LORSPEILET desember 2009 - Landsorganisasjonen for ...

More documents

Recommendations

Info

Lorspeilet side 10 Politidepartementet fulgte opp interneringstanken fiuni 1943). Alle som var uten "vilje eller evne til å innpasse seg i et ordnet og rolig samfunds-liv" skulle anbringes i strengt bevoktede arbeidsleire. Dessuten burde alle tatere registreres, eksisterende lovgivning burde håndheyes strengere, og hestehold burde forbys med lov. Samtidig giorde politiminister Lie det klart at bosettingsarbeidet skulle avvikles, og ved "ågøre helvete hett for dem", håpet han at en del kunne drives over grensen til Sverige. Etter dette la Politidepartementet fram et bredt lovforslag, og Quisling ga justisminister Riisnæs beskjed om å samarbeide med Sosialdepartementet og Innenriksdepartementet for å løse "taterspørsmålet". Men Quisling ønsket ingen ny lov. Om politiminister Lie likevel fant det n@dvendig å gå lovveien, kunne Justisdepartementet bistå med det rent lovtekniske, ingen ting annet. Vel tilfreds med at Quisling nå hadde åpnet for "en aksjon mot taterplagen", skisserte Jonas Lie et handlingsprogram som i første omgang skulle omfatte "alle" tatere "som kunne defineres som vaneforbrytere." De skulle fiatas hest og husbåt, og interneres sammen med familiene sine i strengt bevoktede arbeidsleire. Der skulle det foretas en "rasemessig undersøkelse" og "familier med forbrytersk arvestoff' skulle steriliseres. Tross Quislings motvilje mot å gå lovveien, utarbeidet Politidepartementet et lovkompleks som Justisdepartementet fikk til teknisk behandling sommeren 1944. Foruten obligatorisk registrering og fbrbud mot å holde hest, husbåt eller motorvogn, ble det foreslått regler om pågripelse og anbringelse i arbeidsleir. Politidepartementet hadde håpet at ny lovgivning kunne vedtas hØsten 1944, men en fortsatt lovskeptisk Quisling ville ha en nærmere utredning av taterspørsmålet, og s@rget for at oppgaven ble flyttet fra det lovivrige Politidepartementet til Justisdepartementet. Justisdepartementet satte ned et utvalg med tyskfødte legen Richard Hanheide fra Innenriksdepartementet som formann. De @vrige medlemmene var kriminals.ief Jprgen Wiermyhr og kaptein Eilif Alf Guldberg, sjefen for Direktoratet for arbeidsformidling og arbeidslpshetstrygd. Innstillingen forelå sist i desember 1944. For å nå målet, "en definitiv løsning av taterspØrsmålet", ble det anbefalt en innsats på to områder: "omstreifingen" skulle hindres og forplantningen i "omstreiferslektene" skulle stanses. Utvalget foreslo ikke et direkte forbud mot streifing, men presiserte at den som ikke falt til ro, skulle bli møtt med "en rekke forføyninger," som registrering og meldeplikt, forbud mot transportmidler som ikke ble brukt i "samfunnsnyttig erverv", anbringelse av omvandrende personer over l8 år i arbeidsleir i inntil tre år uten skriftlig advarsel og anbringelse av deres barn i barnehjem eller "opdragelsesanstalter" etter vedtak av politimester. Utvalget la stor vekt på sterilisering. Tanken hadde tidligere vært framme i NS. For eksempel hadde Quisling sommeren 1943 ment at "taterspØrsmålet" også burde ses "ut fla det rasehygieniske synspunkt." I tråd med dette foreslo Hanheide-utvalget at alle som streifet om på "tatervis", skulle "undersøkes med henblikk på seksualinngrep." [sterilisering eller kastrering] Videre ble det foreslått forvaring inntil steriliseringsspørsmålet var avklart. Sterilisering skulle da foretas i henhold til Lov nr. I til vern om Jblkeærten av I942, NS-regimets steriliseringslov som fra årsskiftet 1942143 hadde avløst steriliseringsloven av 193'1. Hva skulle så til for at vedkommende burde steriliseres? NS-regimets steriliseringslov tillot nemlig bare sterilisering dersom det forelå eller måtte antas å foreligge en arvelig defekt. Utvalget hadde imidlertid kommet fram til at "omstreifing" måtte antas å være "en arvelig defekttilstand" som ville påføre barnet "sjelelige svakheter". I tillegg mente utvalget at evnesvakhet, psykopati og kriminalitet var "arvelige defekttilstander" som var svært utbredt blant tatere. Her baserte utvalget seg på en større artikkelserie i ArbeiderbLadet som legen Johan Scharlfenberg hadde skrevet tidlig i 1930-åra. At Scharffenberg var en innbitt motstander av nazismen, spilte i denne sammenhengen ingen rolle, for knapt noen hadde argumentert mer inngående for systematisk tvangssterilisering av tatere enn Scharffenberg. Hanheicle-utvalget konkluderte med at utstrakt sterilisering ville forhindre en tilvekst av nye tatere, men ha liten betydning når det gjaldt "de omstreifere en allerede har". Derfor gikk utvalget i tillegg inn for kjønnsdelte leire med streng bevoktning. Det ville falle dyrt, men ble vurdert som strengt n@dvendig dersom taterproblemet skulle løses snarest mulig. Hanheide-utvalget hadde foreslått at Politidepartementet skulle få ansvaret for taterpolitikken. Den nye planen lot seg imidlertid ikke straks iverksette. Byråsjef Sven Getz Innenriksdepartementets sentralavdeling (som hadde ansvaret for nazifiseringen av fbrvaltningsapparatet) var i tvil om oppgaven burde legges til Politidepartementet, og ville derfor at både Justisdepartementet og Innenriksdepartementet skulle se nærmere på planen. Sist ijanuar 194-5 ble alle sakens dokumenter oversendt til de to departementene. Justisdepartementet hadde ingen innvendinger mot det som Hanheide-utvalget hadde foreslått. Derimot ville Innenriksdepartementet, som dr@yde med å svare, ikke godta at andre myndigheter skulle foreta endringer i steriliseringsloven, som sorterte under Innenriksdepartementets helseavdeling. Derfor utarbeidet Helseavdelingen på eget initiativ et forslag til tillegg til NSregimets steriliseringslov: "Likeledes skal enhver omstreifer, tater, eller person som ferdes som sådan, undersøkes med henblikk på seksualinngrep." I mellomtida hadde Politidepartementet utarbeidet og trykt registreringsskjema og registreringsbevis. Foruten personalia skulle skjemaet fylles med opplysninger om skolegang og arbeidsforhold, økonomiske forhold, familieforhold, b@ttegging og straffeforhold. Skjemaet hadde egen plass for "Fingerartrykk av høyre tommelfinger", og inneholdt også en rubrikk for "Rase og omstreiferforhold". Der skulle det opplyses om vedkommende var av "tater- eller sigøynerætt", hadde "rasepreg" som "mørk hår, mørk hudfarge, mørke eller brune øyne", kjente "romanispråket" og led av "noen alvorlig sykdom". Videre om når og hvo vedkommende sist var på "omstreifing", eller om vedkommende fortsatt streifet omkring. Alle registrerte skulle utstyres med e Landsorganisasjonen for Romanifolket
Lorspeilet side 11 registreringsbevis som skulle oppbevares og på anmodning vises fram for politiet. Beviset med navn, fødselsår, bopel og avtrykk av h@yre tommelfinger - skulle fungere som legitimasjonskort og grenseboerbevis. NS-regimet la opp til en repressiv politikk med registrering, meldeplikt, forbud mot å eie eller besitte hest, båt eller motorvogn som kume brukes i "omstreiferøyemed", inntil tre års anbringelse i tvangsarbeidsleir av samtlige personer over 18 år som "streifer om på tatervis", plikt for vergeråd til å omplassere barn av omstreifere etter politivedtak og systematisk sterilisering som sentrale virkemidler. I april 1945 lå alt til rette for en omfattende aksjon. Men avklaringen kom for seint til at NSregimet rakk å sette planen ut i livet. At regimet ikke fikk gjennomfør1 en landsomfattende aksjon mot "taterplagen", betyr imidlertid ikke at det ikke kan ha blitt satt i verk lokale tiltak, slik som i Trøndelag hgsten 1943: Da ble seks mødre og 19 barn arrestert, tre mØdre og ti barn anbrakt i et barnehjem på Inderpy og en del mannlige omstreifere internert i fangeleiren på Straum@ya utenfor Bod6. Hendelsen fant trolig sted på initiativ fra politipresidenten i Trondheim (*Christopher Lange, seinere fylkesmannen i Vestfold som foreslo massedrap av sinnslidende) som ville arrestere samtlige omstreifere i Sgr- og Nord-TrBndelag. 2) I hvilken grad skilte NS-statens planer seg fra den etablerte taterpolitikken? Da Norge ble okkupert av Tyskland, hadde det alt lenge pågått et aktivt arbeid for å assimilere tatere i det norske samfunnet, i første rekke ved å omplassere barn og bosette familier. Begge deler ble tenkt som både tvangstiltak og tilbud til familiene, og de hadde et dobbelt formål på den ene siden å avhjelpe sosial nØd og fattigdom, på den andre siden verne samfunnet mot en sosial og moralsk trussel. Politikken ble delvis initiert av Misjonen, som sto under ledelse av prester i Den norske kirke, og organisasjonen opererte med vide fullmakter fra både Sosialdeparlementet og Kirke- og undervisningsdepartementet. For å intensivere det minoritetspolitiske arbeidet tok Misjonens generalsekretær Ingvald B. Carlsen sist i 1920-åra initiativ til en privat komit6, den såkalte Omstreiferkomiteen, som i 1933 la fram en handlingsplan i form av en innstilling til Justisdepartementet. Det ble foreslått tiltak for å effektivisere arbeidet med omplassering av barn og bosetting av familier, Misjonens tradisjonelle satsingsområder, samt flere nye tiltak: en omstreifer- og l@sgjengersentral med utstrakt politimyndighet, registrering, en trykt fortegnelse over omstreifere, kartlegging av innsattes hjemstavnsforhold samt internering av "utpreget asosiale omstreifere" og sterilisering av "de laveststående omstreifere". I det hele tatt la Omstreiferkomiteen opp til en minoritetspolitikk med et sterkere feste i sosial kontroll enn sosialt hjelpearbeid. Det skjedde delvis under inspirasjon fra den kriminalpolitiske sig@ynerpolitikken i Weimar-republikken. Ordensmakta var da også sterkt representert i komiteen: fengselsdirektør Thomas Segelcke Thrap, Akers politimester og tidligere oppdagelsessjef (1906, l9l3-25) Johan Olaus S@hr, oppdagelsessjef (fra 1937 kriminalsjef) Reidar Sveen og lensmann Hans Peder StrØmsæther, formann i Lensmennenes Landsforbund fra 1920. Carlsen fungerte som sekretær, fylkesmannen i Oslo og Akershus, Hroar Olsen, som formann. Med to unntak var NS-statens planlagte taterpolitikk til forveksling lik den planen som Omstreiferkomiteen la fram i 1933. Det ene unntaket gjaldt bosetting. NS-regimet vurderte hvorvidt man skulle videref6re bosettingsarbeidet, men bestemte seg for at det skulle opphBre, dels av Økonomiske grunner, og dels fordi omstreiferproblemet ble sett på som vesentlig biologisk bestemt, og da ville bosetting bare bidra til at taternes dårlige arvemateriale kunne fpres videre. NS-regimet la i stedet opp til internering i arbeidsleire av alle voksne som levde på "tatervis" og en mer omfattende sterilisering. Det andre unntaket gjaldt hestehold og andre transportmidler. NS-regimet ville forby tatere å eie eller rå over hest, båt eller motorvogn som kunne brukes i "omstreiferøyemed". Misjonen hadde tidlig gått imot dette, og spørsmålet ble heller ikke reist av Omstreiferkomiteen. 3) Hvordan forholdt Norsk misjon blant hjemløse seg til NS-statens taterpolitikk under krigen? I sin første årsberetning til Sosialdepartementet etter 1945 meddelte Misjonen at NS-styret ikke hadde grepet direkte inn i foreningens virksomhet. Samtidig ble det nevnt at samarbeidet med myndighetene hadde latt seg opprettholde, fordi flere ansatte i Sosialdepafiementet som Misjonen samarbeidet, med "hadde den nasjonale innstilling som muliggjorde fortsatt samarbeid". På denne måten fikk man inntrykk av at Misjonen ikke hadde stått i noen annen forbindelse med myndighetene enn den som var n@dvendig for organisasjonens regulære virksomhet, og at kontakten hadde begrenset seg til ikke-nazistiske byråkrater i statsforvaltningen. Slik var det ikke. Ved flere anledninger var Misjonen ved generalsekretær Oscar Lyngstad i dialog med de mest nazifiserte delene av sentraladministrasjonen, det vil si Sikkerhetspolitiet og Indredepartementet. Denne dialogen handlet om hva man burde gjøre for å løse "taterplagen". Lyngstad gjorde det klaft at han ikke ønsket nye lover, men en strengere håndheving av gleldende lovgivning. Her delte han Quislings oppfatning. Lyngstad gikk imot et forbud mot hestehold, men ville intensivere arbeidet med tvangsplassering av taterbarn i barnehjem og fosterhjem, og han anbefalte tvangsarbeid og en mer utstrakt tvangssterilisering. Korl tid før frigøringen skrev han til en skolehjemsbestyrer at: "Samfunnet bør etter min mening bruke dette middel [dvs. sterilisering] i langt større grad em det har vært gjort hittil." Men Lyngstad tok avstand fra vilkårlig arrestasjon og fengsling. Han reagerte på arrestasjonen av kvinner og barn i Tr6ndelag høsten 1943. Det var ikke på denne måten man kom "omstreiferondet" til livs, mente han. Det er med andre ord ingenting som tyder på Misjonen, minoritetspolitikkens hovedaktør siden begynnelsen av 1900tallet, vurderte NS-regimets planlagte taterpolitikk som vesentlig annerledes enn den Misjonen selv Ønsket åføre, og delvis fprte. Den viktigste forskjellen var at det sosiale hjelpearbeidet ble skj@vet i bakgrunnen til fordel for en mer uttalt kriminalpolitisk og rasehygienisk tilnærming. Men dette ble ikke oppfattet som så radikalt annerledes at Misjonen fant grunn til å markere avstand. 4) Taterpolitikk i etterkrigssamfunnet Under rettsoppgiøret etter krigen kom mange straffesaker, om enn et mindre utvalg av alle straffbare forhold, opp for domstole- Landsorganisasjonen for Romanifolket
Page 1 and 2: LOR d Desembe rzooe Fra stiftelsesm
Page 3 and 4: Lorspeilet side 3 LOR avd. Bergen/H
Page 5 and 6: Lorspeilet side 5 Fl n man ifn lket
Page 7 and 8: Lorspeilet side 7 I Telemark var de
Page 9: Lorspeilet side 9 Per Haave Romanif
Page 13 and 14: I t, Lorspeilet side 13 Slektsforsk
Page 15 and 16: Lorspeilet side 15 Pol itikk ovenfo
Page 17 and 18: Lorspeilet side 17 organisasjoner e
Page 19 and 20: Lorspeilet side 19 LOR ser på over

LORSPEILET desember 2009 - Landsorganisasjonen for ...

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?