Forslag til handlingsplan for myrflangre Epipactis palustris (L ...

Mathias Numsen Blytt som fant den her i perioden
2.-8. august 1827. Det er innsamlinger i hvert fall fra
1827 – 1954. Det ligger i alt 31 belegg ved de offentlige
herbariene (O, BG, TRH, TROM).
Det første belegget er datert 1827 med signaturen
M.N. Blytt og ligger i herbariet ved NHM, UiO (O).
Det siste er gjort av Nils Hauge 21.7.1954 og ligger
samme sted.
Seinere har det blitt laget en kanal i forbindelse med
et oppdyrkingsprosjekt og vannforholdene har blitt
endret. Det har skjedd gjengroing. Lokaliteten er
derfor antatt som utgått (Båtvik 1992, Løfall 2001b).
Arekilen ble fredet som naturreservat i 1976.
Ligger innenfor gnr. 23/5 (østsiden) eller gnr. 23/9,
43 (sørvest) eller gnr. 23/25 (vest –nord) i Hvaler
kommune. 3 mo.h.
Området er registrert i Naturbase: http://
dnweb12.dirnat.no/nbinnsyn/asp/faktaark.
asp?iid=VV00000350.
Det foreligger også en angivelse av myrflangre
fra ”Skjærhalden” hos Blytt (1892). Båtvik (1992)
mener dette kan dreie seg om en annen lokalitet
enn Arekilen fordi begge steder nevnes eksplisitt
i samme publikasjon. Det kan være riktig at det
peker på en annen lokalitet enn den velkjente ved
Arekilen, men dette kan godt være lokaliteten ved
Gråtersand (se over) som ligger nærmere Skjærhalden.
Det finnes ingen andre holdepunkter for at
det skal ha vært en tredje myrflangre-lokalitet på
Kirkøy, selv om det naturligvis ikke kan utelukkes.
Status i 2010: Utgått. Det vurderes ikke som aktuelt
å restaurere eller forsøke og reintrodusere myrflangre
her.
Akershus: Ås: Ås prestegård
UTM MGRS 32VPM 00 15
Myrflangre skal være funnet først på 1800-tallet
(sannsynligvis slutten av 1820-årene, mest sannsynlig
i 1826) ved Ås prestegård av Søren Christian
Sommerfelt (d. 1838). Blytt (1861) skriver: ”.. og
Sommerfeldt ved Præstegaarden i Aassogn (nu
Landbrugsskolen)”.
Norsk Botanisk Forening Rapport 2-2011
Det har vært nok av myr- og sumpområder i området
(Åsmyra/Åsmåsan). Dette er eneste kjente
angivelse herfra. Områdene er siden Sommerfelts
tid for en stor del oppdyrka og nedbygd, men det
finnes fortsatt sumper. Disse er ganske godt undersøkt
botanisk, uten at myrflangre er angitt. Følgende
vurdering gis av Åsmyra i biomangfoldkartleggingen i
Ås kommune (Bratli 2000):
Ӂsmyra er en botanisk godt kjent lokalitet med
mange interessante plantefunn fra gammelt av.
Flere av artene er ikke gjenfunnet i nyere tid. Myra
er i dag svært påvirket av menneskelig aktivitet som
grøfting, tilplanting med gran og utbygging. ”
Likevel er Åsmyra registrert som ’lokalt viktig
naturtype’ i Naturbase: http://dnweb12.dirnat.no/
nbinnsyn/asp/faktaark.asp?iid=BN00051858.
Status i 2010: Utgått. Det vurderes ikke som aktuelt
å restaurere eller forsøke og reintrodusere myrflangre
her.
Akershus: Bærum: Søbråten sør, myr
mellom Ramsåsen og Ringiåsen
UTM MGRS 32VNM 80 40-41
Denne myra har vært en klassisk lokalitet for myrflangre.
Det finnes minst 14 belegg herfra i de
offent lige herbariene O, BG, TROM. Det første funnet
ble gjort av Johan M. P. Dyring den 27. juli 1888
(belegg ved herbariet NHM, UiO (O).). Dyring var en
flittig gjest og samler på myra de første ti årene. Seinere
har flere kjente botanikere vært på besøk. Det
siste belegget herfra er gjort av Ivar Jørstad 20.8.
1965 og finnes ved NHM, UiO (O).
I 1957 skal myra ha blitt grøftet (Moen & Wischmann
1972). Inntrykket fra en ekskursjon i regi av
Norsk Botanisk Forening i 1965 beskrives slik (Wischmann
1966): ”Her har Epipactis palustris fremdeles
et lite fristed, mens store deler av området nu er
grøftet, og dermed en av de fineste botaniske lokaliteter
vi har hatt i Oslo-området, spolert. Det er adskillig
fare for at f.eks.Epipactis og Carex acutiformis,
som tidligere vokste i stor bestand, kommer til å gå
ut.”
71