NerVen 2009/2010 Nr 1 (PDF) - Angstringen Norge

More documents

Recommendations

Info

veldig ofte sterkt frem i sosiale situasjoner. Å skulle si noe på for eksempel et møte kunne jeg ikke gjøre uten store anstrengelser og mye gruing. Jeg avsto derfor stort sett fra det. Da jeg en gang hadde bestemt meg for at angsten ikke skulle være noen hindring her, var jeg nødt til å kaste meg ut i det. Siden jeg gjorde det med åpne øyne og av egen vilje hadde jeg nå fått en ny holdning til det jeg gjorde. Skulle jeg si noe på et åpent møte om angst, gjorde jeg det for egen skyld, ikke fordi noen ville at jeg skulle gjøre det. Dermed fikk jeg mulighet til å møte virkeligheten på en annen måte enn før. Jeg lot meg observere både egne følelser og andres reaksjoner. Om noen lo av at jeg stammet eller snublet i ordene, så fikk det være deres egen sak. Jeg gjorde meg ikke til noe dårligere menneske av det. Det viste seg at det ikke var så farlig som jeg hadde trodd, fordi jeg hadde tillit til at jeg ville klare dette godt nok. Tillit Og dermed er tillit presentert som et grunnleggende byggelement i livet. Men tillit må man i mange tilfeller velge å ha, og den er positivt virksom bare dersom den er fundert i et grunnleggende ønske om trygghet og tilstedeværelse i livet. Jeg har ofte vært plaget av tvangstanker og tvangshandlinger. Men jeg har ikke vært veldig plaget av det. Men å låse dører har vært noe jeg har styrt veldig med til tider. Hvor mange ganger har jeg ikke måttet gå tilbake og sjekke om døren virkelig er låst? Stadig overprøving om jeg hadde låst døren kunne være ganske plagsom. Men jeg vet nå at når jeg klarer å være tilstede i handlingen i det jeg låser døren, så har jeg tillit til at jeg faktisk har gjort det og ikke tviler og må gå tilbake og sjekke om det er sant. Overgangen fra å være en innbitt tviler til å både ha tvil og tillit har ikke bare vært lett. For jeg har vært nødt til å erstatte tvilen med tillit der jeg mente at tvilen ikke var godt nok fundert. Når jeg har vært i tvil om at døren var låst har jeg oversett tvilen og valgt tillit. Noen ganger har jeg sovet ganske dårlig på grunn av det. Har jeg Side 12 NerVen 2009/2010, nr. 1 virkelig låst? Kan det komme noen inn? Og så videre. Etter hvert har tilliten fått overtaket, og jeg har kommet meg vekk fra tvangshandlingen. Her må jeg med en gang tilføye at angst ikke er noe man bare kan trene seg bort fra. Angsten har jo ikke bare med om jeg har låst døren eller ikke, men også om jeg tåler å gå vekk fra en ulåst dør. Hvis den er ulåst, tåler jeg eventuelle resultater av det? På samme måte som det å trene seg til å snakke i offentlige forsamlinger ikke er å trene seg på å klare å snakke i forsamlinger, men mer er å trene seg på å takle resultatene av det. Det vil si, at jeg tåler å vise meg sårbar i visse situasjoner, eller enda bedre å klare å fjerne meg fra det å være sårbar i situasjonen uten at det går på bekostning av tilstedeværelsen. Som et eksempel: ved å stå for sine holdninger, tale dem ut og være villig til å ta i mot kritikk for det som man mener. Men også å kunne innse uten sjenanse at jeg har tatt feil. I det hele tatt å være åpen for andre og meg selv på en gang. Og å være villig til å være med på de forandringer jeg ser er de riktige. Å være med på forandringer er ikke mulig å gjennomføre uten at man har tillit til at det er riktig å gjøre det. Denne tilliten kan enten legges til seg selv eller en annen person eller til et resultat. Som da jeg endelig tok kontakt med Angstringen for første gang for 10 år siden. Å gå inn i den prosessen jeg gjorde ville være ganske tullete hvis jeg ikke hadde hatt tillit til at Angstringens ideologi var noe for meg og at jeg ville få et bedre liv ved å være med i en Angstgruppe. Ved å velge å gi tillit til å være med på de forandringene som dette innebar for meg, ble jeg som et resultat av min deltakelse i angstgruppen nødt til å se på hva jeg var redd for. Hvor var det at angstfølelsene kom? Hvor var det jeg egentlig var sårbar? Hva kunne jeg gjøre for å bli trygg nok? Hvor måtte jeg bruke tilliten for å bygge opp tryggheten? Etter at jeg gikk i disse sidene ved livet mitt, har jeg fått et så uendelig mye bedre liv.
Ved Lene L. Jackson, Angstringen Fredrikstad NerVen 2009/2010, nr. 1 Fra å være offer til å våge å være meg – Perspektiver på egen selvhjelpsprosess Jeg begynte i Angstringen Fredrikstad i 2000 og gikk i gruppe i fire og et halvt år, etterpå har jeg vært med som frivillig, jeg har informert om Angstringen og jeg har vært igangsetter i mange grupper. Angsten driver meg ikke lenger inn i en krok i huset der ingen kan se meg gjennom vinduene, den holder meg ikke lenger fast med sammenknytte armer i fosterstilling. Og jeg tar ikke lenger piller eller alkohol for å rømme fra angsten eller tvinge fram latter. Jeg klarer å kjenne etter nå, være aktivt tilstede i livet mitt. Og det er vondt, men det er nå, det er livet mitt, det er virkeligheten. Jeg ble spurt om jeg kunne tråkle sammen tekster jeg har skrevet til tidligere nummer av NerVen. Når jeg leser igjennom hva jeg har skrevet og tenkt, ser jeg at jeg hele tiden utvikler meg videre, jeg tenker nye tanker og jeg våger å se med nye øyne på gamle tanker. Jeg har skrevet tekster om mine erfaringer med å bruke selvhjelp, om angst og ærlighet, dikt om å være her og nå, tekster om å ikke ha angst for angsten lenger, og om at jeg undrer meg over om jeg får angst når jeg lyver. Jeg har skrevet om angst som et signal om å stoppe opp og lytte til meg selv, om angst og skam og et dikt om den veien jeg har gått fra å være offer til å våge å være meg: Å våge min angst. Jeg begynner med teksten til et foredrag jeg skrev i 2003. Jeg hadde sagt ja til å holde foredrag på et åpent informasjonsmøte i Fredrikstad, gruet meg og hadde derfor stort behov for full kontroll over hva jeg skulle si, så jeg jobbet så mye med teksten at den etterpå kom på trykk i boka «Angst», utgitt av Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning: Lene L. Jacksen Mine erfaringer med å bruke selvhjelp Før jeg ble med i angstringen trodde jeg den eneste måten å bli kvitt angsten min var å slåss mot angsten og øve på alt jeg var redd for: Kjøre bil, ta bussen, gå i butikker, snakke med mennesker, gå på foreldremøter osv. Og jeg var flink. Jeg trodde at selvhjelp var å fortelle meg selv at jeg er glad i meg selv, å øve på å synes godt om meg selv, å øve på å like meg selv, den moderne hjelp-deg-selv til et bedre livgreia. Jeg tror ikke det lenger, jeg tror det er omvendt. At selvhjelp er å våge å kjenne etter hva jeg føler, å la meg selv få lov til å føle det jeg faktisk føler. Ærlighet overfor meg selv. Her og nå. Å våge å kjenne på den såre følelsen som sitter som en klump i brystet, å våge å være i angsten, å undre meg over om jeg kan tenke annerledes enn jeg alltid har tenkt. Og jeg opplever at angsten slipper taket når jeg klarer å bruke selvhjelp. Side 13
Page 1 and 2: NR. 1 DESEMBER 2009/ JANUAR 2010
Page 3 and 4: NerVen - Angstringen Norges deltake
Page 5 and 6: periode bak fasaden som suksessrik
Page 7 and 8: NerVen 2009/2010, nr. 1 Om å være
Page 9 and 10: som til kvinner. I dette har jeg ha
Page 11: tillit er vesentlig for å ha et no
Page 15 and 16: Glommastien. ro og fred. Hva ønske
Page 17 and 18: Og når jeg nå våget å se på de
Page 19 and 20: Jeg følte jeg burde gå på det å
Page 21 and 22: etterpå, men jeg hadde ikke noen s
Page 23 and 24: Et signal om å stoppe opp og lytte
Page 25 and 26: Alene - Sammen kan jeg kjenne kjær
Page 27 and 28: legen, psykologen, biblioteket, kaf
Page 29 and 30: Fredrikstad, 30. juni 2009 Kjære h
Page 31 and 32: Angst er tydeligvis et gammelt ord
Page 33 and 34: fram til egne ressurser, ta ansvar
Page 35 and 36: Elisabeth S. Jørgensen, Angstringe
Page 37 and 38: meg og endelig få fortelle. Så de
Page 39 and 40: Det er lett å bli en ”kosegruppe

NerVen 2009/2010 Nr 1 (PDF) - Angstringen Norge

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?