Selvhjelp - en innføring - Selvhjelp Norge

Selvhjelp er å ta i
bruk alle dine gode
og smertefulle
erfaringer, all din
kunnskap - og gjøre
dine egne valg

2
selvhjelp - en innføring
STIFTELSEN NORSK SELVHJELPSFORUM (NSF)
Et nasjonalt kompetanse- og ressurssenter.
Hovedoppgavene til NSF er å samle inn,
systematisere og formidle erfaringer og
kunnskap om selvhjelp som ledd i det helsefremmende
og forebyggende arbeidet
og innen rehabilitering.
NSFs kompetanse bygger på mer enn
10 års erfaring med bl.a. selvhjelp og
brukermedvirkning. Ny kunnskap utvikles
kontinuerlig gjennom et bredt samarbeid
med organisasjoner, offentlige etater og
ulike fagmiljøer og enkeltmennesker.
NSF har i dag to hovedoppgaver:
• Selvhjelp Norge - Nasjonalt knutepunkt
for selvhjelp. NSF driver Knutepunktet
på oppdrag fra Helsedirektoratet.
(www.selvhjelp.no).
• Link Oslo - senter for selvhjelp og
mestring (www.linkoslo.no) - har
hele Oslos befolkning som målgruppe
og er fullfinansiert av Oslo kommune.
Selvhjelp Norge driver
kunnskaps- og informasjonsformidlingsarbeid
for å gjøre
selvhjelpsmuligheten tilgjengelig
for befolkningen.
Selvhjelp som forståelse og verktøy
”Selvhjelp er å ta utgangspunkt i opplevelsen
av eget problem, gå inn i en prosess
sammen med andre, for gjennom denne å
erverve innsikt som aktiverer bruk av egne
erfaringer for å oppnå forandring.” (NSF).
NSF kan også bidra med:
• Kurs og seminarer om selvhjelp som
forståelse og verktøy.
• Kunnskapsformidling om igangsetting
av selvhjelpsgrupper.
• Foredrag og innledninger.
• Undervisning.
Utgitt av Norsk selvhjelpsforum med
støtte fra Sosial- og helsedepartementet,
første gang i 2001
Re-design og oppdatering i 2009
Idé: Solbjørg Talseth
Tekst: Sidsel Hauff og NSF
Foto: Lisbeth Michelsen
Grafisk design: Marit Jørgensen
Re-design: Gulaprent, Knut Laasbye
Hvorfor selvhjelp?
Selvhjelpsforståelse er en erkjennelse
av at alle mennesker har iboende ressurser
som kan aktiveres, gjenerobres
og mobiliseres når livsproblemer oppstår.
Selvhjelpsarbeid er å ta egne ressurser
og krefter i bruk. Smertefulle og
vonde erfaringer representerer viktig
kunnskap om eget liv og egen hverdag.
Selvhjelpsprosessene gir den enkelte
mulighet til å sette seg i stand til
å være aktiv i egne endringsprosesser.
Slik kan selvhjelp være en ressurs for
alle mennesker - ressurser som bygger
på den kunnskap vi allerede har i oss
selv, kunnskap vi lett ser bort fra. Selvhjelp
er å ta egne følelser og opplevelser
på alvor, verdsette dem og ta dem i
bruk gjennom egne endringsprosesser.
Selvhjelp er ikke bare en tenke- og
handlemåte for mennesker i vanskelige
livssituasjoner. Måten å tenke og
arbeide på er viktig, uavhengig av rolle
og posisjon. Det handler om hvordan
vi fyller og bruker ”mellomrommene”
mellom oss, enten vi er fagpersonell
(hjelpere), engasjert i en frivillig organisasjon,
er politikere - eller rett og
slett et menneske som bruker hjelpeapparatet.
Selvhjelp er for mennesker.
Hvorfor selvhjelpsgrupper?
Når du har behov for å skape endring i
livet ditt, kan en selvhjelpsgruppe være
et godt sted å starte en slik prosess.
En selvhjelpsgruppe er et arbeidsfellesskap
bestående av mennesker
med problemer som sammen jobber
for å skape endring i egne liv.
Gruppen møtes regelmessig for å dele
og bearbeide opplevelser, erfaringer,
tanker og følelser.
Arbeidet i en selvhjelpsgruppe er
basert på samtaler om tanker og følelser
den enkelte har. I fellesskapet deles
erfaringer. Refleksjonen og bevisstgjøringen
som oppstår i et slikt fellesskap
er til nytte for den enkelte i hverdagen.
Det finnes ingen fasit for hvordan
en selvhjelpsgruppe skal arbeide,
men i dette heftet kan du lese om erfaringer
fra og gode rammer for arbeidet.
Mer om det praktiske rundt arbeidet i
selvhjelpsgrupper finner du på
www.norskselvhjelpsforum.no

Vi representerer mennesker i ulike roller og i forskjellige virkeligheter. Men alle
er mennesker. Og i møtet mellom mennesker oppstår det bevisste og ubevisste
reaksjoner. Disse reaksjonene må vi lære oss å forholde oss til dersom vi skal nå
fram til hverandre.
• Selvhjelp er å forstå hva vi gjør med andre mennesker, og hva vi tillater andre
å gjøre med oss.
• Selvhjelp er å sette seg i stand til å være sammen med andre på en konstruktiv
måte.
• Selvhjelp er for alle - uansett rolle og livssituasjon.
“Hvordan våge å være
sammen med meg selv
når jeg er sammen med
andre
” (Mette,
55, deltaker
i selvhjelpsgruppe)
Hvorfor selvhjelp? Hvorfor selvhjelpsgrupper? 2
Selvhjelp for hvem? 3
Om å ta livet tilbake 5
Selvhjelp Norge 10
Ideologien bak selvhjelpsgruppene 11
Gjennom andre blir vi kjent med oss selv 12
Selvhjelpens fire B’er 20
Jeg - en bruker, en hjelper, et offer? 21
Jeg måtte bli menneske for å bli en god leder 24
Lyst til å begynne? 30
selvhjelp for hvem? 3

4
selvhjelp - en innføring

Hvor lenge har du hatt det vondt? Hvor lenge har du ventet på
hjelp? Hvor lenge skal du fortsette å vente? Det er vanskelig å
innse at du virkelig har krefter som du kan hjelpe deg selv med.
Men det er vondere å vente - og vente.
Selvfølgelig håper vi på en ridder.
Eller en hjelpende engel som ordner
opp i livet vårt slik at smertene og
problemene forsvinner. Hvem gjør ikke
det? Vi mennesker er slik. Vi håper at
”noen” eller ”noe” skal løfte problemene
vekk slik at vi blir glade og lykkelige.
Mange av oss tviholder på dette håpet
i årevis. Fordi vi ikke forstår at vi er i
stand til å hjelpe oss selv. Fordi vi ikke
forstår hvordan vi skal få det til. Eller
fordi vi ikke våger å tro på våre egne
krefter.
Det er dette selvhjelp handler om.
• Selvhjelp er å finne troen på at du
virkelig er i stand til å endre ditt
eget liv.
• Selvhjelp er å finne frem til
kunnskap, erfaring og andre
drivkrefter du ikke er klar over
at du har.
• Selvhjelp er å våge å stole på disse
drivkreftene - og lære å ta dem i
bruk.
• Selvhjelp er å skaffe seg mot og ork
til å prøve.
Hva opplever du - her og nå? Hva skjer
når du sitter og leser dette heftet? Blir
du irritert, fordi det er fullt av flinke og
om å ta livet tilbake 5
“Selvhjelp er å
skaffe seg mot
og ork til å prøve
”

6
selvhjelp - en innføring
“Selvhjelp er å
lytte til det
smertefulle
for å finne ut
hva det vil
fortelle oss
”
”riktige” ord? Blir du motløs? Eller
fatter du nytt håp?
Hva skjer når du tenker på fremtiden?
På alle timene du har brukt til å
sitte passiv og vente på hjelp? Våger du
å kjenne etter? Og viktigst av alt:
Våger du å akseptere at du har et
problem som er så stort at du må gjøre
noe med det? Om svaret er JA, er du
allerede godt i gang med ditt selvhjelpsarbeid.
• Selvhjelp starter i det øyeblikket
du innser at du har et problem du
har behov for og ønsker å gjøre noe
med.
• Selvhjelp handler om hvordan du
har det nå - ikke om hvorfor det er
slik, eller hvem som har skylden.
Har du prøvd å hjelpe et menneske
som ikke er mottakelig for hjelp? Da
har du ganske sikkert opplevd at det
ikke nytter. Det går ikke an å hjelpe en
som ikke ønsker å bli hjulpet. Slik er
det med selvhjelp også. Du kan ikke
trues eller overtales.
Å sette seg selv i stand til å motta
hjelp er en personlig prosess. Du må
ville det. Og du må orke det. Og når
du først har bestemt deg for å ville og
orke, er det ingen som kan stoppe deg.
Du eier dine egne problemer. Det er
som å eie et hus, og det betyr at ingen
kan ta det fra deg. Men det betyr også
at det er du som bestemmer hvordan
du skal tenke og handle som huseier.
Tanken er fri. Det er ingen andre
som kan hindre deg i å lete etter dine
egne kunnskaper. Ingen kan hindre
deg i å bruke dine egne krefter. Du
eier både dine problemer og dine
muligheter.
• Selvhjelp er å ta eierskap til egne
problemer. Det betyr at du har an-
svar for dem. Men det betyr også
at du eier mulighetene til å gjøre
noe med dem.
Det krever mot å innse at det er opp til
oss selv å håndtere de hendelsene livet
utsetter oss for. Dette motet er ikke
noe du får som en fiks ferdig gavepakke.
Det er noe du bygger opp, sakte,
men sikkert.
Dette har du sikkert hørt før. Det
hadde Ann-Helen Gustavsen også. Du
møter henne og resten av selvhjelpsgruppen
hennes i dette heftet.
Ann-Helen har en trafikkskade.
Hun ble påkjørt av en 14-åring i stjålet
bil og i løpet av sekunder var livet
snudd om. Det er mange år siden nå,

og hun har vært gjennom mange faser.
Hun vet at selvhjelp handler om å
forstå med både hodet og hjertet -
med både intellektet og følelsene. Hun
vet det. Likevel må hun høre det igjen
og igjen. Og hun må tåle at det tar tid
før alt det hun forstår med hodet fører
til handling og virkelig forandring.
• Selvhjelp koster tid og arbeid -
men ikke penger.
• Selvhjelp bygger på kunnskap du
allerede har.
Egentlig snakker vi om naturlige menneskelige
egenskaper. Vi snakker om å
leve slik at vårt indre ”jeg” harmonerer
med det ”jeg”-et vi viser omverdenen.
Som barn kunne vi dette. Vi gråt da
vi følte ubehag og smilte da vi følte oss
vel. Og ett eller annet sted inne i oss
vet vi fortsatt hva som er best for oss.
Vi vet hvilke drivkrefter vi har, og hva
som gjør oss vondt. Men vi vet ikke at
vi vet, fordi vi har stengt våre dypeste
tanker og behov inne i et indre rom
som vi ikke våger oss inn i.
Vi tror det er lettere å late som om
vi har det bra enn det er å gå inn i dette
indre rommet vårt for å finne ut hvordan
vi egentlig har det. ”Være glad”leken
er en av strategiene vi bruker for
å slippe å kjenne etter.
Noen leker også ”symptom”-leken
som går ut på å gjøre seg mer hjelpeløse
enn vi egentlig er. Mange gjør det.
De lytter til det ytre ”jeg”-et som tror
at den eneste løsningen er å sitte på
gjerdet og vente. Men da undertrykker
de samtidig det ”jeg”-et som sier at
ventetiden er vond.
• Selvhjelp er ingen ”tenk positivt”-
filosofi.
• Selvhjelp er å lytte til det
smertefulle for å finne ut hva det vil
fortelle oss.
I selvhjelpsarbeidet snakker vi om
smerte som veiviser og drivkraft. Vi ber
deg fokusere på de vanskelige følelsene.
Ikke for at du skal grave deg ned i
dem, men fordi de representerer en del
av virkeligheten din.
Dersom du ikke våger å kjenne på
det som gjør vondt i livet, greier du rett
og slett ikke å finne ut hvor du velger
feil - og hva du trenger hjelp til. Det
samme gjelder naturligvis de gode
følelsene. Om du ikke greier å ta inn
over deg det vonde, greier du heller
ikke å ta inn over deg gledene i i livet -
og da forstår du ikke hvor du skal gå for
å finne mer av den samme gleden.
• Selvhjelp - å våge og se hvor vi feiler.
• Selvhjelp - å forstå hva, og
hvorfor, vi føler.
Å føle er like naturlig for oss som å
puste. Likevel forteller statistikken at
hver tredje nordmann opplever
psykiske problemer en eller annen gang
i livet. Vi tror vi føler for ”mye”, for
”lite” eller ”feil”, fordi vi måler oss mot
en fasit som ikke finnes. Og vi snakker
om psykiske problemer som om det er
en folkesykdom.
om å ta livet tilbake 7
Nasjonal plan for selvhjelp
I 2004 kom Nasjonal plan for selvhjelp
(rapport IS-1212 fra Sosial- og helsedirektoratet).
I “Folkehelsemeldnigen”
(St. meld. nr. 16, 2002/2003) er følgende
satt som målsetting for en nasjonal
satsing på selvhjelpsarbeid:
“Det overordnede målet med den
nasjonale planen er å styrke selvhjelpsarbeidet.
Satsingen skal bidra til at tidligere
erfaringer fra selvhjelpsrelatert
arbeid og prosjekter tas i bruk og utvikles
videre, og at selvhjelpsarbeidet
i eksisterende nettverk styrkes. Planen
skal på overordnet nivå bidra til å bygge
opp og legge til rette for strukturer
som sikrer at selvhjelpsarbeidet styrkes
og videreføres etter 2006. Målet er å
gjøre selvhjelp som metode tilgjengelig
for flere, fremme systematisk kunnskap
og metodeutvikling om selvhjelp og
bidra til at selvhjelp som verktøy kan
brukes innen psykisk helsearbeid, både
for brukere og hjelpere.” (s. 58).
Arbeidet med realisering av planen er
bygget opp omkring tre sentrale tiltak:
• Etablering og drift av et
nasjonalt knutepunkt for selvhjelpsarbeid
(www.selvhjelp.no).
• Etablering og drift av en
tilskuddsordning for selvhjelpsprosjekter.
• Gjennomføring av forskning på
selvhjelp.
Arbeidet videreføres gjennom Statsbudsjettet
for 2009. For informasjon
om tilskuddsordningen for selvhjelpsarbeid
og tilskuddsordningen for
forskning på selvhjelp,
se www.helsedir.no.

8
selvhjelp - en innføring
Men det å slite med vanskelige
følelser er ingen sykdom. Det er en
sunn og naturlig reaksjon på hendelser
livet utsetter oss for. Problemet er at
”vanskelige” følelser ikke hører med i
det bildet vi har skapt av det gode liv.
Derfor skyver vi følelsene bort. Vi fortier
dem og skjønner ikke at vi er født
med en stor og innholdsrik verktøykasse
som vi kan bruke når livet går oss
i mot.
• Selvhjelp er å finne tilbake til
signalene våre - og gjenerobre vår
medfødte evne til å skille mellom
hva som kjennes vondt og godt.
Ok. Så har vi skjønt at vi må våge å føle.
Og vi har forstått at vi må finne nøkkelen
til vårt indre rom. Men å forstå
er ikke det samme som å få det til. Alle
årene vi har levd uten å bruke denne
livsnøkkelen vår, har satt sine spor. Vi
har lært oss måter å lure oss selv på.
Og alle disse unnaluringsstrategiene
våre er blitt så naturlige for oss at vi
ikke aner at vi bruker dem.
Vi har dannet oss et bilde av oss
selv som vi må plukke fra hverandre
og bygge opp på nytt. Det krever mot.
Men det krever også samspill med
andre mennesker - fordi det nettopp
er i samvær med andre at de ubevisste
mønstrene våre blir synlige.
• Selvhjelp er en jobb du gjør for
deg selv, men du trenger andre
mennesker for å få det til.

• Selvhjelp er å se hva du gjør med
andre mennesker - og hva du
tillater andre mennesker å gjøre
med deg.
Mennesker møter hverandre ikke med
blanke ark. Vi har med oss hvert vårt
sett av tanker, følelser, erfaringer og
livsstrategier. Og kommunikasjonen
mellom oss er preget av den ”håndbagasjen”
vi selv bringer med.
Når vi reagerer på det et annet
menneske sier og gjør, reagerer vi i
virkeligheten på det den andres utsagn
og oppførsel treffer i oss.
Når du for eksempel reagerer med
sinne, kan det være fordi den andre
treffer et ”sint” punkt i deg som du ikke
er klar over. Ofte er du ikke engang klar
over at du blir sint. Men andre merker
det.
Ditt indre ”jeg” sender signaler som
er tydelige for alle andre enn deg selv.
Derfor er det viktig at du omgir deg
med mennesker og våger å lese hvilke
signaler de sender tilbake. Det er slik
du oppdager dine egne reaksjoner.
I selvhjelpsarbeidet snakker vi om
å ”speile” oss selv i andre. Det er noe
ganske annet enn å stå foran speilet og
snakke til seg selv.
Nå du står foran speilet, ser du
deg selv med dine egne øyne. Når du
”speiler” deg i et annet menneske,
får du muligheten til å se deg selv slik
andre oppfatter deg. Det er skummelt,
men helt nødvendig - dersom du skal
slutte å lure deg selv.
• Selvhjelp er å søke støtte og kraft
hos mennesker som skjønner hva
du holder på med.
Venner og familie kan ønske deg
alt godt. Men de er ikke i ditt sted
og skjønner kanskje ikke at en selvhjelpsprosess
må medføre mye prøving
og feiling. Du skal teste ut nye tanker
og nye handlingsmønstre. Innimellom
kommer du til å oppføre deg ”rart”, og
mennesker som står deg nær kan ha
et ubevisst ønske om at du skal bli ditt
”gamle jeg” igjen. Derfor er det ikke
sikkert at den speilingen du får fra dine
nærmeste er det som får deg fremover.
Mange velger derfor å starte bevisstgjøringsarbeidet
i en selvhjelpsgruppe,
det alle er i tilsvarende situasjon. Det
gir både trygghet, støtte og gjenkjennelse.
Det trenger du.
Selvhjelp gjør vondt. Det koster å
mobilisere egne krefter, treffe egne
valg, ta ansvar og forandre retning.
Men bak smertene i en selvhjelpsprosess
ligger den viktigste seieren
et menneske kan vinne: selve livet
- som leves slik du mener ditt liv skal
leves - ut fra dine egne forutsetninger.
Utgangspunktet for selvhjelpsarbeid
er en grunnleggende tro på individets
iboende ressurser og muligheter. Også
betegnet som empowerment -
gjenerobring av egne krefter.
Frøydis Eidheim, sosialantropolog.
om å ta livet tilbake 9
Frøydis Eidheim:
- Problemene kan lett ta makten over
deg når du holder dem inne i ditt lille,
private rom. Det spennende med
selv-hjelp er at bearbeidelsen av individuelle
lidelser og problemer foregår i
et sosialt rom - et arbeidsfelleskap hvor
du kan trene deg på å sette ord på
tankene dine. Hvor du kan møte reaksjoner
og oppleve at andre tenker
annerledes enn deg.
- Andres forståelse av et problem blir et
supplement til din egen forståelse og
bidrar til at du utvider oppfatningen av
deg selv og din egen situasjon. Du får
en økt selvforståelse, og dermed øker
du også mulighetene til å forstå hva du
skal gjøre for å finne løsninger på de
problemene du har.
- Selvhjelp er konstruktivt, ressursorientert,
fremtidsrettet og allmennmenneskelig.
Frøydis Eidheim var tidligere ansatt
ved Norsk institutt for by- og regionforskning
(NIBR) hvor hun bl.a.
gjennomførte en forstudie om selvhjelp
i folkehelsearbeid.

10
selvhjelp - en innføring
Odd Einar Dørum er tidligere justisminister,
leder av Venstre og stortingsrepresentant.
Odd Einar Dørum –
Spennende nasjonal satsning
- Norge har i dag en av Europas
mest spennende satsinger på en viktig
del av det sivile samfunn - selvhjelpsfeltet
- i form av Nasjonal plan for
selvhjelp og etableringen av knutepunktet
Selvhjelp Norge. Forankring
av selvhjelpsforståelsen i offentlig
og privat sektor tar tid. Erfaring og
forskning synliggjør nødvendigheten av
en knutepunktfunksjon som ivaretar og
videreformidler selvhjelpskunnskapen.
- Jeg oppfatter selvhjelp slik: Å
arbeide for å oppnå en større grad
av innflytelse og kontroll over eget liv
gjennom felles innsats sammen med
andre i tilsvarende situasjoner. Og i
det knutepunktet for selvhjelp som
eksisterer, bygger man på at en erfaringsbasert
kunnskap om selvhjelp kan
være en drivkraft for en ny nasjonal
helseforståelse.
- Tar vi selvhjelpen inn i møte med
den norske helsemessige virkeligheten,
kan den bidra til utvikling og ny kunnskap
i møte mellom erfaringsbasert og
profesjonell kunnskap.
- Poenget er ikke å helbrede, men
å ta fram de livskreftene som alle
mennesker har i seg. Selvhjelp handler
om styrket mestring og livskvalitet.
Det nasjonale knutepunktet,
Selvhjelp Norge (www.selvhjelp.no),
ble etablert i 2006.
Knutepunktet skal jfr. Nasjonal plan for selvhjelp
skal bl.a. bidra til:
• at informasjon om selvhjelpsmulighetene gjøres tilgjengelig for
befolkningen generelt, slik at flere drar nytte av selvhjelpsmuligheten.
• at det etableres et nettverk og varige strukturer for kunnskapsutveksling i
forhold til selvhjelp, slik at selvhjelpsarbeidet kan utvikles og forankres.
• kunnskapsutvikling gjennom innhenting av erfaringsbasert kunnskap.
• at det stimuleres til helhetstenkning på tvers av frivillighet og offentlighet
• å skape vekst fordi kunnskap utveksles og utvikles.
Oppdraget med det nasjonale knutepunktet Selvhjelp Norge er satt ut til
Norsk selvhjelpsforum og bygger på erfaringer og kunnskap innhentet fra
selvhjelpsarbeidet i Norge. Selvhjelp Norge finansieres av Helsedirektoratet.

Mål:
Arbeid i en selvhjelpsgruppe handler ikke om å nå et spesielt mål eller å lære seg
én spesiell teknikk. Målet er å få i gang en forandringsprosess slik at hver og en
kan finne sin egen vei. En selvhjelpsgruppe er altså ikke et kurs der du tilføres
kunnskap utenfra, men et forpliktende arbeidsfellesskap der du henter din kunnskap
innenfra. Du er med i en gruppe så lenge du selv føler behov for det.
Ingen leder:
I en selvhjelpsgruppe er det ingen leder og ingen profesjonelle hjelpere. Alle er
deltakere. Alle har ansvar. Og basisen for arbeidet er kunnskap om egen og felles
problematikk. Det er mange muligheter for å hente bistand ved oppstart av selvhjelpsgruppene
(se side 30).
Gjensidighet:
Mennesker tenker og reagerer forskjellig. Det gjelder også i en gruppe som er
samlet for å jobbe med felles problematikk. Når én deltaker snakker om sine
opplevelser, vil det treffe de andre deltakerne på ulike måter og skape ulike
reaksjoner.
Det er evnen til å ta inn over seg reaksjonene som oppstår - og evnen til å gi
uttrykk for dem som øves opp i en selvhjelpsgruppe. Vi kaller det ”her og nå”reaksjoner.
”Her og nå”-reaksjonene er viktige for den som reagerer, fordi de forteller noe
om ens egne såre punkter. De er viktige for den som skaper reaksjonene, fordi de
gir nyttig kunnskap om hvordan man berører andre. Og de er viktige for gruppa
som helhet, fordi ulike reaksjoner representerer ulike vinkler på samme problem.
Alle bidrar - og alle har nytte av både sitt eget og hverandres arbeid.

12
selvhjelp - en innføring
Møte med en selvhjelpsgruppe
Seks mennesker. Seks liv som plutselig skifter retning. Steinar,
Ann-Helen, Bjørn, Astrid, Sidsel og Sonja har vært ofre for
hendelser som har lammet deler av hverdagen deres. Men
de nekter å ofre hele livet. Derfor møtes de hver 14. dag for å
arbeide.
V i finner hver vår stol rundt bordet
på Ski Eldresenter. Sidsel skjenker
termos-kaffe og byr på kake fra Rema
1000. Lokalet er trist. Men de seks
rundt bordet ser ut til å glede seg til å
komme i gang med praten. Sett utenfra
virker det pussig.
Steinar har Elvis-sleik. Sonja har
pen, heklet jakke. Ytre sett er det

ingenting som tilsier at akkurat disse
seks menneskene skulle glede seg til å
møtes. Problemene de sliter med har
heller ingen ytre fellestrekk som binder
dem sammen,
Vi sitter blant mennesker med
trafikkskader. Men vi kunne like gjerne
ha valgt en gruppe som jobbet med
samlivsbrudd, utbrenthet eller et annet
livsproblem som det kan være nyttig å
arbeide med i fellesskap. Selvhjelpsprosessen
er den samme for alle og
gruppene utvikler seg etter samme
mønster, uavhengig av problematikken
de arbeider med.
Gruppa på Ski har holdt sammen i
et halvt års tid.
gjennom andre blir vi kjent med oss selv 13
På nøytral grunn? Eller hjemme hos hverandre?
Gruppene står fritt i å velge rammen
rundt arbeidet sitt.
Felles skjebne
Bjørn Bjørsrud (53) er yrkessjåfør. Det
er to år siden ulykken, og akkurat i
disse dager har han gjort et mislykket
forsøk på å komme tilbake i jobb. Ann-
Helen Gustavsen (43) jobbet i restaurantbransjen
da hun ble påkjørt for
seks år siden. Hun har gitt opp å jobbe.
Heller ikke Sidsel Svestad (46), Steinar
Lyshaug (30), Sonja Helene Wold (54)
eller Astrid Back (43) kan jobbe som
før.
Det er mye som ikke lenger er som
det var, og i en offentlig statistikk står
de oppført som trafikkofre. Men selv er
de nøye med å kalle seg trafikkskadet.
Det er forskjell på å være utsatt for en
livshendelse og å være et offer. Mye
av jobbingen i en selvhjelpsgruppe går
ut på å skape bevissthet rundt denne
forskjellen.
- Det er akkurat dette som er så
vanskelig, sukker Sonja. - Det skjer noe
med deg som forandrer hele livet ditt,
og det er lett å gi seg over. Men hva
hjelper det? Du vet at det er opp til deg
selv å sørge for at de fysiske skadene
dine gjør minst mulig skade på hverdagen
din - på deg som person. Du må
jobbe beinhardt for å holde fast ved at
du er den samme som før, selv om du
ikke orker like mye.
Lang vei
Selvhjelpsgruppa på Ski startet opp
i regi av Landsforeningen for trafikkskadde
(LTN) som en del av et samarbeidsprosjekt
med NSF (se side 2). De
har holdt på en stund og begynner å

14
selvhjelp - en innføring
kjenne hverandre godt. Men fremdeles
er det tryggest å snakke om det som
er skjedd og om det de håper skal skje
i fremtiden. Det er enklere å si ”vi” og
”man” enn det er å si ”jeg” og ”meg”.
Det er for eksempel ikke vanskelig
for Sonja å fortelle hvordan det var å
våkne opp med lam arm. I dag er det
heller ikke vanskelig for Ann-Helen å si
hvordan det var å møte en lege som sa
at skaden hennes kom av for høyt alkoholforbruk.
Hun som ikke rører alkohol!
Hendelser som er bearbeidet kan
vi gjenkalle og fortelle, fordi vi kjenner
dem. Vi er forberedt på at det skjer
noe med oss når vi tar minnene frem
og deler dem med andre. Vi bevarer
kontrollen.
Slik var det ikke første gang Ann-
Helen fortalte om legens beskyldning.
Da greide hun knapt å snakke. Men
det skjedde noe i gruppa som gjorde at
hendelsen dukket opp - og der og da
kjente hun at historien måtte frem.
Ny innsikt
- Nå er det noe jeg må fortelle, sa hun.
Ann-Helen hadde tiet i mange år. Hun
hadde gjemt legens ord i en skuff som
var lukket og låst, og det kostet henne
mye å åpne den opp. Men da hun
endelig våget, oppdaget hun hvor vanskelig
det i virkeligheten hadde vært å
bli mistrodd. Og hvor mye energi hun
hadde brukt på å holde følelsen av å
være mistrodd nede i den låste skuffen.
Ann-Helen valgte å lytte til signalene
som fortalte henne at akkurat nå
- her, i dette øyeblikket - er det ett eller
annet jeg må få frem. Hun gråt. Ordene
tumlet ut hulter til bulter. Men med
gruppas hjelp fikk hun sortert tanker og
følelser. Gevinsten var ny innsikt.
Slik kan det gå i dag også. For
eksempel om Steinar slår i bordet og
sier: STOPP! Nå er det min tur til å
snakke. Eller om han sier: - Hør her, jeg
blir lei meg når dere avbryter meg.
Her og nå
Kanskje Steinar slett ikke er lei seg. Kan
hende han synes det er greit å holde
seg i bakgrunnen. Men det kan også
hende at han brenner inne med noe
han føler sterkt for å få sagt. Hvorfor
sier han det ikke? Hva skjer med de
andre hvis de får høre at Steinar sitter
her og føler seg overkjørt? Vil noen bli
flaue? Sinte?
Et utspill fra Steinar vil skape en
situasjon som ingen har kontroll over.
Det er bra. Hele dynamikken i selvhjelpsarbeidet
ligger her - i slike ”her
og nå”-situasjoner, hvor vi reagerer
spontant på noe som skjer i øyeblikket.
Det kan bli en krangel. Og det er
ofte grunnen til at vi ikke sier noe.
”Fornuften” vår vil som regel unngå
bråk, og nesten alle grupper har en fase
som kalles ”lyserød idyll”. For å skape
trygghet opprettholdes en overflateharmoni
som egentlig skaper utrygghet
- fordi ingen våger å si hva de egentlig
tenker. Deltakerne kan prate seg bort
fra kjerneproblemene, inntil de innser
at konflikter er både viktige og
nødvendige.
Ikke fordi målet er å trene på å
krangle. Men fordi målet er å trene på
å gi uttrykk for det som ”fornuften”
ikke har sensurert.
Veksten i selvhjelpsarbeidet ligger
i å våge seg ut i utrygt farvann. Det er
derfor det er viktig å si ”akkurat nå opplever
jeg at”, selv om du vet at det kan
ende i en situasjon du ikke har kontroll
over.
Det er først når gruppa er trygg nok
til å takle det utrygge at den virkelige
selvhjelpen kan begynne.

Sonja er ikke i tvil: - Det beste med å være
med her er at alle forstår hvordan det er.
Det gjør ikke noe om du plutselig går i stå
- eller om ordene kommer i feil rekkefølge.
Trygghet
Dette er vanskelig. Fryktelig vanskelig.
Og sett utenfra kan det virke som om
selvhjelpsarbeid er et mesterskap i
ukontrollerte følelsesutbrudd. Men
poenget er slett ikke at de seks rundt
bordet vårt skal hulke om kapp. Det
kan være like viktig å le. Det er tilstedeværelsen
i øyeblikket vi snakker om.
Akkurat nå sirkler samtalen rundt
et velkjent tema. Bjørn snakker om
forholdet til familie og venner.
- I familiekretsen er du alene. Menneskene
rundt deg vil gjerne forstå.
Men de skjønner likevel ikke, fordi de
aldri har vært i min situasjon. Jeg har
Steinar smiler ofte og gjerne. Men da han
skrev brev til en venninne for å forklare
hvordan han hadde det, rant tårene.
mine dager hvor jeg er bitter på skjebnen,
sier Bjørn.
Det nikkes rundt bordet igjen. Det
krever sterk vilje for å komme videre
når hverdagen er snudd på hodet og
du er avhengig av lege og trygdekontor.
Akkurat denne gruppen må også takle
vanskelige møter med forsikringsagenter,
og lenge sitter de seks og utveksler
erfaringer fra prosessene de har vært
gjennom. Erstatningssaker. Rehabiliteringsforsøk
... Det har vært mange
vanskelige møter.
- Nettopp derfor er det vi holder på
med her så viktig, mener Sidsel.
Gruppen er ikke i tvil: jo bedre du
gjennom andre blir vi kjent med oss selv 15
“Det er enklere
å si “vi” og
“man” enn
det er å si “jeg”
og “meg”
”

16
selvhjelp - en innføring
Bjørn forteller hvor sårt det føles når venner og familie ikke forstår.
Ann-Helen vet hva han snakker om.
“Veksten i selv-
hjelpsarbeidet
ligger i å våge
seg ut i utrygt
farvann
”
kjenner deg selv og din egen situasjon,
desto sterkere står du rustet til å møte
alle dem som tror de vet best.
De minner hverandre om at det er
dem selv - og ikke fagfolkene - som er
eksperter på deres eget liv. Samtalen
flyter. Det hagler med gode råd. Men er
dette selvhjelp?
Både ja og nei. Fellsskapsfølelsen
betyr mye for tryggheten i gruppa og
for ens egen selvfølelse. Det er godt å
høre andre snakke om problemer du
trodde du va alene om. Men det er lett
å konkurrere om ”hvem som har det
verst”. Og fort gjort å bli mer opptatt av
andres liv enn av sitt eget.
Speiling
For å vokse som gruppe og som enkeltpersoner
må de våge å la seg berøre.
De må trene på å vedkjenne seg de
reaksjonene som oppstår - når de
oppstår. Og tegnet på at en selvhjelpsgruppe
fungerer er at alle bidrar. og
at alle føler ansvar for treningsarbeidet.
Det betyr for eksempel at Sidsel
har et ansvar for å si i fra dersom hun
reagerer på noe av det Bjørn sitter og
forteller akkurat nå.
Dette er et ansvar hun har i forhold
til seg selv og sin egen selvhjelpsprosess.
Men hun har også et ansvar
overfor Bjørn. Når hun reagerer, gir hun
ham verdifulle signaler som han kan
vokse på. Å unnlate å reagere vil derfor
være det samme som å unnlate og
hjelpe Bjørn til å hjelpe seg selv.
Å gi og motta respons er like
vanskelig - og like nødvendig. Den ene
må våge å si noe som kanskje kan såre.
Den andre må våge å la seg såre. Det
betyr at begge må legge vekk de
beskyttelsesmekanismene de har laget
for å verne sårbarheten sin.
Gruppa i Ski er kommet et stykke på
vei. De snakker mye om ærlighet.

gjennom andre blir vi kjent med oss selv 17
Må vise smertene
- Omgivelsene dine må se at du har det
vondt, sier Sidsel. Steinar har nettopp
fortalt en historie om legen som mente
at han smilte for mye. Steinar er en
blid fyr. Han synes det er viktig å smile.
Nå blir han minnet om at han også må
gråte.
- Vi MÅ våge å vise fram det vanskelige
også, dersom vi skal komme videre,
sider Sidsel.
Igjen ser vi gjenkjennende nikk.
Det er så lett å gjemme seg bak glade
masker. Og så vanskelig å takle sorgen
over å måtte si nei til noe som før var
en selvfølge. Sonja snakker om den
dårlige samvittigheten.
- Du sitter der, med ansvar for hus
og hjem. Du orker ingen ting … Jeg føler
at jeg må forsvare meg hele tiden.
- Hvorfor skal du det, spør Sidsel.
- Nei, jeg har ingenting å forsvare.
Når jeg har en dårlig dag, så har jeg en
dårlig dag. Jeg kan ikke skamme meg
over det.
Mange henger seg på. Samtalen
får temperatur. Dårlig samvittighet er
et tema som berører alle. Frykten er
at de skal gi opp, stenge seg inne og
havne i hengemyra. De vet at det er
den psykiske helsa de må jobbe med
for at den fysiske skaden de har skal
gjøre minst mulig skade på livskvalitet
og personlighet.
- Det der tar år. Men du greier det,
sier Ann-Helen.
Astrid har sittet i egne tanker en
stund. Men nå er hun med.
- Så deilig å høre. For akkurat nå

18
selvhjelp - en innføring
Fellestrekk i all selvhjelp
I Stortingsmelding nr 16 93/94 ”Lat
ikkje graset gro att millom grannar: Om
videreføring av arbeidet med Frivillighetssentraler”,
ble norsk selvhjelpsarbeid
beskrevet første gang i et politisk
dokument. Dette har vært med på å
forme og utvikle norsk selvhjelpsarbeid
slik at det i dag (2009) er en anerkjent
del av folkehelsearbeidet. Det er interessant
å legge merke til at prinsippene som
beskrives for selvhjelpsarbeid i 1993/94
er like riktige og sentrale i dag.
• “Det bygger på den enkelte
deltakers iboende ressurser.
• Det tar utgangspunkt i deltakernes
erkjente problem.
• Det bygger på at den enkelte
deltaker opplever et behov for å
bearbeide sitt problem, er motivert
og har foretatt et valg om å delta
aktivt.
• Alle deltar på eget ansvar.
• Gruppene bygger på gjensidighet,
likeverd og toleranse.
• Gruppene bygger på aktiv deltakerrolle,
ikke passiv mottakerrolle.
• Gruppene bygger på kommunikasjon
om følelser og tanker den enkelte har.
• Arbeidet bygger på åpenhet, men
ikke mer enn deltakerne selv vil,
eller er klare til.
• Deltakerne har taushetsplikt og
meldeplikt.
• Gruppene legger opp til vekst for
den enkelte innenfra. Ikke ved at
det kommer noen utenfra eller ovenfra
som skal hjelpe eller lære opp.
• Arbeidet bygger på å hente
ressurser fra et erkjent problem”
(S. Talseth i Stortingsmelding nr 16 93/94
Om videreføring av arbeidet med
Frivillighetssentraler).
Utviklingen de siste 15 årene har vist at
selvhjelp er mer enn selvhjelpsgrupper,
det dreier seg om en grunnleggende
helseforståelse og det å ta i bruk egne
krefter.
føler jeg at jeg er midt i den hengemyra
dere snakker om, sier hun.
Stemmen er uklar. Hun har det
tydelig vondt, og signalene oppfattes
raskt. De fem andre snur seg mot
Astrid. Samtalen skifter karakter.
Dette begynner å ligne en ”her og nå”situasjon.
Astrid i fokus
Astrid: - Jeg har en dag eller to som er
bra, men så ramler jeg ned igjen.
Sidsel: - Ta det med ro. Du kommer
videre. Men det tar tid.
Astrid: - Nå har jeg sluttet å jobbe.
Sonja: - Så FLOTT! Det var godt å høre.
Astrid: - Men jeg er så fryktelig sliten.
Sonja: - Selvfølgelig. Du har gjort et
kjempearbeid når du har greid å innse
at du ikke klarer å jobbe.
Ann-Helen: - Har du godtatt det?
Astrid: - Nei.
Sidsel: - Jeg ser det på ansiktsuttrykket
ditt.
Astrid: - Herregud. Det er så tøft.
Det blir stille. Og det er viktig, for
akkurat nå er stillheten den beste støtten
Astrid kan få. Vi har så lett for å
hive oss frampå med råd. Eller komme
med våre egne tilsvarende historier
når noen forteller noe om seg selv.
Men det er ikke andres råd og historier
Astrid trenger. Hun trenger å høre seg
selv si at livet hennes ikke er enkelt.
Den beste hjelpen hun kan få er
at hennes egne ord får lov til å fylle
rommet. Hun må få anledning til å la
erkjennelsen synke inn. Derfor betyr
det mye for Astrid at de andre stopper
opp et øyeblikk - og tier.
Også for gruppas videre arbeid
betyr det mye at deltakerne takler
denne vanskelige vekslingen mellom
lytting og snakking. Sidsel tror det skal
gå bra. Hun og Bjørn har vært igangsettere,
og dette er det siste møtet før
de trekker seg ut. Ann-Helen skal heller
ikke være med videre. Gruppa står ved
en skillevei.
De tre som er igjen, pluss de tre
som ikke kunne komme i dag, må ta det
videre ansvaret selv. De vet at de har
et stykke igjen før de greier den virkelig
store utfordringen; som er å skape rom
for å snakke her og nå.
Astrid var den som var mest tilstede i
dag.
Til ettertanke
Hun vil fryktelig gjerne fortsette i
jobben sin. Men fornuften har fortalt
henne at hun må gi opp. Astrid er midt
i en prosess som hun foreløpig ikke
greier å akseptere rekkevidden av, og i
dag ga hun gruppa del i sin fortvilelse.
Det ga ulike resultater.
Fra Ann-Helen fikk hun spørsmål
om hun hadde godtatt fortvilelsen hun
følte. Astrid svarte nei. Det var en viktig
erkjennelse, som fortalte henne at hun
må jobbe med å akseptere sine egne
følelser. Hun må ta sorgen over å være
utestengt fra arbeidslivet inn over seg.
Først da kan hun legge den bak seg.
Fra Sidsel fikk hun bekreftelse på at
det hun følte var i tråd med signalene

“Astrid våget
mest og fikk
mest tilbake
”
hun ga. Astrid var lei seg - og så lei
seg ut. Hennes ytre og indre stemte.
Også det var en viktig oppdagelse som
fortalte henne at hun er kommet et
stykke på vei i sin selvhjelpsprosess.
Fra Sonja fikk hun støtte på at hun
hadde rett til å føle seg både sliten
og ulykkelig. Men at hun også hadde
grunn til å føle seg stolt over å være i
gang med et viktig erkjennelsesarbeid.
- Så deilig å være her, svarte Astrid.
Akkurat denne lille sekvensen var
sannsynligvis det viktigste som skjedde
på møtet i dag. Astrid våget mest og
fikk mest tilbake.
gjennom andre blir vi kjent med oss selv 19
Astrid synes det er tungt å innse at hun ikke kan jobbe. Sonja vet hvor Astrid er i prosessen.
Hun har vært der selv.
Ikke fortid eller fremtid, men her og nå.

20
selvhjelp - en innføring
Selvhjelpens fire B’er
Den røde tråden i selvhjelpsarbeidet kan beskrives ved hjelp av
fire begreper i en sirkulær prosess:
1. Berøring
2. Bevisstgjøring
3. Bearbeiding
4. Bevegelse
Prosessen kan også beskrives på denne måten:
Berøre: Å la seg intuitivt berøre av egen erfaringsbasert kunnskap.
Bevisstgjøre: Å hente den intuitive kunnskapen inn i sin egen mentale
forståelse.
Bearbeide: Å bli kjent med hva følelse og forstand forsøker å uttrykke.
Bevege: Å sette i gang en prosess som gir ny erfaringsbasert kunnskap.
Kate Hoel, leder av Frivillighetssentralen
i Fredrikstad
Kate Hoel: Selvhjelp handler om mot
- Selvhjelp handler om å ha mot til å
erkjenne hvem du er. Våge å være sint.
Våge å sørge. Våge å slippe andre inn
på deg. Våge å være sårbar. Men først
og fremst handler det om å ha mot til
å undre seg. Mot til å åpne opp for nye
tanker og undre seg over at det går an
å tenke og handle annerledes enn du
alltid har gjort.
- Arbeidet i en selvhjelpsgruppe
dreier seg om nettopp dette; om å
undre seg i fellesskap. Om å våge å stå
i de følelsene som dukker opp her og
nå. Komme frem med deg selv og våge
å bli avvist – våge å bli likt. Det er ikke
vanskelig å beskrive det som er skjedd
og de følelsene du kjenner. Det vanskelige
er å våge og ta frem det som skjer
med deg i øyeblikket. Men når du først
får det til, har du funnet det verktøyet
du trenger for å møte de problemene
som oppstår i livet ditt. Det er her den
virkelige gevinsten ligger. Gjennom å
våge å ta inn over deg de problemene
du har i dag, får du et verktøy som du
også kan bruke i fremtiden. Du får mot
til å leve.
Selvhjelpens 4 B’er: Solbjørg Talseth, 2004.

jeg - en bruker, en hjelper, et offer? 21
- en bruker?
- en hjelper?
- et offer?
Den ene kalles ”bruker”, ”mottaker” eller ”pasient”. Den
andre kalles ”barmhjertig samaritan”. Gjennom ordene vi
benytter forsterker vi myter og uheldige maktforhold mellom
den som trenger hjelp og den som skal hjelpe. Begge kan bli
offer for den rollen de plasseres i - eller plasserer seg selv i.
Jeg - en bruker?
Bruker av hva? Av andres barmhjertighet?
Andres kunnskaper? Andres
penger? Å kalles ”bruker” kan lett gi en
følelse av å være en unyttig forbruker
av andre menneskers tid og tjenester.
Det er lett å få dårlig samvittighet. Føle
at en selv er ubrukelig.
”Mottaker” har den samme effekten.
Det er lett å tro at å trenge hjelp
er det samme som passivt å motta det
hjelpeapparatet finner det for godt å gi.
”Pasient” eller ”klient” er andre ord
vi bruker på den ”hjelpetrengende”.
Og felles for alle disse merkelappene
er at de er med på å forsterke myten
om at ”brukeren ”, ”mottakeren” eller
”klienten” ikke har noe å bidra med
selv. Men det er ikke sant.
Du som trenger hjelp kan noe om
ditt eget problem. Hjelperen kan noe
om å hjelpe. Begge er eksperter på
hvert sitt felt. Og begge er avhengige av
hverandres ekspertise for å lykkes.

22
selvhjelp - en innføring
Det betyr at et møte mellom bruker
og hjelper skal være et likeverdig møte
mellom to mennesker som begge har
noe viktig å bidra med.
Når det ikke blir et likeverdig møte,
kan det være fordi legen, terapeuten,
byråkraten eller vennen ikke forstår å
verdsette betydningen av brukerens
kunnskaper og erfaringer. Men det kan
også være fordi brukeren ikke verdsetter
seg selv.
• Hva er mitt problem?
• Hvilke drivkrefter har jeg som jeg
kan dra nytte av i min egen
endringsprosess?
• Hvilke erfaringer, opplevelser og
kunnskaper har jeg som mine
hjelpere kan bygge på når de skal
hjelpe meg i prosessen?
• Hvilke erfaringer, kunnskaper og
tilbud har hjelperen som jeg kan
dra nytte av?
Selvhjelp er å finne svar på slike spørsmål,
fordi det handler om å bli bevisst
sin egen brukerrolle. Jo mer vi greier å
hente frem av våre egne ressurser og
drivkrefter, desto mer kan vi ta i bruk
av den fagkunnskapen hjelperen sitter
inne med.
Slik gjør vi ”bruker” til et positivt
ord. Vi blir aktive brukere av de mulighetene
som finnes - både i oss selv og i
hjelpeapparatet.
Det er noe ganske annet enn å sitte
passivt og motta.
”- Jeg gikk i terapi i mange år. Men
først da jeg hadde begynt i selvhjelpsgruppe,
greide jeg å nyttiggjøre meg
den innsikten jeg hadde fått hos psykologen.”
(Hanne, 30, sliter med angst)
Jeg - en hjelper?
Det ligger noe grunnleggende positivt i
å hjelpe et annet menneske - fordi det
innebærer at vi har noe som en annen
trenger. Vi er til nytte. Våre ressurser
blir verdsatt. Men hjelperen kan også
misbrukes, eller bruke sin rolle til å
oppnå noe for seg selv.

Merkelapper som ”barmhjertig
samaritan” og ”Florence Nightingale”
slår begge veier. De er med på å forsterke
myten om hjelperen som den
snille og uegennyttige. Og for å oppfylle
rollen kan hjelperen stille opp, og stille
opp, uten grenser - helt til hjelperen
selv trenger hjelp. Slik kan hjelperen bli
en martyr, og en ”barmhjertig samaritan”
bli et skjellsord vi bruker på
mennesker som ikke evner å sette
grenser for sitt eget liv.
Noen kan også velge ”samaritan”rollen
fordi den inneholder makt. I det
øyeblikket vi har muligheter til å hjelpe
et annet menneske, er det lett å tenke
at vi også har makt over det mennesket
som trenger vår hjelp. Det finnes
mange som bevisst eller ubevisst velger
hjelperrollen for å få denne makten.
De styrker sin egen selvfølelse ved å
opprettholde myten om at hjelperen er
den som kan og vet mest.
• Hvorfor er jeg en hjelper?
• Hva har jeg som brukeren av min
hjelp kan dra nytte av?
• Hvordan når jeg frem til drivkreftene
i de menneskene jeg vil
hjelpe?
• Hvordan reagerer jeg når mine
hjelpetiltak ikke blir tatt imot?
• Hvor søker jeg hjelp når jeg blir
frustrert og sliten?
Skal du hjelpe noen, er det slike spørsmål
du må stille deg. Også hjelperen
trenger selvhjelp.
”- Jeg hjalp og hjalp til jeg ble fullstendig
utslitt. Da jeg ikke orket å stille
opp mer, falt vi sammen begge to.”
(Guri, 33, venninne til en
psykiatrisk pasient)
Jeg - et offer?
Du kan bli offer for sykdom, ulykker,
systemer og andre menneskers
behandling. Men du kan også bli offer
for din egen rolle. Brukeren kan bli offer
for myten om sin egen hjelpeløshet.
Hjelperen kan bli offer for myten om at
hjelp er en enveisprosess der det kun
er hjelperen som skal gi.
Ordet ”offer” signaliserer at du
jeg - en bruker, en hjelper, et offer? 23
befinner deg i en situasjon som du
ikke har herredømme over. Det kan
kjennes godt å innta offerrollen, fordi
den signaliserer at du er uten ansvar
og skyld. Men selv om du for eksempel
ikke har ansvar for ulykken som gjorde
deg lam, har du ansvar for at det livet
du lever som lam blir best mulig.
• Er jeg et offer?
• Vil jeg fortsette å være et offer?
• Hvem har nytte av min offerrolle?
Å besvare slike spørsmål er en viktig del
av selvhjelpsarbeidet. Det er forskjell
på å være et offer og det å velge offerrollen
som mestringsstrategi. Den som
har forstått dette, har allerede kommet
langt i sitt selvhjelpsarbeid.
”- Andre kan ta ansvar for enkelthendelser
i livet mitt. Men selve livet
må jeg ta ansvar for selv.”
(Kari, 52, trafikkskadet)

24
selvhjelp - en innføring
Han er sjef. Han går fra lederjobb
til lederjobb. Men Trygve (47) har
oppdaget at han bytter jobb hver
gang han støter på problemer som
blir for personlige. Nå bruker han
selvhjelp for å finne ut hvorfor. Trygve
har vært gjennom mange faser.

jeg måtte bli menneske for å bli en god leder 25

26
selvhjelp - en innføring
Egentlig har jeg ingen sans for å være
anonym. Jeg liker å stå for det jeg
sier og gjør. Men kravet til å være ”vellykket”
er stort i mitt miljø. Jeg er ikke
kommet så langt at jeg våger å stå frem
med mine personlige problemer, sier
han. - Trygve får holde.
- Jeg tok gode eksamener, fikk interessante
jobber. Jeg fulgte hele ”familie,
hund og Volvo”-oppskriften. Alt gikk
min vei, og jeg trodde at jeg elsket
utfordringer. Jeg skiftet jo jobb i ett
sett. Og hver gang jeg sluttet et sted, sa
jeg til meg selv at det var fordi jeg ville
videre.
Hittil har det ikke vært noe problem.
Men markedet har forandret seg. Tilbudene
står ikke lenger i kø, og jeg er
nødt til å belage meg på å bli her jeg
er. Det betyr også at jeg må tåle noen
prosesser som jeg i utgangspunktet
ikke har lyst på.
Kort fortalt handler det om selvhjelp.
Etter mye trøbbel i avdelingen
min, forlangte sjefen min at vi skulle
få inn folk utenfra for å snakke om
arbeidsmiljøet. Og fordi han hadde hørt
om selvhjelp som metode for å bedre
arbeidsmiljøet, ville han at vi skulle
kontakte Norsk selvhjelpsforum.
Ut fra det han fortalte syntes jeg det
virket komplett idiotisk. Men det ble til
at vi gjorde en avtale om et to dagers
kurs. Og på ett eller annet tidspunkt
gikk det opp noen små lys.

Fikk lyst til å prøve
FASE 1: AKSEPT OG MOTIVASJON
• Du aksepterer at du har et
problem du ønsker å gjøre noe
med.
• Du aksepterer at det er deg selv
som har ansvaret for å få til en
forandring, og at du har krefter i
deg som gjør at forandringen er
mulig.
• Det gir deg motivasjon til å prøve.
Skummelt og ubehagelig
FASE 2: FRA PASSIV MOTTAKER
TIL AKTIV DELTAKER
• Du begynner å forstå at selvhjelp
ikke handler om å motta råd, men
om å dele opplevelser - her og nå.
• Du gir uttrykk for dine reaksjoner
på det andre sier, og tar inn over
deg hvordan andre reagerer på deg.
Gjennom å se på reaksjoner som
oppstår, får du øye på dine
ubevisste tanker og handlingsmønstre.
jeg måtte bli menneske for å bli en god leder 27
“ I ettertid har jeg skjønt at jeg egentlig har vært veldig usikker på
mine lederegenskaper. Men der og da trodde jeg at jeg var verdens
tryggeste menneske. Problemet - slik jeg så det - var at bedriften ikke
likte min lederstil. Og at jeg innså at jeg måtte forandre meg dersom jeg
ville beholde jobben. Jeg ble faktisk motivert til å gå i gang med dette
selvhjelpsopplegget
”
” Jeg ble med i en gruppe som bestod av mennesker i tilsvarende
situasjon som meg selv, og de første møtene var fæle. Seks mennesker
med store ”ledermuskler” sloss om å ta føringen. Ingen ville være den
første til å si noe om seg selv, i frykt for å gjøre seg sårbar. Sant å si
pratet vi mye piss, inntil Johan - som er personalsjef i en bank - skar
igjennom. Han ble så provosert av noe jeg sa at han bannet så det lyste.
- Du har faen ingen grunn til å sitte her og være så jævla kjepphøy.
Jeg er nervøs, og jeg regner med at du synes at dette er minst like ubehagelig.
La oss snakke om hvorfor vi er redde, sa han. Det synes jeg var
modig gjort!
Etter den episoden ble stemningen lettere. Men vi slet fortsatt med å
få til det der med speilingen, som altså handler om å gi uttrykk for hvilke
reaksjoner vi skaper hos hverandre. For å få til en slik prosess må alle
være villige til å delta. I gruppa vår var det de samme som snakket hele
tiden, og det ble slik at jeg sa takk for meg.
Men prosessen min var tydeligvis i gang, for jeg kjenner at jeg registrerte
mine egne følelser mye tydeligere enn før. Jeg ble f.eks. usannsynlig
forbannet på personalsjefen da han antydet noe om min såkalte
selvgodhet. Før hadde jeg bare spøkt det bort.
”

28
selvhjelp - en innføring
Bakenforliggende årsaker
FASE 3: BLI KJENT MED
• Du blir oppmerksom på dine
symptomer og smerter og
begynner å skjønne hva du må
jobbe med.
• I perioder blir livet vanskeligere
enn før, fordi du ser de vanskelige
sidene dine.
• Men du får også øye på din egen
styrke og dine egne muligheter.
Tok meg selv på alvor
FASE 4: BEARBEIDE
• Gamle tanker du tidligere har
brukt krefter på å motarbeide,
begynner du nå å bearbeide.
• Nye tanker og følelser dyttes ikke
ubearbeidet ned i underbevisst-
heten.
• Du har skjønt at du ikke skal
dvele over fortiden, men du må
jobbe deg gjennom sorgen over
valg som har vist seg å være feil.
” Jeg ble mer og mer klar over at jeg egentlig var usikker på mine egne
kvalifikasjoner som sjef. Og jeg begynte å forstå det kona hadde prøvd
å fortelle meg lenge, at det var flukt fra utfordringer - og ikke behov for
utfordringer - som gjorde at jeg til stadighet skiftet jobb.
Det var en ekkel oppdagelse. Jeg fantaserte om å slutte. Gi opp. Droppe
alt som het lederansvar. Men så kom jeg på at jeg skulle gjøre som jeg
pleier når jeg må foreta vanskelige valg på jobben. Jeg satte opp en liste
over positive og negative faktorer - og fant ut at jeg faktisk hadde lyst til å
fortsette som leder.
Men jeg måtte gjøre noe med den tøffe masken min. Og for å gjøre noe
med den, måtte jeg gjøre noe med årsaken til at jeg spilte tøff. Jeg måtte
finne ut hvor usikkerheten min satt. Hun som hjalp oss i gang i gruppa
hadde snakket mye om å våge å bli redd. Det ante meg at hun var inne på
noe.
”
” Jeg hadde noen tøffe måneder. Forsvarsmekanismene mine fungerte
ikke lenger, og jeg husker noen personalmøter hvor jeg var så usikker og
redd at jeg knapt våget å si et ord. Det var fristende å ta på seg den gamle
rollen og gjemme redselen bak fleip og kjappe kommentarer. Men jeg lot
usikkerheten komme, og jeg oppdaget at jeg overlevde.
Til min forbauselse oppdaget jeg at jeg også greide å gjøre jobben min,
selv om jeg ikke markerte meg så tydelig som før.
”

Mer kreativ
FASE 5: INTEGRERE
• Du er i ferd med å forstå hva som
bor i deg og du begynner å bruke
denne kunnskapen om deg selv.
• Du våger å oppføre deg annerledes
enn før - og begynner å føle deg så
sikker at du takler eventuelle nega-
tive reaksjoner uten å falle tilbake i
en rolle du ikke lenger vil ha.
Evig prosess
SISTE FASE
• Selvhjelp er som å sykle. Når
prosessen først er i gang, vil den
fortsette. Du har lært å leve her og
nå. Og nådd inn til de verktøyene du
har for å takle livets forandringer.
jeg måtte bli menneske for å bli en god leder 29
” Etter hvert skjønte jeg at det ikke var farlig å føle seg på tynn is innimellom.
Og da jeg skjønte det, ble jeg mindre fokusert på å dekke over
usikkerheten min, noe som igjen gjorde at jeg kunne konsentrere meg mer
om å gjøre en god jobb. Sett sånn i ettertid virker det såre logisk og enkelt.
Men i virkeligheten var det en voldsom omveltning.
Jeg måtte snu om på hele tankegangen min. Og jeg måtte tåle at et par
kolleger kom med noen bemerkninger om at jeg virket mindre dynamisk.
Men jeg følte at jeg var på riktig spor. Det kjentes godt.
Forholdet hjemme ble bedre. Ungene begynte å fortelle meg om
opplevelsene sine, og jeg oppdaget at det var fordi jeg hørte bedre etter.
Unger merker tydeligvis slikt.
”
Trygve har fortsatt problemer på jobben. Det er tøffe tider og uro i
næringslivet. Men han er ikke urolig med hensyn til sine egne kvalifikasjoner.
Han vet hvor han er sterk og har innsett i hvilke situasjoner han må
søke hjelp og støtte fra andre.
Neste gang han skifter jobb, har han lovet seg selv at det blir for å bytte
til noe annet og bedre, ikke for å løpe fra sin egen frykt for å mislykkes.

30
selvhjelp - en innføring
Kan hende foregår det allerede selvhjelpsarbeid
i det distriktet du bor,
eller innenfor den organisasjonen du er
tilknyttet, eller kan knytte deg til. Sjekk
med Norsk selvhjelpsforum og det
nasjonale knutepunktet for selvhjelp
(www.selvhjelp.no). Kan hende er det
også selvhjelpsvirksomhet ved en
frivillighetssentral i nærheten av deg
(www.frivillig.no).
Det er lurt å hente inn kunnskap
om selvhjelpsarbeid før du går i gang.
Noen steder finnes ”igangsettere”
som kan gi nye grupper fødselshjelp.
Disse kan være noen som selv har gått i
gruppe før, helse- eller sosialarbeidere
som har kunnskap om selvhjelpsforståelse,
eller for eksempel ansatte i en
frivillighetssentral eller et Link-senter
(sentre for selvhjelp og mestring, f.eks.
Link Oslo, www.linkoslo.no eller Link
Lyngen, www.linklyngen.no).
Også ved mange Lærings- og mestringssentre
i de lokale helseforetakene
kan mange mye om selvhjelp og kan
være bidragsytere ved igangsetting av
nye grupper (www.mestring.no).
En gruppe består vanligvis av fire til
åtte personer. Dette er lukkede grupper,
noe som betyr at det ikke kommer
nye inn i en gruppe som allerede er i
gang, dersom ikke gruppen selv ønsker
det.
Erfaring viser at det er positivt
om deltakerne er ulike, både når det
gjelder livserfaring og kjønn, men det
bør ideelt sett ikke være en aldersspredning
på mer enn 10-15 år. Det
er en forutsetning at alle har til felles
at de har et problem de har behov
for å jobbe med - for eksempel angst,
trafikkskade, sorg, aleneforeldrerollen,
eller rollen som pårørende. Man kan
også starte i en gruppe selv om ens
problem ikke har noe ”navn”. En vet
bare at det er noe som ikke er som det
skal, og at noe må gjøres. I en selvhjelpsgruppe
kan en finne ord sammen
med andre og dermed en vei videre.
Gruppene har vanligvis ukentlige
møter som varer rundt to timer. Det er
viktig at møtene er hyppige, ellers stopper
prosessen opp. Men det er ikke så
viktig hvor man møtes. Noen velger for
eksempel å møtes på en frivillighetssentral.
Andre samles hjemme hos
hverandre - noe som både er hyggelig
og ”farlig”, fordi ”hjemme hos”-møtene
lett kan føre til at servering og sosial
prat tar overhånd.
En selvhjelpsgruppe er ingen
hyggeklubb, men et arbeidsfelleskap.

Viktige regler
Det er noen grunnleggende regler
for deg som vil jobbe i en selvhjelpsgruppe:
• Du må skrive under på et
taushetsløfte.
• Du må melde fra dersom du
er forhindret fra å komme.
• Du kan ikke stille på møte
påvirket av alkohol eller andre
rusmidler.
• Du sier ikke mer enn du selv
vil, og du presser heller
ikke andre til å gå over sine
egne grenser.
• Du bruker den tiden du selv
trenger på din egen
prosess, uavhengig av om
resten av gruppa er kommet
”kortere” eller ”lengre” enn
deg selv.
Klassiske problemer
Frykt for konflikt:
Mennesker som kommer sammen for å
gjøre noe med sitt eget problem sliter
ofte med dårlig selvbilde. Uenighet vil
lett virke truende. Resultatet kan bli en
liksom-idyll som ingen er tjent med. Og
når gruppa fungerer som en ”syklubb”
er det tid for å endre kurs.
Den virkelige veksten ligger i å trene
seg opp til å stå i uenigheten og takle
konfliktene som oppstår.
Problemdyrking:
Alle har problemer. Alle har vonde
historier. Og alle kjenner at det er godt
å fortelle sine historier til noen som
forstår. Resultatet kan bli en endeløs
”hvem har det verst”- konkurranse som
ikke fører noe sted.
Lederjakt:
De fleste er vant til at trygghet og
samhørighet skapes ved hjelp av en
leder. Det kan være vanskelig å innse at
selvhjelp innebærer å ta ansvaret selv.
Beskyttelsestrang:
Når noen berører våre såre punkter,
velger vi gjerne ett av to: vi gjemmer
oss bak en maske, eller går i skyttergraven.
Deltakernes eget forsvar kan
knuse gruppas arbeid.
Tilbakeskritt:
Vi forstår mer, og vi våger å være
sårbare. Det betyr at livet innimellom
kjennes verre enn før. Vi føler at vi
mestrer livet dårligere, mens vi i virkeligheten
mestrer det bedre - fordi vi har
satt i gang vår egen endringsprosess.
lyst til å begynne? 31
En verdig slutt
Når et menneske først har lært seg
selvhjelp, blir det en måte å leve på.
Men kraften og dynamikken i en gruppe
kan forsvinne, og da er det viktig å
avslutte ordentlig. Det gjelder også for
den som hopper av underveis.
Å slutte i en gruppe er en prosess
i seg selv. Men på ett eller annet tidspunkt
er det riktig å løsrive seg og gå
videre alene - kjøre din egen prosess
uten den tryggheten som fellesskapet
i gruppa har gitt. Men med et ganske
annet ståsted enn du hadde da
gruppearbeidet begynte.
Og vissheten om at det du har
høstet av egne erfaringer, er en betydelig
ressurs for andre som trenger hjelp
til å komme i gang med sitt selvhjelpsarbeid.
Mange velger derfor å stille opp i
det frivillige arbeidet som igangsettere
av nye grupper.

selvhjelp - en innføring
Kirkeveien 61, 0364 Oslo
Postboks 15 Majorstuen, 0330 Oslo - tlf. 23 33 19 00
post@norskselvhjelpsforum.no - www.norskselvhjelpsforum.no - www.selvhjelp.no