Kultur- og ideologikritikk: 25 bidrag til en kritisk ... - konturtidsskrift.no

k2 

redaksjonen for dette nummeret 

Berit Bua | Børge Lund | Einar Braathen | Even Tømte | Jan Egil Nordvik 

Kristine Nybø | Mari Theodorsen | Rune Soma | Thabit Tambwe | Trude Iversen 

redaksjonsutvalget 

Børge Lund (litteratur) | Einar Braathen | Even Tømte (debatt og internett) 

Jan Egil Nordvik (salg og økonomi) | Kristine Nybø | Mari Theodorsen 

Rune Soma (abonnement) | Trude Iversen 

postadresse 

KonturTidsskrift 

Postboks 6904 St. Olavs plass 

0130 Oslo 

utgis med støtte fra norsk kulturfond 

KonturTidsskrift #2 (april 2002) 2. årgang 

Utgiver KonturMedia Ansvarlig redaktør Jan Egil Nordvik 

4e-post 

info@kontur.tv 

redaksjonen@kontur.tv 

abonnement@kontur.tv 

debatt@kontur.tv 

annonse@kontur.tv 

internett 

www.kontur.tv 

abonnement 

Ordinært: 200 kr/3 utgivelser 

Støtte/institusjoner: 300 kr/3 utgivelser 

issn: 1502-8755 

Utgivelsesfrekvens: 4 ganger i året 

Opplag: 1000 

trykk: øyvind glomvik as ||| design: egil haraldsen design studio as [design oder nicht sein] 

[KONTUR #2.02] 1

Kultur- og ideologikritikk 

25 bidrag til en kritisk offentlighet 

4 Leder 

6 Etter 11/9: Hva slags oppvåkning? 

av einar braathen og even tømte 

12 Taco uten tariff 

av kristine nybø 

14 Satandyrkere, pyromaner, neopaganister, nazister, 

munkemarxister og homoseksuelle 

even tømte og bjarke friborg 

intervjuer rune engelbreth larsen 

22 Mennesket bak ideologiene: En guide til virkeligheten 

av jan egil nordvik 

27 Kritikken og språket 

av trude iversen 

34 Ung, vakker og begavet? 

kristine nybø intervjuer anne kjersti bjørn 

39 Mellom monopolene og massene 

av berit bua 

46 Jihad vs. McWorld. 

Eller: Kan Harry Potter reddes fra Coca-Cola? 

av einar braathen 

52 Hvordan det kan gjøres 

børge lund og jan egil nordvik 

intervjuer g/m salong 

62 Fortellingen om media 

av johan ehrenberg 

72 Aktivisme i beste sendetid 

av karen landmark

konturkultur 

konturkultur 

78 Radikalisering krever et ideskrifte 

dag eide intervjuer erling fossen 

88 Kampen for å bli hørt 

av thomas hylland eriksen 

93 Gøteborgopptøyene modellert i plastelina 

av anders eiebakke 

101 En bevegelses fødes 

av kalle lasn 

103 – Vi må spille med våre egne regler 

tage haugland intervjuer kalle lasn 

Norsk venstreside: Imamenes nyttige idioter? 110 

av bjarke friborg 

– Hvis du ikke gjør som jeg sier, ringer jeg en annen 116 

av mari theodorsen 

Norske intellektuelle: Megafoner for fordommer? 124 

av even tømte 

Deltakelse eller døden: Organisasjoner i en ny tid 128 

av knut håkon frölich 

131 Om Attac og venstresidas fallitt 

av gunnar mathisen 

134 Gode intensjoner, men feil teori 

av dag eide 

138 WaspVille 

av matias faldbakken 

153 Bidragsytere

Drømmen om objektivitet 

Først kom Seattle-bevegelsen. Deretter 11. september. Begge var 

begivenheter som har bidratt til en politisering av mediedebatten 

og en radikalisering blant samfunnskritiske røster. 

Demonstrasjonen mot wto i Seattle november 1999 ble klimakset 

for en økende skepsis til og motstand mot markedskreftenes 

anti-sosiale aspekter, og mot manglende demokratisk 

kontroll med de multinasjonale selskapenes herjinger. 11. september 

ga oss utryggheten tilbake i Vesten, og forsterket det 

allerede eksisterende fiendebildet av islamske samfunn. Dette 

er forhold som angår alle og engasjerer vidt. Men hvilke muligheter 

finnes i dag for en bred og involverende samfunnsdebatt? 

Nesten all informasjon som når ut til større deler av befolkningen 

går via massemedier som nrk, tv2, Dagbladet og vg. 

Mediene fungerer slik sett som en sentral med makt til å screene 

og farge det meste av informasjonen som er grunnlaget for 

samfunnsdebatt. Legitimeringen av denne maktkonsentrasjonen 

uten demokratiske organer har vært forestillingen om at 

objektiv journalistikk er mulig. Å makte en nøytral rolle i samfunnsspørsmål 

er en illusjon som har blitt avdekket og forsøkt 

forkastet innen områder som filosofi og vitenskap. Media pre- 

4 [KONTUR #2.02] 

ko 

fra sefo. Mediene blir ofte kritisert for ufullstendig dekning 

senterer ikke virkeligheten, men en fortolkning av den. 

Problemet med å hevde objektivitet er at mennesker aldri fullt 

ut klarer å ta et perspektiv utenfor seg selv. Dette er en utilstrekkelighet 

som rammer mange av samfunnets institusjoner, 

for eksempel rettsvesenet, politiet, den offentlige forvaltningen, 

men som blir mest alvorlig når den rammer kilden til den 

informasjonen som utgjør selve grunnlaget for offentlig debatt. 

Parodien i den «objektive» journalistikken ble åpenbar da mediene 

selv tok diskusjonen om deres behandling av Ap-leder 

Torbjørn Jagland var umenneskelig og Åpen Posts kyllingstunt 

berettiget. Konklusjonen overrasket mindre enn en henleggelse 

av samfunnsbegivenheter, posisjonering og koblinger til kommersielle 

interesser. Dette er alle forhold som er forbundet med 

umuligheten ved nøytralitet. 

Slik arbeiderbevegelsen bygde opp egne talerør, må massemedienes 

kontroll over informasjonsstrømmen undergraves 

ved at det etableres organer som eksplisitt representerer særinteresser 

eller som underlegges demokratiske prinsipper. Kun 

slik vil muligheten for en kritisk offentlig debatt bli reell.

ntur 

Leder 

Nisje, bredde, rumpeblotting og kåthet 

De siste par årene har nyhetsinteressen for politisk aktivisme 

vært økende. Først fikk vi se reportasjer med «backpack-aktivistene» 

på vei til Praha for å demonstrere, dernest flyttet fokuset 

seg til Attac, og nå jager pressen Adbusters Norge. I tillegg har 

vi fått debatten om rumpeblotting og dannelse anført av Trygve 

Hegnar, og historien om en Attac-leder som har opplevd en 

stressende periode. Alt dette vet vi fordi massemediene har sett 

nyhetsverdien i politisk aktivisme blandet med drama. 

Tabloidiseringen av samfunnsdebatten tjener først og fremst 

mediene selv. Den enkle, individualistiske løsningen blir å innordne 

seg den mediale virkeligheten. Avsløringen i revitaliserte 

Samtiden av Fredrik Skavlan som kåt, er et eksempel på en 

slik adapsjon. Det ble da også dette oppslaget som plasserte 

Samtiden tilbake i medienes spotlight. Så lenge kommunikasjonen 

skal gå via massemediene må meldingen tilpasses massemedienes 

gjeldende «lover». I dag gjelder det tabloide. 

Dermed må samfunnskritiske røster forenkle og spissformulere 

sitt budskap for i det hele tatt å bli hørt. 

Verken mennesker utenfor en ny politisk bevegelse eller 

innenfor er tjent med at informasjonen om bevegelsen 

gjennomgår en tabloidisering. Slik oppstår et unaturlig skille 

mellom aktørene på innsiden (som er nyhetene) og de på utsi- 

den av bevegelsen (som mottar nyhetene). Samtidig hemmes 

den politiske utviklingen i bevegelsen fordi det ikke er noe rom 

innenfor den etablerte pressen til de nødvendige meningsutvekslingene 

mellom aktører på innsiden. For eksempel om det 

var riktig av styret i Attac å stenge 98% av medlemmene ute fra 

det første ordinære årsmøtet. I Norge har de fleste politiske miljøer 

sine egne nisjeorganer – aviser eller tidsskrifter – som formidler 

informasjon direkte til deres meningsfeller. Det mangler 

derimot organer som bringer de ulike debattene sammen og 

som gir rom for meningsutveksling på tvers av ulike politiske 

miljøer. Denne rollen er i dag naivt nok overlatt til den etablerte 

pressen. Skal den nye bevegelsen vinne større terreng slik at 

misnøyen med markedsliberalismen også i Norge får et organisert 

uttrykk, må kommunikasjonen mellom de ulike aktørene 

på innsiden styrkes. Ikke på bakrommene, men i offentlige arenaer 

– Internett, aviser eller tidsskrifter. 

I dette nummeret av Konturtidsskrift presenterer vi 25 bidrag 

som på hver sin måte tar for seg protestens og kritikkens forhold 

til mediene og den offentlige debatten. 

redaksjonen, mars 2002 

[KONTUR #2.02] 5

11.september 2001 ble en åpenbaring ikke bare for Hellige Krigere, 

men også for Profeter. To sentrale spådommer har blitt framsagt: 

Den ene falsk, den andre sann. Det falske ordet ble spredd allerede 

dagen etter, som om det var like planlagt som terrorangrepene selv: 

«Antiglobaliseringsbevegelsen, med dets angrep på symboler på 

amerikansk personlig, politisk og økonomisk frihet, har fra nå av blitt 

irrelevant» (wall street journal). Et profeti med 

wer 

langt større 

sannhetsgehalt er dette: «Den liberale gullalderen utløst av 

Berlinmurens fall og Sovjetunionens oppløsning er avsluttet. Den 

11/9 betyr et farvel til friheten. Alt peker mot en politistatsfremtid.» 

(le monde diplomatique). 

6 [KONTUR #2.02] 

Etter 11/9: 

Hva slags Oppvåkning? 

av einar braathen og even tømte

Vi ser nå konturene av at én verdensorden avløser den andre: 

Bush I og Bush II. Den liberale ordenen Bush I ble innledet 

under Faderen (president 1988-92) og videreført av den kåte kirketjeneren 

Billy. Bush II – en fundamentalistisk konservativ 

verdensorden – ble forsøkt innledet med Sønnen (president 

2000-?). 11-9 var vendepunktet. Men hva er myte, og hva er realiteter 

i denne ‹nye› verdensordenen? Hva er det vi egentlig våkner 

opp til nå om dagen? 

I denne kommentaren argumenterer vi for at Bush II er et 

prosjekt som ikke vil lykkes. Bush II vil øke motsetningene 

innad i usa, mellom usa og Europa, og mellom nord og sør i 

den skjøre alliansen bak ‹krigen mot terrorismen›. Disse motsetningene, 

sammen med de stadig tilbakevendende krisene i 

markedsliberalismen, vil bidra til at den globale alternativbevegelsen 

vil komme tilbake enda sterkere enn under perioden 

mellom Seattle 1999 og Genova sommeren 2001. Men en slik 

opptur for motkreftene vil svinge utenom Norge, dersom det 

ikke skjer en kollektiv oppvåkning fra det vi vil kalle oljenarkosen. 

Norge er internasjonalt sett blitt et Annerledesland: landet 

som beruses av markedsliberalismen mange år etter at den 

nådde sitt globale ideologiske senit. 

Fra Bush I til Bush II 

I januarnummeret av Le Monde Diplomatique beskriver redaktøren, 

Ignacio Ramonet , epoken som ble innledet med den 

kalde krigens avslutning (Bush I). Foruten vekten på markedsliberalisme 

hadde epoken tre kjennetegn: a) fremvekst av demokratiske 

regjeringer, b) insistering på rettsstat-prinsippene, og c) 

menneskerettighetene vinner status som internasjonal standard. 

Vestens militære intervensjoner ble ledsaget av retorikk 

om forsvar av demokrati og menneskerettigheter. Denne beskrivelsen 

er vi enig i. 

Hva kjennetegner så Bush II? Etter 9-11 har vi blant annet 

sett dette: 

1) Et tilbakefall til den kalde krigens binære tankegang – du 

er enten med Oss eller med Dem. usas president står frem 

som en hellig kriger, med dertil hørende demonisering av ‹de 

andre› og gjeninnføring av Ondskap som forklaring på fiendens 

handlinger. 

2) Den pakistanske kuppgeneralen Pervez Musharraf, 

Uzbekistans diktator Islam Karimov og en bande av afghanske 

krigsherrer har plutselig blitt legitime statsledere og viktige allierte. 

Ariel Sharon går amok med Bush-administrasjonens godkjennelse. 

‹Krigen mot terrorismen› føres med utilslørt maktpolitikk. 

3) Krigens internasjonale lover – rettsprinsippene som ble 

nedfelt i Geneve-konvensjonen etter annen verdenskrig – settes 

til side. Tilfangetatte Taliban-krigere massehenrettes med 

nakkeskudd; usa avfeier sivile og internasjonale domstoler og 

skal dømme fangene etter egne militærtribunaler; fangene på 

[KONTUR #2.02] 7

Guantanamo får status som untermenschen i stedet for krigsfanger. 

4) Demokratiske land tar lange skritt bakover hva gjelder 

sivile rettigheter. En rekke land har vedtatt skjerpede ‹antiterror›-lover, 

som typisk er svært vidtfavnende i sitt syn på hva terrorisme 

er. Den amerikanske ‹patriot act› definerer for eksempel 

terrorisme som alle former for støtte til enhver organisasjon 

involvert i voldelige handlinger hvor som helst for å påvirke 

myndighetenes politikk eller offentlig opinion. I kampen mot 

islamismen, som Margaret Thatcher kaller ‹den nye bolsjevismen›, 

kan mistenkte arresteres og holdes nærmest på ubegrenset 

tid uten faktisk å være siktet, telefoner og e-post overvåkes, 

normale rettsstrukturer tilsidesettes. I usa har det åpent 

blitt diskutert å tvinge frem opplysninger ved hjelp av tortur. 

Med andre ord: Den liberale verdensorden har blitt forlatt til 

fordel for en autoritær og snever maktpolitikk der usas nasjonale 

interesser er enerådende og internasjonale regelverk skyves 

til side. Dette bringer oss inn i to diskusjoner: For det første, 

hvor dypt går bruddet mellom Bush I og Bush II regimene? For 

det andre, i den grad Bush II representerer et brudd er det i 

form av et ‹tilbakefall› til tidligere epoke eller representerer 

Bush noe kvalitativt nytt? 

Vi tror det er dumt å overse kontinuiteten mellom 1990-tallets 

usa og Bush II. Konservative og unilateralistiske tendenser 

gjorde seg sterkt gjeldende også under Clinton, bl.a. fordi disse 

8 [KONTUR #2.02] 

wer 

tendensene sto sterkt i Kongressen. I sine anstrengelser for å 

forsvare storkonsernene har usas regjering arrogant trukket seg 

fra forhandlingene om global oppvarming (klimagassavtalen), 

rakettavtalen (abm), konvensjonen om biodiversitet, fn-konferansen 

om rasisme og intoleranse, forhandlingene om å redusere 

tilgangen til handvåpen, etablering av en internasjonal kriminaldomstol 

et cetera. Alt dette skjedde før 9-11. I tillegg må vi 

ta markedsliberalismens globale triumftog i øst, sør og i vest 

med i regninga. I boka New Realism, New Barbarism (1999) 

hevder Boris Kagarlitsky at bølgen av privatiseringer og dereguleringer 

har medført en ‹barbarisering av sivilisasjonen›. 

Representerer Bush II et ‹tilbakefall› til en tidligere epoke, 

eller noe kvalitativt nytt? I første nummer av Kontur anmeldte 

vi Empire av Michael Hardt og Antonio Negri. De påstår at 

imperialismen har blitt overskredet; at nasjonalstatene er døde 

og politisk suverenitet manifesterer seg på et transnasjonalt 

plan: «The United States does not, and indeed no nation-state 

can today, form the center of an imperialist project. Imperialism 

is over. No nation will be world leader in the way modern 

European nations were». Hendelsene etter 9-11 tyder på noe 

annet. Boka ser ut til å være bygd på tendenser innen politikk og 

retorikk under Bush I og Clinton-administrasjonen. Mens Bush 

I muligens innevarslet en global-imperial orden – ‹Imperiet› – 

representerer Bush II definitivt et tilbakefall til den gamle nasjonal-imperialistiske 

orden. Igjen er det viktig å understreke at vi

efererer til det retoriske planet. På det realpolitiske, sosiale og 

økonomiske feltet er det en stor grad av kontinuitet. 

Hvorfor Bush II sannsynligvis blir en fiasko 

Politistatstendensene møter sterk opposisjon i usa. I Europa 

er opposisjonen mindre, men voksende. Globalpolitisk møter 

Bushs permanente krig mot terrorisme motstand fra usas allierte. 

Der den kalde krigen var en konfrontasjon mellom to ulike 

politisk-økonomiske sfærer, kjemper Bush II-imperiet så å si 

mot sin egen skygge. Etter et sønderbombet Afghanistan og 

over 3100 døde sivile er Osama bin Laden fremdeles utenfor 

usas rekkevidde. Militærdomstolene, ringeakten for 

Genevekonvensjonen, retorikken om ‹ondskapens akse› og ikke 

minst den planlagte krigen mot Irak har vakt kritikk fra europeiske 

land, og har til dels tvunget Bush til innrømmelser 

(behandlingen av al-Qua’ida-fangene). Allerede etter et halvt år 

slår alliansen bak ’krigen mot terrorismen’ sprekker. 

Nettopp derfor vil ikke den såkalte ‹antiglobaliseringsbevegelsen› 

bli irrelevant. Begrepet ‹globaliseringsmotstand› er helt 

misvisende: Dette er en global alternativbevegelse, et nettverk 

av internasjonale, nasjonale og lokale bevegelser som har det til 

felles at de ønsker en alternativ globalisering der mennesker, 

demokrati og menneskerettigheter skal forsvares mot storkapital, 

transnasjonale selskaper og markedsliberalisme. Den forsvarer 

mange av de politisk-liberale verdiene (men ikke den øko- 

nomiske liberalismen) fra Bush I-epoken. Nettopp derfor har 

den et stort potensial til å skape nye allianser inn mot ‹den liberale 

midten› (die Neue Mitte) under Bush II. 

Likevel fryktet mange av bevegelsens talspersoner i usa økt 

marginalisering etter 9-11 – for eksempel Naomi Klein. 

Adbusters spurte om ‹Corporate America›-flagget (omslaget til 

Kontur #1) burde legges til side. Susan George visste ikke hva 

hun skulle mene om krigen i Afghanistan, og Attac-bevegelsen 

har reagert ulikt i forskjellige land. Dette fulgtes opp av en selvkritisk, 

edruelig og helsebringende diskusjon om symbolbruk 

og aksjonsmetoder. En rekke sammenfallende initiativ og mottiltak 

gjorde at bevegelsen sakte, men sikkert kom på offensiven 

igjen. For det første, den overraskende sterke motstanden 

mot krigen i Afghanistan – særlig i Europa. For det andre, de 

godt samordnede verdensomspennende protestene mot wtomøtet 

i Quatar (trass i forbud mot demonstrasjoner i Doha). 

Enron er et stikkord for et nytt stemningsskifte i usa. 

Toneangivende journalister mener Enron-krisa vil få større 

betydning enn 9-11. Protestene i usa mot Enron-skandalen har 

gitt økt klangbunn til tre samtidige protestbevegelser:1. 

Protestene mot World Economic Forum i New York i februar. 

2. Verdens første vellykkede folkeopprør mot det ny-liberale 

penge- og gjeldsregimet, ‹Cacerolazos›-opprøret i Argentina. 3. 

Det enorme politiske karnevalet og intellektuelle massemønstringa 

World Social Forum i Porto Alegre 1-5.februar. 

[KONTUR #2.02] 9

Slutterklæringen fra Porto Alegre knytter sammen Enron-arbeidere 

og bønder i den 3. verden og er et eksempel på solidaritet 

fra Sør til Nord: «The collapse of the multinational Enron exemplifies 

the bankruptcy of the casino economy and the corruption 

of businessmen and politicians, leaving workers without jobs 

and pensions. In developing countries, this multinational engaged 

in fraudulent activities and its projects pushed people off 

their land and led to sharp increases in the price of water and 

electricity.» 

Stilt overfor ‹Krigen mot terror› må en ny generasjon politiske 

aktivister ta stilling til nye spørsmål – om imperialisme og 

krig, kulturkonflikt og rasisme. Bevegelsen har vokst politisk. 

Men den globale alternativbevegelsen står nå overfor mange 

utfordringer: 

For det første må det komme lokale bevegelser med fokus 

på sivile- og demokratiskerettigheter, og som jobber for mer 

åpne samfunn. Disse bør smelte sammen, og vokse med, bevegelsene 

for minoriteters rettigheter. For det andre, må de internasjonale 

nettverk av menneskerettighetsaktivister styrkes, og 

kampen for ‹minoritetenes› sivile og politiske rettigheter kan 

ikke isoleres fra kampen for ‹majoritetenes› sosiale og økonomiske 

rettigheter. For det tredje må alternativbevegelsen avvise 

all anti-amerikanisme – den globale solidariteten med progressive 

krefter i usa er viktigere enn noen gang. For det fjerde må 

den alliere seg med anti-krigsarbeidet og bygge videre på tidli- 

10 [KONTUR #2.02] 

gere generasjoners anti-militaristiske bevegelser. Alle fire utfordringene 

peker i retning av en femte: Ikke-vold. 

God geriljastrategi innebærer raske og presise angrep på 

fiendens svake punkter og retrett der den er sterkest. Enhver 

strategi som baserer seg på å konfrontere statens voldsapparat 

– vil i dagens paranoide politiske klima være en invitt til ytterligere 

innskrenking av våre rettigheter og vanskeliggjøre viktige 

allianser. Terrorismen har legitimert angrep på rettssikkerhet 

og menneskerettigheter, og har blant annet derfor vist sin ubrukelighet 

som middel for å oppnå rettferdighet. Samtidig er det 

ingen grunn til at ‹ansvarlige› deler av bevegelsen skal drive 

politiarbeid overfor sine allierte – da foregriper man bare virkningen 

man ønsker å unngå. Det gjelder å argumentere politisk 

for en klar avvisning av elitistisk vold, samtidig som man 

ikke gir konsesjoner til kriminaliserende lover i ‹ansvarlighetens› 

navn. 

Verdensbankens abcde-møte i Oslo 24.-26. juni vil være en 

prøve på den norske alternativbevegelsens kampdyktighet. Men 

om konfrontasjon av toppmøter er viktig for å utfordre den globale 

nyliberale agendaen, er det hvordan bevegelsen handler 

overfor nyliberalismens utslag lokalt som er avgjørende. 

Oljenarkosens Annerledesland 

Hva vi våkner opp til etter 9-11 kommer an på hvordan vi tolker 

både de drømmene vi våkner opp fra og den virkeligheten vi

våkner opp til. Kulturelle hegemonier og definisjonsmakt spiller 

inn – formidlet av språket og medier som i ett land som 

Norge har en klart nasjonal forankring. Norge konkurrerer med 

Storbritannia om rollen som usas mest servile klientstat. Antiislamismen 

er i vinden; en undersøkelse gjort av Annette 

Thommessens minnefond viste at annenhver nordmann er blitt 

mer skeptisk til ’fremmede kulturer eller islam’ i løpet av høsten 

2001. Venstresiden er påfallende defensiv. Det gjelder å unngå 

mediestyrte oppvåkningsprosesser a la diskusjonen om æresdrap 

i innvandrermiljøene, der vi ser splinten i De Andres øyne 

men ikke bjelken i vår egne. De peergyntske kunster – både når 

det gjelder mediale bukkeritt, selvrettferdighet og selvbedrag - er 

det ingen som utfører bedre på vegne av det norske folk enn 

Carl I. Hagen. 

Vi har ikke akkurat vært i Drømmeland, men så definitivt i 

Annerledeslandet. Olje og gassinteressene gjør Norge til en av 

verdens ‹miljøverstinger›, særlig i klimagasspolitikken. 

Oljeformuen har resultert i en forsinket markedsliberalistisk 

hjemme alene-fest. Alt kan knuses, alt kan selges, alle kan gå 

på dop (unntatt de gatenarkomane) og på trygd (unntatt innvandrerne). 

Norge ledes av en regjering som ønsker å selge ut de statlige 

eierandelene i en rekke konserner – Statkraft, Statoil, Hydro, 

Telenor. Disse handlingene er en enorm gavepakke fra den norske 

oljestat, som allerede har altfor mye penger og derfor må 

we 

r 

sette inntektene av aksjeselskapene på bok i utenlandske banker 

og fonds. Aksjene blir kjøpt av utenlandske flernasjonale konsern 

som slik kan ekspandere enda mer. Salget av statlige aksjer 

gjør at profittjaget blir enda mer ublu, enda mindre bundet av 

sosiale forpliktelser. Selv om Telenor, fremdeles overveiende 

statseid, ga over 10 milliarder kroner nettoprofitt i 2001, har 

man lagt ned Opplysningstjenesten og gjort flere hundre 

middelaldrende kvinner arbeidsløse for å øke profitten med 

noen promille. 

En forventet opptur for den globale alternativbevegelsen vil 

svinge utenom Norge, dersom det ikke skjer en kollektiv oppvåkning 

fra denne oljenarkosen. Norge er internasjonalt sett et 

Annerledesland, som beruses av markedsliberalismen mange 

år etter at den nådde sitt globale ideologiske senit. Svaret på 

dette må bli økt mobilisering – for kunnskap om vår nye sosiale 

og økonomiske hverdag, og for motstandskamp. I nær fremtid 

venter Attac Norges første ordinære landsmøte, massekonferansen 

‹Rått og brutalt – det nyliberale arbeidslivet›, arrangert 

av Aksjon For Velferdsstaten, et oppgjør med etnosentrismen 

og oss/dem-tenkningen, motstand mot nye runder med konkurranseutsetting, 

tariffoppgjørene, solidaritet med det palestinske 

folket, kamp mot regjeringens privatiseringsplaner med 

mer. Oppvåkningen kan bli smertefull for flere enn 

Arbeiderpartiet, men er ikke desto mindre nødvendig. 

[KONTUR #2.02] 11

Taco uten tariff 

Taco Bell er en av de største fastfood-kjedene i usa. I 1997 ble de saksøkt av ansatte i byen Portland for 

å bryte arbeidstidsbestemmelsene i staten Oregon, og de ansatte fikk medhold i retten. De ansatte 

hadde blant annet blitt nektet overtidsbetaling og måtte oppgi ubetalte lunsjpauser uten å ha hatt pauser. 

Nå er Taco Bell igjen i søkelyset etter at en kampanje er startet opp for å vise at selskapet undergraver 

faglige rettigheter. av kristine nybø 

KonturTidsskrift har snakket med Micah 

Clatterbaugh, som har vært involvert i 

kampanjen mot Taco Bell. Han studerer 

musikk ved universitetet i Berkeley, 

California, og er med i Farmworkers 

Support Comitee, en studentorganisasjon 

ved universitetet som støtter kampanjen 

mot Taco Bell. 

Hva er bakgrunnen for kampanjen? 

Dette er en boikott som ble startet av the 

Coalition of Immokalee Workers (ciw). 

ciw er en landarbeiderforening i 

Florida. Disse arbeiderne får akkordlønn, 

ikke timelønn. Det betyr at de må jobbe 

veldig fort, og ofte 12 timer om dagen. De 

får selvfølgelig heller ikke overtidsbetaling, 

og lønna de får har nesten ikke steget 

på 20 år. Landarbeidere her i usa får 

betalt 7500$ i året. Boikotten ble startet 

1. april i 2000, etter at arbeiderne hadde 

forsøkt å ta opp arbeidsforholdene og 

12 [KONTUR #2.02] 

lønnsnivået med Taco Bell i over et år. 

Taco Bell har hittil avslått å diskutere noe 

som helst. 

Hva slags konsern er Taco Bell? 

Taco Bell er en del av Tricon inc. Tricon 

er en av de absolutt største restaurantkjedene 

i verden. De er ikke den direkte 

arbeidsgiveren til landarbeiderne i ciw. 

Tricon har en kontraktør som heter Six 

L’s Packing Company inc. Dette er den 

vanlige måten å distansere seg fra 

arbeidstakerne og arbeidsforholdene på 

som også blir brukt i klessindustrien, 

ikke bare i landbruket. Taco Bell hevder 

at de ikke har noen kontroll over arbeidsforholdene 

og lønna til arbeiderne, og de 

avviser å ta noe som helst ansvar for situasjonen. 

Denne holdningen er den 

samme Students Against Sweatshops 

møter når de har kampanjer mot giganter 

i klesindustrien som nike og gap. 

Hvem er involvert i kampanjen, og hvem 

har gått ut og støttet den? 

Som tidligere nevnt er det ciw som har 

startet kampanjen. Denne landarbeiderorganisasjonen 

har imidlertid ikke bare 

landarbeidere som medlemmer. Noen er 

lokale medlemmer som tidligere har jobbet 

som landarbeidere, men som nå jobber 

i andre underbetalte sesongarbeidsyrker. 

ciw er ikke anerkjent som en fagforening 

av arbeidsgiveren, og hovedgrunnen 

til det er at landarbeidere ifølge 

de føderale lovene ikke har rett til kollektive 

forhandlinger. Studenter over hele 

landet, ved ca 25 universiteter, har engasjert 

seg i kampanjen. Andre organisasjoner, 

som Global Exchange i San 

Francisco, har også involvert seg. 

Dessuten har mange latinamerikanske 

organisasjoner, immigrantorganisasjoner 

og forskjellige lokale organisasjoner 

støttet boikotten. Boikotten har også fått

stor støtte fra ulike fagforeninger. I Sør- 

California har kampanjen fått mye støtte 

i de latinamerikanske miljøene og boligområdene. 

Mange latinamerikanere ser 

på den «mexicanske» fast-food varianten 

til Taco Bell som en pervertert utgave av 

mexicanske mattradisjoner. Dessuten 

oppfatter de annonseringen til Taco Bell, 

som framstiller en Chicihua, en hundetype 

som er populær i Mexico, som «prater» 

med en stereotyp mexicansk aksent 

som en rasistisk fornærmelse. Jeg halvt 

mexicansk selv, og har liten sans for 

måten Taco Bell framstiller mexicansk 

kultur i markedsføringen sin. 

Hva slags aksjoner har dere organisert? 

Øst i Los Angeles, hvor det bor et stort 

antall latinamerikanere har de hatt ukentlige 

protester i flere måneder utenfor 

Taco Bell. Studenter over hele landet har 

holdt informasjonsseminarer, demon- 

strasjoner osv. Før terroraksjonen mot 

World trade Center og Pentagon 11. september 

hadde man planlagt en landsdekkende 

turne fra 13.-25. september. Denne 

har blitt utsatt fram til nå, men har nettopp 

kommet i gang. Ca 60 av landarbeiderne 

reiser, sammen med andre som 

støtter aksjonen, i karavane fra Florida til 

California. Under turneen drives det 

informasjonsarbeid, og det avholdes et 

titalls store demonstrasjoner underveis. 

Karavanen kommer til San Fransisco 8. 

mars, og vi jobber med å få satt opp busser 

til en demonstrasjon i Irvine. 

Karavanen vil ende i massedemonstrasjoner 

i Los Angeles og utenfor hovedkvarteret 

til Tricon i Irvine, California. 

Vil du vite mer om the Coalition of 

Immokalee Workers finner du dem på 

internett: 

http://www.ciw-online.org/tz_site-revision/home/home.html 

ciw setter stor pris på støtteerklæringer, 

og vil gjerne at kampanjen mot Taco Bell 

blir internasjonalt kjent. 

[KONTUR #2.02] 13

Satandyr ere, omaner,pyrneopaga- nazister, nister,marxismunkehomosekter 

og 

suelle 

Satandyrkere, pyromaner, 

neopaganister, nazister, 

munkemarxister og 

14 [KONTUR #2.02] 

whomoseksuelle 

re, pyromaner,neopaganister, 

Satandyrke 

munkemarxister og 

homoseksu- 

nazister, 

av even tømte og bjarke friborg 

elle

«Tiden er inde til en offensiv humanisme; en humanisme baseret 

på tolerance, en tolerance baseret på kulturrelativisme, og 

en kulturrelativisme baseret på dannelse – velkommen til 

Faklen.» Med disse ordene ble første nummer av tidsskriftet 

Faklen lansert høsten 1996, et tidsskrift som skulle levere noe 

av den skarpeste samfunnskritikken i Danmark. 27. september 

i år kom det 21. og siste nummeret. 

Utgangspunktet var hva Faklen beskrev som en samfunnsutvikling 

i fascistisk retning. Med nærmest Øverlandsk patos forkynte 

det «at venstrefløjen havde sovet i timen, og at højrefløjen 

nu repræsenterede begyndelsen til en trussel, der måtte 

sammenlignes med Tysklands udvikling i 1920erne». Mye spalteplass 

ble viet til å påvise en stadig uthuling av grunnleggende 

rettsstatsprinsipper, og hvordan antihumanistiske tendenser 

gjorde seg gjeldene i retorikken til sentrale samfunnsaktører. 

Tidsskriftet presenterte seg som «et stridsskrift for humanister, 

relativister og erkendelsesterrorister », en humanistisk motoffensiv 

mot høyredreiningen. Det var et mangfoldig opprør 

Faklen uttrykte; et engasjert forsvar for sivile rettigheter, angrep 

på etnosentrismen, en omfattende analyse og kritikk av ‹det nye 

høyre› og motstand mot svekking av faglige rettigheter, for å 

nevne noe. Samtidig utfordret de tradisjonelle venstresidestandpunkter 

ved bl.a. å ta til orde for legalisering av narkotika, 

ytringsfrihet for nazister, forsvar av prostituerte og friheten til å 

bære slør. Størst oppmerksomhet vakte deres kritikk av Det 

Danske Bibelselskabs oversettelse av det Gamle Testamente. En 

rekke filologer støttet Faklens påstand om at bibeloversettelsen 

var preget av manipulasjon i retning av å understøtte den danske 

kirkes politikk. Resultatet ble et prosjekt for en ny og vitenskapelig 

fundert bibeloversettelse. 

Den røde tråden var en konsekvent kulturrelativistisk bevissthet, 

som skulle vise seg å bli sterk kost for noen. Allerede første 

nummer, med sine relativt uskyldige artikler om toleranse, dannelse 

og humanisme, fikk konservative krefter ved teologisk 

fakultet i Århus til å henge dem ut i media som «satandyrkere, 

pyromaner, neopaganister, nazister, munkemarxister og homoseksuelle». 

Senere skulle de gjennom artikler som «Stormoské 

i Århus» og «Sådan anskaffer du dig en pistol legalt» skape 

skandaleoverskrifter i landets største aviser, terge på seg store 

deler av den konservative opinionen i Danmark og endog bli 

forsøkt forbudt av Dansk Folkeparti. I den grad evnen til å utfordre 

opinionen kan være et mål på et tidsskrifts vellykkethet, må 

Faklen sies å være en suksess. Hva gjelder tidsskriftets faktiske 

politiske gjennomslagskraft, er resultatet mindre positivt. Som 

tidsskriftet selv grundig har dokumentert, har det danske samfunnet 

beveget seg mange skritt mot høyre siden første nummer 

kom ut. Antihumanistiske krefter vinner terreng fortere 

enn noen gang, med terrorangrepene 11. september og den 

påfølgende krigen mot Afghanistan, og med et dansk folketingsvalg 

som flyttet det politiske tyngdepunktet mange hakk 

mot høyre. Når redaksjonen velger å legge ned tidsskriftet i en 

slik situasjon, skjer det derfor ikke uten en bismak av resignasjon. 

Redaksjonen fremhever kritikken av den danske bibeloversettelsen 

som den ene av deres saker som har vunnet frem, 

og anerkjenner en viss evne til å sette preg på offentlig debatt: 

Derudover? Nej, vi må se i øjnene, at vi led et eftertrykkeligt 

nederlag og var en eklatant og udelt fiasko på det mest afgørende 

punkt: Faklen fik ikke skovlen under nationalprotestantismen, 

slået benene væk under den åndelige ensretning og 

vendt det kulturelle dødvande – det var for stor en mundfuld på 

fem år, selv om vi måske var både unge og indbildske nok til at 

håbe det for fem år og en evighed siden. 

Over og ut for det humanistiske opprøret? Kontur presenterer 

her et intervju med Rune Engelbreth Larsen, redaktør av Faklen 

gjennom fem år og leder av det nydannede Minoritetspartiet. 

[KONTUR #2.02] 15

Humanisme, kulturrelativisme og Islam 

Intervju med Rune Engelbreth Larsen 

I tiden etter 11. september og frem til valget 

i Danmark må høyrevridningen i samfunnsutviklingen 

sies å ha skutt urovekkende stor 

fart. Er det ikke et paradoks at Faklen legger 

seg selv ned i denne situasjonen? 

16 [KONTUR #2.02] 

Jo, men dessverre et symptomatisk paradoks for samfunnsutviklingen. 

Den politiske dagsorden er nesten fullstendig erobret 

av den ytterste høyresiden, som har klart å rykke det politiske 

sentrum så langt mot høyre at det i dag er absurd å benekte 

at f.eks. Socialdemokratiet og Labour er markante høyrepartier. 

Det finnes ikke lenger en «politisk debatt» der meninger 

brytes og forskjellige samfunnssyn utfordrer til nærmere 

bekjentskap – den slags er helt erstattet av fanatisk enøydhet i 

regelrett propagandistiske kategorier som Good versus Evil: 

«Vestens humanitære luftkampanje» versus «Islams ondskapsfulle 

terror» osv. Vi nærmer oss igjen mccarthyismens 

mørke mistenkeliggjøring og kriminalisering av annerledes 

tenkende, bortsett fra at det ikke lenger er påståtte kommunister 

og kommunistsympatisører men muslimer og påståtte 

islamsympatisører som henges ut. Stemmer som f.eks. Noam 

Chomsky, Jan Guillou og Robert Fisk lyser opp i mørket, men de 

ville vanskelig få et ben til jorden i fremtidens danske debatt, 

der den kommende «terrorlovgivningen» har åpnet for en utvikling 

som ganske dramatisk kan kriminalisere selv nyanserte 

utsagn i diskusjonen om grenseoppgangen mellom «terrorister» 

og «frihetskjempere». Så, jo, det er paradoksalt at Faklen 

som tidsskrift er opphørt nettopp nå, hvor i hvert fall den danske 

pressen om mulig er mer ensidig og overflatisk enn noen 

sinne. Men en blanding av harde arbeidsvilkår og ønsket om å 

utvikle Faklens humanistiske samfunnskritikk i en konkret politisk 

bevegelse endte med at de fleste av oss valgte å bidra til dannelsen 

av et nytt politisk parti: Minoritetspartiet. 

Etter Seattle-demonstrasjonen mot wto i 1999 har det vokst 

frem en ny og bred bevegelse mot uhemmet nyliberalisme og de

konturisme 

multinasjonale selskapenes dominans. 

Er det bare krusninger på overflaten eller 

ser vi kimene til en reell fornying av venstresiden 

i retning av den humanismen 

og internasjonalismen dere har etterlyst? 

Den internasjonale antiglobaliseringsbevegelsen 

er helt klart et av de største lyspunktene 

på lenge. Særlig fordi det er 

noe så uvanlig som en bevegelse dedikert 

til å kjempe for andre enn seg selv! 

Dessverre frykter jeg at bevegelsen blir 

tvunget mer og mer på defensiven og 

ender i formålsløse og tannløse demonstrasjoner 

som glemmer at det eneste 

som virkelig har effekt er forsøket på 

direkte å stanse gjennomføringen av 

toppmøtene, slik det skjedde i Seattle. I 

Danmark har Attac nærmest overflødiggjort 

seg selv ved konstant å være ett stort 

angrep på de «autonome» som «ødelegger 

for de andre», slik det heter. 

Naturligvis skal man ta avstand fra hærverk 

og uprovosert vold, men denne 

avstandtakingen skal ikke overskygge 

hele dagsordenen, slik det tidvis er tilfellet 

i Danmark og som vi har kritisert 

skarpt i det siste nummeret av Faklen (nr. 

21). Det er viktig å fastholde at målet aldri 

må bli likegyldige oppvisninger i passivi- 

serte dansende demonstranter til internasjonal 

teknofest med nok så sympatiske 

slagord, men at bevegelsen fortsetter 

som en dynamisk, offensiv bevegelse 

som ikke trenger unnskylde seg når man 

forsvarer seg mot voldelige overgrep fra 

ordensmaktens side, og som ellers med 

fredelige midler direkte søker å hindre 

gjennomføringen av toppmøtene. I mine 

øyner er alt annet spill av tid, noe som 

like gjerne kan bedrives i kaffeklubber. 

Faklen er blitt kjent for sin nådeløse 

kamp mot konservative teologer og politikerprester, 

slik de finnes på den danske 

nasjonalprotestantiske høyresiden. 

Samtidig har dere konsekvent forsvart 

muslimers rettigheter i Danmark og 

Vest-Europa, men uten noen høy profil 

på kampen mot religiøst trangsyn i 

denne leiren. Er kampen mot de konservative 

religionsfortolkerne ikke like viktig 

blant muslimer som blant kristne? 

Nei. All kamp er avhengig av tid og kontekst. 

Derfor er kampen mot de konservative, 

kristne religionsfortolkerne langt 

viktigere og langt mer påkrevd enn kampen 

mot de konservative, islamske religionsfortolkerne 

– i Vesten. Hvorfor? 

Primært fordi kampens mål er antidiskriminering, 

rett og slett! Det er jo ikke 

en kamp for islam, men en kamp for at 

ethvert menneske kan tenke, tale og 

handle på lik fot med ethvert annet menneske. 

Dessuten fordi kampens sekundære 

mål ganske enkelt er å rekke en 

hånd ut til de som trenger det, og hvem 

er det som trenger det i dag, hvem er 

utsatt for hets og umenneskeliggjøring i 

dag? Det er og blir muslimene. Jeg kan 

bare gå ut fra forholdene i Danmark, 

men her er muslimene underlagt en lang 

rekke klokkeklare diskriminerende lover 

og regler så vel som et retorisk hysteri fra 

både sosialdemokrater og høyreradikale, 

som dokumenterbart kan sammenliknes 

med den retorikken Joseph Goebbels la 

for dagen mot jødene på 1920- og 1930tallet. 

Danmark ligger på en sørgelig, 

men klar førsteplass i Europa når det gjelder 

denne formen for propaganda, som 

eksplisitt bekjemper den multikulturelle 

samfunnsutviklingen og ofte skjærer alle 

muslimer over en kam som «voldtektsforbrytere» 

og «middelalderlige» – det 

har Faklen dokumentert, det har den 

internasjonale pressen kritisert i skarpe 

vendinger, og det følges opp på min egen 

hjemmeside, www.humanisme.dk. 

[KONTUR #2.02] 17

Selvfølgelig finnes det ekstremistiske muslimer i Vesten, med 

holdninger som ikke er det spor bedre enn høyreekstremistenes, 

men deres politiske innflytelse er i motsetning til høyreekstremistenes 

minimal. Derfor skal de naturligvis kritiseres, 

men man skal bevare proporsjonene og ikke henfalle til høyresidens 

populisme. Deler av venstrefløyen er dessverre ved å 

begå den feilen at de utsetter islam for en tilsynelatende «progressiv» 

kritikk: F.eks. at det skulle være «undertrykkende» for 

kvinner å gå med slør, eller at Marx’ gamle, naive dogme om at 

«religion er opium for folket» bør tas i bruk over for muslimer. 

Begge deler er noe overgeneraliserende vås, og hvis ikke venstrefløyen 

i stedet holder fast i solidariteten med de undertrykte 

– uansett at man ikke er enige med dem på alle punkter – så 

styrker den bare høyresidens hets og generelle fremgang. Enten 

eller. Venstresiden bør lære av antiglobaliseringsbevegelsens 

generelle virke: å kjempe for andre enn seg selv er det edle, 

humanistiske prinsippet – ikke bare å kjempe for «vennene» 

og de man er enige med. Antiglobaliseringsbevegelsen bekjemper 

nyliberalismens brutale og kyniske opprettholdelse og utdyping 

av den verdensomspennende ulikheten og fattigdommen, 

ikke for bevegelsens egen skyld, men for de fattiges skyld. 

Tilsvarende må vi bekjempe diskrimineringen i våre egne land, 

og den går primært ut over muslimene. Derfor må vi kjempe 

for at også muslimene blir behandlet 100% likeverdig med alle 

andre samfunnsborgere, uansett om vi kan ha forskjellige holdninger. 

Så enkelt er det. 

Etter 11. september har venstreaktivister fra en rekke muslimske 

land kritisert europeiske sosialister for å ha forsømt religionsog 

kulturkritikken og blant annet ignorert de dyrekjøpte erfa- 

18 [KONTUR #2.02] 

ringene med islamistiske regjeringer og bevegelser i regionen. 

Er dere enige i at det finnes en tendens blant europeiske venstreorienterte 

til å skjønnmale bestemte sider ved de politiskislamistiske 

miljøene, eller i det minste å være overdrevent «forstående»? 

Nei, den kritikken treffer ikke. Jeg har aldri noen gang hørt en 

eneste venstreorientert i Danmark uttale ett eneste positivt ord 

om f.eks. Khomeini, Taliban eller Saddam Hussein. Det stemmer 

at alt for mange på venstresiden særlig fra 1950 og helt opp 

på 1970-tallet holdt hånden over eller til og med støttet sosialistiske 

diktaturstater, som regel uten at de visste bedre, men 

man kan ikke sammenlikne denne naiviteten med kampen for 

større global likhet eller kampen mot diskriminering i dag. 

Ingen på venstresiden vil felle en eneste tåre over at Taliban har 

mistet makten i Afghanistan, men likevel kan man gjerne se 

lenger enn høyresiden og advare mot den langt farligere ensidigheten 

som Vestens propaganda og krigsmaskin dypest sett er 

uttrykk for. Det ble drept flere sivile afghanere av usas bombetokter 

enn antallet døde sivile amerikanere i Pentagon og Twin 

Towers. Og terror bekjempes nå en gang ikke med krig, for krig 

er terror. Krigen i Afghanistan har kun styrket og legitimert den 

vestlige krigsmaskinens «rett» til vilkårlige bombetokter og 

«rett» til selv å definere hvem som er «terrorister». 

Det er heller ikke spor «overforstående» å søke å forklare noen 

av de mekanismene ved den vestlige imperialismen som skaper 

islamske terrorceller verden over, og dermed kunne forstå 

dette fenomenet. Man trenger ikke være enig i det man prøver 

på å forstå. Det er ikke paradoksalt å si at deler av Talibans kritikk 

av Vestens hykleri er fullt ut berettiget, og samtidig ta

avstand fra Talibans egen fascistoide politikk. 

Men når vi skal vekte hvor og hvordan 

våre krefter og ressurser skal kastes 

inn på den politiske slagmarken gjelder 

det som alltid å overveie proporsjonene. 

Statsterror er ikke bedre enn geriljaterror, 

og hva er mon mest farlig for hele verdens 

fremtid: Fascister på kamelrygg 

eller Vestens knusende militærapparats 

understøtting av den globaliserte fattigdommen? 

Vi bør innlysende bekjempe 

begge deler, men hovedvekten i anstrengelsene 

bør avgjort settes inn i den sistnevnte 

kampen. 

Mens kristendommen opererer med 

muligheten for å skille mellom religion 

og politikk har situasjonen vært det motsatte 

innen islam. Og der det kristne og 

kapitalistiske vesten gikk gjennom sin 

opplysningstid, sin modernisering og sin 

renessansehumanisme har de muslimske 

landene opplevd å bli erobret og 

akterutseilt. Likevel måtte det en fransk 

revolusjon til for å innføre et skille 

mellom kirke og stat, hvordan skal man 

da håndtere bevegelser for å innføre 

islamsk lov i et moderne samfunn? 

Igjen er det et spørsmål om å bevare proporsjonene 

i diskusjonen. For venstresiden 

er det ikke et spørsmål om å kjempe 

for eller mot innføringen av islamsk lov i 

moderne samfunn, men et spørsmål om 

å gi alle bevegelser samme utfoldelsesvilkår. 

Men problematikken er en skinnproblematikk 

som høyresiden av samme 

grunn setter høyt på sin dagsorden – det 

er et fiktivt problem. Det altavgjørende i 

dag er og blir spørsmålet om å kjempe for 

eller imot diskriminering. Enten er man 

for eller mot, her gis ingen gradering. 

Ønsker vi at ethvert menneske behandles 

likeverdig uansett religiøs og politisk 

bakgrunn, eller ønsker vi det ikke? Hvis 

vi ønsker det, så kjemper vi for dét – og 

det betyr vel å merke også å kjempe for 

samme vilkår for bevegelser som vi ikke 

er enige med. Islam er ikke en enhet, verken 

uten for eller innen for Vesten. Det 

er tallrike retninger, tallrike grader av religiøsitet 

og sekularisering. Som sådan 

skiller islam ikke mellom religion og 

politikk – men det har kristendommen 

heller aldri noensinne gjort i praksis. Det 

kan da heller ikke la seg gjøre, for uansett 

om man skiller kirke og stat vil et religiøst 

menneske også være et politisk menneske, 

og det er innlysende at det religiø- 

se livssynet vil medføre politiske 

anskuelser og ønsket om å handle i samsvar 

med sin religiøse samvittighet. Og 

hvorfor skulle den religiøse egentlig ikke 

gjøre det? Er det så suspekt at en religion 

også uttrykker seg som politiske tanker 

om innretningen av samfunnet? 

Hvordan stiller Faklen seg når det multikulturelle 

skal forvaltes i praksis, og ulike 

interesser veies opp mot hverandre? Hva 

mener dere for eksempel om kjønnslemlestelse 

(«omskjæring»), tvangsekteskap 

(«arrangert ekteskap») og tilsvarende 

fenomener? Har dere vist vilje til å inngå 

i disse debattene og å ta standpunkt som 

kanskje ikke er like populære blant alle 

deler av innvandrerbefolkningen? 

[KONTUR #2.02] 19

Naturligvis er vi mot tvangsekteskap og omskjæring av jenter – 

men det er jo også 99% av alle innvandrere. Igjen ligger deler av 

venstresiden under for en overeksponering og manglende skille 

(f.eks. mellom «tvangsekteskap» og «arrangerte ekteskap»), 

som den populistiske pressen har skapt. På denne måten raser 

konstant debatten i Danmark om «tvangsekteskap», for at man 

skal få det inntrykket at dette fenomenet er noe veldig karakteristisk 

for de etniske minoritetene. Da man endelig gjorde en 

undersøkelse og satte en håndfull konsulenter til å avdekke problemet, 

fant de etter ni måneder mindre enn 20 eksempler på 

noe «som kunne være tvangsekteskap»! Hvordan presenterte 

pressen dette funnet? Ikke med: «Tvangsekteskap er et overdrevet 

problem!»; nei, men med: «Bevis for at tvangsekteskap er 

et reelt problem!» Det er – akkurat som omskjæring av jenter – 

et uhyre marginalt problem, som er alt annet enn karakteristisk 

for den multikulturelle samfunnsutviklingen. Selvfølgelig skal 

vi rådgi og hjelpe enhver som kommer i denne ulykkelige situasjonen, 

men vi skal ikke piske opp en stemning som gjør 

«tvangsekteskap» til en integrert del av etniske minoriteters kulturmønstre. 

Da ville vi falle i samme felle som den «progressive» 

antisemittismen: Den formen for antisemittisme som sannelig 

ikke finner jødene mindreverdige, men ikke desto mindre 

aksepterer hetsen mot dem og deres religion ut fra det «progressive» 

perspektivet at det jo er så mange «kapitalister» iblant 

dem, ikke sant? Det er nøyaktig like forkastelig å tvinge en 

kvinne til å bære slør som å tvinge henne til ikke å bære slør. 

Begge deler skal bekjempes. Men vi må og skal se på hvor de 

reelle og overhengende truslene stammer fra: Propagandaen og 

diskrimineringen, som brukes som løftestang for ytterligere 

overvåking av politiske avvikere, ytterligere marginalisering av 

20 [KONTUR #2.02] 

etniske minoriteter (hvis mottrekk blir å skape flere fundamentalister) 

og dermed først som sist: Ytterligere ensretting. 

Dere har lagt vekt på sammenhengen mellom «humanistisk 

solidaritet og kulturrelativistisk pluralitet». I dette ligger det mye 

sprengstoff. Det vil hele tiden oppstå strid rundt grensene for 

toleransen, og grensene for kulturrelativismen. Har dere en 

ledetråd for hvordan slike stridsspørsmål skal løses, og hvem 

de skal løses av? 

Kulturrelativismen er en teori som sier at ingen kultur, moral 

eller overbevisning kan påberope seg beviset for sitt eget absolutistiske 

grunnlag. Ethvert menneske er i siste instans avhengig 

av sine egne sanser og sitt eget (delvis kulturavhengige) språklige 

begrepsapparat for å tilegne seg viten, og verken sanser eller 

språk er en absolutt gjengivelse av det som vi forstår ved 

«omverdenen». For Faklen har dette vært et ekstra argument 

for en humanistisk solidaritet og en humanistisk kamp for likeverdig 

behandling av ethvert menneske. Humanismen er på sin 

side en slags ideologi («slags», fordi det i motsetning til f.eks. 

sosialismen og liberalismen ikke finnes egentlige kanoniske 

verker), som i vår versjon setter mennesket og den menneskelige 

forskjelligheten i sentrum. Hvis avsettet for humanismen 

også er av kulturrelativistisk art, avstår du frivillig fra å hevde at 

ditt eget ideologiske fundament er absolutt. Overbeviste kulturrelativistiske 

humanister er ikke så interessert i å «omvende» 

folk som f.eks. overbeviste, absolutistiske sosialister eller kristne, 

fordi vi ikke hevder å besitte en absolutt sannhet – derfor 

kan en kulturrelativistisk humanisme heller ikke misbrukes 

som argument for undertrykkelse, slik som både sosialismen

og kristendommen har blitt misbrukt, fordi både sosialismen 

og kristendommen ideologisk sett mener å stå på Sannhetens 

og derfor også på det Godes side. Og er det noe som historisk 

sett lettere har latt seg misbruke til å legitimere undertrykkelse, 

er det oppfattelsen av selv å være på Sannhetens og Godhetens 

side, for det er vel ikke noe galt i å undertrykke Usannheten og 

Ondskapen, eller? 

Med stiftelsen av Minoritetspartiet har dere gått fra en mer filosofisk-orientert 

virksomhet til mer fokus på realpolitisk 

gjennomslag. Dere forlater debatten på universiteter og i studentmiljøer 

til fordel for å gå inn i det antatt mer kyniske politiske 

spillet. Er det virkelig rom for ennå et nytt parti på den 

oppsplittede danske venstresiden? 

Vi er ikke gått inn i f.eks. Enhedslisten av flere grunner. Først og 

fremst tror vi ikke på at et politisk parti eller en politisk bevegelse 

med avsett i den sosialistiske ideologien har fremtiden for 

seg. Det er for så vidt synd for sosialismen, men klassekampen 

og «arbeiderbegrepet» er ikke tidssvarende for det aktuelle bildet 

av Danmark dag, akkurat som sosialismen i den brede 

offentligheten alltid vil være belastet av millioner av drepte 

under hammer og sigd i den tidligere østblokken. Det nytter 

ikke noe å holde fast ved på oppfattelsen av «arbeideren» som 

en særlig progressiv eller ekstraordinært undertrykt kategori i 

dag, bare fordi det var tilfellet for 150 år siden. Dagens filleproletariat 

består ikke av «arbeidere», men derimot av innvandrere 

og sosialt utstøtte arbeidsløse. Hvis vi vil kjempe for de undertrykte 

er det disse som vi først og fremst skal rekke hendene 

våre ut til, og ikke henge fast i en litt for arkaisk oppfatning av 

«arbeideren». Minoritetspartiet er ikke et sosialistisk, men et 

humanistisk parti. Flere av oss er veldig enige i store deler av 

Marx’ kritikk av kapitalismen, men fundamentalt uenige i marxismens 

påståtte vitenskapelighet, i tillegg til dens kultur-evolusjonisme 

som i beste fall er en hemsko i utviklingen av strategier 

for den multikulturelle samfunnsutviklingen som finner 

sted i dag. Utover dette er det en rekke andre politiske konkreter 

som skiller oss. For eksempel går vi inn for samfunnslønn, 

vi går inn for at færre barn blir tvangsfjernet, og vi går inn for 

demokratisk sideoppstilling av kandidater. Enhedslisten er mot 

alt dette. I tillegg er det korrekt at man vel neppe kommer utenom 

at den politiske slagmarken generelt er mer grovkornet, primitiv 

og firkantet enn den mer filosofisk-orienterte debatten 

som vi har blandet oss i med Faklen. Men vi føler at det er verdt 

et forsøk å ta et visst ansvar for våre standpunkter som annet og 

mer enn bare kritikk, og i det minste tilstrebe å uttrykke dem i 

alternative, politiske konkreter. Om noe slikt har noen sjanse i 

den aktuelle politiske sumpen er noe annet. Men nå har vi brukt 

fem år på å etablere Faklens humanisme som et særegent innspark 

i pressebildet og den akademiske debatten, og så kan vi 

nok også finne et par år til å prøve på å etablere den i mer politisk 

forstand. Lykkes det ikke må vi finne på noe annet – hvem 

vet, kanskje det blir Faklen igjen. Og blir det alt for svart ender 

vi kanskje med å emigrere til Norge. 

[KONTUR #2.02] 21

k o n t u r o l o g i 

Mennesket bak ideologiene 

En guide til virkeligheten 

Innbygd i enhver kultur- og samfunnsforståelse finnes et menneskesyn. 

Dette er mer eller mindre uttalt, men vil alltid være en 

av de førende faktorene i utformingen av en sosial modell. I en 

tid med en utbredt shoppingattityde til ens livsfilosofi er tidligere 

paradokser blitt uproblematiske: materialistene søker sjelefred 

i meditasjonen, de småreligiøse omfavner verdslig, 

avgudsdyrkende konsumtrender og republikaneren ble rørt til 

tårer den 24. august. I dette «pragmatiske» kaoset blir det 

underliggende menneskesynet raskt usynlig. Det overfladiske 

og det eksplisitte blir ikke utfordret av en dypere undersøkelse. 

Dermed åpnes det for manipulasjon og skjulte agendaer. Under 

følger derfor en guide som lærer deg noen enkle grep for å 

kjempe imot det reverserte opplysningsidealet. 

Man må sørge for at blikket konstant skifter mellom å se de små 

historiene og det store bildet. Først det siste: Opplysningstiden, 

den industrielle revolusjonen og alle de andre ansiktene til den 

borgelige revolusjonen markerte i Europa og Nord-Amerika et 

klart brudd med en tidligere utbredt forståelse av mennesket og 

samfunnet. Først og fremst var det føydale menneskesynet fundamentert 

på en religiøs modell. Det åpenbare klasseskillet i 

samfunnet var legitimert av at noen få sto nærmere Gud enn 

22 [KONTUR #2.02] 

av jan egil nordvik 

de andre. «Alle» mennesker er ikke «like», og det var stort sett 

allment akseptert. En enkelt «cover-up story» varte i mange hundre 

år. Den religiøse forankringen gjorde det også mulig å forklare 

hvilke krefter som var løs i samfunnet og mennesket: det 

gode (Gud) mot det onde (Satan). Den borgelige revolusjonen 

(«Frihet, likhet og brorskap») knuste denne forståelsen, og fram 

vokste nye sannheter: Alle homo sapiens er like (Men ikke alle 

mennesker er homo sapiens). Gud ble til å begynne med avvist 

eller tildelt en mer passiv rolle som «the firestarter of history». 

Naturen (materien) kom nå i fokus, og mennesket stod på toppen 

av næringsskjeden. Det framvoksende borgerskapet i 

Europa og Nord-Amerika måtte nødvendigvis undergrave de 

maktstrukturer og den ideologien som hadde vært grunnlaget 

for undertrykkingen av dem selv. Dette betydde en avvisning av 

de adelige og de geistlige som opphøyde mennesker og en 

utslettelse av de maktstrukturer de representerte. Tre tradisjoner 

er typiske eksempler på bruddet mellom føydalismen og kapitalismen: 

historisk-materialisme, evolusjonsteorien og den 

moderne fysikk. Alle utviklet de materialistiske, ikke-religiøse 

modeller for hvordan verden henger sammen. Tenkningen i de 

banebrytende teoriene fra tiden rundt den borgelige revolusjonen, 

sammen med modifiserte føydale ideer, utgjør grunnlaget

for det meste som finnes i dag av menneske- og samfunnsforståelse 

i den industrialiserte verden. Derfor trenger man denne 

historiske rammen for å komme under overflaten på hendelser 

i dagens samfunn. I nyhetsbildet, i den offentlige debatten og i 

de tusener av private diskusjoner om mennesket og samfunnet 

er altså implisitte forståelser av mennesket alltid tilstede. I bearbeidelsen 

av aktuelle samfunnsbegivenheter er det dermed nødvendig 

med et dypdykk for å få et mer helhetlig blikk på situasjonen. 

Under følger er en gjennomgang av tre aktuelle hendelser. 

Drapet på Benjamin Hermansen 

Da rettsaken mot de tre tiltalte nynazistene startet på senhøsten 

i fjor ble det rasistisk motiverte drapet på 15 år gamle 

Benjamin Hermansen i januar i fjor igjen viet stor oppmerksomhet 

av media. Mange av referatene fra rettsaken har vært 

opptatt av kommentere bakgrunnen til de tiltalte, hardheten i 

det nynazistiske miljøet, abnormiteten ved nazistisk ideologi. 

Lite er skrevet om rasismens røtter og hvordan rasistiske holdninger 

har vært et vanlig politisk verktøy for å forsvare undertrykkelse 

av ulike grupper i det unge, kapitalistiske systemet. 

Likhet, frihet og brorskap, idealer fra den franske revolusjonen 

og symptomer på den tids progressive tenkning, kan ganske 

enkelt ikke forenes med rasisme. Undertrykking av forskjellige 

grupper mennesker måtte dermed få en ideologisk overbygning 

som ikke brøt med de nye idealene. Løsningen ble enkel. 

Vulgærfortolkninger av Darwins evolusjonsteori åpnet opp for 

at undertrykte grupper kunne plasseres på lavere utviklingstrinn, 

nærmere apene. Biologiske forståelsesmodeller har 

siden blitt benyttet til å legitimere undertrykkelse på bakgrunn 

av bl.a. farge, etnisitet og kjønn. Afrikanere var bare avanserte 

aper (derfor kunne det forsvares at man fanget dem og brukte 

dem som billig arbeidskraft i Amerika) og kvinner var fødemaskiner 

som ikke var rustet for mer enn omsorgsarbeid. 

Denne klassifiseringen av mennesker har vært utbredt langt inn 

i respekterte maktarenaer. Arbeiderpartiet satt i lange perioder 

med makten da den norske stat tvangssteriliserte det som ble 

ansett som samfunnets genetiske defekter. Det er slett ikke overraskende 

at dna kunne være med på en slik rasistisk politikk, 

for hvordan skulle man ellers forklare råtne epler i den optimale 

samfunnsmodell? Biologiske forståelsesmodeller fungerer 

fortsatt fint når makthavere skal forklare hvorfor ikke en ny sosialpolitikk 

kan løse et samfunnsproblem. 

[KONTUR #2.02] 23

Bombingen av Afghanistan 

«Either you are with us or you are with the terrorists» 

«We are a nation chosen by God to teach the world democracy, 

freedom and justice» 

George W. Bush, amerikansk president. 

George W. Bush’ retoriske angrep mot 11. september-terrorismen 

har gitt oss, som amerikansk utenrikspolitikk har til vane 

å gjøre, det føydale verdensbilde tilbake: det gode mot det onde. 

Å påberope seg religiøse makters bifall av bombingen av et av 

verdens fattigste land og ytterlige drap av uskyldige mennesker, 

er hinsides alle idealer fra opplysningstiden og modernismen 

fra kapitalismens progressive barndom. I 2002 er dette ideologisk 

degenerasjon, og i seg selv nok til å bli mistenksom ovenfor 

Bush-administrasjonens politikk: Hvilke motiver ligger 

egentlig bak? I den postmoderne æra får Bush’ forhistoriske 

ideer likevel en absurd gjennomslagskraft, og bringer med seg 

et like forhistorisk menneskesyn. Å være Guds utvalgte er en 

vanlig holdning blant verdens fundamentalister, og gir et grunnlag 

for svart/hvitt-inndeling av mennesker. Hva ligger så under 

denne forståelsen? På det helt enkle, banale planet betyr det at 

noen mennesker («de andre») er motivert av onde krefter. 

24 [KONTUR #2.02] 

Automatisk blir dermed disse «andre» våre fiender, de som må 

overvinnes. Mer alvorlig er likevel holdningen om en permanent 

konflikttilstand som ligger inne i denne forståelsen – at 

det alltid vil være samfunn som kjemper mot hverandre: Slik 

stammer i ressursknappe perioder kunne sloss mot hverandre 

i jeger- og sankesamfunnet, og religiøse allianser under føydalismen, 

må ulike samfunn i den kapitalistiske æra krige mot 

hverandre. Her ligger skjult et av dagens avgjørende politiske 

spørsmål: Siden Bush senior erklærte en ny verdensorden på 

begynnelsen av 90-tallet har den globale utviklingen gått i en 

helt annen retning enn de forventningene som lå i hans visjoner. 

Etter et tiår med ustabilitet og konflikter er budskapet i dag 

annerledes enn i 1990. Verden er nå kronisk ustabil. Valget står 

mellom å gi utforbeholden støtte til usa eller å bli henvist til 

evig utrygghet. Det viktige spørsmålet er altså: Må vi akseptere 

en kronisk urettferdig og utstabil verden (hvor vår trygghet sikres 

av usa) eller finnes det et alternativ hvor samfunn ikke 

kjemper mot hverandre? Vi kan ikke regne med at Bush junior 

vil reflektere over denne problemstillingen, men vi bør vel forvente 

at vi selv er i stand til å gjøre det. I et unyansert - «good 

vs. evil» – verdensbilde blir grusomme handlinger ansett som 

motivert av ren ondskap (alternativt er de det godes rettferdige

preaksjon på de ondes gjerninger slik Gud straffet egypterne eller 

usa bombet Vietnam). For de som hevder dette synet er altså 

fordelen at det tildekker mekanismene bak handlinger. Man 

oppnår å dekke over hva som egentlig kunne tenkes å motivere 

grusomme gjerninger. Dette er en vanlig strategi for politikere 

som ønsker å skjule de forhold som egentlig tvinger fram onde 

handlinger. Tenk bare på norsk politikk. Mennesket blir i et slikt 

samfunnsbilde redusert til ikke-reflekterende vesener som 

mekanisk uttrykker den ondskap som har besatt dem (det være 

seg religiøse makter eller fanatiske holdninger). Dermed er det 

strippet for selvstendighet og rasjonalitet. Hvem tjener på en 

slik forståelse? 

Tvangsekteskap og spørsmålet om frihet«Æresdrapet» på svenske 

Fadime 21. januar har utløst en debatt om frihet og individets 

rett til å gjøre egne valg. Mediedebatten har dreid seg om 

frihetsunderskudd i bestemte submiljøer i det norske samfunnet 

(vestlig sivilisasjon vs. pakistansk bygdekultur). Etter først 10 

år med frihetskamp og deretter 20 år med nyliberalistisk individualisme 

står frihetsidealet sterkt i Norge. Men den nyliberale 

frihetsdebatten har alltid vært ført innenfor strenge, begrensede 

rammer. Frihet har blitt solgt som individets frihet fra 

andres moral og statlig kontroll. De samfunnsendringene som 

nyliberalismen har gitt oss er for eksempel frihet til å handle på 

7-eleven hele døgnet og frihet til å velge teleoperatør (selv om 

privatiserte Telenor forteller oss at det er omtrent like mye å 

spare på sånt som på gjenbruk av tannpirkere). Dette er vel en 

frihet vi alle setter pris på, men utviklingen de siste 20 årene 

har også brakt oss ufrihet. Der man tidligere hadde større frihet 

til å stå utenfor konsumkulturen, velge bort kommersielle 

impulser og satse på kollektive løsninger, møter man nå strukturelt 

press for å underkaste seg kravet om forbruk og sikre seg 

individuelle sikkerhetsnett. Kjernen i både den tapte og den 

ervervete friheten er menneskets materielle selvstendighet. Den 

åpenbare betingelsen for nyliberal frihet er så selvfølgelig at 

mange nesten glemmer den. For å handle på 7-eleven eller i det 

hele tatt å ha telefon trenger man penger, slik man også trenger 

penger for å underkaste seg kjøpepresset eller tegne en individuell 

syke- og pensjonsforsikring. En forutsetning for overlevelse 

er tilgang til materielle ressurser (mat, varme, husly), og 

en forutsetning for frihet er at man selv er med å kontrollerer 

disse ressursene. Den virkelige frihetsdebatten dreier seg derfor 

om frihet til selv å kontrollere tilgang på de økonomiske midlene 

man trenger. Sosial og kulturell frihet er forbundet med 

[KONTUR #2.02] 25

s 

materiell selvstendighet. Nettavisen skriver 11. februar at motivet 

for tvangsekteskap er økonomisk. En frihetsdebatt med dette 

utgangspunktet kunne blitt en diskusjon som også grep inn i 

«den norske kulturen». 

Mennesket er uløselig knyttet til naturen (mat, klær, husrom, 

transport) og sitt sosiale miljø (samarbeid, språk, vennskap, 

kjærlighet). Dette er størrelser som må sees i sammenheng med 

hverandre. Modeller av mennesket, naturen og samfunnet som 

skal være kompatible med hverandre, bør gjerne og har ofte 

noen grunnleggende likhetstrekk. Vanlige akser for klassifisering 

av forståelsesmodeller av verden er idealisme vs. materialisme, 

mekanisk vs. dialektisk, deterministisk vs. ikke-deterministisk. 

Tilsvarende finnes det dimensjoner man kan bruke for 

å betegne modeller av mennesket: egoistisk vs. sosialt, underlegent 

vs. selvstendig, passivt vs. aktivt. Med utgangspunkt i de 

tre omtalte hendelsene kan vi finne fram til karakteristikker av 

involverte menneskesyn. Rasistiske holdninger baseres på en 

mekanisk-materialistisk natur- og samfunnsforståelse med et 

syn på mennesket som underlegent og passivt i forhold til egen 

virkelighet. Bush-retorikken faller innenfor kategorien mekanisk 

idealisme med innslag av religiøs determinisme. 

26 [KONTUR #2.02] 

Mennesket er hos Bush enten selvstendig og passivt («oss») 

eller underlegent og aktivt («terroristene»). Den nyliberale virkeligheten 

bygger på idealisme med mye ikke-determinisme 

toppet av egoistiske, selvstendige mennesker som passivt bevitner 

sin egen materielle umyndighet. Slike diamentrale motsetninger 

kan være nyttige redskap for å kunne plassere et menneskesyn 

i forhold til ulike tradisjoner. 

I kaoset av historiske lærdommer hvor sikkerheten rundt det vi 

positivt vet er liten, bør vi likevel kunne koste på oss noen slutninger: 

mennesket kan ikke forstås isolert fra samfunnet og 

naturen, og allmenne forståelser av mennesket følger ofte samtidens 

rådende politiske oppfatninger. Med disse to enkle premissene 

har man et kraftig, intellektuelt verktøy for å vurdere 

mennesket bak ideologiene. Ved å sette det gjeldende menneskesynet 

opp mot den rådende samfunnsteori, vil man avdekke 

eventuelle feilaktigheter i begge modeller. Jo mindre ansvar den 

rådende samfunnsteori selv tar for de mørke sidene hos mennesker, 

jo mer blir både samfunnsmodellen og menneskesynet 

en vei vekk fra virkeligheten.

«…» 

RWTY- 

UAKJ 

SHDFGX 

CNB 

V 

kontur 

[KONTUR #2.02] 27

y konturd 

Kritikken og språket | Enhver kritikk har sitt utspring i det som kritiseres og er 

dermed på et basalt nivå avhengig av det som er offer for kritikk. Like banal som denne erkjennelsen er 

det et filosofisk grunnproblem at den skrivende og talende kritikerens verktøy – språket – ikke umiddelbart 

kan benyttes som medium idet noe skal kritiseres. Hva om det gjeldende språket kritikeren 

benytter seg av er gjennomsyret av det å ville beherske verden, kontrollere det begrepne og innordne 

det partikulære i en orden som er falsk? Og hva om kritikeren ved å benytte det samme språket er uløselig 

knyttet til å gjenta det som skulle kritiseres? Vi snakker her om det vanskelige ved å bedrive ideologikritikk, 

det umulige i å skrive en språkkritikk. Adorno og Horkheimer har i verket Opplysningens dialektikk 

fra 1947 uttrykt og tatt konsekvensen av denne vanskeligheten. Dette verkets språkkritikk har 

imidlertid ikke ført til nevneverdige raffineringer av den norske venstresidas paroler. Det er ikke nødvendigvis 

evne til fornyelse av språket det skorter på, men viljen til å anerkjenne den paradoksale situasjonen 

enhver kulturell kritikk i dag står ovenfor. 

28 [KONTUR #2.02] 

av trude iversen

Qkontur 

Ideologikritiske verks hensikt er vanligvis 

å påvise eksempler på sosial urettferdighet 

og gi en utlegning av disharmoni 

mellom idealitet og realitet. Dette kan 

være eksempler på falsifiseringer av samfunnssystemer 

som for eksempel nazismen, 

stalinismen eller kapitalismen. Ofte 

tar ideologikritikken sitt utgangspunkt i 

gjeldende verdier og forestillinger om det 

gode liv. Deretter vendes blikket mot den 

institusjonelle praksis, og en kan påvise 

at institusjonen og dens samfunnsmessige 

handlemåte ikke samsvarer med den 

selvforståelsen menneskene i samfunnet 

har. På denne måten oppnår en å påvise 

en eventuell praksis som urettferdig. 

Opplysningens Dialektikk praktiserer 

ikke denne typen ideologikritikk. Axel 

Honneth har gjort rede for vanskelighetene 

i det å bedrive det han kaller en 

immanent kritikk i dag. i 

Vanskelighetene skyldes at det ikke 

lenger er den samme spenning mellom 

idealer og realiteter som for eksempel på 

Marx’ tid. Påstanden begrunnes i at kommersielle 

aktører har beslaglagt sentrale 

begreper; for eksempel frihet. Dette idealet 

proklameres ikke bare av myndigheter 

som hevder å etterstrebe dette. I dag 

er det en markant tendens til å gjøre frihet 

til et symbol på produsenten bak 

kommersielle produkter: tv2 og Nokia 

benytter begge frihetsbegrepet i kampen 

om markedsandeler. At frihetsbegrepet 

innlemmes kommersielt gjør at det ikke 

lenger har et utopisk aspekt; det er noe 

forbrukeren kan oppnå ved å kjøpe et 

spesielt produkt. Dette gjør det problematisk 

å utøve en klassisk marxistisk og 

immanent kritikk i dag. 

Utvidet begrep om ideologikritikk 

Imidlertid er det ikke bare kommersiell 

beslaglegging av idealer som aksentuerer 

vanskelighetene ved å utøve ideologikritikk. 

For forfatterne av Opplysningens 

Dialektikk er også Marx’ ideologiforståelse 

for preget av det han forsøker å over- 

vinne. Marx limer ideologi til en klasse, 

og dermed forstås ideologi for instrumentelt. 

Ideologi forstås som sammenfallende 

med borgerskapets interesser. 

Slik skal ideologikritikk benyttes som 

verktøy for å avsløre det borgelige samfunn. 

I motsetning til denne forståelsen 

tenker ikke Adorno/Horkheimer ideologi 

som noe galt per se, det som er galt er 

når ideologi pretenderer å være (den eneste) 

virkeligheten. Adorno/Horkheimer 

forsøker å gi en påminnelse om at det 

som er bærer med seg det ikke-realiserte. 

Inspirert av Aristoteles’ frø som higer 

etter fullbyrdelse, og Hegels spenning 

mellom det partikulære og det universelle, 

kritiserer Adorno/Horkheimer den 

fremvoksende positivistiske identitetstenkningen, 

og utvider dermed ideologikritikkbegrepet. 

Kritikken utøves ved å 

forsøke å påvise at begrepet aldri kan 

uttømme det partikulære ved det begrepne 

i begrepet. Walter Benjamins språkforståelse 

er her en viktig inspirasjonskil- 

[KONTUR #2.02] 29

de. Benjamins gudegitte navn på hver 

enkel levende og død ting ses på som en 

krass motsetning til bestrebelsen etter allmennbegrep. 

Setningen «Aristoteles er et 

menneske» viser denne vanskeligheten. 

Setter vi punktum etter setningen utøves 

vold mot det partikulære til fordel for det 

universelle. Aristoteles er ikke bare et 

menneske. Spenningen i språket går 

begge veier: potensiell vold mot det partikulære 

til fordel for det universelle, og 

den potensielle volden det partikulære 

utøver mot det universelle. 

En kan vanskelig si at forfatterne i 

Opplysningens Dialektikk utarbeider et 

premiss som skal fungere som en undersøkelse 

av menneskenes verdisyn – tvert 

om kan en si at verket utviser en kritikk 

av det ståstedet som hevder at dette er formålstjenlig. 

For Adorno/Horkheimer 

kan det fremherskende verdisyn forstås 

som falskt og fremmedgjort. Premisset 

for å tale om en sannere menneskelig 

natur er imidlertid avvikende i forhold til 

30 [KONTUR #2.02] 

j 

den type ideologikritikk som har som 

mål å påvise institusjonell praksis som 

urettferdig. Adorno/Horkheimer hevder 

at en kan betrakte menneskers selvforståelse 

av det gode liv som falske. 

Begrenser kritikken seg til å la fremherskende 

verdisyn være siste ord, reduserer 

en muligheten til å bedrive kritisk ideologikritikk. 

Det fremherskende verdisynet 

vil i alle tilfeller ikke være det eneste 

sanne: 

«Menneskenes intimeste reaktioner er så 

fuldkomment tingsliggjort over for dem 

selv, at ideen om det for dem særlige kun 

fortsat består i yderste abstrakthed.» (od 

s. 237) ii 

Det er altså ut i fra en tese eller premiss 

om at mennesket er «fuldkomment 

tingsliggjort» at forfatterne kan bedrive 

ideologikritikk. Men hvordan kan et teoretisk 

verk eller et skrivende subjekt 

unngå tingliggjøringen dersom den oppfattes 

som fullkommen og total? 

En ny form for barbari 

Konfrontert med dette spørsmålet må det 

stilles et nytt; Hva er det Opplysningens 

Dialektikk forsøker å gjøre? I forordet fra 

1944 skriver forfatterne: 

«Det vi havde sat os for, var faktisk intet 

mindre end å erkende, hvorfor menneskeheden 

i stedet for at trede ind i en sand 

menneskelig tilstand synker ned i en ny 

form for barbari» (od s. 25). 

Utfordringen for kritisk teori er med 

Hitlers maktovertagelse blitt å forstå 

hvordan det kan ha seg at store folkemasser, 

inkludert arbeiderklassen, slutter 

opp om det reaksjonære. Det faktum 

at reaksjonen triumferer gjør at 

Adorno/Horkheimer forkaster sentrale 

deler av den marxistiske samfunnsanalysen. 

Spenningen mellom basis og overbygning 

forkastes som hovednøkkel for 

å forstå samfunnet til fordel for studier 

om overbygningen og kulturen.

kontur 

Overbygningen blir primær: Spørsmål om hvordan bevissthetsdannelsen 

skjer, hvordan tolker en seg selv, spørsmål om 

identitet etc., kan ikke bare ses på som reflekser av basis. Den 

klassiske marxistiske forståelse av klassetilhørighet som primær 

for dannelsen av subjektet, erstattes av kulturens påvirkning. 

Adorno/Horkheimer tenker at utbredelsen av det positiviske idealet 

har gjort deskriptivitet til norm. Dette gjør at vitenskapene 

blir mer kvantitative og kun orienterer seg mot det blott gitte. 

Når det som har faktakarakter ses på som det eneste interessante, 

faller det dialektiske ut og vitenskapene slutter å være kritiske. 

Den hegelske spenningen mellom essens og det som fremtrer, 

tapes av syne; virkelighet blir summen av registrerbare fakta. 

Dette synet på vitenskapenes utvikling får i høy grad innvirkning 

på hvordan forfatterne nå kan forholde seg til det problemet de 

har satt seg fore å undersøke. De må på en gang si noe om verden, 

og samtidig om betingelsene for å si noe om den: 

«Når offentligheden har nået en tilstand, i hvilken tanken 

uundgåeligt bliver til vare og sproget til lovprisning af denne, 

så må forsøget på at komme på sporet af en sådan depravering 

opsige de gældende sprolige og tankemæssige krav hullskab og 

troskab, førend disses verdenshistoriske konsekvenser helt 

umuliggør forsøget.» (od s. 26) 

Det skrevne forsøk på å overkomme beherskelsesrasjonaliteten 

og tingliggjøringen skjer på flere måter i Opplysningens 

Dialektikk. Adorno forsøker i Kulturindustri-kapittelet å 

avtvinge språket nye virkelighetsforståelser ved å sammenstille 

ulike begreper. Begreper som kultur og industri, som vanligvis 

forstås som to vidt forskjellige sektorer med hver sin logikk, settes 

sammen til ett begrep og skaper – dersom man godtar premisset 

for lesningen – et nytt blikk på begrepene. Rekkevidden 

av dette virkemidlet er imidlertid vanskelig å bedømme i dag. 

Kulturindustri er nå en gang blitt en selvfølgelig del av vårt vokabular. 

Følger vi argumentet om at verket ved sin språklige bevissthet 

søker å ha en erkjennelsesmessig effekt – som ifølge forfatterne 

ikke lykkes dersom en har en såkalt nøytral tilnærming til 

språket – så blir en kritikk som tar for seg manglende empiri 

lite treffende. Spørsmålet blir om verket ved sin kritiske holdning 

til språket evner å forrykke opprettholdte normer om det 

gode liv, og om det makter å problematisere vante erfaringsmåter 

ved sin retorikk. Fortolkere som svarer ja på disse spørsmålene, 

vil gjerne se på Opplysningens Dialektikk som filosofiens 

svar på et avantgardistisk kunstverk. Det er visse likheter 

i vanskelighetene i å vedvare å være et avantgardistisk verk og å 

skrive en kritisk teori. Institusjonaliseres den avantgardistiske 

manifestasjon, negerer det seg selv som avantgarde. Den kri- 

[KONTUR #2.02] 31

w 

tiske teoris selvkritiske beskjeftigelse trues alltid av inkorporering 

i normalspråket. Men dette er utelukkende negative implikasjoner 

ved å forsøke å skrive et avantgardistisk verk som til 

det kjedsommelige er gjentatt av kritiske røster. En kunne spørre 

seg: Hva kan man få ut av en slik skrivemåte, hva vinner man 

på det? Det at et avantgardistisk verk brått blir utdatert kan jo 

bare oppfattes som et problem dersom man har ambisjoner om 

å skape noe universelt, varig – noe utenfor historien. 

Problemstillingen er likevel ikke uinteressant. For Adorno dreier 

det seg om å finne en form som kan fungere. I mange tilfeller 

beveger han filosofien i retning av et kunstverk. Dette er tydelig 

i hans hovedverk, Estetisk Teori, men også tilstede som en 

negasjon i Opplysningens Dialektikk. Sjokkeffekten avantgardistiske 

kunstverk søkte å oppnå, kan ligne på den erkjennelsesmessige 

varheten Adorno legger til grunn i sine verk. 

Overfilosofisering? 

En lesning som ser litterærere virkemidler som sentrale bør 

imidlertid ikke ende opp med en immuniserende holdning til 

kritikk. Kritikken bør forflyttes til et annet plan for ikke å bli 

fåfengt: I stedet for å kritisere verket for manglede redegjørelser 

for uttalte påstander, kan en kritisere virkningshistorien eller 

effekten av Opplysningens Dialektikk. Det er denne tilnærmingen 

Richard Rorty legger for dagen i artikkelen «The 

32 [KONTUR #2.02] 

Overphilosophication of Politics». iii Her presenterer han fem 

falske teser amerikanske studenter har adoptert fra 

Opplysningens Dialektikk. Den mest interessante tesen i denne 

sammenheng er hvordan lesere har kommet til å tro at filosofiske 

ideer og menneskers handlinger er konstituert i hverandre. 

Adorno/Horkheimer søker å forklare hvordan menneskene 

synker ned i en ny form for barbari ved utelukkende å henvende 

seg til idéhistorien. Rorty er av den mening at forbindelsen 

mellom filosofers samtidsforståelse og den realhistoriske gang 

ikke kan intimiseres slik det gjøres i Opplysningens Dialektikk. 

«Metoden» blir adoptert av nye lesere, og fører til utilfredstillende 

analyser, i følge Rorty. Dette aspektet kan kobles sammen 

med det problematiske med å levere en vedvarende kritikk. 

Dersom en generasjons lesere i Opplysningens Dialektikk har 

funnet – slik Rorty påstår – begrunnelse i å hypostasere eller 

overdimensjonere visse idéhistoriske skrifter til å være forklaring 

på fremveksten av nazismen, stalinismen og kommersialismen, 

kan vi knytte det sammen til hvordan lesningen av 

Opplysningens Dialektikk etter hvert blir institusjonalisert og 

kanonisert, og ved dette minsker mulighetene til å opprettholde 

kritikken. 

Rorty argumenterer for at Opplysningens Dialektikk ved sin 

totaliserende kritikk førte til at studenter forkastet muligheter 

for reformer i samfunnet og skapte «the longing for a total revol-

ution» (Rorty 2000 s.129). Her kan en imidlertid spørre om 

Rorty selv kanskje overdriver betydingen av et filosofisk verk i 

henhold til den kritikken han faktisk anlegger mot 

Adorno/Horkheimer. Den kjensgjerning at studentopprørene 

til en viss grad var rettet mot fullstendig omforming av samfunnet, 

skyldtes i alle fall også andre faktorer enn utbredelsen av 

et filosofisk verk. Foregående generasjoners manglede oppgjør 

med nazismen, kapitalismens manglede evne til å innfri forventinger 

om akseptabel levestandard, kvinnefrigjøring, svartes 

rettigheter, aksept av homofili og generell tiltro til politisk 

forandring, er også elementer som må tas med i forklaringen. 

Opplysningens Dialektikks interesse for erkjennelsesmessige 

effekter er noe som berører resepsjonshistorien. 

Problemstillingen aksentueres når Opplysningens Dialektikk 

blir ikonisert av en generasjons lesere. iv Kanskje kritikken av 

kulturindustrien og beherskelsesrasjonalitet er blitt så mainstream 

for nye generasjoners lesere at verket ikke makter å opprettholde 

den rammende effekten det var ment å ha? Dersom 

en er enig i at verket søker en erkjennelsesmessig effekt, er det 

vanskelig å se hvordan denne kan vedvare etter at en type lesning 

ble kanonisert – i hvert fall i internasjonal forstand. Nye 

generasjoners lesere kan lese ut ideer i Opplysningens 

Dialektikk som er sammenfallende med hva de kan høre i for- 

… 

eldregenerasjonens foredrag. Det betyr ikke at Adorno/ 

Horkheimer og 68-generasjonen mener det samme, men at 

verkets ideer i løpet av denne generasjonens virkeperiode i stor 

grad har blitt lest, spredt og institusjonalisert. Det har for 

eksempel blitt en magerefleks å reagere på det som kalles «drittsekk-tv» 

ut fra lignende resonnementer som en kan lese ut fra 

kulturindustri-kapittelet. På en og samme tid er verket høyaktuelt 

– fordi kulturindustrien er blitt mer omfattende og overtar 

stadig nye sektorer i kulturen – og gammelmodig – fordi kritikken 

er blitt en tom automatrefleks som ikke når utover det å 

distingvere seg fra denne utviklingen. 

i Axel Honneth: «The Possibility of a Disclosing Critique of Society: The 

Dialectic of Enlightenment in Light of Current Debates in Social Criticism», 

Constellations, vol 7. no 1, march 2000. 

ii Theodor W. Adorno og Max Horkheimer: Opplysningens Dialektikk. Filosofiske 

fragmenter (1947), oversatt av Per Øhrgaard, Gyldendal, 1995. (od) 

iii Richard Rorty: «The Overphilosophication of Politics», Constellations, vol 7. 

no 1, march 2000. 

iv Da tenker jeg først og fremst på den såkalte 68-generasjonen, som i kjølvannet 

av studentopprøret i usa, Frankrike og Tyskland i 1968, til en viss 

grad benyttet Opplysningens Dialektikk som teoretisk ammunisjon for politisk 

handling. 

[KONTUR #2.02] 33

Ung, vakker og begavet ? 

«Ung, Vakker og Begavet» er en film som tar for seg de kvinnelige surrealistene som hittil har vært lite 

kjent i Norge. Vi blir presentert for skjebnene og kunsten til datidens fremtredende kvinnelige surrealister 

som Leonor Fini, Meret Oppenheim, Leonora Carrington og Remedios Varo, for å nevne noen. 

Kristine Nybø har intervjuet kvinnen bak filmen: Anne Kjersti Bjørn. 

34 [KONTUR #2.02] 

av kristine nybø

anne kjersti bjørn er regissør av 

filmen Ung Vakker og Begavet, som ble 

presentert på Haugesundfestivalen i fjor 

høst. Hun har tidligere stått bak flere 

kortfilmer og animasjonsfilmer og har 

jobbet med film i ca 15 år. Ung Vakker og 

Begavet har deltatt på 10 internasjonale 

filmfestivaler, og høstet fem priser. Den 

siste var «Den store forskerprisen» på 

unescos filmfestival i Paris før jul. Filmen 

turnerer nå på kinoer i Norge etter å ha 

vært vist på kinoer i Oslo i en måned, og 

har fått overveiende gode kritikker.

Filmen handler om de kvinnelige surrealistene som startet sin 

kunstnerkarriere i mellomkrigstiden, og om surrealismens syn 

på kvinner, kunsten, samfunnet, sjelen og kjærligheten. 

Surrealismen oppstod i Frankrike i 1920-årene. Ordet surrealisme 

kommer fra fransk og betyr overvirkelighet. I følge bevegelsens 

store teoretiker, André Breton, var målet å «løse opp den 

tidligere motsetningen mellom drøm og virkelighet». Måten 

man forsøkte å få dette til på, varierte mye. Kunstnerne malte 

urovekkende og ulogiske scener med fotografisk presisjon, 

bygde opp underlige skapninger ved hjelp av hverdagslige gjenstander 

og ønsket å utvikle malerteknikker som kunne gi underbevisstheten 

mulighet til å uttrykke seg. Surrealistiske bilder er 

ofte figurative, men representerer en fremmed verden der bildene 

varierer fra en drømmeaktig ro til marerittaktige fantasier. 

Det som inspirerte kunstnere var blant annet Freuds teorier om 

drømmenes betydning, og dadaistenes mening om at kunsten 

var blitt for bundet av tradisjoner. Surrealistene hevdet at man 

måtte hente inspirasjon til kunstnerisk arbeid fra underbevisstheten, 

drømmer og instinkter, ikke fra det man har opplevd 

og erfart. 

I filmen blir vi presentert for de forskjellige kvinnenes liv og 

kunst gjennom bilder og animasjoner kommentert av en fortellerstemme. 

Innimellom animasjonene får vi se klipp fra et 

intervju med Leonora Carrington, den eneste gjenlevende av 

kunstnerkretsen som filmen tar for seg. 

36 [KONTUR #2.02] 

«Disse kvinnene kom fra det trange borgerskap med sin ungdom 

og skjønnhet å tilby», sies det i filmen. De ble godt mottatt 

av de mannlige surrealistiske kunstnerne, så godt mottatt at 

flere av de etablerte eldre mennene innledet forhold til disse 

mye yngre kvinnene. Leonora Carrington er et typisk eksempel 

på dette. Hun vokste opp på et engelsk slott med en far som var 

forretningsmann, men opponerte tidlig mot «det trange borgerskapet». 

Tjue år gammel innledet hun et forhold til den da 

46 år gamle surrealisten Max Ernst. I intervjuet forteller hun at 

hun ser på forholdet til Max Ernst som en læringsprosess, «og 

selvfølgelig en kjærlighetshistorie,» legger hun til, som om den 

romantiske siden ved forholdet var underordnet det kunstneriske. 

Flere av de andre unge surrealistkvinnene hadde lignende 

erfaringer. 

Hva var bakgrunnen for at du valgte å lage en film om de ukjente 

kvinnelige surrealistene? 

Interessen for surrealistene ble vekket mens jeg lagde animasjonsfilmen 

«Debutanten», som bygger på en novelle av 

Leonora Carrington. Jeg ble interessert i forfatterskapet til 

Leonora Carrington før jeg visste at hun først og fremst er billedkunstner. 

Den er typisk surrealistisk, blant annet bruker den 

dyresymboler og diskuterer forholdet mellom det menneskelige 

og det dyriske. En hovedfagsstudent i kunsthistorie ved 

Universitetet i Bergen gjorde meg oppmerksom på surrealis-

mens rebelske unge damer. Filmen har et feministisk utgangspunkt. 

Jeg ønsket å ta opp det faktum at menn blir sett på som 

Den Vesentlige og kvinnene som «det annet kjønn» for å si det 

med Simone de Beauvoir. Eller som professor Vigdis Songe 

Møller sier det: «Menn representerer Menneskeheten mens 

kvinner kun representerer sitt kjønn». Siden våre surrealistkvinner 

stort sett er døde, kunne jeg biografisk skildre hele levde 

kvinneliv. Det at de har vært såpass ukjente i Norge gjorde at jeg 

på en måte oppdaget en helt ukjent verden. Jeg opplevde også at 

jeg kjente igjen noe av min egen kunstneriske innfallsvinkel, 

jeg har i likhet med surrealistene aldri ønsket å først og fremst 

gjenfortelle en historie realistisk. 

I måten du portretterer kvinnene i filmen går det fram at de på 

en side er veldig utradisjonelle og har en eksentrisk livsstil og 

livsanskuelse, samtidig som de er unge, vakre og legger stor vekt 

på det intuitive og instinktive, som er egenskaper som blir verdsatt 

som kvinnelige. Kan du si litt mer om denne dualismen? 

Det er klart at de aldri hadde blitt opptatt i bevegelsen hvis de 

ikke hadde vært unge og vakre. Dette er et problem som fortsatt 

er aktuelt i kunstnermiljøer. På den andre siden er tittelen ironisk, 

den kunne like gjerne hett «gammel, glemt og begravet». 

I samtiden var disse kvinnene absolutt synlige og tydelige. De 

opplevde det fantastisk å få så mye oppmerksomhet. 

Surrealismen hadde sitt utgangspunkt i Frankrike, men det var 

ingen franske kvinner i bevegelsen. Det var i stor grad et kulturelt 

opprør, og det var et viktig poeng å være seksuelt sjokkerende. 

Og når man vil være seksuelt sjokkerende er det absolutt 

en fordel å være ung og vakker… 

Guddommelig inspirasjon er en gjennomgangsstrofe i filmen, 

og tidlig i filmen stilles spørsmålet «kan lidenskapelig kjærlighet 

utløse guddommelig inspirasjon». På hvilken måte har dette 

sammenheng med surrealistenes kvinnesyn? 

Filmen spiller på den greske myten om de 9 musene. Hvis en 

mann lå med en av disse kvinnelige musene, ville han få en 

guddommelig inspirasjon – dette var noe som ble diskutert i 

surrealistmiljøene. 

Leonora Carrington uttaler i filmen om en av sine kunstnervenninner 

at «hun var ingens muse»…? 

Leonora Carrington blir, med rette, rasende over antydninger 

om at kvinnene i surrealistmiljøet først og fremst var de mannlige 

surrealistenes muser. Selv har hun vært kunstner siden hun 

var 18, og var sammen med Max Ernst i en tre års tid fra hun 

var 20 år, og det er klart det er bittert å fortsatt bli sett på som 

hans muse. Denne forestillingen bygger på rolletenkning og 

ikke på virkeligheten. Det betyr ikke at kjærlighet ikke kan fungere 

som en inspirasjonskilde, det gjør den for meg også. For 

eksempel fikk jeg ideen til filmen «Tørre laken» etter et samleie 

[KONTUR #2.02] 37

med mannen min. Dette virker imidlertid begge veier i et forhold, 

problemet med myten om musene er at det har blitt gjort 

kvinnelig å være objekt for en kreativ prosess. 

Opplever du at disse problemstillingene er aktuelle i dag? 

Det mener jeg de er. Ung Vakker og Begavet er ikke en historisk 

film. Problemstillingene som blir tatt opp gjelder også i dag. Et 

eksempel er diskusjonen rundt måten Fredrik Skavlan presenterer 

sine kvinnelige intervjuobjekter på. For eksempel har 

Herborg Kråkevik uttalt at det er slitsomt alltid å være «ung, vakker 

og kvinne». Fokuset blir dermed på hva man er, og ikke på 

hva man gjør. På den måten klarer man aldri helt å glemme at 

man er kvinne; «den andre» for å bruke Beauvoirs ord. 

Kunstnere bruker på en ganske ekstrem måte seg selv, man er 

nødt til å være ærlig og selvutleverende. Alle kvinnene i surrealistmiljøet 

gjennomgikk perioder med store psykiske problemer, 

dette er ikke uvanlig når man gir så mye av seg selv. Ellers 

har jeg fått mange reaksjoner på den feministiske innfallsvinkelen 

jeg nærmer meg tematikken i filmen med. Journalisten 

som skrev om filmen min for Aftenposten mente at filmen 

uttrykker en omvendt feminisme, at jeg setter disse kvinnene i 

nettopp den stereotype kjønnsbåsen de vil ut av. Det kan hende 

jeg har gjort det uten å se det, men jeg mener at det er viktig å 

bidra til at kjønnsproblematikken og det feministiske perspektivet 

ikke blir glemt. Det fremmer ikke kvinnefrigjøring om vi lar 

38 [KONTUR #2.02] 

være å fokusere på kjønn så lenge maktspråket er så mannsdominert 

som det er, og det ligger så mye kjønnsrolletenkning i 

bevisstheten, og ikke minst i underbevisstheten hos folk. Denne 

problematikken må fokuseres på og løftes fram, men det må gjøres 

med humor og selvironi. Det har jeg forsøkt å gjøre i filmen. 

I filmen representerer Vilde Von Krogh bindeleddet mellom de 

kvinnelige surrealistene og nåtiden. Hennes kunst vekker noe 

av den samme avskyen som surrealistene opplevde, og kritikerne 

er merkelige tause. Samtidig med kinolanseringen, hadde 

Vilde en installasjon Svart Galle, om melankoli i Stenersen samlingene. 

Det ble ikke kommentert i en avis! Det var kontroversielt 

å velge Vilde som samtidskunstneren – jeg mistet ganske 

mye pengestøtte på det. Men for meg har samarbeidet med 

Vilde vært utrolig lærerikt. Jeg kjenner ingen kunstnere som er 

så skrikende ærlig! Hun tar ut våre dypeste følelser og slenger de 

rett tilbake i fleisen på oss samtidig som hun insisterer på sin 

egen kvinnelighet. Jeg har hørt kritikere beklage seg over at verkene 

hennes er så direkte, ikke subtile nok. Men hvorfor møte 

verkene hennes med taushet? Taushet er for så vidt også et 

maktspråk som kvinner ofte opplever. Å skape film gir makt til 

å definere, men jeg spør meg stadig: Hvor tydelig kan man være 

uten at det går over til å bli latterlig? Latterliggjøring er en herskerteknikk 

mange kvinner kan bli møtt med. Samtidig er selvironi 

og humor et viktig element for meg.

Z 

Mellom monopolene og massene 

– om kommersielle aktører og sivil ytringsfrihet 

h 

Vi har en forestilling om nord-amerikanske media som rendyrket konformitet, ensrettethet og kommersialisme. 

Og dette er sant; det er få steder kulturindustrien er så monopolisert som i usa. Men visste 

du at for hver krone kabel-selskapene tjener må de betale en skjerv til små, lokale tv-stasjoner som 

er ment å sikre reell ytringsfrihet. I teorien skal alle innbyggere på Manhattan kunne få vist sine egenproduserte 

videoer på en av fire «Public Access»-kanaler som er disponert av en lokal tv-stasjon. Og 

radikale mediekritiske initiativer finnes det mange av, under kommersialismens glansede overflate. 

av berit n. bua 

[KONTUR #2.02] 39

Massemedia og mangel på mangfoldighet 

I Norge er nrk satt til å ivareta behovet for informasjon og 

underholdning via lokal – og nasjonalkringkasting. De er dessuten 

ment å skulle representere alle aspekter av ‹det norske 

folk›. Videre tilbys befolkningen massemedierte nyheter via de 

større avisene og via mesteparten av tv-kanalene, et nyhetstilbud 

som er privatisert under større mediekonserner. Makter 

disse medieaktørene å gjenspeile meningsutvekslingen i samfunnet, 

eller bidrar den snarere til en forenkling og en homogenisering 

av samfunnet? Det er grunn til å tro at informasjons 

– og underholdningstilbudet er basert på forestillingen om at 

befolkningen preges av en stor grad av likhet. Gullestad er en 

av flere forskere som påpeker at ‹likhet› er et styrende begrep 

for offentlige debatter i Norge. i Dersom det er slik at opinionen 

tviholder på at det finnes noe spesifikt og samlende «norsk», lar 

vi et uutalt krav om likhet råde i mediene. Myter om norsk 

homogenitet har trolig følger for hvor mye av samhandlingen 

som bæres oppe gjennom koder man helst bør være inneforstått 

med, ifølge Gullestad. Det vil si at de som ikke deler kodene 

for denne samhandlingen, automatisk ekskluderes fra de som 

påberoper seg å være mest like. Slik opprettholdes tanken om 

likhet som noe viktigere enn tanken om likeverd i befolkningen. 

Som Gullestad uttrykker det: Likhet til bestemte andre kan brukes 

som en måte å skape seg selv på. Til forskjell fra en tanke 

om likhet som «sameness», er prinsippet om likhet som likeverd 

(«equality») kanskje et mer fremtredende ideal i usa. 

40 [KONTUR #2.02] 

9 

Dersom alle i utgangspunktet er likeverdige, vil det skapes større 

rom for individualitet. Gjennom etablering av forskjellig individualitet 

får partene bekreftet sitt unike menneskeverd, og dermed, 

ideelt sett, muligheter for likeverdige måter å være ulike 

på. Vi kunne brukt mediene til å snakke om hvordan vi tenker 

rundt likheter og ulikheter, men samtidig bør vi kanskje spørre 

om ikke offentligheten snarere bærer preg av en stilletiende 

overenskomst – om kun å inkludere de som er like oss selv, og 

dermed lukke ute de som oppleves som ulike? Dersom vi godtar 

at vi tilsynelatende er like (sameness) og ekskluderer det som 

er ulikt, annerledes og problematiserende, bidrar vi til en offentlig 

konformitet. Tanken om at massemedier bidrar til en konform 

offentlighet er ikke fremmed i usa (kanskje blant annet 

fordi de har et uttalt ideal om det motsatte, nemlig retten til å 

være ulik). Vestens fremste eksponent for konforme medier har 

samtidig noen av de mest rutinerte mediekritikerne. 

Medieprofessor ved New York University, H. Schiller, kritiserer 

gjennom sine økonomisk-politiske analyser de store mediekorporasjonene. 

Han taler varmt for ikke-kommersielle mediefora 

fordi disse er bedre midler til å få bukt med konforme, unyanserte 

representasjoner i mediene. Hans påstand er at unyanserte 

mediebilder styres av et konformt profittjag av de som har 

kjøpekraft, og av eksklusivitet – mediene taler i for stor grad på 

vegne av ett segment av befolkningen. Når agendaen styres av et 

antall hvite, rike menn motvirker vi ønsket om mangfold i massemediene, 

ifølge Schiller.

tv som demokratiets talerør? 

Spørsmålet om hvorvidt representasjon av flere grupper i mediene 

danner et bedre grunnlag for demokratisk ytringsfrihet ii , er 

avhengig av hvilket formål mediene er ment å ha. nrks modell 

kan sies å representere et demokratisk medium. I usa, som 

motsats til et kommersielt basert tilbud, utviklet man også ikkekommersielle, 

offentlige kanaler. iii I tillegg utviklet man et lite 

medietilbud som direkte involverer brukere til å presentere seg 

selv. Under de offentlige kanalene ble «Public Access» tv organisert 

i flere nærmiljøer. På Manhattan blir fire av alle kabel-tv 

kanalene som er tilgjengelig, disponert av en lokal tv-stasjon. 

Alle beboere på Manhattan kan i teorien produsere sine egne 

videoer og få vist dem på en av disse kanalene. Tilbudet skal 

sikre at talefrihet er en rettighet alle har tilgang til, uavhengig av 

etnisk opprinnelse, utdannelse, språk, farge, religion, kjønn 

eller inntektsnivå. «Alliance for Community Media» (acm) i 

Washington d.c er en interesseorganisasjon for landets Accesssentre. 

John Forbes, formann i acm, forteller at mange byer i 

usa ikke har utviklet Public Access-tilbud til innbyggerne, ofte 

fordi ingen har hevdet krav på rettighetene til slik adgang og 

deltakelse. Mange innbyggere vet heller ikke om at de kan kreve 

dette tilbudet. Der Public Access er i drift, blir stasjonene betegnet 

som små, sære nisjer som fungerer som minoritetenes talerør. 

Mye av Public Access tv-produksjonen etterlikner også 

massemedienes programformer. Slik preges mange av programmene 

på disse kanalene av kommersielle aktørers defini- 

W 

sjon av hva som er ‹gode› programmer. Samtidig fungerer de 

som talefrihetens alibi. Public Access tv skaper allikevel noen 

alternativer til det bestående programtilbudet i massemedia. 

Selv om ‹massene› har tilgang til medieproduksjon, følger det 

altså ikke nødvendigvis at skillet mellom representasjon og presentasjon 

blir iøynefallende. 

Deltakelse versus konsum 

I Norge hevder medieforskere iv at massekommunikasjons-prosessen 

forstørrer visse aspekter av virkeligheten på bekostning 

av andre, og at mediene har en suveren evne til å fortelle oss om 

ting slik de er. Mediene selger seg som formidlere av en de facto 

virkelighet, de er massenes talerør, dynamiske referenter for 

omverdenen, og de kontrollerer den offentlige agendaen. 

Mediene tar rollen som maktas vaktbikkjer, og forteller oss hva 

som er viktig. Gjennom massemediene får også budskapene et 

formalisert og institusjonalisert preg. Slik de fem tv-kanalene 

jeg har tilgjengelig sendte dyreprogrammer som en form for 

sympatierklæring etter den 11. september, tilbyr massemediene 

et sett av felles referansepunkter som gir kontinuitet og bekrefter 

tilhørighet til en del av verdens befolkning. Kanskje på 

bekostning av at informasjonen ble problematisert og nyansert 

fra flere perspektiver? I dagene som fulgte stod dominante 

medieleverandører for budskap som forvandlet nyheter til et 

informasjonsvakuum, med påfølgende fravær av uavhengig 

informasjon, kompleksitet og nyansering av problemstilling- 

[KONTUR #2.02] 41

ene. Midlene som brukes til å produsere dagens populærkultur 

i usa er mer enn noen gang konsentrert på hendene til et mindre 

antall korporative enheter. Mye av den informasjonen man 

mottar om verden eies av et overraskende lite antall korporative 

interesser, eksempelvis Time Warner aol, Disney, General 

Electric (nbc) og Viacom. Mellom seg dominerer de musikkindustrien, 

software, bok, avis og magasinutgivelser, videosalg 

og utleie, film og tv-produksjon. I praksis betyr dette at gigantene 

i kulturindustrien i høy grad monopoliserer det grunnlaget 

man har til å forme ideer og meninger om samfunnet og 

verden på. John Walden, aktiv som uavhengig videoprodusent i 

New York, forteller at amerikanere opplever kulturen som er 

produsert av medieindustrien først og fremst gjennom konsum, 

ikke deltakelse. Walden hevder videre at denne opplevelsen av 

kun å være konsument skaper i folk en følelse av maktesløshet 

og manglende tro på egen evne til å påvirke eller forandre de 

sosiale forholdene man lever under. Man blir ikke oppmuntret 

av massemediene til å delta i verden rundt, til å se seg selv som 

en del av nyhetene eller som aktivt involverte i historien. Etter 

angrepet 11. september ble konsumsamfunnet særlig tydelig da 

folk ble oppfordret til å støtte landet gjennom å konsumere mer 

heller enn å delta på andre, mer direkte måter. 

Rettigheter til offentlige rom 

På generelt grunnlag kan man si at massemedier er sentraliserte 

maktkilder, men å vite eksakt hvor mye innflytelse medie 

42 [KONTUR #2.02] 

6 

- og teknologikorporasjoner til enhver tid har, er problematisk. 

På grunn av sin lave oppslutning og status sikrer Public Access 

reguleringer i liten grad demokratisk rett til fri tale via tekniske 

medier. Likevel har en idé om allmennhetens ferdselsrett via 

kabel-tv fått noe gjennomslag, en idé som er basert på alles rett 

til adgang til det som er felles. 

Slik lovgivningen fungerer rundt det offentlige tv-tilbudet i 

usa i dag, betaler alle kabelabonnenter én dollar i året (inkludert 

i avgiften) som går direkte til driften av de lokale Public 

Access-stasjonene. Videre må kabelselskapene betale en liten 

prosent av sine inntekter til Public Access-stasjonene, nettopp 

fordi de regelrett graver i offentlige rom; det offentlige veinettet, 

for å legge ned nye kabler eller skifte ut de gamle. Dermed tar de 

rom fra offentligheten. Kompensasjon for tapet av offentlighet 

er tenkt tilbakeført til ‹massene› via Public Access-stasjonene. 

I New York distribueres en stor del av kringkastingen gjennom 

analoge kabelsignaler. På slutten av 1980-tallet var ca. 40 vanlige 

kabelstasjoner og 10 betalingskanaler i drift, og 8500 kabelsystemer 

ga tv-tilgang til mer enn 50 millioner abonnenter. 

Transnasjonalt øker den elektroniske, korporative markedskreativiteten 

ettersom nye teknikker muliggjør overføringer av fiberoptiske 

signaler gjennom kabellinjene, slik som ved bruk av 

telefonen. Private kabelselskaper leier fiberlinjer fra telefonkompaniene 

for å overføre sine signaler. Tilgang til komprimert 

digital video er i vekst og telekommunikasjonsindustrien går 

gjennom raske forandringer. De tar seg fram nasjonalt så vel

som transnasjonalt, i kampen om å være 

først ute med digitalt leveringsutstyr. I 

New York åpner man nå opp for bruk av 

mer enn 900 tv-kanaler. Public Access, 

som er den sivile offentlighetens ferdselsrett 

i praksis, er ikke sikret i fremtiden. 

Om det blir flere kanaler enn de fire 

som allerede finnes, gjenstår å se. 

Inklusive og eksklusive soner – Public 

Access som symbolverdi 

Public Access tv blir tilbudt via kabel, 

ikke kringkastet tv. Men som kablene tar 

plass i bakken, kan offentlige rettigheter 

også defineres i luftrommene. 

I New York by har man en spesiell 

sone-lovgivning som blant annet er skapt 

for å regulere høyden på skyskrapere. 

Ønsker man å bygge over en viss etasjehøyde, 

forsyner man seg av rom som er 

felles. Byggesøknaden må derfor inneholde 

en planlagt kompensasjon dersom 

private aktører skal benytte seg av det 

offentlige rommet. Lufta der er altså formalisert 

ved lov til å være i alles eie, også 

pengeøkonomisk, ikke bare slik vi kjen- 

- 

ner reglen vi sang som barn når vi ville 

terge noen, men unngå skjenn: Å vifte 

med hendene rundt hodet på en person 

var noe man fritt kunne gjøre, for barnereglen 

fortalte at lufta var for alle – den 

kunne ikke eies. 

Luftrommet rundt Manhattan regnes 

som en allmenn ressurs som forvaltningen 

tar ansvar for. Bygger man i høyden, 

kan man bli pålagt å stille sitt eget 

private gateplan ut til offentlig bruk. 

Vandrer man på gatene utenfor høye skyskrapere 

i byen, ser man derfor ofte en 

fontene, et tre og en benk eller stol 

sementert ned i steinhellene. Man har 

laget et lite offentlig rom som alle har 

adgang til, selv om Rockefeller strengt 

tatt eier grunnflaten. Setet er ikke særlig 

komfortabelt, og en sikkerhetsvakt hilser, 

passer på, muligens slik at det private 

rommet ikke blir alt for offentlig tilgjengelig. 

Men rommet er kompensert 

for og tilbakeført til lokalsamfunnet. 

På samme måte som private profittbaserte 

aktører blir regulert for å begrense 

dominansen i byrom til fordel for all- 

mennhetens ferdselsrett, forsøker man å 

legge krav på kommunikasjonsindustrien. 

Kritikken mot massemediene i usa, 

slik eksempelvis Schiller, Deep Dish v , 

Free Speech med flere fører den, er utformet 

på grunnlag av at mediene er blitt 

kapitalismens tannhjul – de dominerer 

de rommene som skulle ha vært i offentlighetens 

eie. 

Det vanlige argumentet om at kapitalisme 

gir valgfrihet og mulighet til å velge 

selv, kan godt pareres med at kommersielle 

medier hovedsakelig selger seg på 

eksklusivitet, heller enn at de ivaretar 

informasjonspliktene de kunne hatt 

ovenfor borgerne. Massemediene er stort 

sett eksklusive i forhold til hva slags 

informasjon som formidles, og til hvem. 

Men de er også eksklusive i forhold til tilgangen 

til de tekniske verktøyene. 

Schiller var en av dem som anla bredere 

perspektiver på hvordan samfunn preges 

av «information inequity»; vi har en situasjon 

der verden er preget av ujevn fordeling 

av og tilgang til kunnskap. De som 

har penger har lettest adgang til infor- 

[KONTUR #2.02] 43

masjon, mens litt under 9/10 av verdens befolkning ikke 

engang har mulighet til å ta en telefon. 

Dersom vi demokratiserer kommunikasjon ved å skape deltakende 

rom, kan disse modelleres etter ideen om offentlige 

parker. Den bærende internett-metaforen i usa om 

«Information Superhighway» består av et bilde av biler på en 

vei der alt går ekstra raskt, eller som reklamen uttrykker det: «in 

the speed of light». Bildet reflekterer dermed at Information 

Superhighway er forbeholdt de som har råd til bil og førerkort. 

Selv om disse metaforene fremstår som noe litt svulstige, dannes 

metaforer på kommersielle og ikke-kommersielle steder ut 

fra ønsket om å være med på å definere hva slags mediesamfunn 

vi vil ha i fremtiden: skal eksklusiv adgangsrett styre tilbudet, 

eller skal inkluderende og likeverdig tilgang på informasjon 

være et mål? 

Fra konsum til produksjon av egne medier 

Kritikken av konforme medietilbud handler om mangel på kildehenvisninger, 

og mangel på nyansert informasjon og forflatning 

av budskapet gjennom begrensende perspektiver. 

Dessuten mangler vi politisk vilje til å tilrettelegge for mangfoldige 

nyheter. Kravet om profitt fra dominante medieprodusenter 

undergraver behovet for diversitet i informasjonen, så 

vel som i tilgangen til den. 

Via uavhengige og frivillige mediegrupper og enkeltstående 

personer i nettverk produseres det informasjon som er klart 

44 [KONTUR #2.02] 

8 

atskilt fra hensyn til profitt, noe IndyMedia-gruppene er gode 

eksempler på. 

Disse ukommersielle mediene fjerner også mange av de statusene 

som følger i kjølevannet av kommersielle medietilbud. 

Man slipper å snakke på vegne av andre, man slipper å ytre seg 

med det formålet å tjene penger. Man slipper i større grad kategoriseringer 

der ‹noen› er bedre enn ‹de andre›. Gruppene har 

ofte flate organisasjonsstrukturer, og de vektlegger inklusivitet. 

Forskjellige saksvinklinger tar i stor grad form ut fra enkeltindividers 

egne ståsteder. 

Noen uavhengige produsenter, som John Walden, jobbet i 

en produksjonsgruppe som kritiserte medienes salgsprofil via 

tv. Denne gruppen kaller seg «Paper Tiger», og er en gruppe 

som har drevet uavhengig medieproduksjon i 22 år. Disse produsentene 

samarbeider også med offentlige skoler for å lære 

skolebarn å ‹lese› mediene. 

Med håndholdte videokameraer og enkle redigeringssystemer 

produserer barna sine egne programmer. De tar opp temaer 

som ‹rasisme i skolegården›. På denne måten får elevene selv 

stille spørsmål rundt hva de tenker at rasisme er, de forteller om 

egne opplevelser knyttet til temaet, de må utforme programmet, 

lage effektene selv, og klippe alt sammen til en helhet. 

Programmene diskuteres, og slik må de stå til rette for tematikken 

og være ansvarlige i forhold til vinklingene de har valgt. 

Elevene utvider forståelsen av hvordan kommersielt tv er laget, 

og får kunnskap til å ‹lese› produksjonsprosessen bak det de

konsumerer. Istedenfor kun å kopiere kommersielt tv, får elevene 

muligheten til å være aktivt engasjert i representasjonen 

av sine egne historier på egne vis. Ved å mestre produksjonen 

fra a til å, avhendes massemedienes dominante forvaltning av 

informasjon omkring temaet ved at elevene former en annerledes 

vinkling på problematikken. 

Uavhengige medieproduksjoner bærer seg i kraft av at de 

ikke snakker på vegne av andre enn seg selv. Det kan tenkes at 

økt uavhengig produksjon skaper mindre homogene versjoner 

av ‹bestemte andre› man selv kunne tenke seg å være lik. Når 

konsumentene får tilbudt flere tv-kanaler, kan vi ønske oss at 

mediebildene også øker i grader av kompleksitet. Ved å unngå 

å reprodusere de samme statusene som massemedia forvalter, 

kan allmenn adgang til medieproduksjon danne noen alternativer 

både i forhold til annerledes mediestrukturer og mangfoldige 

mediepraksiser. Og kanskje disse versjonene av medietilgang 

og medieproduksjon kan stå bedre stilt i forhold til fns 

definisjon av en demokratisk ytringsfrihet. 

Q 

i Se Lien, Lidén og Vike (red.) 2001 for forskning omkring den norske likhetstankegangen. 

Se også Gullestads artikkel «Om likhet og forskjell i det sivile samfunn» på nettsiden 

Viten.com Tema: Norge: 2001. 

ii I fns menneskerettighetsartikkel nummer 19 står det: «Enhver har rett til menings- og 

ytringsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å hevde meninger uten innblanding og til å 

søke, motta og meddele opplysninger og ideer gjennom ethvert meddelelsesmiddel og 

uten hensyn til landegrenser.» Verdenserklæringen om menneskerettighetene er oversatt 

til norsk av ansatte i Utenriksdepartementet på 

iii 

http://www.unhchr.ch/udhr/lang/nrr.htm. 

I 1952 hadde «The Federal Communications Committee» (fcc) ferdig en plan som gav 

rom for 2053 stasjoner i 1291 lokalsamfunn (medregnet alt av usas territorium). Av disse 

ble kanal-tildelingen i 242 lokalsamfunn satt til side for ikke-kommersielt bruk. Sent på 

1980-tallet var 1360 tv stasjoner, inkludert 305 offentlige kanaler, virksomme i usa. Mer 

enn 98 prosent av alle hushold har tv (fordelingen er på ca. 1,3 person pr. mottaker. 

Storbrittannia drev det kraftigste overføringssystemet i verden på den tiden, og hadde til 

sammenlikning gjennomsnittlig 3 personer pr. mottaker). 

iv se for eksempel nou 1992:14, Stortingsmelding nr.32. 

v Blant andre har DeeDee Halleck i Deep Dish Network jobbet over flere år for å få til flere 

former for distribusjon av ikke-kommersielle programmer, blant annet via satellitt. Etter 

fcc’s omreguleringer av kommersielle satellittrettigheter i januar 2000 fikk eksempelvis 

Free Speech tv, en ikke-kommersiell organisasjon, tildelt èn satellittskanal gjennom Deep 

Dish-nettverket. De formidler diverse uavhengige programprofiler, og når idag 3,5 millioner 

hjem i Nord-Amerika kontinuerlig. Se Rachel Rinaldo’s artikkel «Pixel Visions: The 

Resurgence of Video Activism», publisert den 9.7.01 på http:www.lipmagazine.org/articles/featrinaldo_115_p.htm 

[KONTUR #2.02] 45

JIHADVS. 

MCWORLD 

Eller: Kan Harry Potter reddes fra Coca-Cola? 

Harry Potter-bøkene kunne ha startet en spennende og global kulturdebatt: På den ene siden de kristenfundamentalistiske 

humørdreperne som mener at den skotske alenemora J.K. Rowling legitimerer heksekunst, 

rehabiliterer middelalderen og oppmuntrer til hedenske brorskap. Argumentet signaliseres av 

pastoren i den amerikanske Midtvesten som organiserer bokbål mot Potter-bøkene. På den andre siden 

de postmoderne kritikerne som framhever at Galtvort og fortellingene om Harry setter oss på sivilisasjonens 

pinebenk: de påminner oss at vestens historie ikke handler om at de Gode, Kristne eller 

Fornuftige alltid seirer, og at The Bad Guys på ett tidspunkt kan oppfattes som The Good Guys og 

omvendt …. Dessverre fikk vi ikke den debatten. I stedet fikk vi 11.september, «krigen mot terrorismen» 

og jihad-debatt. Og vi fikk Warner Brothers’ Potter-film der Coca-Cola – uten debatt – hadde 

eneretten til å markedsføre filmen. 

46 [KONTUR #2.02] 

av einar braathen

$150 millioner betalte Coca-Cola for Harry Potter. i Benjamin 

Barber forteller en liknende historie i boka si, Jihad vs. McWorld 

How globalism and tribalism are reshaping the world. Det 

ærverdige Rutgers University, der Barber er professor ved Walt 

Whitman’s Center for the Culture and Politics of Democracy, 

har for $10 millioner solgt Coca-Cola eneretten til å selge leskedrikk 

på campusen. Dessuten retten til å bruke skolens navn 

i reklamen for Coke. Han forklarer: «Seinkapitalismen handler 

ikke lenger om produkter og konkurranse. Image er alt». Coca- 

Cola har målbevisst smidd lenker til De olympiske leker, til 

talentbyrået Creative Artists Agency, til kjente universiteter. 

Coke gjennomvæter den amerikanske kulturen slik den verden 

over blir definert – musikk, film, moter, fastfood, evig ungdom. 

Med andre ord: «Coca-Cola has discovered McWorld». (Barber, 

s.61-62). Barber har inspirert seinere globaliseringskritikere 

som Naomi Klein. 

McWorld 

Det særegne ved Barbers bok er den teoretiske og ideologiske 

kritikken av det han kaller den postmoderne politiske økonomien: 

Det vesentlige er de oppspeedete fusjonene mellom 

gigantene innen telekommunikasjons-, data- og underholdningsindustri. 

Kabelselskapet Viacom (eier: Sumner Redstone) skjøt opp 

satelitter med mtv, en nonstop reklamekanal for plateindustrien, 

og kjøpte opp Hollywoodselskapet Paramount. 

Sony overtok cbs og Columbia Pictures. 

Time Inc. kjøpte opp Warner Communications, som samlet 

ble kjøpt opp av teleselskapet us West. Time Warner blir sin tur 

fusjonert med America On Line. 

Etc etc etc etc. 

Disse prosessene har gjort «the infotainment telector» til den 

dynamiske kjernen i den nye globalkapitalismen. Resultatet er 

tjenesteproduksjon integrert i industriproduksjon, software 

integrert i hardware , og behovsmanipulering og reklame – 

image – viktigere enn hva selv den gamle Frankfurterskolen fantaserte 

om. Verden blir mer forent rundt konsumpsjon av 

samme informasjons- , underholdnings- og imageprodukter. 

Det som taper i denne globaliserte monopoliseringsprosessen 

er: Friheten, kulturen og demokratiet. La oss se dette i 

Barbers kulturelle perspektiv: McWorld bryter ned det som kan 

være igjen av en kritisk og ikke-kommersiell offentlighet. 

Selvstendige og oftest nasjonalt forankrede sivilsamfunn oppløses. 

Tankens, åndslivets og kulturlivets autonomi – som har 

vært bærende idealer siden reformasjonen og opplysningstida – 

invaderes. Jamfør Coca-Colas drukning av Harry Potter. 

Forestillingene om at visse estetiske eller etiske hensyn (eller 

fellesinteresser og offentlige ordninger), skulle være hevet over 

økonomiske nyttebetraktninger drepes. 

Men blir det ikke skapt kvalitativt nye kulturer i denne 

omformings- og sammensmeltingsprosessen? Jo, dette er 

Barbers neste hovedpoeng: McWorlds viktigste produkt er 

Jihad. Og Jihad er tilsynelatende McWorlds rakeste motsetning. 

[KONTUR #2.02] 47

Jihad 

Mens McWorld representerer globalisme, er Jihad dens motreaksjon 

i form av tribalisme – den sterke identifikasjonen med 

‹egen› kultur, med direkte referanse og i opposisjon til den globale 

amerikanske kommersielle kultur. Barbers definisjon av 

Jihad er svært vid og allmenn, slik at den kan brukes som en 

universell kategori: «…en dogmatisk og voldelig partikularisme 

av en art som er kjent for kristne like mye som for muslimer, 

for tyskere og hinduer like mye som for arabere» (s.9). Seinere 

bruker han Jihad synonymt med ‹cultural parochialism›(s.156), 

altså den trangsynthet som reflekterer et spesielt kirkesogn 

(parochial), og enda videre som ‹reaksjoner på modernitet› 

(s.168). Jeg kommer tilbake til denne elastiske begrepsbruken.. 

For Barber er Jihad altså ikke noe særegent islamsk fenomen, og 

tribalisme ikke noe som kun kjennetegner ‹primitive stammesamfunn›. 

Snarere tvert imot: Jihad og tribalismen springer ut 

av moderne (eller moderniserte) samfunn. På tidspunktet han 

leverte boka – i 1995 – var han mest opptatt av kristenfundamentalistene, 

‹The Moral Majority› samt diverse nynazistiske, 

rasistiske og nasjonalistiske nettverk i usa. Hans behandling 

av islams rolle under globaliseringen er til sammenlikning 

svært nyansert. Fire former for ‹Jihad› blir behandlet i hvert sitt 

kapittel: 

Jihad innenfor McWorld. I tillegg til de nevnte grupper i 

usa, trekker han fram provinsielle og regionalistiske bevegelser 

i Europa med tidvis voldelige separatistiske uttrykk; 

Oksitania i Frankrike, Katalunya i Spania, tysktalende Sveits, 

48 [KONTUR #2.02] 

‹ossiene› i tidligere ddr. Han nevner ikke Norge, men Nei til 

eu bevegelsen ville sannsynligvis kommet inn under denne 

‹Jihad›-kategorien til Barber. 

Statsnasjonalisme i Øst-Asia. Japan, Kina, Korea (sør og 

nord) har alle stater med til dels nasjonalistiske tradisjoner 

og/eller anti-vestlige og anti-demokratiske dogmatiske drag. 

Etno-nasjonalisme i ‹overgangsdemokratiene› (de postsovjetiske 

samfunn). Slavofile og/eller rasistiske trekk kjennetegner 

mange av partiene som har seiret i valgene og fått regjeringsinnflytelse. 

Det essensielle Jihad: Islam og fundamentalismen. Stat og 

religion er mer sammenfiltret, og sekularisme har mindre rom 

under islam – sammenliknet med regioner dominert av andre 

verdensreligioner i dag. Likevel finnes liberale eller opplysningsfilosofiske 

tendenser opp mot tradisjoner som tror at voldelige 

opprør mot herskeren kan skape et bedre (islamsk) samfunn. 

Islamske fundamentalister bygger på sistnevnte tradisjoner, 

noe som gjør at de ofte gjør oppstand mot tyrannier. Men 

det er ikke eksempler på at de har skapt demokratier (s.206-7). 

Likevel, det er denne militante konservative tradisjonalismen 

snarere enn trangen til Hellig Krig som kjennetegner islamsk 

fundamentalisme, slik Barber ser det. 

Manglende tråder 

Barbers bok er medrivende og uhyre velpoengtert, nærmest profetisk. 

Hans budskap om at globalkapitalismen skaper sine 

egne motkrefter og mulige undergang er inspirert av Marx sine

analyser av den globalt ekspanderende kapitalisme 150 år tidligere. 

Barber fortsetter Marx sin dialektiske metode, og han lar 

endringer innenfor politisk økonomi og kultur ses i sammenheng, 

og som resultat av menneskeskapte historiske prosesser. 

Men på ett avgjørende område bryter han forbindelsen til Marx: 

Der Marx så klassekamp, ser Barber kun jihad. Og der Barber 

kun ser kapitalister i den globale økonomien, så Marx også de 

direkte produsentene – arbeiderne. Gjør ikke denne mangelen 

på klasseperspektiv at Barber ikke bare overser veverne – men 

også de trådene som utgjør historiens vev? 

Ved nærmere ettertanke kan Barbers elastiske jihad-begrep 

brukes om enhver sosial bevegelse, eller enhver klassebevegelse 

i moderne tid. Som flere norske historikere har påvist (Bull, 

1985)ii, oppstod arbeiderbevegelsen i Norge (som mange andre 

steder i Europa) som en puritansk bevegelse basert på kristeninspirerte 

lokale brorskap mellom yrkesbrødre. De var en protest 

mot den inhumane formen for industrialisme. Først etter 

mange tiår klarte arbeiderbevegelsen å ‹vokse seg› fra sine ludittiske 

(maskinknusende), anarkistiske eller lokalprovinsielle tendenser 

(jamfør revolusjonene i 1848 og Thrane-ria i Norge 

1850). Etter mye opplysnings- og organiseringsarbeid endte 

Norge opp med en svært disiplinert, modernitetsvennlig, storsamfunnsorientert 

og internasjonalistisk bevegelse – sosialdemokratiet. 

Barber forsvarer idealene fra de franske revolusjonsidealene 

om frihet, likhet og brorskap mot sin tids kapitalisme. Det 

samme gjorde 1800-tallets sosialistiske og kommunistiske agi- 

tatorer. For dem var poenget, som for Barber, å unngå at eksisterende 

brorskap – med vektlegging av tilhørighet, lojalitet og 

solidaritet – ble buret inne i et spesielt territorium eller i en tribalistisk 

eller nasjonalistisk struktur. De grensesprengende og 

globale frihets-, likhets- og brorskapsvisjonene ble uttrykt i sangen 

og bevegelsen som de kalte Internasjonalen. 

Dessverre reproduserer amerikaneren Barber den amerikanske 

liberale middelklassemyten om at kulturstrid ikke har 

noe med klassestrid å gjøre. Men som enhver europeer vet er 

det viktige kulturstrider ikke bare mellom klassene, men også 

innenfor dem – slik som mellom de dannede liberalere og rabiate 

liberalister, der profesjonene og særlig økonomene spiller 

en viktig rolle for hvem som vinner striden (se for eksempel 

Stuart Hall, 1988, om Thatcherismen). Det er også viktige kulturelle 

og ideologiske strider innenfor de dominerte klassene – 

strider mellom sosialliberalisme og sosialisme, eller sosialdemokratisme 

og kommunisme. Politiske massepartier har her 

spilt en viktig rolle. De fleste som har lest historie i Europa vet 

at ‹nazismen› ikke hadde spesielt stor støtte i arbeiderklassen, 

og at dens inntrengningsforsøk ble møtt med sterk motstand i 

alle land. Slik sett er enhver -isme, også i arabiske og/eller 

islamske land, underkastet en kombinasjon av kultur- og klassekamp. 

Enhver politisk eller kulturelt bekymret intellektuells største 

fiende er hans egen elitisme. Han må konstant påminnes at 

hans kjære idealer – for eksempel ‘liberté, egalité, fraternité, 

eller sivilsamfunn, allmennnytte, økologisk likevekt – i den 

[KONTUR #2.02] 49

moderne verden må ha en stabil sosial basis, en folkelig klasseforankring, 

for å kunne gjøre seg gjeldende. 

Gramsci 

Den italienske marxisten Antonio Gramsci (1891-1937) er inspirasjonskilden 

til mine foregående konklusjoner. Gramsci brakte 

den kollektive erfaringen, kulturen, historisiteten inn i den 

marxistiske venstrefløyen, i opposisjon mot abstrakt dogmatikk. 

(Se Braathen, 2002).iii Han tilbrakte de siste 11 årene av sitt liv 

i fengsel. Her reflekterte han over sin tids globaliseringsbevegelser: 

‹Amerikanismen› og ‹bolsjevismen›. Seierherren fra den 

første verdenskrigen, usa, spredte sine finanser og tekniskindustrielle 

oppfinnelser til hele verden. Seierherren fra den 

russiske borgerkrigen, det russiske Kommunistpartiet, spredte 

sine ideer og søsterpartier til alle kontinenter. Mellom disse 

satt Gramsci fanget av sin tids ‹Jihad›: Fascismen, en voldelig 

reaksjon mot modernismen representert ved amerikanisme og 

bolsjevisme. Mussolinis regime inkorporerte all de fire typene 

Barber beskriver; provinsialisme (opprør mot storbyene), etnonasjonalisme, 

statsnasjonalisme, og fundamentalisme (forstått 

som sammenblandingen av politikk og religion, stat og pavemakt). 

I sine berømte fengselsnotater –Quaderni del Cacere, 

som ble redigert og utgitt lenge etter hans død iv – reflekterer han 

over hvorfor den borgerlige demokratiske revolusjonen tapte i 

Italia, akkurat som den sosialistiske revolusjonen seinere. 

Hvordan kan ekte humanisme – frihet, likhet og brorskap – 

igjen komme på offensiven? 

50 [KONTUR #2.02] 

I notatet Amerikanisme og fordisme v gir han materiale til et 

svar. Fordismen var det nye industrielle paradigmet – sentralisert 

masseproduksjon knyttet til relativt uniform massekonsumpsjon, 

symbolisert av T-Forden. Gramsci ønsker denne velkommen, 

men har to advarsler: For det første de menneskelige 

kostnader ved en slik produksjonsform, representert ved taylorismen 

vi og det han kaller ‹mekaniseringen av menneskekroppen›. 

Han diskuterer dette bl.a. i forhold til arbeidernes seksualitet. 

For det andre kritiserer han økonomisk og teknologisk 

determinisme, som et kulturelt fenomen der folk tror at økonomien 

og teknologien bare kan ha én form, nemlig den importerte, 

motens. Denne ideologien i sin samtid kaller han ‹amerikanisme›. 

Gramsci mener den har sin base blant storbyens 

kaféintellektuelle og Rotary klubbene. 

Gramsci konkluderer at amerikanismens og fordismens 

virkninger var uviss – på den ene siden ville de svekke de gamle 

klasser, og skape nye sosiale sjikt. På den andre siden ville de 

nye sjiktene framskaffe egne intellektuelle, gi eget meningsinnhold 

til de sosiale og økonomiske strukturene, og utvikle 

egne politiske prosjekter. (Med andre ord, utvikle seg som ‹klasser 

for seg›.) De ville med stor sannsynlighet tilbakevise amerikanismen 

– uten å bli ‹anti-amerikanister›! – og omforme fordismen. 

Men dette var avhengig av en kamp som sto åpen – en 

kamp om det kulturelle hegemoniet blant de nye sjiktene og i 

det nye samfunnet. I hegemonikampen spiller de intellektuelle 

en avgjørende rolle – men bare i den grad de spiller på lag 

med dypere sosiale krefter, som ‹organiske intellektuelle›. I

denne kampen må kritikken av samfunnsutviklingen – ‹intellektets 

pessimisme› – ikke bli overskyggende, men forenes med 

‹hjertets optimisme›. Hvis kritisk intellekt og større sosiale fellesskap 

kombineres, skapes revolusjonær praksis og grunnlaget 

for menneskelig frigjøring. vii 

Radikale intellektuelle har et moralsk ansvar for å forme kollektive 

identiteter slik at impulser fra omverdenen (inklusive 

usa) verdsettes og brukes til å styrke og utvide lokale felleskap. 

I stedet for mindreverdighetskompleks og trangsynte selvhevdelsesstrategier, 

visjonen om alles like verd. I stedet for jihad og 

anti-amerikanisme, en global bevegelse for demokratisk sosialisme. 

Min sønn på 11 og jeg besøker nettstedet www.saveharrypotter.com 

. Vi legger inn en protest mot at Harry Potter blir drukna 

av Coca-Cola. Når vi har logga oss ut sier sønnen: «Slapp av 

pappa, jeg kommer aldri til å bli cocacoliker. Jeg holder meg til 

Sprite». Deretter drar han til noen kamerater for å lage en horror 

movie med videokameraet til en av mødrene. Kan vi av dette 

slutte at menneskene fortsatt lager sin egen historie, i samhandling 

med andre, men ikke under betingelser eller med redskap 

bestemt av oss selv? 

sluttnoter 

litteratur 

vi Taylorisme, oppkalt etter den amerikanske 

ingeniøren Fredrick Taylor, betegner en skole 

for rasjonalisering av industriarbeidet og 

kontroll av arbeideren gjennom bevegelsesog 

tidsstudier. Samlebåndet er et logisk produkt 

av taylorismen, og Henry Ford anvendte 

det i bilproduksjonen. Charlie Chaplin’s 

Modern Times er en sentral samtidig satire. 

i Se www.saveharrypotter.com 

ii Bulls historiserende og sosialkonstruktivistiske 

perspektiv på klasse er inspirert av den 

engelske historikeren E.P. Thompson, 1963. 

Thompson på sin side er klart inspirert av 

Gramsci, på linje med Perry Anderson og de 

andre som dro i gang britiske New Left 

Review. 

barber, b., 1996, 

Jihad vs. McWorld. How globalism and tribalism 

are reshaping the world. New York: Ballantine. 

braathen, e., 2002, 

Kulturelt hegemoni. Om Antonio Gramscis tenkning 

og aktualitet. www.kontur.tv/ 

bull, e., 1985, 

Arbeiderklassen blir til (1850–1900). Bind nr. 1 

i Arbeiderbevegelsens historie i Norge. Oslo: Tiden. 

vii Seinere sosiologer, først og fremst representert 

ved Pierre Bourdieu, har nærmest perfeksjonert 

analyseverktøy og teorier om kulturens 

og ulike intellektuelle gruppers rolle i 

moderne klassesamfunn. Men de har i liten 

grad maktet å koble sin «filosofiske praksis» 

til det moderne menneskes kamp for frihet, 

likhet og solidaritet slik Gramsci hadde visjoner 

om. Studier av endringer i de kulturelle 

hegemoniene, særlig der endringene går i 

favør av de dominerte eller undertrykte, er det 

knapphet på. 

iii Gramsci var født på Sardinia, studerte filosofi 

ved universitetet i Torino, ble revet med av 

de sosiale protestene ved slutten av 1.verdenskrig, 

drev tidsskriftet Ordine Nuovo for 

den nye revolusjonære rådsbevegelsen, og ble 

en av stifterne av Kommunistpartiet i Italia. 

hall, s., 1988, The hard road to renewal: 

Thatcherism and the crisis of the left, London : 

Verso. 

smith, g.n and q. hoare (eds.), 1971, 

Selections from the Prison Notebooks of Antonio 

Gramsci, London: Lawrence and Wishart. 

iv Engelsk utgave, Smith and Hoare (eds.), 

1971, Selections from the Prison Notebooks of 

Antonio Gramsci. 

v «Americanism and fordism», s. 277-318 i 

Smith and Hoare, op.cit. 

thompson, e.p., 1963, The making of the 

English working class, London : Victor Gollancz 

(London: Penguin Books, 1991). 

[KONTUR #2.02] 51

, 

Hvordan det kan gjøres 

Performancegruppen g/m salong, som består av Toril Goksøyr og Camilla Martens, har arbeidet med kollektive 

referansepunkter som tema siden de gjennomførte sitt første prosjekt i 1997, Offentlige toaletter. 

I utformingen av forestillingene involverer de aktører fra miljøer temaet omhandler, og det populærkulturelle 

språket får en markert posisjon i kommunikasjonen med inviterte samarbeidspartnere og publikum. 

Formmessig Slik plasserer g/m salong seg i selskap med andre «samfunnskommentatorer» som har lyktes å fange vår 

ideologikritikk tids kommunikative stil: Ambivalent refleksjon rundt kultur og samfunn. Et motstykke til dette finnes blant 

i dag annet i det dogmatiske 70-tallets politiske doktriner som overstyrte kritisk tenkning. 80- og særlig 90-tallet 

har brakt med seg kulturelle aktører som griper fatt i våre fortolkningsrammer og vrir og vrenger på dem. 

Adbusters’ culturejamming og Seinfelds dveling ved det trivielle er to høyst ulike eksempler på dette. 

Gjennom å skape større eller mindre brudd med våre rutinemessige forventninger, vekker de innsikt i noen 

av prosessene som omgir våre hverdagsliv. 

De siste 20 årene har imidlertid ikke gjort verden mer rettferdig enn den var 

på 70-tallet, og i denne situasjonen er det naturlig at betraktninger over 

offentligheten fører til kritiske holdninger. I fravær av de store ideologiene 

skapes nettopp en utrygghet rundt problemstillinger som er vesentlige for 

de fleste i dag. Problematiske forhold ved samfunnet avdekkes, 

samtidig som kritikken ufarliggjøres ved at det bestående 

systemet ikke blir utfordret – ingen alternativer settes fram. 

Dette fundamentale paradokset rir kultur- og ideologikritikken 

i dag, og danner utgangspunktet for dette intervjuet. 

børge lund og jan egil nordvik intervjuer G/M salong 

[KONTUR #2.02] 53

g/m salong tar i bruk populærkulturelle referanser i stor skala. 

Er dette hovedsaklig et bevisst virkemiddel for å nå ut over kunstinstitusjonen, 

eller noe som kommer naturlig som følge av deres kulturelle 

tilhørighet? 

toril goksøyr: Begge deler. Michael Jackson var stor i 

min tenåringstid på 80-tallet, og det var utrolig morsomt å ta 

dette opp igjen på Kunstnernes hus nå. Og selv om Hva må gjøres? 

ikke begynte på en ungdomsskole med Pepsi eller popmusikk, 

endte vi med å bruke estetikken som stadig er i media, for 

eksempel i hjelpeorganisasjoners videoer for innsamling av 

penger. Hvis du vil si noe om samfunnet, slik vi har valgt å gjøre, 

er det naturlig å bruke samme språk som det du vil ta opp, for å 

kunne si noe om det. Disse språkene er ofte visuelle språk. Det 

språket vi adopterer er det språket øynene ser gjennom media, et 

språk som ofte formidler en forenklet versjon av virkeligheten. 

camilla martens: I Will you be there? fløy vi rundt i 

Pepsi-trøyer og delte ut hundre Pepsi-flasker i løpet av forestillingen, 

en type produktplassering Pepsi bare kunne drømme 

om. Etter forestillingen ble det en diskusjon om vi var sponset 

eller ikke. Dette kom helt overraskende på oss, fordi vi trodde 

det ville være innlysende at dette var iscenesatt: Utgangspunktet 

var et rasistisk motivert drap på Holmlia, bestekameraten til 

Benjamin Hermansen kjente Michael Jackson og fikk ham til 

å dedisere den siste skiva si til Benjamin, og Michael Jackson 

er sponsa til langt oppetter ørene av Pepsi. Poenget er at ethvert 

politisk engasjement, enhver sak – uansett hvor idealistisk – lar 

seg fetisjere, lar seg kjøpe, lar seg sponse. Det hadde vi lyst til å 

snakke om. 

Det som gjør det spennende er jo nettopp at det er noe som 

skurrer. Vi ble tatt kraftig på senga i denne forestillingen. Det 

54 [KONTUR #2.02] 

skulle jo handle om et rasistisk drap begått av nynazister, og så 

opplevde vi under prøvene med disse 80 ungdommene at det 

var ganske heftig rasisme dem imellom. En 16 år gammel pakistansk 

gutt kalte ei jente for neger, og dermed ble det blir full 

slåsskamp. Plutselig var det fire politibiler utenfor kunstnernes 

hus, og han ble taua ut i håndjern, mens vi satt der og gremmet 

oss og tenkte på hvor naive vi var da vi gikk inn i dette prosjektet. 

Vi skulle fortelle en sort/hvitt-historie, og så smalt det som 

et helvete ungdommene imellom! Vi vet jo at rasisme ikke bare 

foregår mellom nynazister og minoritetsungdom, men vi hadde 

liksom ikke tatt det med i beregningen. 

Hvordan ble prosjektet påvirket av dette? 

camilla: Vi var redde for at hele prosjektet skulle bryte 

sammen fordi vi kom opp i en situasjon hvor Holmlia-gjengen 

ikke ville ha noe med Mortensrud-gjengen å gjøre. Da tenkte vi: 

Herregud – neste forside på Dagbladet blir «Gjengbråk på 

Kunstnernes hus». 

toril: Vi måtte ekskludere hele Mortensrud-gjengen fordi 

vi ikke kunne risikere å miste alle sammen. Prosjektet måtte 

gjennomføres. Med lengre tid til rådighet kunne vi gått mer inn 

på personene, mens vi nå måtte forholde oss til gruppen som en 

masse. 

camilla: Hvis vi hadde turt å gi publikum denne historien 

i forestillingen, tror jeg at den kunne blitt enda farligere. Da 

hadde vi virkelig klart å jobbe så dokumentarisk som vi vel 

egentlig ønsket. Vi var for redde for at vårt eget prosjekt skulle 

virke for skrøpelig. Reaksjonen fra resten av ungdommene var 

imidlertid at denne episoden viste at forestillingen var viktig å 

gjøre. Ungdommene var tett knyttet til Benjamin Hermansen,

og hadde selv et behov for å gjøre forestillingen fordi den ga 

dem en mulighet til å kanalisere noe av sinnet, frustrasjonen 

og sorgen de følte mens rettsaken mot nazistene pågikk. 

Medfører dagens utstrakte bruk av det populærkulturelle språket et 

snillere eller mer ufarlig uttrykk enn for eksempel 70-tallets klare ideologier? 

toril: Det er vanskelig å være like dogmatisk i dag som på 

70-tallet, og kanskje ikke riktig. Noe av det de gjorde var veldig 

viktig, men det som skjer i dag kan ikke være en gjentakelse. 

Det dogmatiske var kanskje 70-tallets problem – at det ikke fantes 

mange nyanser i svarene man hadde. I dag må man ha et 

mer komplekst svar. 

camilla: Selv om man tenker at 70-tallet ble for ensporet 

eller dogmatisk, betyr det ikke nødvendigvis at man ønsker seg 

den postmoderne situasjonen hvor det ene er like bra som det 

andre og hvor alt flyter. Det går an å ha to tanker i hodet samtidig, 

men likevel ta parti og ha en mening om hvilken historie 

man ønsker å fortelle. Man kan synes at Michael Jacksons 

musikk er råbra å danse til, men samtidig mene at hans profilering 

som en antirasistisk politisk bevisst figur er ganske corny. 

toril: 11. september medførte et slag for baugen for antirasismen 

i Norge. Samtidig ser man at veldedighetskonserter 

for ofrene i New York samlet inn mer penger enn de har klart 

noen gang, og her benyttes språk som hele tiden blir brukt som 

en måte å engasjere og samle folk på. Jeg tror ikke at det er ufarliggjørende 

å bruke det populærkulturelle språket i seg selv. 

camilla: Jeg tror det er en forutsetning. Spesielt hvis man 

skal snakke om usa kommer man ikke utenom Pepsi, Michael 

Jackson og noen av de andre størrelsene. Vi ville ikke bare snak- 

ke om rasisme, men om massen og helter – etablere forskjellen 

mellom gjengen og eneren i midten. 

Hvordan påvirker dette språket kommunikasjonen med publikum i 

dag? 

camilla: Da vi begynte med Hele havet stormer var vi inne 

i en fase der vi tenkte: «Skal vi aldri tjene penger? Kommer vi 

aldri til å klare å overleve på dette?» Vi lever i et samfunn hvor 

det å sko seg økonomisk er en måte å bli helt på. Et symbol på 

hele dette hysteriet er pengeshowene på tv. Vi hentet inn Ingvar 

Oldsberg, som er en slags svensk versjon av Hallvard Flatland, 

og satte publikum i en situasjon der de ble konfrontert med sin 

egen lyst på penger. Vi ønsket å skape en brodd i forestillingen 

ved at publikum møtte seg selv i døra. 

toril: Budskapet hadde slått hardere hvis vi kunne delt ut en 

million – galskapen hadde blitt større. Vi prøvde faktisk å få sponsa 

en Mercedes til å bruke som premie. I Galleri 54 var publikummet 

vårt kunstnere som ikke hadde betalt regningene sine 

det siste halve året, så de ti tusen kronene var allikevel så mye 

verdt at det ble en symbolsk handling. I mange av prosjektene har 

vi imidlertid ønsket at det ikke bare skulle være symbolsk, men 

trå over grensen for noe som bare er fiksjon, til å bli reelt. 

camilla: Det handler om å skape gjenkjennelighet hos 

publikum, identifikasjon. I Will you be there? problematiserte vi 

massen, og vi var så heldig at det kom masse folk. Dermed 

minte det om situasjonen på en popkonsert – trangt, tett og 

varmt – noe som er gjenkjennelig for svært mange. 

Hvorfor involverer dere så mange grupper som står utenfor kunstfeltet 

i prosjektene deres? 

[KONTUR #2.02] 55

toril: Vi har begge bakgrunn fra teater før kunstakademiet, 

og vi har fortsatt med teater etter at vi begynte å jobbe sammen. 

I teater jobber man ofte med skuespillere, men vi har hatt 

et poeng med å ha aktører som i utgangspunktet ikke skal spille 

teater, men representere seg selv. Da får du – uten å gjøre 

noen ting – noe som vipper mellom å være iscenesatt eller konstruert 

og noe som faktisk innehar en form for autentisitet eller 

sannhet. 

camilla: Det er også en erkjennelse at hvis man midt oppi 

en kunstnertilværelse på Grünerløkka ønsker å si noe om større 

ting, kan man kjenne at man ikke helt har oversikten, eller fantasi 

nok, til å forestille seg hvordan det for eksempel er å bo på 

Holmlia. Ved å trekke inn andre folk får du historier du aldri ellers 

ville fått, verken gjennom aviser eller ved å skrive selv. Et eksempel 

er historien om at ungdommene på Holmlia ikke tør å gå på 

klubben alene, og alltid ringer hverandre og går sammen tre eller 

fire, og er livredde for å komme på svartelista til nazistene. 

På forsiden av flyeren til Hva må gjøres? sto det: «It would be nice to 

do something important. Something political?». Hva var bakgrunnen? 

toril: Utgangspunktet var en intern kunstdiskusjon om 

hva performance kan være og ikke være. Camilla hadde en diskusjon 

med en eldre dansk performancekunstner som sa at performance 

ikke kan være dokumentarisk, ikke kan være politisk 

og ikke kan være teatralt. 

Akkurat disse tre punktene definerer vi oss innenfor – det er 

det vi mener våre arbeider inneholder. Både teatral, politisk og 

dokumentarisk form kan være elementer i prosjektene vi gjør. 

camilla: Det som også var viktig var at denne kunstneren 

virkelig var en ’68-er, og hun var fra Danmark, så da kan man 

56 [KONTUR #2.02] 

bare regne ut hva slags performancer hun holdt på med på 70tallet. 

På oss virket det som om hun i løpet av 80- og 90-tallet 

hadde dementert hele kunstprosjektet sitt. Vi kom frem til at 

det hun ikke ønsker å stå for, men som hun helt sikkert var en 

representant for på 70-tallet, det tror vi på. 

Hvor plasserer dere prosjektene deres i forhold til utviklingen i kunstfeltet? 

toril: Kunstfeltet på 90-tallet var preget av privat innhold. 

Institusjonskritikken begynte som klart definert, men etter 

hvert så kunstnere det som en lettelse at de ikke trengte å holde 

seg til så strenge rom – en lettelse som gjorde at folk ikke alltid 

hadde den veldig bevisste kritikken i bakhodet. Nå har det kommet 

et brudd. Man er nødt til å frigjøre seg fra det private og forholde 

seg til større temaer og et mer samfunnsengasjert innhold 

og uttrykk. 

camilla: Man kan være institusjonskritisk uten å være 

politisk. Nå når det liksom har blitt så trendy for kunstnere å ha 

et politisk engasjement, er vi ganske stolte over at vi hele tiden 

har jobbet politisk. Det kan være befriende å slippe sine egne 

historier og se på hva som faktisk skjer. Hva må gjøres? tok for 

eksempel utgangspunkt i Natos forestående bombing på 

Balkan. Å møte vanlige mennesker – flyktningene, ungdommene 

fra Holmlia og Romsås – kan være vel så interessant som 

det å lage et kunstverk i seg selv. 

toril: Hva må gjøres? var et prosjekt vi i utgangspunktet 

tenkte som veldig personlig i forhold til mennesker vi møter 

daglig, uten et overordnet mål om å lage et politisk arbeid. Men 

så snudde det seg den veien fordi man etter hvert i et prosjekt er 

nødt til å ta stilling til hvor man har posisjonert seg.

camilla: Det var også en kritikk av kunstscenen slik vi så 

den i ’98. Plutselig skulle kunstnere engasjere seg i konflikten 

på Balkan. Det ble nærmest et must for å fremtre som en troverdig 

aktør, og det førte selvfølgelig til en del kvasiprosjekter. 

Utover å behandle et politisk tema problematiserte vi kunstscenens 

politiske engasjement. Der skiller Hva må gjøres? seg ganske 

betydelig fra prosjektet på Kunstnernes hus. Nå er vi mer 

to the point politisk. 

Hva er motivasjonen for å ta opp de problemstillingene dere jobber 

med? 

toril: Utgangspunket for forestillingene er det vi til 

enhver tid er mest opptatt av. 

camilla: Det handler om tilfeldigheter også. Vi var på 

julebord på Nationaltheatret, og det var en ganske selsom opplevelse 

– vi danset polonese med noe sånt som sytti gråhårete 

menn, og det var speil og gull overalt. Etter hvert begynte vi å 

snakke med skuespilleren Jan Hårstad, som var med på det politiske 

teateret på 70-tallet og fortsatt er veldig radikal. Dagen etter 

tenkte vi at det hadde vært veldig interessant å ta en øl med ham 

og få ham til å fortelle oss hvordan det var å lage teater på 70-tallet, 

hva slags forestillinger de satt opp og hvilke temaer de var 

opptatt av. Hvordan hadde det sett ut hvis vi hadde laget en 

remake av ett av de politiske teaterstykkene som de satte opp i 

en eller annen gruvesjakt på Rjukan i ’72? Det er ikke sikkert at 

det hadde vært så interessant, men jeg blir nysgjerrig…Og det 

man blir nysgjerrig på er ofte det man går videre med. 

toril: Det ville vært utrolig morsomt å høre hvordan han 

opplever virkningen av politisk kunst på 70-tallet, også for å 

sammenligne med oss selv og hvilke muligheter vi har innenfor 

vårt felt. Dette er noe som nærmest er glemt for resten av samfunnet 

– det var faktisk en liten, engasjert gruppe mennesker som 

jobbet med et meningsinnhold de hadde trang til å formidle. 

Det er interessant fordi man som kunstner ofte får spørsmål 

om det har noen virkning å jobbe med politisk kunst. Hva er 

mest virkningsfullt for å forandre verden? Det er et spørsmål det 

er veldig vanskelig å komme med et klart ja/nei-svar på. Uansett 

er man med på å belyse situasjoner. Hva må gjøres?, Hele havet 

stormer og Will you be there? var klare politiske prosjekter, og alle 

har skapt diskusjoner om hva som skjedde. Man må kunne si at 

det når frem idet du i det minste klarer å skape diskusjon. 

camilla: På 70-tallet hadde de helt opplagt en tro på at 

«med dette teaterstykket kan vi forandre livsvilkårene til de som 

jobber på denne fabrikken». Jeg tror ikke at vi med forestillingen 

på Kunstnernes hus kan forandre på det faktumet at det finnes 

mye rasisme i Norge. Men jeg tror at det hadde en funksjon 

i forhold til de som var med, og hvis det også skapte diskusjon 

blant tilskuerne, er jeg fornøyd. Å tro at vi med teateret kan 

skape en ny og bedre verden – der tror jeg at 70-tallistene var 

mer optimistiske. 

Har kunst noen innvirkning på samfunnsdebatten – er det et bidrag 

som høres? 

camilla: Det kan man av og til lure på… 

toril: Det er kanskje kunstnernes største problem at de 

ofte snakker innenfor et internt miljø, med en veldig liten del 

av befolkningen. Når man som i Will you be there? drar inn en 

stor gruppe mennesker som aldri går og ser en kunstutstilling, 

og som for første gang forholder seg til dette miljøet, så vil man 

allikevel se noen sporer som går utover kunstverdenen. 

[KONTUR #2.02] 57

camilla: Mange har sagt at: «Gud – nå har vi fått vist ungdommene 

på Holmlia hvor Kunstnernes hus ligger», men det 

vet jeg ikke om jeg synes er så viktig. Jeg tror ikke at ungdommene 

nødvendigvis får et bedre liv fordi de begynner å se samtidskunst. 

Men vi hadde en mikrofon på et bord som ga ungdommene 

en mulighet til å fortelle sine historier – for eksempel 

var det en som fortalte at han ble steinet da han kom til Norge 

som 6-åring – eller si hva de mener om Jahr og Kvisler som står 

nede på Tinghuset og juger så det renner. At vi ga dem et offentlig 

rom der de fikk sagt det – det synes jeg var bra. 

toril: Jeg synes ikke det er noen motsetning her. Å være 

med i forestillingen gir ungdommene innblikk i et språk få av 

dem ville kommet bort i, og det gjør at man utvider måten å 

snakke sammen på. Jo flere i et samfunn som tar del i den 

offentlige debatten, jo bedre. Jeg opplever at tendensen lenge 

har vært det motsatte, at den markedsliberale «enhver sin egen 

lykkes smed»-holdningen akselererer. 

Hvordan posisjonerer kunsten seg i forhold til media? 

camilla: Det er ingen tvil om at billedkunsten er minimalisert. 

Når ser du for eksempel en kunstner på Dagsrevyen? 

Men vi lever jo i et ekstremt harry land. 

toril: Norsk media elsker å fremstille kunstneren som en 

raritet. Nerdrum tilfredsstiller for eksempel alle forventninger 

til en billedkunstner – genirollen kunstnerne har hatt er en 

romantisk forestilling som henger igjen ved kunstfeltet. Det er 

mange andre kunstnere som deltar mye mer aktivt i en debatt. 

camilla: nrk har hatt et seriøst kunstmagasin gående 

som har hett «Kunst nå!». Nå skal det skifte navn til «Safari», 

og det synes jeg sier alt om norsk offentlighets holdning til ikke 

58 [KONTUR #2.02] 

bare billedkunst, men kunst generelt. Programmet skal dekke 

litteratur, teater, billedkunst og musikk, og så kaller man det 

«Safari» – hva er liksom da kunstnerens rolle i samfunnet? Å 

være en sånn underlig apekatt som man kan sitte bak et vindu 

og glane på? 

toril: Det finnes alt for lite billedkunst på tv – når du ser kunst 

på nyhetene er det alltid en eller annen revy de omtaler. Media burde 

absolutt tatt større del i det som foregår på kunstscenen. 

camilla: Jeg mener kunstinstitusjonene også har et 

ansvar, kanskje større enn kunstnerne selv. Når man arbeider 

som kunstner har man som regel nok med å skape det prosjektet 

man er i gang med, mens administrasjonen som finnes 

rundt ofte sitter på kontaktnettet. Der tror jeg billedkunsten har 

et stykke å gå – det finnes liten trening i å kontakte media og få 

de ulike prosjektene ut i offentligheten, særlig hvis det ikke står 

tunge, pengesterke folk bak slik som i Carnegie-utstillingen. 

Haakon Magnus var der på et knips, liksom – kunne ikke han 

sett vår forestilling? Da hadde vi sannsynligvis fått Dagsrevyen 

også. Samtidig er det trist hvis man må ha Haakon Magnus der 

for å få oppmerksomhet. 

toril: På uks kunne vi jobbet mer med å få media, noe 

som kunne ha gjort prosjektet enda bedre, ikke minst fordi det 

var en mediekritikk. Samtidig er det slik at hvis vi hadde fått store 

oppslag i vg eller Dagbladet på Will you be there?, er det ikke sikkert 

at det hadde kommet så godt ut. Medieomtale er ikke alltid 

den beste måten å formidle det du snakker om på. Man sier ofte 

at billedkunst og reklame ligner hverandre, men det finnes også 

utveksling mellom kunst og politiske aksjonsformer. Der har kanskje 

kunstnere en funksjon som nytenkere av uttrykksmåter.

[KONTUR #2.02] 59

Hva må gjøres? uks galleri, november 1998: 

I Hva må gjøres? lagde g/m Salong en tv-reportasje om 

30 asylsøkere fra Kosovo. Med seg hadde de 20 profesjonelle 

filmfolk, tolk, advokat og en kokk. Asylsøkerne 

ble busset inn til Oslo og plassert i et konstruert landskap 

utenfor Unge Kunstneres Samfund. Der fikk de 

utdelt ulltepper og en porsjon grøt før de ble kjørt tilbake 

til asylmottaket. På tv-skjermer inne i galleriets 

bar kunne publikum følge reportasjen direktesendt. 

Will you be there kunstnernes hus, desember 

2001: Will you be there tok utgangspunkt i det rasistisk 

motiverte drapet på Benjamin Hermansen. Over 

80 ungdommer, mange med tilknytning til Holmlia, 

deltok i forestillingen. I en del av forestillingen ble 

noen av deltakerne intervjuet om forholdene på 

Holmlia etter drapet på Benjamin Hermansen og om 

rettsaken mot nynazistene som hadde begått drapet. 

Hele havet stormer galleri 54, göteborg, 

november 2000: Hele havet stormer bestod blant 

annet av et gameshow med en premie på 10 000 kroner 

som publikum kunne ko nkurrere om å vinne. 

Konferansier for showet var den svenske fjernsynsverten 

Ingvar Oldsberg. Deltakerne i konkurransen var 

unge, lokale kunstnere. En dokumentarisk video, 

Because you are rich, viste g/m Salong i München hvor 

de delte ut penger til forbipasserende på en av 

Tyskland dyreste handlegater. 

Offentlige toaletter galleri 21:25, oktober 

1997: Offentlige toaletter viste kvinner og menn i 

absurde situasjoner i båsene på Vestbanens herre- og 

dametoalett. Publikum fikk tilgang til forestillingen 

ved å se bak dørene på båsene. En situasjon viste fire 

kvinner som kikket på publikum i det de åpnet døren; 

i en annen bås møtte publikum en stengt dør, holdt 

igjen av en kvinne på innsiden. 

60 [KONTUR #2.02]

[KONTUR #2.02] 61

mJohan Ehrenberg 

Fortellingen om media 

62 [KONTUR #2.02] 

På nettstedet til det svenske tidsskriftet etc er det en link hvor det står «Fråga 

Johan». Den brukes av dem som vil stille etc-redaktør Johan Ehrenberg spørsmål; 

om politikk, om sex, om livet, om media. Noen av spørsmålene krever lange 

svar. Så lange at de kan samles i bokform. Ett av svarene trykker vi her.

Kjære venn. 

Du spør etter hjelp, men fordi jeg ikke 

kommer til å gi deg det du trenger vil jeg 

gjerne forklare. 

Et lite eksempel. Mai måned 1999 gikk 

35.000 mennesker på gatene og demonstrerte. 

Det var faglig aktive, feminister 

og miljøaktivister. De stilte enkle krav 

som nedsatt arbeidstid, likelønn, globalt 

samarbeid mot pengenes frihet. De gjorde 

dette i Køln. 

Trettifem tusen mennesker strømmet 

sammen fra alle deler av Europa, deres 

eneste mål var å uttrykke sine meninger 

og de var altså flere enn det som noen 

næringslivsorganisasjon eller politisk 

parti lykkes å samle i en frivillig internasjonal 

aksjon det året. 

I denne globaliseringens tid var det 

disse menneskene som viste seg å være 

virkelig nasjonsoverskridende. 

Men du så dem ikke, jeg så dem ikke, 

for vi var som blinde. 

De var aldri på tv. 

Media styrer fortellingen om våre liv. 

Det er ubehagelig, fordi fortellingen om 

livet også påvirker livet. 

Om man vil vite hvem som styrer media 

kan man spørre dem som eier. 

Spør Stenbecki hvem som bestemmer 

hvilke av hans aviser som skal få overleve. 

Spør Bonniersii hvorfor alle selskapets 

aviser er borgerlige. 

De kommer til å si at leserne eller lytterne 

avgjør, at de bare leverer fra seg det 

bakverk av ønsker og interesser som allmennheten 

bærer på. 

Det er et forståelig hykleri, en som 

eier media vil ikke vite at den fortellingen 

som blir spredt kunne vært annerledes. 

Eieren vil ha en unnskyldning for å slippe 

å stå til ansvar. 

Et annet eksempel: I sju år var det stille i 

alle nyhetssendinger og reportasjer. I sju 

år pågikk det en katastrofe da sanksjoner 

fra usa og England med fns godkjenning 

gjorde at det ikke lenger fantes 

medisiner, mat og sykehusutstyr til barna. 

Hvilke barn? 

Barna i Irak. 

Og de døde. 1,2 millioner døde fortalte 

til sist den engelske journalisten John 

Pilger. 

Men vi var blinde for vi så aldri barnas 

ansikt på forsidene. 

Alt eierskap betyr makt. Men eierskap av 

media følges også av en løpende argumentasjon 

for å slippe ansvar for denne 

makten. Liksom finansspekulanten ikke 

vil stå til ansvar for de sosiale konsekvensene 

av sine handlinger, vil den som 

eier media ikke stå ansvarlig for de politiske 

eller sosiale effektene av medias 

ensidighet. 

Men ansvaret finnes. Og ansvaret er 

alltid personlig og ikke kollektivt. 

Noen har ansvar. 

Noen bestemmer hvilken nyhet som er 

viktig (Børsen steg med 1 prosent) og hvilken 

som ikke er det (De ansatte på SSABiii 

har blitt sykere av uro og stress). Noen 

bestemmer hvilke meninger det er viktig å 

diskutere (Skattelettelser trengs for å 

skape nye arbeidsplasser) respektive hvilke 

som ikke er det (Økt offentlig forbruk 

trengs for å skape nye arbeidsplasser). 

Noen bestemmer hvilke kjendiser 

man kan skrive pirrende sexhistorier om 

og hvilke man ikke får røre. 

Noen bestemmer, og noen dyrker derfor 

sin uskyld. 

Jeg synes at denne uskyldens makt er 

dypt opprørende. Og jeg overraskes stadig 

av all den energi journalister og 

informatører selv legger ned for å hevde 

[KONTUR #2.02] 63

denne eierens uskyld. Hele troen på at det journalistiske yrket 

styres av særskilte etiske regler, at nyheter velges ut av et trent 

objektivt øye, at intervjuer gjøres saklig og upartisk virker å være 

det selvforsvaret som en hel yrkesgruppe trenger for å holde ut 

med jobben sin. 

Snakket om den objektive nyhetsjournalistikken som står på 

leserens side blir så den myten eieren gjemmer seg bak når han 

hevder at han ikke har den makten og det ansvaret som han har. 

Den enes selvbedrag er den andres forsvar. 

Så hvem eier? 

Verdens største mediekonsern heter Time/Warner, der aviser, 

film og tv blandes. Time/Warner er usas ene stemme i verden, 

og dessuten slått sammen med internettkanalen aol. Den 

andre stemmen heter Disney, og da mener jeg ikke Donald 

Duck men Disneys politiske nyhetsselskaper, selskaper som 

abc. Verdens tredje er tyske Bertelman, tett fulgt av Viacom fra 

usa, nei forresten de kjøpte nylig cbs og blir størst, men da 

kjøper kanskje Disney Murdoch og … Nei, det er umulig å rangere 

i en verden der media stadig kjøpes og selges i jakten på 

monopol og trygghet. 

Media eies mest av store anonyme karteller, allikevel er det 

de enkelte store stjernene vi oftest diskuterer, og den mest omdiskuterte 

er kanskje Robert Murdoch ettersom hans selskap har 

vokst fra lite til stort på bare ett liv. Han som kom fra ingensteds, 

altså Australia, og kjøpte engelske aviser og deretter sammen 

med politikerne knuste de grafiske fagforeningene, som for øvrig 

ble kalt gammeldagse. Han gjorde det så grundig at overskuddene 

deretter steg til milliarder, som ble til nye mediekjøp og nye 

kanaler som igjen ble Thatchers støttespiller og nå plutselig 

64 [KONTUR #2.02] 

Blairs støttespiller, ja Murdoch gir snart fra seg et mektig politisk 

apparat i England og usa. Han gir det til sin sønn Lachlan, 

eller kanskje datteren Elisabeth, nei, nei, i alle fall ikke til intelligente 

unge herr James, om nå ikke … Og såpeoperaen Dynastiet 

fortsetter å rulles opp foran engelske leseres øyne. Media er 

makt, og makt er spennende, og jo mer spenning desto mer kan 

vi glemme det absurde i at ett menneske skal kunne ha makt 

over millioner av menneskers fortellinger om livet. 

Nei, det er ingen ærlig erkjennelse å rapportere fra eiernes 

side, ingen skamfulle Bonniers eller Murdoch som snakker ut 

om feil og manipulering. Herregud, vi vet at medias eiere styrer 

sine instrumenter, og allikevel skjer det absurde. Redaktører 

over hele verden bedyrer uavhengighet, de hykler objektivitet, 

og så stiller de plutselig opp i full enighet med et unisont forsvar 

av mediefamilienes makt overfor ethvert krav om innsyn 

og kontroll. Ja, til og med i Sverige, det landet som kan kalles 

for Bonniers. 

Akkurat som Wallenbergiv har en internasjonalt sett unik 

makt over sitt lands næringsliv, har Bonniers en unik makt over 

landets offentlige fortelling. 

Konsernet ligger på 13. plass i Europa. Familien kontrollerer 

filmproduksjon, en stor tv-kanal med alle sine lokale underselskaper 

og så selvsagt de aviser som sammen med Schibstedts 

Aftonbladet og Svenska Dagbladet skaper den offentlige samtalen 

i Sverige. Liturgien er denne: En mening må passere 

gjennom flere av Bonniers aviser, kanskje også Schibstedts, for 

å bli almen, meningen blir bare ikke en nyhet før Bonniers 

redaksjonelle filter har akseptert den, og ærlig talt, en mening 

eksisterer ikke før den har blitt presentert som en objektiv 

nyhet. Som noe av almen interesse.

Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men 

selv leser jeg ikke nyheter lenger. Jeg 

leser avisenes meninger. Jeg slår av tvnyhetene 

etter at dagens utvalgte 

meninger har blitt lest opp, jeg har programmert 

bilradioen sånn at den automatisk 

skifter kanal når nyheter forstyrrer 

programmene, ja, akkurat som man 

i usa kan programmere tv-en til å 

hoppe over reklameinnslagene. 

Nei, dette er ingen fleip. 

Jeg vil ikke bli underholdt. 

Ikke sjokkert, ikke forskrekket, ikke 

skremt og ikke få ansiktet rullet i skitt. 

Jeg er ikke nysgjerrig på hvordan den 

toårige gutten ble myrdet av sine lekekamerater. 

Jeg blir ikke moret av de nærgående 

fortellingene om hvordan den pedofile i 

barnehagen tok med seg hjem barn etter 

barn, og det faktum at stedets prest har 

satt opp et krisetelt for urolige foreldre 

det interesserer meg ikke. 

Jeg vil ikke vite hvordan Clinton er 

utro, jeg blir ikke moret av ryktene om 

Göran Persons utskjellinger, jeg bryr meg 

ikke om hva prognosene sier om framtida, 

jeg bare leser meninger, ja jeg vasser i 

denne skitten når jeg må, fordi det finnes 

en annen fortelling under overflaten. 

Sosialister har et problem. De som eier 

dagens media vil ikke at en annen fortelling 

skal bli spredt. Samtidig vil de som 

trenger en annen fortelling ikke eie. 

Å eie og styre blir sett på som udemokratisk. 

I grunnen tror jeg dette handler om 

en misforståelse om hva ytringsfrihet er. 

Jeg ser det slik: Alle skal ha rett til å 

spre synspunktene og tankene sine. 

Samfunnets oppgave, og politikkens oppgave 

er å gi alle like rettigheter, like 

muligheter til å nå ut. 

Staten kan eie, styre eller kontrollere 

alles mulighet til å nå ut. 

Men det betyr ikke at media bør være 

kollektivets eller folkets stemme. 

En avis eller et tv-program i seg selv 

er alltid et privat innlegg. En valgt fortelling 

fra noen få. 

En avis er ikke demokratisk, det går 

ikke an å objektivt velge synspunkter og 

tanker, det går ikke an å være folkets 

stemme eller bevegelsens talsmann. Det 

går bare an å velge et budskap ut fra ulike 

individers synspunkter. 

Det går naturligvis an å være mer eller 

mindre åpen for synspunkter som er forskjellige 

fra ens egne, men det er en 

annen sak. 

m 

Eierskap er det eneste som i bunn og 

grunn gir makt til å velge. 

Medieeierskap er den veien sosialister 

må gå. 

Arbeiderbevegelsen i Europa er i dag 

fange i en fortelling om livet den ikke kan 

styre. Den politiske debatten settes i gang 

og føres av media som styres av motstanderne. 

Nyhetene, det vil si valget av hva 

som blir sett på som viktig å fortelle og 

hva som anses mindre viktig, styres av 

krefter som vil dem vondt. 

Du har vel også hørt klagingen? Hvor 

enn man reiser i Europa og snakker med 

fagforeningsfolk eller politisk aktive, høres 

fortellingene om hvordan man er blitt 

stengt ute fra den offentlige samtalen. 

Reiser man til usa forvandles klageropene 

til vredeutbrudd. Those lying bastards! 

Og snakker man alvor med politiske 

ledere i den svenske bevegelsen er alle 

bekymret for maktesløsheten. Media styrer 

isteden for å lytte, mener de. 

Arbeiderbevegelsen står med lua i 

handa utenfor mediehusene og ser på. 

La oss gå tilbake i tiden. Til de dager da 

arbeiderbevegelsens pionerer skapte 

[KONTUR #2.02] 65

egne dagsaviser og forlag som kunne 

spre en annen fortelling om livet. 

Arbeiderbevegelsen kunne ikke blitt 

til uten egne stemmer. 

Samtidig, leser du gamle gulnede 

arbeideraviser merker du fort hvordan 

eierskapet ble misbrukt. Hvilken sekterisme! 

Hvilken redsel for det som var 

annerledes, hvilken imitasjon av den borgerlige 

pressen, og se disse pinlige forsøkene 

på å gjemme meningsjournalistikken 

bak liksom-objektive betraktninger 

eller påstått vitenskapelige sannheter. 

Se pionerenes medier bli skremt av 

muligheten til den personlige samtalen. 

Se stemmer bli forvandlet til paroler 

og teser. 

Og så, den dagen arbeiderbevegelsens 

media blir utkonkurrert under den nye 

kommersialismens tidsalder, når reklamen 

blir medias største inntektskilde, ja 

da er det ikke den frie pressen som ble 

kjøpt av den ufrie. 

Men den lojale stemmen som stilnet 

og ble erstattet av den kommersielle. 

Så hvorfor ble det ikke tvert om? 

Hvorfor ble ikke medieindustrien 

sosialdemokratiets og venstresidas framgangsbransje 

rundt i Europa? 

66 [KONTUR #2.02] 

Ah, min venn. 

Det er så lett å glemme reklamens makt. 

Pengens makt. Det er så lett å tro at av to 

likeverdige medier så velger annonsøren 

objektivt plassering av annonsen ut fra 

følgende formel: 

Mange lesere gir mye reklame. 

Men sånn er det ikke. Isteden er formelen 

denne: Mange borgerlige lesere 

gir mye reklame. 

Annonsøren er jo ikke mer enn et 

menneske. Valg av media styres av den 

menneskelige faktor. Ideologi er den 

motoren som får oss til å velge. 

Reklamen trives best i borgerlige, underholdene, 

ukritiske selskap. 

Arbeiderbevegelsen mistet sine 

medier den dagen de borgerlige eierne 

fikk sine egne produkter subsidiert 

gjennom reklame. 

Arbeiderbevegelsen mistet sine stemmer 

den dagen man bestemte at man 

ikke skulle subsidiere mulighetene til å 

påvirke opinionen. 

Eller enda enklere. 

Arbeiderbevegelsen i Europa mistet 

sitt eget medievåpen når man erstattet 

eierskap av media med myten om den 

objektive nyhetsrapporterende, eller skal 

vi si den frie pressen, eller kanskje de 

demokratisk lidende journalistene. 

Myten om den uavhengige journalistikken 

gjorde abdiseringen fra medieverden 

mulig. 

Forbannede objektivitet! 

Jada, jeg vet det. Jeg har de store historiske 

støvlene på, ett skritt tar oss forbi tiår 

av forsøk og nederlag, men allikevel er 

utviklingen tydelig, den renner som en 

elv gjennom årene og sakte tynnes elven 

ut til en liten strøm, en bekk av interne 

publikasjoner der arbeiderbevegelsen 

fortsatt propaganderer for seg selv. 

Om du er så gammel at du husker 70tallets 

venstreside, om du foran deg kan 

se alle disse små venstreorganisasjoners 

egne blader og tidsskrifter, om du kunne 

følge med inn i redaksjonslokalene der 

partiprogrammer og teser om partiets 

presse ble studert, og deretter kunne se 

hvordan jeg og andre unge skribenter 

skapte media som var som speilbilder av 

30-tallets eller 20-tallets presse … ja da 

tror jeg du skulle le sørgmodig før du stille 

stengte døra som ledet opp til loftet der 

ordet politbyrå sto på en liten pil. 

Eller om du går til kilden, om du leter 

fram Gnistan, eller Arbetarkamp eller 

Proletären eller Internationalen eller Ny

Dag, ja til og med om du søker deg mot musikkaviser, lokalblekker, 

bulletiner eller solidaritetsblader, så kommer du til å 

finne en smålighetens verden. En kranglete, ikke lyttende, feilsøkende 

sekterisme. 70-tallets venstreside skapte media som 

var like redde for det personlige som bevegelsen selv. 

Og alle forsøk på å skape stemmer utenfor de små partiene 

ble ødelagt av den samme sekterismen. 

Du, min venn, som forteller om ditt faglige verv, du vet at det 

finnes et standardsvar om du spør de faglige lederne «hvorfor». 

De svarer «penger», men jeg påstår at det er en unnskyldning. 

Fagbevegelsen i Sverige kontrollerer ved årtusenets slutt ca 25 

milliarder kroner. Det er penger som er låst ned i eiendom, 

aksjefond og andre plasseringer. 

Det er penger man nå og da sier man trenger for å ta en konflikt 

med motstanderen, men i virkeligheten er det penger man har for 

å vise at man kan ta en konflikt. De skal aldri brukes, det ville vært 

en katastrofe for hele den faglige strategien. Om samfunnet ble 

kastet ut i en slik konflikt, om hele fagbevegelsen virkelig havnet på 

kollisjonskurs med politikken og safv, da holder ingen fond i verden, 

da trengs noe helt annet, da trengs menneskers støtte. 

Jo, vi er tilbake ved det enkle igjen. Om arbeiderbevegelsen 

skal kunne kjempe for noe annet enn det bestående så må fortellingen 

om livet forandres. 

Det trengs kommunikasjon, mulighet til å snakke med hverandre, 

det trengs møteplasser for medlemmer der støtte og kritikk 

lever, det trengs aviser for å møte løgner. Det trengs radio 

for å more og opprøre, det trengs alt det som motstanderen har. 

Og nå – i denne tid – kreves det media som også når utenfor 

nasjonsgrensene. 

m 

Tenk deg en virkelig konflikt på arbeidsmarkedet i Europa. 

En alvorlig konfrontasjon om arbeidstiden. Det går ikke lenger 

å isolere den til ett land, det får effekter langt utenfor språk og 

nasjonsgrenser. 

Man kan uttrykke det veldig enkelt. 

I en virkelig konflikt er den europeiske fagbevegelsens styrke 

ikke fondene eller alle millionene i låste pensjonskasser. 

Den virkelige styrken er om millioner av mennesker er villige 

til å slåss. 

25 milliarder er kanskje ikke så mye. Men bare rentene av en 

slik sum er nok til å finansiere en gratis dagsavis til 2-3 millioner 

mennesker. Avkastningen holder til å skape den største 

møteplassen på Internett for hele Europa, den er stor nok til å 

skape frie radiokanaler både digitalt og tradisjonelt, det holder 

til å forandre hele fortellingen om livet for millioner mennesker, 

og det er klart at det er en svært farlig sak, for det er ikke 

sikkert at fortellingen blir den man vil ha. 

Arbeiderbevegelsen kan skape de frie motmedia som det 

borgerlige mediemonopolet gjør nødvendig. 

Arbeiderbevegelsen i dag gjør det ikke. 

Det er fordi arbeiderbevegelsen ikke lenger vil forandre. 

Visst er det sant: Fortellingen om livet styres av eiernes makt. 

Å kunne velge fortellingen om livet er dog ikke det samme 

som å styre selve livet. 

Man kan styre diskusjonen, muliggjøre enkelte utspill og la 

være å spre andre. 

[KONTUR #2.02] 67

Men man kan ikke forandre menneskenes 

grunnleggende behov. 

Å stoppe en diskusjon betyr at man 

kan hindre en annen utvikling. 

Akkurat derfor snakker de som bruker 

medias makt om den med sinne. Om du 

spør ledelsen i a eller v, kan du høre irriterte 

ord om medias makt. Men jeg tror at 

det handler mer om hvordan denne maskinen 

skal kunne utnyttes enn om hvordan 

andre diskusjoner skal kunne skapes. 

Visste du at ministere i dag trenes av 

journalister i hvordan journalister skal 

håndteres? 

Visste du at direktører går på kurs for 

å lære hvilke svar man skal gi for å virke 

troverdig? Og hvilke spørsmål man aldri 

skal svare på. 

Maktens problem er ikke fraværet av 

motmedia. 

Jeg tenker av og til på Tony Blair. En 

Labour-leder som overhodet ikke kjører 

noen saker eller kommer med noen 

utspill som ikke er tilpasset medias måte 

å fortelle på. 

Tony Blair har ikke behov for andre 

medier enn dem som Murdoch med flere 

stiller til rådighet. 

Tony Blair foreslår ingen forandring 

som ikke ligger i tiden, og i tiden ligger 

68 [KONTUR #2.02] 

bare de forandringene som medias eiere 

også forstår. 

I tiden ligger «it-revolusjonen», et 

«helt nytt arbeidsmarked», en «disiplinert 

offentlig økonomi» for å skape «økt 

felles rikdom». Ikke trygghet, utjevning, 

sosial utvikling gjennom felles ansvar. 

Du sier kanskje at media styrer Blair. Det 

tror jeg er feil. 

Blair gjennomfører den politikken 

han tror på. 

Liksom våre svenske næringsministrer 

Sahlin og Rosengrenvi deltar han i 

medias «fornyelsesdiskusjon» fordi 

denne politikken også er hans. Nei, jeg 

tror ikke framtidsvyene er større en det. 

Å håndtere media er deres metode. 

Det finnes et ord for det der. Det kalles 

å være medievenn. 

Min venn. 

Du spør hvem sin feil det er, du reiste deg 

opp i salen der i Borlänge og du spurte 

hvem som har ansvaret for at vi ikke har 

kommet lenger. Hvorfor finnes det ingen 

store radikale medier innenfor radio? 

Hvorfor er ikke tv kritikkens møteplass, 

hvorfor samles vi ikke på de største 

Internettsidene eller leser de største avi- 

sene i Europa, på tross av at vi har millioner 

av mennesker rundt oss som åpent 

kaller seg sosialister? Ja, hvorfor er ikke 

det største damebladet en feministisk 

stemme? Hvorfor mislykkes nye miljøbevegelser 

eller dyrevernforkjempere 

med det som ethvert borgerlig selskap 

med ambisjoner om å vokse må klare? 

Hvorfor skapes ikke virkelige massemedia, 

isteden for de interne stemmene 

som ledelsene kan holde opp foran seg 

som speil? 

Hvorfor? 

Listen kan vi begynne å sette opp nå. 

Arbeiderbevegelsens uvilje til å finansiere 

kritikk. 

Reklamekjøpernes motvilje til å finansiere 

en annen fortelling enn sin egen. 

Troen på den objektive saklige journalistikken 

som erstatning for egne kritiske 

stemmer. 

Sekterismen hos alle de små og store 

bevegelser som forsøker å skape lojale 

media. 

Ja, det og mye mer. 

Men det største problemet er nok vårt 

utømmelige behov for beroligende løgner. 

Spørsmålet er hvem som skal eie, og jeg 

skriver det fordi jeg mener at partier,

organisasjoner og foreninger ikke skal 

eie i dag. Det nytter ikke. 

De skal støtte. 

Det finnes veldig enkle oppskrifter på å 

skape media mot strømmen. Den enkleste 

er å lese og spre de som tross alt finnes 

(ellers blir de aldri bedre). Den andre er å 

stille krav til de bevegelser du er aktiv i. 

Krev fagforeningstøtte til kritiske forsøk. 

Krev støtte og spredning av alle 

Internettforsøk med alternative fortellinger 

som fyller web-en, men som ikke når ut. 

Til de grunnplansmedia som faktisk finnes. 

Krev støtte for alle stemmer som ikke 

er sanksjonert ovenfra av bevegelsene. 

Hvorfor ikke ta kollektive fagforeningsabonnementer 

på radikale kvinnetidsskrifter 

slik at de kan nå sitt publikum? 

Hvorfor ikke kreve at enhver informasjon 

gjennom reklame som folkebevegelse 

og fagbevegelse rykker inn i de borgerlige 

media, også plasseres i de små alternativene 

på nettet og blant tidsskriftene? 

Krev subsidiering ettersom noe nytt 

og stort aldri kan fødes på annen måte. 

Støtt det som finnes, støtt det nye som 

blir forsøkt skapt. 

Det er ikke vanskelig. 

Men det er ikke spesielt mye heller. 

Nei, fagbevegelsen skal ikke eie en ungdomskanal. 

Fagbevegelsen skal støtte. 

Det er heller ikke vanskelig å sammenfatte 

et mediepolitisk program. 

Det offentlige kan garantere fri distribusjonsmulighet 

til alle media. Det er det 

viktigste. Som med veier og broer. Alle 

må kunne ferdes på dem. Ikke bare de 

som kan betale bompengene. 

Alle som vil selge en avis i en kiosk 

må ha retten til å få prøvd det. 

Alle som vil sende via kabelnettet må 

få retten til å bli sett og forkastet eller 

elsket av publikum. 

Alle som vil skape mediemonopol må 

aktivt bekjempes. 

Staten kan omstrukturere, staten kan 

gjennom avgift på reklame enkelt overføre 

reklamepenger fra kommersielle 

reklamesubsidierte media til små reklamefattige. 

Det er ikke noe problem. 

Det blir bare ikke gjort. 

Så hvem skal eie? 

Jeg kan, akkurat som du skriver i dine eposter, 

ikke virkelig bedømme et annet 

lands politiske kultur, jeg kan ikke snakke 

et annet språk. Men jeg vet at aviser 

m 

kan eies av journalistkollektiver, sånn 

som Le Monde i Frankrike eller 

Independent i England. Jeg tror de fungerer 

relativt bra, men nei, jeg vet ikke 

sikkert. Jeg vet bare at de trenger en 

enorm støtte fra bevegelsene om de skal 

klare seg når medieselskapene forsøker 

å knuse og målbinde. 

Media kan eies av selskaper, det er hva 

de gjør som er avgjørende for om de er 

verdt å støtte, ikke eierskapet i seg selv. 

Media kan eies av sosialister om du vil 

se sosialistiske media. 

Det er helt opplagt ingen garanti, men 

jeg tror det hjelper. 

Og media kan eies av staten. 

En av de største mulighetene for en alternativ 

fortelling om våre liv finnes i 

‹public service›, i den statseide radio- og 

tv-kanalen som vi slår på hver dag i håp 

om å få vite og lære noe. 

Stemmer som allikevel ikke kommer 

fram. 

Det er ikke bare fordi vårt tv og radio 

styres av livsløgnen som sier at nyhetsjournalistikk 

er upartisk. Det er også 

fordi journalistikk handler om å gå i flokk 

om man skal få sjansen til å bli sett. Om 

alle borgerlige media diskuterer nødven- 

[KONTUR #2.02] 69

dige nedskjæringer, ja da gjør statlige stv 

og Sveriges Radio det også. Om økonomisidene 

fylles av fortellinger om børsens 

behov, ja da fylles A-økonomi med 

samme sak. 

Public service er et speil av de øvrige 

media, det behøver ikke være sånn, men 

sånn ser det ut i dag. 

Jeg tror at det handler om det enkle 

eksempelets makt. 

Først hvis det finnes andre media, 

andre stemmer, kommer SVT å tilpasse 

seg til andre fortellinger. 

Først når millioner rop om åttetimersdagens 

umulige tvangstrøye blir 

hørt utenfor husene ved Gärdet i 

Stockholm, kommer stemmene til å speiles 

også i tv-ruten. 

Den «objektive» journalisten kan 

aldri lete opp de fortellinger som ikke blir 

hørt. 

Han kan bare rapportere det han blir 

tvunget til å høre. 

Jo, jeg tror på public service. Jeg tror på 

at statlig eide kanaler kan la personer og 

gruppers fortellinger høres uten krav om 

støtte fra reklamen. 

Jeg skulle gjerne ha sett en ‹public 

service› dagsavis, gjerne et ‹public ser- 

70 [KONTUR #2.02] 

vice› ukeblad. Jeg tror Internett ville ha 

hatt godt av en offentlig portal, som ikke 

bare er reklame for de programmene stv 

og sr sender. Behovet for nye medier er 

utømmelig. 

Men jeg tror ikke dette er løsningen i 

seg selv. 

Det er som med staten. Den kan brukes 

til å forsvare innbyggerne mot utstøting, 

men den kan også brukes til å berike 

overklassen. 

Public service kan både være elitenes 

stemme og elitenes skrekk. Den motstanden 

som borgerskapet har mot offentlig 

eierskap av media handler om dette 

enkle faktum. De vet at eierne kan styre. 

Det dreier seg bare om politikk. 

Et nødrop. 

Det kommer på e-post mens jeg skriver, 

jeg leser opprop fra den lille men innflytelsesrike 

nærradiostasjonen kpfa i 

Berkeley, California. 

Der beleirer nå personalet arbeidsplassen 

sin. En privat vaktstyrke forsøker 

å hindre dem å komme inn på arbeidsplassen, 

eieren vil selge stasjonen og sender 

lett musikk over eteren. Det strømmer 

inn opprop fra Noam Chomsky og 

andre ledende kritikere i usa, man dis- 

kuterer trusselen mot den lille uavhengige 

radiokanalen i usa og av dette kan 

man lære det enkle enda en gang. 

Man må eie. 

Og man må ha støtte. 

Så hva er det egentlig jeg sier? 

At media og motstemmer bare kan 

skapes og støttes av deg og alle andre som 

sier at de trengs. At alt annet bare er 

utflukter. 

Ja, det er nok det jeg forsøker å si. 

Min venn, 

Jeg har dine leserinnlegg foran meg, alle 

de tekster du og dine venner i arbeidsløshetskomiteen 

har skrevet. Jeg deler din 

uro over at arbeidsløshetskassen skal forvandles 

til et instrument politikere og 

myndigheter kan bruke for å slippe å se 

arbeidsløsheten, jeg ser akkurat som deg 

hvordan mennesker forsvinner bort fra 

arbeidsløshetsstatistikken, de finnes ikke 

lenger, men jeg kan ikke hjelpe deg med 

en redigering som kan få lokalavisen din 

til å akseptere den debatten. 

Jeg skriver; det er ikke noe feil med 

dine tekster, det er ikke det at emnet ikke 

er relevant. 

Det er dine meninger lokalavisen ikke 

vil gjøre synlig.

Og så spør du hvorfor vi ikke har store radikale massemedia 

i Sverige. 

Svaret er at ingen vil ha dem. 

Ingen som kan betale. 

Bare du som leser, og du forteller jo at du ikke har råd og derfor 

er det nå min tur til å spørre. 

Så, min venn, hva gjør du nå? 

i Jan Hugo Stenbeck, svensk mediemogul med tilholdssted i New York. 

Arvet Kinnevik-konsernet og har bygd opp selskapet til å bli et imperium 

innen kommunikasjon. Har de siste årene skilt det meste ut i et eget 

børsnotert medieselskap, mtg, der også norsk tv3 og p4 er i porteføljen. 

ii Bonnier ab. Nordens største medieselskap. Store på forlagsvirksomhet, 

aviser, ukeblad med mer i hele Norden. 

iii Svensk Stål ab. Sveriges største stålprodusent 

iv Wallenberg-familien har alltid hatt en unik posisjon innen svensk 

industri og finansvirksomhet. Gjennom investeringsselskapet Investor 

har de store eierinteresser i Ericsson, Scania, abb, Atlas Copco, Saab, 

Electrolux med mer. 

v Den svenske arbeidsgiverforeningen, parallell til norske nho 

vi Mona Sahlin og Bjørn Rosengren. Begge næringsministere i sosialdemokratiske 

regjeringer. 

Teksten er et redigert utdrag fra kapittelet ‹Berättelsen om media› i Johan 

Ehrenbergs bok Socialismen, min vän, Stockholm 2000. Mer materiale og diskusjoner 

på http://www.etc.se. Boka fås på Tronsmo bokhandel i Oslo. 

johan ehrenberg er redaktør for det svenske tidsskriftet etc som han 

grunnla for 25 år siden. Han har også gitt ut flere bøker om økonomi og politikk, 

og er en av Sveriges mest kjente og leste radikale intellektuelle. 

Teksten er redigert og oversatt for KonturTidsskrift av Rune Soma 

m 

[KONTUR #2.02] 71

Aktivisme i beste sendetid 

Det er vanskelig å si nøyaktig hva som fanget medienes oppmerksomhet i forbindelse med stiftelsen av 

Attac Norge. Det har blitt sagt at Attac internasjonalt traff «globaliseringens g-punkt», og kanskje var det 

akkurat det heldige tidspunktet som gjorde at mediene viet Attac Norge oppmerksomhet allerede fra 

starten. Er det mulig for Attac Norge, uten å sette sine politiske føringer i fare, å oppnå mediedekning 

som ikke bare er omtale, men som faktisk virker mobiliserende og styrkende? 

72 [KONTUR #2.02] 

av karen landmark

At organisasjonen allerede hadde vokst seg stor i en mengde 

land og på flere kontinent, økte selvfølgelig Attac Norges legitimitet 

overfor de norske mediene. Likevel vil det være mye vanskeligere 

å si hva som skal til for at Attac Norge kan holde på – 

og ideelt sett øke – denne oppmerksomheten, og av mange 

grunner vil det være nyttig å spørre seg hvordan Attac Norge 

bør forholde seg til mediene. 

I dag vil det vel nærmest bli sett på som naivt å påstå at medienei 

er et vindu mot verden, et speilbilde av samfunnet eller et 

reflektert – til og med objektivt – bilde av en virkelighet. Snarere 

ser vi en tydelig tendens til at mediene i stadig større grad er preget 

av en markedsorientert mediedramaturgi – hvor hensynet til 

salg er overordnet folkeopplysning og informasjon. Massemediene 

har utviklet seg til en mektig (kanskje den mektigste?) samfunnsinstitusjon, 

og dens rolle er i stadig forandring. «The business of 

the media is business», har det blitt sagt, noe som minner oss på 

en økende monopolisering av medieinstitusjoner globalt og nasjonalt. 

Reklame og marketing krever oppmerksomhet, mens digitalisering 

av nettverk fører til dype forandringer i enhver institusjon. 

Rutinene forandres, og det er nødvendig med ny kunnskap for å 

forstå og bruke disse nettene av sammenvevde mikrostrukturer – 

strukturer som lukker inne de som er på innsiden, og stenger ute 

de som er på utsiden. Charlotte Ryan skriver: 

Understanding how news routines work to reinforce existing 

power relations is simpler if one thinks of power as the ability to 

control resources and the rules that shape social practice. Power 

in this sense is not static, nor is it located in one place. Rather, 

it is created and recreated through the mesh of routine operations 

in mass media organisations. (1991:142). 

Mediene påvirker oss. Få tviler på det. Graden av påvirkning, 

derimot, strides det fremdeles om. Det har blitt sagt at hele 

medievitenskapen bygger nettopp på det at mediene har bety- 

delige effekterii. For eksempel kan man i studier av valgkamper 

peke på at mediene i stor grad påvirker valgenes utfall, og at partiene 

og politikerne må spille medienes spill for å få oppmerksomhet 

og oppnå ønsket resultat. Velgerne henter på sin side 

informasjon fra mediene, og forventer en representativ fremstilling 

av den aktuelle politiske situasjonen. Vi kan snakke om 

en «mediatisering» av politikken, som i beste fall vil innebære 

at mediene og andre institusjoner er avhengige av hverandre. 

I tillegg ser vi at de som i utgangspunktet vet mest om politikk 

med større sannsynlighet søker alternativ informasjon og 

flere kilder. En såkalt «kunnskapskløft» minner oss om skillet 

mellom informasjonsrike og informasjonsfattige. Vi ser at 

mediene etablerer en slags samfunnsmessig og kulturell konsensus, 

og i mindre og mindre grad fungerer som en dynamisk 

og demokratisk institusjon. Det er mediene som setter saker på 

dagsordenen, ved å fremheve og ved å «glemme». 

Kostbar usynlighet 

Det er altså ingen tvil om at mediene er med på å forme og skape 

vår virkelighet. Med dette som utgangspunkt nærmer utfordrere 

som Attac seg mediene med dårlige odds. Dette er ikke et resultat 

av en sammensvergelse, men av en kompleks kombinasjon av 

faktorer. For det første er det tydelig at mediene opererer ut ifra 

visse fortolkningsrammer. Dette kan for eksempel komme til 

uttrykk gjennom forutinntatte holdninger til bruk av vold, stempling 

av Attac som en antiglobaliseringsorganisasjon, eller mer 

utydelig, gjennom overskyggende, nyliberalistiske tankesett. 

Slike fortolkningsrammer er blant annet bygd på kildevalg, vinkling, 

nyhetskriterier og type nyhetsfortelling og det er ikke tvil 

om at kunnskap om slike mekanismer vil øke Attacs sjanser for 

mer reflektert og selvstyrt mediedekning. 

Medieteoretiskiii vil dette innebære at vi som publikum tar til 

oss disse fortokningsrammene, som i utgangspunktet er nettopp 

en fortolkning, og gjør dem til våre egne. Selvsagt er det mer 

[KONTUR #2.02] 73

komplisert enn som så, siden man bør ta hensyn til samfunnsmessige 

så vel som individuelle forskjeller. La oss for enkelthets 

skyld likevel si at slike fortolkningsrammer er kognitive hjelpemidler 

for å forstå og organisere våre omgivelser. I tillegg vil det 

være nødvendig å anerkjenne at slike fortolkningsrammer vil 

være med på å forme vår virkelighet og påvirke våre omgivelser. 

Dette vil igjen bety at en mengde informasjon og fortolkningsmuligheter 

går tapt i prosessen. Hver dag velges en knippe saker 

fra et hav av informasjon og hendelser, og blir fremhevet som 

nyheter, som noe viktig. En nyhetsfortelling – ja, for det er en 

fortelling – vil altså være resultat av en mengde subjektive avgjørelser 

omkring om og hvordan hendelser skal presenteres til 

publikum. For Attac Norge vil det være viktig å innse konsekvensene 

av at mangt et kollektivt initiativ avhenger stadig mer 

av om (og hvordan) det blir dekket av mediene. 

Som sagt jobber mediene ut ifra daglige rutiner og forventninger 

til disse rutinene. Økonomi spiller en mer og mer viktig 

rolle hos en stadig mer kommersialisert presse. Dette merkes 

selvfølgelig på innhold, men også på kildebruk og ressursbruk. 

Det er tydelig at etablerte institusjoner, faste kilder og forutsigbare 

saker tar oppmerksomheten fra mer komplekse og «langsomme» 

saker, og slipper betydelig lettere til i mediene. 

Allerede i 1965 snakket Galtung og Rugeiv om nyhetskriterier 

og nyhetsverdi. De pekte blant annet på tolv ulike kriterier som 

utgjør en hendelses nyhetsverdi. Der iblant kriterier som tid, 

intensitet, klare involverte parter, kulturell gjenkjennelse, kontinuitet, 

overraskelsesmomenter, komposisjon, personifikasjon 

og grad av involvering av elitepersoner og nasjoner. Tenk da 

hvor lite attraktivt det vil være å dekke demokratiseringsprosesser 

i et utviklingsland eller drivhuseffekten, eller hvor vanskelig 

det vil være for en organisasjon som Attac Norge å operere 

med nye og ukjente fortolkningsrammer. 

74 [KONTUR #2.02] 

Mediene definerer altså etablerte institusjoner og deres 

handlinger, som vanligvis er med på å opprettholde status quo, 

som viktige og dermed automatisk nyhetsverdige. I tilegg vil 

historiske perspektiver og kontekster ofte bli ignorert, noe som 

igjen kan føre til at offisielle og dominante fortolkninger av samfunnet 

styrkes. På en måte signaliserer dette at motstandere – 

eller riktigere, utfordrere – ikke er like viktige og heller ikke like 

verdige en bred og oppfølgende mediedekning. Det er ikke lett 

å stille spørsmål ved en etablert sosial orden når dette ikke med 

enkelthet passer medienes definisjon av hva som er nyhetsverdig, 

eller ikke kan presenteres som en dramatisk oppbygd 

nyhetsfortelling med klare aktører og saksforhold. 

I tilegg vil det være naturlig for mediene å etablere forhold 

bygd på gjensidighet med politikere, næringslivstopper og 

andre i maktposisjoner. Som kilder vil disse holde mediene 

informert og gi «nyheter». Mediene vil på sin side absorbere kildenes 

informasjon, som nødvendigvis er subjektiv. Tidspress 

og økonomi er faktorer som kan hindre en journalist fra å oppsøke 

flere og mer «nøytrale» kilder. Mediene vil ofte presentere 

offisielle (regjeringens?) fakta og termer, men sjelden stille seg 

kritisk til disse versjonene, som kan være kalkulert desinformasjon. 

For Attac Norge er det viktig å «kjenne» journalister og 

være tilgjengelig som kilde. En åpenbar fokusering på person 

over sak gjør det også hensiktsmessig for Attac Norge å ha en 

eller flere profilerte ledere med bred appell til publikum. 

Til sist vil utfordrere mest sannsynlig ha begrensete økonomiske 

ressurser, noe som absolutt gjør det vanskeligere å legge 

opp til et bevisst og målrettet mediearbeid. Å utfordre aksepterte 

virkelighetsfortolkninger krever kunnskap, oppfølging og 

bearbeiding. Uten tvil vil kjennskap til et saksforhold øke dets 

legitimitet. Det er med andre ord kostbart å være «usynlig».

Et gjennomtenkt angrep bygd på et godt forsvar 

Selv om Attac Norge på mange måter har hatt det lettere enn 

andre utfordrerev er organisasjonen i en mediesammenheng likevel 

marginalisert i forhold til mer etablerte institusjoner. Attac 

Norge skal (i følge deres politiske plattform) utfordre det etablerte 

og stille spørsmål ved det fastlagte, og slippes dermed ikke nødvendigvis 

til i de sammenhenger der det vil være gunstigst å slippe 

til. Heller ser vi en tendens til at organisasjonen blir tvunget 

på banen for å forsvare seg mot angrep allerede fremsatt av mediene. 

Attac Norge har spilt i forsvar fra start, og bør lære seg å angripe. 

Det er selvfølgelig viktig å forstå mediene slik de fungerer i 

dag, men det vil på lengre sikt være viktigere å komme mediene 

i forkjøpet ved å faktisk utfordre etablerte fortolkningsrammer, 

fremme nye og ideelt sett tilegne seg bedre kontroll. 

Attac Norges forsvarsposisjon ble tydelig under eu-toppmøtet 

i Göteborg i juni i fjor, hvor organisasjonen måtte bruke en 

hver anledning gitt av mediene til å forsvare seg mot påstått bruk 

av vold under demonstrasjonene. Attac Norges politiske standpunkter 

og deres hensikt med en tilstedeværelse i Göteborg kom 

i skyggen av en håndfull brosteinkastende demonstranter og 

voldsomme sammenstøt mellom aktivister og svensk politi. For 

eksempel så vi gang på gang at leder for Attac Norge, Nina 

Drange, ble «tvunget» til å ta standpunkt for eller i mot å vise 

rumpervi, og mer alvorlig, for eller i mot bruk av vold i demonstrasjoner, 

og ble gitt få muligheter til å fremme Attac Norges 

synspunkter. På lederplass i Dagsavisen kunne vi, noen dager 

før toppmøtet i Göteborg, lese at: «Det er pøblene som indirekte 

gir Attac oppmerksomhet. Det må være en smertefull erkjennelse 

for de mange antiglobalister som nå reiser til Göteborg» 

Egentlig belyser slike uttalelser at dette er like vanskelig som 

det eldgamle spørsmålet om høna og egget. Er medienes beskrivelse 

av virkeligheten mer troverdig enn virkeligheten selv? Er 

det ikke litt for enkelt å si at det er vi som publikum som ønsker 

oss et fokus på vold og dramatikk? Hva ville for eksempel ha 

skjedd med mediedekningen av slike demonstrasjoner hvis 

fokus lå på sakene og ikke på volden? Ville vi ha opplevd en dekning 

av det som faktisk hendte med fokus på et betydelig flertall 

fredelige demonstranter eller det utrolige med at så mange er 

samlet under samme fane? Mer sannsynlig er det nok at vi ville 

ha fått en minimal og bagatellisert dekning. På den måten er 

det en kjerne av sannhet i Dagsavisens uttalelser. 

Attac har helt fra starten også blitt beskyldt, mer eller mindre 

bevisst, for å være en «antiglobaliseringsorganisasjon». 

«Globalisering» brukes i dag moteriktig om mange og komplekse 

sammenhenger, og har følgelig blitt et uttrykk for å presentere 

verden som en plass, eller som en såkalt «global landsby». 

«Globalisering» kan være en ganske misledende term. Om 

ikke annet, bør vi i alle fall snakke om «globaliseringer» siden vi 

refererer til prosesser som omfatter samfunn, kultur, natur, politikk 

og økonomi. Konseptet har vært brukt som et analytisk 

verktøy, eller rett og slett som et politisk grep. Også da Attac 

først startet i Frankrike beskrev pressen ofte organisasjonen 

som en antiglobaliseringsorganisasjon. Å være mot globalisering 

ble sidestilt med proteksjonisme og nasjonalisme, og en 

motstand mot «fremgang» og samarbeid. Et par sitater fra norske 

aviser: «Neste uke stiftes den norske avdelingen av antiglobaliseringsorganisasjonen 

Attac» (Dagens Næringsliv, 21.05.01). 

«Avgift på valutatransaksjoner er en av kampsakene til antiglobaliseringsorganisasjonen 

Attac» (Aftenposten 01.03.01). Attac 

bør ta initiativ til en debatt omkring begrepet «globalisering» 

og videre være krystallklar i sin fremstilling av seg selv. Et enkelt 

grep, som også avspeiler deres politiske mål, kan være å få fokus 

over fra hva organisasjonen er mot til hva den er for. 

Mens fortolkningsrammer som «voldelige antiglobalister» 

er synlige og forholdsvis enkle å motarbeide, vil en større utfordring 

ligge i å synliggjøre «usynlige» fortolkningsrammer. Slike 

[KONTUR #2.02] 75

kan komme til utrykk gjennom en naiv tro på økonomisk vekst 

som problemløser og et overskyggende hensyn til kapitalkreftene. 

Hegemoni? La oss kalle det nyliberalistiske fortolkningsrammer. 

De er dyptgripende og eksisterer ikke utelukkende i 

mediene. De vil føre til at alternative syn vil mangle legitimitet 

og derfor virke nettopp «alternative». 

Dynamiske strategier 

Idet utfordrere som Attac Norge bestemmer seg for å trosse hindre, 

og nærme seg massemediene i håp om omtale, er det 

hovedsakelig to mål som åpenbarer seg: For det første bør mediedekning 

sees på som en mulighet for utfordrere til å peke på at 

medienes gitte fortolkningsramme ikke nødvendigvis er den 

eneste rette. Ideelt sett bør det ses på som en mulighet for å 

fremme alternativer til det som ukritisk blir presentert som 

deler av «virkeligheten». For det andre bør mediedekning brukes 

til å mobilisere støtte og nye medlemmer fordi det selvfølgelig 

er helt sentralt for frivillige organisasjoner å rekruttere og 

å holde på medlemmer. En stor medlemsmasse kommuniserer 

at de politiske målene organisasjonen jobber imot, er allmenne 

samfunnsproblem og ikke enkeltindividers særinteresser. 

For å jobbe mot disse målene vil det være gunstig å planlegge 

og bruke en mediestrategi med både kortsiktige og langsiktige mål, 

en strategi som utvikles konsonant med organisasjonens politiske 

strategier. Jeg vil hevde at en gjennomført og gjennomtenkt bruk 

av nye og mer tradisjonelle medier er nødvendig for å oppnå disse 

målene. Kortsiktig vil planlagt opprettelse av en mediegruppe 

kunne fungere som en slags kunnskapsbase for resten av organisasjonen. 

En slik gruppe bør klargjøre hvilke ressurser og relasjoner 

Attac Norge har tilgjengelig, både i og utenfor organisasjonen, 

og i og utenfor mediene. Det vil være helt nødvendig å gjøre medlemmene 

bevisst hva slags fortolkningsrammer Attac Norge lider 

under på nåværende tidspunkt (antiglobalister, voldelige osv.), og 

76 [KONTUR #2.02] 

bevisst bruke enhver anledning til å fremme alternativer. Dette er 

like viktig på lokalt plan, hvor lokallagene bør oppfordres, og skoleres 

til å ha et bevisst forhold til deres viktigste medier. 

En mediestrategi bør også omfatte en slags kulturstrategi 

som anerkjenner at politisk engasjement også kommer i farger 

og fasonger. Å kunne vise til støtte fra kunstnere og andre kulturarbeidende 

vil utelukkende styrke Attacs legitimitet både 

overfor mediene og andre institusjoner, og være en direkte vei til 

en bredere og mer fargerik mediedekning. Det vil være viktig 

for Attac Norge å være i stand til å komme mediene i forkjøpet 

ved å iscenesette hendelser og markeringer som er så gjennomførte 

og «bildeverdige» at nyhetsverdien er implisitt, og dekningen 

i større grad kan styres. Dette krever fantasi, kreativitet 

og en anerkjennelse av formens betydning. 

Bruken av nye medier fører med seg nye kommunikasjonsformer, 

og Internett-teknologien har vist seg å ha et unikt mobiliseringspotensialvii. 

Mens medienes rekkevidde tradisjonelt har 

vært avgrenset til nasjonalstaten, er en hjemmesides rekkevidde 

uten grenser. Geografiske avstander blir irrelevante og kommunikasjonen 

forenkles. Informasjon kan hurtig spres til mange, og 

bruken av e-mail kombinerer det personlige ved en telefonhenvendelse 

med et massemediums evne til å nå de mange. 

Selv om bruken av Internett kan forenkle hverdagen for aktivister, 

kan den på nåværende tidspunkt ikke erstatte tradisjonell 

mediedekning. For mange frivillige organisasjoner vil det 

slett ikke være hensiktsmessig med dekning i massemediene, 

og de velger dermed å kommunisere og mobilisere ved hjelp av 

en avansert bruk av nye medier og mer alternativ presse. Attac 

har valgt et liv i rampelyset, og må derfor forholde seg til både 

nye og tradisjonelle medier. I en slik sammenheng er det viktig 

at hjemmesiden også fungerer som en konstant selvrepresentasjon 

både for potensielle medlemmer og for mediene – tilgjengelig 

som kilde 24 timer i døgnet.

Kunnskap om mediene vil ideelt sett gjøre Attac Norge i stand 

til å fremme alternative fortolkningsrammer, og i ytterste konsekvens 

påvirke folkeopinionen. Vi kan kalle disse rammene for 

mobiliseringsrammerviii som kjennetegnes ved at løsninger på 

problemer defineres kollektivt og en klar motstander blir presentert 

(for eksempel den økonomiske globaliseringens negative 

konsekvenser). En slik mobiliseringsramme vil i utgangspunktet 

være lite kjent, og ikke nødvendigvis lett gjenkjennelig. 

Det er viktig at talspersoner for Attac trekker paralleller til kjente 

kulturelle og sosiale stereotyper, og presenterer organisasjonenes 

standpunkt som en like naturlig måte å «lese» virkeligheten 

på. Det er viktig å huske at kommersialisert populærkultur 

ofte promoteres av mediene, som viser en stygg tendens til å 

ignorere kulturell diversitet. I ytterste konsekvens sitter vi igjen 

med homogeniserte kulturelle temaer og symboler, og for Attac 

Norge vil det være et spørsmål om å finne symboler som mobiliserer 

uten helt å ta avstand fra de allerede eksisterende. 

Det vil være hensiktsmessig for Attac Norge å spørre seg, for 

hver enkel sak og hendelse, om mediedekning er gunstig eller 

om det snarere vil gjør mer skade enn godt. Dette vil til enhver 

tid avhenge av tilgjengelige økonomiske så vel som menneskelige 

ressurser, og hva slags publikum man ønsker å nå. Attac 

Norge har allerede en mengde lokallag som bør oppfordres til å 

lære seg å kjenne og å bruke sine lokale medier. Nasjonalt gjelder 

det samme. 

Jo mer bevisst en organisasjon er hvilke mekanismer og rutiner 

mediene jobber ut fra, jo enklere vil det være å unngå å spille 

medienes spill. For poenget er nettopp å bli i stand til å 

komme mediene i forkjøpet, og ta kontroll over om, når og hvordan 

organisasjonen blir dekket og, som sagt, fremsette og bygge 

opp under nye fortolkingsrammer. Altså ikke mer forsvarsspill. 

Det er viktig å huske at det likevel ikke er automatikk i at økt 

dekning fører til økt kontroll, og et forsideoppslag eliminerer 

heller ikke nødvendigheten av en demokratisk restrukturering 

av internasjonal og nasjonal nyhetsdekning. Forholdet til mediene 

bør behandles som en politisk kamp, og Attac bør være like 

skeptisk til medieinstitusjoner som til andre institusjoner. 

Denne kampen bør kjempes i samarbeid med andre utfordrere. 

En langsiktig planlegging av mediearbeidet vil så absolutt være 

nødvendig og bør være høyt prioritert arbeid for organisasjonen, 

men bør ikke erstatte politiske analyser og strategier. En helhetlig 

strategi er dynamisk og vil forandre seg etter initiativ og 

resultat. En mer demokratisk presse vil kunne komme som et 

resultat av økt kunnskap om mediene, gjennomtenkte strategier 

og små, men essensielle seire. 

i Mediene vil i denne sammenheng referere til nasjonale, store medieinstitusjoner. Jeg 

anerkjenner selvfølgelig at det mediedekningen av Attac varierer fra medieinstitusjon til 

medieinstitusjon, og at det finnes såkalte «alternative» medier. 

ii Blant andre Dennis McQuail 

iii «News frames are almost entirely implicit and taken for granted. They do not appear to either 

journalists or audience as social constructions but as primary attributes of events that 

reporters are merely reflecting. News frames make the world look natural. They determine 

what is selected, what is excluded, what is emphasised. In short, news presents a 

packaged world.» (William Gamson, 1985:617). 

iv Fra «The structure of foreign news» (1965:64-91). 

v Utfordrere av det «etablerte». Organisasjoner, stiftelser, minoritetsgrupper, små politiske 

partier m.fl. 

vi Redaksjon 21 med Knut Olsen, Nina Drange, Trygve Hegnar og Jan Simonsen 

vii Den internasjonale kampanjen mot landminer er et godt eksempel. Over 1000 frivillige 

organisasjoner dannet ved hjelp av Internett en global koalisjon som lyktes i å få gjennom 

sine krav. 

viii «A mobilising frame is not a superficial creation designed to woo audiences. A mobilising 

frame is one part of a sweaty, often tediously detailed work of organising – identifying 

which groups share what concerns, and whether or not they feel strongly enough to 

confront an identifiable foe. As such, a mobilising frame is not a kind of media magic, 

but an approach to organising which, in strengthening ones base, strengthens ones hand 

with the media.» (Ryan, 1991:73). 

[KONTUR #2.02] 77

Radıkalı 

serıng

krever et

ıdéskıfte

Erling Fossen er en mann norsk venstreside elsker å hate. I boka Anti-Natur 

(Pax 2000) kritiserer han venstresida for å svelge miljøkrise-argumentene 

uten ettertanke. Samtidig har han hilst den globaliseringskritiske bevegelsen 

velkommen, og ser den nye internasjonale aktivismen som en vei framover 

for folk som vil ha en annen verden. Dag Eide har snakket med Erling Fossen 

om blant annet disse spørsmålene. 

av dag eide

erling fossen: Globalisering er ikke noen bombe, slik også 

Marx påpekte. Borgerskapet vil fort finne ut at de tjener på globalisering. 

Men det er ikke dermed entydig negativt. Om vi tenker 

på Norge – Hvordan skulle Norge blitt en industrinasjon 

uten tilførsel av svensk kapital? For India i dag gjelder det 

samme, de trenger også utenlandsk kapital. 

Internasjonaliseringen i Norge er stort sett heldig. Asea bb 

tok over eb, og tilførte kompetanse. Utenlandsk eierskap er ikke 

entydig negativt. Om Fokus bank er solgt, kan den ikke flyttes – 

slik som eb og Viking Askim. eb blir tilført kompetanse, mens 

Viking forsvinner – legges ned. Konkret erfaring gir ulike følger. 

Tone Haraldsen ved Universitetet i Oslo har studert globalisering 

og Kongsberg-gruppen, og mener det stort sett er av det gode. 

Hittil har vi manglet en gjennomgående analyse av globalisering 

som kan trenge gjennom villniset av hva dette er for noe. 

Dersom man først har en analyse av hva som skjer, er det også 

mulig med en motstrategi. Her er den viktige delen av Attac, 

man vil avskaffe den globale fattigdommen. Landene i Sub- 

Sahara har blitt fattigere, skjevheten mellom land i nord og sør 

er blitt forsterka, og vi ser at det er de transnasjonale selskapene 

som driver dette frem. 

Det er et paradoks at det som er verre enn å bli utnyttet av det 

globale systemet, er ikke å bli utbyttet i det hele tatt! Dessverre er 

vi nødt til å gå gjennom om den fasen, så får vi heller bygge opp 

politiske motmaktstrukturer som kan styre utviklingen i riktig 

82 [KONTUR #2.02] 

retning. Nike profitterer på barnearbeid og dårlige arbeidsforhold, 

men hvis du ser på arbeidsforholdene i to bedrifter på 

samme sted er ofte lønnen og arbeidsforholdene bedre i de transnasjonale 

bedriftene. Den globale kapitalismen er tveegget. 

I de skattefrie sonene i den 3. verden, der det gjøres arbeidsintensive 

oppgaver, gjelder ingen regler. Fagforeninger og andre 

former for motmakt er ikke mulig. Den lokale nasjonalstaten 

får lite igjen for arbeidsplassene. Det internasjonale pengefondet 

(IMF) overkjører alle nasjonalstater. Susan Georges 

Bankenes Bank var et innspill for å gjøre verdensbanken (WB) 

mer spiselig gjennom reformer. Men det har ikke skjedd – WB 

og IMF er verre enn noen gang. Er en nasjonal utvikling mulig? 

Paradokset er denne ekstreme todelingen: Frakopling og globalisering. 

Hvordan løser man det problemet? Jeg intervjuet Manuell 

Castell for Ord & Bild. Han sier at i Sub-Sahara må bygges ut informasjons- 

og kommunikasjonsteknologinoder i byene som er 

koplet sammen med den globale kapitalismen. Kanskje litt banalt 

trakk han fram at Apple hadde et prosjekt i flere afrikanske land 

som viste at afrikanske barn var like lekne som vestlige barn, med 

like store forutsetninger for å være med i forskningsrevolusjonen. 

Landene trenger ikke u-hjelp, men investeringer, som Kofi Annan 

sier det. Bedrifter som investerer i Sub-Sahara får mye igjen – gode 

avtaler er mulig. Problemet er rammebetingelsene.

Landene har sine komparative fortrinn i form av mange 

mennesker og et lavt lønnsnivå. Ufaglært arbeidskraft er plenty. 

Naomi Klein spør indonesiske fagforeningsaktivister hvordan 

de kan vinne fram. Svaret er å lage motmakt; streike, og 

sabotere. Kampen må organiseres lokalt. Anarkistene har en 

formel: avmakt – makt – motmakt. 

Nødvendig infrastruktur må utvikles – det koster i form av 

skjebner. Det der at folk må bo på ett sted, har jeg ikke noe sans 

for. Menneskeheten er i ferd med å bli mye mer mobil, og det 

må til for å sikre utviklingen. 

Miljø og mangfold 

I Anti-Natur radbrekker du tre ideer som står sterkt i enkelte 

miljøer: Overbefolkning, klimakatastrofe og utarming av biologisk 

mangfold. Ideen om overbefolkningskrise er åpenbart 

skapt av folk som syns det var for mange mennesker i 

Bangladesh. Kritikken er ikke ny; allerede i 1976 skrev Susan 

George How the other half dies, der hun avviser at årsaken til 

sult var at det var for lite mat. Selv om Worldwatch institute 

hvert år skriver om overbefolkningsproblemet, er det vel ikke 

en tanke med noen stor tilhengerskare. 

Vel, også Lester Brown i Worldwatch legger vekt på at 

Kazakstan-tilstander er problemer for verdens befolkning. De 

kan ikke forbedre produktiviteten i landbruket, fordi de ikke har 

penger. De kan ikke nå maksimal produktivitet uten at det investeres 

i jordbruket. 

Din kritikk av klimaproblematikken er langt vanskeligere. Hele 

verden ser ut til å jobbe ut fra ideen om drivhuseffekten. Er 

argumentene som brukes i klimadebatten et forsøk på å dreie 

debatten i en retning der systemet skal basere seg på eksperter 

og styring fra toppen? 

Forskningsmiljøene lever godt på klimaspørsmålet. Jeg skriver 

for eksempel om hvordan forskningsinstituttet som Cicero lever 

av å opprettholde klimaspøkelset. Menneskeskapt co2 får skylda 

og tar fokus. Gasskraftverk er ingen god kampsak. Hvem skal 

forvalte sannheten om drivhuseffekten? Statistikk fra usas 

National Hurricane Center viser at klimakatastrofer verken er 

hyppigere eller sterkere enn før, og ingen flere dør av dem. Men 

de materielle skadene er større, selvsagt, ettersom den materielle 

rikdommen har økt. Meteorlogene ved Storm Weather 

Center sier det er flere lavtrykk over Norge enn før – hva skyldes 

det? Vi er derimot ikke sikre på om det blir varmere eller kaldere 

i Norge. 

Kan klimaproblematikken trekke fokus vekk fra mer kontroversielle 

saker som kan skape politisk aktivitet? 

[KONTUR #2.02] 83

Ifølge ipcc (Intergovernmental Panel on Climate Change) er 

den mest dramatiske konsekvensen av den globale oppvarmingen, 

menneskeskapt eller ikke, at havet vil stige 25-30 centimeter 

de neste 100 årene. Det tilsvarer ca. 3 mm i året. I løpet av 

100 år må husene bli bygget 30 cm høyere, eller man må bygge 

demninger og diker som tar av for den økte vannstanden. En slik 

oppgave krever ikke det umulige av mennesket. Og hvis en 

bedrift ødelegger miljøet, må det være fullt mulig å aksjonere. 

Mitt anarkistiske svar er mer makt til lokalsamfunnet. Og la 

alle bo i indre by. Økt fortetting, så får vi mindre behov for transport. 

De som lever lokalt må ta tilbake kontrollen over livet sitt 

der de bor. Mer ‹community›-følelse, maksimal sivil ulydighet. 

Fokus må være på lokalsamfunnet . 

Ett av dine ankepunkter mot miljøforkjemperne er at de overdriver 

trusselen som ligger i redusert biodiversitet – at det blir 

færre arter på jorda, og at det skyldes menneskene… 

Jeg ser ikke at dette er en stor uenighet mellom meg og miljøvernerne. 

Det er riktig at jeg ikke er så redd for det, men jeg forstår 

mye av kritikken av mine vurderinger. Artene har selv ingen 

bevissthet – de har ingen rettigheter. Men det er likevel vår plikt 

å drive vern, det har en etisk egenverdi for oss. 

Økosystemer forandrer seg hele tiden. Noen arter går ut, 

andre kommer inn. Naturen er ikke noe statisk som vi må 

84 [KONTUR #2.02] 

beholde akkurat slik det er. Ideen om naturen som uforanderlig 

er i strid med Darwins utviklingslære. 

Og for å fjerne fattigdommen må vi ha en industriell utvikling 

som kommer i konflikt med verneideen? 

Nettopp. Jeg er lei av den vestlige arrogansen om biodiversitet. 

Denne skal legges til grunn for all handel, jamfør fn-charteret 

om biologisk mangfold. Klassekampen beskrev noe slikt som 

‹grønn fascisme› i Thailand: Fiskerne ber om penger til en ny 

trål som ikke fanger de truete skilpaddene, men får ikke en krone 

til det. De blir derimot beskyldt for å ødelegge mangfoldet. 

Alt maset om biologisk mangfold har ikke gitt folk i fattige 

land en jævla krone for å legge om produksjonen sin slik at de 

kan leve opp til det vestlige kravet. Arrogansen om biologisk 

mangfold, at vi ikke må røre ved en biologisk kjede som kan føre 

til tørke et eller annet sted om 300 år, er et symptom på en syk 

verden. 

Den store faren nå er at miljøbevegelsen går inn og dirigerer 

fattige lands politikk. Tenk på skogshogst: All urskog er vekk i 

vestlige land. Vi har aldri hatt så mye skog, men den er ikke opprinnelig. 

Økosystemene er standardiserte, det er ikke så mange 

arter i de vestlige økosystemer som f eks i en regnskog. Dette 

er et reelt tap. Det biologiske mangfoldet er mindre. Men vi har 

gjort det, og det har vært en forutsetning for vår velstand.

Utvikling for alle er et reelt globalt problem som stadig vokser, 

mens miljøkrisa er et fiktivt globalt problem som må vike for viktigere 

og mer konkrete forhold. Vi ser at miljø-spøkelset er en 

del av plattformen til Attac – men tonet ned. Folk er ikke opptatt 

av det lenger, fordi man ikke har sett en miljøkatastrofe på lenge. 

Sterke byer gir mulighet for direkte demokrati 

Du har ikke sans for den tradisjonelle norske venstresidas syn 

på distriktspolitikk? 

Distriktene har alltid vært stokk reaksjonære. Man har aldri kunnet 

snakke om radikalisme på landsbygda, kun en primitiv form 

for egalitet. Jeg skal ikke avvise den, den har hatt sin historiske 

funksjon. Men den er ikke progressiv. 

Oppbyggingen etter krigen var basert på ensidige industristeder, 

uten noe brudd med bondesamfunnet. Det vokste fram 

noen industribedrifter, riktignok med noen radikale tradisjoner 

– men sterkt knyttet til bøndene, også rent fysisk. Dette er vel 

forklaringa på at nasjonal identitet og sjølberging fortsatt eksisterer 

hos norsk venstreside, noe som har vært umulig å ha på 

dagsorden i andre industriland. 

Jeg prøver jo å nagle fast venstresida. Det var ikke tilfeldig at 

Klassekampen i 1971 gikk inn for å stenge grensene for arbeids- 

innvandring, eller at sv-eren Ottar Brox mente at de lokale fellesskapene 

ville bli ødelagt dersom det kom filet-arbeidere utenfra. 

Det ligger mye brunt grums her, i og med at man er så opphengt 

i det ubesudlede og rene. 

Derfor mener jeg at de som kaller seg revolusjonære i virkeligheten 

er reaksjonære. I Norge fikk man nasjonale sosialister, 

med fokus på hva som skjedde i Norge. Da sf fikk sitt distriktspolitiske 

program 1967, var det bare distriktene man skulle 

hjelpe. Men man kan jo til en viss grad forsvare det: Brox’ bok 

Hva skjer i Nord Norge kom jo i en tid da Nord-Norge lå langt 

etter. Ap hadde gjennomført en hardcore sentralisering, men 

forholdene lå ikke til rette for sentralisering i Nord-Norge. 

Norges fattige var i Nord-Norge. Og politikk skal jo påpeke forskjeller, 

og man skal prøve å utjevne dem. Slik at alle har mulighet 

for et menneskeverdig liv. 

Hvordan kan urbanisme i det hele tatt gi muligheter som tradisjonell 

venstreside overser? 

Grunnlaget ligger i bystatens hjemkomst i Europa. Vi får et stadig 

mer punktlokalisert bosettingsmønster, mens bosettingen 

var spredt utover for 100 år siden. I Norge bor 74% av befolkningen 

på 0.7 % av flatearealet. Det er veldig naturlig at vi nå går 

i retning av sterke byer, og sterke byer har reell makt over omlandet 

sitt. Det gjør det mulig å styre gjennom direkte demokrati. 

[KONTUR #2.02] 85

Iperbole-prosjektet kan illustrere poenget: Stefano Bonaga, 

filosofen bak prosjektet, har sikret utbygging av et sterkt elektronisk 

direkte demokrati. Tendensen er at parlamentet mister 

makt, mens innbyggerne og administrasjonen får makt. Vi får 

en organisering med sterkt direkte demokrati og en sterk borgermester. 

Den franske byen Montpellier har en sosialist og mini- 

Napoleon som borgermester, George Freches. Byen sikret seg 

en produksjonsenhet for ibm, deretter ble det bare vill vekst. 

Nå skal de også bygge en opera, som skal konkurrere med de i 

Milano og Paris. 

Felles for sterke byer er at de fremmede er jævlig viktige. De 

tilfører impulser og skaper forandring. Innvandring er hjerteblodet 

i byen. Uten den mister New York sin livline, i følge borgermesteren. 

Slik gir globalisering en revitalisering av bylivet. 

Men dette er fremdeles ikke annet enn eksempler på kapitalistisk 

byplanlegging? 

Vel, byene styrker sin organisering gjennom globale forbund. 

Habitatmøtet i Istanbul 1996 – et forum for verdens forente 

byer – ble anført av den tidligere borgermesteren i Barcelona. I 

byene oppstår motkulturer. Blitz-hus er fast inventar i sterke 

byer, som i Italia. Demonstrasjonen mot g8-toppmøtet i Genova 

viste styrken til de alternative. Dersom de er godt organisert får 

86 [KONTUR #2.02] 

de innflytelse lokalt, til og med innpass som rabiate bystyremedlemmer. 

Motmakt må bygges i nabolagene. Det kan skje i 

byene, aldri utafor. Konflikten mellom den nåværende ekspertstat 

en og den nye ekspertstaten er at den siste styres gjennom 

direkte demokrati. 

Motmakt eller revolusjon 

Ideene om motmakt og direkte demokrati virker løsrevet fra 

eiendomsforholdene. Hvordan kan systemet der profitt og børsverdi 

er dominerende kombineres med direkte demokrati? 

Revolusjon har aldri funka. Napoleon var den største hardcore 

terrorist som spredte en revolusjon. 

Kapitalismen har frambrakt all mulig produksjon. Og målet på 

verdiskaping har forandret seg. Fysiokratene på 1800-tallet sa 

at verdier kun ble skapt gjennom jordbruk, fiske og skogbruk. 

Så kom de som så på industrien som det viktigste. Nå er servicenæringer 

dominerende. 

Færre og færre kan leve av bearbeiding av råvarer, vi andre 

må også gjøre noe. Frisører som elsker å klippe hår driver mer 

med kunst enn verdiskaping, men det er også en jobb. Vi får tilfredstilt 

mer og mer marginale behov. Vi trenger ikke kjøleskap 

som snakker til deg – men de kommer, og vi bør ikke gå i mot 

det. Kan det at servicenæringene styrkes være en ny målsetting 

at folk skal finne arbeidet sitt meningsfullt?

Å lage gratisaviser uten mål og mening er mer lønnsomt enn å 

sørge for god helse. Å lage krigsskip er viktigere enn å lage fiskebåter 

med en teknologi som kan tjene verdens fiskerier og 

bevare ressursene. Hvorfor blir tjenester som vi trenger, stadig 

mindre prioritert? 

Det blir litt for mye Frp-logikk å sammenligne gratisaviser og 

helse og krigsskip og fiskebåter. Det er ingen automatisk 

sammenheng i at det blir flere penger til helse hvis det blir færre 

gratisaviser. Samtidig så er krigsteknologi ekstremt anvendbar 

til sivile formål. Vi hadde ikke hatt Internett hadde det ikke vært 

for at russerne oppfant Sputnik og amerikanerne var livredde 

for sovjetisk invasjon. Dermed oppfant de en måte å kommunisere 

på som ikke var avhengig av et kommunikasjonssenter. 

Samtidig er ikke jeg så pessimistisk. Produksjonen blir stadig 

mer bærekraftig og det er en myte at velferdstaten er så mye svakere 

enn før selv om vi opplever en viss marginalisering av 

enkelte grupper. Det største problemet er den manglende teknologioverføringen 

mellom rike og fattige land. Politiske aktivister 

i Norge burde bli flinkere til å presse på beslutningstakere 

slik at det blir økt teknologioverføring mellom rike og fattige. 

Dette kan ikke overlates til markedet alene. 

Men en revolusjon er mye vanskeligere. Målet er ikke å etablere 

en ny elite, men en ny produksjonsmåte som setter mennes- 

kets behov i sentrum – styrt og kontrollert gjennom direkte 

demokrati. 

Et direkte demokrati kan ikke være basert på å tvinge folk til frihet. 

Et system som er basert på folks behov vil være sentralt. 

Men å dømme folk til frihet er livsfarlig. Hva skal vi gjøre med 

de som ønsker å være umyndige? Som storinkvisitoren i 

Brødrene Karamasov utbrøt overfor frigjøreren: «Jeg gir folket 

trygghet – du gir dem frihet». Frihet er det noen sterke som vil 

ha. De fleste vil ha trygghet. 

Det er ikke entydig at folk som styrer sin egen tid jobber 

mest effektivt. Fredrik Engelstads avhandling om «flat struktur» 

viste at den formelle makten blir erstattet av den uformelle 

makten, der for eksempel karismatikerne får uformell makt, 

uten at den kan kontrolleres. Motmakt trenger organisering og 

maktstrukturer som kan kontrolleres direkte. 

Engels’ drøm var at staten skulle smuldre bort og at alle skulle 

ta ansvar for sitt eget liv. Dette har vært den europeiske drømmen 

siden opplysningstiden. Også her er denne motsigelsen, 

som Kant sier: Det er deilig å slippe å ta ansvar for sitt eget liv. 

Marx og Kant har likeidealer: Menneskene skulle ikke være nødt 

til å selge arbeidskrafta si. Er verden rede til dette? Mer og mer 

– tror jeg. 

[KONTUR #2.02] 87

Kamp 

K a m p e n

f o r å b l i hørt 

av thomas hylland eriksen

Bare noen dager etter 11. september etterlyste Cathrine Sandnes, 

som da fremdeles befant seg i Dagsavisen, «de intellektuelle» 

som bidragsytere til debatten. Uansett hvilken definisjon hun 

måtte ha lagt til grunn for ordet «intellektuelle» (enkelte ser ikke 

ut til å klare å bestemme seg for om ordet viser til akademikere 

eller til skjønnlitterære forfattere), skulle det snart vise seg at 

den etterlyste raskt kom til rette. For det gikk ikke en uke i høst 

– knapt en dag – uten at representanter for det sivile samfunn 

ytret seg om terrorhandlingene og, senere, usa og 

Storbritannias krig, i et større norsk massemedium. Debatten 

har vært bred og relativt åpen. Flere kritiske medieforskere har 

sluppet til (f.eks. Rune Ottosen i Dagbladet) med påpekninger 

av fortielser og fordreininger i avisenes krigsdekning. De mest 

unnfallende har vært politikerne, som med ytterst få unntak har 

vært ute av stand til å fungere som noe annet enn mikrofonstativer 

for usas utenriksdepartement. 

Til tross for den brede interessen for å forstå og tolke verden 

etter 11. september, som har parkert norsk rikspolitikk etter 10. 

september fullstendig, er det noen som aldri får nok. Således 

etterlyste Ingunn Økland, Nils Fredrik Nielsen, Stefan Snævarr 

og Peter R. Holm med få dagers mellomrom, i midten av januar 

2002, gode argumenter mot usa og Storbritannias militære 

håndtering av 11. september, samtidig som de beskyldte bombemotstanderne 

for flokkmentalitet og uansvarlig vanetenkning. 

Når det gjelder det siste, er det et åpent spørsmål hvem 

som går i flokk her, men det er heller ikke interessant for andre 

enn sosiologer. 

Når det så gjelder begrunnelsene for å være motstander av 

usas bombing, er det mange slike, og noen av dem er innbyrdes 

90 [KONTUR #2.02] 

uforenlige. Noen er mest bekymret over innskrenkningen av 

liberale rettigheter i Vesten; noen ser Osama og hans karer som 

en lettere forkledd frigjøringsbevegelse for den tredje verdens 

masser; noen argumenterer på bakgrunn av liberale menneskerettigheter 

mot kaldblodig drap på uskyldige, og så videre. Jeg 

har sympati for flere av disse argumentasjonslinjene, spesielt 

den siste; likevel tror jeg den største langsiktige skadevirkningen 

av usas opptreden er at verden har fått bekreftet at landet vil 

gjøre hva som helst for å beskytte «sine interesser», og at vilkårlig 

vold mot sivile ledsages av en politisk retorikk som minner 

mer om Orwells romaner enn noe annet: «Krig er fred» (1984), 

og «Alle dyr er like, men noen er likere enn andre» (Animal 

Farm). Enten de i sin fortvilelse blir islamister eller ikke, vet mennesker 

i den fattige verden at det ikke er det beste argumentet 

som vinner, at de er mindre verd enn mennesker i rike land, og 

at de aldri kan regne med usas hjelp til å skape demokratiske 

og rettferdige samfunn. Fremfor alt vet de at de ikke blir hørt. 

Etter mange års intifada har palestinere et inntrykk, som ikke er 

helt misvisende, av at de kan stå og skrike i megafon så lenge de 

vil uten at noen utenfor hører hva de sier. Den samme følelsen er 

utbredt i Latin-Amerika, hvor alle vet at usa taler med to tunger, 

i Afrika og i størstedelen av den muslimske verden. Månedene 

etter 11. september viser at usas regime ikke har forstått hvilket 

ansvar som følger av rollen som verdens eneste supermakt. I stedet 

for å erkjenne sin sårbarhet forsøker de å true seg til fortsatt 

hegemoni. Det kan ikke gå bra i lengden. Respekt er nemlig en 

av de viktigste knapphetsressursene i den tredje verden, inklusive 

muslimske land. Dette forstår en ghettoungdom fra Bronx 

eller Brixton tydeligvis bedre enn Bush og Blair.

I månedene og årene før 11. september hadde mange antatt at 

opprøret mot det rådende system ville komme fra en koalisjon 

av studenter i rike land og utbyttede mennesker i fattige land. 

Den gode, gamle venstresiden skulle reise seg igjen, etter å ha 

ligget nede for telling i tyve år. Demonstrasjoner mot World 

Trade Organization og andre mektige nettverk av rike, hvite 

menn gav en indikasjon om at en ny, slagkraftig samfunnskritikk 

var i støpeskjeen. De tok feil, iallfall på kort sikt. Det var 

først og fremst kampen for respekt og likeverd, ikke kampen 

mot økonomisk urettferdighet, som førte til krig og turbulens 

høsten 2001. 

11. september representerte et vannskille i krigens historie. 

Da George W. Bush erklærte krig mot terroristene kort etter 

angrepene, må det ha vært første gang i historien at en krigserklæring 

ikke er kommet mot et land eller engang et territorium, 

men mot et diffust nettverk. Konflikten utspilte seg ikke mellom 

stater, men mellom ikke-territorielle nettverk på den ene side 

og stater på den annen side. Dette gjelder, interessant nok, også 

for andre typer av konflikter i våre dager. Politikernes ønske om 

å kontrollere Internett er et treffende eksempel. De gjør sitt 

ytterste for å bruke sin territorielle makt for å styre et nettverk 

som finnes overalt og ingen steder. Dette er i praksis umulig, 

og selv i Kina er Staten i ferd med å gi opp. 

I det globaliserte nettverkssamfunnet flyter alt lettere og mer 

friksjonsfritt enn tidligere. Det gjelder ikke bare penger, mennesker, 

varer og tegn, men også våpen, ideologi og forestillinger 

om livet i andre land. Når verden er blitt ett sted, oppstår derfor 

nye former for sårbarhet og risiko. Spredningen av menneskerettighetstanken 

er et godt eksempel på globalisering, 

y 

men det er også spredningen av aids. Den stadig mer integrerte 

verden vi lever i er preget av flyt, bevegelse og nettverk – 

til forskjell fra etterkrigstidens mer strukturelt stabile verden, 

som i større grad bestod av avgrensbare samfunn og territorier. 

Angrepene mot usa passer som hånd i hanske inn i en 

generell teori om nettverkssamfunnet, slik den bl.a. er utviklet 

av Manuel Castells i The Rise of the Network Society (1996). 

Nettverkene er desentraliserte, fleksible, billige i drift, og de opererer 

overalt og ingen steder, altså ikke fra et bestemt territorium. 

Den nye krigen er følgelig noe kvalitativt annet enn Gulfkrigen, 

som tross alt var territorielt avgrenset. Da den forrige 

George Bush etter Gulf-krigen lanserte sin «nye verdensorden», 

et stabilt, kapitalistisk verdenssamfunn med usa som ubestridt 

leder, var en forutsetning at verden bestod av territorier. En slik 

luksus kan ikke den nye Bush tillate seg. 

De fleste militærapparater, inkludert usas, er fremdeles tilpasset 

en verden der kriger dreier seg om kontroll over territorier 

og fortrinnsvis utkjempes mellom stater. Men alle vet at 

man ikke kan utslette desentraliserte nettverk ved å invadere 

land eller slippe bomber i hodet på deres innbyggere. Status 

etter måneders bombing av Afghanistan er at de ansvarlige bak 

11. september ikke er rammet, at et allerede håpløst ødelagt land 

er blitt ytterligere rasert, og at et ukjent antall uskyldige er myrdet 

ovenfra. Mediene rapporterer nå (vinteren 2002) at det er 

lovløse tilstander i landet. Nå kan det selvfølgelig hende at ingen 

lov er bedre enn Talibans lov, men sikkert er det ikke. Og bombingen 

fortsetter, om noen skulle være i tvil. Like før jul skal 

omkring 65 personer ha blitt drept av usa, som ikke har beklaget 

dette, men unnskyldt seg med at man trodde de var al-Qaida- 

[KONTUR #2.02] 91

tilhengere. Flere «feilbombinger» er blitt rapportert etter nyttår. 

Til gjengjeld er nesten alle Taliban-lederne og de fleste al-Qaidalederne 

stadig på frifot. 

Hvis det ikke lar seg gjøre å stanse den eskalerende konflikten, 

kan ingen føle seg trygge. Biologisk og kjemisk krigføring 

kan for eksempel vise seg å være effektive former for nettverkskrig 

mot usa og landets allierte. Uten å mobilisere digre tropper 

og tungt artilleri kan man gjøre fryktelig stor skade på kort 

tid ved å spre smitte og forgifte drikkevann. Billig er det også. 

Tilfeldige terroraksjoner, med og uten selvmord, er også rimelige 

og effektive; det samme gjelder industrisabotasje mot f.eks. 

fabrikker og oljeplattformer. Mot denne typen krigføring hjelper 

verken bomber, machismo eller fryktinngytende arméer. De 

gjør faktisk vondt verre på begge sider. I sør vokser de avmektiges 

forståelige, men uproduktive raseri; i nord vokser angsten. 

Viktige ting står på spill. Dersom forestillingen om en sivilisasjonskonflikt 

mellom vesten og islam får anledning til å slå 

rot denne gangen, vil resultatet uvegerlig bli eskalerende vold 

på begge sider. Det ville være trist, men lite overraskende, om 

bombingen, sammen med den grusomme behandlingen av 

afghanske krigsfanger på usas kubanske militærbase, skulle 

føre til hevnaksjoner og motterror. Konflikten mellom usas 

myndigheter og selvutnevnte talsmenn for den muslimske verden 

er den avmektiges kamp for anerkjennelse og den mektiges 

kamp for å beholde sitt hegemoni. Den kan ikke forstås ut 

fra geopolitiske kalkyler eller økonomisk undertrykkelse. 

Osama snakker ofte om usas «arroganse», men aldri om 

Vestens økonomiske utbytting av den muslimske verden. Han 

bør ikke forveksles med Che Guevara, for å si det slik. Militante 

92 [KONTUR #2.02] 

j 

muslimer anklager usa for å være en ufølsom og arrogant drapsmaskin 

som ikke tillegger muslimske liv verdi, og som dessuten 

holder seg med feil gud. usas myndigheter betrakter de militante 

muslimene som kriminelle fanatikere, som bør utraderes. 

Kanskje noen av dem tror at problemene vil være ute av verden 

når Osama og al-Qaeda er eliminert. Uansett vil nye terrorangrep 

på uskyldige eller skyldige mennesker i de vestlige landene 

føre til økt statlig terror fra usas side, og omvendt. Stadig flere 

uskyldige vil bli drept i Afghanistan, Irak, Palestina og andre 

muslimske land, og jo flere uskyldige usa dreper, desto flere terrorangrep 

og mer paranoia står landet selv overfor. Ved å 

bekjempe terrorisme med ufokusert vold, skaper de problemet 

de bekjemper. Krigen er jo ikke en kamp om kontroll over et territorium 

eller engang om knappe økonomiske ressurser. Den 

er en kamp om menneskenes sjeler og definisjonen av virkeligheten. 

Hvis valget står mellom usa/natos virkelighet og militant 

islams virkelighet («if you’re not with us, you’re with the 

terrorists»), da ligger den frie tanke tynt an, for å si det mildt. 

usas regime har ikke forstått noen ting. I den nedkrympede 

verden er sårbarheten kronisk og konstant. Andres respekt, og 

kanskje særlig de mektiges respekt, er en betydelig knapphetsressurs 

over hele verden. De globale makthavernes evne til å 

lytte er blitt viktigere enn noen gang tidligere.

Gøteborgopptøyene 

modellert i plastelina 

av anders eiebakke 

«%», 

Röda Sten, Nordisk Konstbiennal 01, digitalprint 

på pvc, 4x10 m. 

Fra monteringen av «%», 6. juni. 

8. juni 2001 åpnet en utstilling i Gøteborg der jeg viste en utendørs 

tegning på presenning. Tegningen var en slags reklame i gigantformat 

for opptøyene som skulle komme i forbindelse med demonstrasjonene 

14. og 15. juni i samme by. Bakgrunnen for verket var et ønske 

om å forsøke og etablere en kompleks, men samtidig forpliktende ny 

politisk kunstpraksis. 

Jeg deltok i demonstrasjonene den 14. og 15. som en forlengelse av 

verket på utstillingen. Den 15. juni, dagen for de mest omfattende urolighetene, 

hadde jeg kledd meg for anledningen i bl.a. vernestøvler, 

militærbukser og bomberjakke. Jeg ankom «Antikapitalistmarsjen» 

noe forsinket i taxi og rakk knapt å komme meg inn i mengden av 

unge aktivister før politiet angrep. Etter kort tid mistet politiet kontrollen 

over situasjonen, og paradegata Avenyn ble omsider sperret 

av brennende barrikader. Jeg har laget en serie rekonstruksjoner fra 

opptøyene i plastelina. 

Modellene er plassert på 30x40 cm hyller laget av mdf-plater. De er 

første trinn i en lengre prosess. Andre trinn i prosessen er at fotograf 

og kunstner Ulf Rokkan bruker modellene «som virkelighet» og gjengir 

dem i ulike vinkler og utsnitt i et selvstendig fotoprosjekt. Siste 

del av prosessen skal lede til en kort animasjonsfilm. 

Skalaen er 1:20. Etter prøving med ulike teknikker og redskaper fant 

jeg at jeg kun ville bruke fingertuppene og at jeg ville bruke massiv 

plastelina uten klosser eller andre hjelpemidler. Jeg har ett unntak fra 

denne anti-illusjonismen, og det er at jeg av nødvendighet bruker tynn 

ståltråd for å stive opp enkelte figurer. På grunn av den merkelige fargeskalaen 

som tilbys av produsenten av den beste plastelinaen, hvit, 

brun, grå, gul, lys blå, signalrød, rosa og lys grønn, har jeg måttet foreta 

kompromisser mht. farger. Politiet, som i Sverige har nærmest 

sorte uniformer, har f.eks. lys blå kropper og hvite hjelmer. Alle 

demonstrantene er laget i grått, unntatt Ya Basta! som naturligvis er 

hvite, og en enkelt demonstrant som kledde seg naken. 

Vedkommende har fått en naturalistisk hudfarge blandet av rødt, gult, 

grønt, hvitt og brunt. Flammene er blandet av rød og gul plastelina. 

Alle andre elementer er formet av ublandet plastelina. 

[KONTUR #2.02] 93

94 [KONTUR #2.02]

vasaplatsen, kvelden den 15. juni: Politiet 

skyter 18 skudd inn i mengden av unge aktivister som 

danser i gatene. På dette tidspunktet forsøker jeg å 

komme meg tilbake til sentrum i en taxi, mens svensk 

radio melder om at en politimann er skutt. Turen 

ender med at jeg blir kastet ut av bilen langt unna 

begivenhetene etter en politisk diskusjon med sjåføren. 

Jeg forsøker forgjeves å ta meg til Vasaplatsen 

men blir holdt tilbake av politi. 

avenyn, formiddagen den 15. juni: Demonstranter 

har dratt inventaret til McDonald’s ut i gata. 

Det røde flagget vaier i sola over brennende barrikader. 

Scenen er til forveksling lik maleriet «Friheten på 

barrikadene» av Delacroix. 

[KONTUR #2.02] 95

96 [KONTUR #2.02] 

vasaplatsen, kvelden den 15. juni: Aktivister 

har presset politiet fra bilene sine og danser på takene. Jeg 

sover og går glipp av «Reclaim the streets», men våkner 

til nyheten om at festen har utartet til nye gateslag.

vasaparken, 14. juni: En naken demonstrant viser 

finger’n til opprørspolitiet som angriper unge aktivister 

med køller, skjold og hester. 

avenyn, ettermiddagen den 15. juni: 

Ovale felt i gata der brostein har blitt plukket opp 

virker som ekkoer av Habermas’ bud til ’68-erne: 

«Brostein er til for å kastes på politiet». 

[KONTUR #2.02] 97

98 [KONTUR #2.02]

victoriabroen, ettermiddagen den 15. juni: Politiet har 

omringet demonstranter og tilfeldige forbipasserende og presset dem ut 

på broen. Aktivister i gummibåter redder enkelte, mens andre hopper i 

vannet. Resten blir arrestert (unntatt meg, fordi politiet overhører en telefonsamtale 

mellom meg og den venstreradikale kuratoren for utstillingen 

jeg deltar i. Jeg spiller postmodernistisk kunstner i samtalen. Jeg blir geleidet 

fra broen og gitt fritt leide fordi operasjonslederen er overbevist om at jeg 

er i byen kun i anledning en utstilling. Dermed kan jeg ta meg over til støttedemonstrasjonen 

på andre siden av elva der jeg holder en kort appell). 

[KONTUR #2.02] 99

100 [KONTUR #2.02] 

victoriabroen, 15. juni 2001. Jeg er øverst til venstre på bildet. 

anders eiebakke (f. 1970 i Oslo) er billedkunstner. Fotografiene er tatt 

av Ulf Rokkan og er forstudier til fotoprosjektet nevnt i artikkelen. Alle inntekter 

ved eventuelle salg av modellene går uavkortet til Luigino (Gigi) Longo 

som ble arrestert på Victoriabroen rett før Eiebakke ble gitt fritt leide fra den 

samme broen. Den forøvrig kunstinteresserte Gigi soner en dom på to år som 

politisk fange i Gøteborg.

Kampen om det offentlige rom tilspisser seg. 

Gjennom de siste 20-30 årene har kommersielle 

aktører spist seg inn på den plassen og tiden vi deler 

i mellom oss. Reklameplass i bybildet, sendetid på 

tv-kanaler og innpass på skolene kan skaffes med 

penger. Ønsker du å fremme et budskap til et større 

publikum, må du kjøpe deg plass, eller underkaste 

deg medienes nåde.Tilgjengeligheten til det offentlige 

rom er dermed avhengig av hvor mye penger du har. 

Dette er en tilstand som hindrer store deler av 

befolkningen reelle muligheter til å fremme sine synspunkter. 

Dermed er det et problem for demokratiet. 

Nettverket Adbusters har i en årrekke i Canada og 

usa arbeidet med kampanjer for å ta tilbake en sivil 

kontroll over det offentlige rom. Nå har Adbusters 

spredd seg til Norge. I dette nummeret av Kontur 

Tidsskrift presenterer Adbusters Norge seg selv 

med illustrasjoner og fotodokumentasjon fra 

deres aksjoner. Dette gjøres sammen med 

en tekst av og et intervju med Kalle Lasn, 

en sentral skikkelse i det amerikanske 

Adbusters-miljøet. 

Den mentale miljøbevegelsen begynte – 

for meg – for to år siden i løpet av slagene 

i Seattle. Der spurte jeg en ung man om 

hvorfor han protesterte. «Fordi jeg må,» 

svarte han. «Dersom jeg lot være ville jeg 

ikke holde ut. Jeg er ingen spesielt lykkelig 

person. Før trodde jeg det hadde med 

min personlighet å gjøre, men nå har jeg 

forstått at det er et kulturelt problem. Jeg 

føler at jeg hele livet har blitt psykisk misbrukt 

– rett og slett, og nå skal det hevnes.» 

Bevegelser fødes fordi et grunnleggende 

raseri bygger seg opp hos noen 

ganske få mennesker. Når dette sinnet 

uttrykkes kan det tenne det undertrykte 

og underkjente sinne hos en hel nasjon. 

Det store spørsmålet vi må stille oss er 

om det raseriet mange av oss føler deles 

av allmennheten. Har mange nok av oss 

blitt presset til en yttergrense? 

Miljøbevegelsen slo alarm sommeren 

1989 i panikk etter sjokkerende nyheter 

som hver dag ble avdekket; mystisk seldød 

i Nordsjøen, sur nedbør som ødela regnskogen, 

og mennesker som led av en 

uttrøttende sykdom ingen lege kunne 

diagnostisere. 

Nå har vi beviser for at det mentale 

miljøet er inne i en like stor krise; 20 mil- 

En bevegelse fødes 

av kalle lasn 

lioner nordamerikanere har diagnosen 

klinisk depresjon, ytterligere 20 millioner 

lider av angst og virkelighetsforstyrrelser 

samtidig som det fins et marked 

som årlig omsetter antidepressive medikamenter 

for 10 milliarder dollar. Vi 

møter kommersielle budskap hvor enn 

øyet hviler, fra plakatene i supermarkedet, 

til reklame på bæreraketten for romskipet, 

helt til produktplasseringen i filmen 

du egentlig ser på for å komme 

unna det hele. Antallet megakonserner 

som dirigerer mesteparten av klodens 

informasjonsstrøm er nå nede i seks og 

minker stadig. 

I 1989 oppdaget vi at vårt naturlige 

miljø var døende. Det var god grunn til å 

danne protestbevegelser! 

I dag oppdager vi at vårt mentale miljø 

også dør, og igjen gjør vi oss klare til å 

protestere. Nå med en ny visjon, visjonen 

om en bølge av mistillit og krav mot 

mediakonsernene, for en vitenskap om 

mental økologi og for bedre håndtering 

av produksjonen av mening i samfunnet 

vårt. Synkroniser klokkene deres, og 

husk denne dagen! 

Teksten er oversatt av David Løfler 

[KONTUR #2.02] 101

Vi må spille med våre egne regler 

Tage Haugland intervjuer kalle lasn, grunnlegger av Adbusters 

På hvilke måter ser du culturejamming som en katalysator for samfunnsendring? 

Innenfor den globale motkulturen ser jeg dette mer som en 

metode blant flere framfor å være selve katalysatoren. Vi ser i 

dag framveksten av en ny global kultur som står steilt i mot de 

multinasjonale selskapenes hegemoni. Det er mange ulike 

motivasjoner som ligger til grunn for de culturejamming-aktivitetene 

vi ser i dag. Alt fra professorer, gamle hippier og medielærere 

til frustrerte ungdommer aksjonerer. Slik jeg ser det 

trenger vi mest mulig aktiviteter for å ødelegge status quo, noe 

som nok for mange vil bli et traumatisk skifte. Det finnes ingen 

fasit på hvordan vi kan få dette til, men jeg tror likevel culturejamming 

med en metafor fra dataindustrien kan beskrives som 

en hub i dette landskapet. 

Mye av Adbusters’ agenda er direkte formulert mot corporate rule. 

Så lenge profitt er første prioritet for de fleste selskaper virker det lite 

nyttig med dialog. Ser du likevel et potensial for en mer samarbeidende 

profil i framtiden? 

Jeg ser i dag at organisasjoner som Greenpeace har et nært samarbeid 

med mange av dem de tideligere kritiserte. Alle sosiale 

revolusjoner springer ut fra et spektrum av aktiviteter. Derfor 

mener jeg at en slik dialog ikke er nok i seg selv. Det trengs helt 

klart også hardcore culturejammere og aksjonister som kan 

sette saker på dagsorden. 

[KONTUR #2.02] 103

I forhold til enkelte aktører, som for eksempel Exxon Mobil, 

har jeg ikke tro på noen annen linje enn å eksponere flest mulig 

for den ondskapen disse selskapene bedriver. En stor del av problemet 

i dag er at det sivile samfunnet mister mer og mer makt 

til multinasjonale selskaper. Næringslivet har snart uinnskrenkede 

rettigheter, og det er absurd at verdens rikeste selskaper er 

med på utformingen av verdens handelsregler. Fra et aksjonistisk 

perspektiv mener jeg at en likeverdig dialog er dødfødt fordi 

disse selskapene dikterer premissene for samtalen. Dialogen 

må ha utgangspunkt i korrektiver fra det sivile samfunn. 

Culturejamming-metoden har blitt beskyldt for å være arrogant og 

elitistisk. Ser du noe relevant i denne kritikken? 

Vi er nødt til å være det! Arroganse er nødvendig i dette arbeidet 

– uten frekkhet kommer vi ingen vei. 

Hva var dine inspirasjonskilder da du først startet Adbusters-prosjektet? 

Hadde du en klar visjon? 

Jeg hadde jobbet i 20 år som en god venstreradikaler og følte 

meg utbrent. Jeg ønsket å forme et nytt og mer potent politisk 

språk mindre preget av intellektualisering og fargeløshet. 

Adbusters-magasinet ble startet etter frustrasjonen over at vi 

ikke fikk kjøpe tid på tv-kanalene angående en kampanje vi 

hadde om skoghogst i Canada. Prosjektet har vokst gradvis og 

flere kampanjer har kommet til. For tiden har vi over 60.000 

på vår nyhetsliste. Mine personlige inspirasjonskilder har vært 

[KONTUR #2.02] 105

106 [KONTUR #2.02]

lant annet dadaismen og de franske situasjonistene. Det viktigste 

for meg i denne prosessen har nok vært ønsket om å 

bruke mer form i det politiske arbeidet. 

Vi ser at mange selskaper tar opp i seg trekk fra den nyradikale kulturen. 

Bilder fra demonstrasjoner i musikkvideoer på mtv, varehus 

i London som selger «Zapatista wear» og den siste kampanjen til 

Diesel har klare Adbusters-aktige trekk. Ser du en potensiell fare i at 

culturejamming først vil bli hipt og deretter «umoderne», og at det 

ved å bli en del av det kommersielle blir politisk ufarliggjort? 

Til det vil jeg bare si at alle bevegelser har sin vår, sommer og 

høst. Adbusters er nok fortsatt i sin sommerperiode og jeg ser 

ikke noen umiddelbare scenarioer med tanke på det du beskriver. 

Jeg tror heller at vi innen fem år vil se en oppvåkning i forhold 

til arbeid med det mentale miljøet tilsvarende bevissthetsøkningen 

rundt naturvern på 80-tallet. Da vil giganter som Nike 

og gap virkelig få problemer. 

Hvilke globale ambisjoner har du for Adbusters-prosjektet? 

Vi ønsker å spre Adbusters’ agenda mest mulig. Snart får vi i gang 

webtv med egne produksjoner. Våre aktiviteter er nå etablert i et 

globalt nettverk, og vi håper at man etter hvert kan opprette ulike 

nasjonale utgaver av magasinet. Vi vil videreutvikle og promotere 

våre kampanjer som f.eks. tv turnoff week, Buy nothing day og 

Corporate crackdown. I tillegg vil vi forberede grunnen for det tidligere 

nevnte paradigmeskiftet jeg tror kommer innen fem år. 

[KONTUR #2.02] 107

108 [KONTUR #2.02]

Dersom man arbeider med culturejamming kan opphavrett være en 

hindring. Naomi Klein framstiller dette i No Logo som enveiskommunikasjon 

hvor selskaper trer logoer ned over hodet på folk, men 

nekter likevel å la de samme logoene brukes i «anti-reklame». 

Hvordan ser du på dette forholdet mellom culturejamming og opphavsrett? 

Spørsmålet om opphavsrett står sentralt i vårt arbeid. Vi ser på 

en god ide som et gen som bør spres mest mulig. Om et firma 

derimot ønsker å bruke noe fra vårt materiale tar vi så høy pris 

som mulig. 

Tror du vi vil se en hardere linje fra myndigheter og selskaper som 

ønsker å slå ned på culturejamming? 

Etter 11. september har mange som driver med Adbusters-aktiviteter 

opplevd reaksjoner. Bush-regjeringen bruker helt klart 

dette som en anledning for å slå ned på subkulturelle aktiviteter 

generelt. Dersom dette fortsetter er min holdning ikke å gå inn 

i et katt og mus-spill, men heller angripe saken fra andre innfallsvinkler 

og spille med våre egne regler. Vi har faktisk opplevd 

flere ganger at selskaper setter pris på våre kampanjer mot 

dem. Da tenker jeg utfordringen blir å framstille budskapet på 

en hardere måte. 

[KONTUR #2.02] 109

NORSK VENSTRESIDE 

IMAMENES NYTTIGE IDIOTER? 

antikrigsarbeid, orientalisme og den tredje leiren 

Venstresiden har de siste 50 år gjort motstand mot usas globale dominans til sitt ‹varemerke›. Men 

i flere land er islamistbevegelser mye sterkere enn venstresiden og står for den mest markerte 

anti-amerikanske opposisjonen. Etter 11. september er det blitt klart at det går et skille innad i den 

anti-imperialistiske leiren: På den ene siden de som ønsker allianse med islamistene, på den andre 

siden de som ser islamistene utelukkende som en reaksjonær kraft. I denne artikkelen tar artikkelforfatteren 

til orde for ‹en tredje leir›, uavhengig av både vestlig imperialisme og de ulike tendensene 

til reaksjonær anti-imperialisme. For å bygge en slik leir argumenterer han for dialog med de 

politiske flyktningene fra Iran, Irak og Kurdistan, som står på et anti-islamsk grunnlag. 

110 [KONTUR #2.02] 

av bjarke friborg

«Krig er en fortsettelse av politikken, men med andre midler». 

Dette mye brukte utsagnet til krigsteoretikeren Karl von 

Clausewitz har på ingen måte blitt mindre treffende etter terrorangrepene 

mot usa 11. september og med usas påfølgende 

«krig mot terrorismen». Høsten 2001 innebar en alvorlig militarisering 

av konflikter som eksisterte på forhånd, dvs. en forsterking 

av en rekke negative utviklingstrekk. 

Siden 70-tallet er imidlertid kortene er stokket på nytt, og 

grupper og bevegelser som opprinnelig ble oppmuntret, trent 

eller finansiert av usa og deres allierte, har i dag vendt seg mot 

sine tidligere læremestre. Ikke minst gjelder det ulike islamistbevegelser 

som tidligere ble sett på som mer «moderate» alternativer 

enn den sekulære og antikapitalistiske venstresiden, 

men som de siste 20-30 årene i økende grad har klart å sette sin 

egen dagsorden. 

Spørsmålet er hvordan venstresiden forholder seg til den nye 

situasjonen. I mange land har det vært mulig å reise en sterk 

antikrigsbevegelse på relativt kort tid, i takt med usas bombing 

av det fattige Afghanistan. Men de fleste steder har det samtidig 

brutt ut en omfattende debatt om veien videre for antikrigsbevegelsen, 

bl.a. ut fra ulike vurderinger av islam og islamismen. 

Mens noen ser på de islamistiske bevegelsene som 

dypest sett på «vår side» i kampen mot usa-imperialismen, 

mener andre at de tvert imot representerer en reaksjonær kraft 

som det vil være selvmorderisk å alliere seg med. 

Parallelt med usas krigshissing har det samtidig vært en 

markert økning i omfanget av rasistisk-motivert trakassering i 

Nord-Amerika og Europa, inkludert fysiske angrep på personer 

med ikke-vestlig bakgrunn. Dette er noe som har gått utover 

både muslimer og ikke-muslimer, selv om muslimer har vært 

spesielt utsatte. For vestlige antirasister har det derfor blitt en 

utfordring å holde tungen rett i munnen: På den ene siden å gå 

mot den generelle og rasistisk-motiverte muslimhetsen, men 

på den andre siden ikke være blind for undertrykkingen og motsetningene 

innad i nettopp muslimske miljøer. Med andre ord 

å bekjempe undertrykking over alt der den forekommer og 

utvikle en reell sosialistisk internasjonalisme. 

I høyeste grad er dette en kultur- og hegemonikamp, en 

kamp om de idealene vi ønsker å sette opp mot den globale kapitalismen. 

Etter 11. september er det klart at denne kulturkampen 

har fått avgjørende nye impulser og at vi står over for en 

større debatt også i Norge. 

Steile fronter 

På den ene siden er det mange europeiske antirasister, sosialister 

og krigsmotstandere som fremholder at muslimhets er den 

moderne parallellen til jødehetsen på 1930-tallet. Opp mot dette 

står bl.a. mange venstreaktivister, innvandrerkvinner og flyktningemiljøer 

med bakgrunn fra muslimske land, hvor budskapet 

er at det er livsfarlig å undervurdere de undertrykkende 

sidene ved islamismen. 

Slik sett er det et opplagt skille mellom de «vestlige» og de 

«ikke-vestlige», selv om bildet ikke er entydig. På den «ikke-vestlige» 

siden er det bl.a. mange interne konflikter som hindrer 

samarbeid mellom de ulike gruppene og mellom nasjonalitetene. 

Eksil-iranerne blir f.eks. beskyldt for å være sekteriske og 

lite samarbeidsvillige, og for å føre videre en gammel persisk 

tradisjon for å føle seg mer «siviliserte» enn andre. På samme 

måte får eksil-kurderne høre at de er nasjonalister og bare opptatt 

av å reinvaske sin egen kultur, mens pakistanerne er dob- 

[KONTUR #2.02] 111

eltmoralske pragmatikere og opportunister. Slik gjensidig mistenksomhet 

hindrer naturligvis gjennomslagskraften, selv der 

hvor man er enige. 

Dessuten er både de «vestlige» og «ikke-vestlige» preget av 

uenigheter mellom ulike politiske retninger på venstrefløyen 

og gamle velkjente skillelinjer. F.eks. har de gjenværende 

«maoistene» og «stalinistene» tradisjon for å være mer positive 

til nasjonalt orienterte bevegelser mot okkupasjon og imperialisme, 

til og med hvis deres konkrete alternativ er et nytt og 

undertrykkende politisk regime basert på en sterk stat og forfølgelse 

av annerledes tenkende. Tilsvarende vil dagens «trotskister» 

være mer opptatt av det positive og frihetlige alternativet 

og av å støtte den sosialistiske venstresiden, til og med hvis 

disse kreftene er små og isolerte. 

Omvendt orientalisme 

Debatten om Vestens forhold til Østen er på ingen måte begrenset 

til mer eller mindre snevre miljøer på venstrefløyen. Og den 

er langt fra unnagjort på et øyeblikk, ettersom det handler om et 

svært sammensatt og hundrevis av år gammelt samliv, oftere 

preget av krig og konflikt enn av fred og gjensidig utveksling. 

Selv om George W. Bush sluttet ganske fort med å snakke om 

«korstog» av hensyn til den internasjonale og skjøre «alliansen 

mot terrorisme», er det ikke noen tvil om at de styrende i Vesten 

kan spille på en lang rekke anti-islamske fordommer med dype 

røtter i europeisk tradisjon: Frykten for «de muslimske hordene» 

som vil overta og erobre Vesten (fra den gangen den muslimske 

verden var på fremmarsj), blandet med den overlegne 

og nedlatende arrogansen forbundet med senere tiders imperialisme 

(«den hvite manns byrde»). 

112 [KONTUR #2.02] 

Et av de viktigste forsøkene på å ta opp slike problemstillinger 

er Edward Saids bok «Orientalismen» fra 1978. Orientalisme 

defineres her som europeiske forsøk på å studere og analysere 

samfunnene og kulturen til de koloniserte folkeslagene i Øst 

(Orienten) med det målet å dominere, kontrollere og styre over 

dem – noe de angivelig ikke er i stand til selv. I følge denne tenkningen 

går det et grunnleggende skille mellom den underlegne 

Orienten og det mer utviklede og siviliserte Oksidenten (Vesten). 

Orientalister er slik sett de intellektuelle soldatene og stormtroppene 

til kolonialismen, som arbeider for å opprettholde de 

eksisterende undertrykkings- og underordningsrelasjonene. 

En rekke 1800-tallstenkere var åpenbart rasistiske og prokolonialistiske 

men skjulte seg bak en fasade av ‹objektiv› vitenskap. 

Det har vært og er fortsatt avgjørende for Midt-Østens 

intellektuelle å begripe dette, og å avsløre og ta et oppgjør med 

de vestlig-imperialistiske ideologer. Imidlertid har denne tenkningen 

også blitt utsatt for kritikk fra ulike hold, dvs. fra både 

sympatisører og motstandere av Saids kritiske grunninnstilling. 

For eksempel var boken lite opptatt av kvinneperspektivet, og 

det er ikke bare fiender av Said som har oppfattet den skarpe 

todelingen mellom Østen og Vesten som en overforenkling. 

Ikke minst gjør Saids analyse det nærliggende å benekte at orientalismen 

overhodet kan tenkes å ha sine positive sider – dvs. 

at det kan finnes orientalister som genuint kan bidra med viktige 

forskningsresultater. Slik sett kan til og med vestlige og proimperialistiske 

intellektuelle bidra til å øke kunnskapen i Vesten 

om Østen og finne frem til en kjerne av vitenskapelig innsikt. 

I sin bok fra 1999, «The Jewish Discovery of Islam», har f.eks. 

Midtøsten-forskeren Martin Kramer forsøkt å dokumentere innsatsen 

til jødiske akademikere, politikere og tilsvarende opini-

onsledere på 1800-tallet. Hans konklusjon er at de bidro til en 

mye mer anerkjennende, ikke-polemisk og positiv vurdering av 

den muslimske kulturarven enn det som var vanlig blant mange 

kristne. Som jøder hadde de ingen «korstog-nostalgi», og 

Kramer får også frem hvordan flere av dem så en egeninteresse 

i en generell anerkjenning av ikke-kristne (dvs. både muslimske 

og jødiske) bidrag til den europeiske kulturen. I lys av 

dette beskylder Kramer Said for å ha gitt en alt for entydig fremstilling 

av orientalismen. 

Noe av problemet til Said er at han står for et bestemt vitenskapssyn 

som nekter for at utenforstående kan representere 

andres erfaringer. Hans kritikk av orientalismen har dermed et 

metodologisk problem, som kan få en rekke uheldige konsekvenser 

– en form for «omvendt orientalisme». Dette begrepet 

blir bl.a. brukt av iranerne Saeed Rahnema og Sohrab Behdad, 

i boken deres fra 1996 «Iran after the Revolution. Crisis of an 

Islamic State»: 

Samtidig med at omvendt orientalisme er et forsøk på å forkaste 

det fordreide og nedlatende bildet av Østen slik den fremstilles 

av orientalistene, åpner den for en idealisering og glorifisering 

av de østlige tradisjonene. Det er sant at man må forstå 

Østens kultur og rasjonalitet i dens egen sosiale og historiske 

kontekst, noe mange orientalister ikke gjør. Imidlertid er 

denne konteksten en svært hierarkisk, mannsdominert og 

ytterst repressiv sosial eksistens med liten sans for individuelle 

rettigheter og friheter – kjennetegnende for et jordbrukssamfunn 

basert på tvangsinnkreving av skatt og som blir undertrykt 

av kolonialismen. Det er neppe noe paradis for de som søker 

forbilledlige kulturer og verdier for en frigjort menneskehet. 

At Vesten enten ikke har skjønt Østen eller har latt sine egne 

interesser forvrenge virkeligheten, er ikke noen unnskyldning 

for å gå i den motsatte grøften ved å skjønnmale alt som er østlig, 

eller bestemte deler av det. 

Den 3. verden i Europa 

Det er ikke noe nytt at eksilmiljøer forsøker å påvirke venstresiden 

i de landene de er endt opp i, for eksempel var de russiske 

marxistene svært aktive i europeisk arbeiderbevegelse frem til 

og med den første verdenskrigen. Og det er heller ikke noe nytt 

at internasjonale spørsmål kan virke splittende på den innenlandske 

venstresiden. Men et aspekt ved dagens globale økonomi 

er at innvandrere og flyktninger ikke lenger bare kommer 

fra nabolandene eller den relativt samme kulturkretsen. For 

Norges del er det først de siste 20-30 årene at relativt store grupper 

av mennesker fra den ikke-vestlige «3. verden» har slått seg 

ned i landet og etterhvert begynt å delta i den offentlige debatten. 

Endelig er det et voksende sjikt av ungdommer som er 

vokst opp i Norge, og har et helt eget sett av erfaringer med blandingskultur, 

ulike kulturelle forventninger etc. 

I dag er det særlig venstreaktivister fra Iran, Irak og Tyrkia – 

flere av dem er kurdere – som har vært de mest høylytte i sin 

kritikk av norsk venstreside. Mange av disse menneskene er 

flyktet fra islamistiske diktaturer eller har annen førstehånds 

kjennskap til de islamiske bevegelsene som har vokst frem fra 

og med 1970-tallet. Det er med dette utgangspunktet de kritiserer 

deler av venstresiden i både Norge og Vesten for å være 

unnfallende i sin kritikk av islamismen eller til og med å skjønnmale 

den som et mer «autentisk» uttrykk for anti-imperialistisk 

kamp i den 3. verden. 

[KONTUR #2.02] 113

To reaksjonære leire 

En av de mest høylytte eksil-gruppene kaller seg Arbeiderkommunistene 

og har avleggere i både Irak og Iran. De har formulert 

det slik at den såkalte «krigen mot terrorismen» reelt bare 

er en krig mellom ulike terroristiske leire, og at det er venstresidens 

oppgave å bygge en «tredje leir» basert på menneskelig 

frihet, sosialisme og sekularisme. I mangelen på et slikt progressivt 

alternativ frykter de at folk i stedet vil gravitere i retning 

av de to ytterpolene, med hver sin ideologiske overbygning: 

Ved siden av haukene rundt de to polene – amerikansk militarisme 

og islamiske fascister – finnes det to langt mer sofistikerte, raffinerte 

og ‹respektable› sett argumenter som forsvarer hver av de to sidene i 

konflikten. Ved siden av usa-militarismen finnes det de som støtter 

opp om krigen ved å fremstille den som ‹den siviliserte verden mot 

terrorismen›. Ved siden av de islamistiske morderne finnes det de som 

rettferdiggjør islamsk terrorisme med den velkjente 1970-talls religiøs-nasjonalistiske 

og 3. verdenistiske ‹anti-imperialismen›. (Mansoor 

Hekmat, International Weekly nr. 73, 28. september 2001) 

I Norge har det til nå vært mulig å unngå en slik åpen splittelse 

innad blant krigsmotstanderne og venstresiden, men det har 

vært uhyggelig nær. Allerede tidlig så det ut som sv-leder 

Kristin Halvorsen stilte seg positiv til usas «krig mot terrorismen», 

frem til hun åpenbart ble satt på plass av partiets venstrefløy. 

På motsatt side har venstregrupper som akp og 

Internasjonale Sosialister (is) gått svært hardt ut mot usa-militarismen, 

men vært tilbakeholdne i sin kritikk av islamismen – 

angivelig for ikke å spille på lag med usas retorikk eller å nøre 

opp under anti-muslimsk rasisme. Og det er det siste synet som 

114 [KONTUR #2.02] 

er blitt tatt spesielt ille opp av de iranske, afghanske og kurdiske 

radikalerne – fordi de i praksis opplever dette som en støtte 

til sine fiender. 

Samlende eller splittende? 

Det som etterhvert viste seg å være det mest utbredte synet blant 

norske venstreaktivister var at det ikke var nødvendig for antikrigsnettverkene 

å ta uttrykkelig avstand f.eks. fra Taliban, så 

lenge man i hvert fall ikke kunne tolkes som å være direkte pro- 

Taliban. Argumentasjonen var at det nå var viktigst å bygge en 

bred front, hvor flest mulig mennesker kunne delta. Men det 

var akkurat denne innfallsvinklen som ikke minst iranerne 

hadde advart mot, med begrunnelsen at en «bred front» på et 

slikt grunnlag nettopp ikke ville være i stand til å mobilisere 

f.eks. anti-islamske flyktninger som dem selv, unge innvandrerkvinner 

som har brutt med sin muslimske bakgrunn etc. 

Sapideh Sadeghi (fra Balutsjistan i Iran og medlem av 

Sosialistisk Ungdom) beskrev 23. januar i Klassekampen hvordan 

hun og andre opplevde antikrigsnettet i Oslo i ettertid: 

Så nettverket valgte å ikke ta avstand fra Taliban, men for å vise vår 

solidaritet med det afghanske folk, gikk vi likevel i demonstrasjonen 

mot krigen. Vi gikk under en parole som lød: «Nei til usa. Nei til 

Taliban. Nei til bombing av Afghanistan.» Midt under appellen til 

Abid Raja, kom det en pakistansk mann løpende mot oss. Rasende, 

mens han ropte diverse ukvemsord. «Hva er dette?», utbrøt han. «Er 

dere mot Taliban? Hva gjør dere her da? Dette er en demonstrasjon 

for Taliban!». I selve toget støtte vi på noen bekjente. De sa at de var 

overrasket over å møte oss. Vi sa ingenting, men tenkte vårt. Aldri 

hadde vi trodd at vi skulle gå i samme demonstrasjonstog, som folk

som mener at homofile ikke har livets rett. [...] «Anti-imperialisme» 

kan ikke være det eneste krav til en bevegelse man eventuelt allierer 

seg med. Vi må forsikre oss om at de vi allierer oss med i den «antiimperialistiske» 

kampen ikke underminerer kampen for demokrati, 

mot kapitalisme og mot kvinneundertrykking. 

Veien videre 

På den ene siden stod dermed de iranske og andre venstreaktivistene 

som ønsket en klar avstandstaking til bevegelser som 

Taliban, i tillegg til en mer aktiv støtte til dem selv og andre 

demokratiske og humanistiske krefter i regionen så vel som i 

eksil. I stedet har de møtt en norsk venstreside som gir inntrykk 

av å være mer opptatt av å alliere seg med konservative islamister 

fra moskeene enn med demokrater, kvinneaktivister og sosialister 

fra de land som blir angrepet: En norsk venstreside som 

ser de radikale eksilmiljøene først og fremst som brysomme 

elementer de gjerne kunne unnvært. 

Dette er på sikt en helt uholdbar situasjon som snarest må 

rettes opp på. Ikke bare fordi de er flyktninger og innvandrere 

som bør hilses velkommen på venstresiden i Norge og seriøst 

inviteres med på debattene om norsk samfunnsliv. Heller ikke 

bare fordi vi har noe å lære av hverandre. Vi er rett og slett nødt 

til å ta denne debatten fordi den er påtvunget oss av virkeligheten 

– og fordi den er livsviktig. 

I takt med omdanningen av den vestlige kapitalismen til et 

fullstendig dominerende verdenssystem er også spørsmålet om 

alternativer og motstandskamp blitt stadig mer påtrengende. 

Da flyene kræsjet inn i World Trade Center og Pentagon var det 

fra starten av helt åpent om terroren var utført av amerikanske 

høyreekstremister eller av ytterliggående islamister fra Midt- 

Østen. Det er klart at vi må spørre hvilke metoder som kan 

anvendes og hvilke krefter vi kan betrakte som allierte i kampen 

mot den globale kapitalismen. Det nytter ikke lenger med 

besvergelser om at «vi støtter alle opprør mot imperialismen», 

«det er ikke vår oppgave å kritisere» o.l. En gang var det stalinismen 

som ble møtt med en slik unnfallende innstilling, la oss 

unngå å gjøre denne typen feil om igjen. 

Vår oppgave er nå som før å bygge en tredje leir, uavhengig 

av både vestlig imperialisme og de ulike tendensene til reaksjonær 

anti-imperialisme. I en global verden er det vår plikt som 

internasjonalister å bekjempe og avsløre alle undertrykkende 

tendenser, uansett hvor de finner sted og hva de kaller seg. Og 

da er det minste vi kan gjøre å gå i dialog med våre kamerater 

med bakgrunn fra andre land om hvordan vi får til dette på den 

beste måten. Det gryende opprøret fra unge innvandrerjenter 

mot patriarkatet i egne rekker – inkludert alt fra konservative 

imamer til tvangsekteskap og æresdrap – bare understreker 

denne utfordringen. 

[KONTUR #2.02] 115

116 [KONTUR #2.02]

– Hvis du ikke gjør som jeg sier, 

ringer jeg en annen 

Det er en kvart million arbeidere uten fast jobb i Norge. Mange av dem 

har verken sykelønn eller oppsigelsesvern. Over halvparten av dem er 

under 30 år. Flesteparten er kvinner. Vikariater, midlertidige ansettelser, 

ekstrahjelp; betegnelsene varierer, mens antallet stillinger av denne typen 

øker. Møt den moderne arbeiderklassen: Ekstrahjelpene. 

av mari theodorsen 

Foto: lene svenning | Hotell- og restaurantarbeideren 

[KONTUR #2.02] 117

Fleksibilitet 

Fleksibilitet er et nøkkelord for å forstå utviklingen i dagens 

arbeidsliv, selv om det på mange måter er et uklart begrep. Det 

har sjelden den samme betydningen for arbeidsgiver og arbeidstager. 

En arbeidstager kan assosiere det med større mulighet til 

å regulere sin egen arbeidsdag, mens en arbeidsgiver kan tolke 

det som større muligheter til å regulere antall ansatte etter behov. 

De som har makt har også makt til å definere innholdet i 

begrepet. Fleksibilitet fremstilles gjerne som noe entydig positivt, 

i motsetning til noe gammeldags, rigid og stivbeint. Dette er verdier 

mange gjerne vil identifisere seg med. Det kan utvikle seg til 

en ideologi som arbeidstagerne prøver å leve opp til; et ideal om å 

være i bevegelse, å ikke gro fast og et krav om personlig utvikling. 

En måte å konkretisere begrepet på er å snakke om numerisk, 

funksjonell og finansiell fleksibilitet.i Funksjonell fleksibilitet 

dreier seg om at ansatte lettere skal kunne omskoleres og 

flyttes mellom forskjellige avdelinger og arbeidsoppgaver. 

Finansiell fleksibilitet betyr at lønna i større grad tilpasses individuelle 

forhold. Numerisk fleksibilitet vil si at bedriften raskt 

kan variere antall ansatte og antall utførte arbeidstimer etter 

behovet for arbeidskraft. Bruk av ekstrahjelper er et eksempel på 

numerisk fleksibilitet. Graden av numerisk fleksibilitet kan sees 

om en risikofordeling mellom arbeidsgiver og arbeidstager. Det 

handler om hvem som bærer risikoen i en nedgangsperiode. 

Enten risikerer arbeidsgiveren å måtte betale folk som det ikke er 

arbeid til, eller så risikerer midlertidige ansatte å miste jobben. 

Hva sier Arbeidsmiljøloven om midlertidige ansettelser? 

Bruken av ekstrahjelp reguleres etter Arbeidsmiljølovens § 58 

A, som ble innført 01.02.95. Ekstrahjelper er ansatte som ikke 

har faste vaktlister å forholde seg til, og som tilkalles ved behov. 

118 [KONTUR #2.02] 

Ekstrahjelp er ikke en egen juridisk kategori, men er en av flere 

former for midlertidige ansettelser. § 58 a begrenser arbeidsgiveres 

mulighet til å til å inngå tidsbegrensede avtaler til: 

– når arbeidets karakter tilsier det og arbeidet skiller seg fra 

det som ordinært utføres i bedriften. 

– praksisarbeid 

– vikariater 

– i forbindelse med arbeidsmarkedstiltak 

– for øverste leder i virksomheten (åremålsstillinger) 

Dette er ikke ment å ramme sesongarbeid. 

Hvem er de midlertidig ansatte? 

Kvinner utgjør et flertall av de midlertidig ansatte. Av 250.000 

midlertidig ansatte er 146.000 kvinner. Av disse igjen jobber 

litt over 40 % som vikarer. Både for menn og kvinner er det en 

stor gruppe hvor midlertidigheten ikke kan begrunnes i forhold 

til arbeidsmiljøloven. 

Midlertidig ansatte finnes i alle aldersgrupper, men de fleste 

er relativt unge. Over halvparten er under 30 år. I aldersgruppen 

under 25 år er 40% av alle arbeidstagere midlertidig 

ansatte. De yngste (fra 16-24 år) er oftere enn andre ansatt som 

en del av et arbeidsmarkedstiltak eller i praksisstillinger, for 

eksempel som lærlinger. 

Andelen midlertidig ansatte er høyest blant grupper med to 

til tre års utdanning fra videregående skole eller med utdannelse 

fra høyskole eller universitet. Forskjellene er imidlertid 

ikke store. Med utdanning fra grunnskole eller videregående 

skole er det flere som er ansatt på arbeidsmarkedstiltak eller i 

praksisstillinger. Av de med høyskole- eller universitetsutdanning 

er det noen flere som jobber som vikarer, eller som har

arbeid knyttet til spesielle arbeidsoppgaver. Det er også mange 

i denne gruppen som ikke passer til noen av begrunnelsene i 

arbeidsmiljøloven. ii Mange akademikere er knyttet til spesielle 

prosjekter, og hentes inn som uavhengige kompetanse. Mange 

av ekstrahjelpene i hotellbransjen er innvandrere som har høy 

utdannelse fra sine hjemland, som ikke har fått stillinger i samsvar 

med utdannelsen sin i Norge: «Jeg har en Mastergrad fra 

universitetet i hjemlandet mitt. Jeg hadde min egen bedrift der». 

Personen som sier dette jobber nå i banketten på et hotell. 

Ekstrahjelpenes stilling på arbeidsmarkedet 

Forskeren Kåre Skollerud har sett på hvilken tilknytning til 

arbeidsmarkedet ekstrahjelper har hatt i løpet av en fireårsperiode. 

Gruppen som helhet hadde større avgang fra arbeidsmarkedet 

og skiftet oftere jobb enn fast ansatte, men av de midlertidige 

heltidsansatte hadde to tredjedeler fått fast jobb etter 

fire år. Faste ansatte gikk i liten grad over i midlertidige stillinger, 

og hadde liten avgang fra arbeidsmarkedet. Den store 

avgangen til de midlertidig ansatte kan tolkes som at de har en 

marginalisert posisjon. Skollerud mener at dette ikke er tilfelle. 

Siden flertallet av midlertidige ansatte er unge kan det i stedet 

sees som en inngangsport til arbeidsmarkedet for mange. iii 

Mange unge kan også ha et midlertidig avbrekk fra arbeidslivet, 

for eksempel for å studere. 

Litt forenklet kan man plassere ekstrahjelpene i tre kategorier: 

«Studenten» | «Studenten» har ikke dette yrket som hovedbeskjeftigelse. 

Hovedbeskjeftigelsen kan være studier, annet 

arbeid etc. De ønsker ikke å jobbe for mye, men synes ofte det 

kan være greit å jobbe mye en periode for så ikke å bli kontaktet 

på en stund. De ønsker seg sjelden en fast stilling, og har gjer- 

ne liten tilknytting til den enkelte arbeidsplassen. De er ikke så 

avhengige av arbeidsgiveren som andre ekstrahjelper; dette er 

ikke livsgrunnlaget deres. Om det blir for lite arbeid, eller de 

ikke trives, skifter de bare jobb. 

«Deltids-ekstra» | Disse har jobben som ekstrahjelp som 

hovedbeskjeftigelse. På samme måte som «studenten» ringes 

de når noen er syke, eller det har kommet en uforutsett arbeidsmengde. 

Hvor mye de får arbeide varierer sterkt, både ut fra 

sesongvariasjoner og mer uforutsette hendelser. De vil gjerne 

ha fast ansettelse, helst fulltid, men også deltid gir økt trygghet. 

De vil gjerne beholde jobben hos samme arbeidsgiver. Derfor 

føler de seg også presset til å si ja hver gang de ringes opp og 

gjøre det som sjefen sier. Om dette bryter med arbeidsmiljøloven 

er avhengig av helheten i bedriftens ansettelsespolitikk. 

«Fulltids-ekstra» | Denne kategorien omfatter de som jobber 

som ekstrahjelp tilsvarende vanlig fulltidsstilling, altså fem 

dager i uka, gjerne i flere år, uavhengige av sesongvariasjoner. 

De har samme arbeid som faste ansatte, men ringes fortsatt på 

en dag-til-dag basis og mangler, på samme måte som andre ekstrahjelper, 

rettighetene som faste ansatte har. Denne bruken av 

ekstrahjelp bryter klart med aml § 58 a. 

Det finnes altså en gruppe som ikke oppnår noen nærmere 

tilknytning til arbeidslivet, selv etter flere år. Selv om mange av 

ekstrahjelpene får faste stillinger etter hvert, eller får andre 

hovedbeskjeftigelser en periode, ser vi at noen faller utenfor. 

Disse tilhører de to sistnevnte kategoriene, som livnærer seg på 

jobben som ekstrahjelp og ønsker å få fast ansettelse. 

Mange ekstrahjelper er innvandrere. Det kan være den første 

jobben de har, og ikke alle snakker norsk. Innvandrere diskri- 

[KONTUR #2.02] 119

mineres av forskjellige grunner på arbeidsmarkedet i utgangspunktet, 

og når de i tillegg snakker norsk dårlig blir sjansene 

for å få jobb enda mindre. Noen mangler utdannelse, andre har 

en utdannelse fra hjemlandet som ikke er godkjent i Norge. Så 

selv om en jobb som ekstrahjelp for noen kan fungere som innfallsport 

til arbeidsmarkedet, gjelder det ikke alle, og en del oppnår 

ikke noe nærmere tilknytning til arbeidsmarkedet. 

Hva oppnår arbeidsgiverne? 

Bruk av faste ansatte har sine fordeler, bruk av ekstrahjelper 

andre. Dette er et dilemma for ledelsen: Fast ansettelse kan gi 

høyt motiverte medarbeidere som er engasjerte i bedriften. 

Ekstrahjelper gir derimot mulighet til å være fleksibel for raskt 

å kunne tilpasse seg et skiftende marked. 

Unngår arbeidsgiveransvar – sparer penger 

Når man bruker ekstrahjelper i stedet for fast ansatte får ikke 

arbeidsgiveren det samme ansvaret. Sykelønn er et eksempel. 

Ekstrahjelper har krav på sykelønn bare for vakter de er satt opp 

på. «Jeg får sykepenger når jeg er syk, men bare for de dagene jeg 

har avtalt jobb. Har jeg ikke jobb, betaler ikke hotellet noen ting.» 

Hun som sier dette er en av de som har jobbet som fast ekstrahjelp 

i flere år. Hun får av og til beskjed om vakter flere dager i forveien, 

men dette er ikke vanlig. Når man ikke blir får vakter for mer enn 

en dag av gangen, sier det seg selv at sykepengene uteblir. 

Dette er en måte for bedrifter å omgå lovverket på. Det bryter 

ikke direkte med lovverket, men er en tvilsom praksis. Når 

grunnlaget for sykepenger fastsettes er det den gjennomsnittlige 

ukentlige arbeidsinntekten i de siste fire ukene (eventuelt 

månedslønn) som skal legges til grunn. Samtidig er inntekten 

ment å dekke inntektstap som følge av sykdom. Har man en 

120 [KONTUR #2.02] 

ustabil jobb som ekstrahjelp er det vanskelig å bevise hvor mye 

man hadde fått jobbe hvis man var frisk, eller om det i det hele 

tatt er noe inntektstap. Selv om det er mulig å bevise et inntektstap, 

må man være villig til å ta en konflikt med ledelsen. 

Mange ønsker ikke dette av frykt for å miste jobben. 

Unngår oppsigelsesvern – oppnår fleksibilitet 

Når man er fast ansatt stilles det visse krav for at arbeidsgiveren 

skal kunne gå til en gyldig oppsigelse. I arbeidsmiljøloven 

fremkommer det at oppsigelsen må være skriftlig, saklig 

begrunnet og at oppsigelsesfristen er på minst en måned. Det 

tar tid, og kravet til en saklig grunn gjør at arbeidsgivere ikke 

kan kvitte seg med ansatte etter eget forgodtbefinnende. 

Ekstrahjelpene mangler dette oppsigelsesvernet. Det er ingen 

krav til at det må varsles, verken muntlig eller skriftlig, hvis 

arbeidsgiver ikke trenger ekstrahjelpen mer. Det er ingen oppsigelsesfrister, 

og det kreves ikke at det finnes en saklig grunn. 

Det finnes et unntak: hvis man har jobbet som midlertidig 

ansatt i over et år, har man krav på skriftlig varsel senest en 

måned før jobben opphører. 

Arbeidsgiveren står fritt til å ta inn og kvitte seg med ekstrahjelper 

tilpasset alle variasjoner i etterspørselen, og oppnår en 

svært fleksibel arbeidsstyrke. Arbeidsgiveren slipper å betale 

ansatte som det ikke er nok arbeid til, samtidig som det er mulig 

å få tak i ansatte raskt hvis behovet skulle melde seg. Flere 

arbeidsgivere oppgir dette som en viktig årsak til at de bruker 

midlertidig ansatte. 

At det ikke kreves noen saklig grunn til oppsigelse bidrar til å 

forsterke ekstrahjelpenes usikkerhet. Jobben deres er ikke bare 

avhengige av at de er flinke i jobben sin, men også at de til en viss 

grad kommer overens med ledelsen. Mye er avhengige av per-

sonlige forhold. «Før var det en venn av meg som hadde ansvaret 

for vaktlistene i banketten. Han ringte ofte meg for å fylle opp. Nå 

har ikke han ansvaret lenger. Jeg vet at de har mye å gjøre i banketten 

nå, men de har ikke ringt til meg. Ikke mandag, ikke tirsdag, 

ikke onsdag.» Maktforholdet forsterkes av at hele ekstrahjelpens 

livsgrunnlag er avhengig av ledelsens velvilje. 

Kontroll over ansatte – unngår konflikter 

Ekstrahjelpene har en usikker stilling, og mange er avhengige 

av å beholde jobben. Arbeidsgiverne vet å utnytte dette. En av 

dem sier det slik: «Det er mye press på jobben. Sjefen sier: hvis 

du ikke gjør som jeg sier, ringer jeg en annen.» 

Folk finner seg i mye, og tør ofte ikke å komme i konflikt 

med ledelsen. Noen sier fra til fagforeninga når det er noe de er 

misfornøyde med, men dette er ingen selvfølge, og det kan ta 

tid. En av ekstrahjelpene jeg har intervjuet ventet et halvt år i 

jobben før han tok kontakt og fagorganiserte seg. Han oppgir 

som grunn at: «Jeg var litt redd for sjefen. Redd for at han ikke 

ville ringe til meg mer.» 

Mange er derimot enda mer redde for å gjøre noe som ikke 

går gjennom formelle kanaler. Mange er redde for å snakke om 

arbeidsforholdene sine i tilfelle ledelsen finner ut at de sier 

negative ting. Det virker også som om flere er redde for å ta opp 

ting direkte med sjefen i den situasjonen det skjer i, for eksempel 

ved å nekte å utføre ordre. «Hvis jeg sier nei til noe krangler 

ikke sjefene, de skriver det opp i stedet. Kanskje de ikke ringer 

meg mer. Og i Norge, når du skal ha ny jobb, ringer de til den 

gamle sjefen din. Hva hvis han sier at jeg ikke jobber bra? Da får 

jeg ikke jobben.» 

Det kan være lønnsomt for en bedrift å ha et rykte på markedet 

som sier at de har få konflikter, og det har åpenbare for- 

deler for bedriftsledelsen. Ansatte som utfører det arbeidet de 

får beskjed om og ikke ønsker konflikter har kan sees på som 

«den ideelle arbeider» for en kapitalistisk bedrift. Samtidig kan 

det også ha noen negative virkninger på det sosiale arbeidsmiljøet. 

Flere forteller at de føler seg presset når de er på jobb, og at 

dette kan være vanskelig å takle. Dette gjelder også de fast ansatte. 

En av de jeg har snakket med har fast ansettelse nå, men før 

hun fikk det jobbet hun mange år som ekstrahjelp. Hun sier: 

«Folk blir syke i hodet av det. Jeg holdt på å bli sykemeldt selv, 

trengte psykolog, men tenkte at nei, jeg må være her og vise 

dem at de ikke knekker meg. Dette er min arbeidsplass.» En 

arbeidssituasjon som oppleves som stressende og som gjør de 

ansatte nervøse kan føre til økt sykefravær, både hos de fast 

ansatte og ekstrahjelpene. 

Lovbrudd 

Loven sier at man ikke kan ha midlertidig ansatte som på jevnlig 

basis utfører det samme arbeidet som faste ansatte. For det 

første vil det være ulovlig hvis en ekstrahjelp jobber som en vanlig 

fast fulltidsansatt hvis dette ikke kan begrunnes i forhold til 

Arbeidsmiljøloven. Men det kan også være ulovlig å dekke et 

stort behov for arbeidskraft gjennom mange ekstrahjelper når 

hver enkelt får lite jobb. En av ekstrahjelpene jeg har intervjuet 

forteller om sistnevnte situasjon på hotellet han jobber på. «De 

har behov for mange arbeidstimer, men fordeler det på for 

mange mennesker. Av og til ringer de meg bare for et par timer, 

men har flere ekstrahjelper.» 

Når man har en så utstrakt bruk av ekstrahjelper at de blir 

en del av den daglige driften blir dette altså et lovbrudd, en form 

for økonomisk kriminalitet. Hvor grensene går er uklare. Men 

som et eksempel på hva som regnes som «for mye» kan vi se 

[KONTUR #2.02] 121

på en byrettsdom fra 1995, der flertallet hevder at «...det kan 

ikke forsvares at hotellet har brukt ekstrahjelper jevnt fordelt på 

hele året, og at 40 % av arbeidet i 1994 i Husøkonomavdelingen 

og Oppvasken sett under ett ble utført av ekstrahjelper.» iv 

Det er arbeidsgiver som har bevisbyrden når det gjelder å 

vise at et ansettelsesforhold er i henhold til loven. Hvis en midlertidig 

ansatt har arbeidsoppgaver som er permanente og ikke 

skiller seg fra andre oppgaver som utføres på arbeidsplassen, 

kan retten fastslå at disse er å regne som faste ansatte, og har 

krav på de samme rettighetene. 

Arbeidstilsynet 

Arbeidstilsynet har som oppgave å føre kontroll med at bestemmelsene 

i Arbeidsmiljøloven overholdes. De har myndighet til 

å foreta uanmeldte inspeksjoner av alle foretak som loven gjelder 

for. Arbeidstilsynet tar selv initiativet til en del inspeksjoner. 

Andre foretas fordi andre har meldt fra. Slike henvendelser kan 

gjøres anonymt, og arbeidstilsynet kan ikke oppgi navnet uten 

samtykke fra den som sier ifra. 

Tilsynet har flere sanksjonsmuligheter når lovbrudd oppdages. 

Det vanligste er at det gis et pålegg om at forholdet må utbedres 

innen en viss frist. Hvis det ikke blir gjort, kan bedriften 

ilegges en tvangsmulkt. Dette brukes som regel bare etter gjentatte 

pålegg. En annen mulighet er at arbeidstilsynet leverer en 

anmeldelse til politiet. Det skjer ikke ofte, og helst i alvorlige tilfeller. 

En siste mulighet er å stanse hele virksomheten inntil forholdet 

er utbedret. Dette er den mest dramatiske sanksjonsmuligheten 

de har, og brukes bare når det er stor fare for liv og 

helse. Arbeidstilsynet har som vi ser gode muligheter til å sørge 

for at loven håndheves. Allikevel er det ting som tyder på at 

denne muligheten ikke utnyttes fullt ut. 

122 [KONTUR #2.02] 

Ut i fra bemanning og ressurser de har til rådighet er det 

umulig for Arbeidstilsynet å kontrollere alle virksomhetene de 

har ansvaret for i løpet av et år. Hver år inspiserer Arbeidstilsynet 

omtrent 8% av alle virksomhetene. Det sier seg selv at mange 

brudd på arbeidsmiljøloven ikke oppdages på deres initiativ. Et 

mulig problem er at folk har liten kunnskap eller liten tillit til 

Arbeidstilsynet, slik at det å ringe og melde fra om lovbrudd 

ikke sees som et alternativ. Det er også et spørsmål om hva 

Arbeidstilsynet prioriterer å kontrollere. Hovedtyngden ligger 

nå på saker som er knyttet til helse, miljø og sikkerhet, eller 

saker som går på liv – og helseproblematikk. 

Politiet 

Politiet har ansvar for håndhevelse av Arbeidsmiljøloven på lik 

linje med alle andre norske lover. Alle kan levere inn anmeldelser, 

og det er ikke nødvendig å varsle arbeidstilsynet. Det virker 

som det er lite kjent at politiet kan ta hånd om slike saker, 

med mindre det har skjedd en ulykke der folk har blitt alvorlig 

skadet. Politiet kan selv ha bidratt til at den oppfatningen er 

utbredt ved å være lite imøtekommende i forhold til slike saker. 

Thor-Erik Johansen skriver: 

«Vi har flere eksempler på at anmeldelse av klart straffbare 

forhold etter arbeidsmiljøloven er blitt møtt med beskjed om at 

dette ikke er noen politisak, eller at en får gå til Arbeidstilsynet 

med saken. Det har også hendt at saken straks er blitt henlagt 

etter bevisets stilling, uten at det er foretatt et eneste avhør.»v 

Fagbevegelsen 

Dermed gjenstår det bare ett alternativ til å overlate problemet 

til den enkelte arbeidstager; fagforeningene. Ekstrahjelpene er 

imidlertid i mindre grad enn de fast ansatte organisert, hen-

holdsvis 28,6% mot 42,3% i hotellbransjen.vi «En stund var det 

så lite jobb til meg, jeg hadde veldig dårlig råd. Så jeg lot være å 

betale kontingenten.» Denne personen meldte seg inn med en 

gang han begynte i jobben. Mange velger å vente en stund. 

Dersom de opplever problemer på jobben finner imidlertid 

mange veien til fagforeninga for å få hjelp. 

Fagforeningene har flere handlingsalternativer. For det første 

er det nærliggende at det er de som ringer arbeidstilsynet 

eller leverer en anmeldelse til politiet. Et eksempel på dette er 

los sommerpatrulje, som ser til at lovverket følges også for 

sommervikarer. 

Det første som gjøres er ofte å prøve å få til et møte og eventuelle 

forhandlinger med ledelsen i bedriften. Dersom dette ikke 

fører frem kan det bli aktuelt med trusler om rettssak mot bedriften 

eller andre aksjoner, for eksempel streik. Av og til kan trusselen 

om rettssaker eller streik være nok til at en avtale oppnås. 

I og for seg kan enkeltpersoner også saksøke bedriften på 

egenhånd. Men det er flere årsaker til at ekstrahjelpene ikke velger 

denne løsningen. Den første handler om økonomi. Hvis 

man har med seg fagforeninga kan de stille med advokat, noe 

som ellers vil være en stor utgiftspost. For det andre er det å 

være involvert i en rettssak en stor belastning. Ekstrahjelpene 

har i utgangspunktet en svak stilling på arbeidsplassen. Bare 

1/3 av dem har skriftlige arbeidskontrakter. De trenger noen 

som kan se til at deres rettigheter blir ivaretatt under en slik prosess 

(for eksempel kan arbeidsgiveren slutte å ringe når de blir 

kjent med søksmålet). Men fagforeningene kan ikke gå til søksmål 

på vegne av ikke navngitte personer, og er avhengig av at 

ekstrahjelpene ønsker å gjøre det selv, eventuelt sammen med 

andre. Fagforeningene kan bare tilrettelegge og hjelpe til. Dette 

er en begrensning fordi mange ikke tør være med, og dommen 

vil bare gjelde de navngitte personene. Denne veien blir derfor 

svært ressurskrevende hvis man ønsker å gjøre noe for å påvirke 

hele ansettelsespolitikken ved et hotell. 

Fagforeninger har også muligheter til å aksjonere på ulike 

måter, for eksempel gjennom demonstrasjoner eller streiker. 

Aksjoner kan gi en bedrift mye negativ oppmerksomhet i 

media, og bidra til at en løsning kommer raskere. 

Nå er det bare i få tilfelle at fagforeningene har utnyttet mulighetene 

de har til å hindre ulovlig bruk av ekstrahjelper. Det kan 

hevdes at fagforeningene til en viss grad ser gjennom fingrene på 

utstrakt bruk av ekstrahjelper fordi det da blir enklere å oppnå 

gode vilkår for fast ansatte. Men det spørs om ikke fagforeningene 

må ta skjeen i en annen hånd, dersom målsetningene om å 

øke organiseringsgraden i tjenesteytende sektor skal kunne realiseres. 

Ekstrahjelpene er kommet for å bli, de er mange, og de 

trenger fagforeningsarbeid på sine premisser. 

i Atkinson, John (1985): «The Changing Corporation» i «New Patterns of Work.» David 

Clutterbuck (red.). Gower Publishing Company Limited. 

ii Nergaard, Kristine og Torgeir Aarvaag Stokke (1996): Midlertidige ansettelser i norsk arbeidsliv. 

Oslo: Fafo-rapport. 

iii Skollerud, Kåre (1997): «Er midlertidig ansatte og deltidsansatte marginaliserte på arbeidsmarkedet?» 

i Søkelys på arbeidsmarkedet, s 107-111. 

iv Oslo byrett den 27.09.-95, sak nr 94-08038 A/55. 

v Johansen, Thor-Erik (1992): Arbeidsrett. Oslo: Universitetsforlaget. 

vi Gjelsvik, Martin (1998): «Bruken av ansettelsesformer: tilfeldighetens spill elle bevisste 

valg?» i: Søkelys på arbeidsmarkedet s. 197-207. 

[KONTUR #2.02] 123

Det norske sett med nye øyne er ikke skrevet først og fremst for 

å presentere De Rette Svarene. Hovedbudskapet er en enkel 

oppfordring til norske intellektuelle om å se kritisk på sin egen 

rolle i forhold til norsk rasisme, underbygget av et sett skarpe 

og klare analyser av offentlig debatt i dag. Boka oppfordrer til 

refleksjon rundt en del vedtatte sannheter i ‹innvandringsdebatten› 

og har i hvert fall gjort undertegnede langt mer oppmerksom 

på den rasialisering og etnifisering som gjør seg gjeldende 

på mange områder i dag. 

Utgangspunktet er at den såkalte ‹innvandringsdebatten› på 

90-tallet stort sett har dreid seg om hva ‹de› bør gjøre for å tilpasse 

seg ‹oss›, mens det sjelden diskuteres hvorvidt det kan 

være noe med majoriteten som bør endres. Ved å beskrive 

rasisme med bilder som «grumset i folkedypet» fritar den intellektuelle 

eliten seg selv for skyld, hevder hun. Ved å kalle andre 

for ‹grums›, påberoper man samtidig seg selv en moralsk overlegenhet. 

En slik overlegenhet er kanskje ikke alltid like legitim, 

for i følge Gullestad spiller nettopp denne eliten en viktig rolle 

som «megafoner for folks fordommer» ved å opprettholde og 

videreformidle etnifiserende skillelinjer i samfunnet. 

«Det vi ser i Norge i dag er stor motstand mot voldelig 

rasisme og nazisme, men lite refleksjon over de kategorier og 

tenkefigurer som gjør trakassering og diskriminering mulig. 

(…) Det brukes mer energi på å benekte rasisme enn på å undersøke 

den og gjøre noe med den», skriver hun. Vi er jo alle mot 

124 [KONTUR #2.02] 

Norske intellektuelle: 

Megafoner for fordommer? 

Marianne Gullestad har skrevet et engasjerende og 

kontroversielt innspill til norsk innvandringsdebatt. 

Forfriskende nok handler det ikke om innvandrere. 

rasisme – så hvis integreringen ikke fungerer, må det skyldes 

innvandrernes manglende evne til å tilpasse seg det norske 

samfunnet. Eller hva? 

Den norske debatten de siste ti årene har vært preget av en 

nesten unison bagatellisering av norsk rasisme. Holmlia-drapet 

kom som en sjokkartet vekker for mange, og tusenvis av 

mennesker gikk i tog for å markere motstand mot den voldelige 

rasismen. Men etter de obligatoriske botsøvelsene og 

avstandstakingen var det påfallende lite selvrefleksjon i offentlig 

opinion. Tvert imot var flere samfunnsforskere opptatt av at 

man burde unngå ‹selvpisking› – at Norge egentlig var et land 

med lite rasisme, og at dette utelukkende måtte betraktes som 

noen marginale ekstremisters verk. Dermed ble den kulturelle 

selvrefleksjonen kvalt før den egentlig hadde kommet i gang. I 

Gullestads ord: «Den massive motstanden mot denne ekstreme 

volden bidro til å styrke bildet av ‹oss› som tolerante og 

humane. Det er ikke utenkelig at noen av dem som gikk i tog, 

samtidig, og uten å tenke over det, lot være å kalle inn en som 

het Ali til jobbintervju.» 

Dette peker ifølge Gullestad på et typisk trekk ved norsk debatt: 

Når rasisme nevnes, skjer det som regel gjennom at det benektes. 

I den grad det diskuteres, kaller man det gjerne ‹fremmedfrykt› 

– eller kanskje ‹fremmedhat›, dersom det virkelig er alvorlig. 

Rasismens ofre forblir like fullt fremmede, og det impliseres 

at det er nettopp deres fremmedhet som er årsaken til rasismen.

Inndelingen mellom ‹oss› og ‹dem›, de norske og de unorske, 

gjør seg gjeldende på tvers av politiske oppfatninger. I Det 

norske… finnes analyser av både rasistiske hatbrev, Bondeviks 

og kongens nyttårstaler og uttalelser fra politikere med innvandrerbakgrunn 

og forskere – gjerne overbeviste og bevisste antirasister. 

Mer eller mindre den samme typen etnisk kategorisering 

går igjen hos samtlige. Gullestad peker på sterke tendenser 

til en sidestilling av ‹muslimer› og ‹innvandrere›, stilt opp mot 

‹det norske›, ‹vår kulturarvb eller liknende. Kristendommens 

sentrale stilling i den norske nasjonsbyggingen bidrar til at tanken 

om at Islam kan være noe norsk fremdeles er fremmed for 

mange. Muslimer fremstilles langt på vei som like gjennom 

homogeniserende stereotypier («de tar avstand fra norske verdier, 

de holder seg for seg selv, barna deres får ikke leke med norske 

barn, de kan ‹reise hjem›, hvis de vil») og tildeles gjerne skylden 

for nordmenns stereotypier om dem selv («dersom vi skal 

bekjempe ‹fremmedfrykt› og fordommer må innvandrerne integreres, 

de må lære seg norsk, tilegne seg norske verdier etc.»). 

Det siste tiåret har man sett en økt fokusering på avstamning 

og opprinnelse når det gjelder å definere det norske – på 

bekostning av statsborgerlig tilhørighet. Verdenssamfunnet har 

gjennom media, migrasjon og økonomisk samkvem kommet 

nordmenn nærmere inn på kroppen de siste tiårene. Samtidig 

ser man en svekkelse av lokalsamfunnet som sosial enhet; det er 

ikke lenger en selvfølge å kjenne sine naboer. Gullestad ser den 

nye oppmerksomheten på slekt og avstamning som en reaksjon 

på dette. Stilt overfor det ‹nye› samfunnets pluralisme speiler 

man seg i en konstruksjon av fortiden som et homogent og 

‹trygt› samfunn. Det å ‹kjenne sine røtter› blir altså viktig. 

I denne konteksten ser hun bruken av hjemmet som politisk 

metafor – Thorbjørn Jaglands ‹norske hus›, fulgt opp av Carl I. 

Hagens ‹norske familie›. Kjennetegnet på en familie er nettopp 

blodsbånd og samhørighet gjennom generasjoner. Dette medfører 

at det i manges øyne ikke er nok å være bosatt i Norge, ha 

norsk statsborgerskap og snakke perfekt norsk for virkelig å ‹bli 

norsk›. Det kreves noe mer. Røtter, avstamning, blod – en tilhørighet 

som strekker seg tilbake i generasjoner. Innvandrere 

står overfor et uoverkommelig paradoks i det de blir møtt med 

stadige krav om å ‹bli norske› samtidig som det impliseres at 

det egentlig er umulig for dem. 

Det homogene Norge før de ikke-vestlige innvandrerne kom 

er selvfølgelig en konstruksjon; i virkeligheten hadde også fortidens 

mennesker den allmennmenneskelige egenskap at de 

var forskjellige fra hverandre. Listen over ‹avvikere› er lang også 

før de ikke-europeiske innvandrerne dukket opp i betydelig 

antall. Samer, tatere, nordlendinger i Oslo og striler i Bergen 

har sine egne erfaringer om hva det vil si å være Annerledes. 

Likevel har aldri ‹det norske› blitt klart definert, selv om det ofte 

fungerer som et udefinert normativt sentrum. Det betyr at ‹vi› 

egentlig ikke vet hvem vi er, og at ‹vi› heller ikke bruker den 

[KONTUR #2.02] 125

anledningen som ‹innvandrerne› tilbyr til å reflektere mer over 

det, skriver Gullestad. Jeg minnes Jack Erik Kjuus i en debatt 

på tv2 noen år tilbake. Selv denne stolte forkjemperen mot alt 

unorsk var ikke i stand til å svare på programlederens spørsmål 

om hva det vil si å være norsk. 

Dette er kraftige anslag mot mye av tankegodset den norske 

nasjonalismen bygger på. Gullestad skriver da også at «det er 

ikke nødvendigvis noen motsetning mellom rasisme/nyrasisme 

og nasjonalisme som ideologier». Likevel kan man ane at hun 

holder slagene tilbake; man ser ikke noe eksplisitt ideologisk 

oppgjør med nasjonalismen som sådan, selv om det virker som 

om dette ligger mellom linjene hele tiden. Det hadde vært interessant 

om forfatteren hadde eksplisert dette – og brukt mer plass 

på å utbrodere sitt alternativ til den etnosentriske nasjonalismen. 

Gullestads valg av offentlig debatt som analyseobjekt har blitt 

møtt med kritikk, særlig av de som selv blir kritisert i boken. I 

debatten rundt bokas lansering var Hege Storhaug blant dem 

som hevdet at Det norske… var en avsporing og at autoritære 

holdninger hos minoritetene selv er det største hinderet for 

‹integrering›. Oppmerksomheten omkring æresdrap i den 

senere tid gjentar dette poenget. I den tabloidiserte offentligheten 

blir relativt marginale problemer også blant innvandrere, 

som æresdrap, tvangsekteskap og omskjæring av jenter, gjort 

til representative for innvandrerbefolkningen generelt gjennom 

generaliserende merkelapper som ‹kultur› og ‹religion›. 

126 [KONTUR #2.02] 

(Bevissthetsnivået om kulturelle og religiøse forskjeller innvandrere 

imellom er uhyre lavt.) Et etnisk norsk sjalusidrap er 

en abnormalitet, et ‹æresdrapb begått av en innvandrer er et 

typisk uttrykk for vedkommendes kultur. Stilt opp mot ‹norske› 

verdier – som slett ikke trenger å være spesielt norske – er konklusjonen 

klar: ‹Vi› er humane og opplyste, mens ‹de› er undertrykkende 

og barbariske. Nå må ‹vi› slutte å være blåøyde og 

begynne å stille krav til innvandrerne. Og så videre. 

Æresdrap er og bør forbli uakseptabelt, og undertrykking i 

innvandrermiljøer bør bekjempes på samme måte som all 

annen undertrykking. Det burde derimot ikke være til hinder 

for å se kritisk også på den norske offentligheten, som ikke 

akkurat har stor troverdighet når det gjelder å tale undertrykte 

minoriteters sak. 

Ottar Brox hevdet i et debattmøte 17. januar at Det norske… 

uttrykte et grunnleggende postmodernistisk verdensbilde, der 

virkeligheten ble skapt gjennom språket. Han anklaget 

Gullestad for å se bort fra ‹virkelige› forhold, som arbeidsmarkedet. 

Jeg synes det er merkelig å konstruere en motsetning 

mellom språk og virkelighet på denne måten; for det første er 

det åpenbart at språket er en viktig del av virkeligheten, for det 

andre burde ikke en språkdiskusjon være til hinder for også å se 

kritisk på andre forhold. Brox’ kritikk innebærer at fokus igjen 

flyttes til minoritetene, hvilket jeg hovedsakelig oppfatter som 

en motstand mot å se kritisk på egen rolle. I samme bås vil jeg

plassere den noe surmagede kritikken fra forskere med mange 

års erfaring fra ‹felten›, det vil si studier av innvandrermiljøer, 

som reagerer på å bli kritisert av en forsker uten tilsvarende erfaring. 

Boken handler imidlertid ikke om innvandrere, men om 

den norske offentligheten. ‹Felten› må i dette tilfellet være aviser, 

bøker og tv-debatter. 

Gullestad har videre blitt beskyldt for å mistenkeliggjøre alle 

som uttaler seg om innvandring. Særlig har man reagert på 

hennes negative analyser av kongens og statsministerens åpenbart 

velmenende nyttårstaler. Jeg synes ikke kritikken treffer. 

Gullestad har gjort det klart at det er henne revnende likegyldig 

hvem som er rasister – hennes poeng er å vise hvordan rasialisering 

er en viktig del av våre ubevisste tolkningsrammer. Det 

sier seg selv at en slik analyse hadde blitt meningsløs dersom 

den bare skulle ta for seg åpenbart rasistiske ytringer. 

Det kan virke som et paradoks at noe av den samme kategoriseringen 

Gullestad ønsker å bekjempe, benyttes av henne selv 

i boken. Hun tror ikke det er noen løsning å finne på nye, ‹snille› 

ord å bruke i stedet for de gamle – tvert imot, så lenge man 

fortsetter å opprettholde det primitive oss/dem-skillet har det lite 

å si nøyaktig hvilke ord man bruker. Hun understreker at det 

først og fremst dreier seg om å utvise sosial musikalitet, eller vanlig 

folkeskikk og høflighet, og heller tenke over hvorvidt det er 

nødvendig å trekke inn etnisitet i alle sammenhenger. Som 

Manuela Ramin-Osmundsen sier det: «Jeg er svart, og trenger 

et begrep for å definere min hudfarge. Men jeg orker ikke være 

svart hele dagen.» Dermed finner man ikke noe nytt begrepsapparat 

i Det norske…. Gullestad bruker derfor begreper som ‹innvandrerne› 

og ‹muslimene› i anførselstegn for å understreke at 

hun er klar over at de ofte er utilstrekkelige generaliseringer. 

Hun konkluderer med at rasisme ikke er forenlig med det 

offisielle bildet av Norge, og at det derfor brukes mye energi på 

å benekte den. Men dermed kvitter man seg samtidig med den 

kritiske selvrefleksjon som skal til for å bekjempe reell diskriminering 

effektivt. Det norske sett med nye øyne er et velfundert 

og engasjert forsøk på å vekke en slik selvrefleksjon til live, 

og å bryte opp noen alt for sementerte skillelinjer i norsk samfunnsdebatt. 

Dette er tanker som fortjener å bli tatt på alvor. Så 

lenge offentligheten fører en monolog mot innvandrerne, og 

ikke en dialog med dem, er det dessverre sannsynlig at integrering 

kommer til å fortsette å være forbeholdt kongens og statsministerens 

nyttårstaler. 

marianne gullestad (f.1946) er sosialantropolog og arbeider 

som forsker ved Institutt for samfunnsforskning med arbeidsfeltene 

kultur, hverdagsliv og innvandring. Hun har tidligere skrevet blant 

annet «Hverdagsfilosofer: Verdier, selvforståelse og samfunnssyn i det 

moderne Norge», «Kultur og Hverdagsliv – på sporet av det moderne 

Norge» og «Kitchen Table Society». 

[KONTUR #2.02] 127

Deltakelse eller døden: 

Organisasjoner i en ny tid 

Attac er ikke er en konstruksjon som har 

et felles mål med en felles analyse. Attac 

er et nettverk av forskjellige interesser 

som har kommet sammen med en felles 

forståelse av at initiativet i globaliseringsprosessene 

er overlatt til de flinkeste 

aktørene, som per i dag er transnasjonale 

selskaper (transnational coroprations, 

tnc) gjennom en finansiell arkitektur 

som gavner dem selv. Alle som er 

kjent med radikalismens historie vet at 

dette spektrumet inneholder så mange 

forskjellige analyser, mål og holdninger 

til metoder, at det er fåfengt å håpe at 

disse skal komme sammen til en felles 

analyse. 

Innenfor organisasjonene som har 

samlet seg under Attacs banner vil man 

finne klare ønsker om å forme Attac i sitt 

eget bilde, naturlig nok. Sosialistene vil 

at Attac skal være en antikapitalistisk 

bevegelse, bøndene vil at det skal være en 

antiglobaliseringsbevegelse, feministene 

vil at det skal være en feministisk bevegelse 

osv. osv. Min påstand er at disse 

128 [KONTUR #2.02] 

av knut håkon frölich 

agendaene har en sterkt nedbrytende 

funksjon på den mest interessante politiske 

bevegelsen siden 1968. Attac er en 

konstruksjon som har lagt til side kravet 

om enhetlige analyser til fordel for 

enkeltsaker, og gjennom dette etablert et 

nettverk som framstår som enhetlig, 

fokusert og troverdig. Troverdig i betydningen 

at sakene de fronter er kompatible 

med en sannsynlig utvikling ut fra 

dagens situasjon. Politikere som daglig 

arbeider i virkelighetens komplekse situasjoner 

klarer å se at skatteparadiser er 

ønskelig/mulig å avskaffe, de ser at det er 

ønskelig/mulig å regulere finanstransaksjoner, 

og de ser at nyliberal ideologi ikke 

virker på alle samfunnsområder. 

Til og med imf ser dette: «In the 

short-term, as we have seen in the past 

few years, volatile short-term capital 

flows can threaten macroeconomic stability.» 

I klartekst er dette en direkte innrømmelse 

av at dagens regime for finanstransaksjoner 

ikke virker i en retning 

som styrker sivilisatoriske prosesser. 

Eller enda klarere: Dagens finansmarked 

er spekulasjonsdrevet og dermed undergraves 

den viktigste forutsetningen for 

utvikling: Forutsigbarhet. 

Det er barnelærdom at demokrati er 

folkestyre. For meg er det representative 

demokrati en hybrid som forsøker med 

stadig mindre hell å opprettholde dette 

idealet. På nasjonalt plan har vi fått en 

styringsform hvor profesjonelle politikere 

representeres gjennom befolkningens 

avlevering av stemmesedler hvert 

fjerde år. Det er i sannhet en pervertert 

forståelse av folkestyre. Ideelt sett bør jeg 

som borger bli spurt hver gang en sak 

kommer opp til behandling; jeg ser ingen 

andre vektige årsaker enn praktisk-økonomisk 

gjennomførbarhet som skulle 

hindre at dette skulle bli en realitet i morgen. 

Med litt over femti prosents deltagelse 

styrer dagens politikere i fire år av 

gangen, med politisk taskenspilleri og 

falsk opprettholdelse av konfliktualitet 

som viktigste legitimeringsgrunn for 

opprettholdelse.

Organisasjonslivet har tilsvarende 

trykket dette synet på demokrati til sitt 

bryst og forstår ikke hvorfor medlemsmassene 

forsvinner som sand mellom 

fingrene. Hvis Attac, som er en organisasjon 

som mer enn andre består av et 

mangfold av innstillinger skulle benytte 

seg av den samme taktikken som de mislykkede 

organisasjonene har benyttet seg 

av de siste ti årene, er det alvorlig fare for 

at de graver sin egen grav. Vi er inne i 

nettverkenes, informasjonsteknologiens 

og globaliseringens tidsalder. De gamle 

nasjonale, tradisjonelle og hierarkisk 

oppbygde organisasjonens tid er forbi. 

Det må Attac forstå så fort som overhodet 

mulig. Det er ikke manglende politisk 

bevissthet som er årsaken til politikkens 

krise, det er den politiske struktureringens 

manglende kontakt med subjektene 

de representerer som er årsaken. Jeg krever 

å bli spurt, jeg krever tilliten som en 

legitim aktør. Politikere og ledere som 

ikke gir meg den tillitten, ønsker ikke jeg 

å gi min legitimitet. 

Etter flere generasjoner med representativt 

demokrati hvor folket har blitt 

spurt direkte en håndfull ganger, er jeg 

overrasket over at det fremdeles finnes 

innbyggere som føler det som en «borgerplikt» 

å avgi sin stemme ved valg. Det 

har vært sagt mye om de såkalte hjemmesitterne. 

Passiviteten ligger etter min 

oppfatning hos de som fremdeles ønsker 

å gi legitimitet til et udemokratisk system, 

ikke hos de som lar være. 

Dette systemet kopieres kritikkløst av 

Attac i dag. Attac er en nasjonalstat i 

miniatyr, med profesjonelle styreriddere 

som ikke ønsker annet enn en så stor 

passiv medlemsmasse som mulig, slik at 

de kan si til politikerne «se så mange jeg 

representerer», tre inn i mangfoldet av 

offentlige utvalg, og gjennom det skape 

en illusjon av gjennomslagskraft. Som 

om politikk utvikles ved matematikk. 

Attac ville vært uendelig mer effektivt 

hvis hvert enkelt medlem ble avkrevd 

aktiv deltagelse og fikk tillitt deretter. 300 

aktive medlemmer i et koordinert nett- 

debatt 

verk er betraktelig farligere enn 30 representanter 

med 3000 anonyme støttespillere. 

Tordenskiold og Sverre har vist oss 

dette for lenge siden. 

I tillegg til at denne organiseringen 

passiviserer medlemsmassen og dermed 

ikke utnytter ressursene til rådighet, 

ønsker Attac sentralt at aktivitetene styres 

fra det enkelte lokallag. Gjennom denne 

gesten håper og tror de at deres demokratiske 

sinnelag kommer til uttrykk og blir 

en realitet. Dessverre tar de også feil på 

dette punktet. For hva er poenget med en 

sentral, hvis den ikke koordinerer 

nodenes innsats? Konklusjonen blir derfor 

at dagens tradisjonelle organisering 

svekker nettverket dobbelt: Det passiviseres 

gjennom representativitetsprinsippet, 

og fortynnes gjennom ønsket om desentralisert 

initiativ. Min påstand i denne 

sammenheng er at vi i dag har en teknologisk 

infrastruktur som drastisk endrer 

muligheten for demokratisk deltagelse, 

nettverkskoordinert aktivitet og etterfølgende 

gjennomslagskraft. 

[KONTUR #2.02] 129

I følge organisasjonssekretæren i 

Attac er 90 % av medlemsmassen tilknyttet 

Internett gjennom å ha epostadresse. 

I tillegg vil jeg anta at et enda større 

antall er tilgjengelige på sms. Det 

betyr at så og si alle medlemmer er tilgjengelig 

for forespørsler om aktivitet 

mer eller mindre i sanntid. Det betyr at 

uravstemninger kan benyttes i langt mer 

omfattende grad enn i dag (nå benyttes 

de aldri). Og det betyr at mulighetene for 

koordinerte aksjoner kan gjennomføres 

med stor presisjon. La meg gi et par 

eksempler: 

1) Attac skal bestemme seg for hvilke 

saker som skal defineres som fanesaker 

det kommende året. Styret forbereder et 

antall saker som det argumenteres for, 

deretter opprettes det en e-postgruppe for 

hver sak, hvor medlemmene kan diskutere 

sakens fasetter og mulige angrepsvinkler. 

Etter en bestemt tid vurderes 

debattene, og styret setter opp en rangering 

av de potensielle sakene. Disse 

sakene legges ut til uravstemning for pri- 

130 [KONTUR #2.02] 

oritering. Etter at avstemmingen er foretatt, 

vedtar styret den saken som skal 

utarbeides videre for kampanje. Siden all 

politikk drives fram av mennesker, klarer 

vi å identifisere 60 personer i den offentlige 

og private sfære, samt media, som 

har direkte befatning med saken og som 

kan utgjøre en forskjell. Disse 60 personene 

plasseres i Attacs database over viktige 

aktører og organisasjoner og legges 

ut på nettet for innsamling av ytterligere 

informasjon om nettverk og påvirkningskraft. 

På samme måte utvikles det 

en tidslinje hvor alle frister og viktige 

datoer legges inn. Ut fra disse listene 

utarbeider styret en strategi for aksjon. 

Som det igjen sender ut i nettverket for 

fordeling. Enkeltmedlemmer, lokallag og 

tilsluttede grupper gir tilbakemelding om 

deres bidrag. Kampanjen følges opp av 

styret eller en oppnevnt gruppe. Etter 

aksjonen nøstes det tilbake og evalueres. 

2) Det innkalles til landsmøte, de 

medlemmene som ønsker å stille til valg 

som representanter for Attac utad pre- 

senterer seg selv, og sendes ut i nettverket 

for vurdering i god tid. Avstemningen 

foregår både fysisk på landsmøtet og 

elektronisk. Det benyttes både e-post og 

sms under avstemningen. 

Attac er et broket nettverk av grupperinger 

som kjemper en felles kamp mot 

tnc og deres støttespilleres forsøk på å 

styre retningen i globaliseringsprosessene 

etter en fundamentalistisk nyliberal 

økonomisk ideologi. Denne brokete forsamlingen 

vil aldri kunne dra i flokk hvis 

ikke det gis store rom for forskjellige virkemidler. 

På samme måte vil den aldri bli 

tatt alvorlig hvis hver enkelt gruppering 

fritt skal styre initiativene. Det betyr at 

alle aktørene i nettverket bør føle at deres 

holdninger og metoder blir hørt og blir 

gitt rom for. Attac sentralt bør ha som 

oppgave å koordinere disse aktørene til 

en slagkraftig struktur. Det betyr at strategier 

og media håndteres fra sentralen, 

mens aktivitetene utføres ut fra tillitt til 

den enkelte aktørenes betydning og vurderingsevne.

Om Attac og venstresidas fallitt 

Etter «realsosialismens» fall avskrev mange venstresida som en politisk kraft. I land etter land har store 

venstrepartier oppgitt gamle dogmer og omfavnet en nyliberalistisk politikk som skiller seg lite fra høyrepartienes. 

Den nye anti-globaliseringsbevegelsen som har vokst fram de siste årene har imidlertid igjen 

satt venstresidas ideer på dagsordenen. Sentral i denne sammenheng er organisasjonen Attac, som har 

greid å samle alt fra ytterliggående trotskistgrupper til de mest reformistiske sosialdemokrater. Attac 

har vunnet stor gjenklang for sine krav om større politisk kontroll over finansmarkedene og en mer rettferdig 

fordeling av verdens goder. Før vi begynner å feire venstresidas gjenoppstandelse, bør vi imidlertid 

rette et kritisk blikk mot dens historie. 

Den klassiske kapitalismen møtte to 

store problemer, som begge ble beskrevet 

av Karl Marx. For det første hadde den 

en innebygd tendens til å gå gjennom 

perioder med rask vekst bare for å møte 

kriser med overproduksjon og økonomisk 

nedgang. For det andre var Marx 

overbevist om at arbeiderklassen til slutt 

ville organisere seg og gjøre opprør mot 

de umenneskelige forholdene som det 

kapitalistiske systemet tvang dem til å 

leve under. Marx mente at arbeiderklassen 

måtte organisere politiske partier for 

å kunne ta kontroll over statsapparatet og 

bruke dette til å legge forholdene til rette 

for sosialismen. Marx’s spådom gikk i 

av gunnar mathisen 

oppfyllelse, om enn ikke i alle detaljer. 

Det ironiske er at det var nettopp arbeiderbevegelsens 

organisasjoner som skulle 

overvinne – i hvert fall midlertidig – de 

tilsynelatende fatale motsetningene 

innen kapitalismen. 

I Vest-Europa fikk sosialdemokratiske 

partier etterhvert makta i land etter 

land, men istedenfor å bygge sosialismen, 

gikk de i gang med å reformere og 

utbedre kapitalismen. Ved hjelp av keynesiansk 

økonomisk politikk kunne sosialdemokratiet 

tilsynelatende løse begge 

kapitalismens hovedproblemer. 

Byggingen av velferdsstaten, kombinert 

med en stadig stigende levestandard, 

debatt 

hjalp til med å dempe den ulmende 

uroen i arbeiderklassen. Samtidig så det 

ut til at denne politikken også løste problemet 

med overproduksjons-krisene, 

ettersom den stigende levestandarden 

tilsa et stadig voksende marked som 

kunne ta imot en økende industriproduksjon. 

I usa fantes det riktignok ingen 

suksessfulle arbeiderpartier, men mye av 

den samme politikken ble gjennomført 

av Roosevelts «New Deal.» Slik kunne 

kapitalistene kjøpe seg klassefred på 

samme tid som de utvida markedene for 

sine produkter. 

Så mye hjelp som kapitalistene enn 

fikk fra den reformistiske delen av arbei- 

[KONTUR #2.02] 131

derbevegelsen, hadde de sannsynligvis 

likevel ikke klart seg hadde det ikke vært 

for den ufrivillige hjelpen de fikk fra de 

revolusjonære. I 1917 erobra Bolsjevikene 

makta i Russland og erklærte starten på 

en verdensomspennende proletær revolusjon. 

Den tilsynelatende seierrike revolusjonen 

i Russland radikaliserte millioner 

av arbeidere verden rundt, og spredte 

frykt blant borgerskapet. Det skulle imidlertid 

vise seg at de russiske bolsjevikene 

var en skjult velsignelse for våre herskere. 

Etterhvert som revolusjonen degenererte 

til et totalitært diktatur, tok den den internasjonale 

revolusjonære arbeiderbevegelsen 

med seg i fallet, og de nye kommunistiske 

partiene rundt om i verden 

ble omskapt til viljeløse redskaper for 

Sovjetunionens utenrikspolitikk. Konsekvensene 

av dette ble en regelrett katastrofe. 

For eksempel ble de tyske kommunistene 

beordra til å se på mens Hitler 

marsjerte til makten, og ble fortalt at den 

virkelige fienden var sosialdemokratene. 

Et halvt tiår senere sendte Sovjet noe 

våpen til den anti-fascistiske siden i den 

spanske borgerkrigen, men samtidig sørget 

Stalin for at forsøkene på en sosial 

revolusjon i Spania ble undertrykt. Den 

verste konsekvensen av «realsosialismen» 

132 [KONTUR #2.02] 

var kanskje likevel det dårlige eksempelet 

den ga til sosialistiske og revolusjonære 

ideer. Hvor trist tilværelsen til en vesteuropeisk 

eller amerikansk arbeider enn 

kunne være, var det likevel ingen tvil om 

hva hun ville velge hvis alternativet var 

Stalins fangeleire. 

Da de byråkratiske monstrene populært 

kjent som kommuniststater endelig 

raste sammen under sin egen vekt i 

1989, syntes dette som det endelige bevis 

for at høyresida hadde vunnet den ideologiske 

kampen mot sosialismen. 

Samtidig har en stadig mer internasjonalisert 

verdensøkonomi gjort det stadig 

vanskeligere for nasjonalstater å regulere 

sin økonomi. Hvis en regjering vedtar 

reguleringer som de nå multinasjonale 

selskapene ikke liker, kan de simpelthen 

flytte investeringene sine til andre land. 

Resultatet har blitt en gradvis nedtrapping 

av sosialdemokratiets klassesamarbeid, 

og en tilbakevending til den klassiske 

frie kapitalismen. De alvorlige konsekvensene 

dette har fått for verdens 

arbeidsfolk og fattige burde være velkjent 

for Konturs lesere. 

Venstresida har reagert på høyresidas 

angrep med forutsigbar fantasiløshet. 

Enten har de, som ap og Jagland, kapi- 

tulert for høyrekreftene og nyliberalismen, 

eller så har de klamret seg fast til 

gamle dogmer med enda større kraft enn 

før. Konfrontert med den frislupne kapitalismens 

barbari, har deres eneste svar 

vært å forlange makta levert tilbake til de 

samme politikere og byråkrater som 

gjennom de siste 100 år har vist seg å 

være kapitalistenes mest trofaste støttespillere. 

Attac er dessverre et kroneksempel 

på dette. For det første er Attacs 

krav fullstendig reformistiske og retter 

seg kun mot de verste eksesser av storkapitalens 

herjinger, ikke mot dens 

destruktive og menneskefiendtlige natur. 

Attac ønsker i virkeligheten ikke «en 

annen verden» slik de reklamerer for, 

bare en noe forbedret utgave av den 

samme gamle. For det andre reproduserer 

Attac det samme skillet mellom styrte 

og styrende som vi finner i samfunnet 

forøvrig. Attac er en aktivistorganisasjon, 

men aktivismen er kun rettet mot å påvirke 

de styrende, ikke å ta makt over egne 

liv og konfrontere selve de styrende 

strukturer. Slik aktivisme kan uten tvil 

presse politikere og kapitalister til ettergivelser, 

men dette skjer til en pris. 

Påvirkningskraften til en organisasjon 

som Attac forutsetter nemlig at den kan

kontrollere protestbevegelsen den bygger 

på. Herskerne våre er mer enn villige til å 

gi oss noen smuler mer, men kun dersom 

dette kan kjøpe dem arbeidsfred og 

legge en demper på ytterlige protester. 

Vi så et godt eksempel på dette under 

protestene mot eu-toppmøtet i Gøteborg. 

Her gjorde Attac sitt ytterste for å hindre 

vold og bråk, og forsøkte bl.a. å få folk til å 

delta i en fotballkamp i en park istedenfor 

å delta i den antikapitalistiske marsjen 

som forutsigbart utviklet seg til gatekamper 

med politiet og rasering av Gøteborgs 

hovedgate. Dette var imidlertid ikke nok 

for det europeiske etablissementet som i 

ukene under og etter toppmøtet raste mot 

Attac og fremsatte de mest vrøvlete påstander. 

F.eks. anklaget den norske millionæren 

Trygve Hegnar Attac for å oppfordre til 

vold ved å ha et voldelig navn1. Beskjeden 

er klar: Hvis Attac skal slippe inn i det gode 

selskap, så får de gjøre jobben sin og holde 

pøbelen i sjakk. Så har da også Svenske 

Attac i ettertid gått til en storoffensiv for å 

forsøke og rense den svenske anti-globaliseringsbevegelsen 

for «voldelige elementer.» 

F.eks. trakk Attac Stockholm seg fra 

mobiliseringen mot møtet til tabd (Trans 

Atlantic Business Dialog) fordi koalisjonen 

mot tabd nekta å innføre et totalt 

maskeringsforbud i sine demonstrasjoner. 

En kan bare spekulere på hva Attac ville ha 

gjort hvis Subcommandante Marcos 

hadde dukka opp... 

Attac søker å omdanne den heterogene 

og uregjerlige anti-globaliseringsbevegelsen 

til en organisert pressgruppe for 

reformer innenfor systemet. Langt fra å 

være en antikapitalistisk bevegelse, har 

Attac som mål å rette opp skjevheter i systemet 

for å på denne måten skape en bedre 

og mer effektiv kapitalisme. Som Attacs 

«grunnlegger» Ignacio Ramonet sjøl sier 

det: «Attac ønsker ikke noen revolusjon, 

men å få finansmarkedene til å fungere.2» 

Venstresidas fallitt – i både dens reformistiske 

og dens revolusjonære utgaver 

– bunner i dens sammenblanding av 

sosialisme med statsstyre. Istedenfor 

arbeidermakt forlanger venstresida statlig 

styring; istedenfor å kjempe for folks 

kontroll over egne liv overgir den makta 

over våre liv til politikere og byråkrater; 

istedenfor arbeiderklassens sjølorganisering 

har den som mål å få oss til å underordne 

oss partidisiplin og fagforeningsbyråkrati. 

På grunn av denne sentrale 

begrepsforvirringen har de mest brutale 

og arbeiderfientlige diktaturer kunnet bli 

debatt 

framstilt som sosialistiske arbeiderstater, 

mens Arbeiderpartiets statskapitalisme 

har blitt sosialistisk politikk. 

Dagens nyliberalistiske politikk har 

skapt forverrede levekår for verdens 

arbeidsfolk, men samtidig har kapitalismens 

innebygde motsetninger igjen 

kommet opp til overflata. Kapitalismens 

herjinger vil ikke kunne unngå å skape 

motstand og protest. Spørsmålet er hvilke 

former disse protestene vil bli ledet 

inn i. Skal vi bygge en antikapitalistisk 

bevegelse som virkelig kan true det bestående, 

må vi først ta et oppgjør med fortidas 

mislykka og forfeila løsninger. Først 

da vil vi ha håp om å kunne skape en 

annen verden. 

1 Debatt på nrk med bl.a. Trygve Hegnar og Attac-leder 

Nina Drange, uka etter eu-toppmøtet. 

2 «Attac is not looking for a revolution, but to make financial 

markets work.» Ignacio Ramonet intervjuet av Miki 

Dedijer, Scanorama, Oktober 2001 

[KONTUR #2.02] 133

Gode intensjoner, 

men feil teori 

134 [KONTUR #2.02] 

av dag eide 

sdfghjvcxz

Martin Werner Hauges (mh) artikkel Imperialismens nye 

ansikt i Kontur 1 har en rekke interessante vurderinger og fakta 

om verdenssystemet. Den har en del likhetstrekk med Naomi 

Kleins No Logo: Mange opprørende fakta, men et tynt teoretisk 

rammeverk. Og vi trenger et bedre rammeverk for å se utviklingstrender 

i systemet, og for å se muligheter for å bekjempe 

urettferdigheten. 

Lenins imperialismeteser har påvirket all forståelse av den 

globale kapitalismen siden 1916, så dette er ikke bare en debatt 

som angår venstresida. Hans analyse var ikke den første, han 

bruker boka til å legge fram fakta som underbygger og brukes 

polemisk mot tidligere forfattere. Lenins teser er viktige for å få 

et teoretisk begrep om virkeligheten, så vi har noen knagger å 

diskutere ut i fra: 

• Monopoler skapt gjennom konsentrasjon av produksjon og 

kapital 

• Finanskapital er oppstått gjennom sammensmelting av 

bank- og industrikapital 

• Kapitaleksport får særlig stor betydning 

• Internasjonale monopolistiske sammenslutninger som 

delerverden mellom seg 

• Jorden er delt opp mellom disse sammenslutningene, og 

denne prosessen er avsluttet 

Lenin skrev Imperialismen først og fremst for å klargjøre for 

seg selv og andre hvorfor kapitalisme fører til krig – verdenskrigen 

var et faktum i 1916. Boka var ingen bibel som forklarte 

hele verdenskapitalismen i all framtid, det ville være fremmed 

for en revolusjonær praktiker som Lenin. 

Monopoler og transnasjonale selskaper 

mh gjør et poeng av at monopoliserings-tesen er feil, men bruker 

borgerlig sosialøkonomis forståelse av monopoler (som 

Vinmonopolet). Monopoler, eller oligopoler (borgerlig sosialøkonomi), 

oppsto og oppstår for å kunne konkurrere med tilsvarende 

selskaper på verdensmarkedet. Norsk Jernverk var et 

monopol, selv om Sverige hadde Kiruna og usa hadde us steel. 

La oss godta at monopolbegrepet er gammeldags. 

Likevel er trenden i dag den samme: Store selskaper får fordeler 

i sitt opprinnelsesland for å kunne konkurrere: Statoil, 

Aker Maritim-Kværner, Hydro. Prosessen involverer banker, 

industrikapital – finanskapitalen – og staten. Prosessen styrker 

selskapets posisjon i hjemlandet, og gjør den til en politisk faktor. 

mh beskriver dette for japansk bilindustri, og i disse dager 

truer Nokia med å flagge ut fra Finland om de ikke får enda 

bedre rammevilkår i hjemlandet. To sider av samme sak: 

Sterkere kopling mellom monopoler, finanskapital og staten. 

Hver måned skjer det omstrukturering og monopolisering: 

Ford kjøper Volvo, gm kjøper Saab, Nycomed suges opp i 

Amersham. Monopolisering er en del av utviklingen av transnasjonale 

selskaper. Å bruke plass på å kritisere denne tesen 

(side 26) er et merkelig forsøk på avvise «leninisme». Det er 

ingen grunn til å tåkelegge noe som er teoretisk greit nok, og 

som vi ser eksempler på daglig. 

[KONTUR #2.02] 135

Kapitaleksport og børsspekulasjon 

Imperialisme beskriver et verdenssystem, ikke et forhold 

mellom utbyttende og utbyttete land. mh bruker den siste forståelsen 

når han beskriver kapitaleksport – dvs. at det ikke er 

varer som eksporteres, men kapital (investeringer (fdi) og produksjonsutstyr 

innenfor samme selskap, og som dermed ikke 

er varer). Dette fører til en feil som forplanter seg i resten av 

analysen: 

Selv om usa er verdens største kapitaleksportør til Afrika, 

Asia og Sør-Amerika (tabell 1, side 31), er landet samlet sett kapital-importør 

(som mh også nevner). Andre land investerer mer 

i usa enn motsatt. Tabell 2 (side 31) illustrerer dette: Japanske 

investeringer i eu og usa økte fra 38% i 1980 til 51,6% i 1988. 

Marginalisering – at store deler av verdens befolkning ikke blir 

inkludert i verdensøkonomien – avvises av mh (side 34, avsnitt 

2). Men selv fn skriver at fra 1986-96 gikk 90% av verdens fdi 

til Nordamerika, Europa, 4 soner i Kina og nic-landene i Asia 

og Sør-Amerika. De resterende 10% av fdi går til land der 70% 

av verdens befolkning lever. Marginalisering er en skjebne verre 

en imperialisme. Det viser seg også at de lokale kapitalister og 

rike statsledere investerer sin formuer der fdi pengene går, og 

ikke i innenlandsk utvikling. Det skjer en betydelig kapitaleksport 

fra de fattige til de rike land – selv om vi ikke regner med 

utenlandsgjelden. 

Marginalisering stemmer ikke med Lenin. Han har en unnskyldning 

– han har vært død i 77 år – men mh har det ikke. 

Harman og Yoffe hevder det samme som jeg. Enda skjevere blir 

bildet om vi ser på finanstransaksjoner som valutahandel, aksje- 

136 [KONTUR #2.02] 

spekulasjon og derivater. (Viser her til Rune Skarsteins artikkel 

i Vardøger 24/98.) 

Utbytting kan defineres, og er ikke følelsesmessig 

Elendigheten i Zona Franca i Filippinene, Kina, over alt slik den 

beskrives av Naomi Klein og mh, skyldes ikke kapitaleksport, 

snarere mangelen på sådan. Millioner av mennesker jobber i 

umenneskelige forhold fordi de ikke får annen jobb, mer eller 

mindre frivillig, enn i arbeidsintensiv produksjon. 

Kapitalintensiv produksjon – det motsatte arbeidsintensiv 

produksjon – krever investeringer, ofte store. Kapitalisters største 

investeringer gjøres på bakgrunn av mange forhold: 

Infrastruktur (kommunikasjon, statsapparat), utdannelsesnivå, 

nærhet til markeder, politisk stabilitet OG lønnsnivå. Derfor er 

det logisk at fdi går mest mellom de utvikla kapitalistiske 

soner i verden. Arbeiderne disse stedene i verden er de mest 

utbytta, selv om de ofte tjener mest. 

Dette er ikke en skrivefeil. 

Utbytting ble definert av Marx som å være forholdet mellom 

den tiden en arbeider jobber for sin lønn – kalt variabel kapital 

(v), og den tiden han jobber for kapitalistens profitt – skaper 

merverdi (m). Høy m/v betyr høy utbyttingsgrad. Jo flere maskiner 

arbeideren bruker, jo mer produktiv er han. Så lenge lønnsnivået 

ikke følger produktivitetsøkningen, øker utbyttingen. 

Lønna har aldri fulgt med – selv om det har vært kravet i streikekamper 

verden over. Indonesere som lager Nike-sko bruker 

lite teknologi. De jobber for luselønn, men er mindre utbytta 

enn en oljearbeider. Er utbyttingsbegrepet meningsløst?

Nei, det forteller om betydningen av å presse luselønna ennå 

et hakk, mens det ikke er så viktig å ta fra oljearbeideren. 

Dersom sko-syeren tjener 6 kr/t og lager en sko til 8 kroner, er 

utbyttingsgraden 33%. Å redusere lønna med 1 kr/t betyr å øke 

utbyttingen til 60%. En oljearbeider som tjener 200 kr/t kan 

produsere olje verdt 11300 kr/t. m/v=5600%. Å redusere – eller 

heve – timelønna med 20 kr betyr nesten ingen ting. 

Det som mangler er profitt-begrepet: Profitt er avkastning 

på total investering, ikke bare timelønna, men også investering 

i produksjonsutstyr. Sko-symaskinen koster 1 kr/t i drift og 

avskriving, oljeriggen koster f eks 10 000 kr/t. Profittmengden 

er stor i hi-tech industri, men krever større investeringer. 

Profittraten, dvs avkastningen pr investert krone vil være tilnærmet 

lik i hele verden. Tabellen nedenfor illustrerer dette: 

Nike-syerEsso-arbeider 

før etter før etter 

Timelønn 6 kr 5 kr 200 kr 180 kr 

Produsert verdi/t 8 kr 8 kr 11 366 kr 11 366 kr 

Utbyttingsgrad 33% 60% 5583% 6214% 

Kapitalslit/t 1 kr 1 kr 10 000 kr 10 000 kr 

Profitt/t 1.00 kr 2.00 kr 1165.71 kr 1185.71 kr 

Profittrate 14% 33% 11% 12% 

Det er profittraten som styrer det hele – det er tallet som investorene 

tenker på. Den vil være nesten lik i hele verden med 

dagens mulighet for å flytte investeringer. 33% profitt vil derfor 

neppe forekomme, men eksemplet viser hvor viktig det er å 

presse lønna for Nike, mens det for Esso er mindre viktig. Det 

vil være viktigere å øke produktiviteten eller få billigere oljerigger. 

Jo høyere utbyttingsgraden er, desto mindre viktig er det 

presse lønna. 

Regneeksemplet over illustrerer klassekampens ulike muligheter 

i verden. Det viser også hvorfor koreanske skoler er best i 

verden og lønnsnivået ligger over Hellas: Industrialisering har 

vært mulig, og sterke fagforeninger har grepet de mulighetene 

dette har gitt. 

Vi må ikke være mot fdi, men vi må gjøre det vi kan for å 

styrke arbeideres kampkraft. Men det er vel tvilsomt om rettferdig 

kapitalisme er mulig … 

[KONTUR #2.02] 137

Wasp 

EDWARD NORTONS 

av matias faldbakken 

138 [KONTUR #2.02]

Ville 

[KONTUR #2.02] 139

på generalforsamling i 

The Enterprise Foundation torsdag 3. 

september 2001 i byen Columbia, Maryland, 

inntar Hollywood-skuespiller og styremedlem 

Edward Norton talerstolen og legger frem et 

prosjektforslag titulert WaspVille. Forslaget 

skaper debatt på stedet og Norton blir bedt 

om å seriøst overveie prosjektet i sin helhet, 

samt å komme med en ideologisk 

grundigere og mer strukturert 

redegjørelse for konseptet 

på neste styremøte. 

140 [KONTUR #2.02] 

På styremøte den 28. oktober samme år inntar Norton igjen talerstolen 

og legger frem en ny versjon av forslaget, denne gang 

under tittelen: WaspVille: a Planned Community Solution for 

Mainstream Dissidents. Mot slutten av Nortons 45 minutter lange 

PowerPoint-presentasjon reiser The Enterprise Foundations formann 

og ceo F. Barton Harvey iii seg. Han avbryter Norton og 

leser opp et avsnitt fra pressemeldingen som ble offentliggjort i 

forbindelse med Nortons innlemmelse i styret: 

[…] Norton, a graduate of Yale University, has a long-standing interest 

in the health and welfare communities. It is a cause he was 

drawn to early in his life, growing up in Columbia, MD, a racially 

diverse community designed by his granfather, Jim Rouse […] (1) 

Den to ganger Oscar-nominerte Edward Norton kvitterer med å 

forlate lokalet i det formann Harvey iii gjentar: «Racially diverse, 

Edward, racially diverse …» 

James W. Rouse 

Nortons bestefar, humanisten, arkitekten og visjonæren Jim 

Rouse (James W. Rouse 1914–1996), har fått æren for flere ting. 

Etter å ha grunnlagt The Moss-Rouse Company i april 1939 

(sammen med Hunter Moss), et selskap som ga billige huslån 

til familier med lav inntekt, var han en av de første til å forutse 

‹the white flight› fra amerikanske storbyer, og den hvite rasens 

påfølgende suburbanisering. Rouse innså snart nødvendigheten 

av planned communities som han mente kunne fungere 

som bolverk mot den ustyrlige forstadsspredningen. Med de

klassiske, sentraleuropeiske byenes kommersielle kjerne (den 

samlende markedsplassen) som ideal og modell, lanserte Rouse 

først det som skulle bli kjent som strip shopping centres, og i 

1958 åpnet The Rouse Company Harundale Mall, den første 

overbygde shoppingmallen. (3) 

Shoppingmallen var det første tiltaket i en rekke Rouse 

iverksatte, for å fange inn hordene av mennesker som forlot 

bykjernene og sluse dem inn i nye, planlagte og kontrollerte 

communities. Han videreutviklet ideen om den sentrale 

Europeiske markedsplassen gjennom etableringen av bl.a. 

Faneuil Hall Marketplace, Boston, men det var ved grunnleggingen 

av en rekke ‹nye byer› på 60-tallet, blant dem Columbia, 

Maryland, at hans urbane planleggingsideologi New Urbanism 

skjøt fart. Som beskrevet av Alex Marshall: 

He [Rouse] was determined to improve the design of suburbia, to 

build a better, more manageable kind of sprawl, where commerce, 

religion, schooling, shopping and all the components of 20th century 

life would take place in a more practical and harmonious fashion. 

Rouse was also determined to build a socially better place, where a 

mix of all races and even incomes would live and work together, avoiding 

or overcoming the derisive racial battles then ripping apart the 

nation. (4) 

Columbia, som er Edward Nortons barndomsby, er sagt å skulle 

være den mest vellykkede av Rouses visjonære ‹nye byer›. (5) I 

1997 hadde Columbia 85 000 innbyggere og om lag 20% av 

disse var afroamerikanere. Innbyggerne, med forskjellig klas- 

WaspVille 

sebakgrunn i tillegg til den etniske heterogeniteten, er fordelt 

på åtte landsbyer løselig gruppert rundt en regional shoppingmall 

som fungerer som hjertet av byen. Blandet inn i denne 

multietniske Our Town-aktige bystrukturen finner man parker, 

skoler, inter-religiøse sentra, kontorer og noe industri. For å opprettholde 

det enhetlige og samlende landsbypreget — riktignok 

en noe Disneyfisert versjon av et sentraleuropeisk landsbypreg 

(Rouse var også en av hjernene bak Disneys Celebration, 

Florida) — har innbyggerne forbud mot å for eksempel male 

vinduskarmer og dører etter egen smak, eller sette opp statuer 

i hagen. Men det er altså prisen å betale for å kunne gå på butikken 

etter melk, i stedet for å kjøre. 

Den generelle forstadsspredningen fortsatte gjennom 70-tallets 

usa til tross for Rouses relativt vellykkede initiativer. Hans 

byprosjekter lot seg gjennomføre ved hjelp av store mengder 

privat kapital, men utenfor de kontrollerte og subsidierte bysamfunnene 

fungerte hans hjertebarn, shoppingmallen, etter hvert 

selve katalysatoren for prosessen den var ment å stagge. Rouse 

var skrekkslagen, men barnebarn Edward Norton har alltid vært 

full av lovord for hva bestefaren fikk til i Columbia: 

«It was his idea for the 20th century model community in America. 

And most people who grew up there think it was very successful in 

that sense. I grew up there from the late Sixties on, and even then it 

was a highly racially and socioeconomically integrated community – 

way, way beyond the national average.» (6) 

[KONTUR #2.02] 141

Jim Rouse grunnla The Enterprise Foundation sammen med 

sin kone Patricia (Nortons bestemor) i 1982 og Edward Norton 

ble valgt inn i The Board of Trustees sommeren 2000. På The 

Enterprise Foundations hjemmesider kan man lese følgende 

statement: Our mission is to see that all low-income people in 

the United States have the opportunity for fit and affordable 

housing and to move up and out of poverty into the mainstream 

of American life. Statementet er å betrakte som en syntese av- og 

beveggrunn for Rouses filantropiske livsverk, men styremedlem 

og barnebarn Edward Norton, fikk i 1998 et såkalt hang up 

på formuleringen the mainstream of American life. 

Woody Allen og jødedom 

Det var bestefar Jim Rouse som oppfordret Edward Norton til å 

slå seg på skuespillet, eller — om ikke annet — å følge sin vilje: 

He told me «Don’t don’t, don’t go into a job just for money or because 

you think that’s what you have to do.» (7) 

Da Norton sluttet sine historiestudier på Yale for å prøve seg 

som skuespiller, var han overbevist om at han gjorde et ukonvensjonelt 

og kontrært veivalg, men en episode under innspillingen 

av Woody Allens Everyone Says I Love You (1996), fikk 

relativisert hans selvoppfatning som selvpålagt outsider. Under 

forberedelsene ble Norton obs på at hans fortellerstemme i filmen 

liknet på den Allen pleier å ha når han spiller selv. Han 

spurte Allen om dette: 

142 [KONTUR #2.02] 

«I said ‹Is this the part you would’ve played?›» Norton recalls. «He 

said ‹Well, no. He’s a WASP!› I said ‹Good point›, but thought: ‹I’ve 

actually been hailed in here to represent the mainstream.› And at the 

same time I realized that Mr Allen had an advantage by simply being 

a Jew, which I didn’t have as a Wasp.» (8) 

Norton unnskyldte seg til Allen med at han måtte på do og gikk 

ut til bilen sin. Der skrev han fire ord på en post-it-lapp som han 

ble sittende og stirre på i over tjue minutter: What’s Wrong With 

Wasp? 

‹The ill effects of a happy childhood› 

På grunn av den vellykkede rasemessige integreringen i 

Columbia, var ikke Norton blitt klar over hvordan det sto til i 

resten av nasjonen når det gjaldt ulike former for tribalisering 

eller etnisk segregering. Han hadde sin første oppvåkning da 

han kom til Yale som freshman, og fikk se hvor vanskelig et par 

gutter fra hvite vestkystbyer hadde for å dele rom med en sort 

gutt fra Compton, la. Han fant dette «unexpected and strange» 

og etter episoden ble han «an avid community-watcher» (9) 

Karrieren skjøt fart, og etter innspillingen av Everyone Says I 

Love You kom han til Memphis, Tennesee, for å spille inn Larry 

Flynt. Der lot han seg nok en gang overraske: 

«It seems the whole black community is on one side of town,» he slices 

the air with his hand, «and on the other is the whole white community.» 

Amazement sneaks out in his voice. (10)

Det begynte å gå opp for Norton at en friksjonsfri barndom ikke 

var en udelt positiv bakgrunn for en skuespiller å ha. Det finnes 

en menneskelighet i segregeringen, hatet og fremmedgjøringen 

som harmonien underkjenner, mente han, og ble mer 

og mer opptatt av det han kalte «the ill effects of a happy childhood.» 

(11) Norton dukket dypere inn i oppfatningen at det virket 

som om det var en fordel å ha en subgruppe eller en minoritet 

å knytte sinnet eller lidelsene sine til: 

I used to envy people who were driven by the textures of their history. 

I believed that unique art was produced by intense needs to break out 

of some kind of confinement. I didn’t think defining and iconic art 

could come out of a sheltered life. Thus it’s hard to say whether 

Columbia was an Eldorado or a ‹Helldorado›, so to speak, for an 

aspiring actor or artist like me. (12) 

Oppdagelse av sinne i American History x 

American History X, historien om en nynazistisk lederskikkelse 

som blir fengslet for et rasistisk motivert drap, forutsatte at 

Norton gjorde research i høyreekstreme miljøer. Dette ga ham 

en grunnleggende forståelse for at mye mistilpasset hvit ungdom, 

som i utgangspunktet ikke tilhørte en minoritet eller subgruppe, 

var ut etter å gjøre seg til en subgruppe for å føle tilhørlighet. 

Norton forsto at nynazismen i bunn og grunn ikke 

dreide seg om ideologi, men om « a need for belonging or an 

alternative family.» (13) Og med det som han etter hvert kalte sin 

‹null-erfaring og null-tilhørlighet› fra hjembyen Columbia som 

WaspVille 

ballast, gikk han med fundamental forståelse inn i sin tolkning 

av den nynazistiske rollefiguren Derek Vinyard: 

[…] the challenge of creating that guy as an actor was really thrilling. 

(14) 

Norton har uttalt at det føltes som ‹something special› å gå 

rundt med svastika på brystet, hvis man er villig til å forstå det 

som et symbol på vilje til å skape hvit middelklasse-motstand 

mot en mainstream som «always already is both white and 

middle-class.» (15) Norton har også uttalt at denne innsikten, i tillegg 

til den praktiske erfaringen fra American History X, ga ham 

en grunnleggende forståelse for fenomenet å ville bli totalt antiestablishment. 

Og det var en forståelse han betegnende nok 

måtte ut av Columbia for å finne. 

Men det var ikke før under innspillingen av Fight Club at disse 

innsiktene fikk personlige konsekvenser for Norton. 

Fight Club og anti-mainstream 

Omstendighetene rundt Fight Club ga Norton en ny mulighet 

til å formulere disharmonien han begynte å føle for sitt opphav. 

Han kom oftere og oftere med generasjonsspesifikke uttalelser 

i intervjuer og påsto bla. at Fight Club hadde «a generational 

energy to it, a protest energy.» (16) Det var særlig baby-boomer 

generasjonen og dens arv Norton viste økt antipati mot—i tråd 

med filmens aggresjon mot både franchise-kultur, (ikea, 

[KONTUR #2.02] 143

Starbucks) placebo-industri (Prosac, olestra, Rogaine) og boomer-generasjonens 

generelle repressive toleranse. Et knippe 

uttalelser fra Norton: 

I guess I’ve felt for a long time that a lot of the films that were aimed 

at my generation were some baby boomer perception of what Gen-X 

was about. (17) 

An all-IKEA-furnished apartment is blown to bits. A reissued 

Volkswagen Beetle suffers a memorable fate; it was a personal target 

of Norton’s, «vis-à-vis the baby boomers’ repackaging their youth culture 

and selling it to my generation,» he [Norton] sneers. (18) 

«So much of what’s been represented about my generation has been 

done by the baby boomers. They dismiss us: the word slacker, the oversimplification 

of the Gen-X mentality as one of hesitancy or negativity. 

It isn’t just aimlessness we feel; it’s deep skepticism. (19) 

Og i intervjuer han ga i kjølvannet av filmen begynte Norton å 

vise at han hadde minimal toleranse for boomernes kritikk av 

filmen. The New Yorkers David Denby forsøkte å si at filmens 

anti-konsumerisme etter hvert ble overskygget av en sado-masochistisk 

og homoerotisk undertekst, at ikeas farer ble glemt, 

og spurte seg hvorfor man egentlig trengte å plukke på ikea 

overhodet. Norton la ikke to fingre imellom: 

This is exactly what we’re indicting in this movie,» responds Norton, 

his voice rising to a crescendo; he cannot fathom how anyone who calls 

144 [KONTUR #2.02] 

himself a man could defend the soulless Scandinavian-furniture store. 

As he speaks, I can picture him breaking an imitation Philippe Starck 

end table over Denby’s head. (20) 

Fight Club etablerte Nortons forståelse av seg selv som Gen-xer 

– om enn noe sent (1999). Hans kontakt med David Fincher 

(regissør), Chuck Palahniuk (forfatter av boken Fight Club) og 

motspiller Brad Pitt (som også vokste opp i en forstad; denne 

utenfor Springfield, Missouri) ga ham verdifulle perspektiver 

på massekulturens problemer: at massekultur skaper dessillusjon 

for massene; at den hvite mannlige jappetilværelsen fostrer 

en gigantisk tomhetsfølelse, og, kanskje viktigst; at vesentlig 

kultur vokser ut av konflikt, ikke konsensus, som massekulturen 

gjør. Norton hevdet i ettertid at hans bestefar, Jim Rouse, 

ga ham følelse av sosialt ansvar, men ikke kulturelt ansvar: 

You don’t generate as much energy if you don’t have conflict,» Norton 

agrees. «In Buddhism there’s Nirvana, and then there’s Samsara, the 

world of confusion and disharmony. That world is our testing 

ground, where we have the experiences that help us become enlightened. 

I’m not saying Fight Club is The Book of Living and Dying, 

but it was kind of that idea: You’re challenging yourself to break out 

of the world. (21) 

Ideen om den rene konflikt som kulturell katalysator, fikk 

Norton til å trekke frem erfaringene han hadde dratt av research-arbeidet 

han gjorde til American History X. Den innette viljen 

som lå bak noen av de unge høyreekstremistenes bestem-

melse om å gjøre seg til kulturelle og sosiale abjekter, fascinerte 

ham. Norton begynte tiltagende å, for det første, trekke frem 

sin forståelse av en nietzscheansk hinsides-tilstand, og, for det 

andre, å sette den i sammenheng med rollefiguren Tyler 

Durdens (Brad Pitts) funksjon i Fight Club: 

A lot of people have been responding to Tyler as a sort of Nietzschean 

übermensch in the sense that he’s advocating liberation of the human 

individual through the rejection and destruction of the institutions 

and value systems that are enslaving us. (22) 

Og det er i kjølvannet av lanseringen av filmen at Norton begynner 

å pusle med ideer om et community som – provokativt nok 

– kan hegne om hans sosiale bakgrunn som Wasp. På reiser 

mellom intervjuer og rundbordsdiskusjoner som tematiserer 

Gen-x enes nyvunne vilje til motstand, den hvite middelklassens 

tomhetsfølelse, og Salaryman Angst som sådan, kommer 

han opp med titler/begreper som: Flight Club, White Club og 

en kombinasjon av disse to, som på sett og vis gjør ære på bestefar 

Jim Rouses oppdagelse: White Flight Club. (23) 

Bestefar og motstand 

Det blir snart avgjørende for Norton å understreke at Fight Club, 

og ideene som blomstret i omstendighetene rundt filmen, ikke 

står i motsetning til bestefarens livsverk og utopiske ideer. Han 

mener tvert imot at Fight Club-holdningene snakker over tre 

generasjoner. Og han griper ofte sjansen til å understreke nettopp 

det faktum: 

WaspVille 

[…] And if there is a subject about which Norton will gladly play 

Rouse’s scion, it is the «malling» of America — the notion that 

homogeneity is suffocating eclecticism at every turn. […] I ask how 

he views the fact that Starbucks and other chains have snuffed out 

the independent retailers that were part of his grandfather’s initial 

vision for his developments at Boston’s Faneuil Hall and New York’s 

South Street Seaport. 

«I look on it very negatively,» says Norton. «And my response to 

that was Fight Club. I think my grandfather would have loved Fight 

Club, actually, because it spoke to the same things he was railing 

against for years: the franchising of America, the creation of 

sameness everywhere, all our transactions taking place within these 

places that are totally indistinct.» (24) 

Norton bestemmer seg på våren 2001 for å gjøre et forsøk på å oppdatere 

bestefarens visjoner og ikle dem en samtidig habitt. I juni 

2001 publiserer han en artikkel i Cache med tittelen: 

«Communities for the Alienated». Artikkelen begynner med en 

kort fortelling fra et besøk han gjorde i hjembyen noen måneder 

tidligere. 

Hjemme i Columbia 

Nortons far, Edward James Norton Sr, blir rammet av et tilfelle 

av akutt nyresvikt og Edward må reise hjem til Columbia for en 

kort periode (moren hans, Robin Norton, døde i ’97). Etter to 

dager med turgåing og refleksjon i hjembyen, får han en mail av 

Graham Fuller (journalist fra Interview), som han opprettholdt 

sporadisk mail-kontakt med etter intervjuene de gjorde sam- 

[KONTUR #2.02] 145

men. Fuller ber Norton lese en artikkel forfatteren Jonathan 

Franzen publiserte i Harper’s Magazine i April 1996. (25) Mot slutten 

av artikkelen refererer Franzen til en utveksling han har hatt 

med David Foster Wallace angående marginalzed communities. 

Wallace skriver: 

A contemporary culture of mass-marketed image and atomized selfinterest 

is going to be one without any real sort of felt community. 

[…] And it’s not an accident that so many writers ‹in the shadows› 

are straight white males. Tribal writers can feel the loneliness and 

anger and identify themselves with their subculture and can write to 

and for their subculture about how the mainstream culture’s alienated 

them. White males are the mainstream culture. (26) 

Norton forteller at han blir slått av en enorm gjenkjennelse i 

påstanden at «white males are the mainstream culture,» og forstår 

at dette er kjernen i problemkomplekset han har forsøkt å 

håndtere helt siden møtet med Woody Allen under innspillingen 

av Everyone Says I Love You. Han formulerer det slik: 

Wasp-frustration stems from hate against the mainstream – from 

the hate of being the mainstream. (27) 

Drevet av en akutt følelse av rotløshet, går han opp på loftet i 

barndomshjemmet og begynner å rote gjennom kassene der 

eiendelene hans fra oppveksten ligger pakket ned, i et håp om å 

finne noe som kan peke på hva som har formet ham som kulturelt 

vesen, som kulturell deltaker. Han oppdager en del rekvi- 

146 [KONTUR #2.02] 

sitter som stammer fra hans tid som w.a.s.p.-fan, en tid årene 

på Yale hadde fått ham til å fortrenge, og de fanger hans interesse. 

Det tar ham ikke mer en et par minutters refleksjon før 

han forstår at w.a.s.p.-rekvisittene er det mest genuine uttrykket 

for hvitmannskultur han har kommet over på flere år. Han 

forstår straks at dette uttrykket har vært formativt for ham: 

What is it that a Heavy Metal band like W. A.S.P. riots against? It’s 

own mainstreamness, and only that! (28) 

Blackie Lawless og w.a.s.p. 

De følgende dagene bruker Edward Norton på å finne informasjon 

om hva som har skjedd med heavy metal-bandet w.a.s.p. 

etter 80-tallet, for å få mer kjøtt på beinet. Han ruller opp den 

ene referansen etter den andre. For det første kommer han over 

titler på album og sanger som han mener uttrykker kvintessensen 

av hans egne refleksjoner. Albumet Helldorado fra ’99 

treffer innertier på hans egen beskrivelse av hjembyen 

Columbia (se fotnote (9) ), og ytterligere titler som «Unholy 

Terror», «k.f.d. (Kill Fuck Die)», «Still Not Black Enough», 

«Wasted White Boys», «Great Misconception of Me» og 

«Chainsaw Charlie», snører sammen nettet rundt hans massekulturelle 

spekulasjoner gjennom de siste årene. 

For det andre finner han flere intervjuer som vokalist og låtskriver 

Blackie Lawless har gjort de siste årene. Lawless, som 

Norton aldri har ansett som noen kulturell player eller et tenkende 

menneske som sådan, viser seg ikke bare å være reflektert 

og seriøs, han fremstår for Norton som en slags ur-Gen-xer,

tatt i betraktning hans nesten profetiske grep om identitetsproblematikk 

og fremmedgjøring. Helt siden bandets begynnelse 

var disse de sentrale tema: 

Well, when we first got together [1981–82], I would say we understood 

everything about ourselves with the exception of one thing: who 

we were as people. (29) 

Slike uttalelser i kombinasjon med Lawless’ språklige oppfinnsomhet, 

gjorde Norton sikker på at han hadde funnet den selvbevisste, 

men desillusjonerte hvitmannskulturens bestefar 

(Lawless er 46 år gammel); det skal i følge Norton mer til enn 

ungdommelig aggresjon for å kvittere med, for eksempel, følgende 

replikk: 

Deb: Inscribed on the first cut of your first record it says «We Are 

Sexual Perverts», is that the true meaning of W. A.S.P.? Blackie: We 

Ain’t Sure Pal! (30) 

Norton trekker Lawless’ logikk og språklige spill inn i sin utredende 

artikkel: 

During Fight Club, I remember looking at Brad [Pitt] and thinking: 

«This guy is the center of everybody’s attention, he’s basically the epicentre 

of the world, but there’s something missing.» And after reading 

Wallaces’ comment in Franzen’s article I understood what was 

missing in Brad’s life, and also in mine. We’ve got nothing to identi- 

fy with. We’ve got nothing to identify our anger with. When you’re 

the King of the World, you identify with nothing. You can ask youngsters 

like Brad and me about who we are as people, and you will most 

likely wind up with this answer: We Ain’t Sure Pal! (31) 

Bandets egentlige navn—White Anglo-Saxon Perverts—er et navnevalg 

som vulgariserer den ‹opphøyde› ordlyden begrepet Wasp 

har, ved bokstavelig talt å pervertere det religiøse aspektet som 

den etno-religiøse betegnelsen White Anglo-Saxon Protestant 

omfatter. Blackie Lawless’ strengt protestantiske oppdragelse speilet 

Nortons, og Lawless’ vilje til konflikt og dissensen fant sitt motstykke 

i Nortons forståelse av det forstyrrende kulturbidrag. 

Følgende beskrivelse av Lawless’ tilsynelatende anti-subtilitet… 

He’s the one who propelled the over-the-top Animal (F*** Like a 

Beast) single into the hearts of censors everywhere, including Tipper 

Gore’s Parents’ Music Resource Center in 1985. He and [Chris] 

Holmes (gitarist) also created W. A.S.P.’s vicious comeback album 

with 1997’s K.F.D. (Kill, Fuck, Die). Let’s just say the disc and tour 

took subtlety and sodomized it. (32) 

… står i tett dialog med Nortons: 

WaspVille 

If Fight Club wasn’t disturbing, if we didn’t piss a few people off, we 

wouldn’t have done our job properly. (33) 

[KONTUR #2.02] 147

Sinne som motivasjon (Salaryman Anger istedet for Salaryman 

Angst) hadde interessert Norton gjennom American History X 

og Fight Club og Lawless’ velvoksne comeback viste seg også å 

være motivert av voldsom aggresjon: 

One of the things that happened when Chris [Holmes; gitarist] and 

I got back together we had both had come out of bad relationships. 

He had just divorced Lita and I had a girl that comes up to me after 

three years and tells me she is gay. So if anger was people, we would’ve 

been China! (34) 

Så hva gjør man når man er frustrert og føler sinne tilsynelatende 

uten grunn?, spør Norton i sin artikkel «Communities 

for the Alienated». Skal man si som Cioran at: «Når man gråter 

uten grunn, er det en bekreftelse på at man har forstått alt»? 

Nei, mener han. Når man er sint uten grunn, er det en bekreftelse 

på at man har alt. En bekreftelse på at den eneste tingen du 

ikke har, er noe å tape. Og hvordan skaffer du deg noe å tape? Jo, 

du må opprette ditt eget community. Det var det bestefaren Jim 

Rouse forsto, og det er det Norton nå innser at han må gjøre. 

Han forstår at han må bruke sin nyvunne posisjon i styret til 

The Enterprise Foundaton til å realisere sin visjon. Og med det 

var ideen om WaspVille unnfanget. 

WaspVille 

På styremøte i The Enterprise Foundation den 28. oktober 2001 

legger Edward Norton frem forslaget: WaspVille: a Planned 

Community Solution for Mainstream Dissidents. Det første han 

forklarer er at han har oppgradert betydningen av betegnelsen 

148 [KONTUR #2.02] 

wasp, fra White Anglo-Saxon Protestant til White Alienated 

Straight Person. Han forteller at han har valgt ‹person› i stedet 

for ‹male›, for det første fordi man trenger begge kjønn for å 

skape et community, og for det andre fordi han mener kvinner 

er til den grad likestilt i Vesten at de strengt tatt ikke kan kalles 

en subgruppe lenger: 

You don’t think: ‹That’s a woman› when you see one, but you do 

think: ‹That is a black person›, which basically means that black 

people have an advantage when it comes to being different. (35) 

Grunnidéen til Norton er at WaspVille skal fungere som et sted 

der hvite, heterosexuelle personer unngår å være representanter 

for mainstreamen. Det skal være et sted man søker seg til når 

andre sentra blir overtatt av diversity (seksuell og etnisk hybriditet). 

Ifølge Norton har ‹taperne blitt vinnerne i identitetskrigen› 

i den forstand at representanter for subkulturene er de 

eneste som kan skilte med identitet. Undersottene har blitt 

konger. Overmennesket ligger under. Det er på grunn av de 

hvite straightes underskudd på seksuell og etno-kulturell identitet 

at han bl.a. foreslår at WaspVille må holdes klinisk lukket 

for ‹fremmede› på samme måte som man skjermer Amazonasindianerne 

for turisme etc.., slik at man skal, som han sier, 

«avoid bastardizing this new community.» 

Norton legger frem en kort historikk til bandet w.a.s.p – han 

hevder bl.a. at det er et interessant paradoks at vokalisten i 

w.a.s.p. kaller seg Blackie. Blackie Lawless drar—ifølge

Norton—veksler på det ubevisst subversive som ligger i ordet 

«Black», noe som, i samtiden, kan kalles de sorte slavenes fremmedgjøringsfortrinn 

(privilege of alienation). Han mener at 

Lawless har forstått dette, og at han er en fremragende representant 

for det han kaller «the White Mans New Burden»; byrden 

av å ikke være noen (han refererer til w.a.s.p.s «I Wanna 

Be Somebody Too» og «Wasted White Boys»), eller byrden av 

kontinuerlig å være forvekslet med den som har alle fortrinn 

(han refererer til sangen «Great Misconception of Me»). Norton 

begrunner videre valget av w.a.s.p. som grunnreferanse for 

WaspVille med at politisk ukorrekthet er den hvite straighte 

fremmedgjorte personens eneste våpen mot ytterligere nivellering 

og nullité. Og den politiske ukorrektheten er alltid best på 

sitt mest spontane og ureflekterte. Han gir et eksempel på hvordan 

Blackie Lawless og Chris Holmes reagerte på politisk furore 

omkring deres opptreden i offentligheten: 

I remember back in ’85, me and Chris [Holmes] are sitting on the 

tour bus watching the TV. One of the Washington wives was on and 

Chris looks at me and says ‹What’s the big fuckin’ deal all about?› 

and I said ‹I don’t know›. It was all very child-like. Because we didn’t 

know. (36) 

Lawless kompromisser ikke. Kompromisset tilhører et sykt 

stolthetsbegrep, et demokratisk stolthetsbegrep som baserer seg 

på at konsensus er verdi. Norton fortsetter å sitere fra Lawlessintervjuer: 

WaspVille 

Deb: With the political issues you are hitting now, you seem to be 

thoroughly interested in what’s going on in the world and quite educated 

on it as well. If it were a possibility would you ever consider 

running for an office? Blackie: I’ve talked about it a number of times. 

The problem with something like that is, politics has long been considered 

the art of compromise. I’m not good at that. For the foreseeable 

future, however long that may be, a couple of years anyway, 

I’m better off where I am right now because I can voice my opinion 

without somebody trying to put a lid on it. (37) 

Og, legger Norton til, det er når man hører slikt at man velger 

Blackie Lawless som borgermester i byen sin. Du kan ikke velge 

David Foster Wallace, eller en annen kulturpersonlighet til borgermester 

i WaspVille, fordi han vil alltid vite hva ‹the big fucking 

deal is all about› (se fotnote (36) ), fordi han har konstruert 

the big fucking deal. Og ved å være en konstruktør og ikke en 

instinktiv intervenør, vil han alltid bli stående midtstrøms i den 

kulturelle enigheten. Folk som konstruerer posisjonen sin vil 

alltid kompromisse og være drevet av den syke demokratiske 

stoltheten, sier han og fortsetter: 

In WaspVille you have to abandon Pride, just as they did in Thomas 

More’s Utopia. More believed that for there to be no classes, there 

could be no Pride. I believe that for there to be no races, there can be 

no Democratic Pride. The thing WaspVille offers is the security of 

not being mainstream. (38) 

[KONTUR #2.02] 149

Like før formann og ceo F. Barton Harvey iii reiser seg og 

leser opp fra pressemeldingen, spør Susan G. Baker (Co- 

Founder og Co-Chairman) om det ikke er en fare for at Nortons 

intensjoner kan misforstås. Norton repliserer aggressivt med 

leksen han også serverte Graham Fuller i Fighting Talk: 

You can’t not pursue a creative statement because of the fear that it 

will be misinterpreted. (…) Many of the things that have been called 

subversive are regarded as classics now, including much of Oscar 

Wilde. Because some men pursue their sexual obsessions with young 

girls, does that mean Nabokov shouldn’t have written Lolita? Should 

Martin Scorsese not have made Taxi Driver because there was the 

potential that someone like John Hinckley would use it as the excuse 

for his particular pathology? Should I not involve myself in the 

particularities of Western Apathy of Straight Persons, because of 

some Hitler-fetishists, or whatever? I think the answer to that is definitely 

no. Art has an important role in holding up a mirror to the 

things that are unhealthy in a culture. And WaspVille is a mirror! (39) 

150 [KONTUR #2.02] 

Påfølgende, i sin relativt komplekse fremstilling av byens struktur 

som drar tungt på bestefarens Technostalgia (teknostalgi; 

pre-industriell byplanlegging paret med post-industriell informasjonsteknologi), 

forteller Norton ved hjelp av Lawless-inspirerte 

ordspill at bla. ikea-interiører må forbys, siden ikea for 

ham representerer den ytterste White American-Scandinavian 

Paranoia. WaspVille skal verken mer eller mindre være: «a kind 

of Whipeout of the Angst of the Salaryman-Place.» 

Han foreslår også at det skal oppføres en plakett på Rådhuset 

med påskriften: 

blackie lawless 1958 – ? 

homme politique 

Deretter forlater han styremøtet i sinne over at F. Barton Harvey 

iii avbryter ham. 

Avslaget 

The Enterprise Foundation avslår på styremøte av 9 januar 

2002 Edward Nortons forslag om å investere i prosjektet 

WaspVille.

noter 

(1) The Enterprise Foundation Board of Trustees, Press 

Release June2, 2000 (http://www.enterprisefoundation.org/press/archives/news218.asp) 

(2) www.enterprisefoundation.org/ 

(3) Det hevdes at Victor Gruen slo Rouse på målstreken 

med å bygge den første mallen (Alex Marshall, 

Metropolis Magazine, 7. april 1997), men Jim Rouse har 

uansett blitt stående som ‹oppfinneren› av denne 

‹Amerikas nye downtown›. 

(4) Alex Marshall, Columbia, Maryland, Metropolis 

Magazine, 7. april 1997 

(5) I tillegg til planlagte byer som Columbia, Reston i 

Virginia, Irvine, Ca og Clear Lake City i Houston, gjorde 

The Rouse Company (tidligere Moss-Rouse) flere 

downtown-prosjekter i store amerikanske byer: Sout 

Street Seaport i New York; The Gallery på Market East i 

Philadelphia; Harborplace og The Gallery at 

(6) 

Harborplace i Baltimore; Bayside Marketplace i Miami; 

Westlake Center in Seattle og Pioneer Place i Portland. 

Craig McLean, The Face, dsember 1999 

(7) Catherine Hyde: Edward Norton on communities, planned 

and perverse, and why New York is better than la; 

Horizon Magazine, 1998 

(8) Tyler McLeod; Actor shook off his jitters; Toronto Sun, “ 

februar 1997 

(9) Catherine Hyde: Edward Norton on communities, planned 

and perverse, and why New York is better than la; 

Horizon Magazine, 1998 

(10) ibid. 

(11) ibid. 

(12) ibid. 

(13) RealPlayer-klipp fra Round Table-discusssion om 

American History x på www.hollywood.com 

(14) ibid. 

(15) Gretchen Swimmer; Film&Theory; desember 1998 

(16) Johanna Schneller; Premiere Magazine, august 1999 

(17) Graham Fuller; Fighting Talk; Iterview Magazine, 

november 1999 


(19) ibid. 

(20) John Brodie; Ed Norton just wants it perfect; GQ magazine, 

mars 2001 


(22) Graham Fuller; Fighting Talk; Interview Magazine, 

November 1999 

(23) Edward Norton; A Diary of Conflict; Celluloid Magazine, 

juli 2000 

(24) John Brodie; Ed Norton just wants it perfect;GQ magazine, 

mars 2001 

(25) Jonathan Franzen; Perchance to Dream: In the Age Of 

Images, A Reason To Write Novels; Harper’s Magazine, 

april 1996 

(26) ibid. 

(27) Edward Norton; Communities for the Alienated; Cache 

Magazine, juni 2001 

(28) ibid. 

WaspVille 

(29) Brian Cole; Electric Basement, 26 februar 2000 

(30) Deb; Metalflakes; mai 2001 

(31) Edward Norton; Communities for the Alienated; Cache 

Magazine, juni 2001 

(32) Brian Cole; Electric Basement, 26 februar 2000; 

www.electricbasement.com 


November 1999 


(35) The Enterprise Foundation Board of Trustees, 

Newsletter January 9th 2002 


(37) Deb; Metalflakes; mai 2001 

(38) The Enterprise Foundation Board of Trustees, 

Newsletter January 9th 2002 


November 1999 

[KONTUR #2.02] 151

opHar du bidrag til KonturTidsskrift? 

Kontakt redaksjonen@kontur.tv 

Har du innspill til debatten? 

Send innlegg til debatt@kontur.tv 

Vil du abonnere på KonturTidsskrift? 

Besøk våre nettsider: www.kontur.tv. 

Du kan også sende en bestilling til 

abonnement@kontur.tv 

eller vår postadresse: 

KonturTidsskrift 

Postboks 6904 St. Olavs plass 

0130 Oslo

Bidragsytere 

adbusters norge. 

Internett: adbusters.no 

anders eiebakke (31). 

Billedkunstner og avtroppende 

styreleder i Unge Kunstneres Samfund. 

E-post: eiebakke@hotmail.com 

berit nilsen bua (34). 

Studerer sosialantropologi og er medlem 

av konsernmaktgruppa i Attac Blindern. 

E-post: bnbua@ima.uio.no 

bjarke friborg (29). 

Statsviter og medlem av rv 

og Forbundet Internasjonalen. 

E-post: bjarkef@online.no 

børge lund (28). 

Frilansjournalist og hovedfagsstudent 

i litteraturvitenskap. 

E-post: b_lund@yahoo.com 

dag eide (44). 

Veterinær og forsker. 

E-post: dag.marcus.eide@folkehelsa.no 

einar braathen (44). 

Statsviter og forsker, aktiv i Attac Blindern. 

E-post: einar.braathen@nibr.no 

even tømte (21). 

Litteraturvitenskapsstudent. 

E-post: even@sponti.net 

jan egil nordvik (28). 

ba Psychology. 

E-post: nordvik@artology.no 

johan ehrenberg. 

Sjefsredaktør av det svenske, 

radikale magasinet ETC. 

Internett: www.etc.se 

kalle lasn (60). 

Filmskaper og en av grunnleggerne 

av Adbusters Canada. Forfatter av 

Culture Jam. 

Internett: www.adbusters.org 

karen landmark (27). 

ma Communication studies. 

E-post: k_landmark@yahoo.com 

kristine nybø (26). 

Sosiolog. Bystyregruppesekretær 

for Oslo rv. 

E-post: kristine.nybø@radhuset.oslo.kommune.no 

mari theodorsen (23). 

Hovedfagsstudent i kriminologi. 

E-post: mtheodorsen@hotmail.com 

matias faldbakken (28). 

Billedkunstner og forfatter av romanen 

The Cocka Hola company. 

tage haugland (22). 

Psykologistudent og Adbuster. 

E-post: djed@broadpark.no 

thomas hylland eriksen (39). 

Professor i sosialantropologi og har nylig 

utgitt Bak fiendebildet: Politisk islam 

og verden etter 11.september. 

trude iversen (28). 

Filosof og daglig leder for 

Unge Kunstneres Samfund. 

E-post: t.iversen@uks.no 

[KONTUR #2.02] 153

Dem 

okra 

tı 

Neste nummer av KonturTidsskrift 

Tema: Demokrati 

+ oppfølging av kultur- og ideologidebatten 

Send bidrag til redaksjonen@kontur.tv 

Tidligere nummer av KonturTidsskrift 

Nr. 1: Globalisering: Ny-liberalismen på defensiven? Kr. 60,- 

Kan kjøpes ved henvendelse til info@kontur.tv

Kultur- og ideologikritikk: 25 bidrag til en kritisk ... - konturtidsskrift.no

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?