En makeløs duo

Hvis man vil gjøre en lang historie kort,
kan man slutte seg til en russisk sjakkfan
som reagerte slik da nyheten sprakk
i september 2009: ”Carlsen styrker sine
aksjer. Det er bra! Garri får mindre tid
til politikk. Det er også bra! En sjeldent
god nyhet – uansett hvordan man ser på
den, er utfallet positivt!” (Vova17, Chesspros
gjestebok, september 2009).
Del 2: Tilbake til
sjakken
I russisk sjakk er synet på Kasparov
delt – du skal lete lenge for å finne
dem som liker ham både som sjakkspiller,
menneske og politiker. Særlig
for de andre toppspillerne er Kasparov
uspiselig, og mange pustet lettet ut da
Kasparov gav seg i 2005. I fremste rekke
her står Vladimir Kramnik som ikke ville
gi Kasparov noen mulighet til revansje
etter seieren i VM-matchen i 2000. (I
parentes bemerket: Få russiske superstormestere
har udelt støtte av det russiske
sjakkpublikummet, kanskje med
unntak av Svidler og Morozevitsj. Det er
annerledes med enerne i andre sjakknasjoner:
Topalov (Bulgaria), Aronjan
(Armenia), Ivantsjuk (Ukraina), som
alle forgudes på hjemmebane.)
Comeback?
Mange spekulerer i Kasparovs motiver
for samarbeidet med Magnus. Noen tror
det kan være begynnelsen på et sjakklig
comeback: ”Dette er gode nyheter. For
å komme tilbake som toppspiller er
det mye bedre å studere åpninger med
Carlsen enn å stange pannen i dørene til
Moskvas rettssaler samtidig som politiet
slår deg med en kølle i bakhodet.” (GM
Sergej Sjipov på KasparovChess). Eller
en litt mindre brutal variant:
”Dette samarbeidet gir Kasparov muligheten
til å finne ut om han har
beholdt den spillestyrken som kreves
for et comeback. Gjennom hemmelige
treningspartier mot Carlsen unngår han
risikoen for offentlig ydmykelse som et
comeback alltid medfører” (Bypasser,
Chesspros gjestebok).
Penger?
Sjakkjournalisten Jurij Vasiljev skrev at
”Garri har innsett at den berømte basen
ikke vil komme ham til nytte lenger og
har derfor skjenket den til Carlsen. Men
ikke gratis, selvsagt. Slike ”gavepakker”
er dyre. Men Carlsen-familien klarer seg
vel – Norge er jo ikke noe fattig land”
(Chesspro).
Det er vel ikke helt galt skrevet. Samtidig
gir Magnus-interessen i Russland rom
for en del myter om Norge og pussige
misforståelser. En som hadde sett seg
lei på snakket om Magnus som gutten
med gullbuksene, gikk til en annen
ytterlighet: ”Magnus’ foreldre har en
svært gjennomsnittlig inntekt og hvis
ikke sponsorene hadde kommet på
banen, er det usikkert om Magnus
hadde kunnet delta i turneringer” (VV,
Chesspros gjestebok).
Det følgende – også fra Chesspros mange
tusen innlegg om Magnus – er vel også
en smule overdrevet: ”Norges konge
har utstedt et dekret som forbyr norske
sjakkspillere å vinne mot Lillegutt. De
skyldige vil straffes med konfiskering av
sine langrennsski i inntil 3 år” (Checkit,
Chesspros gjestebok).
Forræderi og hevn?
Tilbake til Kasparov. Hos enkelte russere
skaper Kasparovs samarbeid med
vestens håp en viss irritasjon, og de
mest hissige snakker om ”forræderi”.
En dårlig skjult misnøye uttrykkes i
følgende overskrift fra den populære,
men regimelojale avisen Argumenty i
fakty: ”Kasparov skviser Russland bort
fra sjakktronen”. Misnøyen målbæres
også av Kasparovs uvenner blant toppspillerne,
som for eksempel Jevgenij
Barejev. Slik kommenterte Barejev Magnus’
tap i lynsjakk-VM mot Aleksandra
Kostenjuk: ”Fyren jobber med Kasparov
og har allerede tillagt seg mesterens
fakter” (intervju med Barejev på Chesspro).
(Barejev sikter her til Magnus’
klønete og lite galante oppførsel mot
Kostenjuk. Tidligere har Kasparov blitt
video-filmet i enda dårligere lys, for
eksempel i noen pinlige episoder mot
Judit Polgar.) Barejev sier i en annen
sammenheng at han – naturlig nok –
alltid vil heie på russerne; og impliserer
med det at Kasparov burde valgt seg en
russisk protesjé.
19