200 1 - Samfunnsøkonomene

NR. 5 – 2001 - 55. ÅRGI dette nummer...REDAKSJONENS GJEST4KARL EIRIK SCHJØTT-PEDERSEN:Nye retningslinjer for den økonomiskepolitikkenDEBATT6NORMANN AANESLAND:Fra planøkonomi til velferdsteori i enjordbrukspolitisk jungelAKTUELLE KOMMENTARER9CATHRINE HAGEM OGBJART HOLTSMARK:Kyotoavtale uten USA– liten effekt for miljøet13ARNE JON ISACHSEN:Noen refleksjoner rundt omlegningenav den økonomiske politikken17TORE JØRGEN HANISCH OGESPEN SØILEN:Refleksjoner ved fastkurspolitikkensslutt – randkommentarer til debattenom norsk valutapolitikk 1990 - 200127GUNNAR BÅRDSEN OGJAN MORTEN DYRSTAD:David Hendry æresdoktor ved NTNUARTIKLER29ESPEN MOEN:Hva skal vi gjøre med SDØE?MÅNEDENS BØKER35Investing for Sustainability.The Management of Mineral Wealthav Rögnvaldur Hannesson.Anmeldt av Knut N. Kjær38Økonomi uten grenser avStein Reegård.Anmeldt av Tor SteigForsidebilde: Helge Sunde / SamfotoØKONOMISK FORUMISSN 1502-6108Til oppdretternes besteNæringskomiteen i Stortinget har innstilt på at de som får ny konsesjon foroppdrett av laks og ørret må betale et vederlag til statskassen på maksimalt5 millioner kroner. Opprinnelig ønsket fiskeriministeren at konsesjonene skulleauksjoneres bort, men dette ble skrinlagt i budsjettforliket med mellompartienehøsten 2000. Flere medlemmer av næringskomiteen har vært svært kritiske tilvederlagskrav for konsesjoner overhodet, og en stund så det ut til at det gikk motnok en runde med gratisutdelinger. I skrivende stund er saken ennå ikke ferdigbehandleti Stortinget.Skatt på grunnrente er en inntektskilde for det offentlige som har få negativeeffektivitetsvirkninger. Vanligvis er det heller ikke slik at grunnrentebeskatningsærlig rammer svake grupper. En kan derfor spørre seg hvorfor den politiskemotstanden i slike saker er så stor, og tilsynelatende særlig hvis grunnrenteforeslås hentet inn via auksjoner.Laksekonsesjoner omsettes i dag til svært høye beløp. I pressen har salgssummerpå 40 millioner kroner vært nevnt; ifølge Dagens Næringsliv er 20-30 millionerhelt vanlig. Næringskomiteen har imidlertid innstilt på at det skal være forbudt åselge konsesjonene i en periode på 10 år etter tildelingen. Dette reduserer selvsagtkonsesjonenes verdi, og vil også kunne ha negative effektivitetsvirkninger fornæringen. Selv med en slik begrensning har vi imidlertid vondt for å se hvorforauksjoner ikke ville vært en bedre idé enn den maksimalprisen som komiteenhar valgt.Det er interessant å merke seg hva som er årsaken til at oppdrettsnæringen i dethele tatt er konsesjonsbelagt. I Ot.prp. nr. 65 (2000-2001) skriver Fiskeridepartementetat næringen er så utsatt for usikkerhet og svingende priser at tilbudetmå reguleres «for å gi bedre stabilitet og forutsigbarhet for næringsutøverne».I sin «Havbrukspolitiske redegjørelse» til Stortinget i januar sa fiskeriministerOtto Gregussen følgende: «Havbruksnæringa driver biologisk produksjon hvorproduksjonsbeslutningene må tas lang tid før produktene skal ut i markedet.Derfor er det ikke mulig å kontrollere utbudet i samme grad som en kan vedproduksjon av ikke-biologiske produkter. (...) Prinsipielt mener jeg at tilpasningav produksjonen i forhold til markedsutviklingen bør være de næringsdrivendesitt ansvar. Med de foreliggende markedsforhold, særlig når det gjelderEU-markedet, har det imidlertid vist seg å være behov for en kontrollert vekst ilakseproduksjonen.»Med andre ord: Konsesjonsordningen, kombinert med fôrkvoter, er innført for åholde prisene stabilt høye. Den rente som politikerne her vil gi næringsutøvernepå billigsalg, og som mange av dem helst ville ha delt ut gratis, er ingen ressursrentei klassisk forstand: Det er en myndighetsskapt monopolrente, innført for åbeskytte næringsutøverne selv. Men de som er så heldige å få komme inn understatens skjermende hånd, som først og fremst verner om deres egen profitt, skalaltså bare i svært begrenset grad betale staten noe for dette.Komiteen vil riktignok utrede muligheten for at kommunene skal kunne kreve enarealavgift av oppdrettsanlegg. En slik avgift ville kunne trekke inn noe mer avgrunnrenten til det offentlige. I og med at det ikke først og fremst er stedbaserte,begrensede naturressurser som skaper grunnrente i oppdrettsnæringen, menstatens regulering av næringen, er det imidlertid vanskelig å se hvorforgrunnrenten «tilhører» kommunene på noen særskilt måte. Vi har derfor storforståelse for fiskeriministerens opprinnelige ønske om auksjon til inntekt forstatskassen.ØKONOMISK FORUM NR. 5 20013

Under denne vignetten vil Økonomisk forum invitere personer innenfor politikk, næringsliv,forskning og forvaltning til å presentere sitt syn på samfunnsøkonomiske spørsmål.■ ■ ■KARL EIRIK SCHJØTT-PEDERSEN:Nye retningslinjer for denøkonomiske politikkenØKONOMISK FORUM NR. 5 2001ILangtidsprogrammet 2002-2005 og St.meld. nr. 29 (2000-2001) la Regjeringenfram nye retningslinjer for den økonomiske politikken. De nyeretningslinjene vil bidra til en stabil økonomisk utvikling både på kort oglang sikt. Budsjettpolitikken skal fortsatt bidra til å jevne ut svingninger iøkonomien, men samtidig så Regjeringen et behov for å legge fram en klarstrategi for hvordan oljeinntektene skal brukes i norsk økonomi. Det leggesopp til en jevn og forsvarlig bruk av oljeinntektene, om lag i takt med forventetrealavkastning av Petroleumsfondet. Pengepolitikken skal sikte motstabilitet i den norske krones verdi, nasjonalt og i forhold til våre handelspartnere.Det understrekes at noe av det økte handlingsrommet i den økonomiskepolitikken må brukes til å senke skatter og avgifter, for å gi næringslivetbedre rammevilkår og styrke ressurstilgangen.Behovet for klare,langsiktige retningslinjer for denøkonomiske politikkenI arbeidet med den økonomiske politikkenlegger Regjeringen vekt på at deulike elementene virker sammen for ånå de overordnede målene; arbeid foralle, en rettferdig fordeling, å videreutvikledet norske velferdssamfunnet ogen bærekraftig utvikling. I lys av dettemå budsjettpolitikken bidra til en stabilutvikling i produksjon og sysselsettingbåde på kort og lang sikt. Det inntektspolitiskesamarbeidet må bidra til atkostnadsveksten i Norge ikke kommerut av takt med kostnadsutviklingen hosvåre viktigste handelspartnere, slik aten kan sikre et varig grunnlag for lavarbeidsledighet. Pengepolitikken skalsikte mot stabilitet i den norske kronesverdi, nasjonalt og i forhold til vårehandelspartnere.For at de ulike delene av den økonomiskepolitikken skal spille på lag, måde være tilpasset den økonomiske situasjonen.De siste årene har norsk økonomivært inne i en høykonjunkturmed lite ledig kapasitet. Samtidig ståren ovenfor krevende, langsiktige utfordringeri budsjettpolitikken, fordi utgiftenetil pensjoner, pleie og omsorg etterhvert vil øke kraftig, samtidig sompetroleumsinntektene vil avta. Bådekortsiktige og langsiktige hensyn harderfor tilsagt en stram budsjettpolitikk.De siste to årene har imidlertid inntektenefra petroleumsproduksjonenblitt betydelig høyere enn tidligere lagttil grunn. Dette har gitt store avsetningertil Statens petroleumsfond. Samtidighar anslagene for fremtidige inntekterblitt justert noe opp, og det forventes atfondet vil fortsette å vokse betydeligogså i årene framover. Handlefriheten ibudsjettpolitikken er dermed økt. Pådenne bakgrunn så Regjeringen et behovfor en klar, langsiktig strategi forbruken av oljeinntektene, og en klarereforankring av pengepolitikkens rolle i åstøtte opp om en stabil økonomisk utvikling.BudsjettpolitikkenI lys av den økte handlefriheten trakkRegjeringen opp følgende nyeretningslinje for budsjettpolitikken,som et bredt flertall i Stortingetsfinanskomite senere har sluttet seg til:– Det må legges stor vekt på å jevneut svingninger i økonomien for åsikre god kapasitetsutnyttelse og lavarbeidsledighet.– Petroleumsinntektene fases gradvisinn i økonomien. Det legges til grunnen innfasing om lag i takt med forventetrealavkastning av Petroleumsfondet.Statsbudsjettets oljekorrigerte underskuddgir et mål på den årlige brukenav oljeinntekter i norsk økonomi. Detoljekorrigerte underskuddet kan imidlertidendre seg betydelig fra et år tildet neste som følge av konjunkturelleforhold, variasjoner i rentestrømmenemellom staten og Norges Bank ellermellom staten og utlandet, som følgeav svingninger i overføringene mellomNorges Bank og staten og som følge avekstraordinære inn- og utbetalinger ogregnskapsmessige omlegginger. For åfå et bedre holdepunkt for å vurderesammenhengen mellom de budsjettpolitiskebeslutninger og bruken avoljeinntekter, er det hensiktsmessig åkorrigere for slike forhold. Dette lederfram til det såkalte strukturelle, oljekorrigertebudsjettunderskuddet.St.meld. nr. 29 (2000-2001) la opptil følgende operasjonalisering avhandlingsregelen:– Det strukturelle, oljekorrigerte budsjettunderskuddetsettes i utgangspunktetlik forventet realavkastningav kapitalen i Petroleumsfondet vedinngangen til budsjettåret.– Forventet realavkastning av Petroleumsfondetanslås med grunnlag ien realavkastningsrate på 4 pst.– Retningslinjen om å bruke forventetrealavkastning av kapitalen i Petroleumsfondettar utgangspunkt i ennormal konjunktursituasjon. I ensituasjon med høy aktivitet i økonomien,bør en holde tilbake i bud-4

sjettpolitikken i forhold til dette,mens det ved et konjunkturtilbakeslagkan være behov for noe størrebruk av oljeinntekter.– Ved særskilt store endringer i fondskapitaleneller faktorer bak detstrukturelle oljekorrigerte underskuddetfra ett år til det neste, vilendringen i innfasingen av oljeinntekterbli fordelt over flere år, basertpå et anslag på størrelsen på realavkastningeni Petroleumsfondet noenår fram i tid. Dette vil f.eks. kunnevære aktuelt ved salg av SDØEandelerog ved statlig nedsalg i Statoil,som isolert sett øker kapitalen iPetroleumsfondet.Ved vurderingen av finanspolitikkenvar fokus tidligere på endringen i detstrukturelle, oljekorrigerte budsjettunderskuddet,og hvilken impuls dennega til den økonomiske utviklingen ifastlandsøkonomien. Den nye handlingsregelenbinder opp nivået på detstrukturelle budsjettunderskuddet. Dersomen et år har hatt et større underskuddenn det regelen tilsier, spiserdette av rommet for økt bruk av oljeinntekterdet neste året, og vice versa.Den nye handlingsregelen forbruken av petroleumsinntekter innebærerat en bare bruker avkastningenpå den delen av statens petroleumsformuesom er konvertert til fordringerpå utlandet. Retningslinjen leggerdermed opp til en forsiktig bruk avpetroleumsinntekter, noe som gir litenrisiko for senere reversering avpolitikken. Med det utviklingsforløpetfor statens netto kontantstrøm som erpresentert i langtidsprogrammet, innebærerden nye regelen også en relativtjevn innfasing av petroleumsinntekter inorsk økonomi i årene framover.Beregninger i langtidsprogrammetindikerer imidlertid at selv ved en slikjevn og forsiktig innfasing må det overtid gjennomføres tiltak som bidrar til åbegrense veksten i offentlig forvaltningsutgifter, eller øker inntektene.I St.meld. nr. 29 ble det sterkt understreketat hvordan bruken av oljeinntekterskjer, er av vesentlig betydningfor den langsiktige vekstevnentil norsk økonomi. For å begrenseuheldige virkninger av de næringsmessigeomstillingene som kan følge avøkt bruk av oljeinntekter innenlands,er det viktig at en del av det utvidetebudsjettpolitiske handlingsrommetrettes inn mot tiltak som kan bedreproduktiviteten og vekstevnen i fastlandsøkonomien.Regjeringen signalisertederfor i St.meld. nr. 29 at en siktermot å redusere skatte- og avgiftsnivåetfor å gi næringslivet bedre rammevilkårog styrke ressurstilgangen. Tilsvarendevil tiltak for å forbedre infrastrukturenog styrke kunnskapsgrunnlagog teknologiutvikling være viktigefor den framtidige vekstevnen til økonomien.PengepolitikkenRegjeringen legger stor vekt på å sikreen fortsatt sterk konkurranseutsattsektor og en balansert langsiktig utviklingi norsk økonomi. Når Norge någår inn i en periode der budsjettpolitikkenskal tilpasses en gradvis og opprettholdbarøkning i bruken avpetroleumsinntektene, er det derforbehov for en klar formell forankring avpengepolitikkens rolle i å støtte opp omen stabil økonomisk utvikling. Pengepolitikkenskal sikte mot stabilitet i dennorske krones verdi, nasjonalt og i forholdtil våre handelspartnere. Pengepolitikkenskal samtidig understøttefinanspolitikken ved å bidra til åstabilisere utviklingen i produksjon ogsysselsetting. I samvar med dette bledet i den nye forskriften for pengepolitikkenfastsatt at den operativegjennomføring av pengepolitikken skalrettes inn mot lav og stabil inflasjon,definert som en årsvekst i konsumprisenesom over tid er nær 2,5 pst. Detforventes at konsumprisveksten som enhovedregel vil ligge innenfor et intervallpå +/- 1 prosentpoeng rundt inflasjonsmålet.De nye retningslinjene for pengepolitikkentilsier at Norge framoverkan ha en prisvekst noe i overkant avden våre viktigste handelspartneresikter mot. Dette er nødvendig, dersomraskere innfasing av oljeinntekter skalvære forenlig med en stabil valutakurs.Stabilitet i valutakursen er samtidig etviktig bidrag til en balansert realøkonomiskutvikling og et jevnt nomineltforløp.De nye retningslinjene for pengepolitikkenrepresenterer en formellendring i Norges Banks mandat, meninnebærer ikke en vesentlig annerledesRedaksjonens gjestFinansminister Karl Eirik Schjøtt-Pederseninnretting av de pengepolitiske virkemidlene.Retningslinjene representerersåledes kontinuitet i utøvelsen avpengepolitikken, og vil legge et godtgrunnlag for at Norges Bank kanvidereføre en pengepolitikk som nytertillit både i finansmarkedet og i samfunnetfor øvrig. ■ØKONOMISK FORUM NR. 5 20015

DEBATT■ ■ ■ NORMANN AANESLAND:Fra planøkonomi til velferdsteori ien jordbrukspolitisk jungelØKONOMISK FORUM NR. 5 20016Ide siste årene er kulturlandskapetlansert som et kollektivt gode, ogenkelte økonomer har argumentertfor at staten bør betale bøndene for åprodusere dette godet. Men å avgjøreom dette vil gi større nytte ennkostnader for samfunnet er envanskelig oppgave. De økonomersom kaster seg over problemet, børogså vite at resultatene de kommerfrem til, uavhengig av den teoretiskekvaliteten på arbeidet, vil bli brukt ien politisk sammenheng.I planøkonomiens storhetstid, deførste tiårene etter annen verdenskrig,la fremstående norske økonomergrunnlaget for et bredt spekter avvirkemidler i den økonomiske politikkengenerelt og i jordbrukspolitikkenspesielt. I etterpåklokskapens klare lysser vi i dag at mange av de virkemidlenesom den gang ble brukt, ikke gadet forventede resultat. De politiskevirkemidlene som ble iverksatt, somoftest etter råd fra økonomer, fikk enrekke utilsiktede virkninger. Slik vardet også i jordbrukspolitikken. I motsetningtil den øvrige næringspolitikken,hvor reguleringene ble oppgitt iløpet av 1980-tallet, er jordbruksnæringenfortsatt sterkt regulert.Dagens velferdsteoretiske resonnementeromkring kulturlandskap liknertil forveksling de tradisjonelle rådplanøkonomene tidligere gav. På sammemåte som planøkonomien, byggervelferdsøkonomien på det prisnipp atfagfolk (økonomer) kan samle innkunnskap som input i en samfunnsmodell(totalmodell), og ved hjelp avdenne fortelle myndighetene hva debør gjøre for at innbyggerne skal få detbedre. 1 Mens økonomene tidligerenokså direkte satte opp en kollektivvelferdsfunksjon, er tilnærmingen nåen litt annen. I dagens velferdsteoretiskeberegninger legges det vanligvistil grunn individuelle preferanserog betalingsvillighet for det kollektivegodet, for eksempel kulturlandskapet,kartlagt gjennom spørreundersøkelser.På det grunnlag beregnes optimalproduksjon av det kollektive godet, oghvor mye bøndene skal betales for åprodusere dette. Men selv om teorieneer blitt mer elegante og modellene mersofistikerte, er offentlig regulering ikkeblitt mindre problematisk. Samfunnethar utviklet seg slik at offentlig styringer blitt enda vanskeligere enn i femti ogsekstiårene.Grunnen til at kulturlandskapet nåvies slik oppmerksomhet fra jordbrukspolitikere,organisasjoner og byråkraterer de nye mulighetene dette gir for åforsvare jordbrukspolitikken. De tradisjonelleargumentene er svekket, innenWTO går det mot nedbygging avimportvernet, det er ikke lenger mangelpå arbeidsplasser og heller ikke densikkerhetspolitiske begrunnelsen forjordbruksstøtten har politisk tyngde.Problemene med å legitimere jordbrukspolitikkenførte til at regjeringenBondevik i 1998 ba aktuelle forskningsmiljøerom hjelp. Svarene kom iSt.meld. Nr. 19 (1999-2000). 2 Her grepregjeringen tak i begrepet «multifunksjoneltjordbruk», et samlebegrep forkollektive goder og positive eksterneeffekter. Produksjon av det kollektivegodet kulturlandskap ble hovedstrategienfor å opprettholde kontroll ogstyring med norsk jordbruk. Det kannærmest virke som om enkelte menervi kan slutte direkte fra at opprettholdelseav kulturlandskap er en positivekstern effekt, til at dette bør finansieresav det offentlige.Et minstekrav for at staten skal gripeinn med virkemidler bør være at detlegges fram en holdbar dokumentasjonsom viser at nytten av eventuelle tiltaker større enn kostnadene. Dette betyr atnytten av det kollektive godet må fastlegges,og holdes opp mot kostnadeneved de tiltak som foreslås for å produseregodet. Samtidig må det kunnegodtgjøres at det faktisk finnes virkemidlersom er effektive. Ogsåeventuelle bivirkninger av tiltakene måkartlegges, og eventuelle kostnadermedtas i regnestykket. Erfaringsmessigblir resultatene ved offentlige inngrepofte ikke slik verken økonomene ellerpolitikerne hadde forventet.Verdsetting av kulturlandskapetI vår tilværelse er det massevis av kollektivegoder og eksterne effekter.Nesten alt det mennesker foretar seg,selv om det ikke inngår i noe markedmed kjøp og salg, er til glede eller tilulempe for andre. Dette kan ikke utenvidere forsvare at myndighetene skalgripe inn. Det bør være et minimumskravat nytten med offentlig reguleringer større enn kostnadene. For kulturlandskapstøttehar økonomene storeproblemer med å legge fram en nyttekostnadsanalyseog enda større problemermed å dokumentere at nytten virkeliger større enn kostnadene.1 Romstad, E., Vatn, A., Rørstad, P.K., &Søyland, V., Multifunctional AgricultureImplications for Policy Design. Report No 21:Departement of Ecnomics and SocialSciences. Agricultural University of Norway.Ås-NLH. 2000. Vårdal, E., «Det multifunksjonellejordbruket». Dagens Næringsliv.6.april 2001.2 Landbruksdepartementet. 1999. St. meld.Nr. 19 (1999-2000). Om norsk landbruk ogmatproduksjon. Oslo.

Debattprismekanismen, innenfor et interntmarkedet, hadde bestemt produksjonsmengden,ville vi ha fått både billigeremat og et kulturlandskap til større nytteog glede for landets innbyggere enn detvi får med arealstøtte som brikke i etpolitisk spill.Økonomene må trå varsomtKjære velferdsøkonomer, dere tar feilnår dere hevder at det er fornuftig medbudsjettstøtte utbetalt per dekar tilkulturlandskapet. To viktige forutsetningerfor at det skal være fornuftiger ikke oppfylt. (1) Det bør kunnesannsynliggjøres at nytten er større ennkostnadene. Den analysene som viserdet foreligger ikke, og dere vil ha storeproblemer med å nå fram til et sliktresultat. (2) For at det skal være fornuftigmed budsjettstøtte til kulturlandskapet,må støtteordningene utformesslik at de er mest mulig effektive – dvsat en får så mye vakkert kulturlandskapsom mulig på de riktige stedene ut avoverføringene. Men fram til nå har ikkemyndighetene vært opptatt av dette ogdet er ikke noe som tyder på at de blirdet i nærmeste framtid heller. Skulledette bli tilfellet, må incitamentsystemeti det jordbrukspolitiskestyringssystemet endres.I stedet for å lete etter alt det godesom myndighetene kan gjøre ved ågripe inn i samkvem mellom menneskene,er det mye mer å vinne i økt velferdfor landets innbyggere dersom økonomenefortalte hva myndighetene ikketrenger å blande seg bort i. Når noenøkonomer analyserer jordbruket i vårtland med velferdsteori som kart, kan desvært lett nøre opp under gammelt planøkonomisktankegods hos politikere ogbyråkrater, selv om jeg ikke tror detteegentlig er meningen. Men aktørene,enten de dyrker jorda, eller de er politikereog byråkrater, har alltid egne interesser.Politikere og byråkrater kan derforikke forventes å være særlig opptatteav de premissene som økonomene leggertil grunn for sine konklusjoner. Somøkonomer er det viktig å være klar overdette når vi presenterer våre forskningsresultater.■Våre hjemmesider finner du på:www.samfunnsokonomene.noOg vår hovedadresse for e-post er:sekretariatet@samfunnsokonomene.noØKONOMISK FORUM NR. 5 2001Du kan også sende e-post direkte til:Generalsekretær Birgit Laudal:birgit.laudal@samfunnsokonomene.noOrganisasjonskonsulent Mona Skjold:mona.skjold@samfunnsokonomene.noOrganisasjonssekretær Linn Jobling:linn.jobling@samfunnsokonomene.no8

Aktuell kommentarFigur 2: USA følger ikke opp avtalen. Kvotehandel og utslippsreduksjoner iforhold til BAU. Første forpliktelsesperiode (2008 – 2012). Svartesøyler på høyre side representerer kvoteimport, mens svarte søyler påvenstre side representerer kvoteeksport.1100 mill. tonn CO 2-ekvivalenter av englobal utslippsreduksjon på i underkantav 2 300 mill tonn CO 2-ekvivalenteri dette scenariet. De negativeutslippsreduksjonene som finner sted iu-landene, er karbonlekkasje i forbindelsemed at prisene på fossilebrensler faller. Ellers kan vi legge merketil at utslippsreduksjonene i Russlandog det øvrige Øst-Europa ermindre enn kvoteeksporten fra disselandene. Her er det altså kvoter for salgsom ikke er motsvart av utslippsreduksjonerhjemme, det vil si «hot air».Kvoteprisen beregnes her til å liggepå 15 USD pr. tonn CO 2.Kvotemarkedetdersom USA ikke er medFigur 1 illustrerer hvor viktig USA erfor Kyotoavtalen. Uten USA blir enstor del av utslippsreduksjonene eliminert,samtidig som etterspørselen ikvotemarkedet faller dramatisk. Figur2 illustrerer resultatet av at USA fallerfra. Den globale utslippsreduksjonen erredusert fra 2 300 mill. tonn til i underkantav 400 mill tonn. Til tross for atUSA som avtalepartner bare ville redusertsine utslipp med i overkant av1000 mill tonn, fører uteblivelsen til atde globale utslippene blir nesten 2 000mill. tonn høyere. Det følger selvsagtav at USA har en kvote som i henholdtil det valgte scenariet er nesten 2 000mill. tonn lavere enn landets BAUutslipp.De kvotene som USA ville haimportert, blir nå tilgjengelige forandre land.USAs uteblivelse fører til at kvoteprisenfaller fra 15 USD pr. tonn CO 2-ekvivalent til 5 dollar. Det sterke prisfalletpasser godt med bildet som alt ertegnet av en avtale hvor USAs kvotebegrensningspiller en viktig rolle.Figur 2 illustrerer også hvor litemeningsfull en avtale uten USA vilvære, i hvert fall dersom det ikkelegges begrensninger på kvotehandelen.Vi ser at omsetningen av kvoter idenne situasjonen i hovedsak har sinbakgrunn i hot air. Utslippsreduksjonenesom kvoteeksportørene gjennomføreri dette scenariet, er svært småi forhold til kvoteeksporten.Konsekvenser for NorgeFordi kostnadene ved å redusere utslippenei Norge er forholdsvis høye, vilNorge være netto kjøper av kvoter. Jolavere kvotepris, jo lavere blir Norgeskostnader av å oppfylle Kyotoavtalen.Modellen predikerer at dersom USAfølger opp avtalen, så vil Norge ta45 prosent av reduksjonsforpliktelsenegjennom utslippsreduksjoner hjemme.Resten dekkes gjennom kvotekjøp.Lavere kvotepris gjør det mer lønnsomtå importere mer kvoter og begrenseutslippsreduserende tiltak. DersomUSA ikke blir med på avtalen, girmodellen som resultat at Norge bare tar15 prosent av forpliktelsene gjennomutslippsreduksjoner hjemme.Vel så viktig for Norges kostnader aven klimaavtale er endringer i prisene påolje og gass. Norges kostnader blir betydeligmindre dersom USA ikke deltar.Kyotoavtalen uten USA redusererNorges kostnader både fordi kvoteprisenog dermed kostnadene vedkvotekjøp og utslippsreduserende tiltakreduseres, og fordi fallet i produsentprisenepå olje og gass da blir mindre.Dersom også USA er med på avtalen,faller produsentprisene på olje- og gassi Europa med henholdsvis 2 og 5 prosent.I tilfellet uten USA reduseresdisse tallene til 0,4 og 1,6 prosent.EUs forslag om begrenset kvotesalgKyotoprotokollen fastslår at partslandenekan delta i kvotehandel, men atslik handel skal komme i tillegg til tiltakpå hjemmebane. Som en oppfølgingav denne upresise passus iKyotoprotokollen, presenterte EUsministerråd i 1999 et forslag til regelverkfor begrensning på retten til bådeå kjøpe og å selge kvoter. I praksis bliruansett neppe de foreslåtte begrensningenepå kjøp av kvoter effektive.Men derimot setter forslaget effektivetak på salg av kvoter fra land med hotair. Vi skal ikke her redegjøre for konsekvenseneav dette forslaget i sin fullebredde. 4 Det kan imidlertid nevnes atdersom USA er med på avtalen og EUsforslag aksepteres, gir modellen en4 Konsekvensen av dette er nærmere omtalt iHoltsmark og Mæstad (2000) og i Holtsmark(2000), se www.cicero.uio.no/cicerone/.ØKONOMISK FORUM NR. 5 200111

Aktuell kommentar■ ■ ■ ARNE JON ISACHSEN:Noen refleksjoner rundtomlegningen av den økonomiskepolitikkenMed overgang til en gradvis økning i bruken av oljepenger var detpassende å endre det operative målet for pengepolitikken. Vil etinflasjonsmål på 2,5% være forenlig med stabil nominell valutakurs?Eller vil inflasjonsmål føre til en mer volatil valutakurs? I så fall, vilstørre volatilitet i valutakursen gjøre det vanskeligere å holde finanspolitikkeninnenfor ønskede rammer?Arne Jon Isachsen er professorved Handelshøyskolen BIEn gang, etter å ha blitt angrepet for åha endret synspunkt, svarte Keynes:«When the facts change I change mymind. What do you do, Sir?»I Norge er ting under endring: Oljeformuenomdannes i full fart, fra naturressurstil fordringer på utlandet. Da erdet også rimelig å vurdere nærmere nårog hvordan disse pengene skal tas inn inorsk økonomi. Hva er passende nyttankerfeste for finanspolitikken? Myndighetenehar endt opp med Cappelenregelen,dvs. bruk av forventet realavkastningav Oljefondet. Man kunnekanskje legge til «over konjunktursyklusen».Denne regelen har mange godeegenskaper; forsiktighet, forutsigbarhetog forståelighet.Med overgang til en gradvis økning ibruken av oljepenger, fra et par prosentav BNP til fem-seks prosent, frem tilrundt 2010, var det passende å endreforskriften for sentralbankens utøvelseav pengepolitikken. Med formål om atpengepolitikken skal sikte mot stabiliteti kronenes verdi - også den eksterne- samt bidra til stabil økonomisk vekst,er det operative målet for pengepolitikkenen årsvekst i konsumprisenesom over tid er nær 2,5%. Videre forventesdet at konsumprisveksten somen hovedregel vil ligge innenfor et intervallpå +/- 1 prosentpoeng rundt inflasjonsmålet.I og med Norges Banksøkende vektlegging av lav inflasjonsom en forutsetning for stabil valutakurs,fremstår endringen av 29. mars2001 mer som en stadfestelse av etfremvoksende regime enn som etbrudd med det eksisterende.Ser vi historisk på det, vil endringeri penge- og valutapolitiske regimergjerne være resultat av samspillmellom eksplisitte politiske beslutningerog utviklingens egen, iboendedynamikk. Som en tredje faktor kommerny økonomisk innsikt.Dynamikken i utviklingen, både defacto - hva landene gjør - og i normativ,økonomisk teori - hva landene børgjøre, går klart i retning av inflasjonsmåli pengepolitikken. På litt siktkunne en noe mer ekspansiv finanspolitikk,med formelt bibehold avvalutakursmål, fremstått som mindretroverdig.I denne kommentaren ser vi nærmerepå hva som er nytt i den økonomiskepolitikken. 1 Hvilke utfordringervil nye retningslinjer av29. mars 2001 skape for markedet ogfor «policy makers» i Norge?IPå kort sikt oppfører valutakursen segofte som en «asset price», f. eks. enaksjekurs. I Sverige tyder nyere undersøkelserpå at SEK/EUR-kursen bevegerseg i takt med kursen på Ericsson-aksjen.Når utlendinger vil ut avdenne aksjen, presses aksjekursen ned.Når de videre vil ut av SEK, svekkesden svenske valutaen mot euroen.Over lange perioder kan utviklingeni strømningsvariable, som konkurranseevneog størrelsen på driftsbalansenmed utlandet, ha relativt liten virkningpå valutakursen, kfr. erfaringenfra USA. Her har man nå underskuddpå driftsbalansen i størrelsesorden30 mrd. dollar pr. måned, høyere langerenter enn i Euroland, kraftig reduk-1 Takk til Espen Moen og Hermod Skånland fornyttige kommentarer. De er ikke ansvarligefor hva som her følger.ØKONOMISK FORUM NR. 5 200113

ØKONOMISK FORUM NR. 5 200114Aktuell kommentarsjon i den økonomiske veksten, oglikevel en knallsterk dollar. Noenrobust økonomisk modell som kanforklare dollarens vekst (1980-85) ogfall (1985-1987), og fornyede vekstetter innføring av euro 1. januar 1999,lar seg neppe lage.Mens Sverige (og USA) tidvis viloppleve at landets valuta oppfører segmer «jo-jo-aktig» enn ønskelig er, stårFinland i fare for det motsatte. Medeuro som mynt er det ingen valutakurstilbake. Det er kun gjennom lavereprisstigning enn Eurolandene forøvrigat Finland kan gjenvinne en eventuelttapt konkurranseevne. Den gode nyhetener at berg-og-dalbane- utviklingfor Nokia-aksjen ikke har noen egenfinsk valuta å virke inn på. «Assetprice-kjøret» av valutaen, som Sverigenå synes å oppleve, er Finland fri for.Om dette kjøret blir hardt nok, vilsvenskenes interesse for å gå med iEMU trolig øke, alt annet like.Hva gjelder verdien av den norskekronen er det to forhold vi må holdeadskilt; økte svingninger rundt enpassende kurs, versus en kurs somvarig blir liggende på feil nivå. Detførste problemet – økt volatilitet – finnesdet enkle instrumenter å beskytteseg mot. Trolig vil aktiviteten i terminogopsjonsmarkeder for valuta (euro ogdollar mot norske kroner) øke.Langt mer alvorlig vil det være omkronens internasjonale verdi over to-treår blir liggende «feil». Rent intuitivttror jeg at sjansen for «feil nivå» erstørre på «oppsiden» enn på «nedsiden»,dvs. en for sterk krone forlenge. Gradvis innfasing av oljepengervil kreve mer rom for S-sektor.Overføring av ressurser til denne sektorenvil kunne tvinge frem en realappresieringav NOK. Vil 2,5% innenlandskprisstigning, kombinert med enstabil nominell valutakurs gi enpassende realappresiering av NOK overtid? Eller vil markedet diskontere ensterkere krone, slik at en nominellappresiering, større enn hva vi liker,plutselig finner sted? I dette bildet, hvorlett blir det å holde en rentedifferansemot euro på to-tre prosentpoeng?III litteraturen konkluderes det vanligvismed at ved eksogene sjokk på etterspørselssidener inflasjonsmål å foretrekkefremover valutakursmål. Ved tilbudssidesjokkhar valutakursmål merfor seg.La husholdningenes sparerate iNorge halveres, dvs. falle til 3% avdisponible inntekt. Det betyr uventetøkning i aggregert innenlandsk etterspørsel,og forventninger om høyereprisstigning. Under inflasjonsstyringvil slike forventninger føre til atNorges Bank setter opp renten. Medstor tillit i markedet til at inflasjonsmåletinnfris, vil en nominell rentehevninginnebære at forventet realrenteogså stiger. Det gjør pengepolitikkenmer virkningsfull.Men hva vil skje med valutakursen?Det økte innenlandske konsumet vilisolert sett bidra til en appresiering avNOK. En renteøkning trekker i sammeretning. Om den lave spareraten er etvarig fenomen, og om offentlige utgifterikke settes tilsvarende ned, vil K-sektor måtte krympe noe. Et sannsynligutfall er at økonomien vil stabiliseresved en noe sterkere krone, etteren midlertidig økning i renten. Så lengedet er klare begrensninger på forventetfremtidig valutakurs, vil også variasjoneri spotkursen være små.Med fravær av en tilbakevendingsregelfor valutakursen, vil en initiellstyrking av kronen lett kunne etterfølgesav en ytterligere styrking. Farenfor en uønsket «overshooting» av NOKmot EUR er til stede. Om overshootingikke bare er et midlertidig fenomen, avmindre enn, la oss si, ett års varighet,vil sterke økonomiske og politiskekrefter komme i spill. Ikke alle vil blisittende med hendene i fanget og se atK-sektor krymper raskere enn hva depolitisk ansvarlige myndigheter harforespeilet.Hvordan redusere sannsynlighetenfor uønsket overshooting? God kommunikasjonmed markedet blir viktig.Ved passende anledninger bør manminne om at den nye forskriften – iklare ordelag – vektlegger stabil eksternverdi for den norske kronen. Mensman tidligere sa at prisstigning på linjemed Euroland var en nødvendig (menikke tilstrekkelig) betingelse for enstabil kurs mot euro, sier man nå at etstabil valutakurs er en nødvendig (menikke tilstrekkelig) betingelse for enårlig inflasjon rundt 2,5%.Et spørsmål reiser seg i forbindelsemed argumentasjonen i avsnittet over.Hvilken valutakurs vil Norges Bank hai mente når den søker å stabilisere deneksterne, eller internasjonale, verdienav kronen? Tidligere var oppgaven klar;stabilitet mot «europeiske valutaer»,senere definert som euro. Men ettersomeuro ikke er nevnt i den nye forskriften,er det trolig at en handelsveid valuta erhva man har i tankene.IIIDe valgmuligheter et land står overfor isin økonomiske politikk, kan ikke tasut fra en tidløs lærebok. Begrepet «pathdependence» har fått fornyet interesse iøkonomifaget. Enkelt sagt betyr det atdagens valgmuligheter i ikke liten grader en funksjon av egen historie. TaDanmark. Det eneste landet jeg vet ommed god, gammeldags fastkurspolitikk.Hvorfor kan Danmark ha fastkurs mot euro, med svingningsmarginerpå pluss/minus 2,25%, når alleandre land er tvunget til hjørneløsninger;enten inflasjonsmål, eller heltfast kurs, skrevet inn i lovverket, i formav seddelfond?Årsaken finner vi i fortiden. Siden1983 har Danmark oppført segordentlig. Det nominelle forløpet harvært som i Tyskland. Troverdighetenav fast valutakurs er solid etablert. Etnei til euro under folkeavstemningen iseptember 2000 innebar ingen åpningfor overgang til inflasjonsmål. «Alle»aktørene – de i arbeidsmarkedet så velsom dem i Folketinget – er klare på atfast kurs, det vil gamle Danmark ha.Men også fremtiden gir støtte til fastkurs for Danmark. Medlemskap i EUog avtale om trekkrettigheter i Deneuropeiske sentralbank (ESB), girdansk fastkurspolitikk en ekstra pilar.I praksis er ikke forskjellen mellomstabil valutakurs og inflasjonsmål stor.I Norges tilfelle er det uansett snakkom en valutakurs som flyter. Et gammeltfastkursregime à la det danske,har Norge ikke tilbud på. Forresten erheller ikke det danske systemet heltetter læreboken. En endring av kursen,for å rette opp konkurranseevnen etterfor store nominelle lønnstillegg, kanman vanskelig tenke seg. Fravær avforventninger om devaluering gir tillittil DKK. Men dermed forsvinner også

Aktuell kommentarfirmaene i verden. Skiltet, et stykkeopp på veggen, som minner om atprisen på én euro tidvis svinger innomintervallet 8,31 kr, pluss/minus noensmå prosenter, skrus ned. Og et viktigholdepunkt for markedsaktørenesvurdering av den fremtidige kronekursenforsvinner.Med usikkerhet om den fremtidigevalutakursen er det ikke uten betydningat en stor aktør gir klart uttrykk for hvahan ser som likevektskurs på sikt. Atdenne aktøren – Norges Bank – dessutenhar anledning til å endre renter forangjeldende valuta, øker autoriteten avutsagnet. Når det videre er slik at andrepolitikkområder tar innover seg detoverordnede målet om nominell stabiliteti valutakursen, vil markedsaktørenetenke seg to ganger om før de«angriper» krona.Når nå skiltene skrus ned – dvs. nårmarkedets forventninger til den norskekronens fremtidige verdi målt i andrevalutaer mister et ankerfeste – åpnesdet for større volatilitet i valutakursen.Er det slik at adskillig større volatiliteti valutakursen, alt annet like, vil giøkt volatilitet i aktivitetsnivå og sysselsetting?Er det slik at økt volatilitet isysselsetting – i en økonomi med ensteinrik stat – gjør det vanskelig åholde igjen på den underliggendeveksten i offentlig utgifter? Svarer manja på begge disse spørsmålene viloffentlig sektor kunne komme til åvokse raskere enn man i utgangspunktethadde tenkt seg. Krittstrekenfor veksten i offentlig pengebruk somCappelen-regelen gir, vil i så fall stå ifare for å bli overskredet. ■Veiledning■ ■■ ■■ ■for bidragsytere1. Økonomisk forum trykker artiklerom aktuelle økonomfaglige emner,både av teoretisk og empirisk art.Temaet bør være av interesse for enbred leserkrets. Bidrag må ha enfremstillingsform som gjør innholdettilgjengelig for økonomer utenspesialkompetanse på feltet.2. Manuskripter deles inn i kategorieneartikkel, aktuell kommentar, debattog bokanmeldelse. Bidrag i førstnevntekategori sendes normalt til enekstern fagkonsulent, i tillegg tilvanlig redaksjonell behandling.ØKONOMISK FORUM NR. 5 200116Er du medlem avSamfunnsøkonomenesForening og harBYTTET ARBEIDSGIVER ellerGÅTT UT I PERMISJON?Vennligstgi beskjed til oss!Telefon: 22 41 32 90 – Fax: 22 41 32 93E-post: sekretariatet@samfunnsokonomene.no3. Manuskriptet sendes i toeksemplarer til SamfunnsøkonomenesForening, se adresser påtredje omslagsside. Det oppfordrestil innsending av elektroniske manuskripter(fortrinnsvis i Word). Bidragbør normalt ikke være lengre ennca. 20 A4-sider, dobbel linjeavstand,12 pkt. skrift. Debattinnleggog bokanmeldelser børnormalt ikke være lengre enn8 sider (samme format).4. Artikler og aktuelle kommentarerskal ha en ingress på max. 100 ord.Ingressen bør oppsummereartikkelens problemstilling oghovedkonklusjon.5. Matematiske formler bør brukes iminst mulig grad. Unngå store,detaljerte tabeller.6. Referanser skal ha samme formsom i Norsk Økonomisk Tidsskrift(kopi av NØTs veiledning kan fåeshos SFs sekretariat).

Aktuell kommentar■ ■ ■ TORE JØRGEN HANISCH OG ESPEN SØILEN:Refleksjoner vedfastkurspolitikkens slutt– randkommentarer til debatten om norskvalutapolitikk 1990-2001 1Artikkelen gir en oversikt over det pengepolitiske regimet i Norge fra1986 og frem til i dag. Den gjør rede for omleggingen til fastkurspolitikk,diskuterer konsekvenser av denne politikken og analysererdebatten som førte frem til inflasjonsmål. Vi stiller spørsmålet om hvorforfastkurspolitikken ble beholdt lenger i Norge enn i land det er naturlig åsammenligne med, og det antydes at sentralbankens forholdsvis lave grad avselvstendighet er en viktig del av forklaringen.Torsdag 29. april ble den norske fastkurspolitikkenformelt avviklet vedfremleggelsen av regjeringens langtidsprogramfor perioden 2002–2005.I stedet ble det fastsatt et inflasjonsmålsom styringsmål for norsk pengepolitikk.Dermed var en viktig og tildels stormfull periode i norsk pengepolitikkved veis ende. Fastkurspolitikkenble innført høsten 1986 medHermod Skånland som sentralbanksjef,Tore Jørgen Hanisch erprofessor i økonomisk historieved Høyskolen i Agderog mye taler for at han var hovedarkitektenbak den nye pengepolitikken.De første årene var det tilsynelatendestor enighet om å bruke valutakursensom et nominelt anker for pengepolitikken,noe som lenge hadde værtregnet som fornuftig for små land medåpne økonomier. Under bankkrisen i1991-1992 begynte imidlertid flere åstille spørsmålstegn ved dette, og viEspen Søilen erforskningsleder vedSenter for økonomisk historiefikk tilløp til debatt. Fra 1994 gikk sentralbanksjefeneTorstein Moland ogKjell Storvik inn for å avskaffe fastkurspolitikkenog erstatte den med inflasjonsmål.Regjeringen, godt støttetav LO og NHO, var imidlertid klart avvisendetil dette, hovedsakelig av hensyntil inntektspolitikken. Motstandenmot fastkurspolitikken var imidlertidtiltagende, dels fordi den bidro til å forsterkekonjunktursvingningene, delsfordi det i praksis viste seg umulig åholde kursen innenfor det ønskedeintervall. Da Svein Gjedrem somnybakt sentralbanksjef i begynnelsenav 1999 ganske enkelt endret politikkenuten å spørre om lov, var grunnenvel forberedt.Innføringen av fastkurspolitikkenBakgrunnen for innføringen av fastkurspolitikkeni 1986 var en periodemed stadige devalueringer, til dels kalttekniske justeringer, av den norskekronen i perioden 1977-1986. Som detble påpekt ikke minst av sentralbanksjefHermod Skånland, var dette ingengod metode for å opparbeide tillit tilkronen. En slik politikk ville med storsannsynlighet kreve risikopremie påplassering i norsk valuta.Denne devalueringslinjen haddeogså den uheldige konsekvensen at denfritok sentrale aktører for ansvar. Hvispartene i arbeidslivet gikk med på høy-1Edgar Hovland, Erik Friis Fæhn, Jan ToreKlovland, Erling Steigum og ØysteinThøgersen har lest manuskriptet og kommetmed svært nyttige kommentarer.ØKONOMISK FORUM NR. 5 200117

ØKONOMISK FORUM NR. 5 200118Aktuell kommentarere inntektsøkninger enn det var realøkonomiskdekning for, eller hvisStortinget tillot seg ekstravagante utgiftsøkninger,eller bankene lånte uturimelig mye penger, så kunne manmed stor sannsynlighet regne med atregjeringen ville kompensere for svekketkonkurranseevne med en justeringav kronekursen.For en stor del som følge av en slikløssluppenhet og manglende politiskvilje til å heve de reelle rentekostnader,hadde det siden 1983 utviklet seg enkredittfinansiert boom som nåddeklimaks våren 1986 med sterk lønnsogprisstigning, svekket konkurranseevneog forventning om ny nedskrivningav kronen etter et dramatiskfall i oljeprisen. Manglende fasthet ivalutapolitikken var etter Skånlandsmening en klart medvirkende årsak tildette, både direkte ved at det medførteøkte importkostnader og økt etterspørselspress,og indirekte ved at dettillot uansvarlighet. Nå skulle det altsåvære slutt på dette, slik at aktørene omnødvendig fikk føle en eventuelluansvarlighet på kroppen.Spesielt den siste devalueringen pånærmere 12 prosent i forbindelse medregjeringsskiftet i begynnelsen av mai1986 fikk stor betydning. Den medførteat etterspørselen etter norskevarer ble betydelig større og at prisenepå importerte varer ble vesentlig høyere.Devalueringen utløste med andreord en betydelig kostnadsøkning, ogdermed ble en viktig del av devalueringsgevinstenmed hensyn til konkurranseevnenraskt spist opp av høyerekostnader. Driftsbalansen med utlandetvar blitt dramatisk forverret etter detsterke oljeprisfallet i begynnelsen av1986, og allerede samme høst kunneman registrere et nytt sterkt devalueringspresspå kronen.Dermed hadde den gamle politikkenløpt linen ut, og landet var havnet i etalvorlig utføre. For den nye arbeiderpartiregjeringensom overtok i mai1986, var situasjonen den at en økonomiskinnstramning ble oppfattet somåpenbart nødvendig. Men hvor skulleman stramme inn så det virkelig monnet?Nedskjæring i offentlige utgifterble oppfattet som særlig smertefullt påbakgrunn av den såkalte velgergarantiensom Arbeiderpartiet hadde gitt førstortingsvalget i 1985. Høyere rentevar nesten like ille. Overgang til merbruttobeskatning var politisk sett langtmer akseptabelt for regjeringen, mendette krevde støtte fra sentrumspartiene,noe som på det daværende tidspunktikke var spesielt enkelt å oppnå.I denne situasjon fødtes fastkurspolitikkensent på høsten 1986. Deninnebar at valutakursen som tidligerehadde vært hyppig brukt somsalderingspost, fra nå av skulle holdespå et bestemt nivå, nærmest koste hvadet koste ville. Renten som tidligerehadde vært holdt fast og relativt lav avsosialpolitiske grunner, skulle nåkunne brukes som et valutapolitiskvirkemiddel og settes så høyt – ellerlavt - som nødvendig. En slik bruk avrenten var som nevnt særlig ømtålig iArbeiderpartiet, men man fant antageligat ansvaret for dette i betydelig gradkunne skyves over på bankenes uansvarligeutlånspolitikk og dessuten påWilloch-regjeringen som hadde iverksattdet såkalte «frisleppet» i 1983 ogsenere vært ute av stand til å bremse. 2Det var i første rekke sentralbanksjefensom sto frem og forklarte og forsvarteden nye politikken. I sitt foredragpå Norges Banks representantskapsmøte12. februar 1987 ga Skånland endetaljert redegjørelse. Han understreketat den politiske kursen i viktige henseendevar lagt om, og at sentralbankenhadde fått en mer fremtredende stillingi utformingen av politikken i det vihadde beveget oss «fra rentestyring tilvalutastyring». Mens det tidligerehadde vært politikerne som hadde styrtrenten, var det sentralbanken som nåfikk hovedansvaret for valutakursen.Samtidig ble det slått fast at rentenskulle brukes som et sentralt virkemiddeli denne sammenheng idet «rentenivåetmåtte fastlegges ut fra hensynettil kronekursen og valutabeholdningen».Skånland understreket atrenten, valutakursen og valutabeholdningenikke kunne fastlegges uavhengigav hverandre. En av dem måtte gietter og tilpasses de øvrige:«I 1986 lot vi valutakursen gi etterda vi devaluerte. Ellers holdt NorgesBank renten nede, slik at belastningeni stedet falt på valutabeholdningene.»3Men dersom man skulle oppnå denkapitalimport til privat sektor som varnødvendig for å dekke underskuddet pådriftsbalansen, måtte det lønne seg forprivate å ta opp lån i utlandet.Renten i Norge måtte derfor bli tilstrekkelighøy i forhold til renten i utlandet,slik at kapitalimporten til privatsektor kunne dekke valutabehovet. Dennødvendige rentedifferanse måtte være“større jo mindre tillit markedsdeltagernehar til norsk politikk”. Skulle enfå ned rentenivået i Norge, var det derfornødvendig å føre en politikk sombåde ble oppfattet som troverdig påkort sikt og som bidro til varig balanse.Troverdigheten ville bli vesentlig styrketdersom denne politikken haddebred oppslutning, så vel i det politiskeliv som i næringslivet. 4Den første prøven på den nye politikkenkom i desember 1986 da NorgesBank økte utlånsrenten med 2 prosentpoengtil 16 prosent for å stoppe spekulasjonenmot den norske kronen, og detfaktisk lyktes å stanse valutautgangen.Da uroen hadde lagt seg foretok bankenen viss reduksjon i renten, og littsenere en ytterligere reduksjon.Kanskje hadde man gått litt for rasktfrem, men i et lengre perspektiv vardette mindre vesentlig. Det viktige varerkjennelsen av at man ikke sto politiskfritt til å fastsette rentenivået, kunneSkånland fastslå. «Renten må fastsettesut fra markedsmessige forhold.» 5Det var nettopp dette som flertalletpå Stortinget helt til det siste haddenektet å akseptere. Representantenehadde nærmest insistert på å fastsetterenten og kredittvolumet uavhengig avhverandre.Skånland var tydeligvis fornøydmed den politiske kursomleggingen ogkunne ved flere anledninger konstatereat den nye politikken virket etterhensikten. I en lederartikkel i Pengerog Kreditt i mars 1987 fremhevet hanat «verden i 1980-årene ikke er slik denvar før». Tidligere kunne myndighetenemed rimelig effektivitet styrebåde innenlandske kredittstrømmer ogkredittstrømmer over landegrensenegjennom direkte reguleringer. Men detvar ikke tilfelle lenger. Nye finansielle2Problemstillingen er drøftet forholdsvis grundigav Hanisch og Søilen i boken Norskøkonomisk politikk i det 20. århundre, 1999.3Penger og Kreditt, nr. 1 1987, s. 17.4Samme sted.5Samme sted.

markeder hadde utviklet seg, nyekredittinstrumenter vevet nå penge-,kapital- og valutamarkedene sammenpå en ny måte. Dette medførte at devirkemidler som var utviklet og tilpasseten tidligere tid etter hvert haddemistet mye av sin effekt. Men i dennesituasjon var det:Desto hyggeligere er det å kunnekonstatere at sentralbankens tradisjonellevirkemiddel, renten, stadiger ved god helse. I motsetning tilreguleringene er den et styringsmiddelsom kan møte utfordringeneogså i de nye finansielle markeder.Renten griper nemlig inn i motivasjonenfor økonomiske handlingerheller enn å gripe inn i handlingene.6Langt frem til varig balanseOmleggingen av politikken hadde altsåstartet meget bra etter Skånlandsmening, men han gjorde det etter hvertklart at det fortsatt var langt frem til envarig balanse i norsk økonomi. Det varåpenbart grenser for hvor mye mankunne oppnå gjennom den nye rentepolitikken.I tiden som fulgte kom hanmed en serie kritiske analyser bådeover det som hadde skjedd og det somnå skulle skje.I en artikkel i Penger og Kreditt fraseptember 1987 skrev han at «denoveroppheting av norsk økonomi somfant sted helt inn i 1986» ikke haddevært mulig dersom myndighetene“hadde beholdt kontrollen over likviditetstilførselog kredittilgang”. Dennekontrollen var man etter Skånlands meningi ferd med å miste allerede i 1983fordi kredittilgangen «ikke lenger lotseg styre fra tilbudsiden». Det varmange som måtte dele ansvaret fordette, og han medgav at Norges Bankmuligens ikke sa sterkt nok fra. 7Det var først fra årsskiftet 1986-87man hadde maktet å gjøre noe sommonnet med dette. Det nye skattevedtaketom overgang til bruttoskatt var etskritt i riktig retning, men foreløpig varfremskrittene «små og usikre». Avstørre betydning var omleggingen avrentepolitikken som representerte «etklart brudd med fortiden» og «det viktigstevedtak regjeringen har truffet iretning av å oppnå en varig balanse inorsk økonomi». Samtidig understrekethan at det var klare begrensningeri hva man kunne oppnå gjennomrentepolitikken:«Som vi tidligere har påpekt, kanman bare i liten grad gjennompenge- og kredittpolitikk løse destrukturproblemer i samfunnet somknytter seg til misforholdet mellominntektsanvendelse og inntekt. Detmå være finanspolitikkens oppgave.»8Siden det var dette misforholdet sompå lengre sikt truet balansen i økonomien,var det bare gjennom finanspolitikkenat man kunne oppnå en varigløsning. Sviktende balanse ville overtid nødvendigvis skape et nedadgåendepress mot kronen:«Den nye rentepolitikken betyr at vihar fjernet en hindring mot en balansertøkonomi. Men det gjenstår åskape balanse.» 9«Folket som ikke ville spare»– Skånland som moralistI perioden 1987-89 kom Skånland i høygrad til å befeste sitt ry som mannen somsa sannheten til folket og til politikerne.Noen vil kanskje si at han krisemaksimerte.Han snakket f eks om «folket somikke ville spare», og presenterte gjentagneganger prognoser for norsk produksjonav olje og gass som viste at produksjonenville nå toppen i 1990 eller 1991og deretter falle. 10 Et meget klart eksempelfinner vi i en lederartikkel i Pengerog Kreditt fra september 1988 underoverskriften «Hvorfor gikk det galt?».Hovedpoenget var, som han sa, ikke åfordele skyld og ansvar, men å vinne forståelsefor den omstilling som nå måttekomme som en konsekvens av tidligerefeiltrinn:«Våre erfaringer fra etterkrigstidenvil ikke strekke til overfor den utviklingvi står foran. I fredstid har ikkenorsk økonomi vært igjennom enstørre snu-operasjon siden vårebesteforeldres tid. Men for snartsytti år siden gjennomlevde også deekspansjon, jobbetid og tilbakeslag.De opplevde også tap i bankene somingen hadde tenkt seg mulig. Det ervår oppgave å sørge for at parallellenstanser der.» 11Aktuell kommentarVi merker oss at Skånland her vektleggerekspansjon og jobbetid i forbindelsemed krisen i 20-årene, og iSkånlands analyse – både i denne artikkelenog i andre sammenhenger – etterlatesdet innrykk at det var ekspansjonenog jobbetiden som fremkalte detetterfølgende tilbakeslag og økonomiskesammenbrudd. Han nevnerknapt den kontraktive penge- og valutapolitikkensom ble gjennomført iperioden 1920-28 for å bringe dennorske kronen tilbake til pari i forholdtil gull og dollar.Skånland understreket i forskjelligesammenhenger, spesielt i årstalen i1988, at erfaringer fra forskjellige landviste at veien tilbake til balanse varvanskelig. Det var nå over to år sidendet store fallet i oljeprisene og «sidenvi bestemte oss for at nå fikk festenvære slutt». Det kunne derfor være påtide å spørre om hvor langt vi haddekommet i retning av å dempe etterspørseleni norsk økonomi. Skånlandmåtte bare konstatere at vi ikke varkommet særlig langt:«Vi har gjennomgående opprettholdtvår disponible realinntekt til tross forat vi har satt ned arbeidstiden. Noefall av betydning blir det neppeheller i 1988. Den offentlige sektorhar økt sine kjøp av varer og tjenestermed vel 7 %, og reelt sett må detventes en økning også i år.» 12Til tross for dette var det en vanlig oppfatningat Norge hadde ført en innstramningspolitikkmed høye renter,økte skatter, stramme budsjetter oginntektspolitisk unntaksår. Men somSkånland lakonisk bemerket, det krevdesmer av en stabiliseringspolitikk«enn at vi lar være å etterkomme allekrav». 13I ettertid kan vi se at Skånlandundervurderte effekten av den nyepolitikken og at han undervurderte husholdningenesvilje og evne til å leggeom. Dette fremgår ikke minst av hans6Penger og Kreditt, nr. 1. 1987, s. 3.7«Den penge- og valutapolitiske styring»,Penger og Kreditt, nr. 3, 1987, s. 139.8Samme sted, s. 140.9Samme sted.10 Årstalen februar 1988 og februar 1989,Penger og Kreditt, nr 1 1988 og 1989.11 Penger og Kreditt, nr. 3. 1988, s. 98.12 Penger og Kreditt, nr. 1 1988, s. 24.13 Samme sted.ØKONOMISK FORUM NR. 5 200119

ØKONOMISK FORUM NR. 5 200120Aktuell kommentaregen analyse i årstalen i februar 1992.Han understreket da meget klart at dennorske nedgangen under en internasjonalhøykonjunktur i 1988 og 1989hadde medført en sterk økning iarbeidsledigheten. Dette hadde i sin turfremtvunget et omslag i finanspolitikkeni ekspansiv retning. Fra våren 1989til og med budsjettåret 1992 var det vedforskjellige tiltak gitt en stimulans tilpublikums realinntekter som samletsvarte til 7,2 prosent av BNP. Problemetvar nå at folk ikke ville brukedisse pengene. Under overskriften«Folket som ikke ville bruke penger»,konkluderte han på følgende måte:«Husholdningene har valgt å brukesine økte realinntekter til å øke sinsparing heller enn til forbruk, og imotsetning til tidligere tar sparingenform av økte nettofordringer i stedetfor investeringer i egen bolig.» 14Både husholdninger og foretak haddeunder krisen større inntekter enn debrukte til kjøp av varer og tjenester.Dermed økte de sine fordringer til utlandet.For nasjonen som helhet var detifølge Skånland en økning i slike nettofordringertil og med november 1991på 30 milliarder kroner. 15 Dermed haddepolitikken i høy grad virket etterhensikten. Med det nivået som de effektiverentekostnadene nå hadde nådd,så var det kanskje ikke så rart. Vi haddenærmest gått fra den ene ytterlighet tilden andre.Den første debattenom fastkurspolitikkenI dag vet vi at fastkurspolitikken i betydeliggrad kom til å forsterke dennorske og nordiske finanskrisen fraomkring 1990, men det tok ganskelangt tid før denne erkjennelsen sloigjennom for alvor. Valutakursen bleholdt på et stabilt nivå frem til høsten1992, skriver Jan Tore Klovland, og idenne forstand var pengepolitikkenvellykket. Han legger imidlertid til atdet i ettertid har vist seg å være godegrunner til å stille spørsmålstegn veddenne politikken:«De aller fleste økonomer i Norge,innklussive forfatteren, var tilhengerav fastkurspolitikken, i alle fall til engang etter 1992. I den grad noen finnerklokskap på dette punktet er detaltså tale om etterpåklokskap.» 16Det bør kanskje legges til at Klovlandgjennom historiske studier er en avdem som i særlig grad har vist etterpåklokskappå dette punkt. Han menerfortsatt at fastkurspolitikken frem tilslutten på 1980-tallet i det store og dethele virket gunstig for norsk økonomi,at den hadde en disiplinerende effektog bidro til å bringe inflasjonsforventningenenedover. Deretter bleimidlertid tilstramningseffekten urimeligsterk:«Problemene ved å binde seg til etvalutakurssystem med Tyskland somden hegemoniske leder, viste seg foralvor rundt 1990. Konjunkturutviklingeni Norge var klart svakereenn i Europa, og den tyske gjenforeningenmedførte en svært strampengepolitikk i Tyskland. Det er nåvelkjent at en fastkurspolitikk medasymmetriske konjunkturbølger haren tendens til å forsterke konjunktursvingningene.»17Erling Steigum formulerer seg på lignendemåte. Han understreker at densterke internasjonale renteoppgangenslo svært uheldig ut i Norge fordi denkom på et tidspunkt da inflasjonen varlav og arbeidsledigheten høy. Effektenble forsterket ved overgangen til heltfrie kapitalbevegelser i 1990. Konjunktursituasjonenog inflasjonstakten «tilsaikke» at det var behov for en strampengepolitikk, snarere tvert imot:«Fastkurspolitikken var en sterktmedvirkende årsak til at realrentenble svært høy i Norge i tidsrommet1989-1993. Pengepolitikken bidroderfor til å forlenge den alvorligelavkonjunkturen i norsk økonomi.» 18Frem til 1992 var det som nevnt litendiskusjon om selve fastkurspolitikken,19 men som følge av bankkrisensom for alvor brøt ut i 1991, ble det atskilligstrid om praktiseringen. Somtidligere nevnt ble Norges Banks utlånsrentei første omgang satt opp til 16prosent i desember 1986 og så gradvissatt ned til 10 prosent i juni 1989 ettersomprisstigningen ble redusert, betalingsbalansenstyrket og skattesystemetendret. Skånland understreket hele tidenat renten ikke måtte settes ned forraskt, og han var også den som høsten1989 gikk inn for høyere rente.Den 16. november 1989, like etter atSyse-regjeringen hadde tiltrådt, bledagslånsrenten i Norges Bank hevet fra10 til 11 prosent. «Rentebombe fraSkånland» skrev Aftenposten. «Fikkviljen sin - men for sent», skrevDagens Næringsliv. Det siste ble utdypetpå følgende måte:«Omsider fikk Hermod Skånlandviljen sin. Gårsdagens renteoppgangpå én prosent har Norges Bank bedtom lenge.» 20Dagslånsrenten ble liggende på 11 prosentfrem til 26. august 1990 og så sattned til 10,5 prosent. Dette nivået varuendret resten av året. Den effektiverenten var hele tiden ca. 0,5 prosenthøyere enn den nominelle. 21 Ettersomprisstigningen ble lavere, ble realrentenhøyere.I 1990 fikk vi en ytterligere styrkingav utenriksøkonomien, men samtidigen fortsatt svekkelse av aktivitetsnivåetinnenlands. I 1991 ble problemet akutt.I denne situasjon gikk ledende økonomerut, og sa at Norges Bank haddegått for langt i retning av å skape enstram fastkurspolitikk. Særlig skarp varEinar Forsbakk i et innlegg i Aftenpostenden 8. januar. Han mente atHermod Skånland hadde god anledningtil å øke likviditeten i pengemarkedetog i neste omgang sette neddagslånsrenten:«Vi i Sparebankforeningen har vondtfor å se klare tegn på oppgang i innenriksøkonomien.Derimot harNorge en sterk utenriksøkonomisk14 Årstalen, Penger og kreditt, nr. 1 1992, s. 615 Samme sted.16 Jan Tore Klovland, «Pengepolitisk tennis: Toklassiske dobbeltfeil og en ny dårlig serve»,Økonomisk politikk i en turbulent verdensøkonomi,SNF årbok 1999 redigert avØystein Thøgersen, s 48.17 Samme sted.18 Erling Steigum, «Norsk pengepolitikk ved enskillevei. Fast kurs, langsiktig valutamål ellerinflasjonsmål», LOS-senter-Notat 9836,1998, s 24.19 Det fantes imidlertid økonomer som stilte segkritisk til denne politikken. Blant dem varAxel Dammann fra DnB som gikk inn for enmonetaristisk politikk, og professor KnutAnton Mork ved BI som anbefalte flytendekurs.20 DN, 16.11. 1989.21 Penger og Kreditt, nr. 2 1991, s. 137.

stilling og store valutabeholdninger isentralbanken.» 22Han mente Skånlands forsvar for enstram pengepolitikk av hensyn til tillitentil den norske kronen lett ble selvoppfyllendeprofetier. Norges Bank saigjen og igjen at det var nødvendig åholde høy rente for å unngå fallendekronekurs og påfølgende frykt for devaluering.Dermed ble det sånn. 23I løpet av våren 1991 ble etterspørselspresseti pengemarkedet mindre, ogdet fant sted en betydelig nedgang ipengemarkedsrenten. Samtidig bledagslånsrenten gradvis satt ned fra 10,5prosent den 17. mars til 9,5 prosent den28. mai. Dette nivået ble holdt frem til19. september samme år da renten påny ble hevet til 10 prosent. 24 Dennerenteøkningen vakte mildest talt bestyrtelsei bankkretser. «Knallhardkritikk av Skånland», skrev DagensNæringsliv neste dag:«Norske bankers sviktende tillit i utlandetvar en av hovedårsakene til atNorges Bank satte opp renten i går.Men renteøkningen fra 9,5 til 10prosent vil gjøre vondt verre for dekriserammede bankene. Oppgangenkan oppfattes som en bekreftelse påat bankene ikke har fortjent tillit ogdermed gjøre det enda vanskeligerefor dem å få låne i utlandet.» 25Einar Forsbak sa at «en renteoppganger det siste norsk økonomi og norskebanker trenger nå». Norge hadde fortsatten rekordstor valutabeholdning,«og finnes det noen situasjon man børbruke den, er det nå». Renteøkningenville øke bankenes kostnader bådedirekte ved at rentekostnadene tilNorges Bank ble høyere og indirektegjennom høyere pengemarkedsrente.Sjeføkonom Morten Jensen i ElconSecurities A.S. mente at Norges Bank«burde tidd stille». Norges Bank haddeselv sagt at bankenes problemer var enav grunnene til renteøkningen. Hvisdette var riktig, ville både uttalelsen ogrenteøkningen bidra til å forverre situasjonen.26Direktør Leif Eide i Norges Bankbegrunnet renteøkningen med den observerteoppgangen i pengemarkedsrenten.Norges Bank hadde foreløpigikke undersøkt årsakene til den sisterente- og valutauroen. Man visste barehva som ble sagt i valutamarkedet.«Svake banker, uro om EØS-prosessenog frykten for ekspansivt budsjett», varde årsakene som ble nevnt. På spørsmålom det ikke var uheldig å økebankenes fundingskostnader når nettoppbankkrisen var en av årsakene,svarte Eide:«Nå betyr ikke dagslånsrenten såmye. Det er først og fremst pengemarkedsrentensom virker inn. Årsaken tilat vi setter opp D-lånsrenten er at viikke tror dette er noe som blåser overså fort. Norges Bank skal ikke holdeen kunstig lav rente over et lengretidsrom….Det [renteøkningen] passerikke så bra for bankene, men skal tiltroentil kronen opprettholdes må vi taupopulære beslutninger. Dette er ikkenoe vi gjør med lett hjerte.» 27Begrunnelsen virket muligens ikke heltoverbevisende. Det var naturligvis viktigå opprettholde tilliten til kronen,men banken hadde flere hensyn å ta.Den skulle ifølge forutsetningene være«lender off last resort» for banker ivanskeligheter. Nå var det på sett og visdet motsatte som skjedde. Renten blesatt opp samtidig som bankene bletvunget til å redusere sine lån i sentralbanken.Denne politikken bidro høystsannsynlig til å forverre bankkrisen ogdermed tilliten til kronen. En lignendeutvikling fant sted i Sverige.Aktuell kommentarFra fastkurs til flytende kursmed valutastabilitet som styringsmålDen nordiske bankkrisen bidro neppetil å styrke tilliten til de respektivelandenes valutasystemer. Høsten 1992ledet bankkrisen til valutakrise, idetSverige og siden Norge ble gjenstandfor sterke spekulative angrep under deninternasjonale valutauroen. Dermedlærte svenske og norske økonomer enny lekse, her formulert av Bent Vale iNorges Bank:«Valutakrisen høsten 1992 demonstrertetydelig en alvorlig svakhetved det valutasystemet Norge og flereandre land hadde. Hvis det oppstoet sterkt press mot kronen, og sentralbankenhadde intervenert så kraftigat valutareservene var vesentligredusert, ville jo – som nevnt ovenfor– sannsynligheten for devalueringav kronen øke dess mer sentralbankenintervenerte. Dermed villeetter hvert aktørene i valutamarkedetkomme i en situasjon der de kunneinngå et ensidig veddemål motsentralbanken, og hvor utfallet fordisse aktørene i praksis enten var enklar gevinst mot sentralbanken dersomkronen ble devaluert eller uavgjortresultat dersom kronen holdtseg.» 28Krisen medførte at svenskene oppgavfastkurspolitikken og gikk over tilflytende kurs med inflasjonsmål somstyringsmål. Også i Norge ble kronensluppet fri. I Norges Banks brev tilFinansdepartementet av 19. april 1994ble det spesielt understreket at det «innenforet flytekursregime» ikke villevære «aktuelt å bruke de samme sterkevirkemidlene som i et fastkursregime»dersom valutakursen skulle bli utsattfor spekulasjonspress.» Det ble imidlertidunderstreket at selv om dettekunne gi «kortsiktige utslag i valutakursene»,burde «virkemidlene ipengepolitikken innrettes med sikte påå bringe valutakursene tilbake til utgangsnivået».29Regjeringen støttet i hovedsakNorges Bank oppfatning. I den nyeforskriften for den norske krones kursordning,ble prinsippene formulert påfølgende måte:«Norges Banks løpende utøvelse avpengepolitikken skal rettes inn motstabilitet i kronens verdi målt moteuropeiske valutaer, med utgangspunkti kursleiet siden kronen begynteå flyte den 10. desember 1992.Ved vesentlige i endringer i kursleietskal virkemidlene etter hvert rettesinn mot å bringe kursen tilbake tilutgangsleiet.» 30Det kan imidlertid se ut til at NorgesBanks formulering om «flytekursregime»ble noe tonet ned, og at til-22 Aftenposten, 8.1. 1991.23 Samme sted.24 Penger og Kreditt, nr. 4 1991, s. 269.25 DN, 20. 9. 1991.26 Samme sted.27 Samme sted.28 Bent Vale (red.), ”Norske finansmarkeder ognorsk valutapolitikk”, Norges Banks skriftsserie, 1995, s 18f.29 Vale 1995, s 22.30 Kongelig resolusjon av 6. mai 1994, paragraf 2.ØKONOMISK FORUM NR. 5 200121

ØKONOMISK FORUM NR. 5 200122Aktuell kommentarsvarende formuleringer i retning avplikt til å opprettholde kursen på et bestemtnivå ble noe styrket. Slik komforskriften i alle fall til å bli fortolket.Det ble ikke presisert hvor mye kursenkunne tillates å avvike fra «utgangsleiet»,men det kan se ut til NorgesBank forsøkte å holde krone/ecu indekseni intervallet 103 til 105. Hvisindeksen var mindre enn 103, var detbare et tidsspørsmål før renten ble sattned. Hvis den var høyere enn 105 vardet stor sannsynlighet for renteøkning.I årene som fulgte var det i betydeligtilfredshet med denne reviderte formfor «fastkurspolitikk». Den ble enviktig del av det såkalte solidaritetsalternativet,der finanspolitikken skullesikre konjunkturstabilitet, inntektspolitikkenskulle sikre konkurranseevnenog altså renten den faste valutakursen.Mye taler for at Qvigstad ogSkjæveland oppsummerte det rådendesynet på valutasystemer i et festskrifttil Hermod Skånland i 1994:«En politikk rettet mot stabile valutakurserhar lang tradisjon i Norge[…] Men også i perioder hvor Norgehar hatt flytekursregime, har detstort sett vært lagt vekt på å nå tilbaketil en fast kurs. Flytende kurserhar aldri vært akseptert som etregime godt nok i seg selv.» 31Torstein Moland ogHermod Skånland reiser tvilom den reviderte fastkurspolitikkenMen under denne tilfredshet var dettross alt en viss uro. Erfaringene fra1992 viste at fastkurs kunne være sværtvanskelig å opprettholde selv for landmed orden i den økonomiske politikken.I en presset situasjon kunne detvære klart lønnsomt for spekulantene åspille mot sentralbanken som i mangetilfelle kunne tvinges til å gi opp denfaste kursen. I Norges Bank kunne manpå denne bakgrunn registrere at det enelandet etter det andre, gikk over fra fastkurs til inflasjonsmål som nominelt ankerfor pengepolitikken.Dertil kunne man registrere en motsetningmellom hensynet til pris- ogkonjunkturstabilitet på den ene sidenog hensynet til kursstabilitet på den andre.Dette var særlig tydelig i vårt landfordi vi hadde en tendens til å komme ikonjunkturmessig uttakt med ecu-områdetsom vi hadde bundet vår valutatil. I perioden 1988-90 opplevde Norgeen klar konjunktursvikt med raskt stigendearbeidsledighet, mens Tysklandfølte seg tvunget til betydelige renteøkningerfor å bremse prisstigningen. I1995 var situasjonen nærmest den motsatte.Nå var det Tyskland som haddelavkonjunktur og av denne grunn haddeforholdsvis lave rentesatser, mensNorge følte behov for å bremse.På denne bakgrunn uttalte den nyesentralbanksjefen Torstein Moland,som i januar 1994 hadde etterfulgtHermod Skånland, at hensynet til prisstabilitetvar viktigere enn hensynet tilkursstabilitet, og han gikk derfor innfor å la kronen stige for dermed åbremse prisstigningen. Moland fikkstøtte fra direktør Olav Magnussen iNHO, mens sjeføkonom Stein Reegårdi LO var klart negativ. Reegård pektepå at det var regjeringen og ikkeNorges Bank som avgjorde retningslinjenefor pengepolitikken:«Det er vi i LO glade for. Sentralbankenhar en tendens til å la hensynettil sysselsetting og fordelingkomme i bakgrunnen.» 32Noen måneder senere fulgte Skånlandopp utspillet fra Moland. På et valutaseminari Gausdal i januar 1996 saSkånland, fastkurspolitikkens hovedarkitekt,at Norge nå burde forlate dennepolitikken og heller la Norges Bankstyre renten ut fra et inflasjonsmål.Direktør Leif Eide i Norges Bank understreketat det var konflikt mellomvalutakursmål og inflasjonsmål i en situasjonder Norge var i uttakt medTyskland og det øvrige Europa. 33Etter at Kjell Storvik var konstituertsom sentralbankssjef i begynnelsen av1996, fulgte han på en forsiktig måteopp den linjen. Til tross for klare kravom lavere rente av hensyn til valutakursen,holdt han fast ved de daværenderentesatser av hensyn til faren for øktpress i økonomien. 34 Han advarte i enrekke sammenhenger mot faren for øktprisstigning og understreket behovetfor en strammere økonomisk politikk.En rekke representanter for NorgesBank bidro altså på denne måten til åsette et visst spørsmålstegn ved fastkurspolitikkenog antydet en muligovergang til inflasjonsmål. Disse antydningerble imidlertid klart avvist avfinansminister Stoltenberg høsten1996:«I en liten åpen økonomi vil det å gåbort fra målsettingen om fastkurspolitikkinnebære en helt ny usikkerhetog mulighet for store svingningerbåde opp og ned. Dessuten vildet ødelegge inntektspolitikken….Hvis vi i løpet av noen få timer ellerdager fjerner bedringen i konkurranseevnengjennom å oppgi enpolitikk for stabile kurser, da har viødelagt inntektspolitikken 35 .»Regjeringens holdning var altså klinkendeklar, og dette var antagelig enviktig del av bakgrunnen for at NorgesBank den 5. november satte ned signalrentenemed 0,5 prosent, noe i stridmed Storviks uttalte overbevisning:«Tirsdagens rentekutt kom som etsjokk på aktørene i valutamarkedet,etter at sentralbanksjef Kjell Storvikgjentagne ganger har gitt uttrykk forat veksten i norsk økonomi er altforsterk. Renteeksperten tolker kuttetsom et signal om at sentralbankenlangt på vei har gitt opp forsøkenepå å bremse norsk økonomi, og nåmobiliserer alle kreftene til å unngåen for sterk krone.» 36Det var Knut Anton Mork, nå sjeføkonomi Handelsbanken, som sto ifremste rekke blant kritikerne. Hanhadde allerede i 1991–92 kommet medklar kritikk av den norske fastkurspolitikkenog sagt at den høye rentenforsterket den økonomiske krisen og atpolitikken i denne forstand virket destabiliserende.Han mente at innenlandskstabilitet var viktigere enn stabilvalutakurs. 37 Mork mente høsten 1996at rentekuttet på tilsvarende måte forsterketen høykonjunktur som burdebremses, og sa at vi trengte en sentralbank«som i praksis har kraft til å viseat den er opptatt av stabilitet i den innenlandskeøkonomi.» Mork mente alt-31 Qvigstad, J.F, og A. Skjæveland (1994),«Valutakursregimer – historiske erfaringer ogfremtidige utfordringer», Stabilitet og langsiktighet.Festskrift til Hermod Skånland.32 Dagens Næringsliv, 5.9. 1995.33 DN 27.1. 1996.34 DN 12.2. 1996.35 DN 6.11. 1996.36 Aftenposten 7.11. 1996.37 Dagbladet 28.11. og 1.12. 1992.

så at innenlandsk stabilitet måtteprioriteres fremfor stabil valutakurs.Det var for øvrig det samme somKeynes hadde sagt i 1931.Sentralbanksjef Kjell Storvik ønsketi utgangspunktet ikke å kommentereMorks uttalelser. Han understreketimidlertid at målsetningen i pengepolitikkenvar trukket opp av de politiskemyndigheter i «valutaforskriften sompålegger Norges Bank å holde en stabilkurs på den norske krone mot de europeiskevalutaer». Slik sett måtte kritikkenrettes mot de politiske myndigheter,mente han. 38Storvik fikk i de følgende månederen vanskelig oppgave. Han gjennomførteflere rentenedsettelser slik atstyringsrentene samlet gikk ned med1,25 prosent. Han intervenerte i markedetved å kjøpe utenlandsk valuta forbetydelige beløp for på denne måten ådempe det oppadgående presset påkronen, men til ingen nytte:«Onsdag denne uken erklærte sentralbanksjefenat valutakursen skulleligge stabilt av hensyn til konkurranseevnen.To dager gikk det før hanmåtte gi tapt for de utøyelige markedskreftene.Nå skal han ikke lengerkjøpe valuta for å svekke kronen,og kronekursen skal få gå dit denvil.» 39Hermod Skånland sa i denne forbindelseat Norge de facto hadde kommeti ny situasjon, og at sentralbankennå burde få ansvar for inflasjonen.Statsminister Jagland var imidlertidraskt ute for å korrigere Skånland, ogunderstreket at det var svært viktig åholde fast på fastkurspolitikken: «Hvisman lar valutakursen svinge, er det ingenvits i inntektspolitisk samarbeid.» 40Det ble altså stadig understreket,både av Jagland og Stoltenberg, at fastkurspolitikkenvar en helt nødvendigforutsetning for den norske inntektspolitikkensom skulle sikre den norskekonkurranseevnen. Denne ble oppfattetsom særlig vellykket siden den norskearbeidsledigheten lå klart lavere enn ide fleste andre land. Kjell Storvik varimidlertid nå blitt klart skeptisk ogsåpå dette punkt:«Vi må altså konstatere at pengepolitikkeni Norge i de siste ti årenegjennomgående har virket til å forsterkekonjunkturutviklingen, ogderved stort sett motvirket den stabiliserendeeffekten av finanspolitikken.Jeg kan vel trygt sett si at detteer tilfellet etter at vi nå har redusertrenten betydelig.» 41På denne bakgrunn gikk han inn for enalternativ utforming av pengepolitikkender en «i større grad avveiet hensynettil kursutviklingen med hensynet tilstabiliteten i økonomien for øvrig.»Hensynet skulle nettopp være å unngåat pengepolitikken forsterket konjunktursvingningene.42Norges Bank inviterertil prinsipiell debatt ompengepolitikkenVi ser dermed at alle de tre sistesentralbanksjefene Skånland, Molandså vel som Storvik, var blitt klartskeptiske til fastkurspolitikken og nåanbefalte de noe i retning av inflasjonsmål.På denne bakgrunn ble det våren1997 arrangert et valutapolitiskseminar i Norges Banks regi med trefremragende utlendinger somforedragsholdere foruten vår egenmakroøkonomiske elite. Det ble et megetinteressant og lærerikt seminar medklare fronter. Foredragene med kommenterteinnlegg ble samme høst utgitti bokform under tittelen ChoosingMonetary Policy Target, redigert avAnne Berit Christiansen og Jan FredrikQvigstad.Alle de tre utlendingene, det vil siWilliam E. Alexander fra IMF, AndrewGeorge Haldane fra Bank of Englandog Lars E. Svensson fra StockhomsUniversitet, gikk inn for inflasjonsmål.Det samme gjorde økonomene JanTore Klovland og Erling Steigum fraNorges Handelshøyskole. På den andresiden av fronten stod «Osloøkonomene»,det vil si de som var utdannetved Sosialøkonomisk instituttved Universitetet i Oslo og som delsarbeider der fortsatt, nemlig SteinarHolden og Asbjørn Rødset. Dertil komElif Jansen, Norges Bank og ØysteinOlsen, Statistisk Sentralbyrå. De haddelitt ulike oppfatninger på enkelte punkter,men leverte samlet et godt forsvarfor fastkurspolitikken.Det var særlig to argumenter som blebrukt mot fastkurspolitikken. Det eneAktuell kommentarvar at mange land både i Europa ogresten av verden, med Norge og Islandsom viktige unntak, etter grundig overveielsenå hadde forlatt denne politikkenog gått over til inflasjonsmål. Detandre var at fastkurspolitikken spesieltfor Norges vedkommende hadde vistseg å forsterke konjunktursvingningene.Det viktigste argument for fastkurspolitikkenvar at de makroøkonomiskeresultater som Norge hadde nådd siden1992 var ganske gode. Steinar Holdenpåpekte spesielt at arbeidsledighetstallenei land med inflasjonsmål ikkevar særlig tilfredsstillende og klartdårligere enn i Norge. Han understreketat den norske fastkurspolitikkenhadde bred politisk støtte og på dennebakgrunn nøt stor tillit i markedet. Enovergang til inflasjonsmål på det daværendetidspunkt ville være vesentligmer kontroversiell. 43I de fleste industriland hadde man isenere år gjennomført reformer sommuliggjorde en klar delegering avpengepolitikken til sentralbanken.Dette var nylig gjort i Storbritannia, ogman var i ferd med å gjøre det samme iSverige. Reformene ble gjort for åstyrke både troverdighet og ansvarlighet.Dette poeng ble spesielt understreketav Lars Svensson. Slik var detennå ikke i Norge, og han uttrykte forbauselseover at spørsmålet ikkeengang ble diskutert:«In Norway, Norges Bank mustfollow the economic policy guidelinesissued by the government andMinistry of Finance, and before theBank makes decisions of particularimportance, must be submitted tothe Ministry of Finance. …. In thelight of the vivid discussions inother countries, and the strongtendency towards a clearer delegationin the rest of the world, I findthe Norwegian system much outdatedand rather unsatisfactory. I amsurprised that these issues seem to38 Aftenposten 7.11. 1996.39 DN 11.1. 1997.40 DN 16.1. 1997.41 Kjell Storvik, årstale 1997, Penger ogKreditt, nr.1 1997, s 67.42 Samme sted, s 70.43 Steinar Holden, «Comments on a MonetaryPolicy Framework for Norway», Christiansenand Qvigstad , s 63f.44 Svensson, Lars O., «Exchange Rate Target orØKONOMISK FORUM NR. 5 200123

ØKONOMISK FORUM NR. 5 200124Aktuell kommentarbe subject to very little discussion inNorway.» 44En konsekvens av seminaret var antageligat de som ønsket overgang til inflasjonsmålog større uavhengighet forsentralbanken fikk enda bedre argumenterfor sitt syn. Dette gjelder ikkeminst Klovland og Steigum som någjorde sitt beste for å stimulere til dendebatten som Svensson hadde etterlyst.Den kanskje viktigste innvendingenmot den norske fastkurspolitikken varat den virket prosyklisk. Dette ble megetklart påpekt i Norges Banks årligevirkemiddelbrev til Finansdepartementetav 3. november 1997. Bankenville «advare mot å basere seg på etsystem der pengepolitikken i en gitt situasjonmå innrettes slik at den virkertil å forsterke konjunktursvingeningene».…Et system der pengepolitikken«rettes mer direkte» mot målet om lavog stabil prisstigning, ville ha bedremuligheter «til å støtte opp om overordnedemål om full sysselsetting ogbærekraftig økonomisk vekst». 45Problemene med fastkurspolitikkenkommer på spissenStorvik og Norges Bank fikk rett.Finanspolitikken klarte ikke å kompenserefor manglende stramhet i pengepolitikken,og igjen opplevde vi derforat høykonjunkturen kom ut av kontrollslik det hadde skjedd på midten av1980-tallet, skjønt ikke i samme grad.En viktig forskjell fra den forrige høykonjunkturenvar at det denne gang varhøy grad av enighet i Stortinget om behovetfor å stramme inn. Likevel vistedet seg umulig å få til innstramningersom monnet.Siden verken kredittpolitikken ellerfinanspolitikken ga den nødvendige tilstramning,ble det i 1998 som i 1986 avsærlig betydning å få til et forholdsvisstramt inntektsoppgjør av hensyn tilden norske konkurranseevnen. Dettedilemma ble påpekt av Storvik i årstaleni 1998:«Vi kommer med andre ord ikkeutenom at verken pengepolitikkeneller finanspolitikken for øyeblikketsynes å bidra til å stabilisere denøkonomiske utviklingen i Norge. Idenne situasjon synes de politiskemyndigheter å legge mye av ansvaretfor stabiliteten i økonomien påpartene i inntektsoppgjøret. Dette eretter mitt syn – og med all respektfor partene – et ansvar som går utoverde muligheter og virkemidlersom partene faktisk rår over.» 46Som i 1986 viste dette seg å være literealistisk å forsøke å kompensere formanglende innstramning i penge- og finanspolitikkenved hjelp av inntektspolitikken.Det gikk som det måtte gå.Igjen fikk vi et ekspansivt oppgjør somgikk klart utover veksten i egen produktivitetog i lønnsøkningen hos våreviktigste konkurrenter. Det bidro neppetil å styrke tilliten til norsk økonomiskpolitikk.Samtidig begynte vi nå for alvor åmerke virkningen av Asia-krisen somhadde brutt ut sommeren 1997 i Thailand.Den spredte seg raskt til en rekkeandre land i Asia, og truet snart med åramme hele verdensøkonomien. Denmest synlige virkningen for norsk økonomivar en sterk nedgang i oljeprisen.Den falt fra 22 dollar per fat i september1997 til 14 dollar i november 1998.Kombinasjonen av Asia-krise, fallendeoljepris og manglende stramhet inorsk økonomisk politikk, ledet på nytil depresieringspress på den norskekronen. I det årlige Virkemiddelbrevettil Finansdepartementet, datert 21. oktober1998, ble situasjonen beskrevetpå følgende måte:«Da presset mot kronen tiltok utoversommeren, satte Norges Bank opprenten ved flere anledninger for åmotvirke kronesvekkelsen. NorgesBank har i løpet av 1998 økt de administrativerenter (folioinnskuddsrentenog D-lånsrenten) med til sammen4 prosentpoeng. Foliorenten ogD-lånsrenten er etter den siste rentehevingen25. august henholdsvis8,00 og 10,00 prosent. Norske pengemarkedsrenterligger nå rundt 4prosentpoeng høyere enn tilsvarendeeuropeiske renter.» 47Den siste renteøkningen på 1 prosentpoengkunne ikke hindre at ecuindeksensteg fra ca 104 til 114 omtrentsamtidig, med andre ord en nedgang ikronekursen på nesten 10 prosent.Norges Bank synes å ha tatt konsekvensenav dette da banken 24. augustsendte ut en pressemelding som sa atdet inn til videre ikke ville kommeflere renteøkninger, til tross for atkronen nå hadde fjernet seg sterkt frautgangsleiet. 48Depresieringspresset og kursfalletpå den norske kronen hadde som viforstår den fordel at sentralbanksjefStorvik endelig kunne gjøre det hanlenge hadde ønsket, nemlig å sette opprenten for å dempe aktivitetsnivået.Tidligere hadde som nevnt denne målsettingvært i konflikt med fastkurspolitikken.Nå kunne man tilsynelatendeslå to fluer i en smekk. På dennebakgrunn ble det i de følgende dagerog uker sagt mer eller mindre klart atNorges Bank hadde latt kronen fallemed hensikt. Dette ble imidlertid,indignert og kategorisk, tilbakevist avNorges Bank. 49Den sterke renteøkningen, kombinertmed det faktum at den ikke virketetter hensikten, ledet rimeligvis til enny debatt om fastkurspolitikken. Igjenvar Knut Anton Mork raskt ute påbanen med kritikk av den norskevalutapolitikken, og nå fikk han ogsåsolid støtte fra en del andre økonomer, iførste rekke fra Norges Handelshøyskole.Erling Steigum, Jan ToreKlovland og Victor Norman gikk alleut mot fastkurspolitikken. Blant demsom fortsatt forsvarte denne politikkenvar Arbeiderpartiets formann TorbjørnJagland, NHOs leder Karl Glad ogøkonomer fra Sosialøkonomisk instituttved Universitetet i Oslo.Ikke minst Karl Glad, toppsjef iNHO, ble sterkt forarget over kritikkenav fastkurspolitikken. Ifølge en artikkeli Aftenposten fra september 1997 skullehan gjerne «ha satt munnkurv» påKnut Anton Mork og andre økonomersom stadig hevdet offentlig at tilstandeni norsk økonomi ville værtmye bedre uten fastkurspolitikken.«Jeg blir så matt av folk som klarer åha fasitsvaret på dette,» sa han blantannet. 50 Det var ikke bare Morks stand-Inflation Rate Target», Christiansen andQvigstad , s126f.45 Penger og Kreditt, nr 4 1997, s 565f.46 Penger og Kreditt, nr 1 1998, s 68.47 «Det økonomiske opplegget for 1999»,Penger og Kreditt nr. 4 1998, s 586.48 Pressemelding 24. august, Norges Banksnettsider.49 Se for eksempel Kjell Storviks foredrag den28.8. 1998 som er gjengitt på Norges Banksnettsider.50 Aftenposten 7.9. 1998

punkt som Glad ble forarget over. Detkunne se til at han mislikte at spørsmåletoverhodet ble reist, siden dette kunneså tvil om den norske valutapolitikken,og dermed ytterligere svekke tillitentil kronen.Den sterke renteøkningen sommeren1998 bidro til en rask nedkjøling avnorsk økonomi, raskere enn mangesatte pris på. Rentestigningen var imidlertidikke tilstrekkelig til å sikre denønskede hevning av kronens internasjonaleverdi. Det kunne på dennebakgrunn hevdes at man trengte endasterkere medisin. Alternativt kunne dethevdes at det var diagnosen og behandlingen,altså fastkurspolitikken, det varnoe galt med. Det virket i stigende gradmeningsløst at Norges Bank hadde settseg nødt til å senke renten under høykonjunkturen,mens den tilsvarendefølte seg forpliktet til en sterk renteøkningnå når konjunkturene pektenedover som en følge av Asiakrisen.Som Mork hadde påpekt i begynnelsenav 1990-årene, virker det urimelig medhøy rente under et sterkt internasjonalttilbakeslag.Gjedrem avviklet fastkurspolitikkenPå denne bakgrunn var det stor spenningda Kjell Storvik gikk av som sjef iNorges Bank ved årsskiftet 1998-99 ogble avløst av Svein Gjedrem. Gjedremhadde som nevnt vært ekspedisjonssjefi Økonomiavdelingen i Finansdepartementetda fastkurspolitikken ble innførtog kunne på denne bakgrunn haprestisje knyttet til denne politikken.Hans kompetanse ble ikke trukket itvil, men han ble karakterisert sommediesky, som byråkratiets mann ogsom en «lojal tjener mot systemet».Han ville neppe gjennomføre noen«omlegging av pengepolitikken». 51På denne bakgrunn er det neppenoen overdrivelse å si at Gjedrem overrasketviktige deler av det norskefinansmiljøet. Det kom ingen flererenteøkninger slik ganske mange haddefryktet. Gjedrem overasket allerede4. januar ved å uttale at det ville værefullt mulig å endre renten før kronenhadde styrket seg tilbake til utgangsleiet.Dette ledet umiddelbart til ennedgang i tre måneders pengemarkedsrentemed 0,3 prosent til 8,05 prosent ,og til en opphisset debatt om hva somvar hensikten. Sjeføkonom Inge Furre iPareto Securities oppfattet uttalelsensom en klar omlegging av pengepolitikken:«Dette er helt nye toner. I praksis vildette langt på vei fungere som et inflasjonsmål.Etter min mening bidrardet til en uthuling av valutaforskriften.»52Hva Gjedrem selv har tenkt i denneforbindelse, er naturligvis ikke godt åsi. Men han ble muligens gledeligoverrasket over markedets klarerespons på en relativt forsiktig uttalelse.Den 27. januar overrasketGjedrem igjen. Norges Banks styringsrenterble satt ned med 0,5 prosent medvirkning fra neste dag, foliorenten til7,5 prosent og D-lånsrenten til 9,5 prosent:«Beslutningen om å sette renten ertatt på bakgrunn av utviklingen ipenge- og valutamarkedene og utsiktenetil avdemping av presset iøkonomien.» 53Begrunnelsen var politisk sett lite kontroversiell,men særlig presis var denikke. I sin første årstale den 18. februarpå Norges Banks representantskapsmøte,kom imidlertid Gjedrem med eninteressant utdyping, nemlig at «rentenikke [må] settes så høyt at pengepolitikkenbidrar til nedgangstider som kansvekke tilliten til kronen» 54 Dette resonnementetble siden fremført i enrekke sammenhenger. Ett år senere bledet formulert på følgende måte:«I fjor vinter [1998-99] var det ingentvil om at renteøkning ville hasvekket kronen, og at reduksjonenestabiliserte kronen. Da var det envurdering i markedene for at det varen risiko for at norsk økonomi kunnebli veldig svekket som følge avoljeprisfallet og det høye rentenivået.Det er et godt eksempel på en situasjonhvor lavere rente styrket kronekursen.Høsten 1998 var det slikat for hver renteøkning som kom, josvakere ble kronen. Det førte til ensiste renteøkning og avslutning avspillet.» 55Aktuell kommentarDette var en helt åpen innrømmelse avat en rigorøs eller kortsiktig fastkurspolitikk,av den typen som NorgesBank hadde ført ved flere tidligere anledninger,senest høsten 1998, virket tilå forsterke konjunktursvingningene.Dermed motvirket den sin egen snevrehensikt. Politikken var med andre ordselvrefererende inkonsistent.Det var noe lignende redaktør EmilDiesen hadde sagt om den norske paripolitikkeni 1920-årene. «Deflasjonensvei er falliternes vei», skrev han i desember1921 56 , og gjentok dette i denfølgende perioden ettersom det ble stadigtydeligere at resonnementet varriktig. Våren 1923 ledet fallittene til endramatisk bankkrise som igjen medførteet sterkt kursfall på den norskekronen på ca. 20 prosent. Konklusjonenvar åpenbar. Et land med alvorligbankkrise har ingen sterk valuta.På denne bakgrunn var det slett ikkeunaturlig at en rekke personer begynteå lure på om den norske valutapolitikkenvar lagt om. Inge Furre utmerketseg ved å si dette særlig klart og konsistent.I en uttalelse til Nettavisen iseptember 1999 sa han kort og godt atdet hadde skjedd «et regimeskifte». DaKjell Storvik var sentralbanksjef, søktehan flere ganger om lov til å endrefokus fra mekanisk å se på valutakursen,til også å vurdere de fundamentaleforholdene i økonomien ved fastsettelsenav renten. Dette ble imidlertidavslått av regjeringen konkluderteFurre. 57 Forskjellen var med andre ordden at Storvik hadde forsøkt å endrevalutaforskriften, men fått avslag.Gjedrem hadde gjort det uten å spørre.Norges Bank var rimeligvis uenig idenne konklusjonen. I sitt årlige «virkemiddelbrev»til Finansdepartementetav 21. oktober 1999 viste banken førsttil valutaforskriften av 6. mai 1994 oggjorde så rede for hvordan den nå fortolketparagraf 2 i forskriften:«Den andre setningen i forskriftenomtaler «vesentlige endringer» ikursen i forhold til utgangsleiet.Begrepet «vesentlige endringer» erikke definert som en tallstørrelse.«Vesentlig» må derfor gis et økonomiskinnhold. En rimelig tolkning erat en «vesentlig endring» er en51 Knut Anton Mork til Nettavisen 2.11. 1998.52 Aftenposten ved Kathrine Aspaas, 5.1. 1999.53 Pressemelding fra Norges Bank, 27.1. 1999.54 Penger og Kreditt, nr 1 1999, s 75.55 Dagens næringsliv, 19.2. 2000.56 Økonomisk Revue 14.12. 1921.57 Nettavisen 11.9. 1999.ØKONOMISK FORUM NR. 5 200125

ØKONOMISK FORUM NR. 5 200126Aktuell kommentarendring som på virker forventningeneom pris og kostnadsutviklingenslik at kursendringen blir selvforsterkende….I skjønnsutøvelsenfokuserer Norges Bank på de grunnleggendeforutsetningene for stabiliteti kronekursen. For å oppnå stabilitetmot euro, må virkemidlene ipengepolitikken rettes inn slik atpris- og kostnadsstigningen kommerned mot stigningen Den europeiskesentralbanken sikter mot.» 58Det må med en viss rett kunne hevdesat dette var en original nytolkning meddet formål å komme frem til en bedrepengepolitikk. Man må imidlertidkunne spørre om det ikke hadde værtlike enkelt å endre forskriften. I detnevnte seminaret som Norges Bankarrangerte i juni 1997 ble det spesieltunderstreket at målsettingen for pengepolitikkenmåtte bidra til å skape klarhet.I dette tilfellet ble vel virkningennærmest den motsatte.Sist men ikke minst gav den nye fortolkningengode argumenter til demsom nå gikk ut og hevdet at Norgespengepolitikk var endret på en fordektmåte. Både Norges Bank og Finansdepartementetså seg flere ganger nødttil å tilbakevise denne oppfatningen.Finansminister Schøtt-Pedersen benektetpå direkte spørsmål at valutapolitikkenvar endret i et intervju medNettavisen 5. april 2000. VisesentralbanksjefJarle Bergo i Norges Bankhadde gjort noe lignende i et foredrag imai 1999:«Jeg har registrert at enkelte harhevdet at Norges Bank med dette harendret pengepolitikken. Det er ikketilfellet. Rentesettingen i fjor høstvar helt i tråd med det budskapetsom jeg presenterer her i dag… Denkonteksten pengepolitikken skal utøvesi har imidlertid endret seg sidenda. Det er ikke ulogisk at vi økerrenten i en situasjon med press iøkonomien, og reduserer den når inflasjonsforventningeneavtar og viventer en vekstpause.» 59Argumentasjonen er ikke helt overbevisende.Så sent som høsten 1996 haddeNorges Bank følt seg tvunget til åsette ned renten «i en situasjon medpress i økonomien». Bergo understreketsamtidig at det «var rom forskjønn» og at man måtte legge vekt påbåde valutakursutvikling og konjunkturutvikling.Dermed la banken segåpen for dem som hevdet at politikkenvar blitt mindre klar. Inge Furre formulertedenne kritikken slik:«Den 4. januar 1999 ble imidlertidpengepolitikken i Norge lagt om.Renten kan nå benyttes både til åopprettholde den økonomiske veksten,til å sikre lav pris- og kostnadsvekstog til å holde valutakursen stabil.Følgelig kan renten redusereslenge før kronen er tilbake i «utgangsleiet»,noe som etter min oppfatningvar utelukket tidligere. Meddenne tolkningen er enhver renteendring”innenfor” forskriften.» 60Hvorfor var overgangen såvanskelig?Mye taler for at Furre og hansmeningsfeller hadde rett. Dette ble indirektebekreftet ved en pressemeldingsom Norges Bank sendte ut den29. mars 2001 der det kort og godt bleslått fast at regjeringen har endret forskriftfor pengepolitikken og innført inflasjonsmål:«Regjeringen har i dag vedtatt en nyforskrift for pengepolitikken. Deter innført et inflasjonsmål på 2,5prosent. Norges Bank har uttalt segom det nye mandatet og om konsekvensenefor utøvelsen av pengepolitikkeni et brev til Finansdepartementet27 mars 2001. Banken sier ibrevet blant annet at det vil kunnelette kommunikasjonen av norskpengepolitikk at Regjeringen nå tallfesteret mål for prisstigningen, i trådmed det som er vanlig internasjonalt….Banken sier altså at det nye operativeinflasjonsmålet vil lette kommunikasjonenav norsk pengepolitikk. Det vilmed andre ord bidra til større klarhet.Heri ligger det muligens en liten innrømmelseom at politikken i den foregåendeperioden ikke hadde vært tilstrekkeligklar. Gjedrem sa dessuten atde nye retningslinjene ”kan gjøres gjeldendeuten at det i seg selv vil føre tilvesentlige endringer i hvordan pengepolitikkenutøves” Med andre ord begynteomleggingen til inflasjonsmålflere år tidligere, slik blant Furre hevdet,men som altså representanter forNorges Bank og Finansdepartementetgjentagne ganger hadde benektet.Dermed hadde altså Gjedrem ogNorges Bank lykkes i den omleggingav pengepolitikken som de i noen tidhadde tatt sikte på, og som f eks KnutAnton Mork hadde anbefalt siden tidligpå 1990-tallet. Det synes nå å være enutbredt oppfatning at overgangen til inflasjonsmålrepresenterer en klar forbedring.Man kan imidlertid beklage atdet måtte skje på en konstitusjonelt litetilfredstillende måte.Det siste har antagelig sammenhengmed at Norges Bank fortsatt har en forholdsvisuselvstendig stilling sammenlignetmed andre sentralbanker. Dennye loven om Norges Bank, vedtatt avStortinget i 1985, ble til i en periode dadet fortsatt var vanlig å betrakte landetssentralbank som et forvaltningsorgan,underordnet Finansdepartementet. Dennye loven kom til å gjenspeile denneholdning. Det såkalte Ryssdalutvalgetsom utredet den nye loven, formulerteprinsippet på følgende måte:«Norges Bank er sterkt integrert iforvaltningen. På en rekke områderdriver banken forvaltningsvirksomhet.Banken faller således innenforrammen av både forvaltningslovenog offentlighetsloven.» 61Hermod Skånland var blant dem somiherdig protesterte mot en slik betraktningsmåteog sa at den var foreldet,men uten å vinne større gjennomslag.Mye taler for at Skånland hadde rett,og at loven derfor er moden for revisjon.Med en mer uavhengig sentralbankhadde antagelig overgangen til inflasjonsmålkommet tidligere. Slik detnorske styringssystemet fungerte,måtte valutapolitikken underordnesinntektspolitikken. ■58 Brev fra Norges Bank til Finansdepartementetvedrørende det økonomiske oppleggetfor 2000 av 21.10. 1999.59 Jarle Bergo, foredrag den 19. mai 1999 i«Økonomisk Forum», sitert fra Norges Banksnettsider.60 Inge Furre, DN 26.1. 1999.61 Ryssdal-utvalget, NOU 1983 nr 39, «Lov omNorges Bank og pengevesenet, s. 213.

Aktuell kommentar■ ■ ■ GUNNAR BÅRDSEN OG JAN MORTEN DYRSTAD:David Hendryæresdoktor ved NTNUProfessor David F. Hendry ble 11. mai i år kreert til æresdoktor vedNorges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU). Begrunnelsenfor å utnevne Hendry til æresdoktor er hans omfattende vitenskapeligebidrag og hans evne til å inspirere både vitenskapelig personale og studenter.Professor David F. Hendry er født i1944 i Nottingham. I 1966 ble han tildeltgraden Master of Arts i økonomifra Universitetet i Aberdeen, og året ettergraden Master of Science i økonometrifra London School of Economics(LSE). Doktorgraden avla han ogsåved LSE, i 1970. I perioden 1969-81var Hendry tilknyttet LSE, fra 1977som professor. Siden 1982 har Hendryvært ansatt som professor ved NuffieldCollege ved Universitetet i Oxford,hvor han i 1995 ble utnevnt tilLeverhulme Personal Research Professorin Economics. Professor Hendryhar dessuten hatt flere gjesteprofessorater,og også vært professor vedUniversity of California at San Diego.Professor Hendrys forskningsinnsatsomfatter mange områder av fagfeltetøkonometri. Han har gitt viktige bidragtil økonometrisk metodologi, empiriskmodellering, økonometrisk teori, økonometrienshistorie, prognoseteori ogsimuleringsteknikker. Forskningsinnsatsener dokumentert gjennom 13bøker og et meget stort antall artikler. 1En viktig side ved Hendrys økonometriskeforskning er at han har klart åsamle den innenfor et vitenskapelighelhetssyn. Men han har også gjennomempirisk forskning gitt sentrale bidragtil kunnskap om makroøkonomien.Standardtilnærmingen til empiriskevaluering av økonomiske teorier oghypoteser har vært at modellen er kjentog korrekt spesifisert. Hendrys tilnærminger motsatt: Forskeren må førstfinne en gyldig statistisk modell somutgangspunkt for testing og identifiseringav den økonomiske modellen.Fokuseringen på statistisk testing avmodellegenskaper har hatt meget storDavid Hendrybetydning for profesjonens krav tilkvalitet i empirisk forskning. Hendrysmetodologiske tilnærming er dokumenterti boken Dynamic Econometrics,2 som er blitt et standardverkinnen faget. Gjennom utviklingen avdataprogrammet PcGive, først utvikleti samarbeid med Frank Srba og AdrianNeale, og senere sammen med JürgenDoornik, har Hendry gjort metodologienpraktisk gjennomførbar.Professor Hendry har gitt viktigebidrag til økonometrisk teori. Blantannet syntetiserte han alle kjente økonometriskeestimatorer som spesialtilfellerav én formel. Et annet eksempeler hans og medforfatteres fundamentaltnye fortolkning av eksogenitetsbegrepet.I stedet for å klassifisere envariabel som eksogen dersom den ikkemodelleres, viste de at informasjonenom parametrene i modellen og brukenav modellen er det sentrale. Begrepenesvak, sterk og super eksogen klassifisererinformasjonskravene til parametrene.På midten av 1990-tallet skiftetHendry forskningstema, fra modelleringtil prognoseteori. Økonomenesstandardtilnærming analyserer prognosersom framskrivninger basert på enkorrekt modell. Utgangspunktet tilHendrys og medforfatter MichaelClements er at modellene som brukes ergrove tilnærminger som kan være feilspesifiserteog/eller at økonomienendrer virkemåte. Resultatet av detteforskningsprogrammet er at prognoseteorienhar fått et nytt statistisk fundament,og at prognosemetodene er blittmer robuste overfor de ulike feilkildene.Sammen med Mary Morgan utgaHendry i 1995 boken The Foundationsof Econometric Analysis. 3 I denneboken er en rekke pionerarbeid i økonometrisamlet og analysert, hvoravflere av arbeidene tidligere ikke erpublisert. Også originaldataene er gjorttilgjengelige i dette arbeidet. Introduksjoneni boken, hvor forfatterne setterde ulike arbeidene i perspektiv og drøf-1 Se Hendrys hjemmeside for en oversikt:http://www.nuff.ox.ac.uk/ economics/ people/hendry.htm2 Oxford University Press 1995.3 Utgitt på Cambridge University Press.ØKONOMISK FORUM NR. 5 200127

Aktuell kommentarter egne resultater fra analysene avdata, er et enestående bidrag til økonomiskhistorie.I de senere årene har Hendry vendttilbake til dynamisk modellering somforskningsfelt, men nå er problemstillingenhvorvidt det er mulig å lageeffektive søkeprosedyrer for å finneden beste modellen. Et sentralt argumentmot Hendrys metodologi er atsluttmodellen avhenger av søkeprosessen:Dersom en hadde valgt enannen søkeprosess, ville en da kommetfram til en annen sluttmodell? Sammenmed Hans-Martin Krolzig har Hendrysatt i gang et forskningsprogram hvoren søker gjennom alle mulige prosesser.Et resultat av dette arbeidet er utviklingenav et dataprogram for å finneden beste modellen for et gitt datasett.Alogritmen som er utviklet synes åvære så effektiv at en finner den riktigemodellen med samme sannsynlighetsom om modellen var kjent. Dette kanutvilsomt bli et meget viktig verktøy iøkonometrisk modellering.Professor Hendry har hatt mangeframtredende verv og således nedlagtet betydelig arbeid for økonomifaget.Blant annet har han vært President ofBritish Association for the Advancementof Science (Section F), Presidentof Royal Economic Society og Chairmanof Society for Economic Analysis.Gjennom hele karrieren har han værtredaktør eller redaksjonsmedlem avprestisjetunge tidsskrifter.Det er ingen tvil om at Hendry harhatt stor innflytelse på utviklingen avøkonometri som fagfelt gjennom sinemange studenter. Han har veiledet merenn 30 Ph.D.-studenter, og holder fleredoktorgradskurs pr år i forskjelligeland. I Norge holdt han doktorgradskursi Oslo i 1987 og 2000. Hendry harogså i sterk grad bidratt til å gjøreøkonometrisk forskning relevant forøkonomisk politikk, blant annet sområdgiver for politikere og faginstitusjoner.■Forskningsstipend- pengepolitisk og finansiell forskningSenter for pengepolitisk og finansiell forskning er opprettet av 9 private og offentlige institusjoner for å styrke forskningenomkring pengepolitikk, finansmarkeder og finansinstitusjoner. Senterets midler blir først og fremst brukt til å fremmedoktorgradsutdanning på området. I september 2001 vil senteret tildele 1-2 stipend fortrinnsvis til doktorgradsstudier.Eventuelt kan stipend tildeles en søker som nylig har avlagt doktorgraden og som vil kvalifisere seg ytterligere gjennomforskning innenfor senterets fagområde. Stipend kan gis både til samfunnsøkonomisk og bedriftsøkonomisk forskning somgjelder pengepolitikk (herunder samspillet med finanspolitikken), finansmarkeder eller finansinstitusjoner. Tverrfagligeprosjekter med sterk tilknytning til økonomi kan også komme i betraktning.Stipendiene kan ha en varighet på maksimalt fire år (maksimalt to år for post.doc.), og vil bli gitt på tilsvarende vilkår somstipend fra Norges Forskningsråd. Det forutsettes en avtale med en vertsinstitusjon som tar arbeidsgiveransvaret.Doktorgradsstipend gis under forutsetning av at stipendiaten blir opptatt i vertsinstitusjonens doktorgradsprogram.Vertsinstitusjonen kan være utenlandsk. Senteret hjelper til med å få i stand de nødvendige avtalene.Søknaden må inneholde en prosjektbeskrivelse på 3-6 sider og navnet på tre referansepersoner som kan kontaktes.Eventuelle skriftlige vitenskaplige arbeider vedlegges i tre eksemplarer.ØKONOMISK FORUM NR. 5 2001Søknaden sendes innen 1. september 2001 tilSenter for pengepolitisk og finansiell forskning,Økonomisk institutt, Boks 1095 Blindern,0317 Oslo.Nærmere opplysninger på senterets hjemmesider www.uio.no/~asro/senter.htm eller ved arbeidsutvalget:professor Asbjørn Rødseth, (UiO), tlf. 22 85 51 33,professor Steinar Ekern (NHH) tlf. 55 95 92 79,professor Arne Jon Isachsen (BI) tlf. 67 55 73 85.28

ARTIKKEL■ ■ ■ ESPEN R. MOEN:Hva skal vi gjøre med SDØE? 1Idenne artikkelen diskuteres på prinsipielt grunnlagfordeler og ulemper ved å selge SDØE til høystbydendeog ved å overføre andeler til Statoil. En optimalrisikofordeling tilsier at staten ikke bør eie SDØE.Videre kan salg av SDØE-andeler til en viss grad bedreoperatørenes incentiver til kostnadseffektivitet. På denannen side er det en betydelig risiko for at staten vil oppnåen relativt lav pris ved salg av andelene. Endelig børikke Statoil gis rabatterte SDØE-andeler.1. InnledningEspen R. Moen er 1. amanuensisi samfunnsøkonomi vedHandelshøyskolen BIStatens direkte økonomiske engasjement, SDØE, ble oppretteti 1985. Bak opprettelsen lå et ønske om at en del avinntektene fra oljevirksomheten, som tidligere ble kanaliserttil Statoil, nå skulle gå direkte til staten. 2 Gjennom SDØE erstaten andelseier på en rekke felt. Ved konsesjonstildelingeretter 1985 har SDØE blitt tildelt betydelige andeler på defleste feltene, helt opp i 70 prosent på enkelte felt. Den gjennomsnittligeSDØE-andelen ligger på 40 prosent. Somandelseier finansierer staten sin del av investeringene på deaktuelle feltene, og mottar sin del av verdiene i form av oljeog gass. Nettoinntektene til staten fra SDØE er gigantiske, iår 2000 beløp de seg til 98,1 mrd kroner. Til sammenlikningutgjorde de samlede skatter og avgifter fra sokkelen kr 62,7mrd kroner (Faktahefte 2001).Til nå har Statoil opptrådt som forretningsfører for og ståttfor videresalg av oljen og gassen som tilfaller SDØE. Somkjent er det vedtatt atStatoil skal delprivatiseres,og det har vært enutbredt oppfatning at etdelprivatisert Statoil ikkebør fortsette som forretningsførerfor SDØE.Stortinget har avgjort at15 prosent av SDØEandelene skal selges tilStatoil, mens ytterligere6 1/2 prosent skal selgestil Norsk Hydro og andreselskaper på sokkelen.De resterende 78,5 prosenteneskal inntil videreoverføres til det nyopprettedehelstatlige selskapetPetoro.I denne artikkelen diskuterer jeg på prinsipielt grunnlaghvordan SDØE-andelene bør forvaltes. Jeg diskuterergevinster og potensielle problemer knyttet til å selge SDØEandeleneog ved å overføre andeler til Statoil.Først kan det imidlertid være klargjørende å diskutere hvilkemålsettinger som bør legges til grunn for oljepolitikken. Jegfinner det naturlig å sondre mellom følgende to målsettinger:1. Inndragning av grunnrente: Oljepolitikken bør gjøregrunnrenten fra sokkelen størst mulig, og samtidig sørgefor at en størst mulig andel av grunnrenten tilfaller staten.2. Industripolitisk mål: Statlige og private aktører har gjortbetydelige investeringer i næringen, og oljepolitikken børkonstrueres med sikte på at avkastningen på disse investeringeneblir størst mulig.I mange henseende er de to målsettingene sammenfallende.For eksempel vil det være gunstig både fra et industripolitiskperspektiv og et grunnrenteperspektiv at driften på deeksisterende feltene gjøres mer kostnadseffektiv, og atressursene på de enkelte feltene utnyttes optimalt. I andre tilfellervil graden av sammenfall være mindre. For eksempeler formålet med Statoils utenlandssatsing i første rekke å utnytteden kompetanse Statoil har bygget opp, og i mindregrad å øke statens inntekter fra norsk sokkel (selv om internasjonalsatsing i visse tilfeller kan gi selskapet verdifullkompetanse som senere kan anvendes hjemme).Grunnrenten fra sokkelen er astronomisk. Samtidig er detingen åpenbare markedsimperfeksjoner som skulle tilsi etstort behov for spesifikke næringspolitiske tiltak i leverandørindusrien.I det følgende vil jeg derfor kun vektleggegrunnrenteinndragning og statens inntekter når forskjelligepolitkkalternativer vurderes. Næringspolitiske momenter vilstort sett bare bli tillagt vekt i den grad de vil påvirke grunnrentenog statens inntektspotensiale.2. Perfekte markeder, kostnadseffektivitet ogtransaksjonsrisikoAnta først at omsetningen av SDØE-andeler er problemfri,og at eierskap til andelene ikke påvirker verdiskapningen.I dette tilfellet vil prisen man oppnår ved å selge SDØEandelervære lik den forventede fremtidige inntektsstrøm-1Artikkelen er basert på arbeid utført for prosjektet «Et verdiskapendeNorge» ved Handelshøyskolen BI. Jeg vil takke Arne Jon Isachsen, ErikJakobsen og Petter Osmundsen for verdifulle innspill.2Se for eksempel Jan Syversen (1991) side 116.ØKONOMISK FORUM NR. 5 200129

ArtikkelØKONOMISK FORUM NR. 5 200130men fra andelen, neddiskontert med en risikojustert rente.Tilsvarende vil prisen for Statoil være lik den neddiskontertefremtidige dividenden fra selskapet. I en slik situasjon vilsalg av SDØE-andeler og av Statoil kun innebære en transformasjonav en usikker fremtidig inntektsstrøm over til enengangsutbetaling i dag. Hvorvidt SDØE-andelene gis tilStatoil eller ikke før Statoil privatiseres, spiller ingen rollefor den samlede salgssummen.I et slikt perspektiv kan salg av eierandeler betraktes somomallokering av risiko, ettersom det er eierne som bærerrisikoen knyttet til inntektsstrømmen fra andelene. Spørsmåletblir dermed om den norske staten eller private aktører(utenlandske oljeselskaper) er best egnet til å bære oljerelatertrisiko. Hvis staten er best egnet bør staten sitte påeierandelene, ettersom verdien av andelene da er større forstaten enn for potensielle kjøpere. Hvis derimot oljeselskapeneer best egnet til å bære oljerelatert risiko, børstaten selge eierandelene. 3Jeg vil argumentere for at oljeselskapene er bedre egnet tilå bære oljerelatert risiko enn det staten er. Norsk økonomi erblitt svært avhengig av oljeinntekter og derfor av oljeprisen.Oljeselskapenes eiere derimot (aksjonærene) er mange oghar trolig større mulighet enn den norske stat og norske husholdningertil å diversifisere bort risikoen knyttet til å eieSDØE-andeler. Det er også et poeng at mens inntektene fraSDØE-andelene svinger i takt med oljeprisen, kan det synessom om mange store økonomier svinger i motsatt retning avoljeprisen, jamfør konsekvensene av oljeprissjokkene på1970-tallet. I henhold til kapitalverdimodellen er privateaktørers avkastningskrav i prosjekter som svinger motsyklisklavere enn den sikre renten. Poenget er at en slikinvestering da har et forsikringselement i seg (når resten avverden går dårlig, er inntektene fra SDØE store).Usikkerheten knyttet til oljeprisen er altså klart negativ forden norske stat, mens den har liten betydning, eller endog erpositiv, for internasjonale investorer. Ut fra et risikoallokeringssynspunktbør andelene derfor selges.Modellen med perfekte markeder danner et naturlig utgangspunktfor organisering av diskusjonen rundt SDØE.Jeg vil diskutere betydningen av to faktorer som modellenover ikke fanger opp:1. Eierskap kan påvirke inntektsstrømmene fra SDØEandeleneog fra Statoil. Hovedpoenget her er at hvisoperatørene på de aktuelle andelene overtar SDØEandelenpå feltet, vil det øke verdiskapningen.2. Transaksjonsrisiko: Det kan være problemer forbundetmed å få en tilstrekkelig høy pris for andelene (det vil sien pris lik nåverdien (riskojustert) av de fremtidigeinntektsstrømmene - heretter omtalt som verdi)Med en skattesats på 78 prosent har verdiskapningen på etfelt stor betydning for statens inntekter også etter avhendelseav egne andeler. Hvis salg av SDØE-andeler medfører øktverdiskapning på feltet, kan et slikt salg forsvares selv omtransaksjonsrisikoen er stor. Figuren under viser hvor storandel av verdien for private aktører (a) staten minst må fåved salg av en andel for at et statens inntekter skal øke, somen funksjon av antatt prosentvise økningen i verdiskapningpå feltet (x) som salget medfører. Figuren bygger på atFigur 1: Hvor stor andel a av verdien må staten fåfør det lønner seg å selge andelene, gitt atproduktiviteten øker med x prosent.a10,80,60,40,20-0,2-0,42 4 6X8 10 12 14xSDØE-andelen er 40 prosent og at skattesatsen er 78prosent. 4Det følger av figuren at hvis produktiviteten øker med 11.3prosent eller mer ved privat overtagelse av SDØE, er detmer lønnsomt for staten å gi bort SDØE vederlagsfritt enn åeie SDØE selv.3. Påvirker SDØE verdiskapningen?I dette avsnittet vil vi diskutere hvorvidt salg av SDØEandelenevil øke verdiskapningen på sokkelen.At andre aktører enn operatøren har eierandeler på et feltkan på mange måter betraktes som en ekstra (lineær) nettoskattpå operatøren, ettersom de andre eierne betaler sin delav utgiftene og får sin del av inntektene fra feltet. En operatørsom eier 40 prosent på et felt og betaler 78 prosent i skatt,vil stå overfor en effektiv «skattesats» på 91,2 prosent. Av enkostnadsbesparelse på 1 million kroner vil således bare88 000 kroner tilfalle operatøren. Hvis SDØE-andelen påfeltet er 40 prosent, og disse overføres til operatøren, vildet dobbelte (17.6 prosent) av kostnadsreduksjonen tilfalle3Hvor viktig spørsmålet om optimal risikoallokering er, avhenger av hvorusikker inntektsstrømmene fra petroleumssektoren virkelig er.Røgnvaldur Hanneson (2000) har vist at svingningene i oljeprisene måltved et fire års glidende gjennomsnitt er små. Videre eksisterer detterminmarkeder for olje og gass som i prinsippet kan benyttes til å redusere/eliminererisikoen knyttet svingninger i oljeprisen. Det spørsimidlertid om disse markedene er tilstrekkelig dype og har tilstrekkeliglang løpetid til å eliminere vesentlige deler av usikkerheten knyttet tilsvingende oljepriser.4Anta at verdien av feltet i utgangspunktet er 100 (alle tall i nåverdier).Inntektene fra SDØE er dermed 40, og skatteinntekten er 0.78 ganger 60=46.8 Samlet inntekt for staten er dermed 86.8. Per antagelse er verdiskapningenetter salget økt med x prosent til 100+x. Verdien av SDØE forprivate aktører er (etter skatt) gitt ved 0.4*0.22(100+x). I tillegg er statensskatteinntekter nå 0.78*(100+x). Statens samlede inntekter er gitt ved0.78(100+x)+ a * 0.4*0.22(100+x). Den verdien av a som gjør inntektenemed og uten salg like er dermed gitt ved a=(8.8-0.78x)/(8.8-0.088x).

Artikkelselskapet. Vi vil diskutere hvorvidt en så høy skattesats redusererproduktiviteten og kostnadseffektiviteten. Når vi nedenforrefererer til høy beskatning av operatøren på et felt,inkluderer vi virkningene av at andre aktører enn operatøren(blant annet staten) har eierandeler på feltet.SkattetilpasningEn viktig årsak til høye kostnader på sokkelen er at aktørenehar incentiver til å tilpasse seg systemet ved å regnskapsførekostnader som løper på prosjekter der beskatningen er lav(on-shore eller i utlandet) på prosjekter der beskatningen erhøy (off-shore), og motsatt for inntekter. Selv om dette åpenbarter viktig, er problemstillingen behandlet utførlig andresteder, for eksempel i Osmundsen (1999). Vi vil derfor ikkebehandle skattetilpasning inngående her.Det er verdt å merke seg at skattetilpasning har to effekter:For det første medfører den en inntektsoverføring fra statentil private aktører. For det andre kan skattetilpasning føre tilsløsing med ressurser hvis prosjekter som ikke er lønnsommeuten kreativ regnskapsførsel, blir lønnsomme (og derforgjennomføres) med kreativ regnskapsførsel. Inntektsoverføringenbehøver ikke nødvendigvis medføre så storeinntektstap for staten hvis staten kan trekke tilbake inntekterpå andre måter, slik at den totale lønnsomheten for oljeselskapeneikke blir høyere enn normalavkastningen ibransjen. Sløsing med ressurser derimot er et rent tap somstaten i siste instans må bære.Ledernes incentiver til kostnadsreduksjonerEt intellektuelt mer utfordrende spørsmål er i hvilken graden effektivt fungerende beskatning i seg selv gir opphav tilvridninger. Sentrale aktører i petroleumssektoren, foreksempel tidligere konsernsjef Harald Norvik i Statoil,hevder at siden gevinsten for selskapet ved å redusere kostnadeneer så små, har lederne av oljeselskaper små incentivertil å gjennomføre ubehagelige omstillinger for å reduserekostnadsnivået.Her blander en imidlertid etter min oppfatning sammenincentivene til lederne og incentivene til «bedriften». Selvom ikke de subjektive eller psykologiske «kostnadene» forledelsen ved å gjennomføre upopulære tiltak er fradragsberettiget,så vil lønnskompensasjonen til lederen for ågjennomføre tiltakene være fradragsberettiget. Hvis foreksempel lederen får en lønnskontrakt der hans lønn avhengerav selskapets resultater før skatt, så vil ikke skattesatsenbedriften står overfor påvirke lederens tilpasningoverhodet. Det kan vises (Moen 2000) at den optimalelønnskontrakten til lederen, og dermed også lederens incentivertil kostnadsreduksjoner osv, er uavhengig av skattesatsenbedriften står overfor så lenge lederens lønn erfradragsberettiget.Hva så hvis lederens lønn ikke er resultatbasert? Lederenvil likevel ha visse incentiver til å gjennomføre kostnadsbesparendetiltak, ettersom han eller hun vet at eierne(representert ved styret) har en smertegrense når det gjelderkostnader. Hvis smertegrensen er knyttet opp mot resultatetter skatt, vil en høy nettoskatt redusere incentivene tilkostnadsreduksjoner. I den grad en høy beskatning giropphav til reduserte incentiver til kostnadsreduksjon, vildette altså typisk skyldes mangelfulle kontrakter heller ennskattene som sådan. Hvis utenlandske oljeselskaper i størregrad bruker resultatbasert lederlønn enn det norske oljeselskapergjør, vil dette dra i retning av at en høy nettobeskatning skaper større problemer for norske enn for utenlandskeaktører.Et annet poeng er at morselskapets eller styrets incentivertil å gjennomføre tiltak, for eksempel til å utarbeide godeincentivsystemer for ledelsen som opererer på sokkelen, kanbremses av høye skatter. Dette behandles mer inngående iavsnittet under om materialitet.Kvalitet på innsatsfaktoreneHøy beskatning vil kun virke nøytralt dersom det er samsvarmellom faktiske kostnader og bokførte kostnader. Dette erikke nødvendigvis tilfelle. Hvis det er forskjeller i kvalitetenpå innsatsfaktorene som ikke fullt ut gjenspeiles i prisene,vil bedriftene ha incentiver til å benytte seg av innsatsfaktorermed lav kvalitet når de opererer i områder med høybeskatning.La oss illustrere dette med et eksempel. Anta at et oljeselskaphar gode og dårlige ingeniører i bedriften, og atforskjellene i kvalitet ikke fullt ut gjenspeiles i lønningene.For enkelhets skyld antar vi at gode og dårlige ingeniører fårsamme lønn. Anta videre at ingeniørene skal fordelesmellom to prosjekter A og B. Prosjekt A nettobeskattes medskattesats t, mens prosjekt B ikke beskattes. Vi antar atprosjektene ellers er identiske. På prosjekt B vil hele ekstragevinstenved å ansette en god ingeniør fremfor en dårlig gåtil selskapet. På prosjekt A vil selskapet kun få en andel (1-t)av ekstragevinsten ved å ansette en god ingeniør. Alt annetlikt vil selskapet derfor allokere de dårlige ingeniørene tilprosjekt A, siden dette vil redusere samlet beskatning.Resonnementet forutsetter at selskapet har informasjon omindividuelle arbeideres produktivitet.Hvor store problemer dette skaper vil avhenge av i hvilkengrad det er avvik mellom lønn og alternativverdien avarbeidskraft. I et perfekt fungerende arbeidsmarked eksistererdet ingen slike avvik. I markeder der bedrifteneinvesterer mye humankapital i arbeidskraften kan derimotforskjellene være betydelige, spesielt hvis investeringene girbedriftsspesifikk humankapital.MaterialitetBegrepet materialitet henspiller på betydningen av et prosjektstotalavkastning som en selvstendig faktor i tillegg tilinternrente. En høy nettoskatt reduserer nettofortjenesten fraet prosjekt, selv om internrenten ikke påvirkes. Fra folk ibransjen hevdes det at en høy beskatning vil redusereattraktiviteten på feltene fordi det vil redusere prosjektetsmaterialitet. I Moen (2000) vises det at materialitet har betydninghvis et selskap har begrenset kapasitet til å gjennomføreprosjekter. Dette synes rimelig, i hvert fall på kort sikt.Logikken er den samme som i avsnittet over. Hvis selskapethar begrenset kapasitet og går med overskudd, vil alternativ-ØKONOMISK FORUM NR. 5 200131

ArtikkelØKONOMISK FORUM NR. 5 200132verdien av kapasiteten (verdien av kapasitet i beste alternativeanvendelse) være høyere enn de fradragsberettigedekostnadene, slik at nettoskatten virker inn på ressursallokeringen.Eksempler kan være oppmerksomhet og initiativ frakonsernets ledelse, utarbeidelse av incentivkontrakter og liknendepå et felt der selskapet er operatør.Aktivt versus passivt eierskapSelv om Statoil har opptrådt som forretningsfører for SDØE,har Statoil i de fleste sammenhenger ikke stemmerett påvegne av SDØE-andelene. Som nevnt innledningsvis erstaten derfor en passiv andelseier. Dette innebærer at hvisdet er interessekonflikter mellom andelshaverne på et felt, vilstatens interesser ikke i tilstrekkelig grad bli ivaretatt. Dettekan gjelde ilandføringsløsninger, kostnadsføring av FOUosv. Det er imidlertid vårt inntrykk at dette til nå ikke harvært et stort problem.SDØE og kostnadseffektivitet: en samlet vurderingEn høy skattesats kan redusere incentivene til verdiskapningog kostnadseffektivitet. Spørsmålet blir dermed størrelsesordenpå økningen i verdiskapning som kan forventes årealiseres ved slag av SDØE-andelene til høystbydende.Dette er et empirisk spørsmål som vanskelig kan avgjøres utfra prinsipielle betraktninger. Det er imidlertid verdt å merkeseg at operatørens incentiver ikke vannes vesentlig mer utom staten har eierandeler enn om andre private aktører hareierandeler på det aktuelle feltet. 5 Hvis utvannede incentiverhos operatørene utgjør et stort effektivitetsproblem, skulleen derfor tro at aktørene i markedet selv ville gjøre incentivenestørst mulig ved at operatøren kjøper opp eierandeler.Oppkjøp av andeler har skjedd i relativt liten grad, noe somkan indikere at mangelfulle incentiver som følge av fragmenterteierstruktur tross alt er et begrenset problem. 6Det er også verdt å merke seg er at salg av SDØE-andelerførst og fremst vil ha betydning for operatørens incentiverhvis det er operatøren selv som kjøper andelene. Hvis enannen andelshaver på feltet kjøper opp de aktuelle SDØEandelene,vil operatørens incentiver i mindre grad påvirkes.4 TransaksjonsrisikoMed transaksjonsrisiko sikter vi til problemer som kan oppståi tilknytning til salg av SDØE-andelene, og som kan føretil at prisen blir lavere enn den forventede neddiskonterteinntektsstrømmen fra andelene.Auksjoner har vært benyttet av det offentlige i en rekkesammenhenger i mange land. I Mexico-gulfen er det vanlig åauksjonere ut oljefelt, noe som har fungert godt. I USA harmyndighetene brukt auksjoner i en rekke sammenhenger,blant annet ved salg av rettigheter til bruk av frekvensbånd ieteren, og har oppnådd betydelig høyere pris enn forventet.Tilsvarende gjelder for UMTS-lisenser i England og Tyskland.Det er imidlertid også tilfeller der auksjoner har ført tillavere inntekter enn forventet. Et eksempel kan være UMTSauksjoneni Nederland.For at auksjoner skal fungere tilfredsstillende, er detessensielt at det oppstår effektiv konkurranse, noe somfordrer at det er minst to relativt jevnbyrdige budgivere. Forat budgiverne skal være jevnbyrdige må de ha omtrent likegod informasjon om verdien av objektet. Hvis en av budgiverneer bedre informert enn de andre om objektets verdi,vil prisen fort bli lav. Dette har sammenheng med den såkalte«winner’s curse»-problematikken (vinnerens forbannelse).Intuisjonen er at en budgiver vil være redd for å bymot en annen budgiver som er bedre informert, fordi han dabare vil vinne hvis den best informerte budgiveren byr lavt.Men det skjer jo nettopp hvis den best informerte budgiverentror at objektet har en lav verdi. Resultatet blir dermed at denbest informerte budgiveren får objektet til en lav pris.Problemet er spesielt stort ved åpne, engelske auksjoner. 7Ved utauksjonering av SDØE-andeler kan dette bety at kunoljeselskaper som har andeler på det aktuelle feltet (og eventueltandelshavere på tilgrensende felt) har tilstrekkeliginformasjon til å opptre som budgivere.Videre kan det oppstå store problemer hvis objektet somauksjoneres ut har høyere verdi for en av budgiverne enn forde andre, og dette er allment kjent (Bulow et al 1999).Resultatet vil ofte bli at budgiveren som verdsetter objektethøyest, vil vinne budkonkurransen til en lav pris. Detteproblemet er også størst ved åpne auksjoner.Ved salg av SDØE-andeler vil operatøren på feltet derandelen selges stå sterkere enn de andre aktørene. Detteskyldes to forhold. For det første fordi operatøren trolig harbest informasjon om lønnsomheten av feltet. For det andrefordi driften på feltet vil bli mer kostnadseffektiv hvis operatørenfår større eierandeler, slik at andelen er mer verdt foroperatøren enn for andre aktører . Man kan dermed risikereat operatøren vinner budrunden og betaler en pris som liggergodt under nåverdien av den forventede inntektsstrømmenfra feltet. Problemet kan forsterkes av muligheten for prissamarbeid.Anta at det bare er noen få aktører som har tilstrekkeliginformasjon til å by, og at disse aktørene skalmøte hverandre igjen når andre andeler legges ut for salg. Devil da ha sterke incentiver til ikke å overby hverandre, oglegge inn lave bud på andres «kjerneområder». Konklusjonener at auksjonen kan ende med at operatøren på et feltfår SDØE-andelen til en lav pris.Faren for prissamarbeid kan reduseres ved en korrekt designav auksjonen. Som nevnt er problemene knyttet tilasymmetrier mellom kjøperne størst ved bruk av lukkedebudrunder. Auksjonene bør derfor være lukkede, i hvert fall isluttfasen av auksjonen. 8 Hvis andelene selges simultant i5Riktignok kan de andre private aktørene muligens i større grad ennstaten kontrollere operatørens disposisjoner. På den annen side: Hvisdenne kontrollen fungerer godt, har man jo ikke noe kostnadseffektivitetsproblem,selv med SDØE.6En mulig forklaring på hvorfor omsetningen av eierandeler er såvidtbegrenset kan være at selskapene er redd for at det å selge andeler kanbrukes mot selskapet ved fremtidige konsesjonstildelinger. En annenmulig forklaring er at operatøren ønsker å trekke veksler på den kompetansende andre andelshaverene besitter.7I en åpen engelsk auksjon observerer budgiverne til en hver tid høyestebud. Budgiverne overbyr hverandre, og auksjonen avsluttes når det ikkekommer inn flere bud.8I en lukket auksjon legger budgiverne inn kun inn ett bud, uten å kjennekonkurrentenes bud.

Artikkelstedet for sekvensielt, vil dette vanskeliggjøre prissamarbeid.Videre kan faren for prissamarbeid reduseres hvis flereSDØE-andeler slås sammen og selges som en pakke på enslik måte at ikke en eller noen få selskaper har store fordeleri forhold til de andre. En ekstrem variant i så måte kan væreat SDØE legges ut for salg som en enhet. Siden verdien avhele SDØE er svært stor, vil det være rasjonelt å laselskapene by på andeler av hele SDØE (for eksempel 1 %av hver enkelt av SDØE-andelene). I dette tilfellet vil entrolig komme unna problemene knyttet til asymmetrisk informasjon.På den annen side er mye av motivasjonen baksalg av SDØE-andeler at en skal få en mer effektiv eierstrukturpå feltene. En sammensetning av andeler i pakkerkonstruert slik at ingen kjøper skal ha informasjonsfordelereller andre fordeler i forhold til andre potensielle kjøpere, villett forhindre at eierstrukturen blir restrukturert og mereffektiv.I tillegg til problemer knyttet til asymmetrisk informasjonog til prissamarbeid kan transaksjonsrisko oppstå av andregrunner. Vi vil legge vekt på følgende poeng:Politisk risiko. Prisen på andelene kan bli lav hvismarkedsaktørene (spesielt utenlandske) betrakter kjøp avSDØE-andeler som politisk risikabelt. Med politiskrisikabelt mener vi at myndighetene kan endre rammebetingelsenefor drift av feltene etter at private aktører harovertatt store deler av de statlige andelene. For eksempel kanselskapene frykte at myndighetene vil øke beskatningen påfelt som viser seg å være mer lønnsomme enn forventet, utenat en tilsvarende reduksjoner vil finne sted hvis feltet viserseg å være mindre lønnsomme enn forventet. 9 Tilsvarendeasymmetri kan gjelde ved endringer i oljeprisen.Forventninger om endrede rammebetingelser kan videre haen tendens til å være selvoppfyllende: hvis private aktørerfrykter at myndighetene vil endre rammebetingelsene etterat de har anskaffet seg SDØE-andeler, vil dette føre til atprisen på andelene blir lav. Når myndighetene ser at selskapetsom har kjøpt andelen oppnår inntekter som ikke står iforhold til prisen de betalte for andelene, kan dette øke sannsynlighetenfor at myndighetene endrer rammebetingelsenepå det aktuelle feltet. Dette krever imidlertid at myndighetenehar god informasjon om inntjeningen på de aktuellefeltene.Så lenge myndighetene er avhengig av å tiltrekke segutenlandske private aktører til å utvikle nye felt, kan rykteeffekterredusere problemene knyttet til politisk risiko.Ettersom sokkelen blir mer og mer moden, vil rykteeffektenebli svakere.Problemer knyttet til infrastrukturen Et tilleggsproblemkan være knyttet til infrastrukturen på feltene. Hviseiendomsrettighetene til infrastrukturen ikke er balansert,kan dette påvirke budgivningen og føre til reduserte priser påSDØE-andelene.Likviditetsproblemer. Et problem som ofte trekkes frem erat prisene på andelene kan bli lave som følge av at oljeselskapenehar likviditetsproblemer. Dette synet understøttesav at det er en forbausende sterk sammenheng mellomselskapenes løpende inntjening og løpende investeringsnivå.Likviditetsproblemene kan imidlertid reduseres ved atmyndighetene gir kreditt ved å la betalingen strekke seg overtid, for eksempel 10 år.5. SDØE-andeler til StatoilMyndighetene har avgjort at Statoil skal kjøpe 15 prosent avSDØE-andelene mot et vederlag på 38,6 mrd kroner etterskatt. I dette avsnittet vil jeg komme med noen betraktningerrundt overdragelse av SDØE-andeler til Statoil. 10 Ved å giSDØE- andeler til Statoil, vil Statoil utvinne mer olje oggass, og kontrollere større olje og gassressurser. Disseressursene representerer også store verdier. Ettersom detikke eksisterer noe likvid marked for SDØE-andeler, er det åfå tildelt finansielle ressurser ikke ekvivalent med å få tildelteierandeler med samme verdi.En overføring av SDØE-andeler til Statoil kan ha positiveeffekter. På de feltene der Statoil er operatør, vil overdragelseav SDØE-andeler gi Statoil bedrede incentiver oghøyere kostnadseffektivitet. For det andre kan et størreStatoil bidra til å effektivisere eierstrukturen på sokkelen,som i dag er fragmentert og til dels lite rasjonell. Videre kanet stort Statoil oppnå en sterkere markedsposisjon i det europeiskegassmarkedet, og dermed kunne oppnå en monopolprofitt.Ettersom markedet for gass blir mer liberalisert, vilimidlertid aktørenes størrelse sannsynligvis få mindre betydning.På den annen side: Hvis Statoil overtar hele SDØE,kan Statoil bli for dominerende på sokkelen, noe som kansvekke næringen på flere måter. Blant annet får en ikkesamme informasjonstilfang som hvis flere selskaper er dypereinvolvert på sokkelen.Endelig kan Statoil være en effektiv selger av SDØEandeler.I avsnitt 4 argumenterte vi for at det kan være stortransaksjonsrisiko forbundet med salg av SDØE-andeler.Det kan ikke utelukkes at Statoil, som potensielt har bedrekjennskap til de enkelte feltene på sokkelen, kan stå bedrerustet til å takle en slik transaksjonsrisiko.Hvis andelene overføres vederlagsfritt eller til en kraftigredusert pris, kan dette ha uheldige konsekvenser. Det førsteforholdet her er knyttet til transaksjonsrisiko. Hvis Statoil fåroverført store verdier før privatisering, er det ikke åpenbartat selskapets aksjeverdi stiger tilsvarende. Transaksjonsrisikoenøker hvis rammene rundt salget er uklare. Ettersomkun en liten del av Statoil selges (15-25 prosent), kan privateaktørers betalingsvillighet reduseres fordi det er uklart hvasom skal skje med selskapet videre, hva slags dividendepolitikkselskapet vil føre, og i hvilken grad driften avselskapet vil skje fullt ut på kommersielle vilkår.Det kan også oppstå problemer som følge av svakt eierskap.Innenfor den økonomiske litteraturen er det gjort etstort poeng ut av at eiernes kontroll med ledelsen kan væremangelfull, et problem som er spesielt relevant hvis selska-9Myndighetene har over 200 provenyinstrumenter på sokkelen. Det kanderfor være mulig for myndighetene å skjerpe beskatningen på ett enkeltfelt uten å skjerpe beskatningen på sokkelen generelt.10 I en rapport fra Statoils styre (1999) argumenteres det for at verdien avStatoil og SDØE sammen er større enn de er hver for seg. Konklusjoneni rapporten er derfor at Statoil bør få en stor andel av SDØE-andelene.Dette argumentet er grundig imøtegått av Isachsen (2001) og vil derforikke kommenteres her.ØKONOMISK FORUM NR. 5 200133

Artikkelpet disponerer store finansielle ressurser. I statlige og halvstatligebedrifter kan problemene knyttet til mangelfullkontroll med ledelsens være langt større enn i privatebedrifter. Den opprinnelige årsaken til at SDØE-andeleneble skilt ut av Statoil var nettopp eiernes (myndighetenes)mangelfulle kontroll med ledelsens disposisjoner, og derforønsket om at en mindre andel av inntektene fra sokkelenskulle kanaliseres til Statoil.Hvis eierne i et delprivatisert Statoil har mangelfullkontroll med ledelsen, vil det åpenbart være uheldig å tilføreselskapet store verdier før privatisering. En vil da risikere atledelsen vil utnytte selskapets finansielle styrke på en måtesom ikke er i eiernes interesse. Dette vil staten som deleiertape på. I tillegg vil private aktører gjennomskue at dette kanskje, slik at økningen i selskapets markedsverdi ved å tilføreselskapet en finansiell formue ikke fullt ut gjenspeile verdienav denne formuen. Staten vil derfor ikke få en høy nok prisfor de delene av Statoil som selges.I debatten er det blitt hevdet at hvis SDØE overføresvederlagsfritt til Statoil, får Statoil tilstrekkelige finansiellemuskler til en omfattende utenlandssatsing. Dette synetdeles ikke av undertegnede. Skal påstanden være gyldig måStatoil ha tilgang på lønnsomme prosjekter som det ervanskelig å finansiere med mindre staten tilfører selskapetkapital. Jeg savner en begrunnelse for denne forutsetningen.Det er for meg uklart hvorfor ikke bedriftsøkonomisk lønnsommeprosjekter kan finansieres ved egenkapital (aksjeemisjonerol) eller ved ny fremmedkapital.6. KonklusjonJeg har argumentert for at en riktig risikoallokering tilsier atSDØE bør selges, fordi internasjonale private aktører er bedreskikket til å bære risikoen knyttet til svingende oljepriserenn det den norske stat er. I tillegg har vi sett at selv småeffektiviseringsgevinster ved privat overtagelse av SDØEkan forsvare en betydelig transaksjonsrisko (det vil si en betydeligprisreduksjon ved salg). På den annen side viser analyseni avsnitt 4 at det lett kan oppstå en betydeligtransaksjonsrisiko ved salg av SDØE.En mulighet er at myndighetene begynner med å selgenoen få andeler (eventuelt som en pakke). Hvis prisen somoppnås er tilfredsstillende, kan en vurdere å selge stadigflere andeler. Det er viktig at auksjonen designes riktig, blantannet bør en vurdere lukkede førsteprisauksjoner. 11Slik jeg ser det, behøver det ikke å være en dårlig løsningat staten beholder SDØE på kort til mellomlang sikt, slik atstaten kan selge seg ned i et ønskelig tempo og lære averfaringene underveis. Opprettelsen av Petoro, som skaldisponere 78,5 av SDØE-andelene, kan således værehensiktsmessig.Isolert sett ville det være gunstig å selge SDØE-andelenefør Statoil privatiseres. Hvis resultatet av auksjonen blir atStatoil kjøper flere andeler til redusert pris, vil noe av tapetfor staten dekkes inn ved at en oppnår høyere pris for Statoil.En vil dermed i en viss forstand selge de samme andelene toganger.Det er viktig at Statoil ikke overdras SDØE-andelervederlagsfritt eller sterkt rabattert. Hvorvidt 38,6 mrd kr eren riktig pris, er vanskelig for utenforstående å ha sterkemeninger om. ■ReferanserBulow, J, Huang, M og P. Klemperer (1999). «Toeholds and takeovers».Journal of Political Economy Vol. 107, Nr. 3, Juni 1999, side 427-454.Faktaheftet (2001) for Norsk Petroleumsvirksomhet. Olje- og Energidepartementet.Hannesson, R. (2000). «Oljeprisens uholdbare ustabilitet». Dagens Næringsliv23/3-2000 s 3.Isachsen, A.J. (2001). «Norsk oljepolitikk i støpeskjeen». Økonomisk forumno 2, s 17-22.Moen, E.R. (2000). «Hva skal vi gjøre med SDØE?». Upublisert arbeidsnotat.Rapport fra Statoils styre til Olje-og energiministeren 13 august 1999.«Videreutvikling av Statoil og SDØE».Osmundsen, P. (1999). Effektivitet, insentiver og proveny. En utredning påoppdrag av Olje - og Energidepartementet..Syversen, J. (1991): Skatt på petroleumsutvinning, Sjørettsfondet, Bergen11 I en lukket førsteprisauksjon er budene hemmelige, og vinneren avauksjonen betaler prisen han selv byr.ØKONOMISK FORUM NR. 5 200134

Rögnvaldur Hannesson:INVESTING FORSUSTAINABILITY.THE MANAGEMENT OFMINERAL WEALTHKluwer Academic Publishers,2001Rögnvaldur Hannesson har skrevet enliten bok om et stort emne. På 98 siderdrøfter han hvordan land med mineralressurserbest mulig kan gjøre en ikkefornybar ressurs om til en permanentinntektsstrøm. Boken spenner om bådeteori og empiri. Det gis generelle beskrivelserav historiske erfaringer. Deer stort sett bedrøvelige, og Hannessongir en rekke forklaringer på hvorfor dethar vært slik. Videre går han detaljertinn på tre eksempler; ett godt, ett dårligog ett ille. Det gode er Alaska, detdårlige er Alberta og det ille er øyaNauru i Stillehavet.I forordet beskriver Hannesson sinhensikt med boken. Han ønsker å gi etperspektiv på den norske debatten omanvendelse av oljeinntektene. Selv omhan påpeker at Norge har klart segbedre enn de fleste andre land i tilsvarendesituasjon, mener han debatteni Norge mangler flere dimensjoner. Ettav hans savn er formell sikring av realverdienav Petroleumsfondets kapital.Et annet er mangel på forankring i befolkningen.Modellen i Alaska settesopp mot den norske, og Hannesson giren rekke argumenter for at Norge harmye å lære av den amerikanske delstaten.Boken gir langt mer enn en slik samlingav argumenter. Den kan anvendessom en bred bakgrunn for å vurdereinstitusjonelle mekanismer i alle land(og delstater) som har store ikke-fornybareressurser. Hannesson skriverlett og godt og vil her treffe såvel etakademisk som et allment engasjertinternasjonalt publikum.Den norske debatten om anvendelseav oljeinntektene har ikke utmerket segspesielt ved å inkludere et internasjonaltperspektiv. Men det er som Hannessonviser faktisk mange eksemplervi kan lære av. Dette gjelder både institusjonellemekanismer for å sikre sparingav ressursinntekter og utfordringenmed å forvalte en stor formue av internasjonaleverdipapirer. Hannessonhar med denne boken gitt et svært verdifulltbidrag til alle i Norge som fortiden strever med spørsmålet om forvaltningenav petroleumsfomuen.Er ressursinntekter en velsignelse?Rögnvaldur Hannesson gjengir i førstekapittel studier som viser at tilgang tilnaturressurser snarere hindrer enn hjelperlands økonomiske vekst. Oljeproduserendeland som på 1970-tallettilsynelatende trakk vinnerlodd, fikklikevel ikke høyere vekst eller levestandard.Forklaringen var ikke alltid at forlite ble spart, men også at investeringenesom ble gjort, ikke var produktive.De var stort sett styrt av det offentligeog uten bruk av markedsinsentiver.Dertil kom store utlegg til kjøp av(ikke produktive) våpensystemer.Hannesson sammenligner utviklingeni investeringene i Storbritannia,Nederland og Norge for å se om øktepetroleumsinntekter er avleiret i tilsvarendeøkte investeringer. Den enkleanalysen konkluderer med at Norge imotsetning til de to øvrige landenesynes å ha gjort en signifikant del av deløpende petroleumsinntektene om tilannen formue. Men det drøftes ikkehvor produktive de økte investeringenehar vært.I kapittel to drøftes på prinsipielt ogteoretisk grunnlag hva grunnrente beståri. Teorien om stigende grunnrenteover tid vises. Gitt teorien, som erknyttet til den amerikanske økonomenHotelling, kan land som ikke sparernoe av inntektene fra ressursutvinninglikevel oppnå stigende grunnrente fordiprisen på gjenværende ressurser øker.Investeringene ved å holde noe avressursene (til stigende priser) i bakkenmer enn oppveier formuestapet vedden løpende tappingen av ressursen.Historien har ikke akkurat støttetdenne teorien. Råvareprisene harsnarere falt enn steget i reelle termer.Substitusjon og teknologiske fremskritthar medført at tidligere verdifulleressurser på kort tid har mistet mye avsin verdi. Det å gjøre en ikke-fornybarressurs om til produktive investeringereller finansielle fordringer i utlandet ersåledes en risikoreduserende strategi.I det tredje kapittelet vises hvordanetablering av fond kan gjøre ressursinntekterpermanente. Det er ikke nødvendigvisslik at alt må spares for atrealformuen skal opprettholdes sidenman vil oppnå avkastning på de avmidlene som reinvesteres. Hvor myeman kan bruke hvert år av ressursinntekteneuten å tære på realformuenøker med antatt lengde på gjenståendeutvinning og antatt realavkastning påde reinvesterte midlene.Men selv sparing i fond sikrer ikkeopprettholdelse av realverdier. Hannessonviser til eksempler på at sparingi mange tilfeller har vært til fordel forkorrupte eliter. Han mener at regjeringerstort sett er uegnet til å spare påvegne av befolkningen og at den denbeste løsningen er å sette opp separatefond («organized as an autonomouesinstitution, at arm’s length from theordinary business of government») slikat ressursinntektene skilles fra de ordinæreskatteinntektene. Men et sliksystem kan medføre paradokser som atregjeringer bygger opp sin gjeld samtidigmed at det spares i et ressursfond.Hannesson viser senere til at en styrkeved den norske modellen, for eksempeli forhold til Alaska-modellen, er at mansikrer at sparingen i oljefondet er reell.Det ille eksemplet: NauruPå øya Nauru i Stillehavet bor 11 tusenmennesker på rundt 21 kvadratkilometer.Tidligere var de fiskere og levde avdet naturen kunne gi. Nå er så godt somalle ansatt i en offentlig sektor som ertynget av store gjeldsforpliktelser.Snart må en ny generasjon omstille segtil en bærekraftig næringsvirksomhet.Slik har det gått fordi Nauru medsine store fosfatressurser ikke har evnetå sette tilstrekkelig midler til side for åetablere en permanent inntektsstrøm.Med lettjente penger er den tradisjonellenæringsvirksomheten fordrevet.Myndighetene har forsøkt medinvesteringer, men det hører med tildenne historien at disse investeringenestort sett har vært mislykkede. DetteØKONOMISK FORUM NR. 5 200135

ØKONOMISK FORUM NR. 5 200136Bokanmeldelsergjelder spesielt eiendomsinvesteringer iAustralia. Samtidig som myndighetenehar forsøkt å spare i fond, har manbygget opp gjeld og lånt penger isentralbanken. Dette medførte i enperiode hyperinflasjon.Hannesson spør om innbyggerne iNauru hadde vært bedre stilt utenfosfatressursene, som snart er uttømt.For leseren synes svaret å være et klartja, men det gjenstår å se om man klarerå gjennomføre de meget omfattendeomstillingene som er nødvendige.Det gode eksemplet:The Alaska Permanent FundI 1968 ble Nord-Amerikas største oljefeltoppdaget i Alaska. Da produksjonennådde toppen i 1987 sto Alaska,med sine 600.000 innbyggere, forrundt 20 prosent av oljeproduksjonen iUSA. Tidlig i oljealderen sa et overveldendeflertall ved en folkeavstemningja til å spare deler av oljeinntektenei et eget fond. AlaskaPermanent Fund ble opprettet ved lov i1976. Dette er et eget selskap som forvaltermidlene stort sett utenfor Alaskaog uavhengig av delstatsregjeringen.Det er lovfestet en regel for hvor myeav den årlige avkastningen som kandeles ut. Hvert år mottar alle innbyggerne(med minst ett års botid) sinandel av siste fem års gjennomsnittligrealavkastning. I 2000 var dette 1963USD per person.Denne direkte linken mellom fondetog innbyggerne gjør naturlig nok atfondet er enestående godt forankret.Dette ble bekreftet i en folkeavstemningnylig der spørsmålet var om manskulle bruke noe av realavkastningentil å dekke et forventet underskudd pådelstatsbudsjettet. En stor majoritet(83 prosent) ville fortsette med uavkortetårlig utbetaling av dividendedirekte til innbyggerne, selv om detkunne medføre at man måtte innføreinntektsskatt.Alaska-fondet er har en markedsverdipå rundt 28 milliarder dollar.Hannsson viser til den grunnlovsfestedeforvaltningsmodellen og denstore forankringen i befolkningen somsikkerhet mot politisk misbruk. Menfondet anses ikke som en ubetingetsuksess med hensyn på hvor stor del avoljeressursene som er gjort om tilannen formue. Det vises til at man opprinneligønsket å spare 50 prosent avden årlige inntekten, mens faktisksparing har vært 10-15 prosent.Det dårlige eksemplet:The Alberta Heritage FundOljefondet til den kanadiske delstatenAlberta ble opprettet samme år somAlaska-fondet. Intensjonene var like,men modellene forskjellige. MensAlaska-fondet ble sikret uavhengighet,ble Alberta-fondet lagt til forvaltning idelstatens finansdepartement. DerAlaska-fondet utmerker seg med fullklarhet om at finansiell avkastning ermålet, ble Alberta-fondet utstyrt meduklare og delvis selvmotsigende investeringsstrategier.Albertas oljefond ble satt til å foretafire typer investeringer: Gi lån til andredelstater i Canada, rene finansielleinvesteringer i aksjer og obligasjoner,investeringer i infrastruktur, utdanningmv og investeringer i forretningsmessigeprosjekter innen Alberta. For de tosistnevnte kategoriene viste erfaringeneat det var vanskelig å skille mellomfaglige og politiske mål for investeringene.Avkastningen ble deretter.Hannesson konkluderer med: «It istempting to seek the explanation forthis in the fact that the fund was directlycontrolled by the Treasury instead ofbeeing an autonomous institution likethe Alaska Permanent Fund.» Vi leggertil for egen regning: Mange som harfremsatt forslag om mer strategiske investeringerfra det norske oljefondetburde kanskje ta en studietur tilAlberta!The Alberta Heritage Fund har hellerikke vært noen suksess med hensyn påsparing av oljeinntektene. Opprinneligvar det bestemt at 30 prosent av deløpende olje-og gassinntektene skullespares i fondet. Tidlig på 1980-talletble det redusert til 15 prosent og detsiste innskuddet ble gjort i 1986. I depåfølgende årene hadde delstaten storebudsjettunderskudd. Fondet har stortsett kun opprettholdt sin nominelleverdi og er nå på rundt 12 milliardercanadiske dollar.Alberta-fondet kan på ingen måtesammenlignes med fondet i Alaskamed hensyn på forankring i befolkningen.Ved en slags folkeavstemning i1997 var det flertall for å beholdefondet fremfor å bruke det til nedbetalingav statens gjeld. Men det var liteengasjement blant statens innbyggerefor saken. Forvaltningsstrategien er, ilys av de dårlige erfaringene, lagt omtil å rendyrke mål om finansiell avkastning.Hva med det norske oljefondet?Hannesson bruker batteriet av internasjonaleerfaringer til å stille spørsmålom det norske oljefondet er organisertpå den optimale måten. Selv om hanser klare positive trekk, er han særligkritisk til at formuesbevaring har værtlite fremme i beslutningsgrunnlag ogdebatt. «But ever since the beginningsof the oil era the question how thepetroleum wealth could be madepermanent has been curiously absent ingovernment papers on petroleumpolicy in Norway despite their generallysober tone and realistic outlook».Hannessons pekerfinger rettes særligmot svak forankring i befolkningen ogmanglende mekanismer for å sikre atdeler av oljeinntektene spares slik atrealformuen opprettholdes. Han seregne fondskonstruksjoner som godepedagogiske hjelpemidler. Øremerkingtil fremtidige pensjoner og individualiseringav oljefondet nevnes somløsninger for å skape en bedre forankringi befolkningen.En viktig analyse av ulike modellerfor sparing av ressursinntekter, er hvordanman faktisk har klart å kanalisereinntektsstrøm over i gode regimer forformuesforvaltning. Ingen av eksemplenegitt i boken kan sies å utmerkeseg ved at man har gjort vesentligedeler av ressursformuen om til annenformue. I Norge spares for tiden rundt90 prosent av de statlige petroleumsinntektenei Petroleumsfondet. Omsparingen forsetter slik det er lagt opptil i det siste langtidsprogrammet, kan«historiens dom» bli at Norge har klartseg unikt bra sammenlignet med alleandre land og delstater i tilsvarendesituasjon. Dette kan gjelde også om vitar hensyn til at staten i mange år harbrukt brorparten av sine petroleumsinntekter(og saltet den resterendedelen ned i lønnsomme SDØE-investeringer).

Et viktig hensyn som er ivaretatt iden norske modellen, er som nevnt atdirekte kobling mellom statsregnskapog oljefond sikrer at all sparing er reell.Dette er ikke tilfelle i Alaska ogAlberta. Et annet meget viktig hensyner at Petroleumsfondet ikke skal bli etstatsbudsjett nummer to; det vil si atfondet ikke skal bli en form for ankeinstansfor alle interessegrupper somikke når opp i konkurransen om investerings-og forbruksmuligheter i detordinære budsjettet. En slik muligundergraving av statsbudsjettet unngåsi Norge ved at alle Petroleumfondetsmidler plasseres som finansinvesteringeri utlandet innen en forvaltningsmodellder resultatansvaret er tydelig delegert.Alaska-modellen har den sammeegenskapen, mens i Alberta ble detskapt en sammenblanding av politikkog formuesforvaltning.Rögnvaldur Hannesson er genereltnegativ til at et finansdepartement kanstå for god formuesforvaltning. Mendet kan vel ikke gjelde uansett hvordandepartementet organiserer denne virksomheten?Denne norske modellenfølger læreboka i kapitalforvaltning.Det er skilt mellom eier av midlene(statsmyndighetene) som legger strategienfor forvaltningen og den operativeforvalteren (Norges Bank) som måles ihenhold til et konkret forvaltningsmandat.Finansdepartementets utformingav forvaltningsstrategi for Petroleumsfondetog konkretisering av dettei et mandat med risikorammer tilNorges Bank, er helt i henhold til bestepraksis internasjonal i forvaltning avstore fond. Norges Banks prestasjoner iforvaltningen, målt som avvik fra referanseindeksengitt av Finansdepartementetmv. – kan følges i den løpenderapporteringen som også legges ut pånorsk og engelsk på Internett.Sagt med andre ord mener jeg detnorske valget av modell for oljefondutmerker seg mer både i relasjon til enfinanspolitisk helhet og langs enforvaltningsfaglig dimensjon enn detHannesson beskriver.Hannesson ville trolig ha formulertdeler av sin kritikk mot den norskemodellen annerledes etter at regjeringenStoltenberg la fram sitt forslag tilformelen for framtidig bruk av oljefondet.En beslutningsregel om å brukerealavkastningen sikrer i prinsippethovedstolen av Petroleumsfondet. Etspørsmålet er så om ønsket om sparinger så godt forankret i befolkningen atalle fremtidige Storting vil og må holdeseg til beslutningsregelen. Et helt annetspørsmål gjelder utforming av en slikbeslutningsregel sett i forhold til denfinanspolitiske helheten: Hvilkettempo i anvendelsen av oljeinntekteneer best forenlig med den næringsstrukturman ønsker på lang sikt?Spørsmålene som reises om forankringi befolkningen er viktige. Hannessonnevner at relatering avPetroleumsfondet til spesifikkepensjonsformål kan øke graden av forankring.Men er det sikkert at tilstrekkeligforankring kun oppnås om det erpensjonssiden av de fremtidige utgifteneman vil sikre finansiering?Kanskje nettopp introduksjon av en beslutningsregeler viktigere for forankringenn bare å definere fondet om til etpensjonsfond – siden beslutningsregelenkan relateres til alle muligegode formål i fremtiden?Individualisering koblet sammenmed større ansvar for egen pensjonnevnes av Hannesson som et muliggrep for å sikre forankring av sparingen.I Alaska er det individualisering,men uten kobling til formål. Den årligesjekken fra oljefondet kan festes bortførste kvelden, og det gjør noen, ellerden kan spares. Et årlig tilskudd tilhver person kan være som barnetrygd ismåbarnsfamilier eller som utdanningsstøttefor ungdom. Den kan væreet tilskudd for dem midt i livet somtenker livslang læring og et pensjonstilskuddfor de eldre.Å følge Alaska-modellen med årligesjekker til alle vil selvfølgelig skapestor begeistring og kanskje litt merinteresse for både avsetninger til fondetog netto avkastning i forvaltningen. Påden annen side betyr dette et høyeregenerelt skattenivå enn man ellers villehatt (med de effektivitetstap somfølger) og fravær av omfordelingselementer.BokanmeldelserEt internasjonaltog historisk perspektivHannessons viktigste bidrag til dennorske debatten er etter min oppfatninget historisk og internasjonalt perspektivpå hvordan oljeformuen best kan bevares.Norge er ikke i en særstilling.Mange land og delstater har hatt og harerfaringer med å håndtere store ressursinntekter.Få har lyktes.Ved å vise til erfaringene sierHannesson mye om fallgruver vi ikkebør gå i. Hvordan dagens modell kanforbedres uten at man samtidig misterviktige sider av den, som et finanspolitiskhelhetsperspektiv, er meruklart.Et lite savn ved boken, i hvert fallsett fra mitt ståsted i Norges BankKapitalforvaltning, er en drøfting avulike måter å organisere kapitalforvaltningenpå. Det kunne for eksempel havært interessant å få belyst Kuwaitsløsning på 1980-tallet, med store innslagav strategiske investeringer, motAlaskas og Norges valg med bredtdiversifiserte finansielle plasseringer.Kuwait tok stor risiko og investertedeler av aksjeporteføljen som storeeierposisjoner i enkelte selskaper. Detgikk ikke så bra. Det er høyst sannsynligen nær sammenheng mellomvalg av forvaltningsmodell og vektleggingenav risikospredning ogmåling av forvalterprestasjoner – oggrad av forankring for å spare avressursinntektene i befolkningen.En refleksjon ved lesing av boken erat ressursbaserte formuer raskt kanflytte en nasjons fokus fra verdiskapingtil ”rent-seeking”. I de fleste tilfeller,som i det norske, utgjør ressursformuenebare en liten del av nasjonenesformuer. Den vesentligste formueskomponentener neddiskontert fremtidigarbeidsinnsats. Det er ikke myedenne skal svekkes ved for eksempelredusert arbeidstid, økt omfang avuførepensjoner eller manglendereformvilje- og evne i offentlig forvaltning,før inntektstapet kan overstigeverdien av ressursformuen. I en sliksammenheng er det å bevare realverdienav en ressursformue et litt mindreviktig tema enn det mer overordnedespørsmålet: Hvordan disponere ogutnytte en ressursformue slik at densamlede nasjonalformue kan økes? ■Knut N. KjærØKONOMISK FORUM NR. 5 200137

ØKONOMISK FORUM NR. 5 200138BokanmeldelserStein Reegård:ØKONOMI UTEN GRENSERTiden Norsk Forlag, 2000I denne boken på bare 100 sider diskutererLOs sjeføkonom Stein Reegårdflere sentrale samfunnsøkonomisketemaer. Som han selv påpeker i forordet,er dette ikke en lærebok i økonomi,men en grundig gjennomgang,og et forsøk på å besvare noen utvalgtespørsmål som stilles av mange som eropptatt av politikk, arbeidsliv og samfunnetsøkonomiske utvikling. Han sierselv at han har valgt spørsmål somfaller utenfor de mest dagsaktuellespørsmålene knyttet til statsbudsjett,lønnsoppgjør og programmer i LO. Påtross av det Stein Reegård sier i forordetså er det nettopp for å få en bedreforståelse av LOs holdninger til dagsaktuelleproblemstillinger som har fåttmeg til å interessere meg for boken. Jeger rett og slett nysgjerrig på hvorfor vikommer forskjellig ut i den samfunnsøkonomiskedebatten. Etter å ha lestboken forstår jeg litt mer av hvorfor vihar litt forskjellige standpunkter i aktuellesaker, men jeg må innrømme at jegfremdeles ikke forstår det fullt ut.Som det fremgår av bokens tittel«økonomi uten grenser» står temaerknyttet til økende grad av internasjonaliseringog integrering sentralt, menogså temaer knyttet til produktivitet, ogbruk av marked som økonomiskstyringsmekanisme drøftes. Avslutningsvisdrøfter Stein Reegård statligeierskap og den nordiske modell førhan helt på slutten har et avsnitt hankaller: «Hva ville Norge vært utenoljen og LO.»I avsnittet «Den fordømte produktiviteten– forklaringen på stress ogmanglende styring?» beskrives det påen overbevisende måte hvordan dethøye produktivitetskravet fører til atstadig flere arbeidstakere faller ut avdet ordinære arbeidslivet. Sterkest erutslagene for de siste ti årene før ordinærpensjonsalder. Her skriver SteinReegård «Det forhold at færre synes åhenge med i et arbeidsliv med stadighøyere produktivitesnivå skyldes ikkeat vi jobber mer enn før målt i antalltimer. Tvert i mot er det slik at frafalleti arbeidslivet øket på tross av at vitilbringer stadig kortere tid der.» Det åta ut fritid fremfor økt årslønn vilbremse inntekts- og forbrukskarusellen,men ikke produktivitetskarusellen.Han avslutter med å komme med enprognose – «Produktivitetsjaget» blirderfor ikke mindre fremover.Her reiser Stein Reegård noen viktigeproblemstillinger og dilemmaerknyttet til utstøtning, produktivitetsjagog redusert arbeidstid. Når LO likevelfremmer kravet om 6-timers dagen somett av sine viktigste forslag på årets LOkongress, kan det være et tegn på atdisse sammenhengene likevel ikke erhelt forstått blant de tillitsvalgte.Hadde de gjort det, og samtidig tatthensyn til morgendagens svake tilgangpå arbeidskraft så ville dette kravetneppe blitt fremmet med en sliktyngde.Kapitlene om globalisering haddeikke vært særlig annerledes om de haddevært skrevet av en NHO-økonom.Det at stadig flere land deltar i verdenshandelen og markedsøkonomien er hanpositiv til. Han peker blant annet på detenorme potensialet som ligger i destore produktivitetsforskjellene oginntektsforskjellene som er mellom foreksempel Japan på den ene side, ogland som Kina og Russland på denannen. Om Russland kommer opp pådet Japanske produktivitetsnivå, kunnedet heve inntektsnivået der 10 ganger.Han påpeker at det ikke vil være mulig,i hvert fall ikke på en demokratiskmåte, å stoppe globaliseringsprosessennår spredningseffekten kan gi så storegevinster for verdensøkonomien ogenkeltland.I avsnittet «Globalisert kapital»peker Stein Reegård på behovet forkontrollmekanismer mot feilinvesteringer.Det er jeg enig med ham i.Erfaringene fra den norske bankkriseog Asiakrisen viser at det i finansmarkedeneer behov for tilsynsreglerog andre mekanismer som tydeliggjøransvar og risiko. Dette er viktig for åhindre overdrevne markedsreaksjonerog større stabilitet i det internasjonalefinansmarked.Stein Reegård påpeker at kapitalener og vil fortsatt være langt mer mobilenn arbeidskraften. Det vises til tallover nettoinnvandringen i forskjelligeland. Selv i Nord-Amerika, som fremstårsom mest åpen når det gjelderarbeidskraftmobilitet utgjør nettoinnvandringen0,6 prosent av befolkningeni Canada, og 0,32 prosent iUSA. På dette området kunne SteinReegård vært tydeligere på de dilemmaersom knytter seg til det fremtidigebehov for arbeidskraft og som i storgrad har sammenheng med demografiskeforskjeller mellom land.I Norge vil for eksempel behovet forarbeidskraft langt overskride tilgangen.Dette reiser dilemmaer for innvandringspolitikkensom kunne værtadressert tydeligere enn det som gjøresi boken.Når det gjelder behovet for skatteharmoniseringtreffer Stein Reegårdmeg hjemme. Her viser han til at det idag er store forskjeller i skattesatser,og bruker det som delvis bevis for atforskjellene i skatt kan være store. Forbedriftene er det summen av formelleskattesatser, og den detaljerte utformingenav skattegrunnlaget som er poenget.De hjelper lite med lave formelleskattesatser dersom skattegrunnlageter mye større enn i andre land. Her trorjeg, i motsetning til Stein Reegård, aten internasjonal harmonisering tvingerseg frem. Det samme gjelder for investorbeskatningen.Når det gjelder behovetfor harmonisering i personbeskatningener den mindre, men også hervil harmoniseringsbehovet øke. Noeogså Stein Reegård påpeker.Avsnittene om markedet som økonomiskstyringsmekanisme er nok merpreget av Stein Reegårds politiskeståsted enn resten av boken. Men detgjør han også et poeng av: «Ille blir detførst når tilsynelatende uavhengigeeksperter gir sine råd uten å la detfremgå at de i realiteten fremmerpolitiske synspunkter.»Selv om Stein Reegård er mer skeptisktil økonomisk markedsstyring enndet jeg ville vært, påpeker han likevelat markedet i mange sammenhenger eroverlegent hva gjelder effektivitet. Jegmener likevel at markedsmekanismenmed fordel kunne vært brukt mer ogsåinnenfor offentlig tjenesteproduksjonuten at dette nødvendigvis hadde hattkonsekvenser for politisk bestemte fordelingshensyn.Problemstillinger knyttet til økt brukav konkurranseutsetting der en skillermellom det politiske ansvar for kvalitetog tilgang på den ene side, og detmarkedsmessige ansvar for selve

Aktuell kommentarproduksjon på den annen, er ikke i tilstrekkeliggrad drøftet av SteinReegård. Jeg mener det er mulig åkombinere hensynet til fordeling, oghensynet til effektivitet, på en bedremåte enn det som fremgår av SteinReegårds drøftinger. På dette områdeter Stein Reegård mer politiker enn økonomenn han er ellers i boken.Når det gjelder hans drøftinger omoffentlig eierskap derimot trekker hanklarere skille mellom de ulike roller detoffentlige kan ha. Her er han opptatt avå trekke et tydeligere skille mellomeierrollen og myndighetenes kontrollrolle.Det er jeg enig med ham i. I avsnittet«Den rike staten som ikke villeeie» peker Stein Reegård på våre storenaturressurser og våre få rike, som deviktigste årsakene til at Norge har ethøyere innslag av statlig/offentlig eierskapenn andre land. Også krisen ibankvesenet blir trukket frem som bidragtil økt statlig eierskap. At vi istørre grad enn andre land har enoffentlig pensjonerings- og forsikringssystemnevnes, men drøftes ikke. Herkunne Stein Reegård lagt opp til endiskusjon om den fremtidige organisering,og hvilke konsekvenser detkunne ha gitt for forholdet mellom privatog offentlig eierskap, men den anledningenbenyttet han ikke. En omorganiseringav Folketrygden, der for eksempeltilleggspensjonene overlates tilprivate aktører, er antagelig den viktigstesystemendringen som kan gjøresfor å utvikle et mye bredere eierskapsmiljøi Norge enn det vi har i dag.I kapittelet «Håp for den nordiskemodellen?» påpekes det at vi har bådehøyere sysselsettingsgrad, og høyerefagforeningsgrad, samtidig som arbeidsledighetener lavere enn ellers iEuropa. Spesielt påpekes det er sysselsettingsnivåetfor kvinner er markerthøyere enn i andre land. Jeg er enigmed Stein Reegård i at norsk økonomilangs disse kriterier har utviklet segbedre enn andre land. Slik sett burdedet være håp for den nordiske modellen.Men det er også noen utfordringersom blir stadig tydeligere. «Skal enlykkes med sysselsettingen, må detskapes fart i økonomien uten inflasjon.Dermed får også strukturpolitikken enviktig plass.» Sitatet er hentet fra side97. Ja, det er nettopp her utfordringenligger. Her har modellen slått sprekker,lønnsveksten har de siste fire – fem årvært vesentlig sterkere enn ikonkurrentlandene. Og ikke minst motstandenmot strukturpolitikken harvært økende, ikke minst i LO.Jeg anbefaler flere å lese SteinReegårds bok. Den gir innsikt isentrale problemstillinger ved inngangentil det nye tusenåret. At jeg kantenke meg et annet blandingsforholdmed mer marked og mindre plan ennStein Reegård, kommer vel neppe somen bombe i det norske økonommiljø.God lesning! ■Tor SteigSjeføkonom i NHORedaktører:Lars-Erik BorgeKai LeitemoKarine NyborgOrganisasjonskonsulent:Mona SkjoldE-post:mona.skjold@samfunnsokonomene.no•Utgitt avSamfunnsøkonomenes ForeningLeder: Bent ValeGeneralsekretær: Birgit Laudal•Besøksadresse:Skippergt. 33Postadresse:Postboks 8872Youngstorget0028 OSLOE-post:sekretariatet@samfunnsokonomene.noTelefon: 22 41 32 90Telefax: 22 41 32 93www.samfunnsokonomene.noPostgiro: 0813 5167887Bankgiro: 8380 08 72130•Utkommer med 9 nummer pr. år,den 1. i hver måned bortsett fradobbeltnummer jan. / febr. somutkommer 15. januar ognovembernummeret utkommerallerede 20. oktober.Utkommer ikke i juli og august.Abonnement kr 600,–Studentabonnement kr 250,–Enkeltnr. kr 80,– inkl. porto.ANNONSEPRISER(ekskl m v a):1/1 side ..... kr. 5 400,–3/4 side ..... kr. 4 875,–1/2 side ..... kr. 4 350,–Byråprovisjon 10%Frist for annonser:10 dager før utgivelsesdato.Trykk: Grafisk Hus a/s, BergenØKONOMISK FORUM NR. 5 200139

C-BLADRetur: Økonomisk forum,P.b. 8872 Youngstorget0028 OSLO¿nsker alle sine lesereen riktig god sommer!Neste nummer av bladet kommer ut i september.Utgiversted – Bergen – Grafisk Hus a.s