NerVen 2009/2010 Nr 1 (PDF) - Angstringen Norge

Gjennom selvhjelpsarbeidet har jeg utviklet
en større aksept for at livet er vanskelig og
at angst er en naturlig menneskelig reaksjon
som jeg må leve med. Ut fra mine erfaringer
virker det som om angsten er et signal fra
meg selv til meg selv om at noe er galt i mitt
liv – at noe må tas tak i. Bak angsten kan
jeg ofte skimte tilbakeholdte følelser og unnvikelse
og utydelighet omkring egne behov
og grenser. Jeg møter stadig opplevelsen av
at jeg har gitt fra meg mye autoritet når det
gjelder å definere hvem jeg er og hva slags
liv som er bra for meg, og må jobbe hardt
for å ta den tilbake.
Etter noen år i selvhjelpsgruppe kjennes det
som om jeg har gjort et godt stykke arbeid i
forhold til min angst. Den er der fortsatt,
men jeg har mer å møte den med – jeg har
mye mer erfaring med at jeg selv har ressurser
som jeg aktivt kan ta i bruk når
angsten kommer. Jeg har en tydelig styrket
opplevelse av at jeg er i stand til å leve et liv
”med høy vanskelighetsgrad” – jeg kan
”møte noe med noe”. Det er ikke (lenger)
slik at jeg bare holder ut angsten til den
avtar og jeg trenger i mye mindre grad å ty
til midler eller handlinger (mat, alkohol,
shopping osv.) som midlertidig døyver
angsten. For meg personlig oppleves også
antidepressiva som en vei utenom angst og
smerte – uten at jeg på noen måte ønsker å
generalisere ut fra dette.
Å være i en selvhjelpsgruppe er for meg
primært å trene meg på å bli tydeligere for
meg selv og for andre. Jeg opplever dette
som et møysommelig og smertefullt arbeid
som gradvis gir gevinst. Det å kunne speile
meg i og gjenkjenne meg i andre – når vi
deler erfaringer og historier – er varmende
og styrkende. Det har imidlertid vært vel så
viktig for meg å få prøve ut det å være i konflikt
og tåle negativ respons. Som så mange
har jeg anstrengt meg for å bli likt av alle –
og har dermed likt meg selv stadig dårligere.
Jeg har i selvhjelpsgruppa blitt nødt til å
vedstå meg og se nærmere på følelser og
impulser jeg har avvist eller prøvd å skjule,
Side 34
NerVen 2009/2010, nr. 1
som skam, forakt og aggresjon. Jeg har bruk
for å være i en sosial sammenheng uten en
gitt fordeling av autoritet, et sted der jeg er
like viktig som de andre og de andre er like
viktige som meg. En sosial enhet der hver
og en blir utfordret til å ta ansvar for seg selv
og for fellesskapet. Erfaringene fra denne
treningen på å være meg selv – blant andre
mennesker – tar jeg så med meg inn i andre
sosiale sammenhenger.
Når angsten kommer, så følger nesten automatisk
en impuls til å stikke av – tanken er
”jeg orker ikke ha det så vondt!” Men så har
jeg altså, ikke minst i selvhjelpsarbeidet, gjort
en rekke erfaringer som forteller noe annet.
Jeg kan orke å ha det veldig vondt! – det er
min smerte, jeg eier den og må forholde meg
til den. Hva forteller den meg? Jeg kan tenke,
selv om jeg har det vondt – og bruke
tankene som et middel til å bli i smerten og
utforske den. Jeg kan gjøre valg og jeg kan
handle, også med angst. Gjentatte erfaringer
med at angst går over og at alt endrer seg –
alltid, gir styrke. Erkjennelsen av at jeg eier
meg selv og at alt som er i meg er en del av
det å være menneske, gir styrke. Det er også
viktig for meg å bruke kroppen aktivt – ikke
for å unnvike følelsene, men tvert i mot –
fokusere på hva som skjer i kroppen og på
hva jeg kan gjøre rent fysisk. Det å slippe til
følelser og kroppslige reaksjoner og øve på
å ha oppmerksomhet på det som skjer her
og nå uten å evaluere det, er noe av det
viktigste i min selvhjelpsprosess.
Referanser :
Falk, Hjalmar; Torp, Alf (Red.) (1994): Etymologisk ordbok over
det norske og danske språk. Ords røtter og opprinnelig betydning.
Bjørn Ringstrøms antikvariat.
Eidheim, Frøydis: Selvhjelp i
folkehelsearbeid. En forstudie i
Angstringen. NIBR Notat
2000:112
Godager Vogt, E. Talseth S. &
Repål, A. (2004): Angst.
Stavanger: Stiftelsen Psykiatrisk
Opplysning.
Sitater fra Lene, Gunn Anita,
Elisabeth og Nils S. (anonymisert
navn) har vi tatt fra egne
publikasjoner, for eksempel
NerVen og konferanserapporter.