NerVen 2009/2010 Nr 1 (PDF) - Angstringen Norge

More documents

Recommendations

Info

Det spiller ingen rolle hva jeg snakker om i gruppa, så lenge jeg våger å være til stede og være ærlig mot meg selv. Jeg kjenner etter hva som skjer med meg og hvordan jeg forvalter det jeg opplever. Dessuten må jeg snakke ut fra meg selv. Ikke komme med påstander som: «Du er sånn…». Men si heller «jeg opplever at…» eller «jeg føler at…». Hvis jeg for eksempel vil si fra at jeg syns at en prater for mye, må jeg forklare hva det gjør med meg. Da har jeg gjort noe utefra meg selv, som gjør at jeg kjenner på sårbarheten. Den gir meg igjen en opplevelse av her og nå. Begrensning i deltakere Vi har erfart at det må være noen begrensninger for å delta i en lederløs selvhjelpsgruppe i Angstringen. Vi er ikke fagfolk. Vi kan derfor dårlig håndtere reaksjoner som måtte oppstå i en gruppe med mennesker med såkalte ”tyngre” diagnoser. Dette er også for å ivareta den enkelte. Vedkommende vil heller ikke føle seg hjemme i en sånn type gruppe. Dette gjelder personer med: - Rusproblematikk. Først må man bli ferdig med rusen, så kan man ta tak i det egentlige problemet - gjerne i en selvhjelpsgruppe i Angstringen. - Schizofreni - Manisk depressiv, eller bipolar lidelse som det heter nå. - Personer som er kronisk psykotiske. Noen av disse diagnosene vil alltid befinne seg i en gråsone. Så er vi usikre, ber vi vedkommende om å ta kontakt med behandler. Vi kan ikke bedømme dette eller leke hobbypsykologer. Vi forholder oss ikke til piller, men sier at du skal kunne møte klar til gruppemøtene. En krykke på veien er akseptert. Selvhjelpsgruppas levetid er ikke bestemt på forhånd. Man deltar så lenge man har behov for det. Noe bruker lang, andre kortere tid. Så lenge man er i bevegelse og opplever Side 38 NerVen 2009/2010, nr. 1 endringer, er deltagelsen verdifull. Dette gjelder også den som er igangsetter. Regler og rammer Gruppedeltagerne har noen få, viktige regler: 1. Gruppedeltakerne har taushetsplikt. Den er ikke juridisk, men moralsk. Så den veier tungt. Man skal for eksempel ikke vise bilder av eller nevne navn på medlemmer av gruppa for andre. 2. Gruppedeltakerne har meldeplikt. Man må selv melde fra til den som skal ha gruppemøte om man ikke kommer. Skal man slutte i gruppa, må man også melde fra om dette til gruppa. Det er viktig overfor resten av gruppa, fordi det kan skape uro i gruppa dersom man ikke melder fra. Man kan bli nødt til å bruke mye krefter og ressurser på å snakke om hvorfor vedkommende ikke er der og hvorfor vedkommende sluttet. Det er fort gjort å tenke: «har jeg sagt eller gjort noe galt?». 3. Vi oppfordrer at man ikke tar med meg gruppemøta hjem og ”diskuterer videre med hodeputa si” om det er noe jeg ville sagt før jeg gikk hjem. Vi vet også at noe må kanskje modnes og tenkes igjennom før jeg klarer å snakke om det til gruppa. Men at jeg kan ta det opp neste gang eller ved en senere anledning. Jeg vil likevel oppnå følelsen av her og nå når jeg snakker om det og har gjort noe utifra meg selv. 4. Gruppa er et arbeidsfelleskap. Derfor må man informere gruppene dersom man møtes privat utenfor gruppemøtene. Da skal det ikke snakkes om ting som har med selvhjelpsgruppa å gjøre. 5. Vi tar ikke to venner eller slektninger i samme gruppe. Mulige problemer Det kan skape store konsekvenser for gruppa dersom man tar med seg en underliggende konflikt ut av gruppa og diskuterer den med noen av de andre gruppedeltagerne. Resultatet kan bli at gruppa splittes, og til og med at at noen slutter, dersom konflikten ikke kommer opp på bordet.
Det er lett å bli en ”kosegruppe” som snakker om strikkeoppskrifter dersom ingen våger å ta tak. Vi er alle redde for å såre og ikke bli likt. Derfor er det viktig å spørre seg selv og gruppa om hvorfor er vi her. Av og til må jeg kanskje gi noen opplevelsen - ved for eksempel å si nei og sette en grense for meg selv - av å bli såret for at jeg selv skal komme meg videre i min prosess. Konkurranser om hvem som har det verst eller hvilken angsttype er verre enn den andre er ikke fruktbare. Det er fort gjort å forbli i en offerrolle. Dessuten blir det respektløs overfor andres opplevelser. Alle har det ille nok! Det er derfor en deltar i en gruppe – en ønsker å komme seg videre med det som er vanskelig for en selv. Det er smertefullt og det koster å risikere. Angsten kan fort bli en sovepute og en livsløgn for en selv. Det er stor forskjell mellom å si til seg selv at: «jeg kan ikke, for jeg har angst», og å si til seg selv at «til tross for at jeg har angst, så kan jeg». Selv om angsten er vond, så vet man hva en har. Jeg kunne jo risikere å få det litt godt også. Men det kan jo være farlig, for hvor lenge varer det? Da er det lettere for meg å forholde meg til angstfølelsen og det vonde. For det kjenner jeg jo. Min erfaring er at du ikke kan stå på utsiden av tunnelen og tro at du skal se lyset. Du må våge å gå inn og gjennom den. Der inne er det mørkt og smertefullt å gå, men du er på vei ut. Dette kan jeg prøve å ta ansvar for i gruppa mi. Det koster å være sin egen leder. For det er det jeg er i en lederløs selvhjelpsgruppe. Vi er alle våre egne ledere. Derfor er ingen gruppe mer ledet enn en lederløs gruppe. Jeg er dermed selv ansvarlig for å tydeliggjøre mine egne behov, og jeg kan ikke forvente at andre skal være tankelesere. NerVen 2009/2010, nr. 1 Alene sammen med andre kan jeg mobilisere egenkraften. Det handler om å erkjenne sitt eget problem og bli kjent med sine egne følelser. Samfunnet trenger aktive deltakere Jeg er ikke noen uvanlig deltager i en lederløs selvhjelpsgruppe i Angstringen. Vi er alle mennesker med angst som eneste felles problem, men med ulike symptomer. Veien frem er den samme, bare med ulike stoppesteder og stier. Å sette inn en leder i en slik gruppe vil gjøre gruppa tilbakelent og hindre folk i å ta ansvar for sitt eget problem. Gjennom våre lederløse grupper har vi opplevd mange deltakere som har mobilisert egne krefter, tatt tak i eget liv og gjort noe med sitt eget problem. Man går fra opplevelsen av å være syk til å bruke angsten som et sunnhetstegn til å bearbeide sitt egentlige problem. Man er blitt en aktiv deltager i sitt eget liv. Man har da alle forutsetninger for å delta aktivt på forskjellige samfunnsplan, utefra prosessene man har gått igjennom i det identitetsverkstedet en lederløs gruppe i Angstringen er. Man har alle forutsetninger for å utvikle en egenomsorg og bruke konflikter som måtte oppstå til vekst og fremgang. Jeg mener og tror at samfunnet har bruk for og nytte av våre lederløse grupper i Angstringen. Samfunnet trenger aktive deltagere. Jeg mener også at et hvert menneske, uavhengig av et angstproblem, har utbytte av å gå i en slik lederløs selvhjelpsgruppe. Verdien det er å bli kjent med seg selv er nyttig for alle i det krevende samfunnet vi lever i. Det vil spare samfunnet for store omkostninger, samt at mange verdifulle menneskelige ressurser vil bli tilgjengelige for flere. Individstyrking er samfunnsstyrking! *) Innlegg holdt på seminar «Fra sykt til sunt». 18. november 09. Side 39
Page 1 and 2: NR. 1 DESEMBER 2009/ JANUAR 2010
Page 3 and 4: NerVen - Angstringen Norges deltake
Page 5 and 6: periode bak fasaden som suksessrik
Page 7 and 8: NerVen 2009/2010, nr. 1 Om å være
Page 9 and 10: som til kvinner. I dette har jeg ha
Page 11 and 12: tillit er vesentlig for å ha et no
Page 13 and 14: Ved Lene L. Jackson, Angstringen Fr
Page 15 and 16: Glommastien. ro og fred. Hva ønske
Page 17 and 18: Og når jeg nå våget å se på de
Page 19 and 20: Jeg følte jeg burde gå på det å
Page 21 and 22: etterpå, men jeg hadde ikke noen s
Page 23 and 24: Et signal om å stoppe opp og lytte
Page 25 and 26: Alene - Sammen kan jeg kjenne kjær
Page 27 and 28: legen, psykologen, biblioteket, kaf
Page 29 and 30: Fredrikstad, 30. juni 2009 Kjære h
Page 31 and 32: Angst er tydeligvis et gammelt ord
Page 33 and 34: fram til egne ressurser, ta ansvar
Page 35 and 36: Elisabeth S. Jørgensen, Angstringe
Page 37: meg og endelig få fortelle. Så de

NerVen 2009/2010 Nr 1 (PDF) - Angstringen Norge

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?