N r. 4 - d e s . 2 0 0 6 I utakt med folket Midt iblant hedningene ...

Nr. 4 - des. 2006
2
Kirkemøtet er i utakt med folket
En ting kan vi slå fast etter Kirkemøtet som nylig er avholdt.
I stat-kirkespørsmålet er kirkemøtet i utakt med
sine egne medlemmer. Det burde bekymre langt mer
enn at Kongen i statsråd utnevner biskoper.
Når et solid flertall av Kirkemøtets delegater stemmer
for å løsrive kirken fra staten og dermed oppheve
Grunnlovens kirkeparagrafer, viser meningsmålingene
at det er et like solid flertall for å beholde dagens ordning
ute blant det lege kirkefolket.
Dette gir grunn til å spørre hvem kirken egentlig er.
En ting er jeg helt sikker på: Kirken er ikke Kirkemøtet.
Delegatene på kirkemøtet er bare 81 av medlemmene
i Den norske kirke, men med den forskjell at de
i motsetning til de over 3,8 millioner medlemmene for
øvrig, er gitt verv og dermed også stor makt. Da er det
enda mer bekymringsfullt at disse ikke deler flertallet
av sine medlemmers syn.
Når flertallet på kirkemøtet går inn for å oppløse statskirkeordningen,
gjør de det blant annet med den begrunnelse
at Kirken selv må få utnevne sine biskoper.
Med andre ord: Regjeringen er ikke et kirkelig organ,
til tross for at minst halvparten av statsrådene skal
være medlemmer av statskirken, og at bare disse har
stemmerett i kirkelige saker. Det er i beste fall besynderlig.
Medlemmene av regjeringen utgår fra et flertall
på Stortinget, og følger vi logikken til flertallet på Kirkemøtet,
kan da heller ikke Stortinget være et kirkelig
organ. Ikke desto mindre forutsetter flertallet at nettopp
Stortinget skal vedta en ny kirkelov.
Hvordan dette Stortinget skal kunne vedta en ny lov
som skal forplikte også flertallet i Kirkemøtet, blir da
for meg ganske uforståelig.
Det er også grunn til bekymring når Kirkemøtets motto
i år er ”en åpen kirke”. Da forteller man at kirken ikke
er så åpen som den burde være, at det er et problem
vi bør ta fatt i, og jeg må ærlig innrømme: Jeg tror ikke
den blir mer åpen etter et skille fra staten.
Derfor handler vedtaket på Kirkemøtet, avkledd alle
fine ord om selvbestemmelse, mer om makt enn om
noe annet. Og det er sterke konservative krefter som
leder an og føler at den åpne og inkluderende folkekirken
utfordrer dem og deres syn på kirke, Bibel og
kristendom. De vil stille sterkere krav til medlemmene.
Noen av dem har sine røtter i noen bevegelser innenfor
kirken som spytter ordet allmennreligiøs ut som
om det var en spyflue som hadde funnet veien inn. De
ser med forakt på dem som ”bare” bærer sine barn til
dåpen, ”bare” sender ungdommene sine til konfirma-
sjon og som ”bare” går i kirken til gudstjeneste på stor
høytider og ved livets store begivenheter.
Dersom Arbeiderpartiet og flertallet på Stortinget følger
Kirkemøtet og oppløser statskirkeordningen, er
det stor grunn til å frykte at kirken utvikler seg stikk i
strid med idealet om åpenhet, takhøyde og toleranse.
Vi kan i stedet få en elitekirke for de superkristne, en
kirke som langt færre vil føle seg hjemme i enn i dag.
Har du tenkt på det?
Redaktør Svenn A. Nielsen
Og som en sideeffekt fratas Kongen sin posisjon som
kirkens overhode. Da har man fjernet den aller siste
formelle stilling monarken har i dette landet, og for
mange republikanere vil nok det oppleves som svært
godt nytt.
”Dersom Arbeiderpartiet og flertallet på Stortinget
følger Kirkemøtet og oppløser statskirkeordningen,
er det stor grunn til å frykte at kirken utvikler seg
stikk i strid med idealet om åpenhet, takhøyde og
toleranse.”
Flertallet i Kirkemøtet er i utakt med sine egne medlemmer. Foto kirken.no
Foto: Yngve Olsen Sæbbe