Direkte nedlasting av pdf

Bruk av modeller i den Økonomisk-politiske
debatt
AV
JAN F. QVIGSTAD 1) •
1.
Når en ser på de økonomiske resultater som
Thatcher-regjeringen kan vise til, blir en ikke synderlig
imponert. Riktignok er det europeiske land
som gjør det enda litt verre, f.eks. Belgia, men
Økonomer i Norge behøver ikke å reise til Storbritannia
for å lære noe om økonomisk politikk. Når
det gjelder økonomisk-politisk debatt, kan en imidlertid
hente visse impulser fra Thatchers hjemland.
2 •
I Storbritannia finnes det flere store makroøkonomiske
modeller. Finansdepartementet (Treasury)
har sin modell. Det er en relativt tradisjonell makromodell
med mange økonomisammenhenger modellert.
Modellen har preg av å være en «black box».
Fordi den er så stor, kan det være vanskelig å
gjennomskue resultatene. Modellen er keynesiansk i
sin opprinnelse, og det er reist tvil om i hvilken grad
Mrs. Thatcher har tillit til sin egen modell. Andre er
imidlertid storbrukere av modellen. Et selvstendig
kommersielt firma har tilgang til modellen og har
tilstrekkelig ekspertise til å simulere på den.
Finansdepartementet bidrar ikke med noen form
for konsulenthjelp. Når back-bench'erne i det konservative
partiet, arbeiderpartiet eller fagbevegelsen
legger frem alternative økonomiske opplegg, tar de
alle utgangspunkt i Treasury-modellen.
Posisjon og opposisjon snakker da samme språk.
Det gjør kommunikasjonen om økonomisk politikk
noe lettere. Det kan imidlertid være en ulempe at
gruppene utenfor Treasury synes å ta selve modellen
for gitt. De har liten anledning til å endre parametre
eller bytte ut ligninger. Diskusjonen kan således bli
noe begrenset.
3 •
National Institute for Economic and Social Research
(NIESR) er en frittstående forskningsinstitusjon
og kjent for å være en keynesianismens 2) høyborg.
De publiserer sine viktigste analyser i februar,
rett før Finansdepartementet legger siste hånd på
1) For tiden Visiting Scholar ved Universitetet i Cambridge.
2) Ny-keynesiansk eller muligens ny-ny-keynesiansk!
statsbudsjettet. Tidspunktet for offentliggjøring er
selvfølgelig valgt for å prøve å påvirke finanspolitikken.
4.
London Graduate School of Business (LB) har
også sin makromodell. Av mange blir LB's modell
og økonommiljø sett på som Maggie Thatchers medspillere,
selv om de den siste tiden har distansert seg
noe. LB publiserer også jevnlig prognoser og politikkanalyser,
både kortsiktige og mellomlangsiktige.
5.
Universitetet i Cambridge har to miljøer og to
modeller for makroøkonomisk analyse. Richard Stone
var grunnlegger av The Growth Project, som nå
ledes av Terry Barker. The Growth Project omfatter
en relativt lukket modell beregnet på mellomlangsiktige
og langsiktige analyser. Miljøet er keynesiansk
preget (og flere av prosjektdeltakerne er svært
aktive i SDP). Growth Project har en kommersiell
filial kalt Cambridge Econometrics (CE). CE publiserer
jevnlig prognoser. Kundene er industrien.
Den andre Cambridgegruppen er Cambridge Economic
Policy Group (CEPG). De er ikke så opptatt
av å finne frem til den beste prognosen, men legger
hovedvekten på mellomlangsiktig politikkanalyse.
Miljøet er politisk radikalt. De har liten tro på at
tradisjonell finans- og pengepolitikk er tilstrekkelig
til å få den engelske økonomien ut av uføret.
6 •
I tillegg til disse gruppene har kretsen rundt prof.
Minford i Liverpool en rent monetarisk modell. I
City er det også flere firmaer som lager prognoser,
men som regel er dette prognoser for bare deler av
Økonomien. Prognosene er sjelden basert på totalmodeller
for økonomien.
7.
Treasury har en stor forsknings- og utredningsavdeling,
og Treasury-modellen er utviklet der. De
Øvrige modellene er utviklet og blir vedlikeholdt i
akademiske miljøer. Modellene tjener også som
ramme for den empiriske forskning. De enkelte
8 Sosialøkonomen nr. 5 1982