NerVen 2009/2010 Nr 1 (PDF) - Angstringen Norge

More documents

Recommendations

Info

velge. Så, hva ville jeg? Hva hadde jeg egentlig mest lyst til? Jeg bestemte meg. Jeg hadde mest lyst på hageturen. Jeg hadde barnslig, veldig lyst til å se det hageanlegget. Jeg har alltid hatt lyst til å dra og se på hager og aldri våget. Jeg liker hage, det er hobbyen min. Og det er faktisk viktig for meg å ha venner, å pleie vennskapet med venninnen min. Jeg liker å være sammen med henne. Jeg var ærlig overfor meg selv. Å velge innebar å sette meg i en situasjon der jeg ikke hadde kontroll, det innebar at jeg måtte si fra om at jeg ikke kom på det åpne møte i psykiatrien. Jeg våget. Jeg sa det som det var til en i kogruppa og til lederen for frivillighetssentralen, jeg sa at det er hagetur samtidig og at jeg har mer lyst til å dra på den sammen med venninnen min. Jeg tok sjansen på å ikke bli likt av de i ko-gruppa, av lederen i frivillighetssentralen. Jeg følte selv det var en svært ubehagelig sjanse å ta, men jeg tok den sjansen og var ærlig. Og jeg ble møtt med et enkelt og greit ”OK”. Det var jeg selv som hadde latt det gjøre noe med meg; som hadde latt angsten for å bli mislikt vokse seg så stor at problemet virket uløselig. Hageturen var utrolig deilig Fraværet av angst. Jeg merket fraværet av angst mens jeg satt i bilen med venninnen min, mens vi ble fraktet over i båt til øya der hagen lå, mens vi gikk rundt og sa Wow! for hvert bed, mens jeg kom i prat med mennesker jeg aldri før har møtt, men kanskje kommer til å møte igjen. Fraværet av angst og tilstedeværelsen av nysjerrighet på nye mennesker, følelsen av samhørighet, følelse av at jeg hørte til sammen med de andre hageinteresserte. Fraværet av alt som har med angst å gjøre. Side 20 NerVen 2009/2010, nr. 1 Deilig. Herlig. Frihet Men etterpå, da jeg kom hjem kom den gamle velkjente angeren: Sa jeg noe dumt, hva synes de om meg? Men jeg lot det ikke ta rotta på meg, isteden tok jeg kontakt med venninnen min og sa hvordan jeg følte det og i den samtalen forsvant resten av angregrublingen etter turen. Jeg sitter igjen med en god følelse nå. Jeg valgte rett; jeg valgte å være ærlig overfor meg selv. Et panikkanfall i et prøverom ble en god og sterk opplevelse: Å ikke ha angst for angsten lenger 2 Det å gå i angstringen satte i gang en prosess og etter hvert så jeg det; jeg så at mye av angsten min handlet om å unngå enhver situasjon der jeg muligens kunne få angst. Og fortsatt kan angsten hogge til, den gjorde det for noen uker siden. Jeg var på et kjøpesenter, i en klesbutikk, skulle finne en ny kjole, gikk på prøverommet, fikk nesten på meg kjolen, så satt den fast. Jeg fikk totalt panikk. Det eneste jeg klarte å tenke var at jeg satt fast, at jeg ikke kunne komme løs. Og jo mer jeg svettet og sloss for å komme ut av kjolen igjen, jo større føltes det som om kroppen ble, den este opp inne i kjolen, rød og svett, jeg satt mer og mer fast. Hemningsløst åpnet jeg døra ut fra prøverommet og ropte etter om noen kunne hjelpe meg, en dame sto ved stativene og kikket bare så vidt på meg, jeg ropte etter betjeningen, men ingen kom. Hver nerve i kroppen visste bare en eneste ting: Jeg var fanget, satt fast, kunne ikke komme løs. Jeg ville vekk, rømme, komme fri fra kjolen, tenkte: En saks, jeg skulle hatt en saks, jeg ville klippe opp kjolen og betale for den
etterpå, men jeg hadde ikke noen saks. Jeg prøvde å rive i stykker kjolen, men var ikke sterk nok. Jeg tenkte på muligheten av å kle på meg utenpå kjolen, betale for den, komme hjem for å kunne klippe den av meg der, men panikken ble bare forsterket av tanken på å måtte beholde kjolen på meg. Så stoppet jeg meg selv, så meg selv i speilet inne i prøverommet og tenkte: Jeg har ingen saks, jeg får ikke hjelp av betjeningen, Pust rolig!. Inn, ut, inn ut, inn ut!. Og jeg klarte å tenke: Selvhjelp, jeg må bruke selvhjelp. - Tenk! - Hva føler jeg akkurat nå? - Jeg har panikk. - Hvorfor har jeg panikk? Jeg har panikk fordi jeg sitter fast - og det er ingen skam og slett ikke rart at jeg får angst når jeg sitter fast. Da jeg tenkte den tanken, klarte jeg å roe meg helt ned, fikk lirket den ene skulderen forsiktig løs, armen ble fri og kjolen gikk greit av igjen. Etterpå, mens jeg gikk videre på kjøpesenteret forundret jeg meg over at jeg ikke hadde brydd meg om hun som sto utenfor ved stativene og jeg forundret meg over at angsten forsvant så fort igjen og jeg forundret meg over hvorfor jeg hadde fått en sånn veldig angst. Og jeg visste at det handlet om det å sitte fast. Det var ikke irrasjonelt, det hadde ikke noe å gjøre med prøverom eller akkurat den klesbutikken eller kjoler. Det var bare det at jeg opplevde å være fanget. Altså: Et panikkanfall med klar sammenheng med det som skjedde. Jeg var fanget, kunne ikke kontrollere situasjonen og derfor fikk jeg panikk, så enkelt var det. Det fantastiske og fine og herlige med denne fæle opplevelsen er at angsten var bare der og da mens det sto på. Den satt NerVen 2009/2010, nr. 1 Kjolen. ikke igjen i meg etterpå. Jeg var i den samme klesbutikken igjen bare noen dager senere, husket det som hadde skjedd og oppdaget forundret at angsten ikke kom tilbake. Og jeg vet med meg selv at før ville dette endt slik: Jeg ville ha gått rundt og skammet meg i mange, mange år, tenkt på damen som sto ved stativene, vært redd for å møte henne igjen og grublet over hva hun tenkte om meg. Jeg ville fått angst bare ved tanken på akkurat den butikken, sluttet å handle på det kjøpesenteret, muligens på alle kjøpesentre. Jeg ville ha sluttet å bruke prøverom, fått angst bare ved tanken på å gå inn i et prøverom. Opplevelsen i prøverommet ville vært en forsterkning av den angsten jeg levde med i så mange år, en bekreftelse av den. Den ville forsterket angsten for angsten. Men, underlig nok, sånn er ikke livet mitt lenger. Ja, jeg er visst kvitt angsten for angsten. Det føles nesten som om jeg har bestått eksamen. Side 21
Page 1 and 2: NR. 1 DESEMBER 2009/ JANUAR 2010
Page 3 and 4: NerVen - Angstringen Norges deltake
Page 5 and 6: periode bak fasaden som suksessrik
Page 7 and 8: NerVen 2009/2010, nr. 1 Om å være
Page 9 and 10: som til kvinner. I dette har jeg ha
Page 11 and 12: tillit er vesentlig for å ha et no
Page 13 and 14: Ved Lene L. Jackson, Angstringen Fr
Page 15 and 16: Glommastien. ro og fred. Hva ønske
Page 17 and 18: Og når jeg nå våget å se på de
Page 19: Jeg følte jeg burde gå på det å
Page 23 and 24: Et signal om å stoppe opp og lytte
Page 25 and 26: Alene - Sammen kan jeg kjenne kjær
Page 27 and 28: legen, psykologen, biblioteket, kaf
Page 29 and 30: Fredrikstad, 30. juni 2009 Kjære h
Page 31 and 32: Angst er tydeligvis et gammelt ord
Page 33 and 34: fram til egne ressurser, ta ansvar
Page 35 and 36: Elisabeth S. Jørgensen, Angstringe
Page 37 and 38: meg og endelig få fortelle. Så de
Page 39 and 40: Det er lett å bli en ”kosegruppe

NerVen 2009/2010 Nr 1 (PDF) - Angstringen Norge

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?