NerVen 2009/2010 Nr 1 (PDF) - Angstringen Norge

More documents

Recommendations

Info

Et hyggelig samvær med en ubehagelig presentasjonsrunde rundt bordet: Får jeg angst når jeg lyver? 3 Jeg var på et helgetreff med mange mennesker, vi var i hvert fall 30 stykker. Og det var hyggelig, et hagetreff. Vi hadde en ting felles og det var hage. Vi snakket om kompost og georginer og urter og klematis og jeg følte meg som en av de andre, som en av gruppa. Et fullverdig medlem, ikke annerledes eller rar som jeg ofte har følt meg i sosiale situasjoner. Ingen snakket om hva eller hvem vi var utenom hageinteressen, det var jo ikke viktig. Så satt vi ved langbord og spiste middag, og det ble foreslått at alle skulle si litt om seg selv, om hagen sin og hvem de var. Jeg visste at dette skulle gå greit, jeg planla hva jeg skulle si om komposten min, blomstene og urtene mine og grudde meg faktisk ikke. Jeg har snakket foran forsamlinger noen ganger nå, om angst. Jeg visste at jeg fint ville få til å snakke om hagen min. Hage engasjerer meg og det er morsomt å snakke om sånt som engasjerer. Jeg har heller aldri latt meg stoppe av angsten når det gjelder å snakke i forsamlinger, det er etterpå at angsten har kommet, når jeg har grublet over hva jeg sa og hva de andre tenker om meg. Jeg satt faktisk og gledet meg til det ble min tur, planla noen morsomheter om mitt forhold til komposten min og var helt avslappet og og i godt humør. Så var det snart min tur, hun foran meg ble avbrutt av hun som fungerte som vertinne: ”Kan ikke alle si noe om hva de jobber med også?” Jeg stivnet, kjente angsten og skammen sette Side 22 NerVen 2009/2010, nr. 1 seg i brystet, i magen. For hva skulle jeg si? Uføretrygdet pga angst? Men hun som ble avbrutt sa ikke noe som helst om hva hun jobbet med, hun fortsatte å snakke bare om hagen sin. Så behøver ikke jeg heller, jeg behøver ikke si mer enn jeg selv vil, tenkte jeg. Og jeg reiste meg og begynte, men det eneste jeg klarte å tenke var hva jeg ikke skulle si. Jeg stotret og følte meg dum, glemte det jeg hadde tenkt å si, fokuserte blikket mitt livredd på èn tilfeldig person og snakket usammenhengende om komposten min, til og med stemmen min var annerledes, høy og skingrende, usikker, uten pust. Så satte jeg meg ned og ante ikke hva jeg hadde sagt eller hvordan jeg hadde sagt det. Men jeg visste jeg hadde angst og at angsten lyste ut av øynene, kroppen og munnen min. Hjertet hamret i halsen, jeg stirret rett på tallerkenen min, satt stille og kjente angsten sitte igjen i kroppen og fikk ikke med meg noe av hva de rett etter meg sa. Men jeg visste også at det gjør ikke noe, den sterke skammen over angsten har jeg utrolig nok klart å bli kvitt i løpet av de årene jeg har gått i angstringen. Jeg klarte å tenke som så: Ok, jeg har angst, det går over igjen. Og etterpå fikk jeg dessuten den bearbeidingen jeg trengte: Vi satt flere sammen etter middagen og snakket om at det er mange som ikke liker å måtte snakke til forsamlinger, og at det er vel det samme hvem folk er, status og penger er uvesentlig, det vi har felles er hageinteressen; det var flere enn jeg som ikke likte å måtte reise seg opp og fortelle om seg selv. Etterpå, da jeg var alene igjen, undret jeg meg over hvorfor jeg hadde fått angst, og jeg syntes jeg så det: Det føltes som en løgn å late som om jeg ”glemte” å si noe om hva jeg jobber med. Og løgn blir vel det motsatte av selvhjelp; selvhjelp handler jo om å være ærlig.
Et signal om å stoppe opp og lytte til meg selv 4 I det siste året har jeg fått tilbake en del angst og depresjon. Alt har vært tungt, grått. Jeg har ikke klart å engasjere meg eller konsentrere meg. Når problemene rundt meg har blitt for mange har jeg blitt handlingslammet, angsten har seget inn over meg igjen. Og jeg har begynt å stamme igjen. Jeg som nesten ikke har stammet på flere år, i hvert fall ikke sånn at jeg har vært noe særlig plaget av det. De siste årene har jeg til og med snakket for store forsamlinger og blitt intervjuet i radio på direkten – uten å stamme - og enda viktigere: Uten å være redd for å stamme. Mens jeg fortsatt gikk i gruppa mi i Angstringen klarte jeg å bruke selvhjelp i forhold til stammingen min sånn som jeg gjorde det med angsten. Jeg klarte å tenke at det som er vanskeligst med stammingen er at jeg har angst for å stamme og da jeg lot meg selv få lov til å stamme forsvant stammingen så mye at jeg nesten glemte hvor stort problem stammingen pleide å være for meg. Jeg har skrytt av det, at det å gå Angstringen hjalp meg med stammingen også, ikke bare med angsten. Men i det siste året har jeg altså begynt å stamme ubehagelig mye igjen. Jeg har begynt å grue meg til neste foredrag, til neste telefonsamtale, til neste ”hyggelig-prat-overgjerdet” med en tilfeldig nabo. For meg oppleves nemlig det å stamme som veldig slitsomt, både fysisk og psykisk. Forandringen kom for noen uker siden. Jeg var i en gruppe som igangsetter og prøvde å sette ord på hva jeg følte akkurat der og da. Jeg prøvde å forklare dette med selvhjelp, disse ordene vi bruker i Angstringen: Å ta meg selv på alvor, å våge å kjenne etter, våge å lytte til meg selv, mine egne følelser. Å være her og nå, hva lar jeg det som skjer akkurat nå gjøre med meg? Å la meg selv få NerVen 2009/2010, nr. 1 lov til å føle hva jeg faktisk føler – ikke det jeg synes jeg burde føle. Jeg stammet mer og mer mens jeg prøvde å forklare. Stemmen min gikk i fistel, ordene og setningene hopet seg opp som ødelagte lydbånd uten mening. Jeg begynte å grue meg til neste setning, neste ord, til neste lyd fra munnen min. Jeg tenkte: Selvhjelp. Jeg må bruke selvhjelp istedenfor å forklare hva selvhjelp er. Og jeg begynte å snakke om hvordan jeg opplevde det å stamme akkurat der og da i gruppa. Jeg kjente at dette var vanskelig, mye vanskeligere enn jeg trodde. Og mens jeg prøvde å sette ord på hva jeg lar stammingen gjøre med meg forsto jeg det: Jeg skammer meg over stammingen min, jeg liker ikke meg selv når jeg stammer, jeg liker ikke den lille, redde, dumme jenta jeg føler at jeg er når jeg stammer. Jeg misliker henne, vil ikke ha henne i livet mitt. Hun tilhører spøkelsene fra fortiden. Jeg hater henne. Jeg våget å være ærlig, bånn ærlig overfor meg selv. Og jeg våget å tenke at jeg må la meg selv få lov til å ikke like meg selv, til å ikke like at jeg stammer. I dagene etter dette møtet tenkte jeg mye på dette, at jeg kanskje stammer mer når jeg først begynner å stamme fordi jeg ikke liker meg selv når jeg stammer og fordi stammingen tar fra meg kontrollen over det jeg ønsker å si, og hvordan jeg vil si det. Og behovet for kontroll kjenner jeg jo, det er jo kjernen i angsten min. Da jeg våget å se på hva jeg faktisk følte skjedde det som har skjedd så mange ganger før når jeg har brukt selvhjelp i Angstringen: De vonde følelsene smuldrer sakte bort når jeg våger å ta dem fram i lyset og se på dem istedenfor å gjemme dem unna. Som trollet i eventyrene som sprekker når det kommer ut i sola. Nå, noen uker etter, nå som jeg lar meg selv Side 23
Page 1 and 2: NR. 1 DESEMBER 2009/ JANUAR 2010
Page 3 and 4: NerVen - Angstringen Norges deltake
Page 5 and 6: periode bak fasaden som suksessrik
Page 7 and 8: NerVen 2009/2010, nr. 1 Om å være
Page 9 and 10: som til kvinner. I dette har jeg ha
Page 11 and 12: tillit er vesentlig for å ha et no
Page 13 and 14: Ved Lene L. Jackson, Angstringen Fr
Page 15 and 16: Glommastien. ro og fred. Hva ønske
Page 17 and 18: Og når jeg nå våget å se på de
Page 19 and 20: Jeg følte jeg burde gå på det å
Page 21: etterpå, men jeg hadde ikke noen s
Page 25 and 26: Alene - Sammen kan jeg kjenne kjær
Page 27 and 28: legen, psykologen, biblioteket, kaf
Page 29 and 30: Fredrikstad, 30. juni 2009 Kjære h
Page 31 and 32: Angst er tydeligvis et gammelt ord
Page 33 and 34: fram til egne ressurser, ta ansvar
Page 35 and 36: Elisabeth S. Jørgensen, Angstringe
Page 37 and 38: meg og endelig få fortelle. Så de
Page 39 and 40: Det er lett å bli en ”kosegruppe

NerVen 2009/2010 Nr 1 (PDF) - Angstringen Norge

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?