NerVen 2009/2010 Nr 1 (PDF) - Angstringen Norge

For å komme i gang med sin egen endringsprosess
er første og, kanskje, det vanskeligste
skrittet å vedkjenne seg ”eierskapet”
til eget angstproblem uansett hva det måtte
komme av. Det er lett å bli hengende i en
offerrolle – offer av egen fortid eller offer for
egen angst. Men som Jessie Jackson, den vel
kjente rettighetskjemperen, sier: “Your are
not responsible for being down, but your
are reponsible for getting up.”
Og det er akkurat det som gir den enkelte
muligheten til å komme seg videre – å
slippe til den smerten som faktisk er der.
Istedenfor å unngå smerte (hvor en
paradoksalt nok i lengden påfører seg enda
mer smerte) er egen smerte startknappen til
endring. Gjennom å bli kjent med smerten,
kan følelser og opplevelser som vi ikke har
orket eller våget å forholde oss til, komme til
utrykk. Da oppdager vi som regel at dette
dreier seg om sunne reaksjoner på noe som
har vært eller er vanskelig i livet vårt. Det
kan dreie seg alt fra sorg, påkjenninger over
lang tid, store omveltninger i livet, overgrep,
sykdom, brudd, dårlig selvbilde, manglende
grensesetting for å nevne noe.
Når de egentlige problemene blir tydelige,
går det an å forholde seg bevisst til dem og
foretar nødvendige kursendringer.
”Lenge valgte jeg offerrollen som mestringstrategi.
I Angstringen blir du avslørt, det er
nettopp det som er det fine. Jeg skjønte at
jeg måtte være mer opptatt av mine egne reaksjoner
enn av andres. Ta for eksempel
mobiltelefonen. Jeg fikk hjerteklapp når den
ringte, og jeg reagerte med å bli irritert på
den som ringte. Men så begynte jeg å irritere
meg over at jeg lot meg irritere, og da var
jeg på riktig vei. De fleste har noe. En vond
barndom, en syk datter, et opprivende samlivsbrudd.
Det finnes alltid noe å gjemme
seg bak for den som vil, og jeg husker en
episode. En i gruppa henvendte seg til en
annen og sa at han var lei av høre om den
gamle faren hans. Slike bemerkninger er
tøffe å få, men de er nyttige.” (Nils S.)
Side 32
NerVen 2009/2010, nr. 1
Hva kan angst være et utrykk for?
Hva angstproblemet består i er selvfølgelig
forskjellig fra menneske til menneske, og det
er den enkeltes jobb å finne ut av hva ”det
egentlige problemet” består i.
Sosialantropolog Frøydis Eidheim som gjennomførte
en kvalitativ studie (forprosjekt) i
Angstringen fikk følgende utsagn av
mennesker med svært ulike angstsymptomer:
”Jeg har alltid gjemt meg selv.
Jeg har aldri vært meg selv.
Jeg har ikke turt å vise meg frem.
Jeg har ikke stått frem som den jeg er.
Jeg har alltid hatt vanskelig for å si fra og være
tydelig.
Jeg har ikke fått plass.
Jeg har alltid vanskelig for å si fra hva jeg egentlig
mener og føler.
Jeg har tilpasset meg alle andre.
Jeg har skjult følelsene mine for andre.
Jeg har vært flink til å spille mange roller, men har
hatt veldig vanskelig for å være meg selv.”
(Eidheim 2000; 23)
Hvis en skulle finne en fellesnevner for alle
disse utsagn, så kan en si at det beskriver
vanskeligheter med å tørre å være seg selv
og ivareta egne behov og grenser. Skam,
skyldfølelser og manglende selvrespekt er
med i kjølevannet av disse vanskeligheter.
Sånn sett kan vi si at å bearbeide egen angst
består i vågestykket å være seg selv.
”Ja, nå vet jeg at det hjelper. Jeg opplever
forundret at hver gang jeg våger å gi meg
selv lov til å føle angst og skam og andre
vonde følelser, så eksploderer de ikke, de
smuldrer isteden bort til nokså normal størrelse.
Det handler om at jeg aksepterer meg
selv. På godt og vondt. Jeg er Lene og jeg er
ikke perfekt, men jeg er meg.”(Lene)
Selvhjelp
Angstringen har utformet en definisjon av
selvhjelp på bakgrunn av de erfaringer som
vi har gjort:
”Selvhjelp er å ta tak i egne muligheter, finne