NerVen 2009/2010 Nr 1 (PDF) - Angstringen Norge

få lov til å føle det jeg faktisk føler, merker
jeg at jeg stammer mindre igjen. Jeg våger å
ta meg selv på alvor igjen. Og jeg klarer å
konsentrere meg igjen – blant annet ved å
skrive dette innlegget til NerVen.
For når jeg nå våger å kjenne etter vet jeg
det jo: Jeg har ikke stoppet opp og lyttet til
meg selv det siste året. Jeg har lukket bort
vonde tanker, skyflet dem unna, ned og
vekk og fortalt meg selv at jeg kan ikke
gjøre noe med at livet akkurat nå krever mer
av meg enn jeg egentlig klarer å gi. Jeg må
bare holde ut og gjøre så godt jeg kan.
Jeg ser det nå, mens jeg skriver ned dette:
Jeg har tatt meg sammen istedenfor å ta meg
selv på alvor.
Jeg tror stammingen kom tilbake til meg
som et varsel fra meg selv til meg selv på
samme måte som angst gjør, som et signal til
meg selv om at jeg måtte stoppe opp, lytte
til meg selv og ta meg selv og mine egne
behov på alvor. Jeg hadde nektet å lytte til at
jeg fikk mer angst og uro, jeg hadde nektet
Jeg visste kun èn ting, visste det godt:
Du kunne fjerne min angst.
Om du bare skjønte, om du bare så.
Ja, det ville fjerne min angst.
Om du bare tok på deg skammen, all skyld,
om du kunne se hvem jeg var.
Jeg visste kun èn ting, visste det godt,
Å våge min angst
at du kunne hindret min angst.
Forundret så jeg meg selv og mitt liv
Jeg våget å se på min angst
1 En versjon av teksten «Angst og ærlighet» sto i NerVen nr 1-04
2 En versjon av teksten «Å ikke ha angst for angsten lenger» sto i NerVen 2-04
3 Teksten «Får jeg angst når jeg lyver» sto i NerVen 2-04
4 Teksten «Et signal om å stoppe opp og lytte til meg selv» sto i I NerVen nr 1-08
Side 24
NerVen 2009/2010, nr. 1
Lene
å lytte til at jeg begynte å bli deprimert.
Stammingen min tvang meg til å lytte til meg
selv. Jeg våger å lytte bedre til meg selv igjen
nå, jeg prøver å ta meg selv mer på alvor
igjen. Jeg klarer å si nei til oppgaver som
føles for store for meg. Og jeg klarer å be
om hjelp. Det minner meg på noen kloke
ord jeg har lært i Angstringen: Selvhjelp kan
være å sette seg selv i stand til å be om
hjelp.
Noen ganger lurer jeg på hvorfor jeg gidder å
bruke så mye tid og energi på frivillig arbeid
i Angstringen. Men så skjer sånt som dette, at
jeg gjennom det å være igangsetter lærer enda
noe nytt om meg selv, utvikler meg videre
som menneske og våger enda mer i livet mitt.
Og da vet jeg at det er verdt det.
Jeg skrev et dikt for noen år siden og en tidligere
utgave av diktet har stått i NerVen. Jeg
pleier å lese opp dette diktet når jeg holder
foredrag om angst, selvhjelp og angstringen.
Jeg har forandret diktet etter hvert som jeg
har utviklet meg, nå er det sånn:
Jeg strittet imot, men sannheten er:
Du kan ikke fjerne min angst,
Det er jeg som må lære å leve med meg,
det er jeg som må se hvem jeg er.
Jeg våger å leve nå, leve mitt liv
For nå tør jeg våge min angst.