NerVen 2009/2010 Nr 1 (PDF) - Angstringen Norge

More documents

Recommendations

Info

Av Øivind, Angstringen Oslo Side 8 NerVen 2009/2010, nr. 1 Forelskelse i gruppen Jeg hadde gått i terapi i en del år før jeg tok kontakt med Angstringen. Det var terapeuten min som anbefalte Angstringen etter at jeg følte at jeg ikke kom videre med terapien. Han hadde nevnt Angstringen tidligere, men da hadde jeg avvist forslaget. Det å starte i en angstgruppe var for meg en stor utfordring, veldig skremmende, og et stort skritt i livet. Angst og følelsene forbundet med den, er noe jeg hele livet har forsøkt å fortrenge. Det kan andre ha, (bl. a. min bror), men ikke jeg. Redselen for å bli stemplet for å ha angst, eller andre psykiske problemer har alltid vært forbundet med sterke opplevelser knyttet til min egen barndom og oppvekst i min nærmeste familie. Det å komme i samme bås som dem var veldig skremmende. Etter å ha holdt følelsene under kontroll i mange år er det skremmende og smertefullt å få kontakt med mine indre følelser og behov som har vært fortrengt. I denne prosessen har jeg følt meg forferdelig hudløs og ensom. Jeg begynte i min første gruppe på våren. Denne gruppen ble oppløst etter kort tid bl. a. på grunn av mangel på motivasjon. Etter kort tid gikk jeg alene inn i en ny gruppe tidlig på høsten samme år. Denne gruppen hadde en god stund og besto den gang av syv personer. Av disse var det tre kvinner og en mann igjen i gruppa da jeg kom inn. Jeg merket at de hadde vært i gang en stund, men jeg følte at jeg relativt fort ble en naturlig del av gruppen. Jeg syns vi jobbet bra sammen. Før jeg nå går videre vil jeg definere begrepene selvhjelp og empowerment eller egenkraft. Sevhjelpsbegrepet går ut på å ta ansvar for egen situasjon og forandre den. Det er ikke de andre som skal forandre seg. I selvhjelpsarbeidet er vi altså ikke avhengig av ressurser utenfra, men mulighetene og ressursene ligger i hver enkelt av oss. Empowerment er for meg prosessen med å mobilisere mine egne, indre krefter som er nødvendig for å styrke og aktivere evnen til å tilfredsstille mine egne behov, løse egne problemer og få fram de nødvendige ressursene vi har for å ta kontroll over eget liv. Det å gå i gruppe i Angstringen er, for meg, å jobbe sammen med begge kjønn. Jeg har like store utfordringer i forholdet til menn
som til kvinner. I dette har jeg hatt behov for å sette grenser med hensyn til sinne, sorg og gode og vonde følelser som for meg er sterke. Det å føle tillit, hengivenhet, nærhet og varme har alltid vært et stort behov. I disse følelsene ligger faren for å bli avvist. En av disse følelsene har da vært å slippe hengivenhets-/kjærlighetsfølelsen til. Det å føle en sterk tiltrekning til et menneske enten det er det samme kjønn eller det motsatte. I denne følelsen er jeg veldig sårbar. Å bruke forelskelsen som et “arbeidsrom” I en av gruppene fikk jeg mulighet til å komme nærmere denne følelsen. Jeg opplevde en sterk tiltrekning som utviklet seg langsomt over tid og som var gjensidig. Det gjorde at jeg fikk mulighet til å stå og kjenne på følelsen. Den sterke tiltrekningen var for meg veldig skremmende. Jeg hadde muligheten til å undertrykke den, som jeg nok ofte har gjort, og som jeg antagelig fortsatt gjør. Men i gruppesituasjonen følte jeg meg likevel litt trygg til å gå videre med disse følelsene. Det som også førte til at det var lettere å gå videre med disse følelsene var at de var gjensidige. Det førte til at de ble forsterket og at vi begge lot dem komme til overflaten slik at gruppa kunne ta del i dem. Gruppa jobbet så vidt godt sammen at det ikke kom som noen overraskelse da vi satte mer ord på det. Jeg var veldig spent på hva det ville gjøre med gruppa. De andre i gruppa følte også at det var noe som skjedde mellom oss, men det var vi som først satte ord på følelsene, rettere sagt den andre parten. Disse sterke følelsen førte til at det ble mye uro i gruppa. Vi var begge bevisst på å la dette bli et tema vi kunne jobbe med alle sammen, hver på vår måte. Alle var berørt. Her dukket det opp følelser som avvisning, sjalusi, sinne og glede. De andre i gruppen følte at de ble stående utenfor noe som de ikke kunne delta direkte i. Vi var fast bestemt på å forsøke å dele prosessen med gruppa så lenge vi hadde nytte av det. NerVen 2009/2010, nr. 1 Vi tok også temaet opp på et kontaktmøte i forbindelse med et liknende tilfelle i en annen gruppe, hvor det hadde skapt stor uro, frustrasjon og usikkerhet. I den sammenheng valgte vi å stå fram for å belyse muligheten for også å kunne ta opp dette temaet når det skjer i en gruppe. Jeg følte selv at det var riktig å dele erfaringen med andre. Selv ønsket jeg å se hvor dette førte meg. Enten kunne det bli et varig forhold, ende med vennskap eller føre til et brudd på grunn av at vi ikke delte de samme følelsene over tid. For meg kunne det være en fin måte å jobbe videre med en del av min egen angst. Jeg tenker også på den støtten vi kunne gi hverandre, og som kunne føre til at vi kunne akseptere angsten og komme raskere videre. Sammen kunne vi stå sterkere. Etter at vi hadde benyttet temaet i gruppa en stund, kom gruppa til at det var vanskelig at begge to kunne forbli i gruppa. Det hadde oppstått en allianse mellom oss som gjorde at gruppa ikke fungerte like godt når vi beveget oss inn på andre temaer. Til slutt bestemte jeg meg for å gå ut av gruppa, selv om det var andre i gruppa som mente at jeg burde fortsette for å bruke dette som et utgangspunkt for videre arbeid/innfallsvinkler i arbeidet i gruppa. Jeg gikk også inn i forholdet i håp om at vi sammen kunne stå sterkere, støtte hverandre med og i angsten. Men her er det igjen viktig at den ene ikke presser den andre mer enn det den andre er klar for og visa versa. Dette var et moment jeg i denne situasjonen ikke hadde tenkt så mye på. På dette punktet var vi på to forskjellige trinn noe som gjorde at mitt ønske og intensjon ikke var mulig å realisere. Hvis to mennesker kan utfylle hverandre på dette punktet, kan det være en stor styrke og drivkraft videre i angstarbeidet. Her igjen er det snakk om kommunikasjon, toleranse og respekt. Side 9
Page 1 and 2: NR. 1 DESEMBER 2009/ JANUAR 2010
Page 3 and 4: NerVen - Angstringen Norges deltake
Page 5 and 6: periode bak fasaden som suksessrik
Page 7: NerVen 2009/2010, nr. 1 Om å være
Page 11 and 12: tillit er vesentlig for å ha et no
Page 13 and 14: Ved Lene L. Jackson, Angstringen Fr
Page 15 and 16: Glommastien. ro og fred. Hva ønske
Page 17 and 18: Og når jeg nå våget å se på de
Page 19 and 20: Jeg følte jeg burde gå på det å
Page 21 and 22: etterpå, men jeg hadde ikke noen s
Page 23 and 24: Et signal om å stoppe opp og lytte
Page 25 and 26: Alene - Sammen kan jeg kjenne kjær
Page 27 and 28: legen, psykologen, biblioteket, kaf
Page 29 and 30: Fredrikstad, 30. juni 2009 Kjære h
Page 31 and 32: Angst er tydeligvis et gammelt ord
Page 33 and 34: fram til egne ressurser, ta ansvar
Page 35 and 36: Elisabeth S. Jørgensen, Angstringe
Page 37 and 38: meg og endelig få fortelle. Så de
Page 39 and 40: Det er lett å bli en ”kosegruppe

NerVen 2009/2010 Nr 1 (PDF) - Angstringen Norge

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?