Untitled - Tvilsdagene

Kåre Willoch:
Et dukkehjem
Mange takk for bestilling av litterært bidrag. Det ligger
dessverre utenfor mitt kompetanseområde. Men jeg har
tenkt å ta med noen kritiske merknader om avslutningen
av “Et dukkehjem” i mitt foredrag, og har efter deres henvendelse
falt for fristelsen til å illustrere et handlingsforløp
som bedre ville understreke voksne menneskers plikter
enn jeg synes at Ibsen gjør. Merknadene om skuespillet i
mitt manuskript ser foreløpig slik ut:
En viss tvil hadde Ibsen kanskje likevel om konklusjonen
i ”Et dukkehjem”. Han gikk jo med på å skrive om slutten
for tyske scener. Men senere er det jo vokst frem en slags
enstem¬mig¬het om at Ibsen også i denne sak var uten
tvil. En kompakt majoritet mener at det var det eneste
riktige av Nora å forlate ikke bare sin mann, men også
sine barn. Men kan det være at vi her står overfor et av de
mange tilfelle der vestlig kultur er blitt ”seg selv nok”, i en
grad som blokkerer for like vel begrun¬nede tanker om
ansvar, som finnes i andre kulturer. Er det så sikkert at det
er overlegen kultur at moren skal forlate sine barn når det
er nødvendig for å realisere hennes egen personlighet?
Burde ikke det mest moralske svar være at Nora ofret noe
av sin egen selvrealisering for å ta seg av sine barn, inntil
de var over den mest følsomme alder? Men da jeg nevnte
slike tanker for vår dattersønn på 15, var han ikke enig med
bestefar. Ungdommens begrun¬nelse for at Nora både
kunne og burde gå, bygget på at hun jo egent¬lig ikke
hadde tatt seg noe særlig av barna før heller!
Min tanke om hvorledes skuespillet i tilfelle kunne ha
sluttet - originale replikker i kursiv, nyere rettskrivning i ny
tekst:
HELMER (tungt). Jeg ser det; jeg ser det. Det er visselig
kommet en afgrund imellem os. – Å, men, Nora, skulde
den ikke kunne udfyldes ?
NORA. Således som jeg nu er, er jeg ingen hustru for dig.
HELMER. Jeg har kraft til at blive en anden.
NORA. Måske, - hvis dukken tages fra dig.
HELMER. At skilles – skilles fra dig! Nej, nej, Nora, jeg kan
ikke fatte den tanke.
NORA. Din tanke er på villspor. Jeg taler ikke om å skilles
i lovens forstand, om å skilles fra et felles liv i det ytre. Du
burde forstå, som enhver mor vet fra stunden da hun fikk
sitt første barn i sine armer, at fra sine barn vil hun aldri,
aldri skilles. Om hun så må dele bord og bolig med en
mann som hun ikke lenger akter, for å kunne gi sine barn
det som for dem er det vik¬tig¬ste av alt, tryggheten ved
TVIVL RAPPORT side 23