Angst, skam og ærlighet – en endringshistorie v/ Lene Jackson ...

1
Angst, skam og ærlighet – en endringshistorie
v/ Lene Jackson, leder i Angstringen Fredrikstad
Jeg har brukt mesteparten av livet mitt på å grue meg til framtiden eller gruble over fortiden. I
Angstringen har jeg lært å våge å være tilstede nå.
Her og nå
Akkurat her, akkurat nå – hva føler jeg? Hva lar jeg denne situasjonen gjøre med meg?
Jeg kjenner at nervøsiten sitrer i meg. Jeg kjenner det her i brystet. Og jeg trenger å holde i noe. Ja,
det jeg kjenner er en ubehagelig, men naturlig og helt rasjonell nervøsitet. Og jeg er stolt over hvor
langt jeg har kommet. Jeg ville ikke våget dette før jeg begynte i angstringen; å si ja til noe jeg ikke
vet hvordan vil gå, noe jeg ikke kan kontrollere, å si ja til å ta sjansen på å bli avvist. Ta sjansen på
å få angst.
Det jeg gjør nå har jeg også lært i angstringen, dere hører det kanskje – jeg har lært å våge å si jeg,
ikke gjemme meg bak man eller en eller vi eller du, men våge å vise fram meg. Og det er bare meg
og mine opplevelser jeg kan snakke om.
Jeg tok meg sammen
Jeg bar på mye vondt i mange år. Gjennom barndom, ungdom og mesteparten av voksenlivet mitt.
Men jeg våget ikke kjenne på den smerten, jeg tok meg sammen isteden. Jeg tok meg så fast
sammen at musklene ikke lenger klarte å slappe av – ikke engang i søvne.
Jeg tok meg sammen og sa ja til oppgaver, jeg tok på meg ansvar for andre mennesker uten å nøle.
Jeg smilte utvendig mens angsten buldret inni meg: Jada – jeg har det bra jeg!
Jeg tok meg sammen istedenfor å ta meg selv på alvor.

2
Jeg sloss mot angsten
Og jeg sloss mot angsten min.
Jeg gikk i terapi i mange år.
Og jeg var flink pike, jeg gjorde som behandlerne sa: Jeg tok de medisinene jeg fikk, jeg fikk hjelp
til å bearbeide vonde minner og jeg øvde på sånt jeg visste ga meg angst; jeg tok bussen, tok
telefonen når den ringte, hentet og åpnet posten med hjertet i halsen, kjørte bil på ukjent sted. Men
jeg ble ikke kvitt angsten; den ble en flytende angst som satt i meg døgnet rundt og innimellom
hogg skikkelig til uten at jeg ante hva den handlet om.
Jeg visste at jeg var redd uten at det var noe å være redd for. Men det å vite det stoppet ikke angsten.
Jeg prøvde det jeg da trodde var selvhjelp: ”lær å elske deg selv”; jeg prøvde å fortelle meg selv at:
imorgen blir en bra dag. I dag har jeg vært jeg flink, idag er jeg glad i meg selv, imorgen kommer
jeg til å være glad i meg selv.
Det hjalp ikke det heller, jeg følte meg bare enda mindre verdt; jeg var jo ikke flink nok siden jeg
ikke klarte å bli kvitt angsten min.
Jeg satt fast i en kronglete følelseslabyrint som jeg ikke klarte å komme ut av ved å øve, ved å
bearbeide minner eller ved å tenke positivt.
Jeg hadde angst selvom jeg visste at jeg ikke behøvde være redd. Og angsten var smertefull, så jeg
hadde angst for å få angst. Og fordi jeg visste hvor irrasjonell angsten min var, skammet jeg meg
over angsten min – og siden jeg også visste at det var dumt å skamme meg, så skammet jeg meg
over skammen min.

3
Mitt møte med angstringen
Jeg tok vare på en av de første annonsene for angstringen i Oslo, den hang på oppslagstavla mi i 13
år og ga meg angst hver gang jeg så den fordi den minnet meg på at jeg ikke våget å ringe dem. Jeg
burde jo ringe, men jeg våget ikke. Klarte ikke. Det vil si; jeg ringte en gang, men det var et
menneske som svarte, så jeg la på igjen. Jeg var livredd bare for å si ordet angst, for å måtte fortelle
noen om den store skammen i livet mitt, å fortelle at jeg har angst.
Våren 2000 våget jeg tilslutt å ta kontakt med angstringen i Fredrikstad.
Mitt første møte med angstringen var igangsetteren som sa at du blir ikke kvitt angsten, men
angsten for angsten blir du kvitt. Jeg skjønte ikke hva hun snakket om, jeg hadde jo angst hele tiden,
jeg hadde da ikke tid til å ha angst for angsten i tillegg. Men angstringen føltes som siste utvei for
meg, jeg måtte prøve nå som jeg endelig hadde våget å ta kontakt.
I gruppa i angstringen opplevde jeg for første gang å ikke føle meg anderledes og utafor; jeg følte
meg som et fullverdig medlem av en gruppe med likestilte mennesker. En god følelse.
To igangsettere var med på de første møtene i gruppa, men det var ikke deres jobb å ta bort angsten
min, alle var i samme båt. Det var befriende å oppleve at andre hadde sånne tanker jeg hadde,
tanker jeg trodde det bare var dumme, lille meg som hadde i hele verden. Tanker om skam, redsel
for avvisning, behov for kontroll. Det var godt å kunne snakke med andre mennesker som forsto
hva jeg snakket om fordi de kjente seg igjen i meg. Og jeg kjente meg igjen i dem.
Det skjedde noe med meg kanskje nettopp fordi det ikke var noen behandler der. Jeg ble møtt med
tillitt til at jeg kunne hjelpe meg selv. Jeg måtte ta ansvar og fikk lov til å ta ansvar. Alle i gruppa
hadde like mye ansvar for at gruppa skulle fungere. Og jeg våget etterhvert å tro på at jeg kunne
hjelpe meg selv; jeg lærte selvhjelp. Men det tok tid.

4
Jeg fortsatte lenge med det eneste jeg var i stand til: Jeg fortalte om opplevelser jeg hadde hatt, om
hvor slemme andre hadde vært og fortsatt var mot meg. Jeg våget ikke si noe om hva jeg faktisk
følte, jeg skammet meg over mine egne følelser. For min dønn ærlige her og nå – følelse mens jeg
fortalte gruppa om alt som hadde skjedd med meg i livet mitt var denne: Jeg ville at de i gruppa
skulle like meg, skulle se at livet mitt ikke var min skyld. Men det våget jeg ikke ta sjansen på å si,
jeg var livredd for at de andre skulle se den nakne, redde sjelen min.
Turen langs glomma.
«Jeg kan ikke gjøre noe med det andre tenker, men jeg kan gjøre noe med det jeg selv tenker.»
Jeg gikk i angstringen i ett og et halvt år før jeg begynte å forstå at jeg kan ikke gjøre noe med det
andre tenker, men jeg kan gjøre noe med det jeg selv tenker.
Jeg gikk tur med bikkja på glommastien, det var vinter og isen knakte langs bredden. Jeg skulle i
selskap den dagen og jeg gruet meg til å møte de jeg skulle i selskap til.
Jeg gikk og tenkte: Hvis bare de kan prøve å være hyggelige mot meg, hvis bare de kan forandre
seg. Jeg orker ikke lenger å være bitter på alt det de har gjort mot meg, det de gjør mot meg.
Jeg tenkte videre: Hva ønsker jeg?
Jeg merket at jeg var tilstede, at jeg var her og nå mens jeg gikk langs elva; jeg hørte isen i elva,
kjente den friske lukten av vinter. Jeg tenkte: - Jeg ønsker at jeg kunne være generøs, raus, slik
naturen er, slik naturen gir av seg selv uten å forvente noe tilbake. Generøsitet. Åpen, ærlig
generøsitet. Om jeg bare kunne være generøs istedenfor bitter.
Jeg tror nok at jeg snakket med meg selv der jeg gikk, men det var ingen andre enn meg og bikkja
på stien. Jeg pustet inn den rene, friske vinterluften og sa: Om bare det kunne skje! Samtidig visste
jeg at det skjer jo ikke av seg selv. Det er bare jeg som kan la det skje.

5
Jeg kjente at tårene presset på og jeg lot meg selv få lov til å kjenne den sorgen jeg skjønte at jeg
hadde lagt lokk på i veldig mange år. Jeg gråt mens jeg gikk videre.
Jeg dro i selskapet og jeg klarte å se med nye, åpne, undrende øyne på de menneskene jeg alltid
hadde trodd jeg visste alt om. Jeg opplevde at jeg klarte å slappe av, at jeg klarte å ikke føle meg
avvist, at jeg faktisk hadde det hyggelig.
Det var en utrolig befriende opplevelse.
Angsten var en sekk
Jeg ser for meg at jeg ikke hadde andre følelser enn angst, at angsten var som en svær sekk der alle
andre følelser var spist opp. Jeg var ikke engang normalt redd, jeg var ikke glad, ikke sint, ikke lei
meg. Jeg våget ikke å kjenne etter hva jeg selv følte.
I løpet av årene i angstringen har jeg lært å våge å kjenne etter her og nå – hva føler jeg akkurat nå?
Og på den måten har jeg dratt en og en følelse ut av sekken: misunnelse, skam, sinne, glede, latter,
gråt, normal redsel, bitterhet, sorg, og angst – for nå har angst også blitt en av følelsene mine; ikke
en tilstand som dreper alle andre følelser.
Å gå i gruppe i Angstringen.
Å gå i gruppe betyr 2 timer med ærlig samtale rundt et bord en gang hver uke. Så enkelt og så
vanskelig.
Jeg gikk i gruppe i fire og et halvt år.
Gruppa mi i angstringen er et sted jeg har øvd på å ta sjansen på å bli avvist, på å ikke bli likt, eller
å bli likt som den jeg faktisk er, ta sjansen på å stå i konflikter, på å våge å ikke ha kontroll, på å
våge å ha angst. På å våge å være ærlig overfor meg selv.

6
Hva føler jeg nå, hva gjør det som skjer rundt bordet nå med meg. Hva lar jeg det gjøre med
meg?
I gruppa i angstringen har jeg lært å kjenne mine egne følelser: Hva føler jeg nå, hva gjør det som
skjer rundt bordet nå med meg. Og det vanskelige: Hva lar jeg det gjøre med meg?
Jeg hadde bare gått i gruppe et års tid den gangen jeg satt og fortalte noe som var sårt og vanskelig
for meg å snakke om, og mens jeg snakket begynte hun som satt ved siden av meg å le.
Jeg følte meg avvist, jeg var sikker på at hun ikke likte meg og jeg ønsket at hun skulle slutte i
gruppa, men jeg våget ikke å si noe. Isteden grublet jeg over dette natt etter natt, dag etter dag og to
uker senere våget jeg å fortelle at jeg hadde følt meg avvist av at hun lo. Jeg følte jeg la den nakne
sjela mi på bordet foran henne og hele gruppa. Jeg var livredd.
Men jeg opplevde at hun tok meg på alvor: Hun husket situasjonen, men hun hadde ikke ment å
avvise meg. Hun trodde hun hadde ledd med meg, ikke av meg.
Om jeg ikke hadde våget å fortelle henne hva jeg følte ville følelsen av å ha blitt avvist blitt sittende
og vokse seg stor, den ville vært med å holde liv i angsttrollet inni meg.
Idag ville jeg våget å si noe om det med en gang, fått ryddet opp i misforståelsen og sluppet de to
ukene med angst, uro, grubling og vonde følelser.
Båten og motoren.
«Jeg må la meg selv få lov til å føle det jeg faktisk føler.»
Istedenfor å fortelle meg selv hva jeg skal føle, så har jeg lært å kjenne etter hva jeg føler og la meg
selv få lov til å føle det jeg faktisk føler.
Jeg skal fortelle om noe som skjedde sommeren 4 år etter at jeg begynte i angstringen.
Vi våknet en sommermorgen til strålende sol og vindstille. Jeg gledet meg, mannen min gledet seg.

7
Vi to, uten ungene i båten og elva lå blikk, sola skinte og endelig var motoren blitt ferdig fiksa etter
flere ekle opplevelser med motorstopp midt i elva i løpet av våren. Mannen min hadde ansvar for
motoren, jeg hadde ansvar for skroget, og båten var lakka og pussa så den skinte.
Vi kjørte utover og jeg hørte at motoren forandret lyd da noen bølger kom bakfra.
Og jeg reagerte helt irrasjonelt; jeg fikk panikk: jeg pustet ikke, klarte ikke tenke, jeg huket meg
sammen, livredd, og sa bedende med skingrende stemme: jeg vil ikke – vi må snu – det er fortsatt
noe galt med motoren. Jeg var ikke istand til å tenke eller høre at motorlyden ble normal igjen.
Mannen min snudde båten, motoren gikk som den skulle, han la til og vi dro hjem igjen. Jeg var
sliten etter angstanfallet. Jeg ville ikke snakke om det, eller tenke på det.
Dagen etter gikk jeg morgentur med bikkja og tok som vanlig turen langsmed elva, men da jeg
nærmet meg båthavna kom angsten kastende på meg, Jeg kjente det i magen, i brystet. Den vonde,
lammende angsten. Og jeg forsto jo at angsten handlet om den mislykkete båtturen dagen før.
Men jeg klarte å tenke: selvhjelp, jeg må bruke selvhjelp.
Jeg spurte meg selv: Hva gjør båten med meg? Den gir meg angst. Nei det er ikke båten som gir
meg angst, det er jeg: Hva lar jeg båten gjøre med meg? Jeg reagerer med å få angst – hvorfor får
jeg angst av å se båten – det var jo ikke noe galt med motoren igår – vi kom oss fint inn til brygga
igjen uten at motoren streika. Ikke som de andre gangene tidligere på forsommeren da vi ble
liggende midt i elva i strømmen og måtte be om hjelp, da hadde jeg jo hatt grunn til å få angst.
Så hvorfor fikk jeg angst bare av å nærme meg båthavna? Jeg som pleide å bli glad inni meg bare av
å se båten vår. Jeg tenkte på all tiden jeg hadde brukt på å pusse og lakke og at jeg likte å stelle med
båten. Og jeg tenkte på mannen min, på motoren som var hans ansvar. Og jeg så sammenhengen:
Jeg hadde fått angst dagen før fordi jeg egentlig var sint på mannen min og det hadde jeg ikke latt
meg selv få lov til å være. Hele våren og forsommeren hadde jeg vært tålmodig og snill og forstått
ham og unnskyldt ham. Angsten dagen før handlet ikke om motoren eller om båten, den handlet om

8
at jeg hadde nektet meg selv å være sint, jeg hadde nektet meg selv å føle det jeg faktisk følte.
Mens jeg tenkte disse tankene lettet angsten fra meg og jeg gikk videre på glommastien forbi
båthavna, jeg så på båten vår og kjente en underlig god følelse inni meg.
Da jeg kom hjem fra turen tok jeg sjansen på det som kunne bli en konflikt og jeg fortalte hva jeg
hadde tenkt til mannen min, men det ble ingen konflikt. Han forsto. Vi fikk en god samtale.
Jeg klarte å bruke denne angstopplevelsen til å lære noe om meg selv. Jeg klarte å se at angsten min
kommer som et signal fra meg selv til meg selv, et varselsignal som forteller meg at det er noe jeg
må gjøre noe med.
Å våge å ha angst
I løpet av de 9 årene som har gått siden jeg begynte i angstringen har jeg sluttet å sloss mot angsten,
isteden har lært å våge min egen angst.
For det skjer fortsatt at angsten hugger tak i meg, river i hver nerve i kroppen, halsen snører seg
sammen, jeg stammer og føler meg som den dummeste, mest verdiløse lille lort nederst i kroken,
men nå klarer jeg å bruke det verktøyet selvhjelp er; jeg klarer å stoppe meg selv og jeg spør meg
selv: Hva er det med denne situasjonen som gjør at jeg reagerer med angst akkurat nå? Jeg våger å
være dønn ærlig ovefor meg selv og jeg finner stort sett alltid svaret: Jeg føler meg avvist eller jeg
føler at jeg ikke har kontroll. Vonde, ubehagelige følelser som jeg lar meg selv få lov til å føle.
Jeg skal avslutte med en historie om en av de første gangene jeg oppdaget at jeg faktisk våget å ha
angst:
Jeg var på Torvbyen i Fredrikstad, på kappahl, jeg skulle finne en ny kjole, gikk på prøverommet,
fikk nesten på meg kjolen, så satt den fast.

9
Angsten hugg i meg, jeg fikk panikk. Det eneste jeg klarte å tenke var at jeg satt fast, at jeg ikke
kunne komme løs. Og jo mer jeg svettet og sloss for å komme ut av kjolen igjen, jo større føltes det
som om kroppen ble, den este opp inne i kjolen, rød og svett, jeg satt mer og mer fast. Hemningsløst
åpnet jeg døra ut fra prøverommet og ropte etter om noen kunne hjelpe meg, en dame sto ved
stativene og kikket bare så vidt på meg, jeg ropte etter betjeningen, men ingen kom. Hver nerve i
kroppen visste bare èn eneste ting: Jeg var fanget, satt fast, kunne ikke komme løs. Jeg klarte ikke å
puste.
En saks, jeg skulle hatt en saks, jeg ville klippe opp kjolen og betale for den etterpå, men jeg hadde
ikke noen saks. Jeg prøvde å rive i stykker kjolen, men var ikke sterk nok. Jeg tenkte på muligheten
av å kle på meg utenpå kjolen, betale for den, komme hjem for å kunne klippe den av meg der, men
panikken ble bare forsterket av tanken på å måtte beholde kjolen på kroppen.
Så klarte jeg å stoppe meg selv, så meg selv i speilet inne i prøverommet og tenkte: Jeg har ingen
saks, jeg får ikke hjelp av betjeningen, Pust rolig!. Inn, ut, inn ut, inn ut!. Og jeg klarte å tenke:
Selvhjelp, jeg må bruke selvhjelp. Tenk! Hva føler jeg akkurat nå? Jeg har panikk, Hvorfor har jeg
panikk? Jeg har panikk fordi jeg sitter fast - og samtidig visste jeg at det er ingen skam og slett ikke
rart at jeg får panikk når jeg sitter fast. For: Jeg har lov til å la selv få lov til føle det jeg faktisk
føler. Jeg har lov til å reagere med angst.
Da jeg tenkte den tanken, klarte jeg å roe meg helt ned, fikk lirket den ene skulderen forsiktig løs,
armen ble fri og kjolen gikk greit av igjen. Angsten fordunstet like fort som den hadde kommet.
Etterpå, mens jeg gikk videre på Torvbyen forundret jeg meg over at jeg ikke hadde brydd meg om
hun som sto utenfor ved stativene og jeg forundret meg over at angsten forsvant så fort igjen og jeg
forundret meg over hvorfor jeg hadde fått en sånn veldig angst. Og jeg visste at det var det å sitte
fast. Det hadde ikke med prøverom eller akkurat den klesbutikken eller kjoler å gjøre. Det var bare
det at jeg var fanget. Jeg hadde hatt et panikkanfall med en klar sammenheng med det som skjedde.

10
Jeg var i den samme klesbutikken igjen bare noen dager senere, husket det som hadde skjedd og
oppdaget forundret at angsten ikke kom tilbake. Og jeg vet med meg selv at før ville dette endt slik:
Jeg ville ha gått rundt og skammet meg i mange, mange år, tenkt på damen som sto ved stativene,
vært redd for å møte henne igjen og grublet over hva hun tenkte om meg. Jeg ville fått angst bare
ved tanken på Kappahl, sluttet å handle på Torvbyen, muligens på alle kjøpesentre. Jeg ville ha
sluttet å bruke prøverom, fått angst bare ved tanken på å gå inn i et så lite, trangt rom. Opplevelsen i
prøverommet ville vært en forsterkning av den angsten jeg levde med i mange år, en bekreftelse av
den. Den ville forsterket angsten for angsten.
Men sånn er ikke livet mitt lenger.
Jeg har faktisk kommet ut av min selvlagte, kronglete følelseslabyrint av angst og skam ved å våge
å være ærlig overfor meg selv.