Angst, skam og ærlighet – en endringshistorie v/ Lene Jackson ...

More documents

Recommendations

Info

4 Jeg fortsatte lenge med det eneste jeg var i stand til: Jeg fortalte om opplevelser jeg hadde hatt, om hvor slemme andre hadde vært og fortsatt var mot meg. Jeg våget ikke si noe om hva jeg faktisk følte, jeg skammet meg over mine egne følelser. For min dønn ærlige her og nå – følelse mens jeg fortalte gruppa om alt som hadde skjedd med meg i livet mitt var denne: Jeg ville at de i gruppa skulle like meg, skulle se at livet mitt ikke var min skyld. Men det våget jeg ikke ta sjansen på å si, jeg var livredd for at de andre skulle se den nakne, redde sjelen min. Turen langs glomma. «Jeg kan ikke gjøre noe med det andre tenker, men jeg kan gjøre noe med det jeg selv tenker.» Jeg gikk i angstringen i ett og et halvt år før jeg begynte å forstå at jeg kan ikke gjøre noe med det andre tenker, men jeg kan gjøre noe med det jeg selv tenker. Jeg gikk tur med bikkja på glommastien, det var vinter og isen knakte langs bredden. Jeg skulle i selskap den dagen og jeg gruet meg til å møte de jeg skulle i selskap til. Jeg gikk og tenkte: Hvis bare de kan prøve å være hyggelige mot meg, hvis bare de kan forandre seg. Jeg orker ikke lenger å være bitter på alt det de har gjort mot meg, det de gjør mot meg. Jeg tenkte videre: Hva ønsker jeg? Jeg merket at jeg var tilstede, at jeg var her og nå mens jeg gikk langs elva; jeg hørte isen i elva, kjente den friske lukten av vinter. Jeg tenkte: - Jeg ønsker at jeg kunne være generøs, raus, slik naturen er, slik naturen gir av seg selv uten å forvente noe tilbake. Generøsitet. Åpen, ærlig generøsitet. Om jeg bare kunne være generøs istedenfor bitter. Jeg tror nok at jeg snakket med meg selv der jeg gikk, men det var ingen andre enn meg og bikkja på stien. Jeg pustet inn den rene, friske vinterluften og sa: Om bare det kunne skje! Samtidig visste jeg at det skjer jo ikke av seg selv. Det er bare jeg som kan la det skje.
5 Jeg kjente at tårene presset på og jeg lot meg selv få lov til å kjenne den sorgen jeg skjønte at jeg hadde lagt lokk på i veldig mange år. Jeg gråt mens jeg gikk videre. Jeg dro i selskapet og jeg klarte å se med nye, åpne, undrende øyne på de menneskene jeg alltid hadde trodd jeg visste alt om. Jeg opplevde at jeg klarte å slappe av, at jeg klarte å ikke føle meg avvist, at jeg faktisk hadde det hyggelig. Det var en utrolig befriende opplevelse. Angsten var en sekk Jeg ser for meg at jeg ikke hadde andre følelser enn angst, at angsten var som en svær sekk der alle andre følelser var spist opp. Jeg var ikke engang normalt redd, jeg var ikke glad, ikke sint, ikke lei meg. Jeg våget ikke å kjenne etter hva jeg selv følte. I løpet av årene i angstringen har jeg lært å våge å kjenne etter her og nå – hva føler jeg akkurat nå? Og på den måten har jeg dratt en og en følelse ut av sekken: misunnelse, skam, sinne, glede, latter, gråt, normal redsel, bitterhet, sorg, og angst – for nå har angst også blitt en av følelsene mine; ikke en tilstand som dreper alle andre følelser. Å gå i gruppe i Angstringen. Å gå i gruppe betyr 2 timer med ærlig samtale rundt et bord en gang hver uke. Så enkelt og så vanskelig. Jeg gikk i gruppe i fire og et halvt år. Gruppa mi i angstringen er et sted jeg har øvd på å ta sjansen på å bli avvist, på å ikke bli likt, eller å bli likt som den jeg faktisk er, ta sjansen på å stå i konflikter, på å våge å ikke ha kontroll, på å våge å ha angst. På å våge å være ærlig overfor meg selv.
Page 1 and 2: 1 Angst, skam og ærlighet - en end
Page 3: 3 Mitt møte med angstringen Jeg to
Page 7 and 8: 7 Vi to, uten ungene i båten og el
Page 9 and 10: 9 Angsten hugg i meg, jeg fikk pani

Angst, skam og ærlighet – en endringshistorie v/ Lene Jackson ...

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?