Untitled - Tvilsdagene

ettepå
då fyrst er det lett å forstå
at å romma seg sjølv –
frå dine levande føter –
pusten som blåsebelg,
gir deg røter
den sarte rytmen av bruset i årene
hjarta som kompass –
heilar sårene –
vi høyrer saman –
som havet og himmelen
- sjølvrensande og fritt
ingen hindringar
ein blir vakker -lukka og lerkefugl
av slikt
ekteskapet – det vidunderligste?
Dag og natt
Flo og fjæra
Fjell og sand
Villa og vedskjul
Lukka og lerkefuglen
Du og eg
Slik høyrer vi saman
La oss ikkje venta lenger -
Her og no
-vi reiser tilbake -
pilgrimsferd i Italia
til og kanskje med vår ”skaper”?
- ”Å hei og hi og tirelliti!”
KRISTIN GJERSTAD:
Kjære Nora!
Jeg er i sterk tvil om du kan lese dette der du befinner
deg… i en bok.
Men kjære Nora. Hvor tok du veien etter at du tok din
vadsekk og forlot dine barn – og din advokat? Vet du Nora,
takket være deg har vi, utallige kvinner og menn latt oss
fundere over dette vidunderlige. Langsomt prøvd å finne
ordene for dette underfundige som vi stadig leter etter.
Å tørre å ikke å forestille seg, tørre å være nakne, nær og
fri fra fordums ekteskaplige skrevne og uskrevne regler.
Å kunne ta imot, ligge i vårgrønt gress og nyte naturens
vakre øyeblikk; sol hele døgnet. Det er vidunderlig! Tenk
deg å ligge hvor vakkert det er å oppdage at en ny, varm
og etterlengtet nordlandsvår ligger badet i denne rødglødende
livgivende sol.
I dag, Nora tror jeg mange tar del i flere fasetter av det
vidunderlige. Men kjære, hvor vanskelig er det ikke dette
kvinneliv og mannsliv i kombinasjon med livets tvil. Jeg er
dog i tvil om ikke tvilen hindrer oss nettopp oppdage det
26 TVIVL RAPPORT
vidunderlige. Vi skal så stadig videre og tvilen tar blikket
bort fra å kunne se og nyte øyeblikkene. Det er så mange
som av den grunn famler i blinde på sin reise for å finne
dette vidunderlige.
Nora du gav oss ikke svarene, men lot oss selv finne vår
vidunderlighet. Ordet er så stort Nora, så utilnærmelig.
Det vidunderlige er som når du får spille hovedrollen i
din egen film. Livshistorien fritt uten manus, ingen som
regisserer og du selv som avgjør hvem som bekle roller
underveis og aller best, kun de nærmeste får være
publikum. Høydepunktene er det vidunderlige i de delte
øyeblikkene i kjærleikens ferjereiser, når barn får ta del i
det de trenger for å seile trygt til sine havner. Når døden
befrir en gammel far, når venner bare er der gjennom
tykt og tynt. Alle disse øyeblikkene som bare seiler forbi
og langsomt lagres i hukommelsens mange rom. Husker
du….? Ja, husker du? Sammen gjenkjenne øyeblikkene
som gjør livet vidunderlig, - historier som langsomt blir til
et dukkehjem som er stort nok til å romme det unike, det
forskjellige, som slipper fri…
Ja, Nora du forlot for selv å slippe fri. For å konstruere noe
nytt når livet oppleves for trangt. Håper du ikke gav etter
for tvilen på at endring var mulig. Å velge bort livet har jeg
vanskelig for å tro at Ibsen hadde som løsning.
Vi ser at barn i stor grad fryder seg over leken for selve
lekens skyld. Og som barn var det viktigste å bygge hjem
og beskrive rollene,- men gud så kjedelige det var å spille
rollene. Hvem skal være pappa, hund…
Jeg tror Nora at vi alltid må lete, observere, skape og
gestalte våre roller. I dag som på din tid.
Å kunne utfylle hverandre, nytelsen ved å bygge hverandre,
være i flyt og tørre å kviskre ømme ord som uttrykk
for takknemlighet over å kunne dele alle de vakre øyeblikkene
og mysteriene som naturen viser oss. Som tegn og
som bakgrunnsteppe for det vidunderlige mellom de som
elsker. Dette vidunderlige som bare er livet.
Vær med oss Nora. Hjelp oss på reisen mot det vidunderlige.