Selvhjelp - en innføring - Selvhjelp Norge

selvhjelp.no

Selvhjelp - en innføring - Selvhjelp Norge

Selvhjelp er å ta i

bruk alle dine gode

og smertefulle

erfaringer, all din

kunnskap - og gjøre

dine egne valg


2

selvhjelp - en innføring

STIFTELSEN NORSK SELVHJELPSFORUM (NSF)

Et nasjonalt kompetanse- og ressurssenter.

Hovedoppgavene til NSF er å samle inn,

systematisere og formidle erfaringer og

kunnskap om selvhjelp som ledd i det helsefremmende

og forebyggende arbeidet

og innen rehabilitering.

NSFs kompetanse bygger på mer enn

10 års erfaring med bl.a. selvhjelp og

brukermedvirkning. Ny kunnskap utvikles

kontinuerlig gjennom et bredt samarbeid

med organisasjoner, offentlige etater og

ulike fagmiljøer og enkeltmennesker.

NSF har i dag to hovedoppgaver:

Selvhjelp Norge - Nasjonalt knutepunkt

for selvhjelp. NSF driver Knutepunktet

på oppdrag fra Helsedirektoratet.

(www.selvhjelp.no).

• Link Oslo - senter for selvhjelp og

mestring (www.linkoslo.no) - har

hele Oslos befolkning som målgruppe

og er fullfinansiert av Oslo kommune.

Selvhjelp Norge driver

kunnskaps- og informasjonsformidlingsarbeid

for å gjøre

selvhjelpsmuligheten tilgjengelig

for befolkningen.

Selvhjelp som forståelse og verktøy

Selvhjelp er å ta utgangspunkt i opplevelsen

av eget problem, gå inn i en prosess

sammen med andre, for gjennom denne å

erverve innsikt som aktiverer bruk av egne

erfaringer for å oppnå forandring.” (NSF).

NSF kan også bidra med:

• Kurs og seminarer om selvhjelp som

forståelse og verktøy.

• Kunnskapsformidling om igangsetting

av selvhjelpsgrupper.

• Foredrag og innledninger.

• Undervisning.

Utgitt av Norsk selvhjelpsforum med

støtte fra Sosial- og helsedepartementet,

første gang i 2001

Re-design og oppdatering i 2009

Idé: Solbjørg Talseth

Tekst: Sidsel Hauff og NSF

Foto: Lisbeth Michelsen

Grafisk design: Marit Jørgensen

Re-design: Gulaprent, Knut Laasbye

Hvorfor selvhjelp?

Selvhjelpsforståelse er en erkjennelse

av at alle mennesker har iboende ressurser

som kan aktiveres, gjenerobres

og mobiliseres når livsproblemer oppstår.

Selvhjelpsarbeid er å ta egne ressurser

og krefter i bruk. Smertefulle og

vonde erfaringer representerer viktig

kunnskap om eget liv og egen hverdag.

Selvhjelpsprosessene gir den enkelte

mulighet til å sette seg i stand til

å være aktiv i egne endringsprosesser.

Slik kan selvhjelp være en ressurs for

alle mennesker - ressurser som bygger

på den kunnskap vi allerede har i oss

selv, kunnskap vi lett ser bort fra. Selvhjelp

er å ta egne følelser og opplevelser

på alvor, verdsette dem og ta dem i

bruk gjennom egne endringsprosesser.

Selvhjelp er ikke bare en tenke- og

handlemåte for mennesker i vanskelige

livssituasjoner. Måten å tenke og

arbeide på er viktig, uavhengig av rolle

og posisjon. Det handler om hvordan

vi fyller og bruker ”mellomrommene”

mellom oss, enten vi er fagpersonell

(hjelpere), engasjert i en frivillig organisasjon,

er politikere - eller rett og

slett et menneske som bruker hjelpeapparatet.

Selvhjelp er for mennesker.

Hvorfor selvhjelpsgrupper?

Når du har behov for å skape endring i

livet ditt, kan en selvhjelpsgruppe være

et godt sted å starte en slik prosess.

En selvhjelpsgruppe er et arbeidsfellesskap

bestående av mennesker

med problemer som sammen jobber

for å skape endring i egne liv.

Gruppen møtes regelmessig for å dele

og bearbeide opplevelser, erfaringer,

tanker og følelser.

Arbeidet i en selvhjelpsgruppe er

basert på samtaler om tanker og følelser

den enkelte har. I fellesskapet deles

erfaringer. Refleksjonen og bevisstgjøringen

som oppstår i et slikt fellesskap

er til nytte for den enkelte i hverdagen.

Det finnes ingen fasit for hvordan

en selvhjelpsgruppe skal arbeide,

men i dette heftet kan du lese om erfaringer

fra og gode rammer for arbeidet.

Mer om det praktiske rundt arbeidet i

selvhjelpsgrupper finner du på

www.norskselvhjelpsforum.no


Vi representerer mennesker i ulike roller og i forskjellige virkeligheter. Men alle

er mennesker. Og i møtet mellom mennesker oppstår det bevisste og ubevisste

reaksjoner. Disse reaksjonene må vi lære oss å forholde oss til dersom vi skal nå

fram til hverandre.

Selvhjelp er å forstå hva vi gjør med andre mennesker, og hva vi tillater andre

å gjøre med oss.

Selvhjelp er å sette seg i stand til å være sammen med andre på en konstruktiv

måte.

Selvhjelp er for alle - uansett rolle og livssituasjon.

“Hvordan våge å være

sammen med meg selv

når jeg er sammen med

andre

” (Mette,

55, deltaker

i selvhjelpsgruppe)

Hvorfor selvhjelp? Hvorfor selvhjelpsgrupper? 2

Selvhjelp for hvem? 3

Om å ta livet tilbake 5

Selvhjelp Norge 10

Ideologien bak selvhjelpsgruppene 11

Gjennom andre blir vi kjent med oss selv 12

Selvhjelpens fire B’er 20

Jeg - en bruker, en hjelper, et offer? 21

Jeg måtte bli menneske for å bli en god leder 24

Lyst til å begynne? 30

selvhjelp for hvem? 3


4

selvhjelp - en innføring


Hvor lenge har du hatt det vondt? Hvor lenge har du ventet på

hjelp? Hvor lenge skal du fortsette å vente? Det er vanskelig å

innse at du virkelig har krefter som du kan hjelpe deg selv med.

Men det er vondere å vente - og vente.

Selvfølgelig håper vi på en ridder.

Eller en hjelpende engel som ordner

opp i livet vårt slik at smertene og

problemene forsvinner. Hvem gjør ikke

det? Vi mennesker er slik. Vi håper at

”noen” eller ”noe” skal løfte problemene

vekk slik at vi blir glade og lykkelige.

Mange av oss tviholder på dette håpet

i årevis. Fordi vi ikke forstår at vi er i

stand til å hjelpe oss selv. Fordi vi ikke

forstår hvordan vi skal få det til. Eller

fordi vi ikke våger å tro på våre egne

krefter.

Det er dette selvhjelp handler om.

Selvhjelp er å finne troen på at du

virkelig er i stand til å endre ditt

eget liv.

Selvhjelp er å finne frem til

kunnskap, erfaring og andre

drivkrefter du ikke er klar over

at du har.

Selvhjelp er å våge å stole på disse

drivkreftene - og lære å ta dem i

bruk.

Selvhjelp er å skaffe seg mot og ork

til å prøve.

Hva opplever du - her og nå? Hva skjer

når du sitter og leser dette heftet? Blir

du irritert, fordi det er fullt av flinke og

om å ta livet tilbake 5

Selvhjelp er å

skaffe seg mot

og ork til å prøve


6

selvhjelp - en innføring

Selvhjelp er å

lytte til det

smertefulle

for å finne ut

hva det vil

fortelle oss


”riktige” ord? Blir du motløs? Eller

fatter du nytt håp?

Hva skjer når du tenker på fremtiden?

På alle timene du har brukt til å

sitte passiv og vente på hjelp? Våger du

å kjenne etter? Og viktigst av alt:

Våger du å akseptere at du har et

problem som er så stort at du må gjøre

noe med det? Om svaret er JA, er du

allerede godt i gang med ditt selvhjelpsarbeid.

Selvhjelp starter i det øyeblikket

du innser at du har et problem du

har behov for og ønsker å gjøre noe

med.

Selvhjelp handler om hvordan du

har det nå - ikke om hvorfor det er

slik, eller hvem som har skylden.

Har du prøvd å hjelpe et menneske

som ikke er mottakelig for hjelp? Da

har du ganske sikkert opplevd at det

ikke nytter. Det går ikke an å hjelpe en

som ikke ønsker å bli hjulpet. Slik er

det med selvhjelp også. Du kan ikke

trues eller overtales.

Å sette seg selv i stand til å motta

hjelp er en personlig prosess. Du må

ville det. Og du må orke det. Og når

du først har bestemt deg for å ville og

orke, er det ingen som kan stoppe deg.

Du eier dine egne problemer. Det er

som å eie et hus, og det betyr at ingen

kan ta det fra deg. Men det betyr også

at det er du som bestemmer hvordan

du skal tenke og handle som huseier.

Tanken er fri. Det er ingen andre

som kan hindre deg i å lete etter dine

egne kunnskaper. Ingen kan hindre

deg i å bruke dine egne krefter. Du

eier både dine problemer og dine

muligheter.

Selvhjelp er å ta eierskap til egne

problemer. Det betyr at du har an-

svar for dem. Men det betyr også

at du eier mulighetene til å gjøre

noe med dem.

Det krever mot å innse at det er opp til

oss selv å håndtere de hendelsene livet

utsetter oss for. Dette motet er ikke

noe du får som en fiks ferdig gavepakke.

Det er noe du bygger opp, sakte,

men sikkert.

Dette har du sikkert hørt før. Det

hadde Ann-Helen Gustavsen også. Du

møter henne og resten av selvhjelpsgruppen

hennes i dette heftet.

Ann-Helen har en trafikkskade.

Hun ble påkjørt av en 14-åring i stjålet

bil og i løpet av sekunder var livet

snudd om. Det er mange år siden nå,


og hun har vært gjennom mange faser.

Hun vet at selvhjelp handler om å

forstå med både hodet og hjertet -

med både intellektet og følelsene. Hun

vet det. Likevel må hun høre det igjen

og igjen. Og hun må tåle at det tar tid

før alt det hun forstår med hodet fører

til handling og virkelig forandring.

Selvhjelp koster tid og arbeid -

men ikke penger.

Selvhjelp bygger på kunnskap du

allerede har.

Egentlig snakker vi om naturlige menneskelige

egenskaper. Vi snakker om å

leve slik at vårt indre ”jeg” harmonerer

med det ”jeg”-et vi viser omverdenen.

Som barn kunne vi dette. Vi gråt da

vi følte ubehag og smilte da vi følte oss

vel. Og ett eller annet sted inne i oss

vet vi fortsatt hva som er best for oss.

Vi vet hvilke drivkrefter vi har, og hva

som gjør oss vondt. Men vi vet ikke at

vi vet, fordi vi har stengt våre dypeste

tanker og behov inne i et indre rom

som vi ikke våger oss inn i.

Vi tror det er lettere å late som om

vi har det bra enn det er å gå inn i dette

indre rommet vårt for å finne ut hvordan

vi egentlig har det. ”Være glad”leken

er en av strategiene vi bruker for

å slippe å kjenne etter.

Noen leker også ”symptom”-leken

som går ut på å gjøre seg mer hjelpeløse

enn vi egentlig er. Mange gjør det.

De lytter til det ytre ”jeg”-et som tror

at den eneste løsningen er å sitte på

gjerdet og vente. Men da undertrykker

de samtidig det ”jeg”-et som sier at

ventetiden er vond.

Selvhjelp er ingen ”tenk positivt”-

filosofi.

Selvhjelp er å lytte til det

smertefulle for å finne ut hva det vil

fortelle oss.

I selvhjelpsarbeidet snakker vi om

smerte som veiviser og drivkraft. Vi ber

deg fokusere på de vanskelige følelsene.

Ikke for at du skal grave deg ned i

dem, men fordi de representerer en del

av virkeligheten din.

Dersom du ikke våger å kjenne på

det som gjør vondt i livet, greier du rett

og slett ikke å finne ut hvor du velger

feil - og hva du trenger hjelp til. Det

samme gjelder naturligvis de gode

følelsene. Om du ikke greier å ta inn

over deg det vonde, greier du heller

ikke å ta inn over deg gledene i i livet -

og da forstår du ikke hvor du skal gå for

å finne mer av den samme gleden.

Selvhjelp - å våge og se hvor vi feiler.

Selvhjelp - å forstå hva, og

hvorfor, vi føler.

Å føle er like naturlig for oss som å

puste. Likevel forteller statistikken at

hver tredje nordmann opplever

psykiske problemer en eller annen gang

i livet. Vi tror vi føler for ”mye”, for

”lite” eller ”feil”, fordi vi måler oss mot

en fasit som ikke finnes. Og vi snakker

om psykiske problemer som om det er

en folkesykdom.

om å ta livet tilbake 7

Nasjonal plan for selvhjelp

I 2004 kom Nasjonal plan for selvhjelp

(rapport IS-1212 fra Sosial- og helsedirektoratet).

I “Folkehelsemeldnigen

(St. meld. nr. 16, 2002/2003) er følgende

satt som målsetting for en nasjonal

satsing på selvhjelpsarbeid:

“Det overordnede målet med den

nasjonale planen er å styrke selvhjelpsarbeidet.

Satsingen skal bidra til at tidligere

erfaringer fra selvhjelpsrelatert

arbeid og prosjekter tas i bruk og utvikles

videre, og at selvhjelpsarbeidet

i eksisterende nettverk styrkes. Planen

skal på overordnet nivå bidra til å bygge

opp og legge til rette for strukturer

som sikrer at selvhjelpsarbeidet styrkes

og videreføres etter 2006. Målet er å

gjøre selvhjelp som metode tilgjengelig

for flere, fremme systematisk kunnskap

og metodeutvikling om selvhjelp og

bidra til at selvhjelp som verktøy kan

brukes innen psykisk helsearbeid, både

for brukere og hjelpere.” (s. 58).

Arbeidet med realisering av planen er

bygget opp omkring tre sentrale tiltak:

• Etablering og drift av et

nasjonalt knutepunkt for selvhjelpsarbeid

(www.selvhjelp.no).

• Etablering og drift av en

tilskuddsordning for selvhjelpsprosjekter.

• Gjennomføring av forskning på

selvhjelp.

Arbeidet videreføres gjennom Statsbudsjettet

for 2009. For informasjon

om tilskuddsordningen for selvhjelpsarbeid

og tilskuddsordningen for

forskning på selvhjelp,

se www.helsedir.no.


8

selvhjelp - en innføring

Men det å slite med vanskelige

følelser er ingen sykdom. Det er en

sunn og naturlig reaksjon på hendelser

livet utsetter oss for. Problemet er at

”vanskelige” følelser ikke hører med i

det bildet vi har skapt av det gode liv.

Derfor skyver vi følelsene bort. Vi fortier

dem og skjønner ikke at vi er født

med en stor og innholdsrik verktøykasse

som vi kan bruke når livet går oss

i mot.

Selvhjelp er å finne tilbake til

signalene våre - og gjenerobre vår

medfødte evne til å skille mellom

hva som kjennes vondt og godt.

Ok. Så har vi skjønt at vi må våge å føle.

Og vi har forstått at vi må finne nøkkelen

til vårt indre rom. Men å forstå

er ikke det samme som å få det til. Alle

årene vi har levd uten å bruke denne

livsnøkkelen vår, har satt sine spor. Vi

har lært oss måter å lure oss selv på.

Og alle disse unnaluringsstrategiene

våre er blitt så naturlige for oss at vi

ikke aner at vi bruker dem.

Vi har dannet oss et bilde av oss

selv som vi må plukke fra hverandre

og bygge opp på nytt. Det krever mot.

Men det krever også samspill med

andre mennesker - fordi det nettopp

er i samvær med andre at de ubevisste

mønstrene våre blir synlige.

Selvhjelp er en jobb du gjør for

deg selv, men du trenger andre

mennesker for å få det til.


Selvhjelp er å se hva du gjør med

andre mennesker - og hva du

tillater andre mennesker å gjøre

med deg.

Mennesker møter hverandre ikke med

blanke ark. Vi har med oss hvert vårt

sett av tanker, følelser, erfaringer og

livsstrategier. Og kommunikasjonen

mellom oss er preget av den ”håndbagasjen

vi selv bringer med.

Når vi reagerer på det et annet

menneske sier og gjør, reagerer vi i

virkeligheten på det den andres utsagn

og oppførsel treffer i oss.

Når du for eksempel reagerer med

sinne, kan det være fordi den andre

treffer et ”sint” punkt i deg som du ikke

er klar over. Ofte er du ikke engang klar

over at du blir sint. Men andre merker

det.

Ditt indre ”jeg” sender signaler som

er tydelige for alle andre enn deg selv.

Derfor er det viktig at du omgir deg

med mennesker og våger å lese hvilke

signaler de sender tilbake. Det er slik

du oppdager dine egne reaksjoner.

I selvhjelpsarbeidet snakker vi om

å ”speile” oss selv i andre. Det er noe

ganske annet enn å stå foran speilet og

snakke til seg selv.

Nå du står foran speilet, ser du

deg selv med dine egne øyne. Når du

”speiler” deg i et annet menneske,

får du muligheten til å se deg selv slik

andre oppfatter deg. Det er skummelt,

men helt nødvendig - dersom du skal

slutte å lure deg selv.

Selvhjelp er å søke støtte og kraft

hos mennesker som skjønner hva

du holder på med.

Venner og familie kan ønske deg

alt godt. Men de er ikke i ditt sted

og skjønner kanskje ikke at en selvhjelpsprosess

må medføre mye prøving

og feiling. Du skal teste ut nye tanker

og nye handlingsmønstre. Innimellom

kommer du til å oppføre deg ”rart”, og

mennesker som står deg nær kan ha

et ubevisst ønske om at du skal bli ditt

”gamle jeg” igjen. Derfor er det ikke

sikkert at den speilingen du får fra dine

nærmeste er det som får deg fremover.

Mange velger derfor å starte bevisstgjøringsarbeidet

i en selvhjelpsgruppe,

det alle er i tilsvarende situasjon. Det

gir både trygghet, støtte og gjenkjennelse.

Det trenger du.

Selvhjelp gjør vondt. Det koster å

mobilisere egne krefter, treffe egne

valg, ta ansvar og forandre retning.

Men bak smertene i en selvhjelpsprosess

ligger den viktigste seieren

et menneske kan vinne: selve livet

- som leves slik du mener ditt liv skal

leves - ut fra dine egne forutsetninger.

Utgangspunktet for selvhjelpsarbeid

er en grunnleggende tro på individets

iboende ressurser og muligheter. Også

betegnet som empowerment -

gjenerobring av egne krefter.

Frøydis Eidheim, sosialantropolog.

om å ta livet tilbake 9

Frøydis Eidheim:

- Problemene kan lett ta makten over

deg når du holder dem inne i ditt lille,

private rom. Det spennende med

selv-hjelp er at bearbeidelsen av individuelle

lidelser og problemer foregår i

et sosialt rom - et arbeidsfelleskap hvor

du kan trene deg på å sette ord på

tankene dine. Hvor du kan møte reaksjoner

og oppleve at andre tenker

annerledes enn deg.

- Andres forståelse av et problem blir et

supplement til din egen forståelse og

bidrar til at du utvider oppfatningen av

deg selv og din egen situasjon. Du får

en økt selvforståelse, og dermed øker

du også mulighetene til å forstå hva du

skal gjøre for å finne løsninger på de

problemene du har.

- Selvhjelp er konstruktivt, ressursorientert,

fremtidsrettet og allmennmenneskelig.

Frøydis Eidheim var tidligere ansatt

ved Norsk institutt for by- og regionforskning

(NIBR) hvor hun bl.a.

gjennomførte en forstudie om selvhjelp

i folkehelsearbeid.


10

selvhjelp - en innføring

Odd Einar Dørum er tidligere justisminister,

leder av Venstre og stortingsrepresentant.

Odd Einar Dørum –

Spennende nasjonal satsning

- Norge har i dag en av Europas

mest spennende satsinger på en viktig

del av det sivile samfunn - selvhjelpsfeltet

- i form av Nasjonal plan for

selvhjelp og etableringen av knutepunktet

Selvhjelp Norge. Forankring

av selvhjelpsforståelsen i offentlig

og privat sektor tar tid. Erfaring og

forskning synliggjør nødvendigheten av

en knutepunktfunksjon som ivaretar og

videreformidler selvhjelpskunnskapen.

- Jeg oppfatter selvhjelp slik: Å

arbeide for å oppnå en større grad

av innflytelse og kontroll over eget liv

gjennom felles innsats sammen med

andre i tilsvarende situasjoner. Og i

det knutepunktet for selvhjelp som

eksisterer, bygger man på at en erfaringsbasert

kunnskap om selvhjelp kan

være en drivkraft for en ny nasjonal

helseforståelse.

- Tar vi selvhjelpen inn i møte med

den norske helsemessige virkeligheten,

kan den bidra til utvikling og ny kunnskap

i møte mellom erfaringsbasert og

profesjonell kunnskap.

- Poenget er ikke å helbrede, men

å ta fram de livskreftene som alle

mennesker har i seg. Selvhjelp handler

om styrket mestring og livskvalitet.

Det nasjonale knutepunktet,

Selvhjelp Norge (www.selvhjelp.no),

ble etablert i 2006.

Knutepunktet skal jfr. Nasjonal plan for selvhjelp

skal bl.a. bidra til:

• at informasjon om selvhjelpsmulighetene gjøres tilgjengelig for

befolkningen generelt, slik at flere drar nytte av selvhjelpsmuligheten.

• at det etableres et nettverk og varige strukturer for kunnskapsutveksling i

forhold til selvhjelp, slik at selvhjelpsarbeidet kan utvikles og forankres.

• kunnskapsutvikling gjennom innhenting av erfaringsbasert kunnskap.

• at det stimuleres til helhetstenkning på tvers av frivillighet og offentlighet

• å skape vekst fordi kunnskap utveksles og utvikles.

Oppdraget med det nasjonale knutepunktet Selvhjelp Norge er satt ut til

Norsk selvhjelpsforum og bygger på erfaringer og kunnskap innhentet fra

selvhjelpsarbeidet i Norge. Selvhjelp Norge finansieres av Helsedirektoratet.


Mål:

Arbeid i en selvhjelpsgruppe handler ikke om å nå et spesielt mål eller å lære seg

én spesiell teknikk. Målet er å få i gang en forandringsprosess slik at hver og en

kan finne sin egen vei. En selvhjelpsgruppe er altså ikke et kurs der du tilføres

kunnskap utenfra, men et forpliktende arbeidsfellesskap der du henter din kunnskap

innenfra. Du er med i en gruppe så lenge du selv føler behov for det.

Ingen leder:

I en selvhjelpsgruppe er det ingen leder og ingen profesjonelle hjelpere. Alle er

deltakere. Alle har ansvar. Og basisen for arbeidet er kunnskap om egen og felles

problematikk. Det er mange muligheter for å hente bistand ved oppstart av selvhjelpsgruppene

(se side 30).

Gjensidighet:

Mennesker tenker og reagerer forskjellig. Det gjelder også i en gruppe som er

samlet for å jobbe med felles problematikk. Når én deltaker snakker om sine

opplevelser, vil det treffe de andre deltakerne på ulike måter og skape ulike

reaksjoner.

Det er evnen til å ta inn over seg reaksjonene som oppstår - og evnen til å gi

uttrykk for dem som øves opp i en selvhjelpsgruppe. Vi kaller det ”her og nå”reaksjoner.

”Her og nå”-reaksjonene er viktige for den som reagerer, fordi de forteller noe

om ens egne såre punkter. De er viktige for den som skaper reaksjonene, fordi de

gir nyttig kunnskap om hvordan man berører andre. Og de er viktige for gruppa

som helhet, fordi ulike reaksjoner representerer ulike vinkler på samme problem.

Alle bidrar - og alle har nytte av både sitt eget og hverandres arbeid.


12

selvhjelp - en innføring

Møte med en selvhjelpsgruppe

Seks mennesker. Seks liv som plutselig skifter retning. Steinar,

Ann-Helen, Bjørn, Astrid, Sidsel og Sonja har vært ofre for

hendelser som har lammet deler av hverdagen deres. Men

de nekter å ofre hele livet. Derfor møtes de hver 14. dag for å

arbeide.

V i finner hver vår stol rundt bordet

på Ski Eldresenter. Sidsel skjenker

termos-kaffe og byr på kake fra Rema

1000. Lokalet er trist. Men de seks

rundt bordet ser ut til å glede seg til å

komme i gang med praten. Sett utenfra

virker det pussig.

Steinar har Elvis-sleik. Sonja har

pen, heklet jakke. Ytre sett er det


ingenting som tilsier at akkurat disse

seks menneskene skulle glede seg til å

møtes. Problemene de sliter med har

heller ingen ytre fellestrekk som binder

dem sammen,

Vi sitter blant mennesker med

trafikkskader. Men vi kunne like gjerne

ha valgt en gruppe som jobbet med

samlivsbrudd, utbrenthet eller et annet

livsproblem som det kan være nyttig å

arbeide med i fellesskap. Selvhjelpsprosessen

er den samme for alle og

gruppene utvikler seg etter samme

mønster, uavhengig av problematikken

de arbeider med.

Gruppa på Ski har holdt sammen i

et halvt års tid.

gjennom andre blir vi kjent med oss selv 13

På nøytral grunn? Eller hjemme hos hverandre?

Gruppene står fritt i å velge rammen

rundt arbeidet sitt.

Felles skjebne

Bjørn Bjørsrud (53) er yrkessjåfør. Det

er to år siden ulykken, og akkurat i

disse dager har han gjort et mislykket

forsøk på å komme tilbake i jobb. Ann-

Helen Gustavsen (43) jobbet i restaurantbransjen

da hun ble påkjørt for

seks år siden. Hun har gitt opp å jobbe.

Heller ikke Sidsel Svestad (46), Steinar

Lyshaug (30), Sonja Helene Wold (54)

eller Astrid Back (43) kan jobbe som

før.

Det er mye som ikke lenger er som

det var, og i en offentlig statistikk står

de oppført som trafikkofre. Men selv er

de nøye med å kalle seg trafikkskadet.

Det er forskjell på å være utsatt for en

livshendelse og å være et offer. Mye

av jobbingen i en selvhjelpsgruppe går

ut på å skape bevissthet rundt denne

forskjellen.

- Det er akkurat dette som er så

vanskelig, sukker Sonja. - Det skjer noe

med deg som forandrer hele livet ditt,

og det er lett å gi seg over. Men hva

hjelper det? Du vet at det er opp til deg

selv å sørge for at de fysiske skadene

dine gjør minst mulig skade på hverdagen

din - på deg som person. Du må

jobbe beinhardt for å holde fast ved at

du er den samme som før, selv om du

ikke orker like mye.

Lang vei

Selvhjelpsgruppa på Ski startet opp

i regi av Landsforeningen for trafikkskadde

(LTN) som en del av et samarbeidsprosjekt

med NSF (se side 2). De

har holdt på en stund og begynner å


14

selvhjelp - en innføring

kjenne hverandre godt. Men fremdeles

er det tryggest å snakke om det som

er skjedd og om det de håper skal skje

i fremtiden. Det er enklere å si ”vi” og

”man” enn det er å si ”jeg” og ”meg”.

Det er for eksempel ikke vanskelig

for Sonja å fortelle hvordan det var å

våkne opp med lam arm. I dag er det

heller ikke vanskelig for Ann-Helen å si

hvordan det var å møte en lege som sa

at skaden hennes kom av for høyt alkoholforbruk.

Hun som ikke rører alkohol!

Hendelser som er bearbeidet kan

vi gjenkalle og fortelle, fordi vi kjenner

dem. Vi er forberedt på at det skjer

noe med oss når vi tar minnene frem

og deler dem med andre. Vi bevarer

kontrollen.

Slik var det ikke første gang Ann-

Helen fortalte om legens beskyldning.

Da greide hun knapt å snakke. Men

det skjedde noe i gruppa som gjorde at

hendelsen dukket opp - og der og da

kjente hun at historien måtte frem.

Ny innsikt

- Nå er det noe jeg må fortelle, sa hun.

Ann-Helen hadde tiet i mange år. Hun

hadde gjemt legens ord i en skuff som

var lukket og låst, og det kostet henne

mye å åpne den opp. Men da hun

endelig våget, oppdaget hun hvor vanskelig

det i virkeligheten hadde vært å

bli mistrodd. Og hvor mye energi hun

hadde brukt på å holde følelsen av å

være mistrodd nede i den låste skuffen.

Ann-Helen valgte å lytte til signalene

som fortalte henne at akkurat nå

- her, i dette øyeblikket - er det ett eller

annet jeg må få frem. Hun gråt. Ordene

tumlet ut hulter til bulter. Men med

gruppas hjelp fikk hun sortert tanker og

følelser. Gevinsten var ny innsikt.

Slik kan det gå i dag også. For

eksempel om Steinar slår i bordet og

sier: STOPP! Nå er det min tur til å

snakke. Eller om han sier: - Hør her, jeg

blir lei meg når dere avbryter meg.

Her og nå

Kanskje Steinar slett ikke er lei seg. Kan

hende han synes det er greit å holde

seg i bakgrunnen. Men det kan også

hende at han brenner inne med noe

han føler sterkt for å få sagt. Hvorfor

sier han det ikke? Hva skjer med de

andre hvis de får høre at Steinar sitter

her og føler seg overkjørt? Vil noen bli

flaue? Sinte?

Et utspill fra Steinar vil skape en

situasjon som ingen har kontroll over.

Det er bra. Hele dynamikken i selvhjelpsarbeidet

ligger her - i slike ”her

og nå”-situasjoner, hvor vi reagerer

spontant på noe som skjer i øyeblikket.

Det kan bli en krangel. Og det er

ofte grunnen til at vi ikke sier noe.

”Fornuften” vår vil som regel unngå

bråk, og nesten alle grupper har en fase

som kalles ”lyserød idyll”. For å skape

trygghet opprettholdes en overflateharmoni

som egentlig skaper utrygghet

- fordi ingen våger å si hva de egentlig

tenker. Deltakerne kan prate seg bort

fra kjerneproblemene, inntil de innser

at konflikter er både viktige og

nødvendige.

Ikke fordi målet er å trene på å

krangle. Men fordi målet er å trene på

å gi uttrykk for det som ”fornuften

ikke har sensurert.

Veksten i selvhjelpsarbeidet ligger

i å våge seg ut i utrygt farvann. Det er

derfor det er viktig å si ”akkurat nå opplever

jeg at”, selv om du vet at det kan

ende i en situasjon du ikke har kontroll

over.

Det er først når gruppa er trygg nok

til å takle det utrygge at den virkelige

selvhjelpen kan begynne.


Sonja er ikke i tvil: - Det beste med å være

med her er at alle forstår hvordan det er.

Det gjør ikke noe om du plutselig går i stå

- eller om ordene kommer i feil rekkefølge.

Trygghet

Dette er vanskelig. Fryktelig vanskelig.

Og sett utenfra kan det virke som om

selvhjelpsarbeid er et mesterskap i

ukontrollerte følelsesutbrudd. Men

poenget er slett ikke at de seks rundt

bordet vårt skal hulke om kapp. Det

kan være like viktig å le. Det er tilstedeværelsen

i øyeblikket vi snakker om.

Akkurat nå sirkler samtalen rundt

et velkjent tema. Bjørn snakker om

forholdet til familie og venner.

- I familiekretsen er du alene. Menneskene

rundt deg vil gjerne forstå.

Men de skjønner likevel ikke, fordi de

aldri har vært i min situasjon. Jeg har

Steinar smiler ofte og gjerne. Men da han

skrev brev til en venninne for å forklare

hvordan han hadde det, rant tårene.

mine dager hvor jeg er bitter på skjebnen,

sier Bjørn.

Det nikkes rundt bordet igjen. Det

krever sterk vilje for å komme videre

når hverdagen er snudd på hodet og

du er avhengig av lege og trygdekontor.

Akkurat denne gruppen må også takle

vanskelige møter med forsikringsagenter,

og lenge sitter de seks og utveksler

erfaringer fra prosessene de har vært

gjennom. Erstatningssaker. Rehabiliteringsforsøk

... Det har vært mange

vanskelige møter.

- Nettopp derfor er det vi holder på

med her så viktig, mener Sidsel.

Gruppen er ikke i tvil: jo bedre du

gjennom andre blir vi kjent med oss selv 15

“Det er enklere

å si “vi” og

“man” enn

det er å si “jeg”

og “meg”


16

selvhjelp - en innføring

Bjørn forteller hvor sårt det føles når venner og familie ikke forstår.

Ann-Helen vet hva han snakker om.

“Veksten i selv-

hjelpsarbeidet

ligger i å våge

seg ut i utrygt

farvann


kjenner deg selv og din egen situasjon,

desto sterkere står du rustet til å møte

alle dem som tror de vet best.

De minner hverandre om at det er

dem selv - og ikke fagfolkene - som er

eksperter på deres eget liv. Samtalen

flyter. Det hagler med gode råd. Men er

dette selvhjelp?

Både ja og nei. Fellsskapsfølelsen

betyr mye for tryggheten i gruppa og

for ens egen selvfølelse. Det er godt å

høre andre snakke om problemer du

trodde du va alene om. Men det er lett

å konkurrere om ”hvem som har det

verst”. Og fort gjort å bli mer opptatt av

andres liv enn av sitt eget.

Speiling

For å vokse som gruppe og som enkeltpersoner

må de våge å la seg berøre.

De må trene på å vedkjenne seg de

reaksjonene som oppstår - når de

oppstår. Og tegnet på at en selvhjelpsgruppe

fungerer er at alle bidrar. og

at alle føler ansvar for treningsarbeidet.

Det betyr for eksempel at Sidsel

har et ansvar for å si i fra dersom hun

reagerer på noe av det Bjørn sitter og

forteller akkurat nå.

Dette er et ansvar hun har i forhold

til seg selv og sin egen selvhjelpsprosess.

Men hun har også et ansvar

overfor Bjørn. Når hun reagerer, gir hun

ham verdifulle signaler som han kan

vokse på. Å unnlate å reagere vil derfor

være det samme som å unnlate og

hjelpe Bjørn til å hjelpe seg selv.

Å gi og motta respons er like

vanskelig - og like nødvendig. Den ene

må våge å si noe som kanskje kan såre.

Den andre må våge å la seg såre. Det

betyr at begge må legge vekk de

beskyttelsesmekanismene de har laget

for å verne sårbarheten sin.

Gruppa i Ski er kommet et stykke på

vei. De snakker mye om ærlighet.


gjennom andre blir vi kjent med oss selv 17

Må vise smertene

- Omgivelsene dine må se at du har det

vondt, sier Sidsel. Steinar har nettopp

fortalt en historie om legen som mente

at han smilte for mye. Steinar er en

blid fyr. Han synes det er viktig å smile.

Nå blir han minnet om at han også må

gråte.

- Vi MÅ våge å vise fram det vanskelige

også, dersom vi skal komme videre,

sider Sidsel.

Igjen ser vi gjenkjennende nikk.

Det er så lett å gjemme seg bak glade

masker. Og så vanskelig å takle sorgen

over å måtte si nei til noe som før var

en selvfølge. Sonja snakker om den

dårlige samvittigheten.

- Du sitter der, med ansvar for hus

og hjem. Du orker ingen ting … Jeg føler

at jeg må forsvare meg hele tiden.

- Hvorfor skal du det, spør Sidsel.

- Nei, jeg har ingenting å forsvare.

Når jeg har en dårlig dag, så har jeg en

dårlig dag. Jeg kan ikke skamme meg

over det.

Mange henger seg på. Samtalen

får temperatur. Dårlig samvittighet er

et tema som berører alle. Frykten er

at de skal gi opp, stenge seg inne og

havne i hengemyra. De vet at det er

den psykiske helsa de må jobbe med

for at den fysiske skaden de har skal

gjøre minst mulig skade på livskvalitet

og personlighet.

- Det der tar år. Men du greier det,

sier Ann-Helen.

Astrid har sittet i egne tanker en

stund. Men nå er hun med.

- Så deilig å høre. For akkurat nå


18

selvhjelp - en innføring

Fellestrekk i all selvhjelp

I Stortingsmelding nr 16 93/94 ”Lat

ikkje graset gro att millom grannar: Om

videreføring av arbeidet med Frivillighetssentraler”,

ble norsk selvhjelpsarbeid

beskrevet første gang i et politisk

dokument. Dette har vært med på å

forme og utvikle norsk selvhjelpsarbeid

slik at det i dag (2009) er en anerkjent

del av folkehelsearbeidet. Det er interessant

å legge merke til at prinsippene som

beskrives for selvhjelpsarbeid i 1993/94

er like riktige og sentrale i dag.

• “Det bygger på den enkelte

deltakers iboende ressurser.

• Det tar utgangspunkt i deltakernes

erkjente problem.

• Det bygger på at den enkelte

deltaker opplever et behov for å

bearbeide sitt problem, er motivert

og har foretatt et valg om å delta

aktivt.

• Alle deltar på eget ansvar.

• Gruppene bygger på gjensidighet,

likeverd og toleranse.

• Gruppene bygger på aktiv deltakerrolle,

ikke passiv mottakerrolle.

• Gruppene bygger på kommunikasjon

om følelser og tanker den enkelte har.

• Arbeidet bygger på åpenhet, men

ikke mer enn deltakerne selv vil,

eller er klare til.

• Deltakerne har taushetsplikt og

meldeplikt.

• Gruppene legger opp til vekst for

den enkelte innenfra. Ikke ved at

det kommer noen utenfra eller ovenfra

som skal hjelpe eller lære opp.

• Arbeidet bygger på å hente

ressurser fra et erkjent problem”

(S. Talseth i Stortingsmelding nr 16 93/94

Om videreføring av arbeidet med

Frivillighetssentraler).

Utviklingen de siste 15 årene har vist at

selvhjelp er mer enn selvhjelpsgrupper,

det dreier seg om en grunnleggende

helseforståelse og det å ta i bruk egne

krefter.

føler jeg at jeg er midt i den hengemyra

dere snakker om, sier hun.

Stemmen er uklar. Hun har det

tydelig vondt, og signalene oppfattes

raskt. De fem andre snur seg mot

Astrid. Samtalen skifter karakter.

Dette begynner å ligne en ”her og nå”situasjon.

Astrid i fokus

Astrid: - Jeg har en dag eller to som er

bra, men så ramler jeg ned igjen.

Sidsel: - Ta det med ro. Du kommer

videre. Men det tar tid.

Astrid: - Nå har jeg sluttet å jobbe.

Sonja: - Så FLOTT! Det var godt å høre.

Astrid: - Men jeg er så fryktelig sliten.

Sonja: - Selvfølgelig. Du har gjort et

kjempearbeid når du har greid å innse

at du ikke klarer å jobbe.

Ann-Helen: - Har du godtatt det?

Astrid: - Nei.

Sidsel: - Jeg ser det på ansiktsuttrykket

ditt.

Astrid: - Herregud. Det er så tøft.

Det blir stille. Og det er viktig, for

akkurat nå er stillheten den beste støtten

Astrid kan få. Vi har så lett for å

hive oss frampå med råd. Eller komme

med våre egne tilsvarende historier

når noen forteller noe om seg selv.

Men det er ikke andres råd og historier

Astrid trenger. Hun trenger å høre seg

selv si at livet hennes ikke er enkelt.

Den beste hjelpen hun kan få er

at hennes egne ord får lov til å fylle

rommet. Hun må få anledning til å la

erkjennelsen synke inn. Derfor betyr

det mye for Astrid at de andre stopper

opp et øyeblikk - og tier.

Også for gruppas videre arbeid

betyr det mye at deltakerne takler

denne vanskelige vekslingen mellom

lytting og snakking. Sidsel tror det skal

gå bra. Hun og Bjørn har vært igangsettere,

og dette er det siste møtet før

de trekker seg ut. Ann-Helen skal heller

ikke være med videre. Gruppa står ved

en skillevei.

De tre som er igjen, pluss de tre

som ikke kunne komme i dag, må ta det

videre ansvaret selv. De vet at de har

et stykke igjen før de greier den virkelig

store utfordringen; som er å skape rom

for å snakke her og nå.

Astrid var den som var mest tilstede i

dag.

Til ettertanke

Hun vil fryktelig gjerne fortsette i

jobben sin. Men fornuften har fortalt

henne at hun må gi opp. Astrid er midt

i en prosess som hun foreløpig ikke

greier å akseptere rekkevidden av, og i

dag ga hun gruppa del i sin fortvilelse.

Det ga ulike resultater.

Fra Ann-Helen fikk hun spørsmål

om hun hadde godtatt fortvilelsen hun

følte. Astrid svarte nei. Det var en viktig

erkjennelse, som fortalte henne at hun

må jobbe med å akseptere sine egne

følelser. Hun må ta sorgen over å være

utestengt fra arbeidslivet inn over seg.

Først da kan hun legge den bak seg.

Fra Sidsel fikk hun bekreftelse på at

det hun følte var i tråd med signalene


“Astrid våget

mest og fikk

mest tilbake


hun ga. Astrid var lei seg - og så lei

seg ut. Hennes ytre og indre stemte.

Også det var en viktig oppdagelse som

fortalte henne at hun er kommet et

stykke på vei i sin selvhjelpsprosess.

Fra Sonja fikk hun støtte på at hun

hadde rett til å føle seg både sliten

og ulykkelig. Men at hun også hadde

grunn til å føle seg stolt over å være i

gang med et viktig erkjennelsesarbeid.

- Så deilig å være her, svarte Astrid.

Akkurat denne lille sekvensen var

sannsynligvis det viktigste som skjedde

på møtet i dag. Astrid våget mest og

fikk mest tilbake.

gjennom andre blir vi kjent med oss selv 19

Astrid synes det er tungt å innse at hun ikke kan jobbe. Sonja vet hvor Astrid er i prosessen.

Hun har vært der selv.

Ikke fortid eller fremtid, men her og nå.


20

selvhjelp - en innføring

Selvhjelpens fire B’er

Den røde tråden i selvhjelpsarbeidet kan beskrives ved hjelp av

fire begreper i en sirkulær prosess:

1. Berøring

2. Bevisstgjøring

3. Bearbeiding

4. Bevegelse

Prosessen kan også beskrives på denne måten:

Berøre: Å la seg intuitivt berøre av egen erfaringsbasert kunnskap.

Bevisstgjøre: Å hente den intuitive kunnskapen inn i sin egen mentale

forståelse.

Bearbeide: Å bli kjent med hva følelse og forstand forsøker å uttrykke.

Bevege: Å sette i gang en prosess som gir ny erfaringsbasert kunnskap.

Kate Hoel, leder av Frivillighetssentralen

i Fredrikstad

Kate Hoel: Selvhjelp handler om mot

- Selvhjelp handler om å ha mot til å

erkjenne hvem du er. Våge å være sint.

Våge å sørge. Våge å slippe andre inn

på deg. Våge å være sårbar. Men først

og fremst handler det om å ha mot til

å undre seg. Mot til å åpne opp for nye

tanker og undre seg over at det går an

å tenke og handle annerledes enn du

alltid har gjort.

- Arbeidet i en selvhjelpsgruppe

dreier seg om nettopp dette; om å

undre seg i fellesskap. Om å våge å stå

i de følelsene som dukker opp her og

nå. Komme frem med deg selv og våge

å bli avvist – våge å bli likt. Det er ikke

vanskelig å beskrive det som er skjedd

og de følelsene du kjenner. Det vanskelige

er å våge og ta frem det som skjer

med deg i øyeblikket. Men når du først

får det til, har du funnet det verktøyet

du trenger for å møte de problemene

som oppstår i livet ditt. Det er her den

virkelige gevinsten ligger. Gjennom å

våge å ta inn over deg de problemene

du har i dag, får du et verktøy som du

også kan bruke i fremtiden. Du får mot

til å leve.

Selvhjelpens 4 B’er: Solbjørg Talseth, 2004.


jeg - en bruker, en hjelper, et offer? 21

- en bruker?

- en hjelper?

- et offer?

Den ene kalles ”bruker”, ”mottaker” eller ”pasient”. Den

andre kalles ”barmhjertig samaritan”. Gjennom ordene vi

benytter forsterker vi myter og uheldige maktforhold mellom

den som trenger hjelp og den som skal hjelpe. Begge kan bli

offer for den rollen de plasseres i - eller plasserer seg selv i.

Jeg - en bruker?

Bruker av hva? Av andres barmhjertighet?

Andres kunnskaper? Andres

penger? Å kalles ”bruker” kan lett gi en

følelse av å være en unyttig forbruker

av andre menneskers tid og tjenester.

Det er lett å få dårlig samvittighet. Føle

at en selv er ubrukelig.

”Mottaker” har den samme effekten.

Det er lett å tro at å trenge hjelp

er det samme som passivt å motta det

hjelpeapparatet finner det for godt å gi.

”Pasient” eller ”klient” er andre ord

vi bruker på den ”hjelpetrengende”.

Og felles for alle disse merkelappene

er at de er med på å forsterke myten

om at ”brukeren ”, ”mottakeren” eller

”klienten” ikke har noe å bidra med

selv. Men det er ikke sant.

Du som trenger hjelp kan noe om

ditt eget problem. Hjelperen kan noe

om å hjelpe. Begge er eksperter på

hvert sitt felt. Og begge er avhengige av

hverandres ekspertise for å lykkes.


22

selvhjelp - en innføring

Det betyr at et møte mellom bruker

og hjelper skal være et likeverdig møte

mellom to mennesker som begge har

noe viktig å bidra med.

Når det ikke blir et likeverdig møte,

kan det være fordi legen, terapeuten,

byråkraten eller vennen ikke forstår å

verdsette betydningen av brukerens

kunnskaper og erfaringer. Men det kan

også være fordi brukeren ikke verdsetter

seg selv.

• Hva er mitt problem?

• Hvilke drivkrefter har jeg som jeg

kan dra nytte av i min egen

endringsprosess?

• Hvilke erfaringer, opplevelser og

kunnskaper har jeg som mine

hjelpere kan bygge på når de skal

hjelpe meg i prosessen?

• Hvilke erfaringer, kunnskaper og

tilbud har hjelperen som jeg kan

dra nytte av?

Selvhjelp er å finne svar på slike spørsmål,

fordi det handler om å bli bevisst

sin egen brukerrolle. Jo mer vi greier å

hente frem av våre egne ressurser og

drivkrefter, desto mer kan vi ta i bruk

av den fagkunnskapen hjelperen sitter

inne med.

Slik gjør vi ”bruker” til et positivt

ord. Vi blir aktive brukere av de mulighetene

som finnes - både i oss selv og i

hjelpeapparatet.

Det er noe ganske annet enn å sitte

passivt og motta.

”- Jeg gikk i terapi i mange år. Men

først da jeg hadde begynt i selvhjelpsgruppe,

greide jeg å nyttiggjøre meg

den innsikten jeg hadde fått hos psykologen.”

(Hanne, 30, sliter med angst)

Jeg - en hjelper?

Det ligger noe grunnleggende positivt i

å hjelpe et annet menneske - fordi det

innebærer at vi har noe som en annen

trenger. Vi er til nytte. Våre ressurser

blir verdsatt. Men hjelperen kan også

misbrukes, eller bruke sin rolle til å

oppnå noe for seg selv.


Merkelapper som ”barmhjertig

samaritan” og ”Florence Nightingale”

slår begge veier. De er med på å forsterke

myten om hjelperen som den

snille og uegennyttige. Og for å oppfylle

rollen kan hjelperen stille opp, og stille

opp, uten grenser - helt til hjelperen

selv trenger hjelp. Slik kan hjelperen bli

en martyr, og en ”barmhjertig samaritan”

bli et skjellsord vi bruker på

mennesker som ikke evner å sette

grenser for sitt eget liv.

Noen kan også velge ”samaritan”rollen

fordi den inneholder makt. I det

øyeblikket vi har muligheter til å hjelpe

et annet menneske, er det lett å tenke

at vi også har makt over det mennesket

som trenger vår hjelp. Det finnes

mange som bevisst eller ubevisst velger

hjelperrollen for å få denne makten.

De styrker sin egen selvfølelse ved å

opprettholde myten om at hjelperen er

den som kan og vet mest.

• Hvorfor er jeg en hjelper?

• Hva har jeg som brukeren av min

hjelp kan dra nytte av?

• Hvordan når jeg frem til drivkreftene

i de menneskene jeg vil

hjelpe?

• Hvordan reagerer jeg når mine

hjelpetiltak ikke blir tatt imot?

• Hvor søker jeg hjelp når jeg blir

frustrert og sliten?

Skal du hjelpe noen, er det slike spørsmål

du må stille deg. Også hjelperen

trenger selvhjelp.

”- Jeg hjalp og hjalp til jeg ble fullstendig

utslitt. Da jeg ikke orket å stille

opp mer, falt vi sammen begge to.”

(Guri, 33, venninne til en

psykiatrisk pasient)

Jeg - et offer?

Du kan bli offer for sykdom, ulykker,

systemer og andre menneskers

behandling. Men du kan også bli offer

for din egen rolle. Brukeren kan bli offer

for myten om sin egen hjelpeløshet.

Hjelperen kan bli offer for myten om at

hjelp er en enveisprosess der det kun

er hjelperen som skal gi.

Ordet ”offer” signaliserer at du

jeg - en bruker, en hjelper, et offer? 23

befinner deg i en situasjon som du

ikke har herredømme over. Det kan

kjennes godt å innta offerrollen, fordi

den signaliserer at du er uten ansvar

og skyld. Men selv om du for eksempel

ikke har ansvar for ulykken som gjorde

deg lam, har du ansvar for at det livet

du lever som lam blir best mulig.

• Er jeg et offer?

• Vil jeg fortsette å være et offer?

• Hvem har nytte av min offerrolle?

Å besvare slike spørsmål er en viktig del

av selvhjelpsarbeidet. Det er forskjell

på å være et offer og det å velge offerrollen

som mestringsstrategi. Den som

har forstått dette, har allerede kommet

langt i sitt selvhjelpsarbeid.

”- Andre kan ta ansvar for enkelthendelser

i livet mitt. Men selve livet

må jeg ta ansvar for selv.”

(Kari, 52, trafikkskadet)


24

selvhjelp - en innføring

Han er sjef. Han går fra lederjobb

til lederjobb. Men Trygve (47) har

oppdaget at han bytter jobb hver

gang han støter på problemer som

blir for personlige. Nå bruker han

selvhjelp for å finne ut hvorfor. Trygve

har vært gjennom mange faser.


jeg måtte bli menneske for å bli en god leder 25


26

selvhjelp - en innføring

Egentlig har jeg ingen sans for å være

anonym. Jeg liker å stå for det jeg

sier og gjør. Men kravet til å være ”vellykket”

er stort i mitt miljø. Jeg er ikke

kommet så langt at jeg våger å stå frem

med mine personlige problemer, sier

han. - Trygve får holde.

- Jeg tok gode eksamener, fikk interessante

jobber. Jeg fulgte hele ”familie,

hund og Volvo”-oppskriften. Alt gikk

min vei, og jeg trodde at jeg elsket

utfordringer. Jeg skiftet jo jobb i ett

sett. Og hver gang jeg sluttet et sted, sa

jeg til meg selv at det var fordi jeg ville

videre.

Hittil har det ikke vært noe problem.

Men markedet har forandret seg. Tilbudene

står ikke lenger i kø, og jeg er

nødt til å belage meg på å bli her jeg

er. Det betyr også at jeg må tåle noen

prosesser som jeg i utgangspunktet

ikke har lyst på.

Kort fortalt handler det om selvhjelp.

Etter mye trøbbel i avdelingen

min, forlangte sjefen min at vi skulle

få inn folk utenfra for å snakke om

arbeidsmiljøet. Og fordi han hadde hørt

om selvhjelp som metode for å bedre

arbeidsmiljøet, ville han at vi skulle

kontakte Norsk selvhjelpsforum.

Ut fra det han fortalte syntes jeg det

virket komplett idiotisk. Men det ble til

at vi gjorde en avtale om et to dagers

kurs. Og på ett eller annet tidspunkt

gikk det opp noen små lys.


Fikk lyst til å prøve

FASE 1: AKSEPT OG MOTIVASJON

• Du aksepterer at du har et

problem du ønsker å gjøre noe

med.

• Du aksepterer at det er deg selv

som har ansvaret for å få til en

forandring, og at du har krefter i

deg som gjør at forandringen er

mulig.

• Det gir deg motivasjon til å prøve.

Skummelt og ubehagelig

FASE 2: FRA PASSIV MOTTAKER

TIL AKTIV DELTAKER

• Du begynner å forstå at selvhjelp

ikke handler om å motta råd, men

om å dele opplevelser - her og nå.

• Du gir uttrykk for dine reaksjoner

på det andre sier, og tar inn over

deg hvordan andre reagerer på deg.

Gjennom å se på reaksjoner som

oppstår, får du øye på dine

ubevisste tanker og handlingsmønstre.

jeg måtte bli menneske for å bli en god leder 27

“ I ettertid har jeg skjønt at jeg egentlig har vært veldig usikker på

mine lederegenskaper. Men der og da trodde jeg at jeg var verdens

tryggeste menneske. Problemet - slik jeg så det - var at bedriften ikke

likte min lederstil. Og at jeg innså at jeg måtte forandre meg dersom jeg

ville beholde jobben. Jeg ble faktisk motivert til å gå i gang med dette

selvhjelpsopplegget


” Jeg ble med i en gruppe som bestod av mennesker i tilsvarende

situasjon som meg selv, og de første møtene var fæle. Seks mennesker

med store ”ledermuskler” sloss om å ta føringen. Ingen ville være den

første til å si noe om seg selv, i frykt for å gjøre seg sårbar. Sant å si

pratet vi mye piss, inntil Johan - som er personalsjef i en bank - skar

igjennom. Han ble så provosert av noe jeg sa at han bannet så det lyste.

- Du har faen ingen grunn til å sitte her og være så jævla kjepphøy.

Jeg er nervøs, og jeg regner med at du synes at dette er minst like ubehagelig.

La oss snakke om hvorfor vi er redde, sa han. Det synes jeg var

modig gjort!

Etter den episoden ble stemningen lettere. Men vi slet fortsatt med å

få til det der med speilingen, som altså handler om å gi uttrykk for hvilke

reaksjoner vi skaper hos hverandre. For å få til en slik prosess må alle

være villige til å delta. I gruppa vår var det de samme som snakket hele

tiden, og det ble slik at jeg sa takk for meg.

Men prosessen min var tydeligvis i gang, for jeg kjenner at jeg registrerte

mine egne følelser mye tydeligere enn før. Jeg ble f.eks. usannsynlig

forbannet på personalsjefen da han antydet noe om min såkalte

selvgodhet. Før hadde jeg bare spøkt det bort.


28

selvhjelp - en innføring

Bakenforliggende årsaker

FASE 3: BLI KJENT MED

• Du blir oppmerksom på dine

symptomer og smerter og

begynner å skjønne hva du må

jobbe med.

• I perioder blir livet vanskeligere

enn før, fordi du ser de vanskelige

sidene dine.

• Men du får også øye på din egen

styrke og dine egne muligheter.

Tok meg selv på alvor

FASE 4: BEARBEIDE

• Gamle tanker du tidligere har

brukt krefter på å motarbeide,

begynner du nå å bearbeide.

• Nye tanker og følelser dyttes ikke

ubearbeidet ned i underbevisst-

heten.

• Du har skjønt at du ikke skal

dvele over fortiden, men du må

jobbe deg gjennom sorgen over

valg som har vist seg å være feil.

” Jeg ble mer og mer klar over at jeg egentlig var usikker på mine egne

kvalifikasjoner som sjef. Og jeg begynte å forstå det kona hadde prøvd

å fortelle meg lenge, at det var flukt fra utfordringer - og ikke behov for

utfordringer - som gjorde at jeg til stadighet skiftet jobb.

Det var en ekkel oppdagelse. Jeg fantaserte om å slutte. Gi opp. Droppe

alt som het lederansvar. Men så kom jeg på at jeg skulle gjøre som jeg

pleier når jeg må foreta vanskelige valg på jobben. Jeg satte opp en liste

over positive og negative faktorer - og fant ut at jeg faktisk hadde lyst til å

fortsette som leder.

Men jeg måtte gjøre noe med den tøffe masken min. Og for å gjøre noe

med den, måtte jeg gjøre noe med årsaken til at jeg spilte tøff. Jeg måtte

finne ut hvor usikkerheten min satt. Hun som hjalp oss i gang i gruppa

hadde snakket mye om å våge å bli redd. Det ante meg at hun var inne på

noe.


” Jeg hadde noen tøffe måneder. Forsvarsmekanismene mine fungerte

ikke lenger, og jeg husker noen personalmøter hvor jeg var så usikker og

redd at jeg knapt våget å si et ord. Det var fristende å ta på seg den gamle

rollen og gjemme redselen bak fleip og kjappe kommentarer. Men jeg lot

usikkerheten komme, og jeg oppdaget at jeg overlevde.

Til min forbauselse oppdaget jeg at jeg også greide å gjøre jobben min,

selv om jeg ikke markerte meg så tydelig som før.


Mer kreativ

FASE 5: INTEGRERE

• Du er i ferd med å forstå hva som

bor i deg og du begynner å bruke

denne kunnskapen om deg selv.

• Du våger å oppføre deg annerledes

enn før - og begynner å føle deg så

sikker at du takler eventuelle nega-

tive reaksjoner uten å falle tilbake i

en rolle du ikke lenger vil ha.

Evig prosess

SISTE FASE

Selvhjelp er som å sykle. Når

prosessen først er i gang, vil den

fortsette. Du har lært å leve her og

nå. Og nådd inn til de verktøyene du

har for å takle livets forandringer.

jeg måtte bli menneske for å bli en god leder 29

” Etter hvert skjønte jeg at det ikke var farlig å føle seg på tynn is innimellom.

Og da jeg skjønte det, ble jeg mindre fokusert på å dekke over

usikkerheten min, noe som igjen gjorde at jeg kunne konsentrere meg mer

om å gjøre en god jobb. Sett sånn i ettertid virker det såre logisk og enkelt.

Men i virkeligheten var det en voldsom omveltning.

Jeg måtte snu om på hele tankegangen min. Og jeg måtte tåle at et par

kolleger kom med noen bemerkninger om at jeg virket mindre dynamisk.

Men jeg følte at jeg var på riktig spor. Det kjentes godt.

Forholdet hjemme ble bedre. Ungene begynte å fortelle meg om

opplevelsene sine, og jeg oppdaget at det var fordi jeg hørte bedre etter.

Unger merker tydeligvis slikt.


Trygve har fortsatt problemer på jobben. Det er tøffe tider og uro i

næringslivet. Men han er ikke urolig med hensyn til sine egne kvalifikasjoner.

Han vet hvor han er sterk og har innsett i hvilke situasjoner han må

søke hjelp og støtte fra andre.

Neste gang han skifter jobb, har han lovet seg selv at det blir for å bytte

til noe annet og bedre, ikke for å løpe fra sin egen frykt for å mislykkes.


30

selvhjelp - en innføring

Kan hende foregår det allerede selvhjelpsarbeid

i det distriktet du bor,

eller innenfor den organisasjonen du er

tilknyttet, eller kan knytte deg til. Sjekk

med Norsk selvhjelpsforum og det

nasjonale knutepunktet for selvhjelp

(www.selvhjelp.no). Kan hende er det

også selvhjelpsvirksomhet ved en

frivillighetssentral i nærheten av deg

(www.frivillig.no).

Det er lurt å hente inn kunnskap

om selvhjelpsarbeid før du går i gang.

Noen steder finnes ”igangsettere”

som kan gi nye grupper fødselshjelp.

Disse kan være noen som selv har gått i

gruppe før, helse- eller sosialarbeidere

som har kunnskap om selvhjelpsforståelse,

eller for eksempel ansatte i en

frivillighetssentral eller et Link-senter

(sentre for selvhjelp og mestring, f.eks.

Link Oslo, www.linkoslo.no eller Link

Lyngen, www.linklyngen.no).

Også ved mange Lærings- og mestringssentre

i de lokale helseforetakene

kan mange mye om selvhjelp og kan

være bidragsytere ved igangsetting av

nye grupper (www.mestring.no).

En gruppe består vanligvis av fire til

åtte personer. Dette er lukkede grupper,

noe som betyr at det ikke kommer

nye inn i en gruppe som allerede er i

gang, dersom ikke gruppen selv ønsker

det.

Erfaring viser at det er positivt

om deltakerne er ulike, både når det

gjelder livserfaring og kjønn, men det

bør ideelt sett ikke være en aldersspredning

på mer enn 10-15 år. Det

er en forutsetning at alle har til felles

at de har et problem de har behov

for å jobbe med - for eksempel angst,

trafikkskade, sorg, aleneforeldrerollen,

eller rollen som pårørende. Man kan

også starte i en gruppe selv om ens

problem ikke har noe ”navn”. En vet

bare at det er noe som ikke er som det

skal, og at noe må gjøres. I en selvhjelpsgruppe

kan en finne ord sammen

med andre og dermed en vei videre.

Gruppene har vanligvis ukentlige

møter som varer rundt to timer. Det er

viktig at møtene er hyppige, ellers stopper

prosessen opp. Men det er ikke så

viktig hvor man møtes. Noen velger for

eksempel å møtes på en frivillighetssentral.

Andre samles hjemme hos

hverandre - noe som både er hyggelig

og ”farlig”, fordi ”hjemme hos”-møtene

lett kan føre til at servering og sosial

prat tar overhånd.

En selvhjelpsgruppe er ingen

hyggeklubb, men et arbeidsfelleskap.


Viktige regler

Det er noen grunnleggende regler

for deg som vil jobbe i en selvhjelpsgruppe:

• Du må skrive under på et

taushetsløfte.

• Du må melde fra dersom du

er forhindret fra å komme.

• Du kan ikke stille på møte

påvirket av alkohol eller andre

rusmidler.

• Du sier ikke mer enn du selv

vil, og du presser heller

ikke andre til å gå over sine

egne grenser.

• Du bruker den tiden du selv

trenger på din egen

prosess, uavhengig av om

resten av gruppa er kommet

”kortere” eller ”lengre” enn

deg selv.

Klassiske problemer

Frykt for konflikt:

Mennesker som kommer sammen for å

gjøre noe med sitt eget problem sliter

ofte med dårlig selvbilde. Uenighet vil

lett virke truende. Resultatet kan bli en

liksom-idyll som ingen er tjent med. Og

når gruppa fungerer som en ”syklubb”

er det tid for å endre kurs.

Den virkelige veksten ligger i å trene

seg opp til å stå i uenigheten og takle

konfliktene som oppstår.

Problemdyrking:

Alle har problemer. Alle har vonde

historier. Og alle kjenner at det er godt

å fortelle sine historier til noen som

forstår. Resultatet kan bli en endeløs

”hvem har det verst”- konkurranse som

ikke fører noe sted.

Lederjakt:

De fleste er vant til at trygghet og

samhørighet skapes ved hjelp av en

leder. Det kan være vanskelig å innse at

selvhjelp innebærer å ta ansvaret selv.

Beskyttelsestrang:

Når noen berører våre såre punkter,

velger vi gjerne ett av to: vi gjemmer

oss bak en maske, eller går i skyttergraven.

Deltakernes eget forsvar kan

knuse gruppas arbeid.

Tilbakeskritt:

Vi forstår mer, og vi våger å være

sårbare. Det betyr at livet innimellom

kjennes verre enn før. Vi føler at vi

mestrer livet dårligere, mens vi i virkeligheten

mestrer det bedre - fordi vi har

satt i gang vår egen endringsprosess.

lyst til å begynne? 31

En verdig slutt

Når et menneske først har lært seg

selvhjelp, blir det en måte å leve på.

Men kraften og dynamikken i en gruppe

kan forsvinne, og da er det viktig å

avslutte ordentlig. Det gjelder også for

den som hopper av underveis.

Å slutte i en gruppe er en prosess

i seg selv. Men på ett eller annet tidspunkt

er det riktig å løsrive seg og gå

videre alene - kjøre din egen prosess

uten den tryggheten som fellesskapet

i gruppa har gitt. Men med et ganske

annet ståsted enn du hadde da

gruppearbeidet begynte.

Og vissheten om at det du har

høstet av egne erfaringer, er en betydelig

ressurs for andre som trenger hjelp

til å komme i gang med sitt selvhjelpsarbeid.

Mange velger derfor å stille opp i

det frivillige arbeidet som igangsettere

av nye grupper.


selvhjelp - en innføring

Kirkeveien 61, 0364 Oslo

Postboks 15 Majorstuen, 0330 Oslo - tlf. 23 33 19 00

post@norskselvhjelpsforum.no - www.norskselvhjelpsforum.no - www.selvhjelp.no

More magazines by this user
Similar magazines