. Foretatt av kandidater i utdanning. Her er den enkelte kandidat avhengig av velvilje fra sin
arbeidsgiver (bruke av sin arbeidsdag til analyser) eller få direkte tilskudd fra staten eller
folketrygden (på dispensasjon) for inntil 5 års behandling (kan søles forlenget med et år av
gangen). Denne behandlingen skal være utdanningsrelevant, dvs. under tilfredsstillende
veiledning
b. All psykoanalyse og psykoterapi i Norge er i praksis gratis, dvs. det koster ca NKR 2000 pr år
for et ubegrenset antall timer. Forutsetningen er at legen eller psykologen har et statlig tilskudd
for å drive praksis, og med det rett til å drive behandling på trygdekassens regning.
c. Leger og psykologer som har nådd pensjonsgrensen kan si fra seg / miste sitt driftstilskudd, men
oppretteholder likevel rett til å drive behandling på trygdekassens regning.
d. Pasienten som behandles skal kvalifisere for en ICD-10-diagnose
Den norske ordningen innebærer at prinsippet om open-ended-behandling i utdanningsøyemed er usikkert, selv
om læreanalytiker / -terapeut må attestere på at avslutningen har skjedd etter gjensidig avtale. Kandidater som
driver behandling på dispensasjon har også en 5-års-begrensning, og er avhengig av sitt institutt for å fortsette
behandlingen utover dette.
25
For Freud selv fremsto psykiatrien som ‘the promised land’ for psykoanalysen i startfasen, jfr. brev til Jung i
1909 (sitert i Rudnytsky 2011, s.57)
26
Begge pasientene har gitt samtykke i at opplysninger om deres behandlinger kan legges frem på kongressen

10
hendelser. Men min motoverføring er preget av en følelse av å bli utestengt, ikke komme til
ordet, vanskelig å få øyenkontakt med ham. Jeg har vanskelig for å forestille meg at de to –
han og analytiker – snakket sammen. Men skammen over å ha blitt deprimert – etter så lang
tid i analyse – er så omfattende at han ikke er i stand til å møte til forrige analytiker på ny.
Eller er det uttrykk for frustrasjon og sinne over analytiker?
R. hadde ikke hatt særlig kontakt med sin søster på mange år. Men hennes liv er på en
forunderlig måte som blokket ut av hans sinn, og han bruker en del tid til nå å ta kontakt med
henne for å få en oversikt over dette. Mor bodde hos søsteren de siste par årene av livet sitt og
hun døde der også. Da hun lå på det siste, kontaktet søsteren pasienten og ba ham komme, en
beskjed som pasienten underlig nok misforstod på en slik måte at han ikke rakk frem før hun
var død. Han hadde snakket mye om sin aggresjon i forhold til mor den gang han gikk i
analyse. Dette var mens mor levde. Men det er først etter et halvt år i terapi at han opplever
dette som et emosjonelt viktig tema, og også mors død og hans egen væremåte i den
forbindelse. Han er opptatt av alternative ideer, snakker en del om fødselstraumet, om ønsket
om å vende tilbake til mor 27 .
Pasienten er klinisk deprimert, til tross for en antatt adekvat antidepressiv medikasjon.
Tankene om mor, død, og savnet etter henne kan være et resultat av dette og ikke så mye på
grunn av en ikke grundig nok analyse. Men det kan være uttrykk for at analytiker ikke ble det
”nye objektet” for pasienten som han så sårt trengte. Psykoanalysen – selv om det var aldri så
bra (dvs, under veiledning og godkjent i utdannelsen) – kan ha vært en pseudoanalyse. Glover
registerte i 1931 (Glover 1931) at pasientene ble bedre selv om tolkningene var ufullstendige
eller direkte feil, men at bedringen måtte skyldes analysens suggestive eller ikke-analytiske
elementer 28 .. Så hadde pasienten kanskje bare gått i psykoterapi – fire timer ukentlig i
liggende posisjon (Amati Mehler 2012), og at det ikke har skjedd noen strukturell endring hos
pasienten, bare en tilsynelatende tilpasning. Men slike tanker kan også være uttrykk for
pasientens depresjon: Oppgitthet, håpløshet, ingenting nytter, alt han har gjort (inklusive
analysen) har vært mislykket, og at jeg oppfanger dette kan være del av min motoverføring,
kombinert med en idealisering av meg som terapeut, en reddende engel (en fra ”det andre
instituttet”).
M. følte seg avvist av sin forrige terapeut. Han hadde likevel bevart terapeuten som en
faderlig indre objekt, en som var ivaretagende, men som også kunne si ham et sannhetenes
ord: Du er for narsissistisk! Likevel søkte han tilbake – eller nettopp derfor – og han fulgte
lojalt hans anbefalinger om ny terapeut. Terapeuten hadde blitt internalisert som del av hans
eget super-ego (Strachey 1934). Fortsatt kan pasienten snakke om sin terapeut, om ting han
sa, vi kan drøfte betydningen av det, og pasienten kan sette dette i sammenheng med slik han
opplever analysen hos meg. Dette var annerledes i starten av analysen. Da kunne han gi
uttrykk for en idealisert holdning til meg – f.eks. at temaer vi drøftet eller opplevelser han
fikk, var han aldri i nærheten av hos sin tidligere terapeut.
Analyse og terapi – begrepene slik de brukes i dag
M. ble tilbudt en slik klassisk psykoanalyse, med fire timer ukentlig og liggende på benk, og
han ble bedt om å assosiere fritt. Men det viste seg å bli nødvendig også å bruke ”uanalytiske”
27 Jeg har Rank’s bok Trauma of Birth liggende på mitt skrivebord.
28 Greenberg (2005) tok tak i dette fenomenet. Han mener at dersom antakelsen om at psykoanalysen er en
vitenskap under stadig utvikling, vil det alltid være en mulighet for at intervensjoner (tolkninger) i ettertid kan
oppfattes mer ukorrekte elle suggestive enn på det tidspunkt de (etter alle kunstens regler) ble gitt

11
eller ”suggestive” intervensjoner (Akthar, 2007). Eller som Freud selv sier: ”We cannot avoid
taking some patients for treatment who are so helpless and incapable of ordinary life that for
them one has to combine analytic with educative influence …” (Freud, 1919, 165).
Diskusjon om hva som er ”proper” (full, klassisk, standard) analyse og hvordan avgrensingen
er til psykoterapiene, er høyst levende (Blass, 2010; Frisch, 2001/2003, Frisch et al 2010; Gill,
1984; Ogden & Gabbard, 2010). En vanlig forståelse av en proper analyse er timefrekvens (4
eller 5 ganger i uken), bruk av benk, at behandlingen er langvarig (nok). De viktigste
elementene i behandlingen utgjøres av fri assosiasjon, abstinens, nøytralitet og regresjon.
Intervensjoner gjøres fortrinnsvis i form av tokninger. Psykoanalysen har i motsetning til
psykoterapiene som mål å bevirke strukturelle forandringer hos pasienten.
Definisjon av hva psykoterapi er straks vanskeligere. Forenklet kan man si at: har man en
behandlingsform som likner psykoanalyse, inkl. bygger på psykoanalytisk tenkning, men som
avviker fra denne tilstrekkelig på et eller flere punkter, er det psykoterapi. En gammel
oppfatning er psykoterapi i motsetning til psykoanalyse innbefatter suggesjon (Rangell,
1992), selv om Freud mente at denne var en uunngåelig og nødvendig bestanddel av
psykoanalysen: som del av en ”uanstøtelige overføringen” for å ivareta den analytiske
situasjon (Akthar, 2009; Freud, 1912; Greenberg, 2005). Sandell og medarbeidere brukte
forekomsten av støttende intervensjoner som en parameter for å skille psykoterapi fra
psykoanalyse i den store Stockholm-undersøkelsen (Sandell et al., 2000), mens andre finner
holdepunkter for at nettopp støttende og relasjonelle faktorer er høyst virksomme i en ordinær
psykoanalyse også mht. strukturell endring hos pasienten, men at psykoanalysen ikke i
tilstrekkelig grad har utviklet en tenkning i forhold til dette (Bush & Meehan, 2011).
I International Journal of Psychoanalysis – februar 2010 – diskuteres temaet under
overskiften:” Distinguishing Psychoanalysis form Psychotherapy”. Redaktøren for spalten,
Rachel Blass trekker de historiske linjene til Freud (1919), videre utviklingen etter andre
verdenskrig (Stone, Gill, A.Freud). Kernberg (1999) refereres som et forsøk på å rydde opp i
begrepene, bl.a. ved å trekke grensene mellom de ulike terapiretninger basert på
psykoanalytisk tenkning.
Blass nevner i sin omtale av Freuds artikkel fra 1919 det ofte siterte utrykket om
psykoanalysenes gull (tolkningen) står i motsetning til ”kobberet” (suggesjonen). Mange
oppfatter dette utsagnet av Freud som setter likhetstegn mellom ”kobberet” og nyere former
for psykoanalytisk orienterte psykoterapier, mens Freud selvfølgelig refererte til datiden
suggestive metoder, inklusive hypnosen. Kernberg (1999, s.1081) ”oversetter” suggesjon til
”støtte” (support), i en passus hvor han understreker at psykoanalytisk psykoterapi nettopp
ikke fortynner analysen gull med dette kobberet.
Blass neglisjerer imidlertid Merton Gills egen korreksjon av seg selv (Gill 1984). Kernberg
(1999) nevner imidlertid dette, men fremhever Gill 1954-definisjon av den psykoanalytiske
metode: tolkning, overføringsanalyse og teknisk nøytralitet. Dette er også en definisjon som
er utbredt i Norden (jfr. Gullestad og Killingmo 2005).
Gill (1984) tar tak i denne sin tidligere definisjon av psykoanalysen fordi han har endret syn
på disse sentrale områder, særlig forståelsen av overføringen, men også nødvendigheten av
regresjon, og om overføringsnevrosen kan oppløses ved tolkning alene. Han trekker linjene
tilbake til Ferenczi og Rank (1924), og han legger han vekt på en erkjennelse av at det
foreligger en interpersonlig relasjon mellom pasient og terapeut ved siden av overføingen, og

12
at dette blir erfart av pasienten som en ny erfaring. (jfr. Alexander & French 1946, Stern et al
1998). Han mener at analyser er forskjellige mht. omfang og bruk av tid, og diskuterer hva
slags navn en skulle sette på denne virksomheten. Han lander på psykoanalytisk terapi.
Imidlertid kan hans artikkel virke selvmotsigende, i og med at han mener at hans vektlegging
på overføringen tydeliggjør skillet mellom psykoanalyse og psykoanalytisk psykoterapi. Med
psykoanalytisk psykoterapi mener han altså en terapiform som ikke analyserer overføringen.
Dette siste likner Kernbergs begrep supportive psychotherapy (Kernberg 1999). I denne type
terapi brukes teknikker som klargjøring (clarification) og konfrontering (confrontation), men
ikke tolkning (av overføringen) i egentlig forstand. 29 Kernberg mener at psykoanalytisk
psykoterapi som distinkt forskjellig fra både psychoanalysis proper og supportuve
psychotherapy. Delvis baserer han denne inndeling på ytre karakteristika – som bruk av benk
og antall sesjoner pr, uke 30 , men også behandling designet for pasientens
personlighetsorganisasjon, hvor særlig spørsmål om hvorledes overføringen skal behandles 31 .
Et tilsvarende problem reises når en leser Busch’s innlegg i IJPA (Busch 2010). Han mener at
de tekniske nyvinninger de siste 30 årene tydeliggjør skillet mellom psykoterapi og
psykoanalyse, men også at det er behandlingens mål og resultater, mer enn den konkrete
behandlingsteknikk, som er det avgjørende skillet. Hovedelementene i en analyse – hvis mål
er å øke den selv-analytiske kapasitet – er i følge Busch motstandsanalyse, utvidelse av ego
som sentral for utviklingen av selv-analysen og hele den kurative prosess, her-og–nå orientert
arbeid med overføringer og forståelse av motoverføringsreaksjoner. Han mener at ..”the
parameters of psychotherapy make it unlikelely… to reach this goal..” (min uth.). Og dette
illustrerer hovedproblemet i en slik artikkel – hva er det han egentlig mener psykoterapi er og
drives? 32
Widlöcher representerer den franske retningen.(Widlöcher 2010). Han er opptatt av at det er
et motsetningsforhold mellom det han kaller en terapeutisk vs. en analytisk lyttende holdning.
Han presiserer at poenget er ikke så mye å konsentrere seg om hva analytiker eller terapeuten
gjør, men at psykoanalysen må defineres i forhold til hvilken type trening og utdannelse
29
Jfr. FEST-studien, som vider effekt av ”overføringsarbeid” i tidsbegrenset (inntil 1 år) terapier en time
ukentlig (Ulberg & Høglænd 2012).
30
Supportive therapy 1-2 timer i uken, sittende ansikt til ansikt, psykoanalytisk psykoterapi 2-3 ganger pr uke,
helst sittende, psychoanalysis proper 4-5 timer ukentlig, liggende på benk.
31
Men Kernberg har en interessant passus (s.1087): Forskjellene mellom psykoanalyse og psykoanalytisk
psykoterapi… kan bare bli diagnostisert over noe tid (period of time), og ikke ut fra det som skjer i den enkelte
timen. Men han poengterer også at hans modell ikke passer de psykoanalytiske retningene som avviker fra hans
oppfatning av overføringsanalyse, bruk av motoverføringer og særlig fleksibilitet i forhold til nøytralitet, dvs.
selv-psykologiske, intersubjektive og interpersonlige retninger, og at analysen derfor endres til en psykoanalytisk
terapi eller endog støtteterapi (s. 1079/1080). Dette illustrerer vanskene med å definerer hav psykoanalytisk
terapi er – det er ikke bare karakterisert av ytre og indre forhold (frekvens, bruk av benk, typer intervensjoner),
men også det som faller utenom en viss (dvs. hans egen) definisjon av psykoanalyse.
32 Han bruker et begrep ”good-enough psychotherapy..” uten at dette hjelper (meg) noe særlig. Han ender opp
med å forklare det ut fra frekvens på timene.Det er også en del inkonsistenser i denne artikkelen – bl.a. at
Falkenstrøm et al viser at analysegruppen har større selv-analytisk kapasitet enn psykoterapigruppen i deres
studie (alkenstrøm. et al 2007), og han viser til Ferro’s begrep om mettede tolkninger (Ferro 2009), som ikke er
knyttet opp til psykoterapi, men heller et polemisk utfall mot tradisjonell psykoanalytisk praksis (hva det enn
måtte være).

13
analytiker har. Dette er i tråd med Aisenstein (2001/2003), som hevder at det ikke finnes noe
som heter psykoanalytisk psykoterapi 33 .
Kächele (2010) kommer med synspunkter bl.a. basert på forskning, og han konkluderer at det
er et kontinuum mellom om psykoanalyse og psykoterapi, og at den psykoanalytiske verden
må ha en åpen holdning til ulikheter til teori og praksis.
Analytisk cure.
Det er gjort mange forsøk på å definere analytisk cure i forhold til terapeutisk bedring, om det
er slik at analysen endrer de grunnleggende personlighetstrekk, i motsetning til den antatt
overflatiske symptomlindringen man ser ved psykoterapier. Det er så langt ikke funnet
holdepunkter for dette (Rangell,1992; Gauthier, 2001/2003; Falkenstrøm et al., 2007). 34 Det
er også stor forskjeller på hvordan de sentrale representanter for ulike analytiske
skoleretninger mener psykoanalysens terapeutiske virkning kommer i stand (Smith, 2007). De
fleste mener dog at både innsiktsfremmende (”mutative” tolkninger (Strachey, 1934)) og den
analytiske relasjon (identifikasjon) befordrer endring. Å bli møtt på en annen måte enn
tidligere er helbredende i seg selv (Alexander & French, 1946/1980; Stewart, 1990;
Greenberg, 2005; Cooper, 1989).
Analyse og timefrekvens
Det er viktig å se det analytiske potensialet i alle pasientrelasjoner, om de kommer en eller
fire ganger i uken – eller kanskje en gang i måneden. Det er en diskusjon omkring dette, bl.a.
med utgangspunkt i terapeutens egen motstand mot å analysere pasienter (Rothstein, 2010;
Bernstein, 1983, 2010; Ehrlich, 2010; Baranger et al., 1983; Ehrenberg, 1992; Levine, 2010).
I Norge setter økonomien få begrensninger for å gå i høy-frekvent behandling. Men pasienter
har sosiale forpliktelser som kan gjøre det mulig å møte bare en gang ukentlig, mens
terapeuten ønsker to eller fire. Det er viktig å arbeide analytisk med slike forhold, om dette
representerer ubevisste konflikter som opptrer som motstand hos pasienten - og som lar seg
bearbeide (Rothstein, 2010), eller om det er et motoverføringsspørsmål, at terapeuten har en
følelse av å ikke gjøre de riktige tingene, ha den riktige terapien eller analysen, at han føler
seg devaluert (Coles, 2001/2003).
M. hadde erfaring med psykodynamisk terapi fra tidligere, og dette bidro også til at jeg ble
mer og mer bevisst på tanken på å tilby ham ”standard” psykoanalyse. Ikke minst betyr det å
ta hensyn den emosjonelle opplevelsen av den første terapien, og han kunne litt av ”språket”
(Bernstein, 1983, 2010). Elementer av hensiktsmessig læring i den ene terapien kan imidlertid
fremtre som motstand i den annen, for eksempel at pasienten var vel innforstått med at han
måtte betale for ubrukte timer. Hos R. ser en det tilsvarende problem at hans tillærte fri
assosiasjon fremsto som et motstandsfenomen i forhold til kontakten med meg (jfr. nedenfor).
Benken
33 Hun sier: «Psychoanalytic psychotherapy or psychotherapy derived from psychoanalysis is … a
psychoanalysis conducted by a psychoanalyst in circumstances that are judged to be sufficiently complex for
different parameters to be introduced..” (s.26). Også hun forutsetter at psykoanalytiker er tilstrekkelig utdannet,
underforstått godkjent av IPA. Og da er man jo like langt.
34 Falkenstrøm og medarbeidere fant at både pasienter som hadde gått i psykoanalyse og psykoterapi hadde
utviklet evne til selvanalyse i like stor grad etter behandlingen, men at analysepasienter i noe større grad hadde
fått en noe større evne til utvikle ulike selv-støttende strategier enn psykoterapipasientene (Falkenstrøm et al.,
2007). Kantrowitz et al (1990) og Leuziger-Boehleber et al (2003) har noe annerledes funn.

14
Bruk av benk er ofte blitt oppfattet som en betingelse for psykoanalyse. Freud anviste bruk av
benk og den liggende stilling som en videreføring av hypnosen og den katarsiske metode
(Freud, 1904/1903), senere legger han vekt på det seremonielle ved situasjonen, samt et
personlig motiv, som han kaller det, at han ikke skal bli forstyrret av pasientens blikk slik at
det hindret ham i gi sine ubevisste tanker fritt løp (Freud 1913). Det var først etter Freuds død
at det ble reist vektige innvendinger mot denne del av den analytiske teknikk fordi det kunne
føre til for sterk regresjon hos pasienter med alvorligere psykopatologi (Alexander & French,
1946/1980; Fromm-Reichmann, 1960). Kelman 35 (1954) har en interessant artikkel hvor han
beskriver ulike aspekter ved analytisk bruk av benk og stol – men hva som tjener den
analytiske utviklingen best. Braatøy drøfter også bruk av den liggende stillingen og benken.
Han mente at dette var en betingelse for fri assosiasjon (Braatøy, 1954,117–121). Tidligere
var det ikke uvanlig at representanter for den klassiske analysen var helt utvetydige på dette
området, for eksempel sier Brenner at man ikke kan analysere en pasient face-to-face
(Brenner 1976, 182-186). De fleste innen dagens mainstream-analyse er fortsatt av den
oppfatning av at benken og den liggende posisjon uten øyenkontakt med analytiker fasciliterer
de grunnleggende kvaliteter ved analytisk arbeide – som fri assosiasjon og frittflytende
oppmerksomhet (Kernberg 1999, Lable et al, 2010), selv om mange anbefaler bruk av benk
også ved mindre frekvent behandling (Langs 1982/1990), og også kan være mer fleksibel i sin
holdning til bruk av benk i psykoanalyse, i hvert fall i åpningsfasen, bl.a. for å ivareta og
utvikle den terapeutiske alliansen (Meissner, 1996). Ogden på sin side mener at benken er
nødvendig for generere en overlap mellom analytiker og analysands reverie, slik at the
analytic third kan utvikles. Han bruker også benk ved lavfrekvente psykoanalyser (1-2 ganger
ukentlig), og mener at man kun på denne måten kan etterleve grunnregelen (fri assoaisajon)
og drømmeanalyse (Ogden 1996).
Kritikken mot bruk av benk og vektlegging av fordelene ved at pasienten sitter ansikt-tilansikt
med analytiker, kommer hovedsakelig fra de grupperinger som ofte ikke regnes med
innen mainstream (bl.a. derfor?). Det som legges vekt på er motstandsaspektet hos pasient og
analytiker, gjensidighetstenkningen og også mer grunnleggende teoretisk forståelse om at det
ubevisste skapes i relasjonen og ikke ”er” inni pasientens hode. (Celenza 2005). En fersk
gjennomgang av problemstillingen oppsummerer at det ikke finnes noe forskningsmessig
belegg for å si at den liggende stillingen verken øker den fri assosiasjon eller har noen effekt
på behandlingsresultatene (Schachter & Kächele, 2010).
I den psykoanalytiske utdannelsen regnes bruk av benk i praksis fortsatt som en betingelse for
gjennomføring av en ”ordentlig” kontrollanalyse, og mitt inntrykk er at det rettes mer
oppmerksomhet omkring motstandsaspektet hos pasienten ved problemer ved å få dette til enn
den innvirkning dette kan ha på den analytiske prosessen. R.’s analytiker var kandidat i
utdannelse. Pasienten var ikke klar over dette, og adopterte sin analytikers sannsynlige rigide
holdning til bruk av benk 36 . Slik pasienten fremstår for meg nå, vil jeg se det kontraindisert å
legge ham ned på benken. Årsaken til dette kan være mange og sammensatte. Det at pasienten
opplevde innleggelse og forslag som ECT-behandling som et overgrep (de ville ha ham på
benken!), og at han helt i starten av kontakten med meg så tydelig understreket at han ikke
ønsket analyse (underforstått å bli lagt på benken og være der alene!). Jeg oppfatter at dette
35
Harold Kelman var nær medarbeider av Karen Horney, og hadde mye kontakt med Institutt for psykoterapi
gjennom flere besøk i Norge.
36
Jfr også Werbart & Levander (2011), en undersøkelse om hvordan analytiker og analysand kan ha utopiske
ideer om resultatet av analysen, og at slike offiseielle og private teorier kan føre prosessen i vranglås, dersom de
ikke blir gort til gjenstand for analyse, Dette kan også minne om fenomener som Nunberg omtaler som
ubevisste motiver for «will to recovery» (Nunberg 1926).

15
også understøttes av vår non-verbale og verbale kommunikasjon. I begynnelsen satt pasienten
og snakket ut i luften, som om det var til seg selv. Vi hadde liten øyenkontakt, dvs. jeg
opplevde det som om pasienten unnvek dette. Han snakker mye og sammenhengende, lange
resonnementer, dos med indre sammenheng og mening. Det virker som han tenker mye,
driver med utstrakt selv-analyse – også i timene hos meg. Jeg får ofte en følelse av å måtte
avbryte ham, dersom jeg skulle komme med en kommentar. Jeg oppfatter dette som et
karaktertrekk som jeg tror også han hadde den gangen han gikk i analyse, og at det ikke var
tilfeldig at han ble liggende i ”fjorten dager” alene og snakke, men at dette ble oppfattet som
fri assosiasjon og ikke en motstand mot å får kontakt med analytiker. Videre innholdet i det
han forteller, den vanskelige kontakten med mor, aggresjonsproblematikken i forhold til far
og storebror.
M. satt i stol det første året i behandling. Dette var en posisjon han kjente godt til fra den
første terapien han hadde hatt. Det var jeg som foreslo at han skulle ligge på benken og
komme fire ganger i uken, med instruksjon om fri assosiasjon. Bakgrunnen for dette var at jeg
oppfattet at pasienten hadde et stort behandlingsbehov og at lidelsestrykket var stort. Samtidig
opplevde jeg det som viktig og nødvendig å komme i kontakt med ham. Han hadde tidligere
gått i terapi to ganger ukentlig, og tenkte at jeg måtte gjøre noe annerledes. I ettertid lurer jeg
på om dette også var et utslag av et kontrollbehov jeg fikk i forhold til pasienten. Han uteble
en del ganger, og virket i det hele tatt ustrukturert, selv om hans lidelse i alle høyeste grad var
tvangspreget. Men kanskje nettopp derfor ble det viktig å styre behandlingens rammer tydelig,
og at standard analysen kunne i den sammenheng være hensiktsmessig. Pasienten beskriver
ofte den regressive kraften benken har på ham, det er som om alle hans tanker og bilder faller
om kull, som et tårn med klosser som barnet river ned. Samtidig blir hans språk og tanker
opptatt av bilder og somatiske ytringer, med i perioder uttalt motorisk uro. Han brukte benken
på sin måte, av og til hadde jeg et inntrykk av at den var hans trampoline... Han ville helst
ligge på siden, men ansiktet halvt vendt mot meg, uten at han så direkte på meg. Det gikk
flere år før han la seg helt ned på ryggen. Han holder ofte hendene foran seg som for å
forsvare seg. Av og til setter han seg for et øyeblikk, for å få kontroll over de indre følelsene
som dukket opp, eller han får et anfall av det han kaller ”falsk astma”. Det høres ut som akutte
pusteproblemer. Etter hvert er det blitt mulig å sette ord på dette behov, uten at det behøver å
føre til handling.
Men burde jeg i det hele tatt ha lagt ham ned? Eller ville jeg i for stor grad være ”ordentlig”
analytisk? Spørsmålet er om den opplevelse av kaos pasienten opplever når han ligger, er
terapeutisk og analytisk hensiktsmessig regresjon, og om benken faktisk bidrar til fri
assosiasjon.
Benken i utdannelsen ved Institutt for psykoterapi er litt annerledes. Dette er et forhold knyttet
til hvilken veileder kandidaten har. Noen av veilederne er psykoanalytisk utdannet, og mer
vant til å bruke og anbefale bruk av benk. Andre veiledere har tatt sin utdannelse ved Institutt
for psykoterapi, hvor bruk av benk både i forhold til lærebehandling og pasient-behandling
varierer. Dette reflekteres ofte i en seminargruppe, hvor seminarlærers oppgave kan være mer
å stille spørsmålet om bruk av benk eller stol i et presentert kasus en indisert og
hensiktsmessig eller ikke. Poenget blir å trene kandidaten til selv å vurdere slike spørsmål i
den kliniske praksis vedkommende har, ut fra personlig erfaring med bruk av benk, vurdering
av pasientens psykopatologi og hvordan det påvirker den terapeutiske relasjonen.
Erfaringsmessig er også pasientpopulasjonen hos pasienter i psykoterapi noe annerledes enn
de som starter i en analyse, dog ser en at pasienter med tilknytningsproblematikk ofte søker
analyse, hvor bruk av benk må vurderes i forhold til nødvendigheten av øyenkontakt.

16
Avslutning
Diskusjon om psykoanalysens egenart ender ofte opp med å konstatere ytre fenomen – som å
telle antall timer i løpet av uken og om pasienten ligger på en benk, eller hvilken organisasjon
man tilhører (Kirsner, 2001; Aisenstein 2001/2003). Dersom man ser på psykoanalysen som
en klinisk tilnærming hvor det ubevisste i den terapeutiske relasjonen blir gjenstand for
utforskning, kan dette kreve fleksibilitet, elastisitet og tekniske tilpasninger. De to pasientene
jeg har snakket om, illustrerer det komplekse, men samtidig klinisk relevante i holdningen.
For M. hadde den første terapien beredt grunnen for at han var i stand til å starte i en analyse.
For R. kan det se ut som om det motsatte er tilfelle – at den første analysen kunne fortsette i
en egentlig terapi.