Last ned utdrag av boken som PDF - Opera Forlag

272 Norges opera- og balletthistorie
fra fotballmiljøet: A Dance Tribute to the Art of Football, som han laget for sitt eget kompani i
1998, og som har vært vist mer eller mindre verden rundt siden da. Ett av mange eksempler på
at scenedans i vår tid ikke lenger er en «jentegreie». Jo Strømgren Kompani har siden starten i
1998 holdt høy produktivitet. De presenterer stadig nye oppsetninger i Norge og er ustanselig
på turné i utlandet.
I 2002 fikk Jo Strømgren ansvar for Carte Blanches største oppsetning noensinne: åpningen
av de 50. Festspillene i Bergen med Lux Aeterna, en fabel om dagliglivet i himmelen der danserne
inntar scenen sammen med et fullt brassband.
Her er tre koreografer nevnt – som alle rager høyt i norsk sammenheng. Og de har på hver
sin måte preget Carte Blanche. Likevel kan man si at kontinuiteten i kompaniets identitet først og
fremst er knyttet til de uttrykkssterke og individualistiske danserne. De utvikler stor allsidighet
ved at de arbeider med avanserte samtidsuttrykk, men samtidig må forholde seg jordnært til
kompaniets andre hovedoppgave: å øke den allmenne interessen for scenisk dans. Arne Fagerholt
var en av de bærende dansekrefter i ensemblet de første årene. Han vendte tilbake som kompaniets
leder i årene 2001–2008 etter å ha utvidet sitt erfaringsgrunnlag som koreograf og pedagog, og
loste det kyndig videre som Norges nasjonale kompani for samtidsdans.
Dans for et nytt årtusen
Jo nærmere vi kommer vår egen tid, jo vanskeligere er det å gi en dekkende beskrivelse av alt
det som rører seg i norsk dansekunst. I populærkultur og fjernsyn er dans mer aktuelt enn noen
gang. I Oslo er det lenge etterlengtede Dansens Hus blitt en realitet. Men det er vågalt i sin egen
samtid å blinke ut de fenomenene som i ettertid vil bli stående som de viktigste. Vi vil derfor til
slutt i dette kapitlet bare trekke frem en håndfull eksempler på fenomener vi har bitt oss merke i
de siste årene, utmerket klar over at dette ikke er i nærheten av å kunne kalles en full oversikt.
Oslo Danse Ensemble er vel den gruppen som kommer nærmest i å ta opp tråden etter
«gamle» Carte Blanche. De lager forestillinger med noe av den samme miksen av jazz, show og
moderne dans. Deres store oppsetning (J)azz we like it kom også på turné med Riksteatret og
ble en gjentakelse av triumfene til Carte Blanche ti år tidligere. Ensemblet og dets leder Merete
Lingjærde fikk Kritikerprisen i 1999. På ensemblets repertoar finner vi blant annet humoristiske
Wayne McKnight-verk og nye spektakulære Alveberg-stykker.
Kjersti Alveberg har markert seg med egne oppsetninger som Nett no, på Det Norske Teatret
(2002), hvor underfundige og slagkraftige visuelle virkemidler bygde opp under dansens tematisering
av tid. Her og i den betagende fjernsynsballetten Bønn (nrk 1996) ser vi igjen Alvebergs evne til å
hente eksepsjonell uttrykkskraft ut av sine håndplukkede dansere.
Menn har mange bærende roller i Alvebergs koreografier. Bruken av atletisk kroppslighet
er et eksempel på hvordan menns deltakelse i danseverden blir stadig mer synlig. Dette henger
utvilsomt sammen med at mannsrollen er i endring. Det er ikke lenger flaut for gutter å danse.
Dessuten har det dukket opp dansekunstnere som markerer en ny form for maskulinitet gjennom
produksjonene sine. Her er Jo Strømgren Kompani banebrytende.
Kvinner som koreograferer
Men det er fortsatt flest kvinner som koreograferer i Norge. Og mange av dem er sterke,
begavede kunstnere. Av dem som har markert seg med vidt forskjellige, ofte store originale
produksjoner gjennom en årrekke, er Jane Hveding. I 1992 innkasserte hun Kritikerprisen for
soloforestillingen Poems – en tankes flukt. Kristina Gjems er en annen koreograf som huskes
for finstemte forestillinger, først i Collage og senere på egne ben.
Ingun Bjørnsgaard har hatt en oppsiktsvekkende respons også utenlands i løpet av de siste
10–15 årene. Titlene på arbeidene hennes gir en smak av det sofistikerte som gjennomsyrer hennes
Øverst: Fra Ad quadratum som Dans Design skapte for Nye Carte
Blanche (NCB) i 2002. På bildet ses Henriette Slorer, sentral
danser i NCB i en årrekke, Shannon Anderson og musikeren
Einar Mjølsnes.
Oslo Danse Ensembles dansere. Fra venstre Anna Carin Isacsson,
Kjersti Evensen og Camilla Myhre i (J)azz we like it av Merete
Lingjærde/Toni Ferraz/David Byer, 1995.
Venstre side: Jo Strømgrens A Dance Tribute to the Art of Football
med danseren Toni Ferraz fra Trinidad, som først var å se i Carte
Blanche på 1980-tallet og som bidro sterkt til gruppens suksess.
Senere har han tilført norsk jazzdans mye, både som danser,
pedagog og koreograf.
Norges opera- og balletthistorie 273