Angst, skam og ærlighet – en endringshistorie v/ Lene Jackson ...

More documents

Recommendations

Info

2 Jeg sloss mot angsten Og jeg sloss mot angsten min. Jeg gikk i terapi i mange år. Og jeg var flink pike, jeg gjorde som behandlerne sa: Jeg tok de medisinene jeg fikk, jeg fikk hjelp til å bearbeide vonde minner og jeg øvde på sånt jeg visste ga meg angst; jeg tok bussen, tok telefonen når den ringte, hentet og åpnet posten med hjertet i halsen, kjørte bil på ukjent sted. Men jeg ble ikke kvitt angsten; den ble en flytende angst som satt i meg døgnet rundt og innimellom hogg skikkelig til uten at jeg ante hva den handlet om. Jeg visste at jeg var redd uten at det var noe å være redd for. Men det å vite det stoppet ikke angsten. Jeg prøvde det jeg da trodde var selvhjelp: ”lær å elske deg selv”; jeg prøvde å fortelle meg selv at: imorgen blir en bra dag. I dag har jeg vært jeg flink, idag er jeg glad i meg selv, imorgen kommer jeg til å være glad i meg selv. Det hjalp ikke det heller, jeg følte meg bare enda mindre verdt; jeg var jo ikke flink nok siden jeg ikke klarte å bli kvitt angsten min. Jeg satt fast i en kronglete følelseslabyrint som jeg ikke klarte å komme ut av ved å øve, ved å bearbeide minner eller ved å tenke positivt. Jeg hadde angst selvom jeg visste at jeg ikke behøvde være redd. Og angsten var smertefull, så jeg hadde angst for å få angst. Og fordi jeg visste hvor irrasjonell angsten min var, skammet jeg meg over angsten min – og siden jeg også visste at det var dumt å skamme meg, så skammet jeg meg over skammen min.
3 Mitt møte med angstringen Jeg tok vare på en av de første annonsene for angstringen i Oslo, den hang på oppslagstavla mi i 13 år og ga meg angst hver gang jeg så den fordi den minnet meg på at jeg ikke våget å ringe dem. Jeg burde jo ringe, men jeg våget ikke. Klarte ikke. Det vil si; jeg ringte en gang, men det var et menneske som svarte, så jeg la på igjen. Jeg var livredd bare for å si ordet angst, for å måtte fortelle noen om den store skammen i livet mitt, å fortelle at jeg har angst. Våren 2000 våget jeg tilslutt å ta kontakt med angstringen i Fredrikstad. Mitt første møte med angstringen var igangsetteren som sa at du blir ikke kvitt angsten, men angsten for angsten blir du kvitt. Jeg skjønte ikke hva hun snakket om, jeg hadde jo angst hele tiden, jeg hadde da ikke tid til å ha angst for angsten i tillegg. Men angstringen føltes som siste utvei for meg, jeg måtte prøve nå som jeg endelig hadde våget å ta kontakt. I gruppa i angstringen opplevde jeg for første gang å ikke føle meg anderledes og utafor; jeg følte meg som et fullverdig medlem av en gruppe med likestilte mennesker. En god følelse. To igangsettere var med på de første møtene i gruppa, men det var ikke deres jobb å ta bort angsten min, alle var i samme båt. Det var befriende å oppleve at andre hadde sånne tanker jeg hadde, tanker jeg trodde det bare var dumme, lille meg som hadde i hele verden. Tanker om skam, redsel for avvisning, behov for kontroll. Det var godt å kunne snakke med andre mennesker som forsto hva jeg snakket om fordi de kjente seg igjen i meg. Og jeg kjente meg igjen i dem. Det skjedde noe med meg kanskje nettopp fordi det ikke var noen behandler der. Jeg ble møtt med tillitt til at jeg kunne hjelpe meg selv. Jeg måtte ta ansvar og fikk lov til å ta ansvar. Alle i gruppa hadde like mye ansvar for at gruppa skulle fungere. Og jeg våget etterhvert å tro på at jeg kunne hjelpe meg selv; jeg lærte selvhjelp. Men det tok tid.
Page 1: 1 Angst, skam og ærlighet - en end
Page 5 and 6: 5 Jeg kjente at tårene presset på
Page 7 and 8: 7 Vi to, uten ungene i båten og el
Page 9 and 10: 9 Angsten hugg i meg, jeg fikk pani

Angst, skam og ærlighet – en endringshistorie v/ Lene Jackson ...

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?