Samarbeid PPT- helsestasjon - Statped

Anne-Brita Bruu
Elizabeth Larsen
Monica Lill Rinde
PPT for Ålesund
Språkkartlegging på helsestasjonen – fra uttalefokus til språkscreening
Helsesøstrene i Ålesund er godt i gang med implementering av SATS og Språk 4 i 2- og
4-årskonsultasjonene. Det merkes også i kontakten med PPT. Økt kunnskap om
språkutvikling på helsestasjonen bidrar til å flytte fokus fra artikulasjonsvansker til
språkforståelsesvansker i førskolealder.
Ålesund PPT får mange av sine brukere i førskolealder tilmeldt fra byens fire helsestasjoner.
Meldingene har tradisjonelt vært lite spesifikke, og oftest har ”noe med språket” vært
ensbetydende med artikulasjonsvansker av forskjellig art og grad. Mistanke om
overrapportering av barn med uttalevansker og underrapportering av mer alvorlige
språkvansker medførte at PPT ønsket å bidra til kompetanseheving for helsesøstrene i byen.
I Ålesund sammenfalt den lokale satsningen med tidspunktet for en nasjonal satsning på
språkutvikling og språkkartlegging på helsestasjonen, noe som trolig har betydd mye for
implementeringsprosessen. I denne artikkelen vil vi gå inn på nasjonal og lokal satsning på
temaet språkkartlegging på helsestasjonen, og vise hvilke endringer dette har medført så langt
når det gjelder kontakt med og henvisning til Ålesund PPT.
Nasjonal satsning
Tidlig intervensjon og forebygging har lenge vært bærende prinsipp når det gjelder
pedagogisk tilnærming til barn med risiko for språkvansker. De siste årene har målsettingen
om å forebygge, avdekke og avhjelpe vansker med språk- og lesetilegnelsen hos barn og unge
blitt en nasjonal satsning (St.meld. 16, 2006). Helsestasjonen er i en særstilling når det
gjelder muligheten for kontakt med alle førskolebarn, og den har følgelig en viktig rolle og et
stort ansvar for å fange opp barn med spesielle behov så tidlig som mulig.
En kartlegging i 2000 viste at helsestasjonene manglet systematiske redskap for vurdering av
språk på ulike alderstrinn (Espenakk og Horn, 2002). Over 90% av helsesøstrene uttrykte da
et ønske om kartleggingsmateriell tilpasset helsestasjonsundersøkelsen. Vurdering av barnas
språk ble oftest gjort på grunnlag av foreldrenes uttalelser og ut fra samtale med barnet under
konsultasjonen. Videre var det stor mangel på henvisningsrutiner og tilfredsstillende
samarbeid med andre faginstanser (St.meld. 16, 2006). Arbeidet med å forbedre og sikre
kvaliteten på undersøkelser av syn, hørsel og språk hos barn ble initiert av Statens helsetilsyn
i 2001, og nye nasjonale retningslinjer kom i 2006 (Sosial- og helsedirektoratet). Institutt for
spesialpedagogikk, Universitetet i Oslo, og Bredtvet kompetansesenter sto for utarbeiding av
retningslinjene som gjaldt språkkartlegging av barn.
Sosial- og helsedirektoratet anbefaler bruk av to systematiske språkobservasjoner som er
utarbeidet i Norge og tilpasset helsestasjonsundersøkelsen; SATS og Språk 4. SATS
(Screening Av To-åringers Språk, Horn og Hagtvedt 2005) fokuserer primært på barnets
språkforståelse, og består av ti kjente objekter fra barnets hverdag. Barna blir observert i leik

med objektene, og barnets samspill og oppmerksomhet observeres samtidig. Materiellet
består av kartleggingsskjema, foreldreskjema for utfylling av ord foreldrene har hørt barnet
benytte, samt en veileder. Språk 4 (Horn og Dalin, 2004) består av en enkel billedfolder, et
kartleggingsskjema som skal følges etter faste prosedyrer, samt en veiledning. Bildene åpner
for dialog om forskjellige hverdagssituasjoner, og på dette alderstrinnet blir barnets talespråk
mer fokusert. Begge verktøyene er evaluert og vurdert som tjenlige arbeidsredskap for
helsesøster (Rambøll 2005). Kritikken mot verktøyene har i hovedsak omfattet mangler i
Språk 4 når det gjelder temaene minoritetsspråklighet og taleflytvansker (Rambøll 2005,
Hartveit 2007).
Utdanningsdirektoratet lanserte kompetansehevingsprogrammet Språkpakken (2006-2007)
for å øke kompetansen vedrørende språkutvikling, språkvansker og lesevansker på landsbasis.
Målsetningen var å gjøre lokale fagpersoner i barnehager, PPT, skoler, helsestasjoner m fl,
bedre i stand til å følge opp den normale språkutviklingen, samt forebygge, avdekke og
avhjelpe vansker med språk- og lesetilegnelsen. Språkpakken består av 5 kursdager med
fokus på språkutvikling og språkvansker ut fra perspektivene forebygging, avdekking og
tiltak. Språkpakken er en del av Gi rom for lesing! Strategi for stimulering av leselyst og
leseferdighet 2003-2007 (Språkpakken, nettside). I etterkant av Språkpakken ble boka
Språkveilederen og medfølgende DVD utarbeidet og utgitt.
Lokal satsning
Kompetansehevingsprogrammet Språkpakken ble første gang gjennomført i Møre og
Romsdal i 2006/2007. Mange helsesøstre fra forskjellige helsestasjoner deltok, men ingen fra
Ålesund kommune. Ålesund PPT tok i etterkant av Språkpakken initiativ til lokal kursing av
helsesøstre med SATS og Språk 4 som tema. Dette medvirket til at 16 av kommunens
helsesøstre meldte seg på Språkpakken da denne ble gjennomført for andre gang i vårt fylke i
2007.
Samarbeid mellom logopedene ved Ålesund PPT og byens fire helsestasjoner var allerede
formalisert gjennom ”Logoped på helsestasjonen”. Samarbeidstiltaket var i utgangspunktet
ment som et lavterskeltilbud og ble formelt startet i 2005, men hadde pågått en tid før dette.
En av målsetningene fra høsten 2005 var forebygging og opplysningsarbeid i forhold til tale-
/språkutvikling forbundet med tidlig innsats. Det var også en målsetting å være i forkant av
meldingene fra helsestasjonene og å ta ”toppene” av de mange uttalesakene som ble meldt til
PPT. Det ble samlet en gruppe barn/foreldre 1-2 ganger årlig på hver helsestasjon der
logopedene ga praktiske råd som en starthjelp ved enkle og avgrensede artikulasjonsvansker.
Det viste seg imidlertid ofte at barna hadde mer omfattende språkvansker enn det tiltaket var
ment for. Helsesøstrene ga uttrykk for at det var vanskelig å vurdere barnas språk, og at de
manglet både kunnskap og verktøy til å gjøre vurderingen. En betydelig ventetid hos PPT kan
også ha medvirket til at barn som allerede var meldt for språkvansker i tillegg fikk tilbud om
samtale med logoped på helsestasjonen for å avhjelpe noe i ventetiden. Det ble etter hvert en
utfordring å avdekke alvorlige vansker på helsestasjonen og likevel ikke kunne bidra med
riktig hjelp umiddelbart på grunn av lange ventelister.
Da Språkpakken ble gjennomført i Møre og Romsdal var samarbeid mellom PPT og
helsestasjonene allerede formalisert, og motivasjonen for kompetanseheving var sterk. Et
videre samarbeid om innføring av nye kartleggingsverktøy og oppfølging av dette ble følgelig
enkelt å gjennomføre innenfor rammene av ”Logoped på helsestasjonen”. PPT kurset
helsesøstrene i SATS og Språk 4, og bidro med kursholder i samme tema under Språkpakken.
Logopedene ved PPT deltok så i møter ved samtlige helsestasjoner i etterkant av kursrekken.

Tema for møtene var implementering av de nye kartleggingsverktøyene og erfaringene så
langt. Noen helsesøstre benyttet også muligheten for å ringe logopedene ved spørsmål knyttet
til gjennomføringen av SATS/Språk 4 i utprøvingsfasen.
”Noe med språket”
Henvisninger fra helsestasjonene til PPT har ofte vært knappe og lite spesifikke. Som regel
har det blitt krysset av for at barnet har vansker med språk/begrep i henvisningsskjemaet, samt
notert behov for logoped. Hovedfokus har vært talevansker i form av vansker med uttale av
enkeltlyd(er). Kunnskapen om språkforståelsens betydning syntes mangelfull, og vanligvis
var informasjon om dette fraværende i meldinger til PPT. Det er sannsynlig at barn med
språkvansker kunne blitt fanget opp tidligere ved økt kunnskap om språkutvikling, og kanskje
især om språkforståelse. Kompetanseheving av helsesøstre og kartleggingsverktøy som ville
gjøre undersøkelsen av språk mer systematisk og lik ved helsestasjonene ville være viktige
bidrag til å avdekke språkvansker så tidlig som mulig.
Endringer
Endring av praksis tar tid. Dette regnet vi også med ved implementering av SATS og Språk 4
i 2- og 4-års konsultasjonene på helsestasjonene i Ålesund. Det første inntrykket av
fremdriften fikk vi gjennom møtene med hver helsestasjon våren 2008. Helsesøstrene fremsto
som interesserte og engasjerte fagpersoner med stor motivasjon for arbeidet de utfører.
Samtlige helsestasjoner kunne fortelle at de brukte Språk 4. Når det gjaldt SATS hadde ca
halvparten av helsesøstrene tatt den i bruk. Ut fra informasjonen virket det som SATS var
mer utfordrende i bruk. Noen av helsesøstrene kunne fortelle at de hadde doblet tidsbruken
ved 2-års konsultasjonen etter at de innførte SATS. Dette bekreftes av en studie som ble
gjennomført etter Språkpakken i Møre og Romsdal (Kjenstadbakk 2009). Samtlige
helsestasjoner hadde imidlertid planer om å innføre begge kartleggingsverktøyene på sikt.
Hovedtendensene som kom frem i samtalene med helsesøstrene på dette tidspunktet var
følgende:
Helsesøstrene opplevde at de gjennom økt kompetanse om språk og i bruk av
kartleggingsverktøyene SATS/Språk 4 nå følte seg tryggere i kartlegging og
vurdering av barns språk. Kjenstadbakk fant at mer presis kartlegging også gjør
det enklere å ta affære når språkvansker avdekkes, f eks ved å henvise til PPT
(2009).
De fleste opplevde at SATS/Språk 4 hadde vært etterlengtede verktøy i
språkvurderingen på helsestasjonen. Tidligere var det opp til den enkelte
helsesøster å finne materiale til språkkartleggingen, noe som gjorde undersøkelsen
mer usystematisk og tilfeldig, og vurderingen i stor grad overlatt til helsesøsters
skjønn. Det at helsesøstrene selv opplevde et behov for nye kartleggingsverktøy
før opplæringen i bruk av SATS/Språk 4 ble igangsatt, ser ut til å være sterkt
medvirkende til en raskt implementering av verktøyene i 2- og 4-års
konsultasjonene. Kjenstadbakk (2009) fant at det å bli tilbudt opplæring akkurat
når en ønsker og trenger det som mest, ser ut til å maksimere læringsutbyttet. I
hennes studie er nettopp ”timing” det sterkeste funnet.
Endringen av 2-årsundersøkelsen ble opplevd som større enn ved 4årsundersøkelsen.
De fleste hadde brukt en form for språkscreening ved 4årsundersøkelsen
også tidligere, mens vurdering av 2-åringen i større grad var
foretatt ved observasjon og samtale med foreldrene. Tre av helsestasjonene var
kommet langt i implementeringen av ny metodikk, og var svært positive til
endring av praksis på dette tidspunktet. En helsestasjon var mer skeptisk til
endringene og nytteverdien sammenlignet med gammel praksis, men også internt

på helsestasjonen var det ulike erfaringer. Det ble nevnt at dette kunne være
startvansker fordi de ikke var kommet så langt i prosessen enda, og endringen ble
opplevd som krevende.
Noen av helsesøstrene sa at de følte seg mer komfortable i samarbeidet med
barnehager og PPT nå enn tidligere fordi de nå hadde mer til felles med disse
faggruppenes kunnskap. Flere fortalte om godt samarbeid med barnehagene når
de oppdaget barn med lettere språkforsinkelser på helsestasjonen. Helsesøstrene
var også svært positive når det gjaldt samarbeidet med PPT, men sa at de
opplevde den lange ventetiden for å få hjelp for enkeltbarn som problematisk.
Hovedinntrykket etter samtalene med byens helsesøstre var at implementering av nye
kartleggingsverktøy for 2- og 4-årskonsultasjonen var godt i gang allerede høsten 2008, et år
etter at Språkpakken var gjennomført. Vi lurte så på om dette positive inntrykket viste igjen i
henvisninger av barn fra helsestasjonen til PPT. Det ble derfor foretatt en ”stikkprøve”
samme høst (august-desember 2008). Det var meldt 39 barn til PPT med begrunnelse i språk-
/talevansker i den nevnte perioden. De fleste av disse var meldt av foreldre, mens barnehager
og helsestasjoner sto for 7 meldinger hver. Det var to av kommunens fire helsestasjoner som
sendte meldinger til PPT i denne perioden, og 4 av 7 meldinger hadde vedlagt kopi av
gjennomført SATS og Språk 4 (to av hver). Tallmaterialet er for lite til å kunne trekke
konklusjoner om endret henvisningspraksis, men bekrefter helsesøstrenes opplysninger om at
det arbeides med å implementere bruken av begge kartleggingsverktøyene.
Implementering av ny praksis tar gjerne tre til sju år (Miles et al 1989), og stikkprøven
bekrefter at prosessen var i gang året etter gjennomført kursrekke. Endring i antall meldinger
til PPT er det vanskelig å si noe sikkert om. Det kan se ut som en nedgang i formelle
meldinger, men siden alle helsestasjonene meldte på mange barn til samtaler gjennom
lavterskeltilbudet ”Logoped på helsestasjonen” for våren 2009 (44 barn totalt), så kan tallet
være misvisende. Rambøll (2005) viser til at det vanligvis vil være en økning i henvisninger
etter at en har tatt i bruk kartleggingsverktøyene, men at dette vil stabilisere seg etter en tid.
Rambøll foretok også en kartlegging av språkstimulering og språkkartlegging i kommunene i
mars 2008. Den viser relativt store forskjeller mellom fylkene. Møre og Romsdal var på
dette tidspunktet landets 4. beste fylke både når det gjaldt bruk av SATS (57%) og Språk 4
(86%). Undersøkelsen viser også at 14% av informantene i fylket bruker andre og/eller
egenutviklede verktøy, samt at 10% svarer ”vet ikke”. 75% av de spurte melder at de
rutinemessig rapporterer fra helsestasjonen til PPT ved bekymring for språkutvikling med
sikte på tiltak for det enkelte barn. Det fremgår av rapporten at de fremste kjennetegnene ved
kommuner som ikke har rutinemessig rapportering er at de er små eller mellomstore
kommuner og at de ikke har gitt føringer for kartlegging av barns språk ved helsestasjonene. I
Ålesund kommune har det vært sterke føringer lokalt i tillegg til nasjonalt når det gjelder å
innføre bruk av SATS og Språk 4 på helsestasjonen. Retningslinjene mangler likevel formell
forankring i virksomhetens årsplaner og statistikk også i vår kommune, og det er mulig at det
må til om en vil sikre at kartleggingsmetodikken er lik ved helsestasjonene i fremtiden.
Kvalitative endringer i henvisning til/kontakt med PPT
Artikulasjonsvansker har vært en dominerende henvisningsgrunn fra helsestasjonen til
Ålesund PPT over flere år. Høsten 2008 fikk vi kun en slik melding, mens de øvrige hadde
fokus på språkvansker. Vi fikk også inn to formelle henvisninger på 2-åringer som var
forsøkt kartlagt språklig på helsestasjonen, noe som var nytt hos oss.

Henvisningene fra helsestasjonen har endret seg til å bli mer informative enn tidligere. Alle
meldingene var krysset av for at saken gjaldt språk/begrep, og samtlige hadde med
beskrivelse av vansker og beskrivelse av undersøkelse og tiltak fra henvisende instans.
Helsesøstrene prøver nå å gjennomføre en språkundersøkelse før melding til PPT, og de
prøver å få et inntrykk av barnets språkforståelse. Denne tendensen har vi sett stadig sterkere
også våren 2009. Økt kunnskap om språk kommer frem både i henvisninger og i samtaler
med PPT i forkant av en melding, noe som bekreftes også av evalueringsstudien etter
Språkpakken i Møre og Romsdal (Kjenstadbakk 2009).
Innføringen i bruken av SATS og Språk 4 ved 2- og 4-årskonsultasjonen utgjør nå en av flere
felles referanserammer for samarbeidet mellom helsestasjonene og PPT. Samarbeidet har
pågått over tid, og det er sannsynlig at ”Logoped på helsestasjonen” har bidratt til å legge til
rette for god dialog og naturlig samarbeid også om nye kartleggingsmetoder. Terskelen for
direkte kontakt og dialog for eksempel ved bruk av telefon og e-post synes å ha blitt lavere,
og det er kanskje enklere å være åpen om utfordringer i en periode med prøving og feiling –
noe som er uunngåelig om en skal tilegne seg og mestre nye kartleggingsmetoder.
Helsesøstrene gir uttrykk for at de ønsker videre samarbeid også om andre tema, f eks
minoritetsspråklighet og stotring/stamming som i liten grad dekkes gjennom opplæringen
helsestasjonene har fått til nå. I tillegg vil en nå ha bedre mulighet for å gjennomføre
”Logoped på helsestasjonen” slik dette opprinnelig var tenkt, med råd som starthjelp til
foreldre/barn ved avgrensede artikulasjonsvansker. Helsesøstrene synes bedre rustet til å
vurdere hva som er normalt når det gjelder uttale i førskolealder, noe som medfører at en
begrenser tilmeldingen av saker der barnets uttalefeil egentlig er innenfor det en regner som
normalt for aldersgruppen. Den viktigste gevinsten er likevel at økt kunnskap gjør helsesøster
bedre i stand til å oppdage barn med forståelsesvansker tidlig og henvise disse direkte til PPT.
Fokus er i ferd med å flyttes fra artikulasjonsvansker til mer alvorlige språkvansker.
”Riktigere” henvisninger fra helsestasjonens side er viktig i et hjelpeapparat med utfordringer
i forhold til ressursproblemer og lange ventelister.
Litteratur
Espenakk, Unni og Horn, Erna (2002): ”TRAS. (Tidlig Registrering Av Språkutvikling)”.
Nordisk tidsskrift for spesialpedagogikk, Årgang Nr. 2-3. 2002. Universitetsforlaget.
Hartveit, Gro (2007): Går det over? En kartlegging av helsesøstres kompetanse om stotring
og stamming hos førskolebarn. Masteravhandling i pedagogikk. Norsk Lærerakademi,
Bergen.
Horn, E. og Dalin (2004): Språk 4. Brukerveiledning. Designtrykkeriet, Bergen.
Horn, E. og Hagtvet (2005): SATS (Screening av to-åringers språk). Håndbok.
Designtrykkeriet, Bergen.
Kjenstadbakk, Mariann (2009): En av helsestasjonens oppgaver er å oppdage barn som
strever med språket. En evalueringsstudie i etterkant av Språkpakken. Masteroppgave i
spesialpedagogikk. Det utdanningsvitenskapelige fakultet, institutt for spesialpedagogikk.
Universitetet i Oslo.

Miles, M.B. Ekholm, M. og Vandenberghe, R. (1987): Lasting School Improvement:
Exploring the Process of Institutionalization. ISIP, OECD.
Rambøll Management (2005): Når helsesøster kartlegger. Evaluering av
kartleggingsverktøyet SPRÅK 4 ved helsestasjon. Rapport utarbeidet på oppdrag fra Helse-
og omsorgsdepartementet og Kommunal- og regionaldepartementet, desember 2005.
Rambøll Management (2008): Kartlegging av språkstimulering og språkkartlegging i
kommunene. Rapport utarbeidet på oppdrag fra Kunnskapsdepartementet, mars 2008.
Sosial- og helsedirektoratet (2006): Nasjonale faglige retningslinjer for undersøkelse av syn,
hørsel og språk hos barn. Oslo: Sosial- og helsedirektoratet.
Språkpakken. URL:
http://statped.no/moduler/templates/Moduler_Article.aspx?id=16833&epslanguage=NO
Stortingsmelding nr.16 (2006-2007): ….og ingen sto igjen. Tidlig innsats for livslang
læring. Kunnskapsdepartementet 2006.