Last ned utdrag av boken som PDF - Opera Forlag
Last ned utdrag av boken som PDF - Opera Forlag
Last ned utdrag av boken som PDF - Opera Forlag
You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
272 Norges opera- og balletthistorie<br />
fra fotballmiljøet: A Dance Tribute to the Art of Football, <strong>som</strong> han laget for sitt eget kompani i<br />
1998, og <strong>som</strong> har vært vist mer eller mindre verden rundt siden da. Ett <strong>av</strong> mange eksempler på<br />
at sce<strong>ned</strong>ans i vår tid ikke lenger er en «jentegreie». Jo Strømgren Kompani har siden starten i<br />
1998 holdt høy produktivitet. De presenterer stadig nye oppsetninger i Norge og er ustanselig<br />
på turné i utlandet.<br />
I 2002 fikk Jo Strømgren ansvar for Carte Blanches største oppsetning noensinne: åpningen<br />
<strong>av</strong> de 50. Festspillene i Bergen med Lux Aeterna, en fabel om dagliglivet i himmelen der danserne<br />
inntar scenen sammen med et fullt brassband.<br />
Her er tre koreografer nevnt – <strong>som</strong> alle rager høyt i norsk sammenheng. Og de har på hver<br />
sin måte preget Carte Blanche. Likevel kan man si at kontinuiteten i kompaniets identitet først og<br />
fremst er knyttet til de uttrykkssterke og individualistiske danserne. De utvikler stor allsidighet<br />
ved at de arbeider med <strong>av</strong>anserte samtidsuttrykk, men samtidig må forholde seg jordnært til<br />
kompaniets andre hovedoppg<strong>av</strong>e: å øke den allmenne interessen for scenisk dans. Arne Fagerholt<br />
var en <strong>av</strong> de bærende dansekrefter i ensemblet de første årene. Han vendte tilbake <strong>som</strong> kompaniets<br />
leder i årene 2001–2008 etter å ha utvidet sitt erfaringsgrunnlag <strong>som</strong> koreograf og pedagog, og<br />
loste det kyndig videre <strong>som</strong> Norges nasjonale kompani for samtidsdans.<br />
Dans for et nytt årtusen<br />
Jo nærmere vi kommer vår egen tid, jo vanskeligere er det å gi en dekkende beskrivelse <strong>av</strong> alt<br />
det <strong>som</strong> rører seg i norsk dansekunst. I populærkultur og fjernsyn er dans mer aktuelt enn noen<br />
gang. I Oslo er det lenge etterlengtede Dansens Hus blitt en realitet. Men det er vågalt i sin egen<br />
samtid å blinke ut de fenomenene <strong>som</strong> i ettertid vil bli stående <strong>som</strong> de viktigste. Vi vil derfor til<br />
slutt i dette kapitlet bare trekke frem en håndfull eksempler på fenomener vi har bitt oss merke i<br />
de siste årene, utmerket klar over at dette ikke er i nærheten <strong>av</strong> å kunne kalles en full oversikt.<br />
Oslo Danse Ensemble er vel den gruppen <strong>som</strong> kommer nærmest i å ta opp tråden etter<br />
«gamle» Carte Blanche. De lager forestillinger med noe <strong>av</strong> den samme miksen <strong>av</strong> jazz, show og<br />
moderne dans. Deres store oppsetning (J)azz we like it kom også på turné med Riksteatret og<br />
ble en gjentakelse <strong>av</strong> triumfene til Carte Blanche ti år tidligere. Ensemblet og dets leder Merete<br />
Lingjærde fikk Kritikerprisen i 1999. På ensemblets repertoar finner vi blant annet humoristiske<br />
Wayne McKnight-verk og nye spektakulære Alveberg-stykker.<br />
Kjersti Alveberg har markert seg med egne oppsetninger <strong>som</strong> Nett no, på Det Norske Teatret<br />
(2002), hvor underfundige og slagkraftige visuelle virkemidler bygde opp under dansens tematisering<br />
<strong>av</strong> tid. Her og i den betagende fjernsynsballetten Bønn (nrk 1996) ser vi igjen Alvebergs evne til å<br />
hente eksepsjonell uttrykkskraft ut <strong>av</strong> sine håndplukkede dansere.<br />
Menn har mange bærende roller i Alvebergs koreografier. Bruken <strong>av</strong> atletisk kroppslighet<br />
er et eksempel på hvordan menns deltakelse i danseverden blir stadig mer synlig. Dette henger<br />
utvil<strong>som</strong>t sammen med at mannsrollen er i endring. Det er ikke lenger flaut for gutter å danse.<br />
Dessuten har det dukket opp dansekunstnere <strong>som</strong> markerer en ny form for maskulinitet gjennom<br />
produksjonene sine. Her er Jo Strømgren Kompani banebrytende.<br />
Kvinner <strong>som</strong> koreograferer<br />
Men det er fortsatt flest kvinner <strong>som</strong> koreograferer i Norge. Og mange <strong>av</strong> dem er sterke,<br />
beg<strong>av</strong>ede kunstnere. Av dem <strong>som</strong> har markert seg med vidt forskjellige, ofte store originale<br />
produksjoner gjennom en årrekke, er Jane Hveding. I 1992 innkasserte hun Kritikerprisen for<br />
soloforestillingen Poems – en tankes flukt. Kristina Gjems er en annen koreograf <strong>som</strong> huskes<br />
for finstemte forestillinger, først i Collage og senere på egne ben.<br />
Ingun Bjørnsgaard har hatt en oppsiktsvekkende respons også utenlands i løpet <strong>av</strong> de siste<br />
10–15 årene. Titlene på arbeidene hennes gir en smak <strong>av</strong> det sofistikerte <strong>som</strong> gjennomsyrer hennes<br />
Øverst: Fra Ad quadratum <strong>som</strong> Dans Design skapte for Nye Carte<br />
Blanche (NCB) i 2002. På bildet ses Henriette Slorer, sentral<br />
danser i NCB i en årrekke, Shannon Anderson og musikeren<br />
Einar Mjølsnes.<br />
Oslo Danse Ensembles dansere. Fra venstre Anna Carin Isacsson,<br />
Kjersti Evensen og Camilla Myhre i (J)azz we like it <strong>av</strong> Merete<br />
Lingjærde/Toni Ferraz/D<strong>av</strong>id Byer, 1995.<br />
Venstre side: Jo Strømgrens A Dance Tribute to the Art of Football<br />
med danseren Toni Ferraz fra Trinidad, <strong>som</strong> først var å se i Carte<br />
Blanche på 1980-tallet og <strong>som</strong> bidro sterkt til gruppens suksess.<br />
Senere har han tilført norsk jazzdans mye, både <strong>som</strong> danser,<br />
pedagog og koreograf.<br />
Norges opera- og balletthistorie 273