Nummer 1 januar - Sembo

kronikk teo härén
GPS-en ler mot meg og med varme i
stemmen sier hun: ”Snart er vi framme,
Teo” Ok, hvis jeg skal være ærlig, så
sier hun: ”Om 100 meter – ankomst”.
Helt siden jeg satt meg i bilen har
”hun” rolig og saklig veiledet meg mot
hotellet i Zell am See og når jeg svinger
inn på parkeringen hør jeg meg selv
si til henne: ”Takk for hjelpen…”
Jeg er i Alpene for å vandre. Og jobbe.
Samtidig. Tenk at det er så få som velger å
kombinere disse to tingene.
De seneste 10 årene har jeg utviklet et
konsept som går ut på at jeg alltid skal prøve
å jobbe på det stedet som gir meg mest
inspirasjon og mest energi.
Ganske tidlig merket jeg at kontoret sjelden
var det stedet som jeg definerte som
”det mest inspirerende stedet” å jobbe på.
Derfor bestemte jeg meg for å jobbe på mer
inspirerende steder innimellom. Selv inspireres
jeg av vakre steder. Gjerne utenlands.
Derfor jobber jeg et par uker i året med
mine vanlige arbeidsoppgaver, på uvanlige
steder. Denne gangen i Alpene.
Jeg synes det er litt morsomt at en slik
tanke kan være provoserende. For det er
den. Mange blir sinte når jeg forklarer at
jeg kommer til å jobbe fra Zell am See.
Til tross for at de selv tror at det skulle
4
Tekst & foto: Teo Härén
Tenk at man kan jobbe
være bra for dem å gjøre det samme. ”Det
skulle jeg aldri få lov til av sjefen min”, er
den vanligste kommentaren. Ofte kommer
denne kommentaren fra personer som har
en sjef som lar dem jobbe hjemmefra. Kan
man jobbe hjemmefra, så kan man jobbe på
enda mer inspirerende steder. ”Det kan jeg
ikke med min jobb” stemmer selvfølgelig for
enkelte. Det er imidlertid slik at over 50 %
innimellom kan ta med seg arbeidsoppgavene
til andre steder enn kontoret.
Jeg tror faktisk at det største argumentet
mot å jobbe fra ordentlig inspirerende
steder, er at vi ikke er så vant til det. Og det
uvante skremmer. Vel, vel, tilbake til Zell
am See.
I flere uker har jeg samlet på meg arbeidsoppgaver
i en egen mappe på pc-en. Jeg
har døpt mappen til ”Zell-am-See-mappen”.
Nå ligger det ca. 16 timers arbeid der og
venter, to hele dager med jobb. Det er resultatberegninger
som skal gjennomgås og
bokkapitler som skal korrekturleses. Ikke
minst har jeg med meg en liste med spørsmål
og problemstillinger som jeg ikke har
klart å løse på jobben. Noen vanskelige problemer
som krever ekstra smarte løsninger,
helt enkelt.
I løpet av de siste milene i bilen har jeg
flere ganger sukket av velbehag; Alpene er
virkelig utrolig vakre. Da jeg går ut av bilen
innser jeg at fjellbanens stasjon bare ligger
50 meter fra frokostsalen. Det får meg til å
le. ”Dette kommer til å bli en bra tur” sier jeg
til resepsjonisten, som ikke forstår ett ord
av hva jeg sier, men som smiler til svar.
Når jeg ser at værmeldingen i resepsjonen
viser sol-sol-sol, ler jeg igjen, og korrigerer
meg selv; ”Det kommer ikke til å bli
en bra reise. Det kommer til å bli en veldig
bra reise”, noe som resulterer i enda et svakt
smil fra den fremdeles like hyggelige, men
uforstående resepsjonisten.
»Jeg har det så bra
på jobb at jeg sitter
og får gåsehud!«
Neste morgen er det mandag morgen. En
ny arbeidsuke begynner. Jeg tar linbanen
opp til toppen av fjellet og setter meg til
rette med pc-en på fanget. Sakte ser jeg
meg omkring og sender en e-post til kollegaene
mine; ”Dette er det jeg kaller et
godt arbeidsmiljø”! Resten av dagen jobber
jeg med arbeidsoppgavene i ”Zell-am-Seemappen”
og klokka fem skrur jeg av pc-en
og tar linbanen ned igjen. Deretter tar jeg
tre feriedager hvor jeg ikke rører pc-en.
Tirsdag kjører vi på Europas vakreste vei
(Grossglockner High Alpine Road), og onsdag