NerVen 2009/2010 Nr 1 (PDF) - Angstringen Norge

NR. 1 DESEMBER 2009/ 

JANUAR 2010

Side 2 

NerVen 2009/2010, nr. 1 

Redaksjonen hilser! 

aHvor blir det av den nye NerVen? Det har vi 

blitt spurt om flere ganger i løpet av høsten. 

Bra at dere er utålmodige. Vi har blitt noe 

forsinket, fordi vi hadde to store arrangementer. 

I Oslo ble det torsdag 19. 

november holdt to møter på Litteraturhuset i 

Oslo. Et dagseminar om ”angst og selvhjelp i 

et helseperspektiv ”og et åpent kveldsmøte 

med tittelen ”Smerte, en ressurs?”. Du kan 

lese mer om det åpne møtet i denne utgaven 

av NerVen. Det er skrevet av en ung frilansjournalist, 

Sigrid Møyner Hohle. Sigrid har 

hjulpet oss med pressearbeid i forbindelse 

med dette arrangementet og fikk da også i 

oppdrag å skrive en artikkel/referat fra 

kveldsmøtet. 

Elisabeth fra Angstringen Oslo, holdt et innlegg 

på dagseminaret på Litteraturhuset som 

handlet om ”Lederløse grupper – en mulighet 

til egenmobilisering”. Dette innlegget finner 

du på side ?. Dersom du vil får med deg alle 

innleggene fra seminaret, kan du gå inn på 

nettsidene våre: 

http://www.angstringen.no/nyheter/seminarpa-litteraturhuset-19-november 

Hva finner du så videre i denne utgaven av 

NerVen? 

Nils Erik Hansen, fra Angstringen Askim, har 

lenge gått med tanker og erfaringer rundt 

angst og tillit som han endelig deler med oss 

i NerVen. Lene, fra Angstringen Fredrikstad, 

har blitt invitert av undertegnede til å ”sy 

sammen” det noe av det viktigste hun har 

skrevet i alle de årene hvor hun har vært 

aktiv skribent for NerVen. Meningen med det 

var å få frem erfaringer fra en kontinuerlig 

selvhjelpsprosess over et lengre tidsrom. 

Vi har også med opplevelser fra en igangsetter, 

samt erfaringer fra en gruppeprosess: 

”Hvordan kan til og med forelskelse i 

gruppen brukes som en del i selvhjelpsprossen 

i en gruppe?” 

Utover det gir vi en oversikt over aktiviteter 

i 2009. Det har blitt gjennomført ganske mye 

i år. Noe som ikke hadde vært mulig uten en 

betydelig frivillig innsats foran og bak kulissene. 

I 2010 har NerVen 10 års jubileum! I 2000 ble 

NerVen for første gang utgitt som et landsdekkende 

blad i regi av Angstringen Norge. 

Derfor håper vi at dere har lyst til å bidra i 

jubileumsutgaven vår! Man kan skrive om 

egne selvhjelpsprosesser, om gruppeprosesser 

eller om organisatoriske ting. Hva 

gjøre dere lokalt? Driver dere noe informasjonsarbeid? 

Hvordan fungerer gruppene? 

Er det noe som har gått kjempebra, noe som 

ikke har fungert? Alt kan det skrives om! Dikt 

og bilder setter vi også stor pris! Og husk: Erfaringer 

fra selvhjelpsprosesser pleier å være 

svært etterspurt. Det får vi mange tilbakemeldinger 

om. Å lese om andres erfaringer 

fører som regel til gjenkjennelse, aha-opplevelser, 

undring og tydelighet. 

Å skrive i seg selv kan være ganske utfordrende. 

Å se på trykk det man selv har 

skrevet, kan være skummelt. Hva kan andre 

tenke om det jeg har skrevet? Vil jeg får noen 

reaksjoner på det? Og hvilke? Tør jeg? Har jeg 

noe å si? Er mine/våre erfaringer verdifulle? 

Denne usikkerheten går det an å bruke i 

skriveprosessen, som ellers i selvhjelpsarbeidet. 

Og man trenger heller ikke være 

alene med skrivingen. Du kan bruke oss eller 

andre, til innspill, høytenkning, redigering og 

så videre. Har du behov for å ivareta 

anonymiteten din, så har du anledning til det. 

Du trenger ikke å stå frem med navnet ditt. 

Redaksjonen har et stort nytt års ønske: Vi vil 

ha flere medlemmer i redaksjonskomitéen. Vi 

trenger frisk blod! 

Ellers vil vi benytte anledningen til å ønske 

DERE et riktig Godt Nytt År! Takk for alle bidrag! 

Vi ser frem til å møte både nye og 

”gamle” deltakere i det nye året! 

Med hilsen på vegne av redaksjonen 

Manuela Wanneck

NerVen – Angstringen Norges deltakerblad 

– Forum for erfaringsutveksling 

Utgiver: Stiftelsen Angstringen Norge, Nygaardsgate 3, 1606 Fredrikstad 

Telefon 22 22 35 30, faks: 69 31 80 31, e-post: post@angstringen.no 

Redaksjonskomité: Manuela Wanneck 

Lene L. Jackson 

Bilder: Tittel: Astrid Saltveit 

Trykk: Cal Trykk AS 


Innhold 

Tre forskjellige historier om endring. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 4 

Om å være igangsetter. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 7 

Forelskelse i gruppen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 8 

Angst og tillit. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 10 

Perspektiver på egen selvhjelpsprosess. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 13 

Et tilbakeblikk på 2009 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 26 

Fra syk til sunt - Angst som drivkraft i eget endringsarbeid . . . . . . . 30 

Lederløse grupper – en mulighet til egen mobilisering . . . . . . . . . . 35 

Side 3

Av Sigrid Møyner Hohle 

(tekst og bilder) 

Salen var fullsatt da Angstringen inviterte 

til åpent kveldsmøte om angst og endring 

på Litteraturhuset. Stig Inge 

Bjørnebye, Odd Einar Dørum og representanter 

fra Angstringen fortalte 

sine historier. 

- Sommerfuglene i magen var ikke alltid 

mine beste venner, sier Kjell Roar 

Kasaa, konferansieren på seminaret 

«Smerte, en ressurs?», som Angstringen 

arrangerte på Litteraturhuset i Oslo 19. 

november. Om lag 120 publikummere 

i alle aldre fylte salen. 

Kaasa jobber i dag som kommentator i 

TV 2, og har lang fartstid fra eliteserien 

i fotball. 

- Jeg lærte å stole på egne ferdigheter 

og kom styrket ut, sier han før han 

introduserer to av mennene som skal 

holde innlegg i kveld. To kjente fjes, 

fra helt ulike arenaer. Felles er at 

begge arenaene krever konstant tilstedeværelse. 

Fotballbanen for Stig Inge 

Bjørnebye, den politiske arena for Odd 

Einar Dørum. 

Egen motivasjon 

Men før Bjørnebye og Dørum entrer podiet, 

stiller Kaasa noen spørsmål til Manuela 

Wanneck, leder i Angstringen, og Elisabeth 

Jørgensen, leder for koordineringsgruppen i 

Angstringen Oslo. 

- Ved å ta smerten på alvor og forholde seg 

til den, kan du bruke den som ledetråd til å 

komme deg videre, sier Wanneck. 

Jørgensen forteller at det er startet opp 450 

angstringer på landsbasis. 

Kaasa spør hva man skal gjøre hvis man 

sitter i salen og kjenner noen som trenger 

hjelp. 

Side 4 


Tre forskjellige historier 

om endring 

- Angstringen er ingen tradisjonell hjelpeorganisasjon. 

Man må selv jobbe med 

motivasjonen til å ta tak i eget liv, svarer 

Jørgensen. 

Reflekter over livet ditt! 

Så trer Stig Inge Bjørnebye opp på talerstolen 

og forteller fra tiden som fotballproff 

i Liverpool. Tiden da han ble sett på som en 

som hadde oppnådd den største og vanligste 

guttedrømmen i verden. 

- Men selv om jeg hadde oppnådd denne 

store mengden suksess, likte jeg ikke det jeg 

så i speilet. Jeg hadde en følelse av livsløgn 

og selvforakt. 

Bjørnebye ga i august i år ut boka Løsrivelse, 

hvor han forteller om en psykisk tøff

periode bak fasaden 

som suksessrik fotballproff. 

For sin åpenhet 

fikk han tildelt Åpenhetsprisen 

fra Mental 

Helse den 12. oktober 

2009. 

Bjørnebye forteller at 

han først og fremst 

skrev boka for seg selv. 

- Så ga jeg den ut blant 

annet fordi jeg ville se 

om erfaringene kunne få 

leserne til å reflektere 

over sine egne liv. 

Boka var ikke ment å 

være en bok om angst 

eller depresjon. Men han tror gjenkjennelsen 

der ute er årsaken til at han stadig oftere 

snakker til grupper og stiftelser som jobber 

med angst og depresjoner. 

- For meg er det trivielle situasjoner jeg beskriver. 

Uansett navn, stilling, kjønn eller 

hvor vi er i samfunnet, så er vi i slekt. Vi er 

av kjøtt av blod. Og vi har like reaksjonsmønstre 

på like ufordringer. 

Bjørnebye etterlyser mer refleksjon rundt 

våre egne liv, mer spørsmål om hvorfor vi 

gjør som vi gjør. 

- Vi stiller oss ikke spørsmål om hvor vi er 

på vei, hvorfor vi er på vei dit. Hva er 

drømmene våre? Jeg stoppet opp og stilte en 

god del vanskelige eksistensielle spørsmål. 

Hvem er jeg? Hvor vil jeg? Hvilke verdier 

hadde jeg en gang, er det de samme nå? Er 

det mine egne valg jeg tar?, sier Bjørnebye 

før han leser et utdrag fra boka Løsrivelse. 

Skremmende diagnostisering 

Etter et livfullt og herlig operainnslag fra de 

tre kvinnene i ensemblet «Opera i tiden», var 

det Håkon fra Angstringen som skulle fortelle 

sin historie. Håkon levde et godt liv for 

inntil fire år siden. Etter det opplevde han 

en rekke tap og tragedier. 

- Det førte meg inn i en ganske alvorlig 

livskrise med intense smerter, frykt for livet 

og for ikke å bli frisk igjen, forteller han. 

Men det er ikke sorg og smerte han skal 


Stig Inge 

Bjørnebye 

snakke om i kveld. Håkon er på god vei tilbake 

til et godt liv. 

- Jeg var alltid åpen om at jeg trengte hjelp, 

at jeg begynte å slite. På grunn av nære 

rundt meg kom jeg fort i kontakt med helsevesenet, 

sier Håkon. 

Det var ikke et utelukkende positivt møte. 

- Det skremte meg. Det skremmer meg 

fortsatt å høre om diagnoser, framtidsutsikter. 

Han fikk uvurderlig hjelp under et 

opphold på Modum Bad. Her lærte han å ta 

kontroll over angsten og ble kjent med seg 

selv. Det var også her han ble anbefalt å 

kontakte Angstringen. 

Utålmodighet er en ressurs 

Ivar Jensen var med å starte Angstringen i 

1986, og var oppstarter for selvhjelpsgruppa 

Håkon begynte å gå i. I kveld har de en 

samtale på podiet på Litteraturhuset. 

- Hvorfor tok du kontakt med oss, Håkon? 

- Jeg skjønte at det var altfor tidlig å skulle 

stå på egne bein. Jeg måtte komme meg ut 

av det ene helsevesenet med bare diagnoser. 

Man ønsker jo å få hjelp, og jeg var desperat. 

Jeg hadde etter hvert skjønt at man må finne 

egne verktøy for å takle angstproblemer. Jeg 

visste at Angstringen ikke var et sted jeg 

bare kunne komme til og bli meg selv raskt, 

svarer Håkon. 

Ivar husker Håkon som en utålmodig type 

da han kom til Angstringen. 

Side 5

- Utålmodighet er en kjempekraft og ressurs, 

sier Håkon i dag. 

- Når man har det så jævlig, ønsker man 

ikke å være der. Jeg skjønte at jeg hadde 

mye krefter, og måtte finne ut hvordan jeg 

kunne bruke dem på en konstruktiv måte. 

- Jeg husker også at du var mye sint?, fortsetter 

Ivar. 

- Ja, jeg har nok vært mye sint. Særlig uttalelser 

om angst, som: «det må du lære deg 

å leve med, det går aldri bort», eller «du er jo 

så sårbar, du» - det kan jeg bli veldig 

provosert av. Hvem er ikke sårbar! Når du 

opplever tilstrekkelig - da knekker du. 

Håkon forteller at året i selvhjelpsgruppe var 

til god hjelp. 

- Det har vært en lang prosess. Men Angstringen 

har vært en utrolig bra arena for meg. 

Å høre på andres erfaringer har også vært 

terapi, forteller han. 

Grunnen til at han sluttet, var at han ikke 

ville gjøre seg avhengig av hjelp hele livet. 

- Jeg savner å være der. Jeg savner å kunne 

fortelle om problemene. For det angår meg 

fortsatt. 

Angst handler om balanse 

- Angsten er min psykes advarsel til meg 

selv om at jeg driver for hardt med et eller 

annet, sier neste mann på podiet, stortingsrepresentant 

Odd Einar Dørum. Den tid- 

Side 6 

Odd Einar Dørum 


ligere samferdselsministeren, justisministeren 

og lederen av Venstre har vært med på å gi 

angst et ansikt utad i Norge. 

- Temaet for denne kvelden skulle være at 

det kan komme styrke ut av smerte. Det 

syns jeg er krevende. Men jeg vet en del om 

at det kan komme styrke ut av nederlag, sier 

politikeren. 

Dørums mange møter med angst har gjort at 

når han kommer i situasjoner som er svært 

krevende, slik toppolitikere ofte gjør, klarer 

han å stå der. 

- Jeg tror muligheten er der for alle til å 

gjøre det vanskelige i livet til en styrke, sier 

han. 

Dørum tror angst handler om balanse. 

- Jeg kan ikke ha all den styrken jeg har 

på den ene siden, uten å ha sårbarhet på 

den andre. Alt har en pris. 

En ting som provoserer politikeren, er ordet 

«bruker», en vanlig benevning i helsevesenet. 

- Jeg er ikke en bruker. Jeg er en borger! 

Og minst like provosert blir Dørum når 

mennesker reduseres til statistikk eller til en 

«bølge». 

- Vi er noe alle sammen, og det må vi 

kjempe for. «Nå kommer eldrebølgen»? «Nå 

kommer angstbølgen»? Da sier jeg: «Mitt navn 

er Odd Einar Dørum, og jeg er ingen 

tsunami!».


Om å være igangsetter 

Av Anne-Lise, 

tidligere deltaker i Angstringen Oslo 

Uffa meg, jeg ser meg rundt. Ser på menneskene 

som har kommet og kjenner forventningene 

til meg. De ligger som et tykt teppe 

i rommet. Jeg har tatt på meg oppgaven å 

sette i gang ei gruppe i Angstringen og jeg 

har mest lyst til å stikke av. Hva er det jeg 

har gjort? Jeg har like mye angst som de som 

sitter her nå, men det virker som de tror at 

jeg har fiksa dette. Jeg er liksom en slags 

guru. Jeg vil ut. Jeg kommer ikke til å greie 

dette her. 

Så har alle satt seg og vi igangsetterne 

ønsker velkommen. Vær så god, bare forsyn 

dere med kaffe og te. Vi snakker om det vi 

bør si om meldeplikt og møteplikt, praktiske 

ting som hvor gruppa skal holde møtene, 

taushetsplikten osv. Fornuftige ting. Så har 

vi ikke mer å si og det blir stille. Lenge. Jeg 

kjenner svetten driver og hjertet banker. 

Forventningsfulle blikk. Noen sitter og ser 

ned i gulvet, enkelte tviholder i armlenet på 

stolen, rører seg nervøst og venter. Jeg 

venter jeg også. Hva er det vi venter på? 

Det store svaret. Løsningen på alle 

problemer og især angsten. Hvordan bli 

kvitt den? Derfor har de kommet, tenker jeg. 

For å få hjelp, og det av oss igangsetterne. 

Men jeg er like fortvilet hjelpeløs som de 

som sitter her. Like svett og med bankende 

hjerte, kroppen truer med å besvime, men 

jeg vet at de ikke kan se det. Og jeg kan 

heller ikke se alt på dem. 

Snakk! - lyner det inne i hodet. Sett ord på 

hvordan du har det? Jeg greier ikke det 

ennå, jeg er for utrygg. Så tenker jeg: Jeg kan 

prate om eget liv. Om angsten og livet med 

den. Jeg begynner å snakke, om angst, 

voldsoffer og hele greia. Masse historie om 

alt som har hendt. Det er trygt og greit. Det 

er som å lese opp fra ei bok. Ja, ja tenker 

jeg. Så får vi starte der da og ta turen ut på 

tynn is etter hvert. 

Vi, igangsetterne, forteller først om eget liv 

og angst. Så lar vi hver og en få si litt om 

seg selv og bli litt kjent. Jeg ser smertene i 

ansiktene, de rastløse blikkene som ser ned 

i gulvet. Mennesker som forteller om eget liv 

og masse fortvilelse og ensomhet. Vi 

snakker om selvhjelp og det å bruke selvhjelp 

i eget liv. Men har dere fortsatt angst? 

Er dere ferdige med angsten? Er dere friske 

nå? At vi fortsatt sliter med angst og at ting 

tar tid. Vi har ikke noe vidundermiddel. Men 

vi er på vei og vi gir ikke opp selv om vi 

mange ganger har lyst. 

Kan dere hjelpe oss? Spørsmålene er mange. Jeg 

er ikke ferdig med angsten, sier jeg. Blir aldri 

det, men jeg lever med den i dag og er glad 

for den. Den gir meg viktige signaler, 

dersom jeg gir blaffen i egne behov og følelser. 

Jeg skulle så gjerne sagt at gjør sånn og 

sånn, så er du frisk i morgen. Og så er det 

ikke sånn. Jeg er bare lille, redde meg. Jeg 

er bare et medmenneske og ingen gud eller 

guru overfor angst og psykiske problemer. 

Ingen verdensmester. Ingen flotte ord. Men 

jeg tror at det nytter. Så sitter jeg der og 

kjenner på utilstrekkeligheten og egen 

hjelpeløshet og forvirringen jeg har skapt i 

gruppa. Og kanskje er dette det viktigste for 

meg - dette å bare være der jeg er - tilstede 

i egen virkelighet og følelser på godt og 

vondt. Det å vise andre medmennesker mitt 

ansikt. Men er du ikke ferdig med angsten 

da? Men hvor lenge har du hatt angst? Store 

redde blikk. Undrende blikk. 

Jeg er ingen hjelper. Jeg er bare et menneske 

som prøver å vise de andre mitt sanne ansikt. 

Det er tøft nok. Vi er mennesker med 

angst, og vi er sårbare. Uansett nykommere 

og igangsettere. Vi er i samme båt. 

Side 7

Av Øivind, 

Angstringen Oslo 

Side 8 


Forelskelse i gruppen 

Jeg hadde gått i terapi i en del år før jeg tok 

kontakt med Angstringen. 

Det var 

terapeuten min som 

anbefalte Angstringen 

etter at jeg følte at jeg 

ikke kom videre med 

terapien. Han hadde 

nevnt Angstringen tidligere, 

men da hadde 

jeg avvist forslaget. 

Det å starte i en angstgruppe 

var for meg 

en stor utfordring, 

veldig skremmende, 

og et stort skritt i livet. 

Angst og følelsene 

forbundet med den, 

er noe jeg hele livet 

har forsøkt å fortrenge. 

Det kan andre 

ha, (bl. a. min bror), 

men ikke jeg. 

Redselen for å bli 

stemplet for å ha 

angst, eller andre 

psykiske problemer 

har alltid vært forbundet 

med sterke 

opplevelser knyttet til min egen barndom og 

oppvekst i min nærmeste familie. Det å 

komme i samme bås som dem var veldig 

skremmende. 

Etter å ha holdt følelsene under kontroll i 

mange år er det skremmende og smertefullt 

å få kontakt med mine indre følelser og 

behov som har vært fortrengt. I denne prosessen 

har jeg følt meg forferdelig hudløs og 

ensom. 

Jeg begynte i min første gruppe på våren. 

Denne gruppen ble oppløst etter kort tid bl. 

a. på grunn av mangel på motivasjon. Etter 

kort tid gikk jeg alene inn i en ny gruppe 

tidlig på høsten samme år. Denne gruppen 

hadde en god stund 

og besto den gang av 

syv personer. Av 

disse var det tre 

kvinner og en mann 

igjen i gruppa da jeg 

kom inn. Jeg merket 

at de hadde vært i 

gang en stund, men 

jeg følte at jeg relativt 

fort ble en naturlig 

del av gruppen. Jeg 

syns vi jobbet bra 

sammen. 

Før jeg nå går videre 

vil jeg definere begrepene 

selvhjelp og 

empowerment eller 

egenkraft. 

Sevhjelpsbegrepet 

går ut på å ta ansvar 

for egen situasjon og 

forandre den. Det er 

ikke de andre som 

skal forandre seg. I 

selvhjelpsarbeidet er 

vi altså ikke avhengig 

av ressurser utenfra, men mulighetene og 

ressursene ligger i hver enkelt av oss. 

Empowerment er for meg prosessen med å 

mobilisere mine egne, indre krefter som er 

nødvendig for å styrke og aktivere evnen til 

å tilfredsstille mine egne behov, løse egne 

problemer og få fram de nødvendige ressursene 

vi har for å ta kontroll over eget liv. 

Det å gå i gruppe i Angstringen er, for meg, 

å jobbe sammen med begge kjønn. Jeg har 

like store utfordringer i forholdet til menn

som til kvinner. I dette har jeg hatt behov 

for å sette grenser med hensyn til sinne, sorg 

og gode og vonde følelser som for meg er 

sterke. 

Det å føle tillit, hengivenhet, nærhet og 

varme har alltid vært et stort behov. I disse 

følelsene ligger faren for å bli avvist. En av 

disse følelsene har da vært å slippe hengivenhets-/kjærlighetsfølelsen 

til. Det å føle en 

sterk tiltrekning til et menneske enten det er 

det samme kjønn eller det motsatte. I denne 

følelsen er jeg veldig sårbar. 

Å bruke forelskelsen som et 

“arbeidsrom” 

I en av gruppene fikk jeg mulighet til å 

komme nærmere denne følelsen. Jeg opplevde 

en sterk tiltrekning som utviklet seg 

langsomt over tid og som var gjensidig. Det 

gjorde at jeg fikk mulighet til å stå og kjenne 

på følelsen. Den sterke tiltrekningen var for 

meg veldig skremmende. Jeg hadde 

muligheten til å undertrykke den, som jeg 

nok ofte har gjort, og som jeg antagelig 

fortsatt gjør. Men i gruppesituasjonen følte 

jeg meg likevel litt trygg til å gå videre med 

disse følelsene. Det som også førte til at det 

var lettere å gå videre med disse følelsene 

var at de var gjensidige. Det førte til at de 

ble forsterket og at vi begge lot dem komme 

til overflaten slik at gruppa kunne ta del i 

dem. Gruppa jobbet så vidt godt sammen at 

det ikke kom som noen overraskelse da vi 

satte mer ord på det. Jeg var veldig spent på 

hva det ville gjøre med gruppa. De andre i 

gruppa følte også at det var noe som 

skjedde mellom oss, men det var vi som 

først satte ord på følelsene, rettere sagt den 

andre parten. Disse sterke følelsen førte til at 

det ble mye uro i gruppa. Vi var begge bevisst 

på å la dette bli et tema vi kunne jobbe 

med alle sammen, hver på vår måte. Alle var 

berørt. Her dukket det opp følelser som avvisning, 

sjalusi, sinne og glede. De andre i 

gruppen følte at de ble stående utenfor noe 

som de ikke kunne delta direkte i. Vi var fast 

bestemt på å forsøke å dele prosessen med 

gruppa så lenge vi hadde nytte av det. 


Vi tok også temaet opp på et kontaktmøte i 

forbindelse med et liknende tilfelle i en 

annen gruppe, hvor det hadde skapt stor 

uro, frustrasjon og usikkerhet. I den 

sammenheng valgte vi å stå fram for å belyse 

muligheten for også å kunne ta opp 

dette temaet når det skjer i en gruppe. Jeg 

følte selv at det var riktig å dele erfaringen 

med andre. 

Selv ønsket jeg å se hvor dette førte meg. 

Enten kunne det bli et varig forhold, ende 

med vennskap eller føre til et brudd på 

grunn av at vi ikke delte de samme følelsene 

over tid. For meg kunne det være en fin 

måte å jobbe videre med en del av min egen 

angst. 

Jeg tenker også på den støtten vi kunne gi 

hverandre, og som kunne føre til at vi kunne 

akseptere angsten og komme raskere videre. 

Sammen kunne vi stå sterkere. 

Etter at vi hadde benyttet temaet i gruppa en 

stund, kom gruppa til at det var vanskelig at 

begge to kunne forbli i gruppa. Det hadde 

oppstått en allianse mellom oss som gjorde 

at gruppa ikke fungerte like godt når vi beveget 

oss inn på andre temaer. Til slutt bestemte 

jeg meg for å gå ut av gruppa, selv 

om det var andre i gruppa som mente at jeg 

burde fortsette for å bruke dette som et utgangspunkt 

for videre arbeid/innfallsvinkler 

i arbeidet i gruppa. 

Jeg gikk også inn i forholdet i håp om at vi 

sammen kunne stå sterkere, støtte hverandre 

med og i angsten. Men her er det igjen viktig 

at den ene ikke presser den andre mer enn 

det den andre er klar for og visa versa. Dette 

var et moment jeg i denne situasjonen ikke 

hadde tenkt så mye på. På dette punktet var 

vi på to forskjellige trinn noe som gjorde at 

mitt ønske og intensjon ikke var mulig å 

realisere. Hvis to mennesker kan utfylle 

hverandre på dette punktet, kan det være en 

stor styrke og drivkraft videre i angstarbeidet. 

Her igjen er det snakk om kommunikasjon, 

toleranse og respekt. 

Side 9

Nils Erik Hansen, Angstringen Askim 

Å skjønne noe av egen angst er slett ikke 

lett. Nå etter ti år i Angstringen begynner jeg 

å nærme meg et mål. Ikke det at jeg vet alt 

om angst, men heller at jeg har forstått så- 

pass mye av den at jeg har blitt trygg. Trygg 

nok til å tåle en utrygghet uten å måtte 

fjerne meg fra det utrygge. 

Min vei har på mange måter ikke vært en 

ren psykologisk undring over egen angst. 

Like mye har det vært en filosofisk reise. Et 

viktig steg i min egen forståelse har vært å 

lære å formulere noen av mine tanker om 

angst. ”Hva er angst? ” er et fryktelig stort 

spørsmål og kan svares på med mange 

bøker uten å ha svart uttømmende på det. 

Kanskje like viktig som å spørre seg hva det 

er, er det vel også viktig å forstå hvorfor jeg 

spør om det? Og hvilket svar kan jeg tåle å 

høre? Ofte har jeg sett i min undring at jeg 

har kommet frem til svar uten at jeg dermed 

har erkjent disse svarene, det vil si ikke 

ønsket å ta svaret til meg. Jeg har kanskje 

ikke vært klar for erkjennelsene fordi de 

ville være for ubehagelige. Etter hvert som 

Side 10 

Foto: Birgitte Aasen. 


Angst og tillit 

jeg har hatt tillit til at jeg har kunnet tåle å ta 

til meg det jeg har forstått, har jeg fått et 

stadig bedre liv. Eller for å si det mindre 

generelt, etter at jeg for eksempel har tålt 

egen angst i butikken, fordi jeg visste at det 

ikke var butikken som var farlig, har bu- 

tikkoppholdet blitt ufarliggjort. Det har gått 

sakte, men det har gått fremover. 

Jeg har kommet frem til en veldig enkel 

definisjon på angst. Angst er en følelse som 

kommer når jeg føler meg truet. En følelse 

av å ikke kunne forsvare seg er et eksempel. 

Denne følelsen igjen setter i gang en rekke 

forskjellige reaksjoner. Å skille angstreaksjonen 

og angstfølelsen har vært en viktig 

avklaring for å komme til bunns i egen 

angstopplevelse. Angstopplevelsen er en 

blanding av angstfølelsen og angstreaksjonene. 

Den gang jeg skjønte at jeg hadde et stort 

angstproblem var det først og fremst angstreaksjonene 

jeg så. Men det var ikke før jeg 

ble kjent med angstfølelsen jeg kunne se 

hva jeg var truet av, og hvor jeg måtte bygge 

opp tillit for å få et tryggere liv. Å tørre å ha

tillit er vesentlig for å ha et noenlunde godt 

liv, uten en angst som blir et problem. 

Angstproblemer 

For det er i bunn og grunn angstproblemene 

som man vil til livs, ikke angsten i seg selv. 

Å erkjenne eget angstproblem var kjernen i 

min bevegelse fra et isolert liv til et liv i 

frihet. Fra å ikke ta telefon, ikke åpne post, 

ikke besøke venner, ikke fullføre noe som 

helst til å gjøre det motsatte med største selvfølgelighet. 

Men det beste av alt er vel 

kanskje at jeg har våget å bli kjent med meg 

selv og til og med har blitt venn med meg 

selv. Å være selvhater er fryktelig vondt, 

men det var min hverdag og jeg følte meg 

hjemme i det til jeg skjønte at det var på tide 

å flytte ut av dette ”hjemmet”. Jeg prøvde 

mange ganger, men kom ingen vei, og jeg 

skjønte ikke hva problemet var. Jeg skjønte 

jo at jeg var redd, men ville ikke vedkjenne 

meg det. Jeg var fryktelig redd for svakhet, 

især min egen. Til slutt ble jeg så redd for å 

leve at angsten slo meg helt ut. Og heldigvis 

for det. Jeg skjønte til slutt at jeg måtte 

gjøre noe med egen angst. 

Angstopplevelse 

Hva jeg var så redd for tilhører min private 

sfære og er i og for seg også ganske uinteressant. 

Hva jeg trodde jeg var redd for vitner 

om meget stor fantasi. For eksempel var jeg 

veldig redd for at jeg var homofil. Og jeg var 

redd for at jeg skulle leve et liv i evig 

fattigdom og sitte som en tigger i Oslo. Jeg 

var også redd for å være flink i noe og 

passet på å dra egne prestasjoner ned til et 

lavere nivå enn de egentlig var. Og jeg var 

veldig redd for å bli berømt (????). Dette er 

bare noen få av mine ”tenk om” perspektiver 

som angstfølelsene satte i gang. 

Jeg visste ikke hvor angsten kom fra og hva 

det var, så å lage visse scenarier var en måte 

å gi følelsene en årsak. 

Angstreaksjoner 

Sett utenfra var det ikke lett å se noen angstreaksjoner 

hos meg. Dette klarte jeg stort 

sett å holde veldig godt skjult. Angstreak- 


Nils Erik Hansen 

sjonene var likevel ganske tydelig for meg. 

Det var alt fra svetting og harehjerte i butikker. 

Tilbaketrekning i mange sosiale 

sammenhenger. Å ikke spørre noen om 

hjelp (ingen ville vel hjelpe likevel, tenkte 

jeg). Å si ja til alt mulig fordi jeg ikke turte å 

avvise folks ønsker (og hvis, i en aggressiv 

tone). Angstreaksjonene husker jeg ofte som 

veldig ubehagelige, fordi jeg merket at jeg 

reagerte på en måte jeg slett ikke ville. Anfall 

av panikkangst var heller ikke særlig behagelig, 

når jeg plutselig satt mer eller 

mindre og snappet etter luft. 

Angstfølelse 

Angstfølelsen er den jeg har hatt størst vanskeligheter 

med å bli kjent med. For, for å bli 

kjent med den måtte jeg la de vanskelige og 

vonde følelsene komme frem. Det var 

nesten som å be meg holde hånden på en 

varm kokeplate. Men jeg fant etter hvert ut 

at når jeg likevel stod der og ble brent på 

kokeplaten, kunne jeg jo også kjenne etter 

hva jeg følte og ikke prøve å trekke meg 

vekk fra det faktum at jeg ble brent. Og skal 

jeg føre denne sammenligningen videre, så 

fant jeg ut at platen slett ikke var så varm 

som jeg trodde. 

I mitt eget arbeid med å nærme meg angstfølelsen 

har jeg oppdaget at tillit var en 

vesentlig del av det å skape trygghet slik at 

angsten ikke kom. Mine angstfølelser kom 

Side 11

veldig ofte sterkt frem i sosiale situasjoner. Å 

skulle si noe på for eksempel et møte kunne 

jeg ikke gjøre uten store anstrengelser og 

mye gruing. Jeg avsto derfor stort sett fra 

det. Da jeg en gang hadde bestemt meg for 

at angsten ikke skulle være noen hindring 

her, var jeg nødt til å kaste meg ut i det. 

Siden jeg gjorde det med åpne øyne og av 

egen vilje hadde jeg nå fått en ny holdning 

til det jeg gjorde. Skulle jeg si noe på et 

åpent møte om angst, gjorde jeg det for 

egen skyld, ikke fordi noen ville at jeg skulle 

gjøre det. Dermed fikk jeg mulighet til å 

møte virkeligheten på en annen måte enn 

før. Jeg lot meg observere både egne følelser 

og andres reaksjoner. Om noen lo av at jeg 

stammet eller snublet i ordene, så fikk det 

være deres egen sak. Jeg gjorde meg ikke til 

noe dårligere menneske av det. Det viste seg 

at det ikke var så farlig som jeg hadde trodd, 

fordi jeg hadde tillit til at jeg ville klare dette 

godt nok. 

Tillit 

Og dermed er tillit presentert som et grunnleggende 

byggelement i livet. Men tillit må 

man i mange tilfeller velge å ha, og den er 

positivt virksom bare dersom den er fundert 

i et grunnleggende ønske om trygghet og tilstedeværelse 

i livet. Jeg har ofte vært plaget 

av tvangstanker og tvangshandlinger. Men 

jeg har ikke vært veldig plaget av det. Men 

å låse dører har vært noe jeg har styrt veldig 

med til tider. Hvor mange ganger har jeg 

ikke måttet gå tilbake og sjekke om døren 

virkelig er låst? Stadig overprøving om jeg 

hadde låst døren kunne være ganske 

plagsom. Men jeg vet nå at når jeg klarer å 

være tilstede i handlingen i det jeg låser 

døren, så har jeg tillit til at jeg faktisk har 

gjort det og ikke tviler og må gå tilbake og 

sjekke om det er sant. Overgangen fra å 

være en innbitt tviler til å både ha tvil og tillit 

har ikke bare vært lett. For jeg har vært nødt 

til å erstatte tvilen med tillit der jeg mente at 

tvilen ikke var godt nok fundert. Når jeg har 

vært i tvil om at døren var låst har jeg oversett 

tvilen og valgt tillit. Noen ganger har jeg 

sovet ganske dårlig på grunn av det. Har jeg 

Side 12 


virkelig låst? Kan det komme noen inn? Og 

så videre. Etter hvert har tilliten fått overtaket, 

og jeg har kommet meg vekk fra 

tvangshandlingen. 

Her må jeg med en gang tilføye at angst ikke 

er noe man bare kan trene seg bort fra. 

Angsten har jo ikke bare med om jeg har låst 

døren eller ikke, men også om jeg tåler å gå 

vekk fra en ulåst dør. Hvis den er ulåst, tåler 

jeg eventuelle resultater av det? På samme 

måte som det å trene seg til å snakke i offentlige 

forsamlinger ikke er å trene seg på å 

klare å snakke i forsamlinger, men mer er å 

trene seg på å takle resultatene av det. Det 

vil si, at jeg tåler å vise meg sårbar i visse 

situasjoner, eller enda bedre å klare å fjerne 

meg fra det å være sårbar i situasjonen uten 

at det går på bekostning av tilstedeværelsen. 

Som et eksempel: ved å stå for sine holdninger, 

tale dem ut og være villig til å ta i mot 

kritikk for det som man mener. Men også å 

kunne innse uten sjenanse at jeg har tatt feil. 

I det hele tatt å være åpen for andre og meg 

selv på en gang. Og å være villig til å være 

med på de forandringer jeg ser er de riktige. 

Å være med på forandringer er ikke mulig å 

gjennomføre uten at man har tillit til at det er 

riktig å gjøre det. Denne tilliten kan enten 

legges til seg selv eller en annen person eller 

til et resultat. Som da jeg endelig tok kontakt 

med Angstringen for første gang for 10 

år siden. Å gå inn i den prosessen jeg gjorde 

ville være ganske tullete hvis jeg ikke hadde 

hatt tillit til at Angstringens ideologi var noe 

for meg og at jeg ville få et bedre liv ved å 

være med i en Angstgruppe. Ved å velge å 

gi tillit til å være med på de forandringene 

som dette innebar for meg, ble jeg som et 

resultat av min deltakelse i angstgruppen 

nødt til å se på hva jeg var redd for. 

Hvor var det at angstfølelsene kom? Hvor 

var det jeg egentlig var sårbar? Hva kunne 

jeg gjøre for å bli trygg nok? Hvor måtte jeg 

bruke tilliten for å bygge opp tryggheten? 

Etter at jeg gikk i disse sidene ved livet mitt, 

har jeg fått et så uendelig mye bedre liv.

Ved Lene L. Jackson, 

Angstringen Fredrikstad 


Fra å være offer til å 

våge å være meg 

– Perspektiver på egen selvhjelpsprosess 

Jeg begynte i Angstringen Fredrikstad i 2000 og gikk 

i gruppe i fire og et halvt år, etterpå har jeg vært med 

som frivillig, jeg har informert om Angstringen og 

jeg har vært igangsetter i mange grupper. Angsten 

driver meg ikke lenger inn i en krok i huset der ingen 

kan se meg gjennom vinduene, den holder meg ikke 

lenger fast med sammenknytte armer i fosterstilling. 

Og jeg tar ikke lenger piller eller alkohol for å rømme 

fra angsten eller tvinge fram latter. 

Jeg klarer å kjenne etter nå, være aktivt tilstede i livet 

mitt. Og det er vondt, men det er nå, det er livet 

mitt, det er virkeligheten. 

Jeg ble spurt om jeg kunne tråkle sammen tekster jeg 

har skrevet til tidligere nummer av NerVen. Når jeg 

leser igjennom hva jeg har skrevet og tenkt, ser jeg at 

jeg hele tiden utvikler meg videre, jeg tenker nye 

tanker og jeg våger å se med nye øyne på gamle 

tanker. 

Jeg har skrevet tekster om mine erfaringer med å 

bruke selvhjelp, om angst og ærlighet, dikt om å være 

her og nå, tekster om å ikke ha angst for angsten 

lenger, og om at jeg undrer meg over om jeg får angst 

når jeg lyver. Jeg har skrevet om angst som et signal 

om å stoppe opp og lytte til meg selv, om angst og 

skam og et dikt om den veien jeg har gått fra å være 

offer til å våge å være meg: Å våge min angst. 

Jeg begynner med teksten til et foredrag jeg skrev i 

2003. Jeg hadde sagt ja til å holde foredrag på et 

åpent informasjonsmøte i Fredrikstad, gruet meg og 

hadde derfor stort behov for full kontroll over hva jeg 

skulle si, så jeg jobbet så mye med teksten at den 

etterpå kom på trykk i boka «Angst», utgitt av Stiftelsen 

Psykiatrisk Opplysning: 

Lene L. Jacksen 

Mine erfaringer med å 

bruke selvhjelp 

Før jeg ble med i angstringen trodde jeg den 

eneste måten å bli kvitt angsten min var å 

slåss mot angsten og øve på alt jeg var redd 

for: Kjøre bil, ta bussen, gå i butikker, 

snakke med mennesker, gå på foreldremøter 

osv. Og jeg var flink. 

Jeg trodde at selvhjelp var å fortelle meg selv 

at jeg er glad i meg selv, å øve på å synes 

godt om meg selv, å øve på å like meg selv, 

den moderne hjelp-deg-selv til et bedre livgreia. 

Jeg tror ikke det lenger, jeg tror det er 

omvendt. 

At selvhjelp er å våge å kjenne etter hva jeg 

føler, å la meg selv få lov til å føle det jeg 

faktisk føler. Ærlighet overfor meg selv. Her 

og nå. Å våge å kjenne på den såre følelsen 

som sitter som en klump i brystet, å våge å 

være i angsten, å undre meg over om jeg kan 

tenke annerledes enn jeg alltid har tenkt. 

Og jeg opplever at angsten slipper taket når 

jeg klarer å bruke selvhjelp. 

Side 13

Det høres kanskje lett ut, men det var og er 

vanskelig og smertefullt når det jeg føler er 

vonde følelser, sårhet, følelser jeg skammer 

meg over å ha. 

Jeg lærte å bruke selvhjelp i gruppa mi i 

angstringen, og det tok tid. Uke etter uke 

gikk jeg på møtene. Det var godt å være 

sammen med andre som var i samme båt 

som meg, men ellers? Nei jeg likte det ikke, 

det var vondt å bli tvunget til å kjenne etter 

her og nå-følelsen. Ikke den følelsen jeg 

syntes at passet seg å ha her og nå, men den 

jeg faktisk følte. Jeg ante jo ikke hva jeg 

følte. Jeg ville ikke vite hva jeg følte. Jeg var 

livredd for å måtte se på skammen, misunnelsen, 

dumheten, angsten, sorgen, sinnet, 

ensomheten, sårheten, redselen for å bli avvist. 

Jeg viftet det vekk. Ville ikke ha det, ville 

ikke ta i det. Jeg holdt det så dypt inne at 

jeg slapp se på det. 

Men på hvert møte i angstringen møtte jeg 

det samme: Jeg ble tvunget til å være tilstede, 

til å våge å være i den følelsen jeg har. 

Her og nå - akkurat her og nå i samtalen 

rundt bordet. Jeg måtte prøve å sette ord på 

mine egne følelser. Hva føler du nå? spurte 

de. Akkurat her og nå. 

Og så jeg som bare ville være flink og bli 

likt. Jeg ville at de andre skulle synes synd 

på meg, men jeg holdt tankene mine for 

meg selv. Var redd for at gruppa skulle se 

skammen min, avvise meg, mislike meg. 

Noen ganger slapp jeg til det jeg egentlig 

følte, våget å si det i gruppa. Og jeg fikk 

angst av det, det var en enorm påkjenning. 

Jeg ville være flink til å ta hensyn til andre 

og forstå hvordan andre hadde det og jeg 

brukte energien min på det. Jeg ville så 

inderlig at de andre i gruppa skulle like 

meg. 

Og jeg lo bort mine egne følelser, mine egne 

dumme reaksjoner, var stolt av min egen 

Side 14 


selvironi, var en mester til å vitse bort mine 

egne reaksjoner, gjøre mine egne følelser 

betydningsløse. 

Jeg var et offer. Jeg ville at de andre skulle 

se at jeg var et offer. Jeg syntes faktisk det 

var en seier å være et offer, mye bedre det 

enn all denne skylden jeg hadde måtte 

bære. Jeg ville være skyldfri og det 

provoserte meg at angstringen påsto at 

angsten er en tilstand jeg selv setter meg i. 

Jeg var jo et offer, det var vel ikke min skyld 

at jeg hadde angst. 

Men etter hvert skjedde det noe, noe som 

kanskje bare kan skje i en gruppe der alle 

har like mye ansvar, der ingen sitter med alle 

svarene. 

Det tok tid, det var ikke før etter ett og et 

halvt år i angstringen at jeg skjønte poenget 

med alt dette maset om å lete etter hva jeg 

føler her og nå, hva det som skjer gjør med 

meg og det enda verre kravet: Hva jeg lar 

det gjøre med meg. 

Jeg pleide å si at jeg ville ikke hatt angst om 

jeg bodde på en øde øy – at det var andre 

som gjorde at jeg fikk angst, andres slemhet 

mot meg, at andre misforsto meg, at andre 

ikke så mine gode sider, at andre ikke likte 

meg. Det var de andres skyld, tenkte jeg. Og 

jeg visste skråsikkert at om bare andre forandret 

seg ville jeg bli bra, fri fra angsten. 

Det var sånn jeg gikk og snakket for meg 

selv mens jeg gikk tur med bikkja langs 

glommastien den dagen i jula ett og et halvt 

år etter at jeg begynte i angstringen. 

- Hvis bare de andre, de jeg skal besøke i 

dag, hvis bare. Og jeg ønsker det så inderlig, 

sa jeg. - Om de bare kunne respektere meg. 

Og det var vakkert vær, bikkja lekte i snøen, 

isen i elva knaket langs elvebredden og sola 

skinte gjennom trærne. Snø, rent. Nydelig. 

- Hvis bare de andre kunne like meg, sa 

jeg. - Da ville jeg få sjelefred, da kan jeg få

Glommastien. 

ro og fred. Hva ønsker jeg? Jeg ønsker så 

inderlig å bli fri fra bitterheten og la 

generøsitet bli meg. Åpen, ærlig generøsitet, 

slik naturen deler av seg selv, uten baktanker, 

sa jeg. 

Jeg var tilstede, akkurat da var jeg tilstede i 

naturen, i lydene og luktene og jeg avsluttet 

med å nesten bli religiøs. - La det skje, sa 

jeg. Og samtidig visste jeg at det ble feil. - 

Nei, sa jeg. - Det er jeg som må la det skje. 

Det er bare jeg som kan la det skje. 

Da begynte forandringen. Jeg gråt og lot 

meg selv få lov til å sørge. Ren, ærlig sorg. 

Og det besøket jeg hadde grudd meg til ble 

helt annerledes: 

Jeg opplevde å virkelig være tilstede. Jeg så 

med nye, åpne, undrende øyne på de 

menneskene jeg alltid hadde trodd jeg visste 

alt om. En befriende følelse. Det er en herlig 

tanke dette. Det er bare jeg som kan la 

det skje, og i det ligger jo også at jeg har 

makten til å forandre livet mitt. Makten 

ligger hos meg selv. 


Etterpå har jeg mange ganger tatt meg selv i 

å ikke ville, ikke orke, det er mye bedre om 

ansvaret ligger andre steder enn hos meg 

selv, men jeg fortsetter videre allikevel. 

Jeg vil ikke lenger være et offer. Jeg er ikke 

lenger et offer. 

Og jeg vet at jeg har kommet dit ved å bruke 

selvhjelp, ved å strebe etter målet som er å 

våge å være dønn ærlig overfor meg selv, å 

våge å føle det jeg faktisk føler, å undre meg 

over om det går an å tenke annerledes enn 

slik jeg alltid har gjort, å vite at det er bare 

meg jeg kan gjøre noe med. Og at det kan 

jeg. 

Jeg har også begynt å bruke selvhjelp utenfor 

gruppa – utenfor det opprinnelig målet 

som var å gjøre noe med angsten min. 

Jeg har snakket såpass mye med mannen 

min om selvhjelp at han og jeg klarer å bruke 

selvhjelp i konflikter oss imellom. For konflikter 

som jeg var så redd for er en jo en helt 

naturlig del av samlivet mellom mennesker. 

Side 15

Og jeg klarer å se at jeg kan ikke gjøre noe 

med hva andre mener og tenker og gjør, det 

eneste jeg kan gjøre noe med, er mine egne 

reaksjoner. 

Men i sommer glemte jeg all bruk av selvhjelp 

inntil angsten kom og tok rotta på meg 

igjen. Båten vår gikk ikke, motoren streika. 

Og jeg måtte vente på at den skulle bli 

fikset. Nydelig, varmt vær, ypperlig båtvær, 

uke etter uke. Og hele tiden hadde vi tusen 

ting å gjøre, ting som gjorde at reparasjonen 

av motoren ble utsatt. 

Jeg var tålmodig, snill, hyggelig. Ikke sint, 

ville ikke være sint. Orket ikke konflikt. Forsto 

alle andre, forsto hvorfor båten ikke 

kunne bli reparert. Tålmodig og snill og grei 

og forståelsesfull – akkurat sånn jeg har lyst 

til å være – et hyggelig menneske. 

Jeg gjorde litt sjøl, installerte nytt filter, ny 

bensinslange. Vi prøvde motoren, den 

startet, men vi ble liggende midt i elva et par 

ganger. Redsel, men ikke angst. Skummelt, 

men vi fikk hjelp, vi klarte å ordne opp selv, 

fikk motoren i gang igjen selv. Men enda 

mer måtte repareres og ukene gikk. 

Side 16 

Båttur på 

Glomma. 


Så kom den dagen alt skulle være i orden 

og vi dro ut – mannen min og jeg, og sola 

skinte og elva lå som blikk. 

Der motoren hadde stoppet sist kom en 

bølge bakfra som gjorde at motoren forandret 

lyd et lite øyeblikk. Og jeg fikk 

panikk. 

Totalt handlingslammet. Jeg var ikke i stand 

til annet enn å ha panikk. Kjente selv 

hvordan angsten lyste ut av øynene mine, 

hvordan angsten bønnfalt mannen min om 

at jeg tør ikke, klarer ikke. 

Mannen min snudde og motoren gikk som 

den skulle og vi la til kai igjen og jeg følte 

meg dum og redd og etterpå ville jeg ikke 

mer båt – aldri mer båt. Jeg ville ikke tenke 

på det, ikke snakke om det. Trodde jeg var 

ferdig med den lammende angsten – følte et 

enormt nederlag fordi jeg hadde reagert 

med en sånn irrasjonell angst igjen. 

Dagen etter gikk jeg tur meg bikkja. Og jeg 

ville ikke gå den vanlige ruten - forbi 

båthavna – Jeg følte meg fysisk sjuk bare 

ved tanken på å måtte se båten vår. Og da 

forsto jeg: Jeg var sint, jeg hadde vært sint i 

hele sommer på mannen min, på urettferdighet, 

på meg selv, på båten, på det at vi 

aldri hadde fått den sommeren jeg hadde 

ønsket meg. Jeg følte en enorm sorg over at 

sommeren hadde forsvunnet i varme og slit, 

jeg følte avmakt, tap av kontroll. 

Og ingen av disse følelsene hadde jeg latt 

meg selv få lov til å føle. 

Det var jo derfor jeg hadde fått panikkangst 

om bord. Irrasjonell angst uten mål og mening. 

Og samtidig forsto jeg at angsten hadde 

en mening, den var rasjonell. Jeg hadde 

nektet å lytte til mine egne følelser. Angsten 

kom og tvang meg til å se. 

Det var ikke båten som hadde gitt meg 

angst, Jeg hadde reagert med angst fordi jeg 

hadde nektet meg selv å føle det jeg følte.

Og når jeg nå våget å se på de følelsene jeg 

faktisk hadde, så kunne jeg ta fatt i det. Og 

det gjorde jeg. Jeg gråt og var sint og fikk 

satt ord på det, jeg brukte selvhjelp og ble 

ferdig med det. 

Jeg er godvenner med båten og sjøliv igjen 

nå og gleder meg faktisk til neste års 

båtsommer. 

Jeg bestemte meg for å ta sjansen på å bli 

avvist, på å ikke ha kontrollen selv. Og jeg 

våget å spørre en jeg kjenner godt, våget å 

spørre henne om hjelp, om hun kunne lese 

opp for meg i tilfelle stemmen ikke holdt. 

Slik klarte jeg å bruke selvhjelp. 

Jeg utvikler meg hele tiden videre mens jeg 

prøver å være ærlig overfor meg selv, prøver 

å være tilstede i mitt eget liv, prøver å se 

meg selv og andre med åpne, undrende 

øyne. Så underlig lett og forferdelig vanskelig. 

Jeg våger det nå. 

Angst og ærlighet 1 

Nå våger jeg å leve uten maske. Om jeg får 

angst nå så vet jeg at den kanskje står i ansiktet 

mitt, jeg vet at andre kan se den, jeg 

skammer meg ikke lenger. Og når jeg ikke 

skammer meg, så våger jeg også å ha angst. 

Og når jeg våger å ha angst, så behøver jeg 

ikke være redd for å få angst. 

Angstringen – hva er det som skjer der som 

gjør dette mulig, som har gjort dette mulig 

for meg? 

Vi øver oss sammen i å være tilstede. Jeg 

øver meg i å våge å føle det jeg føler, ikke 

det jeg tror at jeg bør føle, men det jeg 

faktisk føler. Jeg har våget å si at jeg er 

ensom, våget å slippe de andre i gruppa inn 

på meg, lagt sjela mi på bordet mellom 

kjeksen og kaffekanna og blitt møtt med forståelse 

og nikkende gjenkjennelse. Eller jeg 


. 

Maske 

har blitt møtt med motstand, med andre reaksjoner 

enn de jeg trodde jeg ville ha. 

Folk spør meg: ”Men hvordan kan det ta 

bort angsten; det å være tilstede, det å våge 

å ha den følelsen jeg har, å være ærlig?” Og 

jeg svarer så godt jeg kan og er sannelig 

ikke helt sikker selv. Men det kan det, det 

har gjort det. Det gjør det fortsatt. Det har 

tatt tid, men sakte har livet mitt forandret 

seg. 

Jeg bruker ikke lenger alle mine krefter på å 

holde maska, ikke overfor andre og heller 

ikke overfor meg selv. Jeg bruker ikke 

lenger masse tid på å grue meg, jeg tenker 

oftere og oftere slik isteden: Jeg får ta det 

når det kommer, får jeg angst, så får jeg 

angst, det går jo tross alt over igjen. 

Angsten har ikke lenger all makt over meg, 

den styrer ikke lenger hele livet mitt. Og jeg 

har masse energi til overs, energi jeg før 

brukte til å grue meg på forhånd og angre 

meg etterpå. 

Jeg møter utfordringer på en helt annen 

måte enn før, men det som fortsatt sitter i 

ryggmargen, det som er den første inn- 

Side 17

skytelsen er å gjøre som jeg alltid har gjort, 

det er å rømme vekk fra situasjoner som 

kanskje kan gi meg angst. 

Side 18 


Lene i hagen 

I forrige uke var det to ting jeg burde være 

med på: Åpent møte i psykiatrien og en utflukt 

med hagelaget. Samtidig, på torsdag 

kveld.

Jeg følte jeg burde gå på det åpne møtet i 

psykiatrien og høre på Solbjørg Talseth; jeg 

sitter i ko-gruppa og vi burde benytte 

sjansen til å fortelle at vi finnes, at angstringen 

er der for den som sliter med angst. 

Jeg visste at nesten ingen av de andre i kogruppa 

kunne gå på møtet. Jeg burde dra. 

Så var det hagelagsturen. Jeg har fått en ny 

venninne i løpet av det siste året. En god 

venninne, en venninne som liker hage som 

meg, som liker ord som meg, som sliter med 

angst som meg. Hun ville ha med meg på 

turen. ”Møt utenfor det gamle rådhuset, ta 

med mat og drikke til deg selv, det er få 

parkeringsplasser dit vi skal, så vi fyller opp 

de bilene som kommer.” Jeg burde dra dit, 

jeg har alltid ikke våget, brukt masse energi 

på å grue meg og ikke våge å dra på sosiale 

treff der jeg ikke har kontroll; der jeg ikke 

vet hva som kommer til å skje. Jeg tenkte at 

venninnen min kunne føle seg avvist om jeg 

ikke ble med, jeg visste at det er viktig å 

pleie et vennskap. Jeg burde dra. 


Jeg kjente panikken komme, min egen 

vanetenkning fortalte meg at dette takler jeg 

ikke, jeg ville lyve og fortelle at jeg har en 

tredje, enda viktigere avtale, jeg ville rømme 

for å slippe å måtte avvise, for å slippe å bli 

overtalt om å dra, for å slippe å bli utsatt for 

å bli mislikt. 

Nei. Jeg nektet å la meg selv rømme unna 

slik. Jeg vil ikke la angsten bestemme lenger. 

Jeg måtte velge, det er bare jeg som kunne 

Side 19

velge. Så, hva ville jeg? Hva hadde jeg egentlig 

mest lyst til? 

Jeg bestemte meg. Jeg hadde mest lyst på 

hageturen. Jeg hadde barnslig, veldig lyst til 

å se det hageanlegget. Jeg har alltid hatt lyst 

til å dra og se på hager og aldri våget. Jeg 

liker hage, det er hobbyen min. Og det er 

faktisk viktig for meg å ha venner, å pleie 

vennskapet med venninnen min. Jeg liker å 

være sammen med henne. Jeg var ærlig 

overfor meg selv. 

Å velge innebar å sette meg i en situasjon 

der jeg ikke hadde kontroll, det innebar at 

jeg måtte si fra om at jeg ikke kom på det 

åpne møte i psykiatrien. 

Jeg våget. Jeg sa det som det var til en i kogruppa 

og til lederen for frivillighetssentralen, 

jeg sa at det er hagetur samtidig 

og at jeg har mer lyst til å dra på den 

sammen med venninnen min. Jeg tok 

sjansen på å ikke bli likt av de i ko-gruppa, 

av lederen i frivillighetssentralen. Jeg følte 

selv det var en svært ubehagelig sjanse å 

ta, men jeg tok den sjansen og var ærlig. 

Og jeg ble møtt med et enkelt og greit 

”OK”. 

Det var jeg selv som hadde latt det gjøre noe 

med meg; som hadde latt angsten for å bli 

mislikt vokse seg så stor at problemet virket 

uløselig. 

Hageturen var utrolig deilig 

Fraværet av angst. Jeg merket fraværet av 

angst mens jeg satt i bilen med venninnen 

min, mens vi ble fraktet over i båt til øya der 

hagen lå, mens vi gikk rundt og sa Wow! for 

hvert bed, mens jeg kom i prat med 

mennesker jeg aldri før har møtt, men 

kanskje kommer til å møte igjen. Fraværet 

av angst og tilstedeværelsen av nysjerrighet 

på nye mennesker, følelsen av samhørighet, 

følelse av at jeg hørte til sammen med de 

andre hageinteresserte. Fraværet av alt som 

har med angst å gjøre. 

Side 20 


Deilig. Herlig. Frihet 

Men etterpå, da jeg kom hjem kom den 

gamle velkjente angeren: Sa jeg noe dumt, 

hva synes de om meg? Men jeg lot det ikke 

ta rotta på meg, isteden tok jeg kontakt med 

venninnen min og sa hvordan jeg følte det 

og i den samtalen forsvant resten av 

angregrublingen etter turen. 

Jeg sitter igjen med en god følelse nå. Jeg 

valgte rett; jeg valgte å være ærlig overfor 

meg selv. 

Et panikkanfall i et prøverom ble en god og 

sterk opplevelse: 

Å ikke ha angst for 

angsten lenger 2 

Det å gå i angstringen satte i gang en prosess 

og etter hvert så jeg det; jeg så at mye 

av angsten min handlet om å unngå enhver 

situasjon der jeg muligens kunne få angst. 

Og fortsatt kan angsten hogge til, den gjorde 

det for noen uker siden. 

Jeg var på et kjøpesenter, i en klesbutikk, 

skulle finne en ny kjole, gikk på prøverommet, 

fikk nesten på meg kjolen, så satt 

den fast. 

Jeg fikk totalt panikk. Det eneste jeg klarte 

å tenke var at jeg satt fast, at jeg ikke kunne 

komme løs. Og jo mer jeg svettet og sloss 

for å komme ut av kjolen igjen, jo større 

føltes det som om kroppen ble, den este 

opp inne i kjolen, rød og svett, jeg satt mer 

og mer fast. Hemningsløst åpnet jeg døra ut 

fra prøverommet og ropte etter om noen 

kunne hjelpe meg, en dame sto ved 

stativene og kikket bare så vidt på meg, jeg 

ropte etter betjeningen, men ingen kom. 

Hver nerve i kroppen visste bare en eneste 

ting: Jeg var fanget, satt fast, kunne ikke 

komme løs. 

Jeg ville vekk, rømme, komme fri fra kjolen, 

tenkte: En saks, jeg skulle hatt en saks, jeg 

ville klippe opp kjolen og betale for den

etterpå, men jeg hadde ikke noen saks. Jeg 

prøvde å rive i stykker kjolen, men var ikke 

sterk nok. Jeg tenkte på muligheten av å kle 

på meg utenpå kjolen, betale for den, 

komme hjem for å kunne klippe den av meg 

der, men panikken ble bare forsterket av 

tanken på å måtte beholde kjolen på meg. 

Så stoppet jeg meg selv, så meg selv i speilet 

inne i prøverommet og tenkte: Jeg har ingen 

saks, jeg får ikke hjelp av betjeningen, Pust 

rolig!. Inn, ut, inn ut, inn ut!. 

Og jeg klarte å tenke: Selvhjelp, jeg må 

bruke selvhjelp. 

- Tenk! 

- Hva føler jeg akkurat nå? 

- Jeg har panikk. 

- Hvorfor har jeg panikk? 

Jeg har panikk fordi jeg sitter fast - og det er 

ingen skam og slett ikke rart at jeg får angst 

når jeg sitter fast. 

Da jeg tenkte den tanken, klarte jeg å roe 

meg helt ned, fikk lirket den ene skulderen 

forsiktig løs, armen ble fri og kjolen gikk 

greit av igjen. 

Etterpå, mens jeg gikk videre på kjøpesenteret 

forundret jeg meg over at jeg ikke 

hadde brydd meg om hun som sto utenfor 

ved stativene og jeg forundret meg over at 

angsten forsvant så fort igjen og jeg forundret 

meg over hvorfor jeg hadde fått en 

sånn veldig angst. Og jeg visste at det 

handlet om det å sitte fast. Det var ikke irrasjonelt, 

det hadde ikke noe å gjøre med 

prøverom eller akkurat den klesbutikken 

eller kjoler. Det var bare det at jeg opplevde 

å være fanget. 

Altså: Et panikkanfall med klar sammenheng 

med det som skjedde. Jeg var fanget, kunne 

ikke kontrollere situasjonen og derfor fikk 

jeg panikk, så enkelt var det. 

Det fantastiske og fine og herlige med 

denne fæle opplevelsen er at angsten var 

bare der og da mens det sto på. Den satt 


Kjolen. 

ikke igjen i meg etterpå. Jeg var i den 

samme klesbutikken igjen bare noen dager 

senere, husket det som hadde skjedd og 

oppdaget forundret at angsten ikke kom tilbake. 

Og jeg vet med meg selv at før ville dette 

endt slik: Jeg ville ha gått rundt og skammet 

meg i mange, mange år, tenkt på damen 

som sto ved stativene, vært redd for å møte 

henne igjen og grublet over hva hun tenkte 

om meg. Jeg ville fått angst bare ved tanken 

på akkurat den butikken, sluttet å handle på 

det kjøpesenteret, muligens på alle 

kjøpesentre. Jeg ville ha sluttet å bruke 

prøverom, fått angst bare ved tanken på å 

gå inn i et prøverom. Opplevelsen i 

prøverommet ville vært en forsterkning av 

den angsten jeg levde med i så mange år, en 

bekreftelse av den. Den ville forsterket 

angsten for angsten. 

Men, underlig nok, sånn er ikke livet mitt 

lenger. Ja, jeg er visst kvitt angsten for 

angsten. Det føles nesten som om jeg har 

bestått eksamen. 

Side 21

Et hyggelig samvær med en ubehagelig 

presentasjonsrunde rundt bordet: 

Får jeg angst når 

jeg lyver? 3 

Jeg var på et helgetreff med mange 

mennesker, vi var i hvert fall 30 stykker. Og 

det var hyggelig, et hagetreff. Vi hadde en 

ting felles og det var hage. Vi snakket om 

kompost og georginer og urter og klematis 

og jeg følte meg som en av de andre, som 

en av gruppa. Et fullverdig medlem, ikke 

annerledes eller rar som jeg ofte har følt 

meg i sosiale situasjoner. 

Ingen snakket om hva eller hvem vi var 

utenom hageinteressen, det var jo ikke 

viktig. Så satt vi ved langbord og spiste 

middag, og det ble foreslått at alle skulle si 

litt om seg selv, om hagen sin og hvem de 

var. 

Jeg visste at dette skulle gå greit, jeg planla 

hva jeg skulle si om komposten min, blomstene 

og urtene mine og grudde meg faktisk 

ikke. Jeg har snakket foran forsamlinger 

noen ganger nå, om angst. Jeg visste at jeg 

fint ville få til å snakke om hagen min. Hage 

engasjerer meg og det er morsomt å snakke 

om sånt som engasjerer. Jeg har heller aldri 

latt meg stoppe av angsten når det gjelder å 

snakke i forsamlinger, det er etterpå at 

angsten har kommet, når jeg har grublet 

over hva jeg sa og hva de andre tenker om 

meg. 

Jeg satt faktisk og gledet meg til det ble min 

tur, planla noen morsomheter om mitt forhold 

til komposten min og var helt avslappet 

og og i godt humør. 

Så var det snart min tur, hun foran meg ble 

avbrutt av hun som fungerte som vertinne: 

”Kan ikke alle si noe om hva de jobber med 

også?” 

Jeg stivnet, kjente angsten og skammen sette 

Side 22 


seg i brystet, i magen. For hva skulle jeg si? 

Uføretrygdet pga angst? Men hun som ble 

avbrutt sa ikke noe som helst om hva hun 

jobbet med, hun fortsatte å snakke bare om 

hagen sin. Så behøver ikke jeg heller, jeg behøver 

ikke si mer enn jeg selv vil, tenkte jeg. 

Og jeg reiste meg og begynte, men det 

eneste jeg klarte å tenke var hva jeg ikke 

skulle si. Jeg stotret og følte meg dum, 

glemte det jeg hadde tenkt å si, fokuserte 

blikket mitt livredd på èn tilfeldig person og 

snakket usammenhengende om komposten 

min, til og med stemmen min var 

annerledes, høy og skingrende, usikker, 

uten pust. Så satte jeg meg ned og ante ikke 

hva jeg hadde sagt eller hvordan jeg hadde 

sagt det. Men jeg visste jeg hadde angst og 

at angsten lyste ut av øynene, kroppen og 

munnen min. Hjertet hamret i halsen, jeg 

stirret rett på tallerkenen min, satt stille og 

kjente angsten sitte igjen i kroppen og fikk 

ikke med meg noe av hva de rett etter meg 

sa. Men jeg visste også at det gjør ikke noe, 

den sterke skammen over angsten har jeg 

utrolig nok klart å bli kvitt i løpet av de 

årene jeg har gått i angstringen. Jeg klarte å 

tenke som så: Ok, jeg har angst, det går over 

igjen. 

Og etterpå fikk jeg dessuten den bearbeidingen 

jeg trengte: Vi satt flere sammen etter 

middagen og snakket om at det er mange 

som ikke liker å måtte snakke til forsamlinger, 

og at det er vel det samme hvem folk 

er, status og penger er uvesentlig, det vi har 

felles er hageinteressen; det var flere enn 

jeg som ikke likte å måtte reise seg opp og 

fortelle om seg selv. 

Etterpå, da jeg var alene igjen, undret jeg 

meg over hvorfor jeg hadde fått angst, og 

jeg syntes jeg så det: Det føltes som en løgn 

å late som om jeg ”glemte” å si noe om hva 

jeg jobber med. Og løgn blir vel det 

motsatte av selvhjelp; selvhjelp handler jo 

om å være ærlig.

Et signal om å stoppe opp 

og lytte til meg selv 4 

I det siste året har jeg fått tilbake en del 

angst og depresjon. Alt har vært tungt, grått. 

Jeg har ikke klart å engasjere meg eller konsentrere 

meg. Når problemene rundt meg 

har blitt for mange har jeg blitt handlingslammet, 

angsten har seget inn over meg 

igjen. Og jeg har begynt å stamme igjen. 

Jeg som nesten ikke har stammet på flere år, 

i hvert fall ikke sånn at jeg har vært noe særlig 

plaget av det. De siste årene har jeg til 

og med snakket for store forsamlinger og 

blitt intervjuet i radio på direkten – uten å 

stamme - og enda viktigere: Uten å være 

redd for å stamme. 

Mens jeg fortsatt gikk i gruppa mi i Angstringen 

klarte jeg å bruke selvhjelp i forhold 

til stammingen min sånn som jeg gjorde det 

med angsten. Jeg klarte å tenke at det som 

er vanskeligst med stammingen er at jeg har 

angst for å stamme og da jeg lot meg selv få 

lov til å stamme forsvant stammingen så mye 

at jeg nesten glemte hvor stort problem 

stammingen pleide å være for meg. Jeg har 

skrytt av det, at det å gå Angstringen hjalp 

meg med stammingen også, ikke bare med 

angsten. 

Men i det siste året har jeg altså begynt å 

stamme ubehagelig mye igjen. Jeg har begynt 

å grue meg til neste foredrag, til neste 

telefonsamtale, til neste ”hyggelig-prat-overgjerdet” 

med en tilfeldig nabo. For meg oppleves 

nemlig det å stamme som veldig 

slitsomt, både fysisk og psykisk. 

Forandringen kom for noen uker siden. Jeg 

var i en gruppe som igangsetter og prøvde 

å sette ord på hva jeg følte akkurat der og 

da. Jeg prøvde å forklare dette med selvhjelp, 

disse ordene vi bruker i Angstringen: 

Å ta meg selv på alvor, å våge å kjenne etter, 

våge å lytte til meg selv, mine egne følelser. 

Å være her og nå, hva lar jeg det som skjer 

akkurat nå gjøre med meg? Å la meg selv få 


lov til å føle hva jeg faktisk føler – ikke det 

jeg synes jeg burde føle. 

Jeg stammet mer og mer mens jeg prøvde å 

forklare. Stemmen min gikk i fistel, ordene 

og setningene hopet seg opp som ødelagte 

lydbånd uten mening. Jeg begynte å grue 

meg til neste setning, neste ord, til neste lyd 

fra munnen min. 

Jeg tenkte: Selvhjelp. Jeg må bruke selvhjelp 

istedenfor å forklare hva selvhjelp er. Og jeg 

begynte å snakke om hvordan jeg opplevde 

det å stamme akkurat der og da i gruppa. 

Jeg kjente at dette var vanskelig, mye vanskeligere 

enn jeg trodde. Og mens jeg prøvde 

å sette ord på hva jeg lar stammingen gjøre 

med meg forsto jeg det: Jeg skammer meg 

over stammingen min, jeg liker ikke meg 

selv når jeg stammer, jeg liker ikke den lille, 

redde, dumme jenta jeg føler at jeg er når 

jeg stammer. Jeg misliker henne, vil ikke ha 

henne i livet mitt. Hun tilhører spøkelsene 

fra fortiden. Jeg hater henne. 

Jeg våget å være ærlig, bånn ærlig overfor 

meg selv. Og jeg våget å tenke at jeg må la 

meg selv få lov til å ikke like meg selv, til å 

ikke like at jeg stammer. 

I dagene etter dette møtet tenkte jeg mye på 

dette, at jeg kanskje stammer mer når jeg 

først begynner å stamme fordi jeg ikke liker 

meg selv når jeg stammer og fordi 

stammingen tar fra meg kontrollen over det 

jeg ønsker å si, og hvordan jeg vil si det. Og 

behovet for kontroll kjenner jeg jo, det er jo 

kjernen i angsten min. 

Da jeg våget å se på hva jeg faktisk følte 

skjedde det som har skjedd så mange 

ganger før når jeg har brukt selvhjelp i 

Angstringen: De vonde følelsene smuldrer 

sakte bort når jeg våger å ta dem fram i lyset 

og se på dem istedenfor å gjemme dem 

unna. Som trollet i eventyrene som sprekker 

når det kommer ut i sola. 

Nå, noen uker etter, nå som jeg lar meg selv 

Side 23

få lov til å føle det jeg faktisk føler, merker 

jeg at jeg stammer mindre igjen. Jeg våger å 

ta meg selv på alvor igjen. Og jeg klarer å 

konsentrere meg igjen – blant annet ved å 

skrive dette innlegget til NerVen. 

For når jeg nå våger å kjenne etter vet jeg 

det jo: Jeg har ikke stoppet opp og lyttet til 

meg selv det siste året. Jeg har lukket bort 

vonde tanker, skyflet dem unna, ned og 

vekk og fortalt meg selv at jeg kan ikke 

gjøre noe med at livet akkurat nå krever mer 

av meg enn jeg egentlig klarer å gi. Jeg må 

bare holde ut og gjøre så godt jeg kan. 

Jeg ser det nå, mens jeg skriver ned dette: 

Jeg har tatt meg sammen istedenfor å ta meg 

selv på alvor. 

Jeg tror stammingen kom tilbake til meg 

som et varsel fra meg selv til meg selv på 

samme måte som angst gjør, som et signal til 

meg selv om at jeg måtte stoppe opp, lytte 

til meg selv og ta meg selv og mine egne 

behov på alvor. Jeg hadde nektet å lytte til at 

jeg fikk mer angst og uro, jeg hadde nektet 

Jeg visste kun èn ting, visste det godt: 

Du kunne fjerne min angst. 

Om du bare skjønte, om du bare så. 

Ja, det ville fjerne min angst. 

Om du bare tok på deg skammen, all skyld, 

om du kunne se hvem jeg var. 

Jeg visste kun èn ting, visste det godt, 

Å våge min angst 

at du kunne hindret min angst. 

Forundret så jeg meg selv og mitt liv 

Jeg våget å se på min angst 

1 En versjon av teksten «Angst og ærlighet» sto i NerVen nr 1-04 

2 En versjon av teksten «Å ikke ha angst for angsten lenger» sto i NerVen 2-04 

3 Teksten «Får jeg angst når jeg lyver» sto i NerVen 2-04 

4 Teksten «Et signal om å stoppe opp og lytte til meg selv» sto i I NerVen nr 1-08 

Side 24 


Lene 

å lytte til at jeg begynte å bli deprimert. 

Stammingen min tvang meg til å lytte til meg 

selv. Jeg våger å lytte bedre til meg selv igjen 

nå, jeg prøver å ta meg selv mer på alvor 

igjen. Jeg klarer å si nei til oppgaver som 

føles for store for meg. Og jeg klarer å be 

om hjelp. Det minner meg på noen kloke 

ord jeg har lært i Angstringen: Selvhjelp kan 

være å sette seg selv i stand til å be om 

hjelp. 

Noen ganger lurer jeg på hvorfor jeg gidder å 

bruke så mye tid og energi på frivillig arbeid 

i Angstringen. Men så skjer sånt som dette, at 

jeg gjennom det å være igangsetter lærer enda 

noe nytt om meg selv, utvikler meg videre 

som menneske og våger enda mer i livet mitt. 

Og da vet jeg at det er verdt det. 

Jeg skrev et dikt for noen år siden og en tidligere 

utgave av diktet har stått i NerVen. Jeg 

pleier å lese opp dette diktet når jeg holder 

foredrag om angst, selvhjelp og angstringen. 

Jeg har forandret diktet etter hvert som jeg 

har utviklet meg, nå er det sånn: 

Jeg strittet imot, men sannheten er: 

Du kan ikke fjerne min angst, 

Det er jeg som må lære å leve med meg, 

det er jeg som må se hvem jeg er. 

Jeg våger å leve nå, leve mitt liv 

For nå tør jeg våge min angst.

Alene – Sammen 

kan jeg kjenne kjærlighet, 

irritasjon, glede. 

Ja, alt jeg er – 

og møte min redsel 

og min kjærlighet for meg selv 

i møte med deg. 

Noen ganger 

er det godt å være tilstede 

alene. 

Andre ganger 

godt å være tilstede 

sammen. 

Noen ganger 

griper min ensomhet 

og min motstand meg. 

Jeg føler meg avstengt 

alene 

og sammen. 

Og stadig oftere 

skifter avstengt 

og tilstede 

raskere 

enn jeg kan begripe 

i mitt enfoldige hode. 

Ellen, 



Dagens terskel 

angsten 

møter deg på dagens 

terskel 

den drister seg på 

tannbørstens førsterekke 

og kjører overtallspill 

etterlater sin fingerprints 

på brødskiva di 

og 

balanserer 

freidig på 

kaffekoppens rand 

så hvilken side 

velger 

du 

nå 

for detter angsten 

ned i koffeingrøfta 

blir den nok gira og sur 

havner den på brødskiva 

di 

får magen gjennomgå 

det er bare 

å heise et hvit flagg 

på balkongen 

fullstendig kapitulasjon 

du vinner ikke 

kampen mot 

denne motstanderen 

du kan slå den i hodet 

med 

en fullkroma grillsaks 

og bruke gildepølser som 

nunchaka 

ingen verdens ting 

hjelper 

så gi meg 

en a 

gi meg 

en n 

gi meg 

en g 

gi meg 

en s 

gi meg 

et t 

da får du 

gnast 

tagns 

atgns 

tsgan 

tgnas 

eller angst 

så stokk om tankene 

dine 

regain mornkaffen 

Marcus, 

tidligere deltaker i Angstringen Askim 

Side 25

Ved Manuela Wanneck 

Da jeg startet i Angstringen 

i mai i fjor, ble jeg 

skremt av tilstanden til 

noen av de andre, og 

tenkte: «Herregud, er det 

slik det skal gå...?». På 

Soria Moria tenkte jeg det 

stikk motsatte, etter å ha 

møtt dere er det ”Du 

verden, slik skal det bli!”. 

Dette ble virkelig positivt 

påfyll! 

Dette var en tilbakemelding 

på det årlige landsdekkende 

arbeidsseminar for landets 

Angstringer fra en deltaker i Angstringen 

Trondheim. Denne gangen hadde vi fokus 

på angst og endring. Hva gjør vi og hvordan 

gjør vi det for å ta i egne angstproblemer. 

For første gang i Angstringens historie, 

kunne vi ønske en ekstern gjest på et landsdekkende 

arbeidsseminar velkommen. Dette 

var Sverre Lundvoll, fra legeforeningen. Han 

og Bente Askim, som dessverre var forhindret 

til å komme, har gjennom Angstringen 

Oslos legeprosjekt, ”Erfaringsformidling 

om angst og selvhjelp til fastleger 

og helsesekretærer” blitt interessert i erfaringer 

fra selvhjelpsarbeid. Sverre Lundvoll 

var derfor opptatt av å få innspill på hva 

legene kunne bidra med for at pasienter skal 

våge å ta tak i egne angstproblemer. 

Som allerede nevnt ble vi en smule forsinket 

med NerVen på grunn av vår storsatsning 

torsdag, 19. november på Litteraturhuset i 

Oslo. På dagtid arrangerte vi seminaret ” Fra 

sykt til sunt – Angst som drivkraft. Erfaringer 

fra selvhjelpsarbeid i et helseperspektiv.” 

Seminaret rettet seg hovedsakelig mot ansatte 

innen folkehelse/psykisk helse som er 

opptatt av et genuint helsefremmende 

arbeid. Da vi begynte å planlegge det hele, 

Side 26 


Et tilbakeblikk på 2009 

Angstringen 

Norges arbeidsgruppe. 

sa vi: ”Vi er fornøyde når det blir 50 

deltakere!”. Men jammen, ble det nærmere 

90 deltakere på tross av influensatider. Siden 

vi skulle være riktig så effektive, la vi også et 

åpent kveldsmøte på Litteraturhuset samme 

dag. Der var vi i nærheten av det man kaller 

å ta seg vann over hodet. Men det gikk 

kjempebra! Begge arrangementer ble meget 

vellykket. 

Vi er i det hele tatt veldig fornøyde med 

2009. Vi har fått produsert en ny filmsnutt. 

Den ligger allerede ute på Youtube og vises 

også på TV 2s reklamefrie dager i Julen. 

Mange av dere har sikkert et forhold til 

Angstringens blå brosjyre ”Angst? – Du er 

ikke alene!” Den har nå gått inn i arkivet 

vårt. Istedenfor har vi fått en ny brosjyre 

med fortsatt samme tittel, men med helt 

annen layout og en sterkt revidert tekst. Den 

nye brosjyren skal i første omgang distribueres 

til alle NAV-kontorer. Dersom du 

også vil bidra til å spre denne brosjyren, 

setter vi pris på om du tar kontakt. Da 

sender vi så mange brosjyrer du trenger. Det 

går an å bruke sitt nærmiljø og sine kontakter 

og spørre om de kan tenke seg å 

legge ut brosjyrene. Det kan være alt fra

legen, psykologen, biblioteket, kafé, treningssenter 

eller studiested, for å 

nevne noe. 

Hvem er vi som har gjort alt 

arbeid? Jo, det er arbeidsgruppen 

for Angstringen Norge som består 

av deltakere fra Angstringen 

Trondheim, Fredrikstad, Askim, 

Oslo og undertegnede. Vi har 

hatt to arbeidsmøter på Soria 

Moria og fordelt årets 

arbeidsoppgaver mellom 

oss. Arbeidsgruppas neste 

prosjekt er å få nye retningslinjer 

for Angstringer 

i løpet av våren 2010 i 

havn. 

Vi kan også vise til mange 

oppslag i media i år. Vi ble 

BREV TIL AFTENPOSTEN 

Angst en ressurs! 


kontaktet av Allers, Hjemmet, Dagbladet, P 

4 og til med NRK PULS. Av ulike 

grunner kunne vi ikke sa ja til alle 

forespørsler. I forbindelse med den 

store debatten i forhold til psykiske 

lidelser og sykemeldinger i mediene, 

prøvde vi å få formidlet vårt 

perspektiv ut i forhold til angst og 

helse, men det lyktes vi ikke med i 

denne omgangen. Men dere kan ta 

en titt på et leserbrev vi 

sendte til Aftenposten. 

Dette var i forbindelse 

med en nyhetsartikkel om 

en forskningsrapport som 

mente at en passe dose 

angst kunne forlenge 

livet. I og for seg selv ikke 

noe bombe. ‘ 

Aftenposten 12. august 2009 

Det var gledelig å lese på nyhetssidene om helseundersøkelsen i Nord- Trøndelag i 

Aftenposten onsdag, 12. august. I denne helseundersøkelsen har en gjort funn at 

”lettere” angst kan ha beskyttende funksjon og forlenger livet. Det er dessverre alt 

for sjelden kost at de positive sidene ved angsten blir trukket frem i media. En sånn 

type informasjon kan nemlig bidra til at folk fortere tar sine angstsymptomer (les 

også stress) på alvor og foretar de nødvendige kursendringer i livet sitt. Det er bra! 

Vi som skriver dette, er representanter for Angstringen Norge. Vi formidler erfaringsbasert 

kunnskap om angst og selvhjelp under overskriften ”Angst som drivkraft 

i hverdagen”. 

Alle som deltar i arbeidet vårt har selv opplevd angstreaksjoner i en eller annen 

form. Mange har opplevd seg syke. 

Og her vil vi rope et lite varsko! Selv om en kan bli svært dårlig av sterk angst, betyr 

dette nødvendigvis ikke at det i seg selv er en sykdom – snarere kan det være et 

sunt, dog smertefull signal som varsel om at det er noe ”som ikke stemmer”. forts 

Side 27

Elisabeth har tatt kontakt med flere ukeblader, 

blant annet med ”Vi menn” for å 

få noe inn om angst der. Det er tydeligvis 

ikke så lett å komme inn med dette 

kanskje litt uvante tema der. Derfor 

jobber Elisabeth videre med saken. 

Vi har i år også bidratt til en rekke informasjonsmøter 

– alt fra å holde åpent 

møte på Frivilligsentraler til forlesning på 

Høgskolen i Østfold, for å nevne noe. I 

tillegg er det etablert en god kontakt med 

psykologforeningen og NAV arbeid og 

psykisk helse. 

Side 28 


Ikke få av oss har strittet i mot (hvem vil ha det så vondt?!), tatt seg sammen eller 

hatt en forventning om at ”noen skal skjære bort smerten.” At angsten fremtrer 

tilsynelatende så irrasjonell har ikke gjort saken bedre. Men ved å våge å møte denne 

reelle smerten har vi blitt kjent med hva vår egen angst dreier seg om – for eksempel 

manglende grensesetting, dårlig selvbilde, skam og skyld; følelser og reaksjoner 

som har blitt ”stuet” bort og dyttet unna. 

For mange mennesker er frykten for angsten det verste en kan oppleve: Men når 

først ”fienden” er definert, blir det mye enklere å forholde seg til det - angsten avtar. 

Det å bearbeide angst innebærer å våge seg ut i ukjent farvann - finne ut hvordan 

vi skal håndtere det vanskelige i livene våre. Da trenger ikke lenger det som egentlig 

ligger i ”skuffen vi ikke har åpnet på en stund” å komme frem som uforståelige 

angstreaksjoner. På denne måten går det an å bruke angst og den iboende smerten 

som et sunt signal - en rettesnor i livet sitt. 

Som en bidragsyter i folkehelsearbeidet er vi opptatt av ikke å sette unødvendig sykdomsstempel 

på angst – uansett hvordan den måtte ”arte seg”. Da er det en stor fare 

for at vi fratar oss verdifulle ressurser som ligger i det å ha angst. I hvert angstproblem 

ligger det masse kunnskap! 

Håpet vårt er at Angstringen gjennom sitt selvhjelps- og opplysningsarbeid – bidrar 

til større åpenhet om angst som en naturlig og kraftfull, men også smertefull, del av 

den psykiske helse vår. Angst er nyttig! 

Elisabeth S. Jørgensen, styremedlem Angstringen Norge 

Manuela Wanneck, daglig leder Angstringen Norge 

Gjennom Angstringen Oslo vellykkete 

prosjekt er også samarbeidet med legeforeningen 

og helsesekretærforbundet 

styrket. Her har Ellen Steen – Hansen, fra 

Angstringen Oslo gjort en formidabel 

jobb som prosjektleder. Prosjektet er nå 

avsluttet, og Ellen skal ha prosjektrapporten 

klar innen jul. 

I forbindelse med samhandlingsreformen 

har vi også skrevet et brev til helseministeren 

som du kan lese på neste side.

Fredrikstad, 30. juni 2009 

Kjære helseminister! 


Gratulerer med St.meld.nr. 47, og takk for invitasjonen til presentasjonen av samhandlingsreformen! 

Vi hadde gleden av å høre på deg både i Trondheim og Fredrikstad. Og det var 

godt å høre at du tydelig trakk frem psykisk helse og betydningen av frivillige organisasjoner. 

Det er svært positivt at hovedfokus ligger på forebyggende arbeid og 

tidlig behandling og at selvhjelp vil bli viktig del inn i dette arbeidet. Forebygging 

vil kreve en økt innsats fra to sider – det offentlige/kommunene må legge til rette 

i form av tilbud og kunnskap, mens den enkelte må være motivert til å gå inn i en 

endringsprosess som kan være krevende. 

Eli Vogt Godager fra Nasjonal knutepunkt for selvhjelp trakk frem et svært viktig 

moment på helsekonferansen i mai – hun poengterte at selvhjelp er et bidrag for 

å styrke mulighetene til å lykkes med den nye samhandlingsreformen. Dette er vi 

svært enig i. Selvhjelp dreier seg om endrings-kompetanse som alle mennesker 

har i seg. 

Angstringen Norge har i mange år gitt viktige bidrag til å oppnå sentrale 

målsettinger i Opptrappings-planen for psykisk helse og har mottatt økonomisk 

støtte via denne planen. 

Hovedfokus i vårt arbeid er formidling av erfaringsbasert kunnskap om angst og 

selvhjelp under overskriften ”Angst som drivkraft i hverdagen”. Dette dreier seg om 

erfaringer med at det er mulig snu en hemmende angsttilstand til en drivkraft i 

egen endringsprosess – en prosess som kan beskrives fra opplevelsen av å være 

syk til å kunne bruke angst som et sunt signal til å bearbeide sine egentlige 

problemer. Et annet viktig anliggende er å normalisere angst som et vanlig 

menneskelig fenomen. Vår påstand og erfaring: ved å normalisere angst, blir det 

lettere å ta hverdagsangsten på alvor slik at det ikke trenger å utvikle seg til opplevelsen 

av sykdom og funksjonshemming. 

Siden selvhjelpsarbeidet for mennesker med angst startet i midten av 80 årene har 

samhandling hele tiden vært viktig. (se NOU 1998: 18 – Det er bruk for alle. Kap. 

8.4.5 Angstringen 1986) 

Mye av informasjonsarbeid og erfaringsformidling om angst og selvhjelp er rettet 

til fagfolk innen helsefeltet slik at den forebyggende og rehabiliterende ressursen 

i selvhjelpsarbeidet skal bli tilgjengelig for flest mulig. De to siste årene er det for 

eksempel etablert et godt samarbeid med legeforeningen som ser verdien av vår 

angst- og selvhjelpsforståelse. 

Vi er klare til å fortsette vårt arbeid og inviterer helseministeren til å bruke og 

styrke de ressursene som selvhjelpsarbeid for mennesker med angst representerer 

inn i samhandlingsreformen. 

Lykke til med det videre arbeid og en god sommer! 

Med vennlig hilsen for 

Angstringen Norge 

Manuela Wanneck 

Daglig leder 

Side 29

Helen Furu, Angstringen Oslo 

Manuela Wanneck, Angstringen Norge 

Denne artikkelen har vi skrevet for Psykologisk 

tidsskrift. Det er et blad utgitt av 

Psykologisk institutt ved NTNU i Trondheim. 

I september 2009 hadde de en utgave som 

hadde frykt, angst og redsel som tema. 

Vi beskriver i denne artikkelen Angstringens 

forståelse og tilnærmingsmåte i forhold til 

angst som har sitt utgangspunkt i erfaringene 

fra selvhjelpsarbeidet. Vi tar også 

et kjapt historisk tilbakeblikk for å belyse 

hvordan oppfatningen av angst har snudd 

fra å betrakte angsten som noe sykt til å noe 

som er en sunn reaksjon på noe som ”ikke 

stemmer i livet.” 

I del to gir Helen Furu et innblikk i en 

personlig endringshistorie. 

Historie 

I Norge startet selvhjelpsarbeidet for 

mennesker med angst på midten av 80 – 

tallet. Utgangspunktet var et behov for å 

gjøre noe selv for å oppnå en bedre 

hverdag. Den gangen var selvhjelp lite utviklet, 

men arbeidet ble satt i gang på tross 

av usikkerhet på hvordan dette arbeidet 

skulle drives. I startfasen hadde man sterkt 

fokus på sykdom, tilrettelegging, diagnose 

og en underliggende forventning om at 

”noe” skulle fjerne angsten. Angst er en sterk 

smerte som man selvfølgelig vil bli kvitt. 

Hvem vil ha det så vondt?! 

Det som viste seg å være en styrke i dette 

nybrottsarbeidet var motet til å prøve og 

feile. Etter hvert satte man læringen og erfaringene 

mer i system og reflekterte over i 

hvilken retning man ønsket å utvikle selvhjelpsarbeidet. 

Dette førte til noen ”ideo- 

Side 30 


Fra syk til sunt - 

Angst som drivkraft i eget 

endringsarbeid 

logiske” veiskiller. Angstringen Trondheim 

og Oslo tok form. Man jobbet da fortsatt 

med å tilrettelegge tilbud (for eksempel 

finne frisører, tannleger, kjørelærer som tok 

imot folk med angstproblemer) og hadde 

fokus på diagnose (for eksempel inndeling 

av selvhjelpsgrupper i forhold til type angst). 

Det visste seg at dette ikke ga noe spesiell 

vekst. 

”Det tok tid å erkjenne at ved denne måten 

å jobbe på, bidro vi til enda mer 

stigmatisering av oss med angst – ikke den 

normalisering vi ønsket å bidra til. Det ble 

ikke lettere å bli en aktiv deltaker i 

samfunnet på denne måten.(…) Etter noen 

års arbeid i Angstringen ble det synliggjort 

at vi både enkeltvis og som gruppe ofte gikk 

den letteste veien; det var lettere å skyve ansvaret 

for angsten over på noen andre enn 

det var å ta ansvar selv. Men med en slik 

”ansvarsfraskrivelse” fikk vi heller ikke gjort 

noe. Dette ble en ny erfaring i selvhjelpsarbeidet; 

ved å ta ansvar for eget angstproblem 

ble vi bevisste på at vi eide angsten 

vår selv, og derigjennom også muligheten 

for endring” (Godager/Talseth 2004, 65) 

Angst 

Når vi i Angstringen snakker om angst, så 

mener vi ikke angst som diagnose, men 

angst som vanlig tilstand – en fasett i vårt 

følelsesliv. Slår vi opp i ett etymologisk ordbok 

finner vi raskt ut at ordet angst har sine 

røtter i det gamle indo-europeikse ordet 

”angh” som betyr å være trang. Utover det 

betegner ”angh” en beklemmelse eller innsnøring 

i fysiologisk og konkret forstand. 

”Angh” er beslektet med ”anger” som kan 

bety sorg, smerte, vrede, skade eller bedrøvelse 

(i Falk/Torp: 1994).

Angst er tydeligvis et gammelt ord og viser 

at det er en del av livet vi mennesker ”alltid” 

måtte og må forholde oss til. Et slikt perspektiv 

bør trekkes tydeligere inn i folkehelsearbeid, 

da bruken av ordet angst ofte er 

knyttet opp til sykdom og diagnose. 

Å kunne oppleve angst, er sunt. Det gjør at 

vi reagerer på farer. I vår moderne tid og vår 

del av verden er det selvfølgelig ikke en 

løve som utgjør faren, farene finnes på det 

psykiske planet. 

Å definere og beskrive hva angst er, er 

faktisk ikke så lett. Angst er en uforklarlig 

redsel og tilsynelatende irrasjonell. Vi 

skriver bevisst her tilsynelatende: Angst har 

sin egen rasjonalitet – det er et uttrykk for 

noe som vil frem, et signal. Og dette signalet 

gjør vondt! 

Noen ganger blir angstreaksjonene og 

symptomer så sterke at det går utover livskvaliteten. 

Når en sier ”Jeg har angst” – er 

det ofte den hemmende og styrende angsten 

en mener. 

Opplevelsen av å ha angst er svært individuelt. 

Noen mennesker opplever panikk, 

katastrofefølelser eller en aldri hvilende urofølelse 

med søvnproblemer i kjølevannet. 

Andre har ikke kontroll på tankene sine 

lengre, og angsten henger seg på forskjellige 

knagger i form av fobier. 

”Selv om det er mange felles trekk i angstens 

fysiske kjennetegn, er det erfaringsmessig 

ikke slik at mennesker opplever 

angst i samme type situasjoner. Erfaring viser 

at bak den enkelte ”situasjon” beskriver 

mange selve de indre følesene med stor 

likhet: maktesløshet, følelsen av å ikke 

strekke til, udugelighet eller følelsen av å 

ikke bli sett.” (s. 65, Talseth/Godager) 

Kontroll og tap av kontroll er noe de fleste 

som sliter med angst vet hva er. 

”Gjennom mange år hadde jeg, fra å være 

en oppegående, ressurssterk og selvstendig 

person, opparbeidet meg en masse fobier, 


tvangstanker og panikkangst. Jeg hadde lagt 

lokk på følelsene mine. Jeg var så redd 

tankene mine. Jeg tenkte hele tiden: Tenk 

om jeg kjører gassen i bånn, tenk om jeg 

skader noen, tenk noen skader meg, tenk 

om jeg blir gal….Jeg var overhodet ikke tilstede 

i mitt eget liv. Jeg planla alltid neste 

”skritt”, hadde nok med å kontrollere 

tvangstankene og gjennomførte bare ting 

uten å ”være der”. (Elisabeth) 

Ved å bruke så mye energi på å holde 

angsten under kontroll, taper man utrolig 

mye krefter. Slitenhet, apati, resignasjon, 

nedstemthet og selvforakt er ofte med i 

”angstpakka”. Det gjør noe med selvbildet 

hos de fleste. Mange tar det som et personlig 

nederlag over ikke å mestre lengre. At 

angst i vår kultur ofte anses som en individuell 

svakhet eller sykelighet gjør ikke 

problemet lettere å bære. 

Fra sykt til sunt 

Angstringen er opptatt av at angst og angstreaksjoner 

ikke skal bekjempes eller undertrykkes. 

Mange års erfaring har vist at en 

viktig vei mot en bedre tilværelse går gjennom 

aksept og forståelse. Ved å bli kjent 

med egne reaksjoner, og gradvis tørre å sette 

ord på følelser og reaksjonsmønstre er det 

mulig å få til endringer. 

Istedenfor å fokusere og bekjempe 

symptomene, er det nyttig å rette oppmerksomheten 

inn mot tanker, reaksjoner 

og følelser som ligger bak symptomene. 

Et eksempel: Bussturen eller turen til butikken 

kan for mange fremtre som en 

umulighet. Det er lett å tenke – hadde det 

ikke vært for ”buss- eller butikkangsten” så 

hadde alt vært greit! Men mange har erfart at 

dette har vært en livsløgn. 

”Min verden ble trangere og trangere, inntil 

jeg forsto at det ikke var bussen, bilen og 

menneskene jeg var redd for, men mine 

egne følelser.”(Gunn Anita) 

Side 31

For å komme i gang med sin egen endringsprosess 

er første og, kanskje, det vanskeligste 

skrittet å vedkjenne seg ”eierskapet” 

til eget angstproblem uansett hva det måtte 

komme av. Det er lett å bli hengende i en 

offerrolle – offer av egen fortid eller offer for 

egen angst. Men som Jessie Jackson, den vel 

kjente rettighetskjemperen, sier: “Your are 

not responsible for being down, but your 

are reponsible for getting up.” 

Og det er akkurat det som gir den enkelte 

muligheten til å komme seg videre – å 

slippe til den smerten som faktisk er der. 

Istedenfor å unngå smerte (hvor en 

paradoksalt nok i lengden påfører seg enda 

mer smerte) er egen smerte startknappen til 

endring. Gjennom å bli kjent med smerten, 

kan følelser og opplevelser som vi ikke har 

orket eller våget å forholde oss til, komme til 

utrykk. Da oppdager vi som regel at dette 

dreier seg om sunne reaksjoner på noe som 

har vært eller er vanskelig i livet vårt. Det 

kan dreie seg alt fra sorg, påkjenninger over 

lang tid, store omveltninger i livet, overgrep, 

sykdom, brudd, dårlig selvbilde, manglende 

grensesetting for å nevne noe. 

Når de egentlige problemene blir tydelige, 

går det an å forholde seg bevisst til dem og 

foretar nødvendige kursendringer. 

”Lenge valgte jeg offerrollen som mestringstrategi. 

I Angstringen blir du avslørt, det er 

nettopp det som er det fine. Jeg skjønte at 

jeg måtte være mer opptatt av mine egne reaksjoner 

enn av andres. Ta for eksempel 

mobiltelefonen. Jeg fikk hjerteklapp når den 

ringte, og jeg reagerte med å bli irritert på 

den som ringte. Men så begynte jeg å irritere 

meg over at jeg lot meg irritere, og da var 

jeg på riktig vei. De fleste har noe. En vond 

barndom, en syk datter, et opprivende samlivsbrudd. 

Det finnes alltid noe å gjemme 

seg bak for den som vil, og jeg husker en 

episode. En i gruppa henvendte seg til en 

annen og sa at han var lei av høre om den 

gamle faren hans. Slike bemerkninger er 

tøffe å få, men de er nyttige.” (Nils S.) 

Side 32 


Hva kan angst være et utrykk for? 

Hva angstproblemet består i er selvfølgelig 

forskjellig fra menneske til menneske, og det 

er den enkeltes jobb å finne ut av hva ”det 

egentlige problemet” består i. 

Sosialantropolog Frøydis Eidheim som gjennomførte 

en kvalitativ studie (forprosjekt) i 

Angstringen fikk følgende utsagn av 

mennesker med svært ulike angstsymptomer: 

”Jeg har alltid gjemt meg selv. 

Jeg har aldri vært meg selv. 

Jeg har ikke turt å vise meg frem. 

Jeg har ikke stått frem som den jeg er. 

Jeg har alltid hatt vanskelig for å si fra og være 

tydelig. 

Jeg har ikke fått plass. 

Jeg har alltid vanskelig for å si fra hva jeg egentlig 

mener og føler. 

Jeg har tilpasset meg alle andre. 

Jeg har skjult følelsene mine for andre. 

Jeg har vært flink til å spille mange roller, men har 

hatt veldig vanskelig for å være meg selv.” 

(Eidheim 2000; 23) 

Hvis en skulle finne en fellesnevner for alle 

disse utsagn, så kan en si at det beskriver 

vanskeligheter med å tørre å være seg selv 

og ivareta egne behov og grenser. Skam, 

skyldfølelser og manglende selvrespekt er 

med i kjølevannet av disse vanskeligheter. 

Sånn sett kan vi si at å bearbeide egen angst 

består i vågestykket å være seg selv. 

”Ja, nå vet jeg at det hjelper. Jeg opplever 

forundret at hver gang jeg våger å gi meg 

selv lov til å føle angst og skam og andre 

vonde følelser, så eksploderer de ikke, de 

smuldrer isteden bort til nokså normal størrelse. 

Det handler om at jeg aksepterer meg 

selv. På godt og vondt. Jeg er Lene og jeg er 

ikke perfekt, men jeg er meg.”(Lene) 

Selvhjelp 

Angstringen har utformet en definisjon av 

selvhjelp på bakgrunn av de erfaringer som 

vi har gjort: 

”Selvhjelp er å ta tak i egne muligheter, finne

fram til egne ressurser, ta ansvar for livet sitt 

og selv styre det i den retningen en ønsker. 

Selvhjelp er å sette i gang en prosess, fra 

passiv mottaker til aktiv deltaker i eget liv.” 

Betegnelsen passiv mottaker kan virke noe 

misvisende. På mange måter kan man være 

svært aktiv, men ”unnlater” å forholde seg 

til det som er det egentlige problemet. Selvhjelp 

er ingen oppskrift på snar kjøpt lykke, 

men en metode å håndtere på en sunn måte 

den indre og ytre virkeligheten i vårt liv. 

I Angstringen handler selvhjelp om å styrke 

seg selv i samspill med andre mennesker. 

En selvhjelpsgruppe er i så henseende et 

verksted der alle jobber med egen endring. 

Gjensidighet er et bærende prinsipp, og alle 

har likt ansvar for egen og gruppens arbeid. 

Respekt for hverandres virkeligheter gir 

unike muligheter for vekst i gruppa. 

Å jobbe med egen angst betyr å våge å være 

tilstede i øyeblikket. Selvhjelpsgruppen er i 

så måte en utmerket treningsarena. Det 

dreier seg om å forsøke å være tilstede i 

situasjonen og kjenne etter hvilke opplevelser 

(tanker, følelser, reaksjoner) den 

enkelte har, og ikke minst hvordan en forholder 

seg til det. Det gjelder å la det som 

rører seg i samspill med andre mennesker 

få slippe til. 

Lene beskriver endringsprosessen under 

overskriften ”Nå våger jeg å leve uten 

maske” 

”Å være tilstede, å øve på å være tilstede i 

samtalen i gruppa, i det som skjer, å våge å 

ta sjansen på at de andre ikke liker meg om 

jeg sier sånn eller sånn, å våge å ta sjansen 

på at de andre i gruppa liker meg for den jeg 

er. De ser meg jo. Uten maske. Meg. Jeg har 

lært å våge å være ærlig overfor meg selv. 

Folk spør meg: ”Men hvordan kan det ta bort 

angsten, det å være tilstede, det å våge å ha 

den følelsen jeg har, å være ærlig? Og jeg 

svarer så godt jeg kan og er sannelig ikke 

helt sikker selv. Men det kan det, det har 

gjort det. Det gjør det fortsatt. Det har tatt tid, 

men sakte har livet mitt forandret seg”. 


Del 2 : 

Mine selvhjelpserfaringer 

Helen Furu 

Jeg er kvinne, i begynnelsen av femtiårene 

og har så langt levd et liv med mange utfordringer 

– en av dem kan kalles angst. Det 

gir mening for meg å tenke og ytre at jeg har 

angst som et livsproblem og anvender selvhjelp 

som tilnærming til problemet, selv om 

jeg dermed prøver å avgrense og holde fast 

noe som hører hjemme i en større livsopplevelse 

– flytende og alltid i endring. Jeg 

opplever at min angst kommer til uttrykk på 

velkjent vis, gjerne gjennom pustevansker, 

svimmelhet, sterk uro, repeterende tanker 

med pessimistisk innhold og sosial tilbaketrekning. 

For meg er angst knyttet sammen med skam. 

Det tok mange år før jeg var i stand til å fortelle 

mine nærmeste at jeg har så mye angst 

at den sterkt preger mitt liv og min hverdag. 

Da jeg for noen år siden begynte i en selvhjelpsgruppe 

i Angstringen holdt jeg det 

lenge skjult for de fleste i mine omgivelser. Å 

tydeliggjøre min sårbarhet og min smerte 

gjennom å bruke ord som jeg har angst og 

jeg går i gruppe i Angstringen har vært en 

stor utfordring for meg. Jeg er opptatt av 

hvor den sterke skamfølelsen i forbindelse 

med disse problemene kommer fra? – den er 

neppe bare et personlig anliggende. 

I terapi har jeg opplevd en oversiktlig og 

relativt trygg en-til-en kontakt med et 

menneske som har som jobb å forholde seg 

til meg, mine personlige problemer og utfordringer. 

I selvhjelpsgruppen i Angstringen 

var jeg en av flere med problemer og vi 

hadde ingen leder som kunne tre fram som 

autoritet når ting ble særlig utfordrende. For 

meg, som i stor grad har forsøkt å unngå 

sosiale grupper – nettopp fordi de har 

vekket angst i meg – var det å bli med i en 

slik gruppe å gå et skritt videre, lenger inn i 

det som er vanskelig og truende. 

Side 33

Gjennom selvhjelpsarbeidet har jeg utviklet 

en større aksept for at livet er vanskelig og 

at angst er en naturlig menneskelig reaksjon 

som jeg må leve med. Ut fra mine erfaringer 

virker det som om angsten er et signal fra 

meg selv til meg selv om at noe er galt i mitt 

liv – at noe må tas tak i. Bak angsten kan 

jeg ofte skimte tilbakeholdte følelser og unnvikelse 

og utydelighet omkring egne behov 

og grenser. Jeg møter stadig opplevelsen av 

at jeg har gitt fra meg mye autoritet når det 

gjelder å definere hvem jeg er og hva slags 

liv som er bra for meg, og må jobbe hardt 

for å ta den tilbake. 

Etter noen år i selvhjelpsgruppe kjennes det 

som om jeg har gjort et godt stykke arbeid i 

forhold til min angst. Den er der fortsatt, 

men jeg har mer å møte den med – jeg har 

mye mer erfaring med at jeg selv har ressurser 

som jeg aktivt kan ta i bruk når 

angsten kommer. Jeg har en tydelig styrket 

opplevelse av at jeg er i stand til å leve et liv 

”med høy vanskelighetsgrad” – jeg kan 

”møte noe med noe”. Det er ikke (lenger) 

slik at jeg bare holder ut angsten til den 

avtar og jeg trenger i mye mindre grad å ty 

til midler eller handlinger (mat, alkohol, 

shopping osv.) som midlertidig døyver 

angsten. For meg personlig oppleves også 

antidepressiva som en vei utenom angst og 

smerte – uten at jeg på noen måte ønsker å 

generalisere ut fra dette. 

Å være i en selvhjelpsgruppe er for meg 

primært å trene meg på å bli tydeligere for 

meg selv og for andre. Jeg opplever dette 

som et møysommelig og smertefullt arbeid 

som gradvis gir gevinst. Det å kunne speile 

meg i og gjenkjenne meg i andre – når vi 

deler erfaringer og historier – er varmende 

og styrkende. Det har imidlertid vært vel så 

viktig for meg å få prøve ut det å være i konflikt 

og tåle negativ respons. Som så mange 

har jeg anstrengt meg for å bli likt av alle – 

og har dermed likt meg selv stadig dårligere. 

Jeg har i selvhjelpsgruppa blitt nødt til å 

vedstå meg og se nærmere på følelser og 

impulser jeg har avvist eller prøvd å skjule, 

Side 34 


som skam, forakt og aggresjon. Jeg har bruk 

for å være i en sosial sammenheng uten en 

gitt fordeling av autoritet, et sted der jeg er 

like viktig som de andre og de andre er like 

viktige som meg. En sosial enhet der hver 

og en blir utfordret til å ta ansvar for seg selv 

og for fellesskapet. Erfaringene fra denne 

treningen på å være meg selv – blant andre 

mennesker – tar jeg så med meg inn i andre 

sosiale sammenhenger. 

Når angsten kommer, så følger nesten automatisk 

en impuls til å stikke av – tanken er 

”jeg orker ikke ha det så vondt!” Men så har 

jeg altså, ikke minst i selvhjelpsarbeidet, gjort 

en rekke erfaringer som forteller noe annet. 

Jeg kan orke å ha det veldig vondt! – det er 

min smerte, jeg eier den og må forholde meg 

til den. Hva forteller den meg? Jeg kan tenke, 

selv om jeg har det vondt – og bruke 

tankene som et middel til å bli i smerten og 

utforske den. Jeg kan gjøre valg og jeg kan 

handle, også med angst. Gjentatte erfaringer 

med at angst går over og at alt endrer seg – 

alltid, gir styrke. Erkjennelsen av at jeg eier 

meg selv og at alt som er i meg er en del av 

det å være menneske, gir styrke. Det er også 

viktig for meg å bruke kroppen aktivt – ikke 

for å unnvike følelsene, men tvert i mot – 

fokusere på hva som skjer i kroppen og på 

hva jeg kan gjøre rent fysisk. Det å slippe til 

følelser og kroppslige reaksjoner og øve på 

å ha oppmerksomhet på det som skjer her 

og nå uten å evaluere det, er noe av det 

viktigste i min selvhjelpsprosess. 

Referanser : 

Falk, Hjalmar; Torp, Alf (Red.) (1994): Etymologisk ordbok over 

det norske og danske språk. Ords røtter og opprinnelig betydning. 

Bjørn Ringstrøms antikvariat. 

Eidheim, Frøydis: Selvhjelp i 

folkehelsearbeid. En forstudie i 

Angstringen. NIBR Notat 

2000:112 

Godager Vogt, E. Talseth S. & 

Repål, A. (2004): Angst. 

Stavanger: Stiftelsen Psykiatrisk 

Opplysning. 

Sitater fra Lene, Gunn Anita, 

Elisabeth og Nils S. (anonymisert 

navn) har vi tatt fra egne 

publikasjoner, for eksempel 

NerVen og konferanserapporter.

Elisabeth S. Jørgensen, 


Innledning 

En selvhjelpsgruppe i Angstringen 

er en gruppe uten 

leder. Denne måten å jobbe 

på gjør at selvhjelp kan gjennomføres 

best mulig. Men 

hva mener vi i Angstringen 

med selvhjelp? 

Å våge 

I Angstringen handler selvhjelp 

om å styrke seg selv i 

samspill med andre. Vi må 

ta tak i de kreftene og kunnskapen 

vi har med oss, men som vi ikke er 

bevisste på eller tror vi ikke har tilgang til. Å 

drive selvhjelp betyr at vi tar ansvar for 

livene våre, virkeliggjør våre egne 

muligheter og gjør egne valg for å styre livet 

i ønsket retning. Å drive selvhjelp i Angstringen 

går ut på å VÅGE. Ordet våge er et 

gjennomgangsord for det vi holder på med. 

Filosofen Kirkegaard sa at å våge er «å ta en 

sjanse, å miste fotfestet en stund. Å ikke ta 

sjansen er å miste seg selv.» Det handler om 

å våge å risikere noe for igjen å ta tilbake 

livet sitt, å våge å kjenne på endringen det 

gir og hvordan en forvalter det. 

Angstringens historie 

Da Angstringen startet opp for 23 år siden, 

het den «Bare angst-Oslo». Også på den tiden 

besto den av mennesker som ville gjøre noe 

med angsten sin. Bare angst-Oslo samlet folk 

gjennom en kontaktannonse i Dagbladet, slik 

at de kunne lage angstgrupper. 


Lederløse grupper – 

en mulighet til 

egenmobilisering * 

I motsetning til i dag hadde gruppene en 

leder. Dessuten hadde de kontakt med 

fagfolk for å få hjelp. Den gangen var selvhjelp 

et lite utviklet begrep i Norge, og 

gruppene visste ikke helt hvordan de skulle 

jobbe. Det var mye tilrettelegging - som å 

skaffe drosjesjåfører, frisører, advokater eller 

tannleger. 

Gruppene ble satt i gang utefra felles 

diagnose. De med sosial angst i én gruppe, 

de med trikkeangst i en annen. Dette ble det 

ingen endring av, og det ga liten vekst i selvhjelpssammenheng. 

Det måtte endringer til. 

Flat struktur 

Endring én ble lederløse grupper og flat 

struktur. Gruppene var tidligere delt ut fra 

ulike symptomer. Nå ble fokuset snudd til 

opplevelser. Det ble for eksempel ikke 

snakket så mye om den vonde magen eller 

Side 35

hodepinen lenger. Man våget i stedet å sette 

ord på hva som egentlig plaget en. Vi gikk 

fra å bekjempe til å bearbeide angsten. 

I 1992 ble det også utviklet en egen forståelse 

av angst og selvhjelp – noe vi gjerne 

kaller for Angstringens ideologi. Den er 

bygd på erfaringsbasert kunnskap og lyder 

som følger: Fra passiv mottager til aktiv 

deltager i eget liv. 

Med det menes at man ikke ligger på sofaen 

og venter på hjelp, men at man tar ansvar 

for eget liv. Du kan ikke gjøre noe med ditt 

eget problem før du tar tak i ditt eget liv. 

Igangsetting av grupper 

Vi var nå flere som begynte å sette i gang 

grupper. Jeg var én av 

igangsetterne. Vi hadde 

selv erfaring med 

angst, og hadde gått 

eller gikk fortsatt i 

grupper. Vi ønsket å 

komme videre i vår 

egen selvhjelpsprosess. 

Vi er gjerne to stykker 

som er til stede på de 

4-5 første møtene. Det 

eneste jeg kan bidra 

med er meg selv og 

min erfaring av angst 

og selvhjelp i Angstringen. 

Jeg kan foreslå 

én vei å gå, ut fra 

Angstringens erfaring 

med prøving og undring. 

Så kan de nye deltagerne velge. Velge å 

ta fatt på sin egen selvhjelpsprosess, samtidig 

som jeg ivaretar min. 

Dette valget er viktig. Jeg som igangsetter 

kan ikke velge for noen. Enhver deltager 

skal selv velge om de vil starte og gripe fatt 

i den muligheten det ligger i å begynne sin 

egen selvhjelpsprosess. 

Som igangsetter er det viktig å gjøre seg selv 

mer og mer overflødig, slik at det ikke opp- 

Side 36 


står et avhengighetsforhold fra gruppa til 

igangsetteren. En igangsetters oppgave er 

også å informere om Angstringens rammer 

og prinsipper. 

I igangsetterfasen kjennes det av og til som 

at gruppa opplever meg som en leder. Da 

snakker jeg om det og hva det gjør med 

meg. Det skaper uro i meg. Jeg er der på lik 

linje med de andre, men har bare lengre erfaring 

med Angstringens selvhjelpsideologi. 

Deres erfaringer er også viktige for meg og 

min prosess. Det er ofte som igangsetter jeg 

har fått de største aha-opplevelsene for hva 

selvhjelp kan være. 

Min egen selvhjelpsprosess 

Jeg begynte selv i en selvhjelpsgruppe i 

Elisabeth i Hjemmet juni 2009 

1991. Min gruppe var den første såkalte ungdomsgruppa, 

og jeg var eldst. 

Vi hadde med oss to igangsettere. Hva de sa 

den gangen, gikk rett igjennom det ene øret 

og ut igjen. Jeg hadde evig nok med å være 

der. 

Sånn er det for mange av oss som begynner 

i en selvhjelpsgruppe. Det koster å ta tak i 

livet og erkjenne eget problem. Jeg er en av 

de som prater hele tiden. Det var så godt for

meg og endelig få fortelle. Så det jeg husker 

av oppstartsfasen, var at den ene igangsetteren 

på det første møtet stoppet meg 

midt i praten og sa: «Tror du at noen andre 

kan få si noe også?». Det var leit og flaut. 

Kanskje dette ikke var noe for meg? 

Men jeg fortsatte. Vi undret oss mye i gruppa 

på den tiden. Vi vil gjerne at andre skal ta 

bort ubehaget for oss. Jeg hadde som mål 

da jeg kom dit at de andre i Angstringen 

skulle gjøre meg frisk, og det fort. Men det 

var ingen som kunne svare oss på hvordan 

vi skulle gjøre dette. Vi hadde ikke meldt oss 

på et tre ukers kurs og vips er du bra. Nei, 

dette var en mulighet for meg til å bli kjent 

med meg selv og mitt eget problem. Der jeg 

selv måtte våge å gå veien. 

Vi snakket ikke om her og nå på den tiden. 

Men vi fant en måte å holde det gående på. 

Vi startet alle møtene med en runde 

på hvordan vi hadde det og hatt siden sist. 

Vi åpnet oss og ble trygge på hverandre. Vi 

snakket om alt vi ikke våget å snakke med 

andre om. Det ble mye smerte og tårer. 

Vi oppnådde alle en viss endring. For meg 

ble det en viktig måte å være sammen 

på. Det ble en veldig sammensveiset og sosial 

gruppe. Vi arrangerte karneval og hadde 

egen kampsang. «For mot angsten skal vi 

slåss så lenge det går blod igjennom oss». 

Vi var vel et eksempel på hvordan ting ikke 

skulle gjøres, men likevel fikk vi en endring, 

og Angstringen en ny erfaring. 

I ettertid kan jeg se at gruppeprosessen var 

veldig verdifull for meg. Fordi ingen ledet 

veien, ble jeg tvunget til å kjenne etter 

hvordan jeg virkelig hadde det med meg 

selv. Jeg våget å begynne å være meg. Det 

ble mange erkjennelser overfor meg selv, 

når jeg sluttet å skyve mine egne tanker og 

problemer over på andre. Det var jo jeg som 

tenkte tankene og jeg som eide problemet. 

Jeg våget å kjenne på misunnelsen og 

fremgangen for de andre i gruppa. Den 

verste erkjennelsen var da jeg gikk rundt og 


ikke likte noen, verken i gruppa eller andre 

steder. «Da må det jo være meg det er noe 

galt med», tenkte jeg. For en går jo ikke 

rundt og ikke liker noen. 

Det var da jeg skjønte at det var meg selv 

jeg ikke likte, og at mye av det jeg mislikte 

med meg selv, så jeg igjen hos andre. Det 

var smertefullt. Jeg var kommet dit hvor det 

ikke lenger handlet om hvordan jeg hadde 

det, men hvordan jeg tok det. 

Deltakernes roller 

Som eldst i gruppa tok jeg raskt 

mammarollen. Jeg tok vare på alle. For det 

er det vi gjør - vi tar alle med oss rollene vi 

har i livet utenfor inn i gruppa. 

Det er alltid en som vil lede. En som prater 

for mye. En som venter på å bli ledet. Den 

tause. Vaktmesteren som ordner og fikser. 

Den som kjører alle som ikke kan komme til 

gruppemøtene selv. Og selvfølgelig er det en 

pappa der. Under igangsetterfasen snakker 

vi om roller og hva det gjør med oss. 

Den eneste jeg skal og kan provosere i 

gruppa er meg selv. Provosere meg seg til 

blant annet å våge å snu på den rollen jeg 

har, og kjenne etter hva det gjør med meg. 

Erfaringsbasert kunnskap 

Fra jeg startet i gruppe, har Angstringene 

samlet mye kunnskap gjennom mange års 

prøving og feiling. Vi har gått tilbake til tidligere 

erfaringer for å prøve det igjen. For så 

å gå bort fra det igjen. 

Noe av det vi ikke har endret på, er at vi fortsatt 

har lederløse grupper. Erfaringene vi 

har undret oss fram til, og endringene som 

startet for 23 år siden, har resultert i ideologien 

vi har i dag. Forskjellen er at vi har 

vi satt ord på erfaringene. Som HER OG NÅ 

- det eneste selvhjelpsverktøyet vi har. 

«Her og nå» 

«Hva er her og nå?» og «hvordan skal vi få til 

det?», er spørsmål vi ofte får. 

Side 37

Det spiller ingen rolle hva jeg snakker om i 

gruppa, så lenge jeg våger å være til stede 

og være ærlig mot meg selv. Jeg kjenner 

etter hva som skjer med meg og hvordan jeg 

forvalter det jeg opplever. Dessuten må 

jeg snakke ut fra meg selv. Ikke komme 

med påstander som: «Du er sånn…». Men si 

heller «jeg opplever at…» eller «jeg føler 

at…». Hvis jeg for eksempel vil si fra at jeg 

syns at en prater for mye, må jeg forklare 

hva det gjør med meg. Da har jeg gjort noe 

utefra meg selv, som gjør at jeg kjenner 

på sårbarheten. Den gir meg igjen en opplevelse 

av her og nå. 

Begrensning i deltakere 

Vi har erfart at det må være noen begrensninger 

for å delta i en lederløs selvhjelpsgruppe 

i Angstringen. 

Vi er ikke fagfolk. Vi kan derfor dårlig 

håndtere reaksjoner som måtte oppstå i en 

gruppe med mennesker med såkalte 

”tyngre” diagnoser. Dette er også for 

å ivareta den enkelte. Vedkommende vil 

heller ikke føle seg hjemme i en sånn type 

gruppe. 

Dette gjelder personer med: 

- Rusproblematikk. Først må man bli ferdig 

med rusen, så kan man ta tak i det egentlige 

problemet - gjerne i en selvhjelpsgruppe 

i Angstringen. 

- Schizofreni 

- Manisk depressiv, eller bipolar lidelse som 

det heter nå. 

- Personer som er kronisk psykotiske. 

Noen av disse diagnosene vil alltid befinne 

seg i en gråsone. Så er vi usikre, ber vi vedkommende 

om å ta kontakt med behandler. 

Vi kan ikke bedømme dette eller leke 

hobbypsykologer. 

Vi forholder oss ikke til piller, men sier at du 

skal kunne møte klar til gruppemøtene. En 

krykke på veien er akseptert. 

Selvhjelpsgruppas levetid er ikke bestemt på 

forhånd. Man deltar så lenge man har behov 

for det. Noe bruker lang, andre kortere tid. 

Så lenge man er i bevegelse og opplever 

Side 38 


endringer, er deltagelsen verdifull. Dette 

gjelder også den som er igangsetter. 

Regler og rammer 

Gruppedeltagerne har noen få, viktige 

regler: 

1. Gruppedeltakerne har taushetsplikt. Den 

er ikke juridisk, men moralsk. Så den veier 

tungt. Man skal for eksempel ikke vise 

bilder av eller nevne navn på medlemmer 

av gruppa for andre. 

2. Gruppedeltakerne har meldeplikt. Man 

må selv melde fra til den som skal ha 

gruppemøte om man ikke kommer. Skal 

man slutte i gruppa, må man også melde 

fra om dette til gruppa. Det er viktig overfor 

resten av gruppa, fordi det kan skape 

uro i gruppa dersom man ikke melder fra. 

Man kan bli nødt til å bruke mye krefter 

og ressurser på å snakke om hvorfor vedkommende 

ikke er der og hvorfor vedkommende 

sluttet. Det er fort gjort 

å tenke: «har jeg sagt eller gjort noe galt?». 

3. Vi oppfordrer at man ikke tar med meg 

gruppemøta hjem og ”diskuterer videre 

med hodeputa si” om det er noe jeg ville 

sagt før jeg gikk hjem. Vi vet også at noe 

må kanskje modnes og tenkes igjennom før 

jeg klarer å snakke om det til gruppa. Men 

at jeg kan ta det opp neste gang eller ved 

en senere anledning. Jeg vil likevel 

oppnå følelsen av her og nå når jeg snakker 

om det og har gjort noe utifra meg selv. 

4. Gruppa er et arbeidsfelleskap. Derfor må 

man informere gruppene dersom man 

møtes privat utenfor gruppemøtene. Da 

skal det ikke snakkes om ting som har 

med selvhjelpsgruppa å gjøre. 

5. Vi tar ikke to venner eller slektninger i 

samme gruppe. 

Mulige problemer 

Det kan skape store konsekvenser for gruppa 

dersom man tar med seg en underliggende 

konflikt ut av gruppa og diskuterer den med 

noen av de andre gruppedeltagerne. Resultatet 

kan bli at gruppa splittes, og til og 

med at at noen slutter, dersom konflikten 

ikke kommer opp på bordet.

Det er lett å bli en ”kosegruppe” som 

snakker om strikkeoppskrifter dersom ingen 

våger å ta tak. Vi er alle redde for å såre og 

ikke bli likt. Derfor er det viktig å spørre seg 

selv og gruppa om hvorfor er vi her. Av og 

til må jeg kanskje gi noen opplevelsen - ved 

for eksempel å si nei og sette en grense for 

meg selv - av å bli såret for at jeg selv skal 

komme meg videre i min prosess. 

Konkurranser om hvem som har det verst 

eller hvilken angsttype er verre enn den 

andre er ikke fruktbare. Det er fort gjort å 

forbli i en offerrolle. Dessuten blir det respektløs 

overfor andres opplevelser. Alle har 

det ille nok! Det er derfor en deltar i en 

gruppe – en ønsker å komme seg videre 

med det som er vanskelig for en selv. 

Det er smertefullt og det koster å risikere. 

Angsten kan fort bli en sovepute og en livsløgn 

for en selv. Det er stor forskjell mellom 

å si til seg selv at: «jeg kan ikke, for jeg har 

angst», og å si til seg selv at «til tross for at jeg 

har angst, så kan jeg». 

Selv om angsten er vond, så vet man hva en 

har. Jeg kunne jo risikere å få det litt godt 

også. Men det kan jo være farlig, for hvor 

lenge varer det? Da er det lettere for meg å 

forholde meg til angstfølelsen og det vonde. 

For det kjenner jeg jo. 

Min erfaring er at du ikke kan stå på utsiden 

av tunnelen og tro at du skal se lyset. Du må 

våge å gå inn og gjennom den. Der inne er 

det mørkt og smertefullt å gå, men du er på 

vei ut. 

Dette kan jeg prøve å ta ansvar for i gruppa 

mi. Det koster å være sin egen leder. For det 

er det jeg er i en lederløs selvhjelpsgruppe. 

Vi er alle våre egne ledere. Derfor er ingen 

gruppe mer ledet enn en lederløs gruppe. 

Jeg er dermed selv ansvarlig for å tydeliggjøre 

mine egne behov, og jeg kan ikke forvente 

at andre skal være tankelesere. 


Alene sammen med andre kan jeg 

mobilisere egenkraften. Det handler om 

å erkjenne sitt eget problem og bli kjent med 

sine egne følelser. 

Samfunnet trenger aktive deltakere 

Jeg er ikke noen uvanlig deltager i en lederløs 

selvhjelpsgruppe i Angstringen. Vi er alle 

mennesker med angst som eneste felles 

problem, men med ulike symptomer. Veien 

frem er den samme, bare med ulike stoppesteder 

og stier. 

Å sette inn en leder i en slik gruppe vil gjøre 

gruppa tilbakelent og hindre folk i å ta ansvar 

for sitt eget problem. 

Gjennom våre lederløse grupper har vi opplevd 

mange deltakere som har mobilisert 

egne krefter, tatt tak i eget liv og gjort noe 

med sitt eget problem. 

Man går fra opplevelsen av å være syk til 

å bruke angsten som et sunnhetstegn til å 

bearbeide sitt egentlige problem. Man er 

blitt en aktiv deltager i sitt eget liv. Man har 

da alle forutsetninger for å delta aktivt på 

forskjellige samfunnsplan, utefra prosessene 

man har gått igjennom i det identitetsverkstedet 

en lederløs gruppe i Angstringen er. 

Man har alle forutsetninger for å utvikle en 

egenomsorg og bruke konflikter som måtte 

oppstå til vekst og fremgang. 

Jeg mener og tror at samfunnet har bruk for 

og nytte av våre lederløse grupper i Angstringen. 

Samfunnet trenger aktive deltagere. 

Jeg mener også at et hvert menneske, uavhengig 

av et angstproblem, har utbytte av å 

gå i en slik lederløs selvhjelpsgruppe. Verdien 

det er å bli kjent med seg selv er nyttig 

for alle i det krevende samfunnet vi lever i. 

Det vil spare samfunnet for store omkostninger, 

samt at mange verdifulle menneskelige 

ressurser vil bli tilgjengelige for flere. 

Individstyrking er samfunnsstyrking! 

*) Innlegg holdt på seminar «Fra sykt til sunt». 18. november 09. 

Side 39

Nygaardsgaten 3, 1606 Fredrikstad, Telefon 22 22 35 30 

e-mail: post@angstringen.no 

www.angstringen.no

NerVen 2009/2010 Nr 1 (PDF) - Angstringen Norge

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?