SLAVERI I DET FØRSTE ÅRHUNDRET - Bible By Night

SLAVERI I DET FØRSTE ÅRHUNDRET
Hva er det første du tenker når du hører ordet "slaveri"? Borgerkrigen? Svart arbeidskraft? Urettferdighet,
ondskap, trelldom? Tanker basert på det amerikanske slaveriet for noen hundre år siden?
Webster definerer en slave som "en person holdt i tjeneste som noen andres eiendom; en person
som har mistet kontrollen over seg selv og blir dominert av noe eller noen." Vi har tendens til å
tenke på en slave som noen som absolutt ikke har noen rettigheter og blir behandlet derettter.
Vi må ha et perspektiv på slaveri utfra det første århundret hvis vi skal forstå slaveri i Det nye testamentet.
Hvis vi har den forståelsen vil vi ikke bare sette slaveri inn i det rette perspektivet for
Filemon, men også alle andre steder hvor slaveri er nevnt i NT.
Før det første århundret, e.kr., ble slaver utrolig undertrykt og levde langt under standarden. Det var
mulig å være slave under gresk lov, jødisk lov eller romersk lov, i tillegg til lokale lover som
Romerne kunne ha latt være gjeldende.
Jødiske slaver, selvom de var andres eiendom, hadde noen spesielle privilegier og var under lovens
beskyttelse. Jødene var stolte over at de aldri behandlet slavene sine ondskapsfullt. Slaver blant
ikke-jøder hadde ingen slik omsorg eller beskyttelse.
Den greske sivilisasjonen var bygd på det faktum at slaveriet eksisterte. I følge en folketelling som
ble gjort i Attica i 309 f.kr., så var det 21,000 mannlige, frie, voksne borgere og 400,000 slaver. En
annen beregning sier at den totale befolkningen var 500,000 - av de var 90,000 borgere, 45,000 var
fremmede som var bosatt i byen og 350,000 var slaver. Greske slaver ble brukt i industrien og de
jobbet i miner under forferdelige forhold. Mange døde som følge av disse dårlige forholdene.
Romerske slaver var sett på som den lovlige eiendommen til sin herre, men kunne oppnå frihet og
ved loven bli et fritt menneske. De ble mest brukt i hus og på gårder. En slave kunne ikke lovlig bli
gift eller eie noen eiendom, og ethvert barn som ble født av en kvinnelig slave ble hennes herres
eiendom. Arbeidskraften som lå i slaveriet var både en årsak og et resultat av Romerrikets utvidelse.
Slavehandel finansierte hæren og friga menn og kvinner fra de mer daglidagse oppgavene som å
drive husholdningen og familieforretningen, slik at de kunne ta del i de mer viktige sakene i staten,
etc. Når antall slaver vokste i samfunnet så ble hele den sosiale strukturen og økonomien avhengig
av arbeidskraften fra slavene. Slavene var den tidens maskiner, som ga Romerne frihet til å fortsette
sin utvidelse av riket.
Slaveriet gikk gjennom store forandringer fra grunnleggelsen av Romerriket i det 3. århundret f.kr.
til det første århundret e.kr. Slavenes forhold ble forbedret ved lover som gav slavene rettigheter.
Herrene hadde da visse forpliktelser pålagt fra staten.
SLAVENES STATUS
Grusomheter ble fordømt av den voksende følelsen for hva som var mennesklig, og i noen tilfeller
kontrollerte loven. Romerske lover var til for å beskytte slaver og å gi slaver noen rettigheter, som å
ha private eiendeler, som noen ganger ble brukt til å kjøpe fri slaven og hans familie.
Ved det første århundre hadde en slave de fleste rettighetene som en fri mann hadde. Mange hadde
en pen sum penger til deres eget bruk og hadde rett til å ha kone og familie. I år 20 e.kr. kom sen-

atet med en forordning om at kriminelle slaver skulle bli behandlet i retten som andre frie menn. I
61 e.kr. forsøkte en slaveeiers famile å bruke gamle metoder: de ville henrette alle slavene til herren,
som hadde blitt drept av en av slavene. Når familien til Pedanius Secundus beordret dette, brøt
det ut et så stort opprør når nyheten nådde Roma, at tropper måtte dra ut for å stoppe det. Slavene
ble ikke drept.
Leveforholdene til mange slaver var ofte bedre enn de frie mennenes, som bodde på gata eller levde
i veldig billige rom. Det er betydelige bevis til å foreslå at slavene bodde innenfor avgrensingene til
sin herres hus.
Slaven var ikke lavere den frie mannen med like ferdigheter når det kom til mat og klær. Den frie
arbeider på den nye testamentlige tiden hadde sjelden bedre omstendigheter enn en slave som var
sidestillt. Den frie gjennomsnittsarbeideren i Roma og i provinsene kunne regne med å tjene ca en
denari til dagen eller 313 denari på et år, hvis han jobbet 6 dager i uken. Til det mest nødvendige i
løpet av et år måtte han regne med å bruke 279 denari. En slave fikk i tillegg til det aller mest nødvendigste,
5 denari i lommepenger hver måned. Fra disse statistikkene kan man konkludere med at
en fri gjennomsnittsmann ikke levde bedre enn en slave. I tider med stram økonomi var ikke den
frie mannen garantert det mest nødvendigste for seg og familien sin. En herre var pålagt å se etter
de som var syke eller de som ikke lenger var brukelige, som når de ble pensjonert. En slave ble sett
på som en verdigjenstand, som skulle bli sett etter og få omsorg. Noen herrer behandlet slavenes
testamente som gyldig.
Selv om en slaves forhold hadde bedret seg betydelig til det første århundret, så var en slave fremdeles
sett på som eiendom og det var forventet at han skulle gjøre det hans herre ville til det ytterste
av hans evner og fullt og helt tjene sin herres interesser. Ulydige slaver var under sin herres
rådighet, bokstavlig talt. Straffen for opprør var korsfestelse inntil det 4. århundre e.kr, da de romerske
herskerne var kristne. Dette bringer litt lys over Paulus’ brev til Filemon.
Å BLI EN SLAVE
Det var mange måter å bli en slave, men det kan oppsummeres i to kategorier.
1. Født som en slave: Under Romersk lov fikk et barn sin mors status da det ble født. Hvis moren
var slave da barnet ble født, arvet barnet slaveri.
2. Kjøpt som slave: Dette kunne skje på 7 måter:
A. Fanget og solgt som krigsfange (et godt eksempel på det er når
herskeren Titus solgte 90,000 jøder til slaveri etter hans Palestinske
felttog.)
B. Ulovlig pågripelse og solgt av pirater til slavehandlere.
C. Fostret og solgt av en slavehandler (Så mange som 10,000 slaver ble
importert og solgt på en dag på et slavemarked.)
D. Manglende evne til å tilbakebetale gjeld (denne loven ble slettet i 326 f.kr.)
E. Ved å selge seg selv eller hvis en underkastet seg slaveri.
F. Den utbredte praksisen av å sette ut uønskede barn, som da var
tilgjenglige for de som ville ta seg av dem.
G. Når noen solgte sine egne barn til slaveri.

Ikke alle disse måtene var mulige på en plass til alle tider: det var stor forskjell og variasjon avhengig
av lokale lover og oppfatninger.
LENGDEN AV SLAVERI
Det er ikke mye informasjonen om hvor lenge en slave måtte vente på friheten. Men det er sitert at
en verdig slave kunne forvente frihet etter ca. 7 år. Det kan virke som om slavene tjente herrene sine
mye lenger enn dette, men en slave ble også noen ganger gitt valget om å få friheten eller fortsette
som slave.
RØMTE SLAVER
Hvis en slave rømte, så var en herre berettiget til å forfølge han så langt han hadde mulighet eller
ønsket, og det var plikten til det offentlige og hjelpe til med å finne slaver når det var mulig. Noen
borgere hadde det som jobb å fange rømte slaver for å få belønning for det.
Det var en alvorlig handlig å gi husrom til rømte slaver, og det var likestilt med å motta stjålet eiendom.
Harde straffer ventet de som gav husrom til rømte slaver. Romerske lover krevde at de var
forpliktet til å betale slavens herre tilbake for de arbeidsdagene som var mistet.
SLUTTEN PÅ SLAVERI
Det var to måter å komme ut av slaveriet:
1. Død
2. At de ble gitt friheten.
Handlingen i å gi en slave frihetene ble kalt ”frigivelse fra slaveri”
(eng: manumission) og det var flere grunner til at de gjorde dette. Frigivelse kunne i utgangspunktet
ordnes når eieren ønsket det. Senere måtte de ha begrensinger for å løslate slaver for å hindre at
Roma ble fylt av folk med en utenlandsk avstamming for fort. I Greske stater ble frigjorte slaver
fastboende i den byen deres herre bodde i, men i Roma fikk de automatisk borgerskap. Et resultat
av dette var en stor flom av slaver til Italia, spesielt i de to siste århundrene før Kristus. Dette kan ha
vært grunnen til at Onesimus dro til Roma. Han var antagelig klar over at det var mange frie slaver i
byen og kanskje han trodde at de ville gi han litt assistanse.
Slaveri hadde blitt en "velreist" vei til romersk borgerskap i Romerriket før det første århunderet
e.kr. Fanger ble utdannet og trent i Romerske skikker før de ble borgere. En herre kunne frigi en
slave til borgerskap og til å oppfylle forpliktelsene til staten, hvor den mest vanlige var militærtjeneste.
En slave kunne også kjøpe sin frihet ved å spare sine ukentlige lommepenger og arbeide litt
ekstra. Frihet kunne også bli gitt generøst fra herren. Kanskje hadde herren en god uke med forretningen
og det kunne være grunnen til at han ville gi en slave fri. En annen måte var ved en lov som
i år 2 f.kr. slo fast at en herre kunne arrangere at en viss andel av slavene hans ble satt fri når han
døde.
Gjennom frigivelse-ritualet, hvis det ble gjennomført skikkelig, ble en slave gitt friheten og
borgerskap. Han ble en ”frimann” (eng.freedman), og hans tidligere eier ble hans ”beskytter”, og et
forhold fortsatte mellom de to. De offentlige myndighetene kunne bare under helt spesielle omstendigheter
gripe inn og avslutte et slikt forhold, da med en god grunn. Verken beskytteren eller ”frimannen”
kunne ødelegge det lovlige forholdet. Denne automatiske fortsettelsen var særegen for
den Romersk lov (se 1.Kor 7:21-22). Slaver forandret ofte navnet sitt til romerske navn da de ble
fri.

FRIMENNS STATUS
Når frigjøring av slaver først forekom var det endelig. ”Beskytteren” beholdt mange retter og privilegier
som frimannen var bundet til. Dette inneholdt vanligvis et visst antall dager arbeid i uka,
måneden eller året for sin beskytter. På den andre siden kunne ikke en beskytter bare kaste en slave
når han ble unyttig og gi han friheten, men han var pålagt å fortsette med å ta vare på sine frimenn
når det var behov for det. En beskytter kunne heller ikke vitne mot sin frimann i kriminelle saker.
Disse påleggelsene kunne bli annulert på begge sider under spesielle omstendigheter, men det var
som regel et unntak. Det ble normal praksis blant romerne å frigi slavene og så etablere dem i et
håndverk eller yrke. Mange ganger ble slavene mer velstående enn deres beskyttere.
KILDER
Evangelical Dictionary of Theology; slaves, citizens, sons
Zondervan Pictorial Bible Encyclopedia, vol.5
New Testament Workbook by Dr. Stanley Elison
New Bible Dictionary
Skrevet av:
Nancy Blaic, SBS Kona
Oversatt til norsk av:
Heidi Fremmegård og Elisabeth Støten