Brosjyren: Om epilepsi - for helsepersonell - Oslo universitetssykehus

mulig anfallskontroll og en lavest mulig dose av et antiepileptikum.
Barn født av kvinner som bruker antiepileptika
i svangerskapet, anses å ha 1,5-2 ganger høyere risiko for
fosterskader sammenlignet med normalbefolkningen.
Risikoen for fosterskader øker med antall medikamenter og
med økende doser. Til tross for den økte risiko må det likevel
understrekes at de aller fleste kvinner med epilepsi (92-95%)
føder helt friske barn.
Fordi mange eldre har nedsatt lever- og nyrefunksjon, fordi
mange av dem også bruker andre medikamenter, er det viktig
å gi lave medikamentdoser hos eldre, og søke å unngå enzyminduserende
antiepileptika (for eksempel karbamazepin,
fenytoin, fenobarbital) som lett kan medføre interaksjoner.
Hvordan er prognosen ved epilepsi?
Etter ett uprovosert epileptisk anfall får bare ca. 40% flere
anfall. Etter to uprovoserte epileptiske anfall får 60-70% flere
anfall. Dette er grunnen til at man som oftest venter med å
starte medikamentell behandling før pasienten har hatt to
anfall. Ved noen epilepsiformer er anfallsprognosen svært
god (f.eks. ved godartet barneepilepsi, epilepsi hos eldre m.fl.),
mens ved andre epilepsiformer (f.eks. ved Lennox-Gastaut
syndromet, temporallappsepilepsi m.fl.) er utsiktene til anfalls-
Epilepsisenteret - SSE • Om epilepsi for helsepersonell
frihet mindre gode (kfr. tabell 1). Generelt er prognosen bedre
ved generaliserte epilepsiformer enn ved partielle former.
Nevrologiske utfall, mental retardasjon og komplekse partielle
anfall er som oftest dårlige prognostiske faktorer. Ca. 60-70%
får en rimelig god anfallskontroll ved hjelp av dagens antiepileptika.
Ca. 30% av dem som ikke får anfallskontroll ved
hjelp av medikamenter, kan hjelpes med epilepsikirurgi.
Ved resektiv kirurgi er resultatene best hos pasienter med
morfologiske funn på MR, og hos pasienter med temporale
foci, der ca. 70% blir anfallsfrie. Aller best er resultatene hos
pasienter hvor MR har avdekket mesial temporal sklerose;
80-90% av disse pasientene blir anfallsfrie.
De fleste med epilepsi blir etter hvert anfallsfrie. Studier har
vist at blant overlevende 20 år etter at diagnosen ble stilt,
var 50% anfallsfrie og uten medisiner, 20% hadde vært anfallsfrie
i minst 5 år, men brukte fortsatt medisiner, mens 30%
fortsatt hadde anfall.
konklusjon
Epilepsi er en av de vanligste nevrologiske tilstander
og rammer ca. 0,7% av befolkningen. Til tross for at det
generelle kunnskapsnivået i befolkningen er økt, er
fortsatt mange personer med epilepsi utsatt for stigmatisering.
Pasientgruppen er svært heterogen idet det
finnes mange forskjellige anfallsformer og epilepsisyndromer
med høyst forskjellige årsaker, effekt av
behandling og prognose. Selv om det i de senere år er
gjort store fremskritt, særlig innenfor genetisk kartlegging
og medikamentell og kirurgisk behandling,
gjenstår fortsatt mange uløste spørsmål. I en ikke altfor
fjern fremtid vil det kanskje bli mulig å avdekke den
tilgrunnliggende molekylære dysfunksjon hos hver
enkelt pasient. Først når det blir mulig å korrigere
denne dysfunksjonen, kan man snakke om en skreddersydd
og kanskje også en kurativ behandling av epilepsi.
I tillegg til den omtalte behandling bør psykososiale
problemer identifiseres og avhjelpes, likesom anfallsutløsende
faktorer bør kartlegges og minimaliseres.
Enkelte pasienter kan oppnå en anfallsreduksjon ved
hjelp av diverse psykologiske teknikker. Ved noen
vanskelige barneepilepsier kan det være aktuelt å forsøke
en fettrik og karbohydratfattig diett (ketogen diett).
UTARBEIDET AV
Seksjonsoverlege, dr.med. Karl O. Nakken og
forskningssjef, dr.philos. Svein I. Johannessen, 2002.
Revidert 2009.