Skriftserien 2-2000.pdf - Nei til EU

neitileu.no

Skriftserien 2-2000.pdf - Nei til EU

NEI TIL EUs SKRIFTSERIE

NR. 2 2000

Lydstaten Sverige

Svenske erfaringer med medlemskap

i EU 1995-99. Av Dag Seierstad


LYDSTATEN SVERIGE

Lydstaten Sverige

Svenske erfaringer med medlemskap i EU

1995–99. Av Dag Seierstad

NEI TIL EUs SKRIFTSERIE – NR. 2 2000

SIDE 1


© 2000 Nei til EU / Dag Seierstad

Trykk: PDC Tangen

Printed in Norway

ISSN 0806-8224

Illustrasjonsfoto: EU

Opplag 3 000

Flere hefter kan bestilles fra:

Nei til EU

Arbeidersamfunnets plass 1

0181 Oslo

Telefon: 22 20 90 50

Telefaks: 22 20 90 55

E-post: neitileu@neitileu.no

http://www.neitileu.no

LYDSTATEN SVERIGE

I 2000 vil skriftserien bare bli sendt til de medlemmene som krysser av

på medlemsgiroen for å få heftene. Hvis du er medlem og ikke får

skriftserien, men ønsker å motta den, kan du ta kontakt med Nei til EU

for gratis tilsendelse.

Ring Remi Moen på 22 20 90 50 eller send epost:

remi.moen@neitileu.no

SIDE 2 NEI TIL EUs SKRIFTSERIE – NR. 2 2000


LYDSTATEN SVERIGE

Forord

Lydstaten Sverige

Sverige er blitt en lydstat i EU. Det blir grundig dokumentert i boka til Jan Å.

Johansson og Søren Wibe: «Sverige i EU. En krönika över åren 1995–1999».

EU overstyrer og detaljstyrer det svenske samfunnet slik at resultatet blir avmakt

for folk flest – og underkastelse for svenske myndigheter på alle nivåer.

Konklusjonen i boka er klar: «I denne føderasjonen forvandles de nåværende

nasjonalstatene til en slags delstater, som California i USA og Hessen i

Tyskland.»

De svenske erfaringene som medlem av EU er viktige for oss i Norge.

Boka til Sören Wibe og Jan Å. Johansson bør bli et nødvendig utgangspunkt

for debatten om hva svenskene har fått ut av medlemskapet sitt. Førsteopplaget

av boka er utsolgt, men det arbeides med en oppdatering.

Sidehenvisningene av typen (JW 38) er henvisning til side 38 i denne

boka.

Innhold

1. Det er langt fra Umeå til Brussel 4

2. Kampen om åpenheten 8

3. Økonomi- og pengeunionen – hva gjør Sverige? 9

4. Farvel til nøytraliteten? 14

5. Når taleretten i verdenssamfunnet blir borte 15

6. «Så mye ga jeg bort, så mye har jeg igjen.» 17

7. Miljøkrav svekkes 22

8. Matkvalitet og smitte gjennom mat 23

9. Konfliktretten i fare 26

10. Fra ja til nei og resignasjon 27

11. Det «alle visste» – og som måtte holdes hemmelig 29

Studieplan 31

NEI TIL EUs SKRIFTSERIE – NR. 2 2000

SIDE 3


1. Det er langt fra Umeå til

Brussel

LYDSTATEN SVERIGE

Ved EU-valget i juni 1999, fikk Jonas Sjöstedt, toppkandidaten til Vänsterpartiet,

støtte fra 40 prosent av velgerne i Västerbotten. Västerbotten var en

nei-bastion også ved folkeavstemningen i 1994. Slik er det fortsatt, og med

god grunn.

Umeå langt nord i Botniska viken er ikke et opplagt sted for en bilfabrikk.

Stabil og dyktig arbeidsstokk er riktig nok et viktig pluss, men lang

transport både av råvarer og av ferdige produkter er et tungt minus. Derfor

har Volvo-fabrikken i Umeå hatt en transportstøtte på 30 millioner i året fra

den svenske staten. Det var sikkert vel anvendte penger for å sikre en hjørnesteinsbedrift

i et distrikt trua av ekstrem fraflytting.

Etter at Sverige ble medlem av EU fra 1. januar 1995 er det ikke lenger

opp til svenske myndigheter å bruke svenske penger på denne måten – sjøl

om transportstøtten til Volvo-fabrikken bare gikk til å subsidiere transportutgifter

innen Sverige. Altså for at bedriften i Umeå skulle få konkurrere mer

på like vilkår med bilfabrikker i Sør-Sverige.

I 1996 nekta EU-kommisjonen å godkjenne at Volvo-fabrikken i Umeå

skulle fortsette å få denne transportstøtten. Det hjalp ikke at fabrikken sysselsatte

1.800 mennesker i et distrikt med få muligheter for annet arbeid.

Kommisjonen bygde beslutningen sin på en rapport fra konsulentfirmaet

Price Waterhouse. Rapporten var hemmelig – også for svenske myndigheter

– slik at det var umulig å imøtegå begrunnelsene for avslaget. Både

den svenske regjeringen og Volvo hadde mistanke om at rapporten inneholdt

faktafeil som kunne ha betydning for konklusjonen.

To svenske medlemmer av EU-parlamentet, begge fra Umeå, klagde

hemmeligholdet inn for EUs ombudsmann og krevde at rapporten måtte bli

offentliggjort. Etter halvannet år ga Kommisjonen seg. Det viste seg at rapporten

var full av faktafeil – helt ned til så komiske feil som å forveksle

Umeå med Luleå – og innimellom kalle byen Uleå. Men det hjalp ikke. I sak

var EU-kommisjonen urokkelig. Transportstøtten til fabrikken i Umeå reduseres

for hvert år som går og skal være helt vekk i 2002.

Da svenskene valgte sine første representanter til EU-parlamentet i september

1995 ble Umeå med sine 11.000 innbyggere godt representert. To av

de 22 svenske medlemmene i EU-parlamentet kom fra Umeå, sosialdemokraten

og sosialøkonomen Sören Wibe og fabrikkarbeideren Jonas Sjöstedt

SIDE 4 NEI TIL EUs SKRIFTSERIE – NR. 2 2000


LYDSTATEN SVERIGE

fra Vänsterpartiet. Begge var framtredende EU-motstandere i kampanjen

fram til folkeavstemningen 13. november 1994. Wibe var den tyngste og tydeligste

økonomen på nei-sida. 30-årige Sjöstedt var nestleder i «Nej till EU».

Sören Wibe trakk seg etter én periode. Sosialdemokratene ville i 1995

gjerne ha en markert EU-motstander på lista for å trekke nei-velgere til valglista

si. Men etter han var valgt, var presset stort for at han skulle holde EUkritikken

for seg sjøl – både i EU-parlamentet og hjemme i Sverige. Det ble

en uholdbar situasjon. I stedet har han sammen Jan Å. Johansson skrevet en

grundig dokumentasjon av de svenske erfaringene med EU-medlemskapet.

Og han har nylig tatt på seg vervet som nestleder i «Nej till EU». Det går mot

ØMU-kamp i Sverige.

Demokratiet svekkes

Johansson og Wibe konkluderer boka si slik (s.28-29):

EU innebærer en kraftig svekkelse av det svenske demokratiet. Makt føres

fra den svenske Riksdagen til EUs institusjoner, til Kommisjon, Parlament og

Råd.

EU minsker kraftig medborgernes muligheter til å delta, til å holde seg informert

og til å kontrollere de politiske prosessene. Bare de med gode

språkkunnskaper og tilgang til internasjonale media kan følge med i hva

som skjer.

Samtidig holdes det skjult hva som faktisk foregår. Innen Kommisjonen

og Parlamentet er man helt åpen og klar over at den innerste meningen med

EU er å forvandle et system av uavhengige nasjoner til en stor føderasjon.

Men i de enkelte land, for eksempel Sverige eller Storbritannia, benektes

dette iherdig av de ansvarlige politikerne. (…) Velgerne føres bevisst bak lyset

i forhold til den store målsettingen med prosjektet.

Det svenske utenriksdepartementet står ikke fremmed for så kritiske

synspunkter. Lederen for departementets idé- og analysegruppe, Ingmar

Karlsson, skrev allerede våren 1995 et 18 siders dokument som ble lagt fram

i all fortrolighet for EU-nemnda i Riksdagen. Dokumentet ble kjent ved en

lekkasje fra medlemmer av Miljöpartiet. I dette dokumentet framholdes det

at EU mangler demokratisk forankring, at en forbudsstat er politisk umulig,

og at det ikke lenger er mulig å narre folk lenger inn i «en stadig tettere union»:

«Jo mer EU griper inn i og styrer europeernes daglige liv, desto mer åpenbar

blir mangelen på legitimitet. Eurokratene betraktes ikke som de første europeere,

men som overbetalte byråkrater som blander seg inn i saker som ikke

vedkommer dem.» (det ny Notat 30.6.95)

Hans Hegeland har i en lisensiatavhandling fra november 1999 gått inn

på hvordan Riksdagens rolle har endra seg. Store politikkområder er flytta

fra Stockholm til Brussel. Det gjelder blant annet landbrukspolitikken og store

deler av handelspolitikken, den økonomiske politikken, arbeidsmarkeds-

NEI TIL EUs SKRIFTSERIE – NR. 2 2000

SIDE 5


LYDSTATEN SVERIGE

og regionalpolitikken og utenrikspolitikken. Riksdagen har oppretta ei EUnemnd

der statsrådene kommer for å informere om hvilke beslutninger EU

skal ta neste uke. Da er det ofte for seint å endre på Sveriges forhandlingsposisjon.

(JW 32-33)

Ingen subsidiaritet

Ved festlige anledninger ikler EU seg prinsippet om subsidiaritet: det at beslutninger

tas på så lavt nivå som mulig, og at ingen beslutninger tas på høyere

nivå enn det som er nødvendig. (Men skal du ta transportstøtten fra Volvo-fabrikken

i Umeå, er det jo nødvendig å ta beslutningen i Brussel og ikke

i Stockholm.)

Tar en subsidiariteten på alvor, skulle en tro at det foregikk en løpende

diskusjon av hvilke beslutninger som skal tas på EU-nivå, hvilke på statlig

nivå og hvilke på regionalt og lokalt nivå. Sören Wibe opplevde ingen slike

diskusjoner: «Det er svært lett å finne et hundretall beslutninger i EU-parlamentet

som i en eller annen form har gått ut på å føre makt fra nasjonalt

nivå til EU-nivå. Det er mange ganger vanskeligere å finne en eneste beslutning

som går i motsatt retning, det vil si der EU-parlamentet anbefaler att EU

skal ha mindre, i stedet for mer makt.»

En undersøkelse av Jonas Jansfors viste at EU-parlamentet stadig mer pågående

krever at makt overføres fra medlemsstatene til EU. Mens EU-parlamentet

i 1995 gjorde 10 slike vedtak, var tallet 43 i 1998. I løpet av denne fireårsperioden

fant han ikke et eneste vedtak om å føre makt tilbake til medlemsstatene.

Nei-politikere, nei takk!

De fleste medlemmene i EU-parlamentet mener at EU-kritikere ikke bør ha

noen plass i parlamentet fordi de «ikke deler den europeiske visjonen». Pierre

Schori, listetoppen for de svenske sosialdemokratene ved valget til EUparlamentet

i 1999, er enig: «EU-kritikk skal fremmes på hjemmebane, i Riksdagen

om man vil, men når vi er i Brussel, er vi der som medlemmer av EU

og skal oppføre oss deretter.» (Dagsavisen 16.1.99)

Mange svenske nei-velgere fra 1994 følger i praksis samme linje. Ved valget

til EU-parlamentet i september 1995 satt halvparten av velgerne hjemme.

Blant dem som stemte, var det like mange EU-tilhengere som EU-motstandere.

Men blant den halvparten som satt hjemme, var det fire EU-motstandere

for hver EU-tilhenger. Hvorfor skal EU-motstandere sende folk til et

parlament de ikke vil ha til å bestemme over seg?

Wibe svarer sine gamle kolleger i EU-parlamentet slik: «Når man nekter

EU-kritikere (den moralske) retten til å sitte i EU-parlamentet, så sier man

egentlig samtidig at EU-parlamentet ikke skal være demokratisk. Det skal da

representere bare den del av befolkningen som alt fra begynnelsen er overbe-

SIDE 6 NEI TIL EUs SKRIFTSERIE – NR. 2 2000


LYDSTATEN SVERIGE

vist om at EU skal utvikles til en føderal stat. Det er like logisk som å kreve at

bare de som vil øke Riksdagens makt på bekostning av makten til landsting

(Sveriges fylkesting) bør ta sete i Sveriges Riksdag.»

Den logiske konsekvensen ble trukket av Mats Hellström, sosialdemokrat

og tidligere landbruksminister, i en større debattartikkel for et par år sia:

hvorfor ikke avskaffe Riksdagen?

EU-parlamentet var arbeidsplassen til Sören Wibe i fire år – fra 1995 til

1999. Slik opsummerer han erfaringene: «Det har blitt et forum for en elite

som prøver å utvikle egen makt, en elite som har «Europa» som sin fremste lojalitet

og ikke de nasjoner som de representerer.» (s. 23)

Og videre: «EUs egen vekst har skapt en europeisk elite, ofte ekstremt

høytlønnet, oftest med høy utdanning, og med direkte interesse i at EU fortsetter

å vokse.» (s. 26)

Stor makt til EF-domstolen

Det svenske politiske systemet har gitt domstolene en beskjeden politisk

rolle. Sverige har for eksempel ikke noen forfatningsdomstol. Men gjennom

EU-medlemskapet har domstolene fått mer makt enn før. Det var EU-domstolen

som fastslo at EU-retten går foran nasjonal rett. Det står ingen steder

i EU-traktaten, men EU-domstolen tolka traktaten slik.

Det er ikke lenger slik at politikk skaper lover og jusen setter loven ut i

livet. I EU skaper jusen ny lov og politikken setter loven ut i livet. Jussen tar

over politikken. Hvorvidt det skulle være lov med avl av den ekstreme monsteroksen

Belgisk Blå i Sverige, ble avgjort ved en dom i EU-domstolen. (JW

35)

NEI TIL EUs SKRIFTSERIE – NR. 2 2000

SIDE 7


2. Kampen om åpenheten

LYDSTATEN SVERIGE

På ett punkt har Sverige holdt en høy profil innad i EU. Det er i kampen for

åpenhet og offentlighet i forvaltningen. Den trassige linja ble valgt alt under

forhandlingene om medlemskap.

Mens Norge og Finland i en erklæring til forhandlingsprotokollen først

fastslo at offentlighet i forvaltningen er et viktig prinsipp, skyndte de seg

med forsikre om at en vil rette seg «etter dette prinsippet i overensstemmelse

med de rettigheter og forpliktelser som en har som medlem av Den europeiske

union».

Sverige valgte en langt tøffere linje – og det var Carl Bildts regjering som

gjorde det i en tilsvarende erklæring til forhandlingsprotokollen: «Offentlighet

i forvaltningen og adgang til dokumenter samt en forfatningsmessig beskyttelse

av personer som gir opplysninger til mediene, er og vil fortsatt være

grunnleggende prinsipper som utgjør en del av Sveriges forfatningsmessige,

politiske og kulturelle arv.»

Dette var så sterk kost at EU måtte fram med en moterklæring der EU forutsatte

at Sverige vil etterkomme EUs bestemmelser på dette området. Noe

slikt trengtes ikke overfor Norge.

Da Santer fikk klar beskjed

Vinteren 1999 ble det avslørt grov svindel og manglende kontroll innen det

store byråkratiet til EU-kommisjonen i Brussel. På spørsmål fra svensk TV

svarte statsminister Göran Persson at han var skremt over de opplysningene

som var kommet fram og at de forholdene som var avslørt, var til skade for

EU.

Presidenten for Kommisjonen, Jacques Santer, skrev øyeblikkelig et brev

til Persson der han i diplomatiske ordelag ba den svenske statsministeren om

å holde kjeft: «Jeg ville satt pris på om du hadde forhørt deg om vårt syn på

saken før du gikk ut med en så negativ uttalelse.» – Slike uttalelser var – i følge

Santer – til skade for EU.

Göran Persson slo hardt tilbake og sendte av gårde et brev om at i slike

saker var det ekstra viktig å snakke åpent ut – og at det var brevet til Santer

som var til skade for EU. Like etter fikk Santer et nytt sjokk, for i ly av svensk

offentlighetslov kom hele brevvekslingen på forsida i Dagens Nyheter!

(12.4.99) Som kjent endte svindelskandalen med at hele Kommisjonen måtte

gå. (JW 81)

SIDE 8 NEI TIL EUs SKRIFTSERIE – NR. 2 2000


LYDSTATEN SVERIGE

3. Økonomi- og pengeunionen

– hva gjør Sverige?

Fra vondt til verre

Svenske regjeringer – først Carl Bildts og så Ingvar Carlssons – drev fra tidlig

på 1990-tallet igjennom en økonomisk hestekur som savner sidestykke i vår

del av verden. En må til land i den tredje verden for å finne maken – og der

skjer det etter krav fra Verdensbanken og Det Internasjonale Valutafondet. I

Sverige var det fra 1994 EU som stilte krav.

I 1993-94 gjennomførte Bildt-regjeringen innstramninger på over 100 milliarder

kroner. Det satte kraftige spor i det offentlige velferdstilbudet og drev

arbeidsløsheten i været. For å oppfylle krava i Maastricht-traktaten måtte Ingvar

Carlsson legge opp til ytterligere innstramninger på 35-40 milliarder

kroner både i 1995 og 1996. Opplegget måtte hvert år sendes til Brussel der

EU-kommisjonen skulle godkjenne det: ville det gi lav nok statsgjeld og inflasjon,

lavt nok budsjettunderskudd og rentenivå og stabil nok krone?

Det var kvinnene som ble hardest ramma da offentlig sektor ble bygd

ned så dramatisk. Kvinner ble ramma både som arbeidstakere og som brukere

av offentlige tjenestetilbud. I Sverige er 75 prosent av alle kvinner i yrkesaktiv

alder ute i arbeidslivet. I EU-landet Nederland er prosenten 50. Forskjellen

svarer i Sverige til 400.000 arbeidsplasser. Dette tallet viser hvor

mange som etter hvert kan rammes hvis økonomi- og pengeunionen til EU

(ØMU) drives fram slik opplegget har vært til nå.

Det er de EU-land som har den største offentlige sektoren, som settes

under hardest press. Bak dette presset ligger mange forhold, men ØMU-politikken

forsterker presset og undergraver de motkreftene som vil forsvare

velferdsordningene og arbeidsplassene i offentlig sektor.

Taktiske saltomortaler rundt ØMU

Det har vært mange saltomortaler omkring økonomi- og pengeunionen

ØMU fra de sosialdemokratiske lederne i Sverige.

■ Høsten 1994, før folkeavstemningen 13. november, kunne statsminister Ingvar

Carlsson forsikre velgerne at ØMU var en sak de ikke trengte bekymre

seg for. Sverige sto helt fritt i forhold til en slik pengeunion. Det var opp til

Riksdagen og regjeringen å vurdere om Sverige skulle gå inn eller ikke.

■ Etter folkeavstemningen kjørte Vänsterpartiet en kampanje med krav om

at svensk ØMU-medlemskap måtte avgjøres ved en ny folkeavstemning. Da

NEI TIL EUs SKRIFTSERIE – NR. 2 2000

SIDE 9


LYDSTATEN SVERIGE

var svaret fra Ingvar Carlsson at den avstemningen allerede var holdt – 13.

november 1994! Erfaringene med EU-medlemskap kunne bli tøffe i Sverige,

men det svenske folket skulle ikke få lov til å uttrykke hva det kunne lære

av erfaringene.

■ I september 1995 skulle de svenske velgerne til urnene for å velge sine 22

representanter i EU-parlamentet. Det skjedde i en politisk bakrus av skikkelige

dimensjoner. Meningsmålinger viste at bare 28 prosent av de svenske

velgerne ville stemme ja hvis det ble holdt en ny folkeavstemning om medlemskap.

61 prosent ville stemme nei. Ingvar Carlsson slo en ny saltomortale:

Riksdagen står naturligvis fritt til å holde Sverige utafor ØMU hvis spørsmålet

noen gang blir aktuelt.

■ Da Göran Persson overtok som statsminister, valgte han å føre videre den

opprinnelige, spontane trassen til Ingvar Carlsson: «Folkeavstemningen er

holdt. I november 1994 sa flertallet av velgerne ja til medlemskap, ja til Maastricht-traktaten

– og dermed ja til ØMU.»

■ Partikongressen i 1997 fullførte neste helomvending. Kongressen vedtok

at Sverige ikke skulle gå inn i ØMU fra starten i 1999. Og Gøran Persson

brukte en overraskende prinsipiell argumentasjon: ØMU er betenkelig fordi

den fører suverenitet fra Sverige til en sentralbank i Frankfurt. «Jeg tror at

den europeiske befolknings støtte til EU ville bli sterkere hvis Unionen konsentrerte

sitt arbeid om de felt som styrker de nasjonale demokratienes kraft og

evner – og ikke de som svekker dem.»

Året etter var neste saltomortale i gang. Det ble mer og mer opplagt at

den sosialdemokratiske ledelsen ville ha Sverige inn i ØMU ved første beste

anledning. Det eneste som var uvisst var om velgerne skulle få si sin mening

i en folkeavstemning. Knallvalgene til Vänsterpartiet i 1998 og 1999 (EU-valget)

feide Göran Perssons tvil til side: Bare ved å la en folkeavstemning ta

avgjørelsen, kunne han hindre at ØMU-spørsmålet ville bli ei gavepakke til

Vänsterpartiet i neste valgkamp.

Det sosialdemokratiske partiet vedtok på kongressen våren 2000 å gå inn

for svensk ØMU-medlemskap. To benkeforslag holdt riktig nok på å spolere

hele vedtaket for ledelsen. Det ene forslaget satte som vilkår at økonomi- og

pengeunionen måtte gi kampen mot arbeidsløshet forrang framfor kampen

mot inflasjon. Det andre satte som vilkår at EUs sentralbank måtte under demokratisk

kontroll. Begge forslaga ble vedtatt med stort flertall – slik at Göran

Persson måtte på talestolen og kreve ny avstemning: Slike vilkår ville

sette bom for svensk ØMU-medlemskap! Og dermed fikk partilederen det

som han ville.

Hvis det blir ja til ØMU ved folkeavstemningen i Danmark 28. september

2000, kan folkeavstemningen i Sverige komme raskt. Blir det nei i Danmark,

vil nok Göran Persson se tida litt an.

SIDE 10 NEI TIL EUs SKRIFTSERIE – NR. 2 2000


LYDSTATEN SVERIGE

Skolerett for EU

Trass i at Sverige står utafor økonomi- og pengeunionen ØMU underkastes

Sverige samme gransking og samme krav fra EUs side som de 11 euro-landa

må tåle. Årsaken er enkel: EU har aldri godkjent at Sverige etter en sjølstendig

vurdering stilte seg utafor ØMU fra 1. januar 1999. En slik rett har ingen

EU-land – heller ikke Sverige.

Unntaka som bekrefter regelen, er Storbritannia og Danmark som i henholdsvis

1991 og 1993 måtte gis rett til å stå utafor en eventuell ØMU. Ellers

ville verken britene eller danskene undertegne Maastricht-traktaten.

Med Sverige er det annerledes. Svenskene søkte medlemskap nettopp på

grunnlag av Maastricht-traktaten og ba ikke om noe unntak for ØMU. Det

samme gjorde Brundtland-regjeringen på vegne av Norge. Noe unntak for

ØMU ville verken Sverige eller Norge ha fått.

Da EU-kommisjonen og Unionsrådet i mai 1998 avgjorde hvilke EU-land

som skulle bli medlem av ØMU, måtte de derfor definere Sverige som et

land som ikke kunne tas opp i ØMU. Påskuddet var formelt: Sverige hadde

ikke deltatt i EUs valutasamarbeid (EMS) forut for starten av pengeunionen,

og kunne dermed ikke godtas.

Dermed var fasaden i orden. Sverige er for EU ikke et land som har valgt

å stå utafor ØMU. Sverige er et land som i 1998 ikke ble godkjent som medlem

av ØMU. Det er noe ganske annet.

Dette skillet har EU vært nøye med å markere. Det skjer blant annet ved

at Sverige sammen med Hellas blir saumfart med regelmessige mellomrom

for å se om de snart kan godtas som ØMU-medlemmer.

EU-kommisjonen og EUs sentralbank la våren 2000 fram hver sin rapport

der Sverige og Hellas vurderes. I begge rapportene erkjennes det at Sverige

Bistandskarusell?

Skepsisen mot ØMU går langt inn i borgerlige kretser. Svenska

Dagbladet, det konservative hovedorganet i Sverige, har i alle år vært

en prinsippfast pådriver for svensk medlemskap i EU. Men alt i

september 1995 advarte avisa på lederplass mot ØMU: «De farer ØMU

innebærer, er store. Når valutakursene ikke kan virke som støtdempere

lengre, kreves det betydelig fleksibilitet på andre markeder, ikke minst

arbeidsmarkedet. Hvis en slik fleksibilitet ikke oppstår, kan

arbeidsløsheten vokse med sterke sosiale og politiske spenninger

som konsekvens. Dette kan så lede til krav om en felles europeisk

finanspolitikk og store ressursoverføringer mellom landa. EU kan da

utvikle seg til en gigantisk bistandskarusell med alle de økonomiske

tap og mellomstatlige spenninger som det innebærer.»

Svenska Dagbladet 12.9.95

NEI TIL EUs SKRIFTSERIE – NR. 2 2000

SIDE 11


er bortimot eksemplarisk i forhold til de fleste euro-land. Svensk økonomi

oppfyller med god margin alle krav for å tas opp i ØMU – med det samme

unntaket som i 1998: Den svenske krona er ikke knytta til euroen i et tett

valutasamarbeid.

Sveriges Riksbank styrer riktig nok valutapolitikken ut fra samme mål

som EUs sentralbank: at prisstigningen skal være lav. Men der EUs sentralbank

legger prisutviklingen i EU til grunn, styrer Sveriges Riksbank ut fra prisutviklingen

i Sverige. Og i siste instans er det markedene som avgjør hvordan

de to valutaene utvikler seg.

Den svenske krona fikk en smell under valutauroen høsten 1998, men

den har styrka seg overfor euroen i halvannet år nå, helt siden euroen ble

fellesvaluta i januar 1999. Den er nå oppe på omtrent samme nivå som før

smellen i 1998.

Hva krever EU-kommisjonen?

LYDSTATEN SVERIGE

I februar 1997 la EU-kommisjonen fram vurderingen av svensk økonomi for

1997 og 98. Der anbefaler Kommisjonen at Sverige skjærer ytterligere ned på

de offentlige utgiftene – og særlig på sosiale overføringer som trygder og sosialhjelp.

Skatter og avgifter burde senkes «så mye som mulig» både for personer

og for bedrifter.

I mai 1997 fulgte et møte av EUs finansministre opp med samme budskap:

skatter for personer og bedrifter må senkes så mye som mulig hvis

Sverige skal klare konvergenskrava. Finansministrene grep dermed direkte

inn i den interne svenske debatten om hvordan balansen i svensk økonomi

skulle gjenopprettes. De moderate, Sveriges Høyre, grep begjærlig anbefalingene

fra EU-kommisjonen og fra EUs finansministre, mens sosialdemokratene

i hvert fall på noen områder forsøkte å øke skattene.

I 1998 anbefalte Kommisjonen: «Konsolideringstiltakene bør rettes mot å

minske utgiftene, særlig overføringene til husholdningene, samtidig som

skattetrykket i økonomien behøver å senkes.» (JW 77)

Men budsjettbalanse kan en få til på to måter: enten ved å øke inntektene

– eller ved å senke utgiftene. Kommisjonen har alltid foreslått det siste. Budsjettbalansen

skal sikres ved å senke utgiftene, det vil si ved å krympe den

offentlige sektoren og ved å minske trygdeytelsene. En angivelig upolitisk

embetsmannsorganisasjon som Kommisjonen gir altså klart politiske råd til

medlemsstatene.

Et finansministermøte i Wien i oktober 1998 gikk lenger enn til å anbefale.

Dette møtet gikk inn for at bindende direktiv om felles skattenivåer skulle

legges fram i mai 1999. Finansministrene mente at skatteforskjellene hindrer

det indre markedet. (JW 106) Skattevedtak krever at alle land er enige.

På toppmøtet i juni 2000 var det Østerrike som stoppa slike vedtak.

SIDE 12 NEI TIL EUs SKRIFTSERIE – NR. 2 2000


LYDSTATEN SVERIGE

Hemmelig som i EU

Statuttene for EUs sentralbank krever at de nasjonale sentralbankene skal

opptre helt uavhengig av landets politiske myndigheter. Sverige måtte derfor

endre Grunnloven for å gi Sveriges Riksbank den uavhengigheten som EU

krever. Disse endringene trådte i kraft 1.1.1999 til tross for at Sverige på det

tidspunktet hadde valgt å stå utafor ØMU.

Sveriges Riksbank er derfor nå helt uavhengig av politiske myndigheter i

Sverige. Den kan suverent overse enhver meningsytring fra Riksdagen eller

fra den svenske regjeringen.

Så lenge Sverige står utafor ØMU, har Sveriges Riksbank ansvaret for den

svenske penge- og rentepolitikken, og dermed for valutapolitikken. Likevel

krever EU at Riksbanken – også i dagens situasjon – skal arbeide uten noen

som helst kontakt med regjering og riksdag. Og Sverige føyer seg.

Men på ett punkt er EUs sentralbank misfornøyd. Sveriges Riksbank har

til nå vært underlagt svensk offentlighetslov. Det må det bli slutt på. Det som

er hemmelig i EU, må være hemmelig også i Sverige. Og Sverige føyer seg

nok igjen.

Hvis Sverige går inn i ØMU blir underkastelsen total: da blir Sveriges

Riksbank rett og slett en bankfilial, en filial som jobber på instruks fra EUs

sentralbank i Frankfurt.

Ingen sysselsettingsunion

Under EU-debatten i Sverige kjørte Ingvar Carlsson og andre sosialdemokrater

fram kravet om EU som en «sysselsettingsunion». Arbeidsløshet skulle inn

som et sjette krav til land som ville inn pengeunionen: I tillegg til kravene

om stabil nok valuta, lavt nok budsjettunderskudd, statsgjeld, rentenivå og

lav nok inflasjon må også arbeidsløsheten være lav nok.

Dette kravet er i strid med den økonomisk logikken som lå til grunn for

pengeunionen. I tillegg er det umulig å praktisere et slikt krav: å måle arbeidsløshet

er som å måle strikk. Det vil aldri bli noen enighet på tvers av

grensene om hva et arbeidsløst menneske er – og særlig ikke hvis det har

avgjørende politisk betydning hva et land måler arbeidsløsheten til å være.

For hvordan skal det skilles mellom arbeidsløse, uføretrygdede, hjemmeværende,

førtidspensjonerte, ufrivillig og frivillig deltidsarbeidende, folk på arbeidsmarkedstiltak,

på AMO-kurs, under attføring og alle de andre kategoriene

som ulike land omgir det ordinære arbeidsmarkedet med? Alle land i

Vest-Europa sjonglerer med disse kategoriene når statistikkene over de arbeidsløse

blir til et plagsomt politisk problem.

NEI TIL EUs SKRIFTSERIE – NR. 2 2000

SIDE 13


4. Farvel til nøytraliteten?

Felles utenriks- og sikkerhetspolitikk

LYDSTATEN SVERIGE

Sverige har på hele 1900-tallet hatt nøytralitetspolitikk som sin offisielle

utenrikspolitikk. Politikken har ikke alltid vært like konsekvent, verken

under den andre verdenskrigen eller under den kalde krigen. Men nøytralitetspolitikken

har hatt full tilslutning fra det store flertallet av svenske borgere,

større tilslutning enn svenske myndigheter i en del situasjoner har tatt

konsekvensen av.

Det var først etter at muren falt i 1989 at de sosialdemokratiske lederne

begynte å vurdere EU-medlemskap som en mulighet. Inntil da hadde nøytralitetspolitikken

blokkert for medlemskap i EU.

I 1992 formulerte Riksdagen nøytralitetspolitikken slik: Sverige skal være

«militärt alliansfritt syftande till att vårt land skall kunna vara neutralt i

händelse av krig i vårt närområde».

I 1993 lanserte den sosialdemokratiske ledelsen tanken om medlemskap

i EU – og påsto at EU-medlemskap var forenlig med fortsatt svensk nøytralitet.

Dette var allerede da en tilsnikelse. Maastricht-traktaten som ble forhandla

fram på EU-toppmøtet i desember 1991, slo ettertrykkelig fast at målet

er en felles utenriks- og sikkerhetspolitikk – og kanskje også forsvarspolitikk.

Amsterdam-traktaten, undertegna i juni 1997, fulgte opp dette med

konkrete anvisninger til hvordan en slik fellespolitikk kunne utformes.

Det var på toppmøtet i Köln i juni 1999 de konkrete vedtakene ble gjort.

Toppmøtet vedtok at EU skal kunne ta på seg fredsbevarende og fredsskapende

operasjoner, og at EU i den forbindelse må ha som mål å utvikle en

«selvstendig militær kapasitet». EU må kunne handle alene i slike situasjoner

og må da ha troverdige militære midler. Særlig vekt skal legges på etterretning,

strategisk transport og felles kommando.

Toppmøtet i Köln valgte NATOs generalsekretær Javier Solana som generalsekretær

for Unionsrådet med ansvaret for EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk.

Toppmøtet oppretta en planleggings- og varslingsavdeling for

EUs utenriks- og sikkerhetspolitikk og vedtok å arbeide for å integrere Vestunionen

i EU.

Denne utviklingen var i prinsippet traktatfesta alt i Maastricht i desember

1991, før de svenske sosialdemokratene vedtok å søke medlemskap i EU. Etter

folkeavstemningen i november 1994 holdt svenske myndigheter likevel

fast ved den tradisjonelle formuleringen av nøytralitetspolitikken: Riksdagen

vedtok for eksempel i desember 1995 at Sverige fortsatt skal være «militärt

SIDE 14 NEI TIL EUs SKRIFTSERIE – NR. 2 2000


LYDSTATEN SVERIGE

alliansfritt syftande till att vårt land skall kunna vara neutralt i händelse av

krig i vårt närområde».

Spørsmålet om atomvåpen er særlig følsomt i den svenske debatten.

Svenske EU-tilhengere har i flere år prøvd å tone ned at atomvåpen er en

sentral del av EUs felles sikkerhetsstrategi.

Svensk-finsk balansegang om Vestunionen

Våren 1996 tok Sverige sammen med Finland et initiativ som vakte oppsikt

både innenlands og utenlands. I et felles utspill argumenterte utenriksministrene

for de to landa for å gi EU og Vestunionen en mer aktiv sikkerhetspolitisk

rolle – og samtidig knytte Vestunionen tettere til EU. I et felles memorandum

(30.4.96) foreslo de at EU kunne bruke Vestunionen som instrument

for aksjoner som EU ikke kan gjennomføre, for eksempel væpnede fredsbevarende

aksjoner og andre former for krisehåndtering.

Det var en hårfin balansegang den svenske og finske regjeringen la ut på.

De to landa kunne på grunn av nøytralitetspolitikken ikke gå inn som medlemmer

av Vestunionen, for i Vestunionen forplikter medlemslanda seg til å

forsvare hverandre hvis ett medlemsland angripes. Sverige og Finland deltar

derfor bare som observatører i Vestunionen. På den annen side ville Sverige

og Finland ha innflytelse på hvilke aksjoner Vestunionen kan gjennomføre.

Derfor ville de knytte Vestunionen tettere til EU slik at Vestunionen kunne

brukes som et instrument for å sette EU-vedtak ut i livet, vedtak som Sverige

og Finland er med på å fatte.

Med EUs vedtak om å integrere Vestunionen i EU – vedtaket fra toppmøtet

i Köln i juni 1999 – har Sverige og Finland foreløpig fått det som de to regjeringene

vil. På den andre sida har NATOs krig mot Jugoslavia ført til at

oppslutningen om nøytralitetspolitikken har økt blant velgerne både i Finland

og Sverige.

5. Når taleretten blir borte

Nei-seieren ved folkeavstemningen sikra Norge fortsatt tale- og forslagsrett i

en rekke internasjonale sammenhenger der Danmark og Sverige har mista

rettighetene sine etter at de ble medlem av EU.

Når EU har overtatt myndighet på et saksfelt, er det EU-kommisjonen og

Unionsrådet som representerer EU-landa i internasjonale sammenhenger på

NEI TIL EUs SKRIFTSERIE – NR. 2 2000

SIDE 15


LYDSTATEN SVERIGE

disse saksfeltene. EU er for eksempel en tollunion. Dermed representerer

EU-kommisjonen EU-landa på internasjonale handelskonferanser. De enkelte

EU-land har sine medlemmer i EU-delegasjonen på slike konferanser, men

kan ikke fremme nasjonale synspunkter. Det er EU-synspunktene som skal

fremmes.

Danmark måtte for eksempel gå til Norge for å få fremma danske synspunkter

på den store miljøkonferansen i Rio de Janeiro i juni 1992. Der ville

Danmark ta opp forslag om en internasjonal konvensjon for transport av

radioaktivt avfall. Danskene fremma først forslaget internt i EU og ble nedstemt.

Som EU-medlem kunne den danske regjering da ikke lenger fremme

forslaget for Rio-konferansen. Det danske utenriksdepartementet gikk derfor

i all hemmelighet til svensk og norsk UD for å be Sverige og Norge om å

fremme forslaget.

Nå er også svenskene inne i EU. Sammen med Danmark ville Sverige i

1995 fremme et forslag om å forby eksport av farlig avfall fra i-land til uland.

Det skjedde innen rammen av Basel-konvensjonen, en internasjonal

konvensjon som regulerer transport på verdenshavene. Forslaget ble stemt

ned i EUs Unionsråd. Danmark og Sverige ville fortsatt fremme forslaget

innen Basel-konvensjonen. Da svarte Kommisjonen med å true med rettssak

for EF-domstolen dersom forslaget ble ført videre på tvers av EU-vedtaket.

Saken løste seg ved at Norge fremma det forslaget som Danmark og Sverige

ikke lengre kunne fremme.

Seinere slutta EU seg til hovedtrekkene i det norske forslaget. Men det er

en annen historie.

Lone Dybkjær, aktiv EU-tilhenger, tidligere dansk miljøminister og gift

med statsminister Poul Nyrup Rasmussen, kommenterte situasjonen slik i

EU-parlamentet: «Kun fordi Norge står udenfor og kunne opretholde et lignende

forslag, kunne det behandles. Jeg har varmt støttet Norges medlemskab.

Dette er desværre et eksempel på, at det var godt, at Norge ikke blev

medlem. Det var godt for miljøet i hvert fald.» (16.nov. 1995)

Det er grunn til å spørre: hvem skulle danskene og svenskene gå til dersom

også Norge var blitt medlem av EU?

Under WTO-forhandlingene i Seattle i månedsskiftet november/desember

1999 sto det store nasjonale interesser på spill både for store og små

land. Men ikke alle kunne hevde dem. Den svenske handelsministeren måtte

erkjenne overfor Dagens Nyheter at Sverige ikke kunne ha en egen linje i

Seattle: «Den som forhandler i vårt navn er jo EU. Og Sveriges prioriteringer

deles ikke av alle EU-medlemmer».

Ved slike forhandlinger sitter ikke Sverige ved forhandlingsbordet og kan

for eksempel ikke støtte viktige krav fra u-land ved å gå i allianse med dem

når det kvesser seg til. Den handlefriheten har fortsatt Norge.

SIDE 16 NEI TIL EUs SKRIFTSERIE – NR. 2 2000


LYDSTATEN SVERIGE

6. «Så mye ga jeg bort, så mye

har jeg igjen.»

Siden Sverige ble medlem i 1995, har Sverige betalt 85 milliarder kroner til

EU og fått tilbake 42 milliarder. I 1999 betalte Sverige 20,5 milliarder til EU

og fikk tilbake 10,7 milliarder, eller omtrent halvparten. Av de 10,7 milliardene

var det 6,1 milliarder i landbruksstøtte og 2,4 milliarder i regionalstøtte.

Sverige er dermed i forhold til folketallet største netto bidragsyter til EU.

(JW 41)

Men mens milliardene på vei fra Sverige til Brussel ruller dit nesten av

seg sjøl, forutsetter pengestrømmen tilbake til Sverige et skjemavelde og et

byråkrati som tar pusten fra de fleste som må forholde seg til det.

Pengene som skal til Brussel er for eksempel all importtoll og en fastsatt

del av alle svenske momsinntekter. Pengestrømmen motsatt vei krever dokumentasjon

og kontroll i alle ledd – skal svindel holdes nede på et nivå

som EU-systemet kan leve med.

Tallet på landbruksbyråkrater måtte dobles da Sverige kom inn i EU og

hver bonde må fylle ut dobbelt så mange skjemaer som før. Det er ikke lett

å passe på alt som er av betydning. Det fikk Urban Hellgren fra Skärblacka

merke da han skulle søke støtte for oksene sine og brukte feil blankett. Blanketten

var nøyaktig den samme som året før. Men da var den gul, og støtte

kunne han året etter bare få ved å sende inn en blå blankett. Hellgren måtte

gå veien om rettsvesenet for å få godkjent søknaden på gul blankett.

Det er heller ikke like lett å passe på hvor landbruksstøtten havner. Det

fins 16 forskjellige støtteordninger, og få har oversikt over hvordan det hele

fungerer. Det er for eksempel stor overproduksjon av mange jordbruksvarer

i EU, blant annet av frukt. Sverige fikk i 1997 støtte til å hogge ned 400 mål

med epletrær. Hvert mål som ble tatt ut av produksjon ble betalt med

430.000 kroner. (JW 138-48)

Overproduksjonen av smør gjør at EU ikke kunne godta at svensk melk

har en fettprosent på 3. Fettprosenten skal være 3,5 for at EU skal kalle det

melk. I tre runder har Sverige fått dispensasjon fra dette kravet, nå sist til ut

2003. Denne uavklarte situasjonen holder i hvert fall noen godt betalte landbruksbyråkrater

i virksomhet både i Stockholm og i Brussel. ( JW 154-55)

Svensk korn dyrkes også på dispensasjon fra EU-reglene. Mesteparten av

det svenske kornet er ikke stort nok til at EU vil kalle det korn. Det samme

gjelder tiendeparten av de svenske jordbæra. De er under 22 millimeter i diameter,

og kan ikke selges som jordbær. Og her gis det ingen dispensasjon.

NEI TIL EUs SKRIFTSERIE – NR. 2 2000

SIDE 17


LYDSTATEN SVERIGE

Men de kan heldigvis brukes til syltetøy. (JW 155, 163)

Skal du få ut arealstøtte for korn, må du så innen den fristen EU har fastlagt.

Våren 1997 var så kald at det var umulig å så fra Jämtland og nordover.

De svenske landbruksmyndighetene måtte gå runder i Brussel for å få datoen

utsatt til 21. juni det året. I og med at det reelt sett er svenske penger som

skal fordeles – etter at de har gått omveien om Brussel – er dette en totalt

meningsløs omvei. (JW 148-49)

EU krever at frø for salg skal godkjennes og registreres. Godkjenningen

er en omstendelig og dyr prosess der en over en toårs-periode skal teste om

det virkelig er en egen, stabil sort. Dette rammer dem som avler frø lokalt,

for eksempel innen økologisk landbruk. Reglene er til fordel for de store frøprodusentene

som gjerne ser at de små, lokale forsvinner. Slik må det være

også i Sverige, siden det er slik ellers i EU. Og da ligger ikke de svenske

landbruksmyndighetene på latsida. Statens frøkontroll krevde at alle som

drev med frøavl skulle bekrefte skriftlig at de hadde slutta med alle frøslag

som ikke var godkjent. I en del andre EU-land tar en slike regler med større

ro. (JW 156-57)

Regionalstøtte på stylter

Tilsvarende omveier og byråkratiske irrganger rammer også regionalpolitikken.

Johansson og Wibe har følgende konklusjon (s. 316-318):

Det ville være bedre om EU avskaffa de regionale strukturfonda, og at

EU-landa tok hand om sin egen regionalpolitikk. Så kunne det i tillegg betales

et solidaritetsbidrag via EU-budsjettet direkte til regjeringene i de fattigste

EU-land. Byråkratiet omkring regionalpolitikken ville bli mye mindre. Uvissheten

om søknadene ville gi noe resultat, ville avta. Prosjektene ville komme

raskere i gang og treffe de reelle behovene bedre. Ingen ville tape på en slik

omlegging. Alle ville vinne, de støttetrengende regionene mest.

Som Norge har Sverige fått EUs søkelys på den graderte arbeidsgiveravgiften.

Sverige graderer mindre enn oss, mens EU definerer denne graderingen

som ulovlig næringsstøtte. Sverige måtte derfor fjerne all gradering fra

1. januar 2000. Det viser at den adgangen Norge i 1999 fikk til å opprettholde

graderingen med unntak for visse bransjer og bedrifter, henger i en tynn

tråd.

EU-støtte til svenske nynazister

Det sjokkerte både svensk og tysk opinion da det høsten 1997 kom fram at

svenske og tyske nynazister nyter godt av EUs landbruksstøtte. En tysk advokat

og ledende nynazist, Jürgen Rieder, har et større gårdsbruk i Moholm

i Sverige. Der gjorde han i 1996 seg fortjent til en landbruksstøtte fra EU

godt i overkant av en million svenske kroner.

Rieder driver i tillegg et «samfunn for biologisk antropologi og eugenikk»

SIDE 18 NEI TIL EUs SKRIFTSERIE – NR. 2 2000


LYDSTATEN SVERIGE

og er i Tyskland flere ganger dømt for sin rasisme og nynazisme. Han har i

flere år stått bak et årlig nazi-treff på Lüneburgerheden i Nord-Tyskland. På

gårdsbruket i Moholm møtes svenske og tyske nynazister for å sette seg inn

i Rieders form for «økologisk landbruk».

Det tyske innenriksdepartementet hadde kjent til EU-støtten i over et år,

men toa sine hender: «Vi kan ikke blande oss inn i indre svenske anliggender».

EU-kommisjonen skjøv også ansvaret fra seg: dette er en sak for den

svenske regjeringen. Mens en talsmann for det svenske landbruksdepartementet

ble sitert i den tyske ukeavisa «die Woche» med «at det er ikke forbudt

å drive landbruk her i landet».

Småanlegg må stenge

I 1999 kom det regler for fiskeindustri som satte kroken på døra for mye lokal

røyking av fisk. En familiebedrift i Halland hadde godkjent standard

både på rensning, tørking og røyking. Men etter røykingen ble laksen båret

gjennom det rommet der rensingen foregikk. Det var nå en gang slik steinbygningen

med fire rom var bygd. Men EU krever at laksen aldri må tilbake

til et sted der den har vært tidligere under behandlingen. Dermed forsvant

en familiebedrift som ikke hadde råd til å investere i ombygging. (JW 152-

53)

Lovlydige svensker

En offentlig utredning om EU-regler og svensk regelkvalitet fra november

1998 fastslo at Sverige har strengere EU-regler enn andre medlemsland.

Svenske myndigheter går ofte mye lengre enn det som trengs når nye EU-regler

skal inn i svensk lov. Resultatet er mer byråkrati og store kostnader. I

følge Statskontoret betyr dette at svenske foretak pålegges unødvendige

merkostnader i konkurransen med utenlandske foretak.

«Näringslivets nämnd för regelgranskning» (NNR) har ved flere anledninger

konstatert det samme. Svenske myndigheter velger særlig strenge tolkninger

av nye EU-regler. Ofte innføres regler som har vært diskutert i arbeidsgrupper

i EU, men ikke blitt vedtatt.( JW 35-36)

Kravet om anbud

Etter den dramatiske brannen på Hisingen i november 1998 ville politiet i

Gøteborg rekonstruere brannen i full skala ved et forsøksinstitutt i Borås. Juristene

i rikspolitiledelsen var betenkte og mente rekonstruksjonen måtte lyses

ut på vanlig måte i hele EU og resten av EØS-området. Det ville forsinke

arbeidet betraktelig. En bestemte seg derfor for å ta sjansen på at ingen ville

klage det svenske politiet inn for EU-kommisjonen.

I Gøteborg ble folk på øyene utafor byen henta av politiet med helikopter

når de måtte til sjukehus. I 1996 gikk avtalen med politiet ut. Politimyn-

NEI TIL EUs SKRIFTSERIE – NR. 2 2000

SIDE 19


dighetene ville gjerne fortsette, men EU-reglene krevde at i så fall måtte helikoptertjenesten

skilles ut som egen regnskapsenhet og deretter måtte denne

tjenesten legge inn anbud på linje med andre som ville drive tjenesten på

kommersielt grunnlag. I så fall ville tjenesten på årsbasis koste minst 10 millioner

kroner, mens politiet hadde nøyd seg med én million i betaling. Nå

hentes pasientene med båt. (JW 121)

EU-regler for «öppna landskap»

Sommeren 1996 skapte EU oppstyr på Gotland. Der har folk lenge gått sammen

om å ta vare på gamle blomsterenger. Engene slås med ljå på dugnad

slik at de ikke gror igjen, og slik at framtidige generasjoner også får oppleve

artsmangfoldet på de gamle slåtteengene.

EU har en støtteordning for dem som vil ta vare på blomsterenger, men

reglene er som vanlig lagd på firkanta skrivebord. EU vil nemlig ikke gi støtte

til enger som ligger i skyggen av trær. Engene deles derfor i klasser. Klasse

A er enger der mer enn 90 prosent av enga er solbelyst Der er støtten

størst. B-engene er enger der minst 75 prosent av enga er solbelyst. Der er

støtten mindre. Enger der mer enn fjerdeparten av enga ligger i skygge, får

ingen EU-støtte.

Det har alltid vært trær på de gotlandske blomsterengene. Jordsmonnet

på øya er tynt og med mye kalk. Trærne beskytter mot erosjon fra sol og

vind. Men EU har bestemt seg for å verne enger, ikke eik, ask og hassel.

Kjøp av fritidshus

Sverige hadde en lovgivning som krevde at en måtte være bosatt i Sverige

for å få kjøpe fritidshus. Kravet gjaldt likt for svensker som for utlendinger –

og diskriminerte derfor ikke etter nasjonalitet.

Denne ordningen måtte Sverige gi opp under forhandlingene om medlemskap.

Etter en overgangstid på fem år kunne det ikke lenger stilles krav

om å være bosatt i Sverige. Det eneste som da er mulig, er regler som begrenser

hyttebygging og som regulerer forholdet mellom bolig og fritidshus

ut fra hensyn til miljø og arealplanlegging. Etter 1. januar 2000 er det lommeboka

som avgjør om det er en svenske eller en utlending som får kjøpt

seg en fritidseiendom. I populære områder i Sør-Sverige vil prisene presses

ytterligere i været. (JW 131-32)

Fritt fram for å feie

LYDSTATEN SVERIGE

Sverige har vært delt i 330 feierdistrikt der en feiermester har hatt enerett på

all obligatorisk feiing. Et slikt lokalt monopol kunne EU-kommisjonen ikke

godta. Ansvaret for å feie pipene ble overført fra kommunene til huseierne.

Huseierne kan nå fritt kontakte hvem de vil for å ta seg av feiingen. Det blir

nok billigere, men blir det færre pipebranner? (JW 135).

SIDE 20 NEI TIL EUs SKRIFTSERIE – NR. 2 2000


LYDSTATEN SVERIGE

Alkohol og narkotika

Under EØS-forhandlingene i 1992 vågde ikke de nordiske regjeringene å ta

alkoholpolitikken sin opp til drøfting. En tok sjansen på at det vesentligste

kunne beholdes, eller kanskje heller at avtalen kunne bli godkjent i parlamentene

før det ble klart hvilke endringer som EØS-avtalen ville føre med

seg.

I stedet la de nordiske regjeringene inn en såkalt ensidig erklæring knytta

til EØS-avtalen. Der står det: «Uten at det berører forpliktelsene som følger

av avtalen, minner Finland, Island, Norge og Sverige om at deres alkoholmonopoler

er opprettet på grunnlag av viktige helse- og sosialpolitiske vurderinger.»

Vi minner om … Lenger turte ikke regjeringene våre å gå.

Det har da også vist seg at det hjalp ikke å minne om årsaken til at disse

monopolene var oppretta.. 30. desember 1994 fastslo EFTAs overvåkingsorgan

ESA at de nordiske alkoholmonopolenes «enerett på import, eksport og

engrossalg av alkoholholdige drikker» var i strid med EØS-avtalen. Disse delene

av alkoholmonopolene er derfor nå vekk.

Etter lange og harde forhandlinger med EU har Sverige også måttet gi

opp begrensningene på hva reisende kan ta med seg av alkohol inn i Sverige.

Fra 1. juli 2000 skjer det en gradvis opptrapping opp til EUs generelle regler

trer i kraft også for Sverige fra 1. januar 2004. Da kan en ta med seg inn

i Sverige 10 liter sprit sammen med 20 liter hetvin, 90 liter vin og 110 liter øl.

Det lar seg knapt bære i ei vending, så det fremmer nok biltrafikken over

den nye Øresundsbrua.

Etter at grensekontrollen ble trappa ned ved de indre grensene i EU, har

strømmen av narkotika inn i Sverige økt betraktelig. Det satte spor etter seg

at 744 tollere fikk sparken i løpet 1995. Antall beslag har likevel økt kraftig

nettopp siden 1995. Samtidig har prisene på de fleste narkotiske stoffene

heller gått ned enn opp, noe som også tyder på at omsetningen kan ha økt

kraftig. (JW 214-20)

NEI TIL EUs SKRIFTSERIE – NR. 2 2000

SIDE 21


7. Miljøkrav svekkes

Tilpasningen til EU starta lenge før Sverige ble medlem av EØS fra 1. januar

1994.

■ I 1990 foreslo næringsmiddelkontrollen strenge grenseverdier for bly i vin

og hermetikk. EU hadde på den tida ikke egne krav til blyinnhold, men forlangte

at Sverige skulle slakke kravene fra to til fem ganger. Sverige bøyde

seg for krava.

■ I 1991 reagerte EU 16 ganger på svenske miljøkrav. Det gjaldt blant annet

regler for merking av kjemiske stoffer, krav til tilsettingsstoffer i mat og forbudene

mot kvikksølvholdige varer, mot bruk av freon, og mot klorholdige

oppløsningsmidler.

Og slik har det fortsatt (JW 257-58):

■ Sverige har ført ei streng linje i forhold til å godkjenne plantevernmidler

og fikk et midlertidig unntak på dette området i avtalen om medlemskap.

Men EU presser på for at Sverige skal bøye seg for EUs regler når denne perioden

er omme. EU har i dag ei liste på 800 godkjente plantevernmidler,

500 flere enn Sverige.

■ Det kreftframkallende løsemidlet trikloretylen har vært forbudt i Sverige

fra 1993, men stoffet er tillatt i EU. Produsenter og bedrifter som ville bruke

dette løsemidlet har kjørt sak gjennom det svenske rettsvesenet fra bonn til

topp. De tapte til slutt, og dermed kan det bli en sak for EF-domstolen. EUkommisjonen

ser det svenske forbudet som en ren handelshindring.

Da blir det mer komisk at svenske kommuner stadig får påpakning fra

Brussel om at de ikke tar prøver av badevannet året rundt slik EU-reglene

foreskriver. Svenske myndigheter forsøkte å forklare at i Luleå, Bollnäs og

Haninge var isen om vinteren to meter tjukk. Men EU-kommisjonen lot seg

ikke rokke av slike svar. (JW 289) Sveriges egen miljøkommissær Margot

Wallström har nå brakt saken inn for EF-domstolen.

Avvikling av kjernekraft

LYDSTATEN SVERIGE

«Kärnkraften beslutar vi om i Sverige.» Det var alle de fire kampanjeorganisasjsonene

på ja-sida enige om i et bilag som fulgte med de store avisene

like før avstemningsdagen 13. november 1994.

I dag er det ikke like opplagt. I februar 1997 vedtok et flertall i Riksdagen

å stenge den første reaktoren i Barsebäck innen 1. juli 1998 og den andre

innen 1. juli 2000. Eierselskapet Sydkraft og Preussen Elektra, den største aksjeeieren

i Sydkraft, ville ikke gi seg uten sverdslag. De krevde at EF-domstolen

måtte avgjøre spørsmålet om stengning. En stengning ville ramme

SIDE 22 NEI TIL EUs SKRIFTSERIE – NR. 2 2000


LYDSTATEN SVERIGE

Sydkraft og være en fordel for konkurrenter som det statlige energiselskapet

Vattenfall.

Det lå an til at EU-jus ville avgjøre om skjebnen til svenske kjernekraftverk

bestemmes demokratisk – etter en debatt som har vart i et kvart århundre

– eller om dommere finner svaret i EUs rettsregler. (JW 136-37) Derfor

valgte den svenske regjeringen et forlik slik at Sydkraft stopper rettssaken

mot en klekkelig økonomisk kompensasjon.

Lagring av atomavfall

I Sveriges avtale om medlemskap inngår det en «felles erklæring» fra EU og

Sverige som fastslår at «hver medlemsstat avgjør hvilken politikk den skal føre

når det gjelder siste leddet i kjernebrenselsyklusen». Til tross for det legger

EU-kommisjonen press på Sverige i spørsmålet om sluttlagring av atomavfall.

Grunnfjell av granitt og store folketomme områder gjør Sverige velegna

som ett av 3-4 lagringssteder for atomavfall – mener Kommisjonen. En ekspert

ved Kommisjonens juridiske avdeling sa til Dagens Politik 12.7.96:

«Rent juridisk er det fri bevegelse for personer, tjenester og varer på EUs indre

marked. Dersom atomavfall kan kjøpes og selges, faller det inn under det indre

markedets – og dermed EUs – regelverk.» (JW 122-23)

8. Matkvalitet og matsmitte

Tvangssminking av mat

«Godisparadiset» heter en butikk i Rådmansgatan 5 i Landskrona. Eieren importerte

i 1995 350 kilo sukkertøy fra Tyskland. Dette var sukkertøy tilsatt

fargestoffet E 124, et stoff som har vært forbudt i Sverige i snart 20 år, men

som er godkjent som tilsettingsstoff i EU. Svenske myndigheter mente at E

124 kunne framkalle allergier, særlig hos barn, og opprettholdt forbudet mot

dette fargestoffet med henvisning til den såkalte «miljøgarantien»

Saken endte for retten. En svensk domstol ble bedt om å avgjøre om det

går an å selge sukkertøy med et fargestoff EU godkjenner, men som svensk

lov forbyr. Det klarte ikke domstolen å avgjøre og ba derfor EF-domstolen

om råd. Det skjedde en gang i 1995, og etter fire år svarte EF-domstolen at

det svenske forbudet mot E 124 ikke er gyldig.

Parallelt med dette hadde den svenske regjeringen i november 1995

sendt en melding til Kommisjonen om at den fortsatt ville opprettholde

strenge svenske regler for bruken av azo-fargestoffer og søtstoffet cyklamat.

NEI TIL EUs SKRIFTSERIE – NR. 2 2000

SIDE 23


LYDSTATEN SVERIGE

I meldingen ble det henvist til «miljøgarantien» i Maastricht-traktatens artikkel

100a.4.

Men «miljøgarantien» gir ingen garanti. Den var riktignok ja-sidas miljøpolitiske

trumfkort i EU-debatten både i Sverige og Norge. Den skulle angivelig

gi ethvert EU-land rett til å ha strengere miljøregler enn EU dersom det

var nødvendig av hensyn til helse, miljø eller sikkerhet. Problemet med «miljøgarantien»

er vilkårene:

1. Landet må ha stemt mot det aktuelle direktivet en vil ha unntak fra den

gang det ble vedtatt i Unionsrådet.

2. Forespørselen om å ta i bruk miljøgarantien må godkjennes av Kommisjonen.

3. Det må foreligge vitenskapelig dokumentasjon for at EU-reglene ville føre

til mer uheldige konsekvenser for helse, miljø eller sikkerhet i det landet

som søker om å ta i bruk miljøgarantien enn i andre EU-land.

Det betyr at «miljøgarantien» bare kan brukes mot azo-fargestoffer dersom

det kan påvises at helsevirkningene av azo-fargestoffer er mer alvorlige i

Sverige enn ellers i EU. Det var nettopp det den svenske regjeringen forsøkte

å gjøre i søknaden til Kommisjonen.

Søknaden bygde på at azo-fargestoffer kan utløse allergier, at «allergiforekomsten

i Norden synes å være høy jamført med sydligere deler av Europa»,

og at spesielt svenske barn er mer utsatt for allergi enn barn i andre EUland.

Det som er best dokumentert, er at allergier er mer utbredt i Nord-Sverige

enn i Sør-Sverige, ikke at det er mer allergi i Sverige enn i andre land.

Det gikk derfor ikke bedre enn at Kommisjonen vinteren 1999 avviste

den svenske forespørselen om å ta i bruk miljøgarantien mot azo-fargestoffene.

Kommisjonen kunne ikke se at disse stoffene var farligere i Sverige

enn lenger sør i Europa. En godkjenning av den svenske søknaden ville vært

å erkjenne at azo-fargestoffene kan være skadelige overalt i EU, men at andre

land tar mindre hensyn til folkehelsa enn hva svenskene gjør.

Konklusjon om matkvalitet

Også på andre områder svekkes matkvaliteten. Johansson og Wibe oppsummerer

endringene slik (s.170 og 187):

■ Forbrukerne vet ikke hvor maten kommer fra siden det ikke kan påbys

merking med opphavsland.

■ Det kan ikke lenger kreves at innpakket mat påføres innpakningsdato.

■ Behandling av overflaten på frukt var før forbudt i Sverige. Nå kan voksbehandla

frukt selges fritt.

■ Handelsreglene fører til økt import av kjøtt samtidig som den veterinære

grensekontrollen er fjerna. Dette øker faren for smittesjukdommer som en

før hadde god kontroll med i Sverige.

■ Økt matimport øker også faren for å få inn matvarer med rester av anti-

SIDE 24 NEI TIL EUs SKRIFTSERIE – NR. 2 2000


LYDSTATEN SVERIGE

biotika – og dermed faren for å spre antibiotikaresistens til mennesker og

dyr.

Snusfornuft i EF

Snus er helsefarlig og må forbys. Det vedtok de 12 helseministrene i EU da

de møttes i EUs Unionsråd i mai 1992. Vedtaket var enstemmig og gjaldt hele

EU-området.

Forhandlingene om medlemskap ga Sverige ett varig unntak fra regelverket

for det indre markedet: Det skulle fortsatt være lov å selge snus i Sverige.

EU har tatt ett forbehold: Hvis bruk av snus spres til EU-land utenom

Norden, kan det bli aktuelt med forbud mot salg av snus også i Sverige.

Men inntil det skjer, kan svenske borgere og alle som besøker Sverige

nyte godt av en av EUs sjeldenheter: et varig unntak for retten til å bruke

snus. (JW 131)

Salmonella

I 1995 og 1996 så det ut som om det ble stadig mindre salmonella i importert

kjøtt. Tallet på importerte kjøttpartier med salmonella-smitte sank plutselig

til en tiendedel da Sverige ble medlem av EU. Men det var et synsbedrag.

Før Sverige ble medlem av EU ble ikke noe kjøttparti sluppet inn i landet

før svenske veterinærer hadde undersøkt kjøttet og erklært det salmonellafritt.

Tollerne begynte ikke å sjekke dokumentene før veterinærene hadde

godkjent kjøttet.

Etter at Sverige ble medlem av EU kjører frysebilene ukontrollert over

grensa sammen med et sertifikat fra selgeren om at kjøttet er kontrollert. Problemet

er at sertifikatet ikke alltid stemmer.

I 1996 ble et parti thailandske kyllinger importert via Tyskland med sertifikat

fra tysk veterinær. Sertifikatet sa at kyllingene var fri for salmonella. Det

viste seg likevel at fire av fem kyllinger var smitta med salmonella.

Slike eksempler er det mange av. Det verste var et parti kalkunbryst importert

fra Frankrike i 1999. Kalkunbrystene ble spist på et sjukehjem i Huddinge.

Tjue av beboerne ble alvorlig sjuke, to døde. (JW 179-80)

Sverige har ikke hatt utbrudd av den svært smittsomme og farlige grisesjukdommen

PRRS. Det har derimot Danmark, og svenske myndigheter så

derfor med stor bekymring på transporten av dansk gris gjennom Skåne til

Bornholm. Transportene gikk gjennom områder med Sveriges største konsentrasjon

av griser. Svenske myndigheter la ned forbud mot disse transportene,

men transportøren gikk rettens vei og fikk medhold. EU-reglene om

varers frie flyt hadde forrang. (JW 182)

NEI TIL EUs SKRIFTSERIE – NR. 2 2000

SIDE 25


9. Konfliktretten i fare?

LYDSTATEN SVERIGE

Franske bønder hindrer fra tid til annen den grenseløse vareflyten av fisk og

landbruksvarer på det indre markedet. EF-domstolen har dømt den franske

regjeringen for at den ikke setter bøndene effektivt på plass, og EU-kommisjonen

vil gjerne ha rett til å gripe inn når slike aksjoner hindrer vareflyten.

EU-toppmøtet i Amsterdam (juni 1997) ba EU-kommisjonen lage et forslag

til forordning for å møte slike aksjoner. EU-kommisjonen la fram et forslag

til forordning i november 1997 (KOM97/916). Forordningen var så vidtrekkende

at den kunne ramme faglige rettigheter under en arbeidskonflikt

som hindra vareflyten.

Forslaget til forordning påla Kommisjonen å gripe inn seinest fem dager

etter at det er påvist at aksjoner hindrer vareflyten. Medlemslandet skulle

deretter ha 2-5 dager til å stanse aksjonene. Hvis aksjonene likevel fortsetter,

kunne saken bringes inn for EF-domstolen som hastesak.

På faglig hold ble det reagert kraftig både i Sverige og i andre EU-land.

Flere regjeringer slo derfor revers. Det endte derfor med et langt mjukere

vedtak, et vedtak som svensk fagbevegelse tolker slik at det ikke vil ramme

faglige rettigheter under en arbeidskonflikt.

Det er ikke sikkert EU-kommisjonen ser det likedan. I forbindelse med

aksjonsdagen til Den internasjonale transportarbeiderføderasjonen 5. oktober

1999 sendte i hvert fall EU-kommisjonen et brev bl.a. til svensk UD med

beskjed om at «aksjoner som forventes å føre til forstyrrelser av den frie vareflyten

må unngås». Svenske myndigheter ble bedt om å melde fra om slike

forstyrrelser innen to dager. Den svenske regjeringen svarte pliktskyldigst

allerede 6. oktober med en rapport om hva som hadde skjedd på aksjonsdagen

i Sverige. (JW 113-115)

En rett for kvinner – eller en plikt for staten?

En sak av mer komisk preg er uenigheten om hvordan svenske kvinners fødselspermisjon

skal lovfestes. I Sverige går reglene for fødselspermisjon langt

utover det minstenivået som EU har lagt seg på – både når det gjelder permisjonens

lengde og inntektsnivået under permisjonen. Men EU vil at fødselspermisjonen

skal være en plikt for staten. I Sverige er den definert som

en rettighet alle kvinner har i forbindelse med graviditet og fødsel. EU-kommisjonen

vil om nødvendig kjøre kravet sitt gjennom EF-domstolen. Den

svenske regjeringen er derfor innstilt på å føye seg. For svenske kvinner blir

det ingen forskjell.

SIDE 26 NEI TIL EUs SKRIFTSERIE – NR. 2 2000


LYDSTATEN SVERIGE

10. Fra ja til nei og resignasjon

I september 1995 gikk de svenske velgerne til valg på de 22 svenske medlemmene

av EU-parlamentet. Valgdeltakelsen var lav, 49 prosent. Det var

særlig nei-velgerne som satt hjemme. Likevel var det nei-partiene som ble

valgets vinnere.

Sosialdemokratene gikk ned 1,7 millioner i stemmetall i forhold til riksdagsvalget

året før – fra 2,5 millioner til under tre kvart million. Moderaterna

ble mer enn halvert i stemmetall, men gikk fram med 0,7 prosentpoeng. Det

mest føderalistiske partiet, Folkpartiet, fikk bare en fjerdedel av stemmetallet

fra riksdagsvalget i 1994.

Kjell Hanssen i Aftenposten kommenterte valget slik: «Deltakelsen i europeiske

valg kommer utvilsomt til å vokse. Men det har ingen spesiell hast. I

ventetiden snakker landa med hverandre, og demokratiet er vel ivaretatt.»

(Aftenposten 21.9.95) I 1999 var valgdeltakelsen ved EU-valget 38 prosent i

Sverige.

Torbjørn Jagland var på sitt mest EU-kritiske i sin kommentar: «Gårsdagens

valg i Sverige fører til at EU får flere delegater som støtter Danmarks

motstand mot en forsterkning av unionen. Slik ville det vært uansett valgutfall.

For vi i Norden er mer opptatt av praktiske løsninger i hverdagen enn

høytflygende ideer og retoriske mål.» (VG 18.5.95)

Den svenske storavisa Dagens Nyheter var derimot fortvilt på lederplass:

«Var ska omvärlden finna tecken på den delade visionen, viljan till delaktighet

i processen, beredskapen att dela bördan, ivern att gripa efter en ny

chans för Europa?» (18.9.95)

Mens forfatteren Per Olov Enquist egentlig var fornøyd: «Valgresultatet er

en seier for en svensk demokratitradisjon som er så dyp at den ikke lar seg

lure. Ingenting gjør mennesker mer rasende enn følelsen av å være lurt. Man

kan lure disse menneskene én gang. Men ikke to. Nå er den politiske elitens

krise, ikke demokratiets krise, et faktum.»

Ja-flertall i ei uke

Det har vært ja-flertall blant de svenske velgerne i ei uke etter sommeren

1992. Det var de siste to dagene før folkeavstemningen 13. november 1994,

og de første fem etter avstemningen.

Men så satte angeren inn – men bare blant ja-velgerne ved folkeavstemningen.

Alt i mai 1995 viste meningsmålingene nei-flertall på over tjue prosentpoeng.

Stemningsskiftet var særlig sterkt blant de sosialdemokratiske velgerne.

NEI TIL EUs SKRIFTSERIE – NR. 2 2000

SIDE 27


LYDSTATEN SVERIGE

Ved folkeavstemningen var det et svært knapt nei-flertall blant sosialdemokratene.

Et halvt år seinere sa 67 prosent nei, mens bare 27 prosent holdt fast

ved Ingvar Carlssons ja til EU.

I 1996 viste meningsmålingene en nei-overvekt på helt oppe i 70-30 hvis

en holdt de usikre 10-15 prosentene utafor. Seinere er nei-overvekten blitt

mindre – i takt med at resignasjonen øker.

Verre å komme ut av EU hvis det lages regler om

det

Både Vänsterpartiet og Miljöpartiet har stilt krav om at EU må traktatfeste

hvordan et land kan melde seg ut. Men er det lurt å stille slike krav?

Den svenske EU-eksperten Ulf Bernitz, professor i europeisk integrasjonsrett,

mener nei. Han mener at det vil gjøre det vanskeligere for et land

å komme ut av EU.

Verken Roma-traktaten eller Maastricht-traktaten har noen regler om

hvordan et medlemskap kan opphøre. Det eneste som står, er at sjølve traktaten

gjelder for ubegrensa tid. Den vanlige tolkningen har derfor vært at et

medlemsland ikke har noe krav på å få melde seg ut. Samarbeidet er så

grunnleggende og innfører så mange regler både for borgere og for firma at

traktatene ikke definerer utmelding som en mulighet.

I praksis vil en likevel alltid kunne komme ut av EU. Men da må en

gjennom tøffe forhandlinger med de andre medlemslanda. Rettslig sett innebærer

en slik utmelding en traktatendring. Utmeldingen må derfor godkjennes

av samtlige medlemsland.

Ulf Bernitz mener at hvis EU skulle lage regler for utmelding, vil det være

regler med lang oppsigelsestid og med en prosedyre som vil gjøre det mer

komplisert å komme ut av EU enn det er i dag – uten regler for utmelding.

(Dagens Nyheter 27.2.96)

SIDE 28 NEI TIL EUs SKRIFTSERIE – NR. 2 2000


LYDSTATEN SVERIGE

11. GATT-rapporten som

fortalte det «alle visste»

– og som derfor måtte holdes hemmelig

Våren 1996 – to år forsinka – fikk den svenske offentligheten vite hvordan

det egentlig forholdt seg med de økonomiske argumentene for medlemskap

i EU. Da offentliggjorde GATT, forløperen til den internasjonale handelsorganisasjonen

WTO, en rapport som gikk inn på konsekvensene av

svensk medlemskap i EU. Rapporten bekrefta alt nei-sidas økonomer hadde

sagt:

■ at det ikke var noen klare økonomiske fordeler for Sverige å bli medlem

av EU,

■ at svensk medlemskap ville øke tollen på import fra land utenfor EU/EØSområdet

– og dermed ramme både svenske forbrukere og land i den tredje

verden med stor eksport til Sverige. (Dagens Nyheter 7.4.96)

GATT-rapporten var ferdig allerede våren 1994, mer enn et halvt år før

svenskene skulle ta standpunkt til EU-medlemskapet ved en folkeavstemningen.

Rapporten ble holdt tilbake etter ønske fra den svenske regjeringen.

Begrunnelsen var enkel: «De var redde for at den skulle påvirke resultatet av

folkeavstemningen», sa en «høy tjenestemann» i GATT til Dagens Nyheter 7.

april 1996.

Svensk UD forsvarte seg med at rapporten bare fortalte gammelt nytt:

«Alle visste jo hvordan EUs handelspolitikk ser ut og hvordan den skulle påvirke

Sverige.» På spørsmål fra Dagens Nyheter om den svenske allmennheten

visste det, måtte talsmannen for svensk UD innrømme: «Nei, men det beror

på at svenske journalister er ganske uinteressert i handelspolitikk. Derfor

Med brodd mot u-land

Svensk tekoindustri var i 1994 sterk tilhenger av at Sverige ble medlem

av EU, og grunnen var grei nok: EUs stramme tekokvoter ville beskytte

svensk tekoindustri mot billigimport av klær fra u-land.

Sverige hadde fra august 1991 fri import av tekstilvarer. Da forsvant

de siste kvotene på import fra u-land. Den svenske regjeringen krevde

i forhandlingene med EF å få beholde denne fri-importen. Det gikk ikke

EU-forhandlerne med på – med Portugal som aktiv bakspiller. Sverige

skulle inn under EUs kvotesystem.

Svensk tekoindustri regna med å vinne tilbake 5000 arbeidsplasser

dersom regjeringen måtte gi seg i forhandlingene med EU. Det måtte

den.

NEI TIL EUs SKRIFTSERIE – NR. 2 2000

SIDE 29


LYDSTATEN SVERIGE

ble ikke disse spørsmålene tatt opp særlig mye, verken i pressen eller i andre

media.»

Dermed snubla talsmannen for svensk UD rett inn i en ytterst presis diagnose

av hvordan EU-debatten foregikk – både i Sverige og Norge. Argumentene

og konklusjonene i GATT-rapporten var nettopp «gammelt nytt» for

den som fulgte nøye med i EU-debatten. Men en måtte følge nøye med.

Nei-sidas økonomer redegjorde nøkternt for disse handelspolitiske konsekvensene.

Nøkternt fordi konsekvensene ikke var dramatiske, sjøl om de

var entydige. De var så entydige at ja-sida måtte unngå diskusjonen.

Ja-sida brukte i stedet sine statsråder, departementer og direktører til å

snakke om helt andre ting, om kapitalflukt, renteøkning, farene for markedsadgangen,

kort sagt om alle de farene som ikke har slått til i Norge etter

1994.

Dermed ble de nei-argumentene som svensk UD etterpå lot som om «alle

visste», hengende i lufta som påstander blant tusen andre påstander i den

EU-debatten som sannelig kunne være forvirrende nok for velgere uten spesiell

interesse for det innfløkte systemet av tollsatser, importkvoter og importlisenser

som EU opererer med overfor fattigere deler av verden.

På dette punktet som på så mange andre ble EU-debatten – både i Norge

og Sverige – ingen debatt om faktiske forhold, men et spørsmål om troverdighet.

I denne kampen om troverdighet valgte den svenske regjeringen å

holde GATT-rapporten hemmelig nettopp fordi den fortalte noe «alle visste».

Noe alle «velinformerte» visste.

GATT-rapporten ville gi økt troverdighet til nei-sidas økonomer. Derfor

var det viktig for den svenske regjeringen at svenske velgere ikke fikk vite

det «alle visste».

Og derfor ble det etterpå viktig for svensk UD å gi media skylda for at

velgerne ikke fikk vite noe, for journalistene kunne ha fortalt dem det dersom

de ikke hadde vært så «uinteressert i handelspolitikk».

Og journalistene? De burde ha visst at makthavere alltid har mer å skjule

enn de som utfordrer makthavere.

Hvis Gro kunne innrømt såpass

På en del punkter var den svenske ja-sida mer ærlig enn den norske.

På spørsmålet «Hvilket nei-argument har du mest sans for?» svarte

daværende statsminister Ingvar Carlsson: «Det er et poeng at man

avstår nasjonal suverenitet. Et annet poeng er at det også kan bli

vanskelig for et land å ha en klar utenrikspolitisk profil.»

Dagens Næringsliv 18.4.94

SIDE 30 NEI TIL EUs SKRIFTSERIE – NR. 2 2000


LYDSTATEN SVERIGE

Studieplan

Kveld 1: Demokrati, subsidiaritet og pengeunion

Les del 1-3

Til diskusjon:

■ Det at beslutninger føres fra Riksdagen i Stockholm til EUs

institusjoner, betyr det nødvendigvis at demokratiet svekkes?

■ Hva betyr ordet «subsidiaritet» i EU-sammenheng? Hva er forholdet

mellom subsidiaritet og sjølråderett?

■ Hvorfor og hvordan påvirker EUs økonomi- og pengeunion Sverige

enda Sverige ikke er medlem av denne unionen?

Kveld 2: Nøytralitet og talerett

Les del 4-5

Til diskusjon:

■ Hvorfor var det ikke aktuelt for Sverige å gå inn i EU i 1972?

■ Hvordan kan nøytralitet forenes med medlemskap i EU?

■ På hvilken måte kan en si at «Sverige mister talerett i

verdenssamfunnet»?

Kveld 3: «Så mye ga jeg bort, så mye har jeg

igjen.»

Les del 6-11

Til diskusjon:

■ En del av de konsekvensene som trekkes fram, skyldes den delen av

EU som også påvirker Norge gjennom EØS-avtalen. Diskuter hvilke

eksempler som hører inn under EØS (og dermed EUs indre marked) og

hvilke som skyldes EU-regler og EU-politikk utenom EØS.

■ Diskuter om noen av disse eksemplene viser brudd på EUs

subsidiaritetsprinsipp.

■ Ville du ha stemt ved valg til EU-parlamentet hvis Norge var medlem

av EU?

NEI TIL EUs SKRIFTSERIE – NR. 2 2000

SIDE 31


LYDSTATEN SVERIGE

Tidligere hefter i skriftserien:

Nr. 1 2000: Dag Seierstad: Arbeidslivet i EU kr. 20,-

EU-direktivet om «patent på liv» kr. 20,-

Nr. 4 1999: Dag Seierstad:

EU-direktivet om «patent på liv» kr. 20,-

Nr. 3 1999: Ivar Hellesnes (red.):

Trygg mat eller «Biologiens globalisering» kr. 20,-

Nr. 2 1999: Dag Seierstad:

EØS og den lokale handlefriheten kr. 20,-

Nr. 1 1999: Dag Seierstad:

Euro – En fare for EU, men ingen trussel mot Norge

– hvis vi holder oss unna kr. 20,-

Nr. 4 1998: Dag Seierstad:

Den nye Schengen-avtalen – avtalen mellom Norge og EU kr. 20,-

Nr. 3 1998: Dag Seierstad:

Siste sjanse for den veterinære grensekontrollen kr. 20,-

Nr. 2 1998: Morten Harper: Vann, luft og gener Supertilbud! kr.10,-

Nr. 1 1998: Steinulf Tungesvik, Ivar Hellesnes, Eystein Skjerve,

Rasmus Lang-Ree:Trygg mat krever grenser for sjukdom og smitte Utsolgt

Nr. 7 (1997): Dag Seierstad:Fire år med EØS. En vurdering av Norges

erfaringer med EØS-avtalen Supertilbud! kr. 10,-

Nr. 6 (1997): Are Eriksen:Amsterdam-traktaten. Et verktøy for forsterket

unionsutvikling og norsk EU-medlemskap Supertilbud! kr. 10,-

Nr. 5 (1997): Ivar Hellesnes, Steinulf Tungesvik, Eli Reistad:

Grenser for sjukdom og smitte Utsolgt

Nr. 4 (1996): Thomas Mathisen og Dag Seierstad:

Det får være grenser. Nei til EUs utredning om Schengen-saken Utsolgt

Nr. 3 (1995): Thomas Mathisen:Schengen og Norge kr. 20,-

Nr. 2 (1995): Dag Seierstad:Ett år etterpå kr. 40,-

En gjennomgang av ja-sidas spådommer fra EU-kampen.

Nr. 1 (1995): Dag Seierstad:EØS og kommunal handlefrihet Utsolgt

I tillegg fins utredningene

Vann, luft og gener av Morten Harper som gir en bredere og mer detaljert

oversikt enn hefte nr. 2 1998. Kopiert. Pris kr.35,-

EØS anno 4: Erfaringer med EØS-avtalen (oktober 1997) av Dag Seierstad

som gir en bredere og mer detaljert oversikt enn hefte 7. Kopiert. Pris kr.35,-

SIDE 32 NEI TIL EUs SKRIFTSERIE – NR. 2 2000


Returadresse: Nei til EU

Arbeidersamfunnets plass 1

0181 Oslo

De store spørsmålene

Cblad

«De store spørsmålene er: toget går og vi må med, vi må ta plass ved

bordet, den internasjonale kapitalen er likevel uovervinnelig, vi vil

ikke leve i jordhytter, vi må styre mot framtidas stjerner, toget er en

prosess, det er på tide å innføre den svenske modellen på europeisk

basis og lære de italienske fascistene hvor skapet står, det gjelder

freden, det gjelder å forhindre nye kriger mellom Tyskland og

Frankrike, vi får ikke stirre oss blinde på detaljer, toget går mot

Brussel der vi får sitte sammen med de andre og bekjempe krigen».

… og detaljene

«De eurovisjonære sysler ikke med detaljer, som defineres som en

EU-tilslutnings konsekvenser for snusen og formen på bananene.

Men som dessuten omfatter detaljene: den økonomiske politikken,

arbeidsmarkedet, tollen, politiet, torskefisket, sosialpolitikken, den

offentlige sektoren, kvinnesysselsettingen, demokratiet,

allemannsretten, parlamentarismen, grunnloven, energiskattene,

alkoholpolitikken, giften i pølsene, narkotikaproblemene, momsen,

skattene, arbeidsløsheten, offentlighetsprinsippet, agurkene og

regionalpolitikken.

Kort sagt: alt det vi vanlige mennesker tror er samfunnsbygningen og

livet».

Per Olov Enquist, 1994

NEI TIL EU

Arbeidersamfunnets plass 1

0181 Oslo

tlf: 22 20 90 50

fax: 22 20 90 55

e-post: neitileu@neitileu.no

http://www.neitileu.no

More magazines by this user
Similar magazines